Tag Archives: NRK

Sats på 3D-turisme

Norge bør lage 3D-modeller av alle våre turistmål og dele de gratis på internett.

Datamaskinene vi har hjemme blir kraftigere og kraftigere, og det er allerede mange år siden vi for første gang måtte stoppe opp og se litt ekstra nøye på TV-skjermen for å sjekke om det var ekte eller bare et dataspill på Playstation eller X-Box.

For 3-4 år siden intervjuet jeg den kanadiske forfatteren og internettaktivisten Cory Doctorow. Han har alltid vært langt fremme i forståelsen av teknologi og samfunnstrender, og hans science fiction bøker og noveller tar som regel for seg teknologi i fremtidsscenarier.

Skytespill på British Museum

En av ideene han snakket om på den tiden, var å lage en komplett virtuell 3D-modell av British Museum og gi den gratis til spillprodusenter. Ettersom ungdommen bruker så mye tid på å løpe rundt og skyte på hverandre i skytespill, kjenner de disse fiktive bygningene i detalj. Det er en form for læring som kommer av seg selv mens de morer seg, men den har ingen nytteverdi.

Doctorow mener at dersom disse ungdommene i steden løper rundt i 3D-modeller av ekte interessante bygninger, så vil spillene bli bedre samtidig som spillerne lærer noe nyttig og interessant mens de morer seg.

Jeg vil anta at ryggmargsrefleksen reagerer negativt på et slikt forslag hos mange voksne, men ideen er ikke så dum. Det er da heller ikke bare skytespill som kan ha glede av slike 3D-modeller.

Turister i flysimulator

For tiden sysler jeg mye med fly og flysimulatorer på fritiden min, og i fjor gjorde jeg en frilansreportasje for Teknisk Ukeblad om norske flyentusiaster som leker både flygeledere og piloter på internett.

De bruker PC-baserte flysimulatorer som Microsofts kjente Flight Simulator, men har tatt hobbyen lengre enn de fleste ville trodd var mulig. Noen av de har til og med bygd seg en egen tro kopi av cockpiten til en Boeing 737 i kjelleren sin, mens andre “jobber” som virtuelle flygeledere for å holde orden på alle entusiastene som flyr sammen over internett.

Disse flysimulatorene er imponerende realistiske, og takket være kraftige grafikkort på dagens PCer er det mulig å fly rundt som en turist og nyte utsikten over. Dette har skapt et behov for bedre 3D-modeller, og skapt et markedet for internasjonale produsenter som llager tilleggsmoduler for de største og mest kjente byene, flyplassene og turistatraksjonene.

Norge er imidlertid et lite land, og prioriteres ikke av disse leverandørene. Dermed blir det opp til norske entusiaster å gjøre jobben selv på dugnad. Det gjør de, men dette er en tidkrevende jobb og de kunne trengt litt drahjelp fra den norske turist- og reiselivsbransjen.

Hvor er Norge i Google Earth?

3D-modeller er ikke noe som kun kan brukes i flysimulatorer eller spill. Det er en teknikk som kan brukes i alt fra oljeutvinning, til boliginnredning, reklame og modellering av ditt eget hus slik at det blir tilgjengelig for alle som prøver Google Earth i ditt nabolag.

Google Earth er kanskje det mest allment tilgjengelige programmet som viser verden i en 3D-modellert utgave. Den kan gratis lastes ned fra internett, og den baserer seg på frivillige som lager egne 3D-modeller med gratisverktøyet Google Sketchup som de laster opp og deler med alle.

Noen lager veldig gode modeller, mens andre ikke er fullt så bra. Det varierer også veldig hvor omfattende byer, steder og andre tettsteder er modellert. Oslo er f.eks. svært tynt dekket. Selv Holmenkollen mangler en 3D-modell. Her avspises potensielle turister til og med med et gammelt satelittbilde av den gamle hvite hoppbakken.

Norge er rett og slett ikke på 3D-kartet i Google Earth.

