Tag Archives: papiravis

Førsteinntrykk av Amazon Kindle

Jeg fikk min Amazon Kindle onsdag 21. august (som lovet), etter å ha forhåndsbestilt den fra Amazon’s nettbutikk i USA.

IMG_0264

Prisen endte på 374 dollar, 100 dollar mer enn prisen som vises på Amazon’s hjemmeside. Det skyldes at dette er en elektronisk enhet, og dermed ikke fritatt fra den norske merverdiavgiften på 25%, samt at Amazon også tok seg godt betalt for forsendelsen.

Førsteinntrykket er veldig godt, selv om jeg fortsatt har størst tro på mobilen som fremtidens elektroniske leser for nyheter. Lesebrettet egner seg godt til bøker og teksttunge magasiner. Hvis det skal brukes dagsaviser blir det uansett nødvendig å fjerne store deler av bildebruken, og redigere en ny grafisk pakke som skiller seg fra dagens PDF-utgaver av papirproduktene.

Jeg kommer med mer om Kindle etterhvert, men foreløpig får dere nøye dere med noen bilder av den tatt med iPhone på toget hjem fra jobb i går.
Se beskrivelsene av hvert bilde for litt mer informasjon:

Se også tidligere artikkel fra da vi i Teknisk Ukeblad gjorde våre første forsøk med å legge Teknisk Ukeblad på lesebrett.

Sitatsjekk er for pingler

Hvis det finnes en “PR for Dummies” (og det gjorde det selvsagt), så står det sannsynligvis allerede på første side i første kapitell en setning der det står “Krev sitatsjekk”. Det er en vedtatt sannhet og standardrådet fra alle PR-folk, og som alle andre standardråd er det et dårlig råd.

Sitater er en av bærebjelkene i journalistikken, og saker med direkte sitater er som regel mye bedre enn saker uten. Et sitat tillegges vedkommende som er intervjuet slik at det kommer klart frem hva som ble uttalt.

Sitatregler og rettigheter

I Norge er det ikke et krav om at sitatet er ordrett, men at det gir korrekt mening. Det siteres med det som kalles en talestrek, en lang bindestrek, på starten av setningen. Slik er det ikke i blant annet USA. Der skal sitatet være helt ordrett, og det skrives i anførselstegn. De fleste har sikkert sett amerikanske TV-nyheter, for eksempel på CNN, og der sier de ofte “and I quoute:” for så å avslutte med “unqoute”.

I Vær Varsom Plakaten punkt 3.7 finner vi den norske regelen for sitering:

Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.

Den første setningen gjør det klart hvordan vi må presentere hva vedkommende har sagt, uavhengig av om vi skriver det som et direkte sitat eller ikke. Hvis vi for eksempel skriver “Trond Giske mener at papiravisene bør dø snarest” (ønsketenkning fra en som mener papiravisene må dø hvis journalistikken som fag skal overleve de kommende utfordringene), så må vi ha dekning for det selv om han ikke ordrett sa “papiravisene bør dø snarest”.

Den andre setningen i paragrafen kan tolkes som at det skal gjengis 100 prosent ordrett, men det er ikke tilfelle, noe som kanskje kan høres rart ut. Det er det ikke, det er faktisk en god ting. Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot. Feil syntaks, dårlig språk og setninger som ikke fullføres er regelen og ikke unntaket.

Ekstra ille er det i bransjen min, IT-bransjen. Her blandes norsk og engelsk om hverandre på en måte som får The Julekalender til å fremstå som et av Hamsuns verk. Noen ganger stopper jeg opp for å telle antall norske og engelske ord i et sitat, bare for å se at det ligger rundt 50/50. Dette var forøvrig bakgrunnen for at vi lagde et langt innslag om det norske IT-språket på digi-TV.

Språklige feil retter vi i sitatene vi bruker i teksten. Dette åpner for misbruk, og jeg kan ikke stikke under en stol at det dessverre skjer. Radio- og TV-journalister irriterer seg ofte over oss skrivende journalister og de friheter som noen av oss tar. De er avhengig av “soundbytes”, og da nytter det ikke å jukse på intervjusekvenser som dette:

– Nekter du for å ha gjort noe galt?

– Ja

Noen journalister skriver dette om til:

– Jeg har ikke gjort noe galt.

Dette er jeg veldig negativ til, men det er faktisk mulig å gjøre fordi det meningsmessig er korrekt.

Ingen liker å bli feilsitert, og mange har blitt det så jeg skjønner godt at rådet har fått vokse seg frem og blitt en vedtatt sannhet blant mange kommunikasjonseksperter. Det er ille å få sitt sitat smurt ut på forsiden til en papiravis sammen med et bilde hvis det er en feilsitering eller tatt ut av sin sammenheng. En kynisk eller uvitende journalist kan skape skikkelig rabalder og problemer for den som blir feilsitert.

Unødvendige sitatsjekker

For meg som journalist og redaktør i en nettavis er dette kravet i ferd med å eskalere til å faktisk bli et problem. Så og si alle krever sitatsjekk uansett hva slags sak det er snakk om.

En av mine journalister var på en pressekonferanse der vedkommende krevde sitatsjekk. Journalissten var ganske fersk i faget, og tok det derfor ikke opp på pressekonferansen, men da jeg fikk høre det var beskjeden ganske klar: “Ikke faen!” Vedkommende ringte dessverre ikke for å klage. Isåfall ville han fått en skyllebøtte på et volum som arbeidstilsynet ville reagert på.

Dette var et ekstremt tilfelle, men jeg opplever det samme fra de aller fleste kommunikasjonsfolk som forsøker å “selge inn” inn en gladsak til oss. Først vil de ha pressedekning, og hvis vi synes det er interessant krever de å sjekke hva vi skriver. Sorry, den går ikke.

Andre ganger ringer vi for å høre hvordan det går med selskaper eller personer. Det er ofte positivt vinklede saker, men likefult kommer kravet om sitatsjekk. Verst er dette i offentlig sektor. De krever både sitatsjekk, samt at vi går gjennom kommunikasjonsavdelingen på tross av at vi har kontaktet de for å hente ut statistikk og tilhørende sitater hver måned i over fem år. Det å kreve sitatsjekk har blitt en rigid regel som er fullstendig frikoblet fra sunn fornuft.

Hvis dette tullet med å kreve sitatsjekk uansett hva det dreier seg om ikke stoppes snart, så kommer pendelen til å snu med en rekyl som man bare kan oppleve på gamle kanoner. Det har gått så langt at jeg er på nippet til å innføre et prinsipp om ikke å gi kilder denne muligheten. Jeg er ikke der helt ennå, og mange tror sikkert at jeg i såfall vil bryte med pressereglene i Vær Varsom Plakaten. Det er ikke tilfelle.

