Tag Archives: The show mus go on

The Show Must Go On

Fredag kveld pyntet Oslo-beboere seg for å gå i teater, for å oppleve litt rock’n’roll. Der sto stivpyntede gamle damer ute i regnet for å få seg en blås før de skulle inn og sette seg i Christiania Teaters stilfulle stoler. På billetten sto det klart og tydelig at det var garderobeplikt, og det var ingen ståplasser forran scenen. Det ble servert øl, men de fleste tok isteden med seg et glass rødvin inn i salen.

Rocke-showet åpnet med tre herrer i smoking. De entret scenen forran sceneteppet, og koret en låt som kunne minne om noe fra Queen, men for meg var det ugjenkjennelig. Det var ihvertfall ikke noe fra Queens 15 studiealbum, og jeg fant den ikke den utdelte pamfletten med listen over sanger vi ble lovt å få høre. Herrene gikk av scenen, og så gikk sceneteppet opp mens den rocka Queen-utgaven av “God save the Queen” ble spilt på full styrke.

Deretter kom Freddie Mercury gående ned scenetrappen mens han sang “The Show Must Go On”. Han lignet ikke helt seg selv, noe som ikke er så rart med tanke på alle årene han har vært død. Stemmen var det imidlertid ikke noe å si på. Den var praktfull, og det hørtes ut som om Freddie Mercury var gjennoppstått fra de døde.

Det hadde han ikke, det var Åge Sten Nilsen fra Wig Wam, med en teatermaske i hånden. Den var påmalt Queen-vokalistens ansikt, og Nilsen satte den fra seg på et podie på siden av scenen, slik at Freddie Mercury kunne nyte showet fra salens beste plass.

For det var et show det først og fremst var, og dernest en konsert. Freddie Mercury, Brian May, John Deacon og Roger Taylor stod alene på scenen når de opptredte. Nilsen hadde med seg tre mannlige vokalister, to gitarister, en trommis, en bassist, en kapellmester på keyboard, fire kvinnelige dansere og “Frisk Pust”-koret fra Lillestrøm. Likevel fylte de ikke skoene til Queen.

Det er ikke en kritikk av kvaliteten på verken showet eller musikkfremføringen, det er en hyllest til Freddie Mercury og Queen. Vokalisten og bandet var rett og slett for store til at de lar seg erstatte eller kopiere. Christiania Teater ble da også litt for lite for bandet. Når Queen spiller i Norge hører de hjemme på Oslo Spektrum, selv når det “bare” er snakk om en norsk kopi.

For alle Queen-fans var det likevel en til tider magisk kveld på Christiania Teater. Åge Sten Nilsen sang som Freddie Mercury på noen låter, og når han ikke gjorde det så var det med en god personlig vri. De tre herrene som åpnet kvelden, Stian Joneid, Andreas Aasbøe og Håvard Gryting, tok over vokalen på låtene der deres stemme minnet mest om Mercury’s stemme.

Skikkelig show ble det også, spesielt da Stian Joneid entret scenen i en bil mens han sang live-favoritten “I’m in love with my car”, rett etter Nilsens “Bicycle race”. Som seg hør og bør i dissse miljødager, lot Stian seg overbevise om å sykle istedenfor. Han tråkket naiv og fornøyd på scenen, mens Nilsen/Mercury snek seg bort til bilen og kjørte av scenen med et kraftig vrooooooom!

Latter ble det da Nilsen/Mercury entret scenen i svart miniskjørt mens han sang “I want to break free”. Med hårete bryster og et flørtende blikk sjarmerte han publikum i senk. Dessuten fikk han/hun tilsynelatende telefonnummeret til en småflau herremann på første rad.

Småhistoriene som ble fremført sammen med låtene var i seg selv gode og underholdende, men det manglet en rød tråd utover hyllesten av en stor død artist. Det er kanskje urettferdig, men et Queen-show må nødvendigvis sammenlignes med “We will rock you”, Queen-musikalen skrevet av Ben Elton, manusforfatteren bak Young Ones og Blackadder. Der redder Queen-musikken og publikum rocken sammen når alle tramper, klapper og synger (roper) sammen på tittellåten “We will rock you”.

“The Show Must Go On” når dessverre ikke helt opp. Publikum synger villig, men når noen reiser seg for å klappe følger ikke resten av salen med. Vi sitter i et teater og er for dannet til å slippe rocken løs. Det blir et planlagt ekstranummer med Bohemian Rapshody, men ikke noe mer.

Vi går ut av salen, henter jakkene i garderoben og haster avgårde for å rekke toget hjem uten å kjøpe signerte T-skjorter.

Dette er en innleveringsoppgave jeg har skrevet i forbindelse med et deltidsstudie i kulturjournalistikk ved NKS.