Tag Archives: politikk

En trist dag for Norge

Dette har vært et dårlig døgn for Norge.

Ap og FrP har gått i strupen på hverandre, og de klarer ikke å dra seg inn på rett spor igjen. Hvem som er verst kommer an på ditt politiske ståsted, og dette har blitt en håpløst polarisert debatt.

Samtidig har vi en skole som har gått til det drastiske skritt å segmentere en klasse basert på etnisitet. Det er en tragedie, og et stort nederlag for oss alle. At ikke rektoren skjønte hvor farlig og idiotisk det er, synes jeg er skremmende. Likevel finnes det en viss logikk bak, og det synes jeg egentlig er enda mer skremmende.

Oslo har et problem med at skolene i praksis deles inn i etniske grupper som følge av bosettingsmønsteret. Dette var derfor en tragedie som ventet på å skje, uten at det føles noe bedre av den grunn.

Jeg er sikker på at Ap og FrP har svært forskjellige meninger om hva som førte til at Bjerke skole etablerte en segregert klasse, men jeg kan ikke skjønne annet enn at de må være enige om at dette ikke er bra.

Det er i slike tider vi trenger fornuftige politikere som greier å samle seg og løse viktige problemer på tross av uenigheter. Konflikten mellom Ap og FrP viser dessverre at vi tydeligvis ikke har så mange av den typen.

Oppførselen deres i dag og i går ligner mest på en krangel mellom små unger som krangler om hvem som startet krangelen. Det lover ikke akkurat godt for fremtidens integreringspolitikk.

(Opprinnelig publisert som et innlegg på Facebook)

Lars Myraune

Hils på Høyres Lars Myraune. Han sitter på stortinget, og er en av 89 som stemte for Datalagringsdirektivet.

Her er hva han sa i følge det offisielle referatet fra stortingsdebatten mandag 4/4-2011:

Lars Myraune (H) [18:38:33]: Vi har nå holdt på i snart syv timer med debatt om vi skal få lov til å ha et system som gjør at vi kan komme tilbake til og finne tak i dem som har gjort ugjerninger i samfunnet. Noen mener at det skrittet som mange av oss mener er riktig – vi som vil ha et sikkert samfunn – vil føre til overvåkningssamfunnet. Jeg har følelsen av at de tror at vi har et Stasi i Norge som skal sitte og analysere hver enkelt person, for å kunne komme med motreaksjoner mot hvem som helst.

«Storebror ser deg», sier de. Nei, Storebror ser deg overhodet ikke. De dataene som samles inn, går i – vi kan godt kalle det – et sort hull. Det er ingen som rører de dataene, med mindre det er skjellig grunn til mistanke om en ugjerning som fører til en fengselsstraff på fire år eller mer. Her er forskjellen: Hvis du hadde hatt de dataene tilgjengelig hele tiden og kunne bruke dem til et eller annet, ja da hadde det vært noe annet. Men de dataene blir gjemt, så ingen har tilgang til dem, med mindre retten har sagt at politiet får anledning til å bruke dem for å oppklare en ugjerning. Det kan da umulig være et overvåkningssamfunn. Det er da fordi vi ønsker å ha et godt samfunn som beskytter oss mot dem som har gjort sånne ugjerninger.

Tidligere drev jeg luftromskontroll av fly i luften, og der var alt registrert. Alt ble logget og tapet. Men det var ingen som brukte det, med unntak av de gangene det var gjort noe feil og en skulle gå tilbake for å se hvem som hadde gjort feilen i dette tilfellet. Ingen reagerte på det, for en må jo stå for sine handlinger, enten det er her eller der i samfunnet. Men det er det altså noen som ikke ønsker.

Det som var utgangspunktet, i hvert fall for Høyre da vi startet å forhandle om dette, var at vi skulle få til en lovgivning som tilgodeser det som er behovet i Norge. Så kom i andre fase: Tilfredsstiller dette datalagringsdirektivet? Ja, det gjorde det. Kanskje det var litt synd, når vi nå hører at samferdselsministeren sier at de også var interessert i å få et norsk lovverk, men når det tilfredsstilte datalagringsdirektivet, ble det ikke så bra lenger. Så det var kanskje litt synd. Men vi har i alle fall kommet fram til et lovverk som vi er enig i.