Siteringsregler og rettigheter

Mange kilder, og spesielt gamle kommunikasjonssjefer som var papirjournalist i forrige årtusen, tror at de kan kreve å få slette eller justere uheldige sitater. Det kan de IKKE. Vær Varsom Plakatens punk 3.8 er ganske klar på dette:

Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.

Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i  grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene. Saker blir bedre av at man bruker mer tid på selve arbeidet med de.

Nettjournalister må være mer effektive enn hva gamle papirjournalister har møtt av krav. Det er en utfordring, men ingen krise. Det er bare å prioritere riktig, og å være effektiv på de rette stedene. Ved å være effektiv på de “vanlige” sakene frigjør man tid og ressurser til de store gode gravesakene. Hvis man bruker for mye tid på små relevante, men ikke så kontroversielle saker, så får man ikke nok tid til å gjøre en skikkelig innsats på de mer krevende storsakene.

Hvis målet er å bremse og sabotere journalistens sak, så er sitatsjekk en fin metode. Mange prøver seg på den, og mange slipper dessverre unna med det.  Vi pleier defor å si at vi publiserer om en halvtime/time hvis vi ikke hører noe.

Dessuten spiller det ingen rolle. Som skruppelløs journalist kan jeg utforme artikkelen akkurat som jeg vil, uavhengig av sitatene. Kilder som slår seg vrange kan siteres med bare positive sitater, men likevel settes i et ekstremt dårlig lys. Alt som trengs, er å skrive spørsmålene inn i saken, og så vil det tydelig skinne igjennom hva kilden prøver seg på av bortforklaringer når de rosenrøde sitatene kommer i litt varierende utgaver på forskjellige spørsmål 10-20 ganger gjennom artikkelen.

Dette knepet har jeg heldigvis bare måtte ty til en eneste gang, og da jeg fikk en skikkelig hissig kommunikasjonsdirektør på tråden. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt det føltes å bruke samme taktikk tilbake. Jeg svarte bare positive tomme svar på all kritikk, og tilbød vedkommende å komme fullstendig til ordet i ny artikkel eller i en kronikk. Det gjorde hun selvsagt ikke, for hun skjønte hvor på bærtur hun og firmaet faktisk var med sitt ståsted i denne saken.

Når skal du be om sitatsjekk?

Aldri, hvis det var opp til meg, men jeg anerkjenner at fra kildens ståsted er det noen ganger lurt å gjøre det. Jeg skal derfor leke litt kommunikasjonsrådgiver, og gi noen tips og retningslinjer for når det kan være fornuftig å be om sitatsjekk:

  • Hvis det er en papiravis
  • Hvis det er kompliserte detaljer
  • Hvis det er et sensitivt emne som lett kan misforstås
  • Hvis du skjønner at du er sakens “bad guy”
  • Hvis journalisten har feilsitert tidligere
  • Hvis journalisten fremstår som inkompetent

Papiraviser trykkes bare en gang, og det er ingen mulighet for å korrigere innholdet før dagen etter – og selv det er vanskelig. Det gjør at løpet er kjørt hvis du er feilsitert, og det er vel herfra det unisone kravet og rådet om å kreve sitatsjekk uansett, stammer fra. Denne virkeligheten gjelder ikke i nettaviser, for her har kilden alle muligheter til å ta til motmæle:

  • Krev retting umiddelbart ved åpenbare feil
  • Skriv debattinnlegg og fortell leserne at journalisten har gjort en feil
  • Ta kontakt med en konkurrerende redaksjon og gi dem den korrekte utgaven
  • Skriv et blogginnlegg der du beskriver feilen journalisten har gjort

Som de fleste ser, er en nettjournalist som har gjort feil sjanseløs. Det nytter ikke å gjemme seg. 

Dessverre er det mange som prøver seg uten ekte grunn, men i de tilfellene får journalisten og redaktøren ha ryggrad nok til å stå i mot. Jeg har ofte måtte svare på slik kritikk i vårt debattforum. Det er ubehaglig, men nødvendig. Uansett får kilden komme til ordet med sitt syn i sin helhet.

I noen tilfeller er temaet så komplekst at det er vanskelig å holde tunga rett. Det kan for eksempel være en avansert gjennomgang av juridiske spissfindligheter, eller tekniske løsninger som er vanskelig å forstå. I slike tilfeller er det som regel journalisten som tar til ordet for en sitatsjekk for ikke å dumme seg ut overfor leserne.

Sensitive emner finnes det mange av, og misforståelser er det enda flere av. Som regel vet man ikke dette før i ettertid, men i noen saker har man en god indikasjon på forhånd. Det kan for eksempel være en kilde som ønsker å uttale nyanser te meninger om midtøsten-konflikten (hvis det finnes slike kilder).

Det viktigste argumentet for når du skal kreve sitatsjekk er når du skjønner at du er sakens “bad guy”. Dessverre er det slik at mange journalister har saken klar i hodet før de ringer, og jeg har til og med vært på journalistkurs der en foredragsholder sa at man skal ha det før man tar kontakt. Jeg foretrekker å ha teamet, og ikke saken i hodet når jeg ringer, men det er nok ikke så vanlig som det burde være. Krev sitatsjekk, men husk at du bare kan korrigere faktiske feil i sitatene.

Journalister med en dårlig historikk fortjener en ekstra strafferunde. Det er vel ikke mer å si om det.

Den siste begrunnelsen er kanskje en av grunnene til at jeg som journalist blir litt irritert hver gang en kilde på død og liv krever sitatsjekk. Det er som å høre kilden insinuere at jeg er en komplett idiot som ikke skjønner noe som helst. Noen ganger er det likevel på sin plass å sende dette signalet tilbake. Bare pass på at du vet at du gjør det, når du ber om det uten at de andre grunnene tydelig er tilstede.

Kommunikasjonspingler

Journalister og redaktører er som regel elendige når de selv blir intervjuet. “Ingen kommentar” blir som regel flittig brukt, og det er omtrent som å si: “jeg er en kommunikasjonspingle”. Dette gjør det litt vanskeligere å kreve litt mer mot i brøstet av kildene, men jeg gjør det likevel.

Jeg har selv vært på kommunikasjonskurs for “å lære å kreve sitatsjekk”. Jarle Aabø er utvilsomt dyktig, og det var et veldig lærerikt kurs, men han skjønner ikke internett. Jeg gadd ikke å diskutere det hver gang han gjentok “krev sitatsjekk, uansett”, eller da han langet ut mot nettdebatter, fordi han var innleid for å lære oss ikke for å kjøre Monty Python-sketsjen “I came here for an argument“.