Ekte virtuelle turister

I seg selv er det ingen krise om ikke norske turistmål er representert i virtuelle verdener. Det er neppe mye penger å hente på at noen sitter hjemme på sin PC mens de flyr over Norge eller løper rundt og skyter på hverandre inne på Nasjonalmuseumet.

Den potensielle gevinsten ligger i å skape økt interesse for norske turistmål som disse surferne får lyst til avgi et virkelig besøk. Det er altså omtrent det samme som god gammeldags reklame for norske fjorder og fjell.

Virtuelt førsteinntrykk

Stadig mer av vår tid tilbringes på internett, og etterhvert som virtuelle 3D-grafikken blir bedre og bedre blir det flere og flere muligheter for å gi potensielle turister et godt førsteinntrykk.

Dette har alltid vært viktig, og alle vet hvor vanskelig det kan være å rette det opp hvis man først har kommet skjevt ut. Det kan man også risikere å gjøre dersom man ignorerer behovet for gode 3D-modeller, og overlater alt til amatører og aktører som ikke kjenner særlig godt til hva de egentlig prøver å lage en 3D-modell av.

Lag 3D-modeller nå

Norsk turist- og reiselivsbransje bør derfor ta grep selv, og i det minste sondere terrenget for å finne hva slags muligheter de har for å tilby 3D-modeller av sine attraksjoner. Budsjettene strekker aldri så langt som man ønsker, men en investering i 3D-modeller trenger ikke å bli så dyrt.

Mye kan gjøres på egenhånd, og det er mange entusiaster som sikkert kan hjelpe til hvis de får det de trenger. Som et minimum inkluderer det nøyaktige spesifikasjoner med mål og beskrivelser av farger og materialer, samt bilder fra forskjellige vinkler.

Disse må gjøres fritt tilgjengelig sammen med en oppfordring om å lage egne 3D-modeller, og dele de med andre.

Proff reklame

Det beste er å gjøre jobben selv, eller sette det ut til en profesjonell aktør. Reklamebyråene kan sikkert være behjelpelig, og de kan trolig også bistå i utforming av profesjonelle TV-reklamer eller spill basert på de samme 3D-modellene.

En skikkelig innsats på et tidlig stadie kan betale seg tilbake mange ganger i årene fremover. Som jeg skrev i forrige nummer av Kampanje, så er det like før 3D-printere kommer inn i de norske hjem. Med ferdiglagde 3D-modeller av norske turistatraksjoner, kan disse brukes til å printe ut norske suvenirer i plast eller sjokolade.

Bedre reklame for norske turistmål har jeg rett og slett vanskelig for å se for meg.

(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Kampanje i 2011, og publiseres nå i forbindelse med NRK’s artikkel om flysimulatormiljøet som lager virtuelle utgaver av norske flyplasser.)

Nyhetsdøgnet med Osama Bin Laden

Det ble mange artikler om Osama Bin Laden i norske nettaviser mandag 2. mai 2011, og for meg var det en passende anledning til å teste en ny funksjon i Gravemaskinen.

Sent i går kveld la vi inn en ny funksjon som gjør det mulig å lage en rekke rapporter sortert på timene i et døgn. Den kan brukes på alle variablene og måleparameterne vi bruker til å lage redaksjonelle samfunnsregnskap i våre journalyser.

Ved å søke på “Osama Bin Laden” i noen utvalgte norske nettaviser får jeg frem en slik graf:

Her ser vi at norsk presse raskt hev seg rundt tidlig på morgenen da nyheten ble kjent. De første artiklene kom i firetiden på morgenkvisten og da klokken passerte 07:00 var det fullt publiseringstrykk.

Med unntak av en liten lunsjpause rundt 12:00-13:00 holdt det seg jevnt til langt ut på kvelden. Da gikk nettavisene litt på tomgang i timen fra 21:00-22:00 før de igjen produserte for fullt frem til midnatt.

Tidligere har vi hatt muligheten til å aggregere denne informasjonen over en periode for så å spre den utover døgnets timer. Det nye nå er at vi kan isolere rapporteringen for hvert enkelt døgn slik at vi både kan gå tilbake til spesifikke dager og også se dagen i dag i tilnærmet sanntid.

