Verdiløse menn

Henrik Ibsen, Johan Halvorsen, Wenche Foss og Per Abel står på sokkel utenfor ærverdige Nationaltheatret. Med Bjørnstjerne Bjørnsons sønn som første teatersjef, og en lang rekke med klassiske teaterforestillinger helt siden åpningen i 1899, er dette den norske finkulturens hovedkvarter.

Christopher Nielsen fikk derfor nei til å sette opp sin rocka dop-musikal på Nationaltheatrets hovedscene. Han måtte nøye seg med Torshovteatret, men markedskreftene snakket et språk finkulturen forstår.

Publikum samler seg på plassen utenfor. De er finkledde, og bortsett fra at noen av de røyker har de lite til felles med de verdiløse menn de er er kommet for å se. Kontrastene melder seg i det vi går inn. Adelen henger fra seg frakken, og kjøper et glass vin, mens bermen plukker opp en «konsert T-skjorte». Det selges også øl, men flaska koster litt mer enn på den lokale Rimi-butikken. Hvis jeg var deg…

En enkel sofa, to stoler og et bord står midt på scenen. Den er spartansk innredet, men fyllefest-rotet er på plass. Tante Sofie har nok vært opptatt på en annen scene.

Det er stille og lyset er ikke på, men når trommis Runar «Kula» Johannessen sniker seg opp på scenen for å sette seg, starter jubelen og klappsalvene.

Det blir stille igjen, og så kommer Goggen i Jan Sælids slitte rocke-skikkelse slentrende. Han setter seg i sofaen og er musestille mens han ruller seg en sigarett. Plutselig brøler han ut sin frustrasjon så det skvettes vin fra alle som ennå ikke har drukket opp glasset sitt.

Goggen begynner å synge og inn spretter bassist Petter Pogo og gitarist Petter Baarli. Pogo står stille og spiller med et stort smil mens Goggen synger ut om sin frustrasjon. Gitaristen benytter anledningen til å løpe i ring rundt de begge. Både publikum og musikerne nyter Goggens underholdende lidelse.

Inn kommer Kleggen med en pose øl, men det er lett å mistenke ham for å gå på sterkere lut. Gard B. Eidsvold fremfører en skikkelse som trolig også er høy på amfetaminrus. Femtilappen til øl har han lånt av kapitalisten Knugern. Skuespiller Kim Sørensen entrer scenen med pistol og krever tilbake de «tusen kronene» han lånte Kleggen. Man kan lure på hvorfor det er Knugern og ikke Kleggen som er så paranoid.

I kjøleskapet hjemme er det ikke øl, men den innpåslitne gamle naboen har utløst sin trygd. Finn Schau er Herr Smith, en eldre bitter herremann som ikke får kontakt med sine barn og som onanerer i det offentlige rom. Dette er gutta som har opplevd alt, så de trenger ikke oppleve mer.

Det må de. Kleggens drømmekvinne Annie entrer og forlater scenen på rollerblades. Hun er psykisk ustabil, en engel og en djevel som sitter på en bombe. Maken til irriterende kjerring! Jeg håper det er godt skuespill av Marte Engebrigtsen.

Goggen, Kleggen, Knuger’n, Herr Smith og Annie kan ikke synge. De brøler inn i mikrofonen mens de stirrer oss publikum i senk med ansiktsuttrykk som hører hjemme i amerikansk fribryting på TV. Ikke på Nationaltheatrets hovedscene.

De røyker, drikker, doper seg og driter på dassen. Alt foregår på scenen, mens Herr Smith forviller seg ut blant publikum med et pornoblad i hånden.

I pausen går publikum til baren for å kjøpe et glass vin. Dette er norsk finkultur i 2008.

Første akt er morsomt og tragisk. Andre akt er tragisk. Gutta er tom for spenn. De går på nederlag på nederlag, og det er ikke alt som kan repareres.

Nationaltheatret og Jokke. To forskjellige verdener. De hører liksom ikke helt sammen. Likevel fungerer det veldig godt, og i april og mai 2009 rider to fulle menn igjen når Christopher Nielsen og regissør Anders T. Andersen setter opp de verdiløse menn på nytt. Denne gangen blir det rett på Nationaltheatrets hovedscene. De verdiløse menn blir endelig verdsatt, og alt kan repeteres.

Dette er en innsendingsoppgave til mitt studie i kulturjournalistikk. Det faller ikke helt naturlig for meg, men nå er det ihvertfall bare eksamen igjen og så er jeg ferdig. Denne innsendingen er en anmeldelse av musikalen Verdiløse Menn. Den er skrevet av Christopher Nielsen med utgangspunkt i broren Jokkes tekster, samt karakterer fra blant annet To Trøtte Typer.

  • http://atgrims.blogspot.com/ Atle Grimsby

    Hærlig post :)

    Var så heldig å få oppleve Jokke alene og med Valentinerne på Kroa i Bø på sent 80-tall. Mannen burde stå på en sokkel i ei bakgate i Oslo. Raga Rockers er det største band men Jokke var nasjonalfader’n når det gjaldt låter. Fantastiske kontraster med Jokke og National’en

  • http://blogg.abrenna.com Anders Brenna

    Jeg er helt enig med deg, både i musikksmak og i at Jokke bør hedres med en slik sokkel.

  • http://blogg.abrenna.com Anders Brenna

    BTW: Vi har allerede kjøpt billetter for å se forestillingen en gang til.

    Jeg håper det skinner gjennom at jeg digget forestillingen, selv om jeg ikke akkurat stavet det ut.

    Forøvrig fikk jeg veldig dårlige tilbakemeldinger på denne innleveringsoppgaven. Den ble godkjent, men det var med et nødskrik og med en anbefaling om at jeg skriver en ny hvis den velges ut til eksamen.

  • http://www.aktivioslo.no Vincent

    Jeg synes at måten du skriver på i denne anmeldelsen er et friskt pust innen en sjanger som ofte er veldig monoton og preget av mye svada og fyllord. Du får definitivt frem at du mener teaterstykket er bra, selv uten overdreven bruk av adjektiver. Og det er et kunststykke! Vinklingen med kontrasten fungerer fint også, det blir en mer spennende artikkel å ta tak i en slik vinkling istedenfor en ren anmeldelse. Jeg oppfatter artikkelen som noe krass også, men mot Nationaltheateret som institusjon, ikke mot stykket. Det er jo en interessant kombinasjon :)

    Vil bare slenge inn en generell kommentar på at jeg syns du skriver om mye bra også, og at du går i dybden og virkelig får frem meningene dine, og hvorfor du mener forskjellige ting + spennende aktivitet på kommentarene dine! Det får man vel takke de andre leserne for :)

  • http://blogg.abrenna.com Anders Brenna

    @Vincent
    Takk for det! Det varmer godt med slike ord etter at teksten ble slaktet av studieveilederen.

    Det er mulig at artikkelen er krass mot Nationalteateret, men det var ikke helt tilsiktet. Tanken var å skille mellom det som i pensum kalles elitekulturen og populærkulturen. Jokke kan neppe sies å tilhøre førstnevnte, men han er en viktig del av kultur-Norge for mange av oss.