På kurset fikk jeg gleden av å bli “grillet på Dagsrevyen”. Jeg fikk i oppdrag å forsvare DinSide i forbindelse med at Nokia truet med millionsøksmål i forbindelse med en mobiltest som endte i total slakt. Sannsnynligheten for at Nokia ville gjort noe slikt er tilnærmet null,  men det var en god øvelse. Dessuten får man ikke sitatsjekk på TV.

Jeg fikk cirka 20 minutter på å forberede meg. Den tiden brukte jeg ikke på  å finne frem tomme fraser eller andre unnskyldninger. Jeg tok isteden turen ned til redaksjonen som står for testene for å høre hvordan de utførte dem, og for å inneha mest mulig kunnskap om situasjonen før Aabø og kameramannen kjørte mikrofonen og kameraet tett opp i trynet mitt. Han fyrte løs, og det var særdeles ubehagelig, men jeg klarte meg godt. Jeg hadde ingen tomme fraser, men gikk aggressivt til verks med argumenter som om jeg skulle vært i en hvilken som helst diskusjon. Det resulterte i at jeg var den eneste på kurset som ikke ble vippet av pinnen. Tilbakemeldingen var da også at jeg trolig ville fått med mesteparten av mine argumenter i et eventuelt innslag, ettersom det var gode soundbytes hele veien.

Poenget er at kommunikasjonsrådgiverne er for defensive. Standardrådet om å alltid kreve sitatrett gjør bedriftsledere og andre interessante kilder til kommunikasjonspingler. De blir så redde for pressen, at de kommer på defensiven. Det er ikke bra, verken for bedriften, lederen, pressen eller leserne/seerne. Jo mer profesjonell kommunikasjonen blir, jo mer amatørmessig fremstår den.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.

De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet – ikke en trussel.

Jeg pleier å si at den beste anledningen du får til å skryte av deg selv eller bedriften din, er når du mottar kritikk. Hvis du uoppfordret forteller verden hvor flink du er, vil de fleste reagere negativt. Hvis du gjør det som svar på kritikk, vil alle utenom dine direkte fiender reagere positivt. Det gjelder spesielt i tilfeller der du er feilsitert. Da får noen et feilinntrykk av deg eller din bedrift, og så får du en mulighet til å fortelle at det ikke er tilfelle, samt å vise hvor flink du i virkeligheten er.

Unntaket er selvsagt redaksjoner som ikke slipper deg til. Nettaviser står sjeldent på den listen, men det gjør mange papiraviser.

Selv om jeg er negativ til den overdrevne bruken av sitatsjekk, er det ingen grunn til å være redd hvis du kommer i kontakt med meg eller en av mine journalister. Vi er alltid ute etter en god sak, men det er ikke det samme som vi er ute etter å ta deg. Som regel er vi bare ute etter informasjon. Svar på spørsmålene du kan svare på, og henvis oss videre hvis du ikke kan svare.

Etterpå sjekker du hva vi skriver, og hvis noe er galt tar du direkte kontakt med oss. Vi må rette feil for ikke å ødelegge vår troverdighet. 

Dropp sitatsjekken, det er bare for kommunikasjonspingler. Ekte kommunikatører kommuniserer.

Søndagens store “nyheter”

Søndag 13:30 er avisstativet på Stovnersenteret fylt med VG og Dagbladet.

De rapporterer om en brann, og jeg tenker “Enda en?!?”.

Neida, det er bare papiravisene i aksjon igjen. De rapporterer som om ingen har fått med seg nyheten som skjedde natt til lørdag.

Er det rart at avisstativet er fylt med usolgte aviser? Aftenposten hadde ihvertfall vett nok til å rapportere videre på saken.

Nå kan det tenkes at tabloidene gjør det inne i avisen, men jeg gidder ikke å betale for å finne det ut.

Papiravisene er dødssyke. La de dø med verdighet.

Eksklusivt til papiravisene

I morgen er det mandag. Det vil si en uke siden “konkurranseministeren” sendte ut en pressemelding som fikk meg til å tenne på alle plugger.

I seg selv var det en ganske grei og fin pressemelding, og her er den i sin helhet unntatt kommunikasjonssjefens navn. Det har jeg fjernet, og jeg kommer tilbake til hvorfor litt lengre ned.

Pressemelding, 17. november 2008:

Støtter økt bruk av OpenOffice i offentlig sektor

Fornyingsminister Heidi Grande Røys vil styrke konkurransen i programvaremarkedet og øke bruken av fri programvare i offentlig sektor. Statsråden bevilger to millioner kroner til utvikling av løsninger som gjør at kontorpakken OpenOffice kan brukes sammen med flere fagsystemer, for eksempel til saksbehandling, økonomi eller arkiv, i offentlig sektor.

– Jeg ønsker å stimulere til økt konkurranse på markedet for kontorprogramvare. OpenOffice utgjør i dag et godt alternativ til etablert leverandøreid programvare på området. Utfordringen for mange virksomheter i offentlig sektor er at fagsystemer, for eksempel innen regnskap, økonomi eller arkiv og OpenOffice ikke fungerer optimalt sammen. Bevilgningen skal bidra til løsninger på dette, sier Heidi Grande Røys.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet bevilger to millioner kroner til Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare (Friprogsenteret). Friprogsenteret skal lede prosjekter med å utvikle løsninger som gjør det mulig for fagsystemer som i dag er utbredt i offentlig sektor, og OpenOffice å fungere sammen. 

– Fri programvare skal være et reelt valg i offentlig sektor. Vi har fått meldinger fra kommuner som opplever at sterke bindinger mellom fagsystemer og lukkede leverandøreide produkter. Dette innebærer at enkelte virksomheter må gi opp planer om å ta i bruk fri programvare. Dette er urovekkende. Den enkelte virksomhet eller kommune må fritt kunne velge alternative produkter når slike alternativ faktisk finnes, sier Grande Røys.

 Grande Røys understreker at problemet verken ligger i OpenOffice eller proprietær kontorstøtteprogramvare som brukes i offentlig sektor i dag. Det som er problematisk, mener Grande Røys, er at saksbehandling og fagsystem gjør seg avhengige av funksjonalitet knyttet til en spesiell leverandør og et spesielt produkt. 