Dette blir forhåpentligvis en nyttig og mye brukt funksjon i redaksjonene fremover. I dette eksempelet har vi valgt en relativt enkel og standard vinkling med fokus på antall artikler som inneholder et navn, men tilsvarende rapporter kan også genereres for å vise f.eks. kildevariasjon, tekstlengder og språkbruk.

Teknisk Ukeblad på Dagsrevyen

I dag kjørte Dagsrevyen på NRK et innslag om Kreftrisikoen knyttet til CO2-rensing, i samarbeid med Teknisk Ukeblad.

tupadagsrevyen

Dessverre er ikke innslaget tilgjengelig med egen URL eller som en embedded video, så vi må nøye oss med å lenke til NRK’s nettside for nyheter på nett-TV. Her er direktelenke til innslaget. (Takk til Martin Berglund for lenken)

NRKbeta har en egen videoside der man kan hente ut noen innslag og embedde i andre nettsider, men det ser ut som at utvalget fortsatt er litt tynt. 

Nummer 7/2009 av Teknisk Ukeblad kommer til de fleste abonnentene i morgen eller på fredag, men for de som ikke kan vente er toppsaken og tilhørende saker om CO2-rensingen på Mongstad tilgjengelig på TU.no:

tu_co2

 

 

I tillegg synes vi det er naturlig å både nevne og lenke til en kronikk på E24.no av samfunnsøkonom Bjart Holtsmark, som tar for seg det han mener er en blåmandag for månelandingen. Han har et litt annet fokus enn det vi dekker i vår journalistikk, men det er nok ingen tvil om at det blir mye skriverier om regjeringens prestisjeprosjekt i tiden fremover.

Teknisk Ukeblad har da også skrevet mye om Mongstad prosjektet tidligere:

OPPDATERT: Vår ansvarlige redaktør har også skrevet en lederartikkel om Mongstad-saken: Kronglete måneferd

digi-TV

I dag ble episode 15 publisert. Vi har med unntak av en uke klart å følge planen og lage et innslag til hver eneste lørdag.

digi-tv15

Den uken vi ikke klarte det, brukte vi anledningen til å be om tilbakemeldinger, og helgen etter på tok vi det igjen med to episoder.

Jeg har vært uten TV i mange år, og det var først i dag jeg ga etter for presset og gikk til anskaffelse av RiksTV’s TV-pakke. Denne fraværende TV-erfaringen gjør meg selvsagt godt kvalifisert til å synse i vei om hva som er god TV…

Jeg foretrekker å lese nyheter, eventuelt høre de på radio. TV-formatet opplever jeg som både kunstig og uhensiktsmessig. Kunstig fordi både spørsmålene og vinklingene blir så låste, og uhensiktsmessig fordi alle andre medier er bedre til å formidle nyhetene – med ett viktig unntak.

TV-nyheter har dårlig tid, selv om de er ineffektive. I løpet av en halvtime får man kanskje plass til seks innslag eller noe sånt (det er lenge siden jeg har sett Dagsrevyen). Mye av tiden går med til et “talking head” som stirrer inn i kameraet mens han eller hun leser fra en teleprompter med tekst som en eller annen har formulert i full fart før innslaget skal sendes. Resten av tiden går med til kunstige intervjuer som er satt sammen fra spørsmål på en pressekonferanse eller i en intervjusituasjon.

Jeg har bare blitt intervjuet en gang på TV. Det var i forbindelse med en sak jeg skrev om den første nordmannen som kunne leve av å jobbe i Second Life. NRK Kulturnytt ble interessert, og de lagde et kort innslag. Seansen tok et sted mellom en og to timer, og det endte med et innslag som varte i cirka 3 minutter. Sluttresultatet ble ikke så værst, men de plukket ikke opp mine glupeste uttalelser. Heldigvis droppet de også mine dummeste kommentarer.