Anundsen sier frihet. Ja, vi har frihet til å gjøre noe galt, det er det det må være.

Og så har vi fått høre at dette koster svært mye. Jeg startet med kryptering allerede i 1966. Da var det komplisert, da kostet det mye. I dag er kryptering en svært rimelig sak. Så det er nesten en mistanke her: Når Samferdselsdepartementet sier at dette blir svært dyrt, så lurer vi fælt på hvor denne informasjonen kommer fra.

Jeg tenkte jeg skulle la ham komme til orde uredigert først slik at ingen skal kunne si at jeg tar sitatene hans ut av sammenheng. Han er ute av sammenheng, og det klarer han fint på egenhånd.

La oss begynne med det “sorte hullet” der trafikkloggene lagres i følge Myraune:

De dataene som samles inn, går i – vi kan godt kalle det – et sort hull.

Her halter til og med analogien. Trafikkdataene lagres i en logg, og den loggen må nødvendigvis være tilgjengelig for både faktureringsformål og eventuell etterforskning. Dataene vil bli regelmessig brukt. At politiet ikke sitter med direktetilgang endrer ikke på det faktum, og det endrer heller ikke på det faktum at dataene kan og vil komme på avveie.

Men de dataene blir gjemt, så ingen har tilgang til dem, med mindre retten har sagt at politiet får anledning til å bruke dem for å oppklare en ugjerning.

Løgn eller uvitenhet? PST kan få tilgang uten rettslig kjennelse på forhånd. Dessuten vil deler av informasjonen utleveres til private etterforskere, altså privat politi.

Tidligere drev jeg luftromskontroll av fly i luften, og der var alt registrert. Alt ble logget og tapet. Men det var ingen som brukte det, med unntak av de gangene det var gjort noe feil og en skulle gå tilbake for å se hvem som hadde gjort feilen i dette tilfellet

DLD skal loggføre all kommunikasjon, samt hvor vi er når vi har med oss mobilen. Det “logges” at vi flyr fra A til B, og det er vel ingen som protesterer mot det? Noen av oss evner imidlertid at det er forskjell på å logge hvor vi flyr, og hvor vi til enhver tid befinner oss…

Anundsen sier frihet. Ja, vi har frihet til å gjøre noe galt, det er det det må være.

Hallo! Finnes det virkelig ikke et minstekrav for å sitte på Stortinget og vedta lover? Er det virkelig så vanskelig å fatte hva du selv faktisk sier her?!? Frihet innebærer at vi kan gjøre noe galt. Det betyr ikke at det er det vi ønsker å gjøre, men frihet er nettopp friheten til å være fri til å gjøre ting. Samfunnet og myndighetene skal ikke begrense vår frihet før vi eventuelt gjør noe galt.

Jeg startet med kryptering allerede i 1966. Da var det komplisert, da kostet det mye. I dag er kryptering en svært rimelig sak.

Dette er så dumt at jeg knapt finner ord! Hvor inkompetent er det mulig å bli?! Kryptering var dyrt i gamle dager da man barberte hodet på sendebud, lot det gro ut igjen, sendte de avgårde og barberte hodene igjen for å lese meldingen. Det blir nødvendigvis dyrt med ett hode pr melding…

Når det er sagt, så er kryptering (sikkerhet er mer enn kryptering) ) uansett alt annet enn billig i dag. Kryptering har blitt mer og mer avansert etterhvert som evnen til å knekke kodene har blitt bedre og bedre. Det gjør det dyrt i seg selv, men det er uansett ikke selve krypteringen som er dyr. Det er sikkerheten rundt. Dette skjønner tydeligvis ikke Myraune, og jeg er oppgitt over at slike mennesker skal vedta lover de ikke skjønner noe som helst av.

Lars Myraune er i mine øyne en av Norges mest inkompetente mennesker. Dessverre er han også en av landets 169 folkevalgte stortingsrepresentanter.

 

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å gå gjennom referatet av hva som ble sagt på Stortinget 4/4-2011 før 89 representanter stemte for å overvåke alle nordmenn.

Politikerne er tydeligvis vant til å slippe unna med all sin svada, og det er dessverre få journalister som har fulgt opp de mange hårreisende påstandene og løgnene som ble fremsatt fra Stortingets talerstol. Det må det bli slutt på.

