Tag Archives: twitter

Nettdebatt på tvers av nettet

I dag har vi slått på muligheten for å bruke brukerkontoen fra Twitter eller Facebook i nettdebatten under våre artikler på TU.no.

Det er et enkelt lite grep, ettersom dette er innebygd funksjonalitet i IntenseDebate, det nettskybaserte debattsystemet vårt.

IntenseDebate er laget for å kunne følge nettdebatter på tvers av nettsteder, enten det er blogger eller nettaviser eller andre nettsteder. Det har også muligheten for å abonnere på debatter fra enkeltpersoner eller fra enkeltsaker gjennom RSS.

Journalistikk 2.0 og/eller sosiale medier

Onsdag 24. juni holdt undertegnede et foredrag i på Drivhuskonferansen i Steinkjer om journalistikk og sosiale medier.

Det meste er trolig kjent for de som har lest artiklene her på Teknisk Beta, mine kommentarer på TU.no eller tidligere innlegg på min private blogg, men jeg har foreløpig ikke holdt så mange foredrag om temaet. Det blir kanskje flere etterhvert, men her er uansett presentasjonen som ble brukt:

(Se notatene på presentasjonen for lenker)

Foredraget ble filmet, og Hypervisjon har lagt det ut på nett:

Din player kommer her

I tillegg til å la hvem som helst «embedde» videoen på sine, har Hypervisjon en morsom mekansisme som gjør det enkelt å «embedde» videoen slik at den starter nøyaktig der du selv velger det.

I tillegg til å gå gjennom presentasjonen, svarer jeg også på noen spørsmål om nettaviser vs papiraviser, finansiering av journalistikken og kontekstuelle annonser. De kommer på slutten av videoen.

«Vi gir alt, alt for Norge»

En #fotballmetafor for politikken.

Etter et tips om en interessant artikkel i Ny Tid, der Herman Friele tok til orde for et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre, fikk vi en interessant Twitter-diskusjon.

Friele argumenterte for et slikt regjeringssamarbeide «i morgen» hvis finanskrisen forverres. Det er interessante tanker som flere tenker, men som få sier høyt.

Tanken bør ikke bare sies høyt, men også tas noen skritt lengre. Ny internettbasert kommunikasjonsteknologi har åpnet for en samfunnsdebatt som går på tvers av miljøer, partier og ideologier, og det åpner for et politisk samarbeid på en helt ny måte.

I en Twitter-melding ble det skrevet at det Norge egentlig trenger i disse krisetider er en samlingsregjering bestående av Ap+Sv+Sp+KrF+V+H+Frp. Tanken var at verden og Norge står foran store utfordringer, og at det må være mulig å legge «små uenigheter» bak seg for å gjøre et felles løft.

Ideen er «coopetition», et Silicon Valley begrep for å beskrive en markedssituasjon der man både konkurrerer og samarbeider om hverandre. Modellen brukes bare delvis i politikken, men kan og bør utvides.

En sammenligning med idretten kan forklare hvordan. Der konkurreres det intenst, men med respekt og beundring for konkurrentenes prestasjoner når de er gode. I tillegg trener man ofte sammen til tross for at målet er å vinne over treningskameraten.

For å illustrere det hele brukes en #fotballmetafor fordi den største idretten i Norge er fotballen. Hvis man sammenligner, så kan man si at:

  • Politiker = fotballspiller
  • Parti = fotballklubb
  • Regjering = landslag
  • Statsminister = lagkaptein/spillende trener
  • Storting = fotballting, presiserer spillereglene.
  • Borger = tilskuer
  • Partimedlem = klubbfan

Ideen er at en klubbfan også er en landslagsfan. Når Norge spiller, heier alle laget frem, og spillere som konkurrerer i ligaen og i cupen, samarbeider om et felles mål. Dessuten tas landslagstroppen ut fra det som antas å være de beste spillerne til de forskjellige posisjonene, uavhengig av hvilken klubb spilleren kommer fra.

Ved å se på regjeringen som vårt landslag, kan vi se forbi smålige hensyn som lagtilhørighet (parti) og sette sammen et lag av de spillerne som er best egnet. Det som i fotballen er helt innlysende, har vært tabu i politikken.

Det vil det nok fortsatt være en stund fremover, men som velgere har de fleste av oss evnen til å se at det er både fornuftige og inkompetente politikere i alle partier.

Det er et paradoks at alle regjeringer, uavhengig av hvilke partier den springer ut ifra, sjeldent har plukket ut sine beste spillere. Samtlige regjeringer de siste 10-20 årene, og sikkert også før det, har blitt bemannet med en blanding av A- og B-spillere.

Taktiske hensyn kan være greit, men ikke nå. Vi vil ha en politisk ledelse av landet som tar oss gjennom finanskrisen, ved å ta beslutninger som demper nedturen og tar oss raskest mulig ut av den.

Nettdebatten er genial av flere årsaker, men en viktig grunn er at den gir oss muligheten til å lytte til meningsmotstandere når de argumenterer for sitt syn. Ved å få lytte til diskusjoner i miljøer man ikke omgås til vanlig, kan vi få en bedre forståelse for hvorfor meningsmotstandere mener det de mener.

Denne forståelsen gir oss bedre argumenter for våre syn, men den åpner også for en forståelse for at vi kan bli enige om mye tross forskjellige utgangspunkt. Vi ser for eksempel at man kan argumentere godt for Wikipedia-modellen fra både kapitalistisk og kommunistisk grunnsyn.

Sånt er veldig gledelig, og vi mener vi må ta med oss dette over i politikken. Noen få politikere har allerede gjort det, men fortsatt krangler de mest om de små bagatellene. Det blir det ikke slutt på, men i krisetider er det en fordel om vi får politikere som prioriterer det vi er enige om.