OpenOffice

OpenOffice er en fri (åpen og gratis) kontorpakke – oversatt til bokmål, nynorsk og mange andre språk. Den er av mange ansett som en komplett løsning som dekker alle behov vanlige arbeidstakere har til kontorprogramvare. OpenOffice støtter en rekke filformater, men bruker som hovedformat den åpne standarden ODF. Regjeringen har vedtatt at blant annet ODF skal være obligatorisk når offentlige virksomheter publiserer redigerbare dokumenter.

Fri programvare

Fri programvare er som annen programvare men lisensvilkårene gir frihet til å bruke, videreutvikle og dele løsningene. Fri programvare er ikke nødvendigvis gratis. Kostnadene beløper seg blant annet til utvikling og drift, men er ikke bundet verken til tradisjonelle lisenskostnader eller bestemte leverandører. 

Mer om forretningsmodeller og fri programvare hos Friprogsenteret.

Pressemeldingen på bokmål og nynorsk på regjeringen.no:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/pressesenter/pressemeldinger/2008/stotter-okt-bruk-av-openoffice-i-offentl.html?id=536651

Pressemelding ankom min innboks 09:37 mandag morgen, det vil si cirka 2,5 timer etter at jeg begynte min arbeidsdag og 37 minutter etter at vårt første nyhetsbrev ble sendt ut.

Hvorfor er tidpunktet så viktig at jeg har tatt meg bryderiet med å finne det frem? Jo, fordi jeg leste den samme saken i Aftenposten en gang mellom 07:05 og 07:10. Der var det ikke spesifisert at det var informasjon eller sitater fra en pressemelding, men det fremsto som et helt vanlig intervju. Det var en relativt liten fillesak, og spør du meg så var saken på trykk dårligere enn selve pressemeldingen. Men, hvem spør vel meg?

Hvis jeg ikke hadde luktet lunta, så ville jeg måtte sitert denne papiravisen på denne saken. Det er i seg selv ikke noe problem, men for hver gang vi nettaviser siterer papiraviser så blir flere og flere overbevist om at nettaviser “bare bedriver siteringsjournalistikk”. Det får vi fortsatt høre en del ganger, og spesielt fra journalister i papiraviser.

Når denne saken er tilgjengelig på mandag morgen i en papiravis, betyr dette at journalisten i Aftenposten fikk pressemeldingen på fredag. Det vil si at kilden har gitt de saken eksklusivt fordi papiravisen ellers ikke ville giddet å ta saken. Ja, det skjer ganske så ofte at de sier det for å presse uvitende inkompetente informasjonsamatører.

Resultatet blir at papiraviser forfordeles på bekostning av nettaviser, som så må sitere papiravisene for å ikke bryte med god presseskikk (Vær Varsom Plakaten punkt 4.4):

Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier.

Jeg har full forståelse for at det inngås avtaler om eksklusivitet, og i mange tilfeller går det også i vår favør. Det er en uting, men jeg forstår det når en kilde for eksempel gir en finanssak eller en avtalesak til en av de rendyrkedde næringslivsavisene som for eksempel Dagens Næringsliv, Finansavisen, E24.no eller NA24.no. De er gjerne mer interessert i den typen stoff, og vi ignorerer det eller prioriterer det lavt. Private bedrifter er også i sin fulle rett til å gjøre slik, da de selvsagt bestemmer hva de vil fortelle og til hvem.

Det som gjorde meg så forbannet i dette tilfellet, var at det var en IT-sak og at den ble gitt eksklusivt fra et statlig departement. Ikke hvilket som helst departement heller, men Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD).

Fornyingsministeren står også over Konkurransetilsynet, og kan overstyre de – noe hun har gjort et par ganger. Hun er således en konkurranseminister, og burde vite bedre enn dette. Jeg sendte derfor avgårde en e-post der jeg ba om svar:

Hva er dette?

Hvorfor får vi denne på mandag 09:37 når Aftenposten helt tydelig har fått den før helgen? 

Hvordan kan dere prestere å skrive ”…styrke konkurransen…” og samtidig forfordele IT-NYHETER på den måten?

Dette synes vi er uhørt og urimelig, og jeg vil anta at mine kolleger/konkurrenter i DagensIT og Computerworld mener det samme. Vi er alle tre medier som skriver dedikert for IT-bransjen, og dette er svært relevant stoff for oss.

At Aftenposten ikke ville tatt saken hvis dere ikke hadde gitt den eksklusivt til de holder ikke som argument. Vi må få konkurrere på like premisser.

KOPI: Computerworld og DagensIT

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Jeg sendte en kopi til Computerworlds redaktør og redaksjonssjefen i DagensIT.no. De svarte begge med hver sin e-post der de stilte seg bak det jeg skrev i denne e-posten. For å være sikker på at det nådde helt frem, videresendte jeg den også til Fornyingsminister Heidi Grande Røys, og la ved mitt mobilnummer.
Deretter ringte jeg til fem forskjellige personer i Fornyingsdepartementet, og la igjen en beskjed på svareren med min ærlige mening om saken, samt klar beskjed om at jeg forventet at de ringte meg så de kunne få høre en utfyllende versjon. De er tre personer i kommunikasjonsavdelingen til FAD, men jeg hørte ingenting fra dem, verken på telefon eller per e-post.
I og med at denne pressemeldingen også omfattet Friprogsenteret, så sendte jeg også en e-post til Heidi Arnesen Austlid:
Hei!
Jeg videresender denne til dere også fordi det er henvist til dere i pressemeldingen, og fordi det umulig kan være i deres interesse å være med på en slik forfordeling av medier om nyheter og opplysninger rundt fri programvare.
Martin hos dere ringte meg for noen uker siden for å høre hva medier ønsker av informasjon og hvordan man bør forholde seg til de. Dette er et eksempel på hvordan det IKKE skal gjøres.
Jeg håper at i hvert fall dere har dette i bakhodet i tiden fremover.
Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no
Den ble sendt 10:10, og jeg fikk derfor ikke med meg pressemeldingen som kom fra Friprogsenteret 10:09. Når jeg da ringte Heidi 10:11 fikk jeg et inntrykk av at hun holdt mobilen litt på avstand fra øret sitt.

Hun fikk selvsagt høre hva jeg mente om saken, men jeg ga henne også skryt. Hun viste at dette ville bli en ubehagelig samtale, men hun tok den. Først lyttet hun til hva jeg hadde å si, så forklarte hun hva som hadde skjedd og hvem som hadde bestemt at det skulle gjøres slik, og sa seg villig til å ta min melding videre.

Friprog-Heidi vet hvordan hun skal forholde seg til pressen – også når det ikke er behagelig. Det vet tydeligvis ikke informasjonsavdelingen til Fornyingsdepartementet. Etter å ha håndtert denne saken på en håpløs måte, så ringte de meg ikke opp engang! Ja, jeg var ganske så krass på telefonsvareren, men jeg var ikke usaklig.