Jeg oppfordrer derfor til en bloggstafett der vi tar for oss referatene og dokumenterer hvem som sa hva.

Hva er egentlig krig?

“Norge er ikke i krig”, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Det er lett å anklage ham for tåkeprat, men jeg ønsker ikke å gjøre det. Dersom han må si det som en følge av kompliserte juridiske regler i internasjonale regler og lovverk, så gjør han rett og slett bare jobben sin. I så fall er det reglene det er noe galt med, og ikke utenriksministeren.

Det er mye som tyder på at det er tilfelle, og det betyr at det må gjøres en ryddejobb. Når Norge nå skal bidra med F16 i denne krigen, kampen, aksjonen eller hva det måtte kalles, mot Libyas diktator, så er det ikke første gang vi deltar i militære aksjoner. Det blir neppe siste gangen heller.

Sannsynligheten for at Norge vil måtte delta med militære styrker i det som udiskutabelt skal kalles krig med nåværende definisjoner er ganske usannsynlig i dag, men sannsynligheten for at vi kommer til å delta i flere “krigslignende aksjoner” i årene fremover er svært stor.

Dette betyr at vi må få på plass skikkelige definisjoner for hva som er krig og hva som ikke er det, samt fornuftige begreper og definisjoner dersom vi skal ha klare skillelinjer mellom forskjellige måter å bruke militær makt.

Det vil ta tid å få på plass bedre juridisk presisjon, men det er en jobb som må gjøres. Krig er et alvorlig tema som må tas seriøst uansett om man er for eller mot den på overordnet prinsipielt grunnlag eller for/mot hver enkelt krig eller militær aksjon vi deltar i.

Helt siden tidenes morgen har vi mennesker har gått til krig for å løse våre uenigheter. Det vil være naivt å tro at våre uenigheter kan løses med en bedre juridisk definisjon, men kan vi klare å bli enige om at vi trenger en oppdatert definisjon?

Hvis vi skal få en god samfunnsdebatt om Norges forsvar, samt hvor og hvordan vi skal bruke vår militære makt, må vi klare å bli enige om hva vi faktisk diskuterer. Dersom vi ikke  vet hva krig er, blir det vanskelig å diskutere saklig om Norge er i krig eller ikke.

Det er ikke realitetene som skal tilpasses jussen! Jus er et middel, og ikke et mål i seg selv. Det må gjøres en ryddejobb, og den bør gjøres nå.

«Vi gir alt, alt for Norge»

En #fotballmetafor for politikken.

Etter et tips om en interessant artikkel i Ny Tid, der Herman Friele tok til orde for et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre, fikk vi en interessant Twitter-diskusjon.

Friele argumenterte for et slikt regjeringssamarbeide «i morgen» hvis finanskrisen forverres. Det er interessante tanker som flere tenker, men som få sier høyt.

Tanken bør ikke bare sies høyt, men også tas noen skritt lengre. Ny internettbasert kommunikasjonsteknologi har åpnet for en samfunnsdebatt som går på tvers av miljøer, partier og ideologier, og det åpner for et politisk samarbeid på en helt ny måte.

I en Twitter-melding ble det skrevet at det Norge egentlig trenger i disse krisetider er en samlingsregjering bestående av Ap+Sv+Sp+KrF+V+H+Frp. Tanken var at verden og Norge står foran store utfordringer, og at det må være mulig å legge «små uenigheter» bak seg for å gjøre et felles løft.

Ideen er «coopetition», et Silicon Valley begrep for å beskrive en markedssituasjon der man både konkurrerer og samarbeider om hverandre. Modellen brukes bare delvis i politikken, men kan og bør utvides.

En sammenligning med idretten kan forklare hvordan. Der konkurreres det intenst, men med respekt og beundring for konkurrentenes prestasjoner når de er gode. I tillegg trener man ofte sammen til tross for at målet er å vinne over treningskameraten.

For å illustrere det hele brukes en #fotballmetafor fordi den største idretten i Norge er fotballen. Hvis man sammenligner, så kan man si at:

  • Politiker = fotballspiller
  • Parti = fotballklubb
  • Regjering = landslag
  • Statsminister = lagkaptein/spillende trener
  • Storting = fotballting, presiserer spillereglene.
  • Borger = tilskuer
  • Partimedlem = klubbfan

Ideen er at en klubbfan også er en landslagsfan. Når Norge spiller, heier alle laget frem, og spillere som konkurrerer i ligaen og i cupen, samarbeider om et felles mål. Dessuten tas landslagstroppen ut fra det som antas å være de beste spillerne til de forskjellige posisjonene, uavhengig av hvilken klubb spilleren kommer fra.