I Norge kunne dette fungere fordi de politiske uenighetene egentlig er svært små. Husk at debatten rundt statsbudsjettet vanligvis går på fordelingen av rundt en prosent av det totale budsjettet. De resterende nittini prosentene er man enige om. Selv debatten om privat og offentlig eierskap er ikke en enten/eller diskusjon. Vi diskuterer egentlig bare hvor pendelen skal stå.

Så hvem ville du hatt i en regjering dersom du kunne velge fritt fra partiene? Og hvilke departementer ville egentlig blitt problematiske på grunn av politisk uenighet?

Poenget må jo være å få landslaget til å virke. Det beste er om alle partier er med, men på landslaget gjelder ikke likhetsprinsippet. Landslaget må ha de beste spillerne i de riktige posisjonene.

I fotballen er det viktig å ha spillere som først og fremst tenker på laget som helhet, og slik bør også et medlem av regjeringen tenke. Det er også viktig å ha spillere som kan løpe og ha oversikt over hvor ballen er til enhver tid – de beste spillerne kjennetegnes tross alt for nettopp denne evnen.

Med dagens modell har regjeringene (uansett hvilke partier de springer ut fra)  spillere som kun ser ballen når den blir sparket til dem, og slik kan vi ikke ha det. Regjeringen er tross alt landslaget vårt, og selv fotballhatere støtter landslaget når det går bra.

Om denne artikkelen:
Dette er en metafor for å få frem poenget om at det politiske spillet snart må endres.

Artikkelen er et eksperiment der vi har brukt den nye nettjenesten EtherPad til å skrive en artikkel sammen i sanntid.

Bidragsytere:
Anders Brenna
Hanne Løvik Kirknes (Katcho)
Tormod Klingenberg
Kristin K. Wangen
Ove Ragnar O.
Bjørn Helge Græsli
+2 helt anonyme

Artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-lisensen. Det betyr at hvem som helst kan gjøre hva som helst med artikkelen, så lenge det henvises til hvem som har skrevet dette førsteutkastet.

Her er innlegget:
http://etherpad.com/9pfrfLNC7T

Det er lagret noen revisjoner underveis, og det er mulig å skrive videre på det for de som ønsker å gjøre det.

Her er artikkelen i Ny Tid som inspirerte til både nettdebatten, fotballmetaforen og dette eksperimentet:
http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090430/vil-ha-regjering-med-ap-og-hoyre/

Her kan du følge #fotballmetafor på Twitter:
http://search.twitter.com/search?q=fotballmetafor
(Mange innlegg ble skrevet før Erik Kruse foreslo hashtaggen (til gruppering av diskusjonen))

Oppdatert: ABC Nyheter publiserte også felleskommentaren.

Warhammer-turnering

Denne søndagen har jeg tatt ungene med på Warhammer-turnering, men de deltar ikke i konkurransen. De to yngste samler på små plast- og tinnfigurer som de kan male, og deretter spille med. Foreløpig nøyer de seg med å male, så får vi heller se om det blir litt spilling etterhvert.

Jeg holdt litt på med dette da jeg var tenåring, men er så talentløs i forhold til tegning, maling og andre kunstneriske uttrykk at jeg aldri kom helt i mål. Jeg synes uansett at det er en fin hobby for barn som spiller alt for mye dataspill. Det krever mye konsentrasjon å bli god til å male disse figurene, og det er gøy å se på når noen spiller med figurer de har lagt litt ekstra arbeid i.

Som vanlig er jeg med som fotograf for å øve meg litt, men jeg hadde ikke med et makroobjektiv, så det ble ikke så veldig bra. Uansett, her er bildene jeg tok:

Jeg trodde at jeg hadde husket alt, til og med en ICE-boks så jeg skulle få internett-tilgang mens jeg satt her, men det er alltid noe man glemmer. Denne gangen var det en USB-kabel for å overføre bildene. Det tar ikke så lang tid å kjøre hjem og hente de, men som teknologen jeg er, valgte jeg selvsagt å bruke teknologi til å løse problemet.

En rask Twitter-melding med forespørsel om noen kunne låne bort en USB-kabel, resulterte i et raskt svar. En kort biltur, og så hadde jeg kabelen jeg trengte.

Mobil + Bredbånd + Twitter + GPS + Menneske = Løsning

Teknologi løser aldri problemer av seg selv, men når teknologier brukes riktig av mennesker, klarer vi å løse det meste.

Ha en fortsatt god søndag!

For dårlig til å publiseres på nett

Derfor ble den bare tilgjengelig på papir:

twitter-kronikk1

I og med at det pågår en Twitter-dugnad for å svare, var det noen som spurte om vi kunne scanne den så de vet hva de er med på å svare. Jeg har derfor tatt meg friheten til å skanne en faksimile av kronikken.

Den har sparket igang en omfattende diskusjon på Twitter, som du enkelt kan følge takket være at (nesten) alle bruker hashtaggen #svarHSiDN. Innspill til det felles dugnadssvaret kan du bidra med på dette delte Google Docs-dokumentet. Det er også flere som har blogget litt om svaret:

Så får vi se om svaret kommer på trykk. Hvis ikke stillingstittelen til avsender er i orden, så får vi vel låne noen visittkort…

OPPDATERT: Kronikken lå på nett likevel. Den var bare godt bortgjemt. Forøvrig har Twitterdugnaden vistnok fått beskjed om at de ikke får et svar på trykk. Begrunnelsen var ganske klar: “Hege Skjeie er statsviter og vet hva hun prater om“.