Dessuten, er det noe en kommunikasjonsavdeling skal gjøre, så er det å kommunisere. Det gjelder enten det er gode eller dårlige nyheter, eller om det er ubehagelige samtaler med redaksjonssjefer som er forbannet på måten de har håndtert sin jobb på. Det er rett og slett en del av deres jobb å ta de ubehaglige samtalene, akkurat som det er min jobb å ringe og gi klar beskjed når slike ting skjer.

Det eneste jeg fikk fra Fornyingsdepartementet var denne e-posten som kom 22:56 på kvelden: 

Hei igjen!
Dine synspunkter er notert og registrert. 

Dette er for dårlig. Tittelen (Subject) på e-posten jeg fikk var forøvrig “Klage på innsalg”…

Som nevnt innledningsvis så har jeg fjernet navnene fra de som sendte pressemeldingen og svaret. Georg Apenes utskjelling av sin partifelle i Høyre er ingenting i forhold til hva jeg føler for å si om denne arbeidsinnsatsen. Jeg skal la være å si det, av frykt for å få problemer med injurielovgivningen.

Nå skal det også sies at Fornyingsdepartementet hadde uflaks denne mandagen. Jeg hadde hatt en lignende samtale med et privat selskap om det samme bare 20 minutter i forveien, og var derfor litt irritabel fra før av. Jeg hadde allerede sent min første klage på forfordeling av papiraviser:

Når dere gir slike saker til Finansavisen på fredager, så kan dere i det minste sende ut en pressemelding som dette tidlig på morgenen.

Vi starter 07:00, og vi har et nyhetsbrev som går 09:00. Da er dette for sent, og det gir papiravisen en konkurransefordel.

Vi en bransjeavis for IKT-bransjen, og dere er to IT-selskaper. Finansavisen er en finansavis (doh) som skriver om IT en gang i uken.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

I motsetning til Fornyingsdepartementet hadde de hadde imidlertid vett nok til å ta mine innspill til etterretning, og sendte meg følgende svar:

Hei Anders

God feeback og vi vil legge om våre rutiner.

Ha en god helg.

Det gjorde de også. I dag, søndag, fikk jeg en pressemelding med samme informasjon som jeg kan lese om i Finansavisen i morgen.

Nå stusser kanskje noen på at det var tydelig forskjell på tonefallet i de to e-postene jeg sendte. Det nevnte jeg litt om lengre oppe, og det er at det er forskjell på disse sakene. Saken til Finansavisen var interessant for oss, men den var i kategorien avtaler – noe vi som sagt ikke prioriterer høyt. Jeg forstår derfor at de gir den til Finansavisen først, og min irritasjon gikk mest på at vi fikk den litt vel sent.

Dette med eksklusive saker til papiraviser er intet nytt. Det skjer flere ganger hver eneste uke. Noen ganger oppdager vi det ikke før etter at vi har sitert papiravisene, og andre ganger er det umulig for oss å vite det. Grunnen til det er at en papiravis som får en sak eksklusivt, sjeldent eller aldri opplyser om at det er en sak som er skrevet ut fra en pressemelding.

Det har jeg innført som standard praksis hos oss. På det første sitatet skriver vi alltid “…, sier Ola Nordmann, innbygger i Norge AS, i en pressemelding.” Det er ryddig, men det er dessverre med på å ødelegge vår merkevare fordi det øker inntrykket av at vi bare skriver av pressemeldinger (FUD nummer 2). Dilemmaet er – som vanlig – at jo mer ryddig man er, jo dårligere inntrykk sitter leserne igjen med.

Jeg har i mange situasjoner hisset på meg journalisterkolleger og andre medievitere med utsagn som “død over papiravisen”. For mange fremstår jeg sikkert som en slags nettfundamentalist, og det kan jeg godt forstå.

Jeg mener papiravisene må dø ut så raskt som mulig, hvis journalistikken skal kunne reddes. Det kan høres paradoksalt ut at jeg skriver noe sånt i et innlegg der jeg forteller om hvordan det (ikke) fungerer med pressemeldinger og siteringer i journalistikken, men det er ikke så rart som det kanskje høres ut.

Når man snakker om journalistikk, så snakker man som regel om den gode journalistikken og peker på gravejournalistikk. Det (og feature) er det alle ekte journalister har lyst til å jobbe med, og det er det som alltid dras frem.

Problemet er at det bare er en liten del  av journalistikken, og det vil det alltid være. Hvis du drar frem de “beste” papiravisene og leser de med et kritisk og trent blikk så vil du se at det er mye fyllstoff der. Noe er gravestoff, men det aller meste er relativ enkel journalistikk, som for eksempel pressemeldinger og siteringer. Slik er det også i nettaviser. Den eneste forskjellen er at nettjournalistene er mer effektive enn papirjournalistene som tror de driver noe høyverdig når de sitter en hel dag på en pressekonferanse og skriver en sak derfra.

Hvor er så gravejournalistikken på nettet? Den er der, men det må innrømmes at det er mindre av den der enn i papiravisene. Det skyldes ikke vilje eller evne, men økonomi. Så lenge papiravisene får bedre betalt for sine annonser, og så lenge staten sponser enkelte papiraviser med opptil 40 millioner kroner i pressestøtte i året, så vil ikke nettavisene klare å ta opp kampen på gravejournalistikken. Det skjer først når papiravisene dør, og pengene flyttes over på nett.

Forøvrig kan jeg fortelle om et tilfelle jeg opplevde da jeg for en stund tilbake avslørte en viktig sak etter å ha gjort litt gravearbeide. Jeg viste at en anerkjent papiravis jobbet med det samme, men jeg klarte å dra saken min i boks før de.

Ingen andre medier siterte den (vi var tross alt bare en nettavis), og fra den ene kilden min fikk jeg høre at papiravisen droppet hele saken fordi vi kom i mål med den før de. I ettertid har jeg nesten angret på at vi ikke lot denne papiravisen vinne, slik at saken hadde blitt kjørt videre.

I morgen er det mandag, og det er ganske sannsynlig at det blir noen nye telefoner og e-poster til noen som har gitt saker eksklusivt til papiraviser fordi de regner med at nettavisene siterer de etterpå likevel. Det er nok fortsatt sant, men jeg merker at det blir mindre og mindre av det. Vi gjør det bare når vi føler at vi absolutt må fordi leserne våre bør få vite om saken. Hvis vi ikke må, så dropper vi den.

