Et av områdene jeg har brukt noen kveldstimer på, er datastøttet journalistikk. Kort fortalt er det noe så banalt som å bruke programvare for å få frem journalistiske poenger og vinklinger.

Når man snakker om gravende journalistikk, eller undersøkende journalistikk som mange foretrekker å si, består mye av arbeidet i å grave frem informasjon. Det gir mye prestisje, men i praksis er det ofte bare et slags synonym for “journalister som manuelt leser seg gjennom en haug med arkiver og dokumenter”.

Gravejournalistikk er et arbeidsfelt med stort potensiale for effektivisering. Ved hjelp av dataverktøy bør det være mulig å kutte drastisk ned på tids- og ressursbruk, slik at flere redaksjoner kan jobbe frem gode “gravesaker”.

Jeg har derfor sett på diverse teknologier og teknikker, samt prøvd ut diverse programmer som kan brukes til å raskt samle inn og systematisere informasjon. I tillegg har jeg sendt ut noen forespørsler til diverse offentlige registre for å høre hva slags muligheter de kan tilby.

Et av registrene som ble trukket frem av tidligere SKUP-vinnere på kurset i forrige uke, var Brønnøysundsregisteret. Det er ikke så rart. Her finner man viktig informasjon om bedrifter, samt hva slags roller som en rekke maktmennesker sitter i.

Deler av registeret er åpent for søk gjennom på internett, men man må gå gjennom registerets egne søketjeneste fordi de har eksludert mye av informasjonen fra Google gjennom begrensninger i Robots.txt-filen.

Mye av tiden til en gravejournalist brukees på å slå opp på hvert enkelt register. Det er litt bedre enn å måtte møte opp på kontoret, men det er fortsatt tidskrevende å måtte pløye gjennom hvert eneste register manuelt på den måten.

Da er det godt å vite at det er mulig å få tilgang på mye av den samme informasjonen gjennom webservice-basert programmeringsgrensesnitt. Det gjør det mulig å lage et eget program for å slå opp i registeret, og det åpner for effektivisering gjennom å lage programvareløsninger som automatisk henter inn relevant informasjon fra flere kilder. Kall det gjerne flerkilde-journalistikk, et viktig ideal også for tradisjonell journalistikk.

Jeg sendte derfor en epost til Brønnøysundsregisteret for å høre litt om mulighetene:

Vi jobber med å se på mulighetene for “datastøttet journalistikk”, og i den forbindelse er jeg interessert i å høre hva slags muligheter dere kan tilby for API tilgang til Brønnøysundsregistrene.

Her er svaret jeg fikk fra Brønnøysundsregisteret:

Tjenester i Web Services mot Enhetsregisteret:
For private brukere tilbyr vi følgende tjenester i Web Service:

• Basisdata mini - Tjenesten inneholder organisasjonsnummer, navn, forretningsadresse og postadresse.
• Kontaktdata - Tjenesten inneholder telefonnummer, telefaksnummer, mobiltelefonnummer, e-postadresse og hjemmesideadresse.
• Særlige opplysninger – ulike statusopplysninger, se link.¨
• Navnesøk – Gjør det mulig å gjøre oppslag på navn for å finne organisasjonsnummeret.

Klikk på lenkene for å finne ytterligere informasjon om hvilke data som inngår i tjenestene .

Fast pris for tilgang er kr 5 000 per år. Pris pr oppslag for tjenestene Basisdata mini, Kontaktdata er kr 0,50- . Navnesøk og Særlige opplysninger er nye tjenester vi tilbyr for private brukere, prisen for disse to tjenestene er henholdsvis kr 0,50 og kr 1 pr oppslag.

Distribusjonsavtale Enhets-/Foretaksregisteret:

Fast årlig pris kr 200 000. Inkluderer levering av totaluttrekk fra Enhetsregisteret m/ett års daglig ajourhold. Beskrivelse av innhold og ajourhold, finner du her:

http://www.brreg.no/automatiske/webservices/teknisk_beskrivelse.pdf. Avtalen gir også adgang til direkteoppslag i Enhetsregisteret og Foretaksregisteret.

Hva er vel 200.000 kroner blant venner?

Jeg vet at det er slik, men det irriterer meg kraftig. Brønnøysundsregisteret er en offentlig tjeneste som tilbyr offentlig informasjon. Hvorfor skal dette koste penger?

I USA er det slik at offentlige tjenester finansiert av skattepengene må være gratis. Det gjør det mulig for både privatpersoner og bedrifter å bygge innovative nye tjenester uten å måtte betale skjorta for tilgang.

Her i Norge derimot, er offentlige etater pålagt å prøve seg som kremmere. Det er er lite hensiktsmessig. Gode kremmer jobber ikke i offentlige etater, og prisene de tar hindrer muligheten for at noen bruker informasjonen til å lage nye innovative løsninger.