Ved å se på regjeringen som vårt landslag, kan vi se forbi smålige hensyn som lagtilhørighet (parti) og sette sammen et lag av de spillerne som er best egnet. Det som i fotballen er helt innlysende, har vært tabu i politikken.

Det vil det nok fortsatt være en stund fremover, men som velgere har de fleste av oss evnen til å se at det er både fornuftige og inkompetente politikere i alle partier.

Det er et paradoks at alle regjeringer, uavhengig av hvilke partier den springer ut ifra, sjeldent har plukket ut sine beste spillere. Samtlige regjeringer de siste 10-20 årene, og sikkert også før det, har blitt bemannet med en blanding av A- og B-spillere.

Taktiske hensyn kan være greit, men ikke nå. Vi vil ha en politisk ledelse av landet som tar oss gjennom finanskrisen, ved å ta beslutninger som demper nedturen og tar oss raskest mulig ut av den.

Nettdebatten er genial av flere årsaker, men en viktig grunn er at den gir oss muligheten til å lytte til meningsmotstandere når de argumenterer for sitt syn. Ved å få lytte til diskusjoner i miljøer man ikke omgås til vanlig, kan vi få en bedre forståelse for hvorfor meningsmotstandere mener det de mener.

Denne forståelsen gir oss bedre argumenter for våre syn, men den åpner også for en forståelse for at vi kan bli enige om mye tross forskjellige utgangspunkt. Vi ser for eksempel at man kan argumentere godt for Wikipedia-modellen fra både kapitalistisk og kommunistisk grunnsyn.

Sånt er veldig gledelig, og vi mener vi må ta med oss dette over i politikken. Noen få politikere har allerede gjort det, men fortsatt krangler de mest om de små bagatellene. Det blir det ikke slutt på, men i krisetider er det en fordel om vi får politikere som prioriterer det vi er enige om.

I Norge kunne dette fungere fordi de politiske uenighetene egentlig er svært små. Husk at debatten rundt statsbudsjettet vanligvis går på fordelingen av rundt en prosent av det totale budsjettet. De resterende nittini prosentene er man enige om. Selv debatten om privat og offentlig eierskap er ikke en enten/eller diskusjon. Vi diskuterer egentlig bare hvor pendelen skal stå.

Så hvem ville du hatt i en regjering dersom du kunne velge fritt fra partiene? Og hvilke departementer ville egentlig blitt problematiske på grunn av politisk uenighet?

Poenget må jo være å få landslaget til å virke. Det beste er om alle partier er med, men på landslaget gjelder ikke likhetsprinsippet. Landslaget må ha de beste spillerne i de riktige posisjonene.

I fotballen er det viktig å ha spillere som først og fremst tenker på laget som helhet, og slik bør også et medlem av regjeringen tenke. Det er også viktig å ha spillere som kan løpe og ha oversikt over hvor ballen er til enhver tid – de beste spillerne kjennetegnes tross alt for nettopp denne evnen.

Med dagens modell har regjeringene (uansett hvilke partier de springer ut fra)  spillere som kun ser ballen når den blir sparket til dem, og slik kan vi ikke ha det. Regjeringen er tross alt landslaget vårt, og selv fotballhatere støtter landslaget når det går bra.

Om denne artikkelen:
Dette er en metafor for å få frem poenget om at det politiske spillet snart må endres.

Artikkelen er et eksperiment der vi har brukt den nye nettjenesten EtherPad til å skrive en artikkel sammen i sanntid.

Bidragsytere:
Anders Brenna
Hanne Løvik Kirknes (Katcho)
Tormod Klingenberg
Kristin K. Wangen
Ove Ragnar O.
Bjørn Helge Græsli
+2 helt anonyme

Artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-lisensen. Det betyr at hvem som helst kan gjøre hva som helst med artikkelen, så lenge det henvises til hvem som har skrevet dette førsteutkastet.

Her er innlegget:
http://etherpad.com/9pfrfLNC7T

Det er lagret noen revisjoner underveis, og det er mulig å skrive videre på det for de som ønsker å gjøre det.