Det bør informasjons- og kommunikasjonssavdelinger få med seg. Hvis ikke har de en informasjonsstrategi som er direkte fientlig i forhold til det mediet som er i ferd med å vinne.

 

Nettavisene skjønner ikke merkevarebygging

Det gjør ikke papiravisene heller, men de skjønner i hvertfall at de har en merkevare.

Ett mulig unntak, er en papiravis som denne uken har tilbragt mye tid i retten. Dagbladet tror kanskje at de voldtar Spetalen og Røkke med sine ekstreme forsider, men det er deres egen merkevare som får lide. Spesielt ille er dette for Dagbladet.no. Det er i mine øyne Norges beste riksdekkende nettavis, men papiravisens katastrofale håndtering av merkevaren Dagbladet resulterer i at jeg har få meningsfeller.

Selv om Dagbladet.no er et uskyldig offer i dette, så er de på ingen måte enestående i forhold til sin fraværende kontroll over merkevarebyggingen. Nettaviser bedriver ikke merkevarebygging, og de skjønner heller ikke hva det går ut på, eller at det er viktig.

Når papiravisene kjører på med FUD om at nettavisene bare bedriver klikkhoreri, klipp- og lim-journalistikk, korte tullesaker og ingen gravejournalistikk, så er det helt stumt fra nettavisene. Det tas ikke til motmæle, og inntrykket får lov til å feste seg.

Man kan lure på hvorfor. En grunn kan sikkert være at de fleste nettavisene i Norge springer ut fra de gamle papiravisene, men det er nok ikke den eneste forklaring.

Min teori er at vi i nettavisene er dumme.

Vi lar oss herse med, og vi retter isteden blikket stivt mot topplisten til TNS-Gallup. Der måler vi fremgang, og eventuell tilbakegang, fra uke til uke, og vi sammenligner oss med konkurrentene. Det må vi selvsagt til en viss grad gjøre, men vi må ta av skylappene. Det er ikke nok å være eller bli størst. Vi må også bygge merkevaren.

Nettavisene er best

Papiravisenes eneste fordel er at de er gamle og etablerte. Utover merkevaren som dette gir, så har de ingenting som ikke nettavisene også kan gjøre. Papiravisene har rett og slett ingen ting å lære bort.

  • Nettaviser kan publisere nyhetene med en gang det skjer
  • Nettaviser kan oppdatere nyheter, enten med flere saker eller i samme sak
  • Nettaviser har ingen plassbegrensning og  derfor kan kjøre både flere og lengre artikler
  • Nettaviser er tilgjengelig på PC-er og mobiler, samt på digitale informasjonstavler
  • Nettaviser kan bruke flere distribusjonskanaler, som for eksempel epost, RSS og PDF
  • Nettaviser kan bruke store bilder, og de kan også være interaktive
  • Nettaviser kan publisere video
  • Nettaviser kan bruke interaktiv og bevegelig grafikk for å illustrere viktige poenger
  • Nettaviser kan rette feil så fort de oppdages
  • Nettaviser må stå til ansvar for feilsiteringer når intervjuobjektet påpeker dette i debatten
  • Nettaviser har debatter der leserne kan komme med utfyllende informasjon, og kritikk mot vinklinger og uttalelser i sakene
  • Nettaviser kan lenke til mer informasjon om et emne, og til relevante tidligere artikler
  • Nettaviser har bedre holdbarhet fordi alle artikler er umiddelbart tilgjengelig for evig og alltid, og ikke bare dagen nyheten kom
  • Nettaviser utnytter nye teknologier bedre fordi de må være mer effektive og gjøre mer med mindre ressurser
  • Nettaviser må stå til ansvar for alt de gjør, og utvikler derfor ryggrad til å stå oppreist i kontroversielle saker

Som sagt, det eneste papiravisene har som fordel er at de er gamle og etablerte. Det betyr at de fortsatt tar en unaturlig høy andel av annonsekronene, og at gamle mennesker i maktposisjoner som ikke liker å forholde seg til at verden forandrer seg, foretrekker å bare forholde seg til det som skjer i papiravisenes verden.

Med en slik omfattende liste, som sikkert er langt fra komplett, så er det rart at nettavisene ikke tar mer grep for å gjøre noe med merkevaren sin.

Nettavisene må ta grep

Som redaksjonssjef for en nisjeredaksjon med fem journalister, inkludert meg selv, har jeg brukt mye tid på denne problemstillingen.

Jeg anerkjenner at papiravisenes FUD i store deler av nettavisenes historie i stor grad har vært ihvertfall delvis sann, men jeg mener at de aller fleste argumentene ikke lengre holder mål. Noen gjør det, og det er sikkert ikke vanskelig å plukke ut nettaviser der argumentene fortsatt er gjeldende, men tiden som en vedtatt sannhet bær være forbi.

Nettavisene, både i Norge og internasjonalt, er nå bedre enn papiravisene.

Jo, det er de. Jeg vet at mange er uenig med meg i dette, men folk lar seg lett lure av markedsføring, og spesielt den delen av markedsføring som går på merkevarebygging.

Papiravisene slipper billig unna når de har uinteressante saker, når de siterer andre, når de har håpløse vinklinger, når de feilprioriterer saker og når de gjør regelrette feil. Når noen leser en papiravis er papiravisen i en eksklusiv fortellerposisjon. Dersom leseren rister på hodet, er uenig eller kan påpeke at artikkelen vitterlig er full av feil, så er det få muligheter til å dele den informasjonen med andre. Dermed står papiravisen fortsatt igjen med sin ufeilbarlige autoritet. En slik ufeilbarlig autoritet gir en solid merkevare, selv om den er ufortjent. 

Det er ikke mulig for nettavisene å oppnå en slik ufeilbarlighet, og bra er det. Det betyr ikke at nettavisene ikke kan og bør strekke seg etter en solid autoritet, og dermed en solid merkevare. Tvert i mot. Veien er lengre og vanskeligere, men hvis man på en ryddig og god måte jobber med dette over tid, så er potensialet større for en nettavis enn for en papiravis.

I digi.no forsøker vi å gå den veien. Jeg skal være den første til å innrømme at vi bare så vidt har begynt, og at vi har en lang, lang vei igjen før vi kommer opp på et nivå der vi selv kan begynne å si oss fornøyd.

Lange artikler

Et av FUD-argumentene som virkelig hisser meg opp, er når papirfolket avfeier nettaviser med at vi bare skriver korte klikk-saker. Jeg anser fortsatt meg selv for mer å være en fagmann i IKT-bransjen, enn en journalist i mediebransjen, selv om jeg selvsagt er begge deler.

digi.no er IKT-bransjens nettavis, det vil si en fagpublikasjon med hovedfokus på nyheter som betyr noe for de som jobber i bransjen. Det betyr at vår merkevare er knyttet opp til hvor gode, eller dårlige, vi er på fagstoffet. Hvis vi skal gå i dybden må vi bruke plass og skrive lengre artikler.

Vi har derfor prioritert lange og grundige artikler høyt på listen over hva vi gjør. Til å begynne med satte jeg et krav til meg selv og de andre, at vi skulle skrive minst en artikkel hver som var på over 10.000 tegn. Det er nesten dobbelt så langt som du har lest til nå i dette blogginnlegget, og det tilsvarer cirka 4-5 tettskrevne A4-sider.

I seg selv er lengden på artiklene en dårlig indikasjon på kvalitet, men i form av merkevarebygging gir det en viktig signaleffekt. Hver gang noen kom med FUD-argumentet om at nettaviser bare skrev korte notiser, så kunne jeg henvise til minst en lang artikkel som bare var noen dager gammel. Jeg tror det har virket, for det går stadig lengre siden sist jeg hørte det argumentet, selv om noen fortsatt presterer å komme med det.

I tillegg har det gitt oss en intern effekt. Vi passerer ikke 10.000 tegn på en artikkel hver uke, men vi har som regel 3-5 artikler som er på mer enn 8.000 tegn hver uke, uten at vi tenker på det. Nå som vi har vendt oss til det, faller det naturlig å skrive mer omfattende så lenge temaet er interessant nok.

Helt problemfritt er det ikke. Jo lengre en artikkel er, jo viktigere er det at språket og flyten i teksten er bra. Det er noe av det vi jobber mest med å bli bedre på i forhold til våre lange artikler.

Sitatsaker

Alle redaksjoner, enten det er snakk om papiraviser, nettaviser, radio eller TV, siterer saker i andre medier. Forskjellen mellom papiraviser og nettaviser er at det er tydeligere når en nettavis gjør det, og det blir spesielt tydelig når man er flink og lenker. 

Det å sitere en annen publikasjon er en ryddig og god ting. Man gjør en redaksjonell utvelgelse av hva man tror og mener at ens kjernelesere av interesse av å vite. Merkevareproblemet ligger ikke i at man siterer, men måten man gjør det på og i hvilket omfang.

En sitatsak kan være et godt stykke redaksjonelt arbeide. Man får tilgang på en nyhet, ett sitat eller en opplysning. Hvis man stopper med det, og ikke gjør noe mer så er det et tynt stykke arbeide. Man har gitt en merverdi til leseren, men den er liten. Hvis man derimot tilfører mer informasjon, enten fra egen kunnskap, tidligere artikler eller andre kilder, så skal det ikke så mye til før man gir leseren en betydelig merverdi.

For oss er dette mest aktuelt når vi siterer en av de norske økonomipublikasjonene, eller en internasjonal nyhet. I førstnevnte tilfelle kan vi som regel gi leseren en merverdi i form av mer teknisk informasjon, mens vi med de internasjonale nyhetene kan tilføre en analyse av hvordan saken påvirker Norge eller norske interesser.

Likevel er sitatsaker problematiske i forhold til merkevarebygging. Har man for stor andel av sitatsaker i forhold til egensaker, så vil FUD-argumentet om at nettaviser bare driver med billig sitatjournalistikk få rotfeste. Det er derfor viktig å se på antallet sitatsaker opp mot egensaker.

Har man 5 egensaker hver dag, og 40 totalt, så har man bare 12,5 prosent egensaker. Det synes når man ser på forsiden. Hvis man derimot går ned på antall daglige saker, for eksempel til 20, så har man plutselig 25 prosent egensaker. Dessuten får man frigjort mer tid til å gjøre bedre og/eller flere egensaker.

Delta i debatten

Dette er morsomt. For en papirjournalist er dette helt fjernt og uaktuelt, mens det for en blogger er så naturlig at det er rart at det i hele tatt er et diskusjonstema. For journalister i nettaviser er virkeligheten et sted i mellom, men likevel nærmere papiravisene enn bloggene.

Jeg er glad i den tilhørende debatten i vår nettavis. Det er ikke så rent sjeldent at jeg blir skjelt ut, men som journalist bør og må jeg tåle det. Jeg liker også å delta i debatter på nettaviser og på blogger, men jeg holder litt igjen på egen publikasjon.

Som redaksjonelt ansvarlig synes jeg det er upassende av meg å ha en offentlig mening om innholdet i hva vi skriver. I vår fem mann store redaksjon har vi veldig forskjellige syn og meninger om forskjellige spørsmål, enten det er politiske spørsmål eller i forhold til de mange “religionskrigene” i IKT-bransjen. Det er en bra ting, men jeg synes ikke vi skal tilkjennegjøre meningene våre i vårt debattforum.

Det betyr ikke at vi skal holde oss unna. Jeg leser alle mine debattinnlegg selv, samt alle innlegg på toppsakene eller kontroversielle saker som mine kolleger skriver. Jeg forsøker også å gå inn og svare hvis det er konkrete spørsmål til redaksjonen, eller hvis det er noen misforståelser. Hvis noen påpeker skrivefeil, eller saksfeil så kan jeg raskt rette dette fordi jeg leser debatten. Da prøver jeg også å ta meg tid til å takke for korrigeringen, men det er ikke alltid jeg rekker det.

Denne debattdeltagelsen er i mine øyne en av de beste og viktigste merkevaregrepene en nettavis kan gjøre. Ved å vise at man følger med og bryr seg, så sender man et kraftig signal at man tar leserne på alvor. Det betyr ikke at man skal bøye av, tvert i mot. Hvis man skal styrke merkevaren gjennom nettdebatten så må man ha ryggrad til å stå i mot når stormen blåser. Hvis man svarer saklig og godt, selv når man blir kalt idiot, så bygger man opp en troverdighet som etterhvert veksles om til styrket merkevare.

Det å lytte til hva leserne mener bør ikke begrenses til å følge med i debatten. Mange innspill kommer per epost, og noen få kommer per telefon. Jeg forsøker alltid å lytte til alle som har kritikk eller innspill, men det er sikkert noen eposter jeg ikke har rukket å svare på. Min erfaring er at når jeg har gitt mitt telefonnummer til kritikere, så blir de glade for å bli hørt, og de har ingen problemer med å akseptere at ikke alle innspill fører til handling fra vår side.

Informer leserne

Merkevarebygging kan være en vanskelig greie. Det holder ikke å gjøre en god jobb, eller jobbe livet av seg. Alle mennesker har fastlåste meninger om hvordan tingenes tilstand er, og hvis de først har bestemt seg for å mene at papiraviser er bedre enn nettaviser, så hjelper det fint lite om det motsatte er tilfellet.