Her er artikkelen i Ny Tid som inspirerte til både nettdebatten, fotballmetaforen og dette eksperimentet:
http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090430/vil-ha-regjering-med-ap-og-hoyre/

Her kan du følge #fotballmetafor på Twitter:
http://search.twitter.com/search?q=fotballmetafor
(Mange innlegg ble skrevet før Erik Kruse foreslo hashtaggen (til gruppering av diskusjonen))

Oppdatert: ABC Nyheter publiserte også felleskommentaren.

"Klipp-og-lim"-journalistikk eller gode lenker?

Torsdag hadde Teknisk ukeblad en artikkel om det politiske spillet som pågår når ministre skal legge frem nye satsninger.

For oss som liker å følge med på politikken var det interessant i seg selv, men i dette tilfellet er jeg mest interessert i det nettjournalistiske aspektet rundt dene saken. 

  1. Teknisk Ukeblad publiserte artikkel
  2. Aftenposten fulgte opp med en utfyllende toppsak og lenket til oss
  3. Vi lot Aftenposten ta over, og la inn lenke til Aftenpostens gode oppfølger i vår sak

 

aftenpostenhagennavarsete

 

Intet hokus pokus, men interessant nok til at det ble dagens tekst i min redaksjonelle spalte i nyhetsbrevet vårt:

Nettsjefen anbefaler

forrige nyhetsbrev skrev jeg at på internett stopper ikke saken når artikkelen er ferdig lest. Da poengterte jeg at den fortsetter som nettdebatt under artikkelen, og gjennom lenker ut til forskjellige blogger. Det stopper ikke der, det samme skjer i journalistikken også.

I går, torsdag, hadde vi en artikkel om at Carl I. Hagen stoppet Sp-lekkasje. Den ble fulgt opp av Aftenposten på kvelden, da det ble klart at samferdselsministeren likevel valgte å fortelle om nyhetene før Stortinget fikk vite om de. Aftenposten lenket til vår sak, og bygde videre på egenhånd. Vi la derfor inn en lenke nederst i vår artikkel, der vi oppfordret leserne til å lese Aftenpostens oppfølger.

På denne måten flyter journalistikken rundt og blir en integrert del av internett, istedenfor å bare bli presentert på et enkelt nettsted. På samme måte skulle vi gjerne hatt en tettere integrasjon når Teknisk Ukeblads journalistikk og kommentarer blir sitert på radio eller på for eksempelDagsrevyen.

Hvis vi etterhvert kan få på plass en løsning der vi integrerer nettradio og nett-TV med våre artikler, vil det bli en vinn-vinn-vinn-situasjon: Vinn for leserne, vinn for oss og vinn for de andre mediene. Dette bør halvautomatiseres, slik at det går mer eller mindre av seg selv når vi tar den redaksjonelle beslutningen om å gjøre det. Vi tror som nevnt alle er tjent med noe slikt, men ser at ting gjerne tar litt tid. I mellomtiden jobber vi med å bli flinkere til å lenke til kilder, samt medier vi siterer og også til medier som siterer oss. Vi mener det er rett vei å gå for oss, og også for journalistikken.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

 

Slik ser det forøvrig ut nederst i artikkelen vår nå:

 

tuoppfc3b8lger

Det var dessverre ingen bloggere som var interessert nok i går kveld, og bare 3 som hadde skrevet debattinnlegg, men sånn er det noen ganger.

Poenget er at vi som jobber i mediene ikke skal “eie sakene” våre. Vi skal være glad når noen følger opp – så lenge de er rause og siterer med lenke. Trafikken fra slike lenker er uansett så lav at det dreier seg om ganske lite, ihvertfall på kort sikt. Dersom mediene (vi) blir flinkere til å kreditere andres arbeid, vil vi trolig få en god “Long Tail”-effekt etterhvert.

Jeg mener også at det er både nødvendig og riktig å lenke til de som siterer, dersom de gjør mer enn “klipp-og-lim”-journalistikk. Hvis vi blir flinkere til det, vil nettjournalistikken gradvis gravitere mot kvalitetsarbeid, og det er nøkkelen til journalistikkens fremtid.

Journalistikken bør være en plattform for samfunnsdebatten, og det blir den bare hvis mediene blir flinke til å kreditere hverandre.