Leserne merker det hvis en artikkel er bra, men det må flere til for at det skal sitte igjen som et helhetsinntrykk av hele nettavisen. Hvis man greier det, så vil man i stor grad bli tilgitt når man har dårlige dager.

Det beste eksempelet på dette er papiravisen Dagens Næringsliv, som av mange regnes som de beste i Norge på journalistikk. Det er ikke ufortjent, men Dagens Næringsliv er ikke en bra avis hver dag. De er ikke en gang en bra avis hver lørdag, dagen da de kjører sine avslørende gravejournalistikk-saker.

Dagens Næringsliv har opparbeidet seg en solid merkevare fordi de ofte har gode saker. Det er ikke helt regelmessig, men det er ofte nok til at alle “vet” at denne næringslivsavisen er en skikkelig god avis. De vet det, fordi alle forteller de at Dagens Næringsliv er en kvalitetavis.

Skriver man mange gode saker så vil leserne merke det, men fordi papiravisene har lykkes så godt med sin FUD, og fordi nettavisene aldri har svart skikkelig, så starter man med et lite handikap. Det kan overvinnes ved å ta i litt ekstra for å synliggjøre hva som er realiteten. Ett eksempel på det er veldig lange artikler, som nevnt tidligere. Andre eksempler er aktiv bruk av foto og artikkelserier.

Et bilde sier mer enn tusen ord, og i forhold til merkevarebygging er det et understatement. Et bilde av en hendelse sender et klart signal om at man var tilstede, og at man har gjort en grundig egensak. Bildet er så effektivt at leserne nesten automatisk tror at nettavisen eller papiravisen var tilstede, selv om det bare er snakk om en sitatsak. Dette slår også andre veien. Mange lesere sitter ofte igjen med inntrykk av at nettavisen bare har “gjort nok en sitatsak” hvis det ikke er bilder av hendelsen eller intervjuobjektet. Dermed får den dårlige merkevaren lov til feste seg, selv når man gjør en god jobb.

Reklamebransjen har naturlig nok skjønt mye av hva det dreier seg om når man bygger opp en merkevare. Ett av grunnelementene der er repetisjon, det vil si at budskapet gjentas mange ganger. Det holder ikke å kjøre reklamespotten en gang, den må gjentas til det sitter i hodet på mottageren. 

Dette går på tvers av hva mediesbransjen vår dreier seg om. Vi skriver om nyheter, og det er ikke en nyhet hvis man skriver den samme saken flere ganger. Det behøver vi da heller ikke å gjøre. Hvis en sak er viktig nok, så kan vi skrive mye om den fra flere forskjellige vinklinger. Det er positivt på alle måter. Leserne får mer og bedre informasjon om temaet, og når vi kjører mange saker så legger de merke til at vi legger mye tid og energi i det. Merkevaren blir rett og slett styrket når leserne ser hvor mye vi skriver om ett tema.

Dette kan gjøres på flere måter. I noen viktige tilfeller kjører vi flere artikler om samme sak på den samme dagen, andre ganger kjører vi det som en serie over flere dager. 

Et eksempel på det kan være en serie vi kjører denne høsten om IPv6. Internett er i ferd med å gå tom for IP-addresser. Løsningen er på plass, men det er nesten ingen som bruker den. Vi kjører derfor en serie med artikler der vi spør alle aktuelle selskaper om hva de gjør, eller hvorfor de eventuelt ikke gjør noe. Dessuten tok vi det også opp i et av våre første video-innslag. IPv6 er et veldig teknisk tema, og det er derfor midt i blinken for våre lesere. 

Tidligere har vi også kjørt lignende serier om fri programvare og ulovlig overtid. I noen av tilfellene har vi hamret inn budskapet om at vi setter fokus på temaet, ved å legge inn en liten skråstilt tekst om det:

IKT-bransjen er i akutt mangel på folk, og det er mye å gjøre. Mange bedrifter ser seg nødt til å bruke mye overtid for å komme i mål med alle prosjektene som pågår. 

I tillegg er dette en bransje der det jobbes mye, og der mye av arbeidet må gjøres på ugunstige tidspunkter. Det er for eksempel vanlig å gjøre serveroppgraderinger på kvelden, natten eller i helgene, for ikke å forstyrre den daglige driften.

digi.no vil i samarbeid med webjuristene sette fokus på lover og regler som IKT-bransjen må forholde seg til.

Slike innstikk blir forhåpentligvis overflødige etterhvert, men de er ikke noe nytt. Papiraviser og magasiner har i mange år måtte ty til slike virkemidler når de har publisert artikler skrevet i feature-formen. Da har de sett seg nødt til å forklare litt om hvordan saken er bygd opp for at leserne ikke skal tro at det er basert på fri diktning. 

Etterhvert som våre lesere har blitt litt mer vant til at vi kjører slike serier, har vi da også tonet ned bruken av slike skråstilte forklaringstekster. De gangene vi fortsatt bruker de, så forsøker vi å holde de til en kort setning, og ihvertfall ikke mer enn et kort avsnitt.

Del erfaringer

Hver eneste nettavis har sin egen individuelle merkevare, men selv om noen av oss er konkurrenter, så er vi også knyttet sammen av en felles merkevare for nettaviser. Jeg mener derfor at vi også må gjøre et felles løft for nettavisenes merkevare.

Det første trinnet i en slik prosess er å erkjenne at vi er elendige på merkevarebygging, og at vi derfor må ta grep. Deretter bør vi dele erfaringer og tanker, slik at vi alle blir bedre. Det vi eventuelt taper på å hjelpe våre konkurrenter, vil vi vinne tilbake i form av bedre nettaviser, og i form av et bedre fotfeste i våre leseres bevissthet.

Jeg har her forsøkt å dele litt av våre erfaringer og tanker, og nå håper jeg at andre nettaviser kan dele sine. I såfall kan jeg sikkert bidra med mer. Om ikke det gjøres, så håper jeg ihvertfall at de som leser dette sitter igjen med et forbedret inntrykk av nettavisenes felles merkevare.

Papiravisene har en sterkere merkevare enn nettavisene, men de har ingenting å lære bort. Når jeg søker etter ny kunnskap og forståelse ser jeg på hva som skjer i bloggosfæren og i de sosiale nettsamfunnene. 

Forøvrig så mener jeg, som alltid, at: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd.

Det er først når det er en vedtatt sannhet, at nettavisene har lykkes med sin merkevarebygging.