Poenget mitt med å fortelle om dette er at det er veldig tilfeldig hva som ender på TV fordi man må være veldig stram i redigeringen. Likevel klarer man ikke å presse mye inn i nyhetssendingen. I løpet av den halvtimen Dagsrevyen varer har jeg rukket å lese alle norske riksaviser, alle fagpublikasjoner, alle internasjonale nyhetsmedier og alle blogger jeg følger med på.

TV-nyheter er rett og slett en ineffektiv nyhetsformidler.

Radio er bedre fordi man kan høre på nyhetene mens man kjører eller gjør andre ting, men de sliter med undøvendig repetisjon. Man blir ganske lei av å høre de samme nyhetene hver halvtime når man kjører en to timer lang biltur. Dette blir forhåpentligvis løst når internettforbindelse i bilen blir standard. Da kan radionyheter leveres gjennom RSS, slik at man bare trenger å høre en nyhet en gang.

Tilbake til TV-nyheter.

Jeg har vært på en del pressekonferanser, og selv om ikke TV alltid er tilstede så har de vært det på noen av de. Da kjennetegnes de av to ting: repetisjon og brautende fremtreden.

Noen pressekonferanser er så viktige at TV-mediet rapporterer live. Det er den ene fordelen TV-nyheter har. De er gode når tvillingtårnene ramler ned, men det skjer heldigvis veldig sjeldent.

På pressekonferanser som ikke sendes live, så blir det gjort et opptak for ettertiden. Da skal TV-journalisten vise at han jobber, så han venter til etter at fellessesjonen er over før man får et “eksklusivt” intervju med kildene om akkurat det samme som har blitt sagt. Intervjuet startes gjerne med et åpent spørsmål som for eksempel: “Hva er det dere har sagt her?”.

Dette er den samme “feilen” som alle nettaviser med “TV-nyheter” gjør. “Vi” tror at TV-nyhetene vet hva de gjør, så vi kopierer de så godt vi kan, selv om vi vet at vi ikke har ressurser til å bli så “gode” som orginalene.

Det andre problemet er den brautende fremtreden. Når TV-journalisten har stilt sine spørsmål, må han eller hun stelle seg foran kameraet med pressekonferansen i bakgrunnen og fortelle leserne hva som skjer og hva kilden har sagt. Det er viktig for hvis det ikke gjøres så vil ikke seerne se at journalisten gjør jobben sin (kanskje er det også andre årsaker…).

Dette er i og for seg greit, men for at seerne skal få med seg hva som sies, må det sies høyt. Så høyt at alle får det med seg, også de journalistene som fortsatt sitter på pressekonferansen for å stille ytterligere spørsmål.

Det verste jeg har opplevd med dette var da fredsprisvinner Muhammed Yunus var på besøk tidligere i år i forbindelse med konflikten med Telenor. Da var journalisten fra NRK så høylydt og brautende at pressekonferansen rett og slett stoppet opp mens han fortalte seerne hva Yunus hadde sagt.

Jeg satt på nest første rad. Kona til Yunus satt på første rad, og de satt begge forundret mens de så på hele seansen. De tittet spørrende på meg, og jeg løftet skuldrene og skar en oppgitt og litt flau grimase på vegne av norsk presse. De svarte med å riste på hodet, mens de tålmodig ventet på at NRK-journalisten gjorde seg ferdig så de kunne fortsette å svare på spørsmål fra resten av pressen.

Nå er det i og for s eg ikke noe galt i at en journalist som vil ha en nyhet er frekk nok til å stikke seg frem. Hvis man sitter stille og høflig med lua i hånden så har man ikke noe å gjøre som journalist. Vi skal være i stand til å skjære i gjennom for å få svar på våre spørsmål, og hvis vi er redde for å forstyrre noen så har vi ikke noe i yrket å gjøre.

Problemet er at dette TV-innslaget på ingen måte var noe bedre enn hva alle andre journalister på pressekonferansen klarte å levere. TV-mediet er ikke bedre egnet til å formidle nyheter, og ihvertfall ikke nyheter som foregår i et konferanserom på et hotell.

Selv om jeg ikke liker nyheter på TV, betyr ikke det at jeg ikke liker TV-lignende innslag. Som nevnt innledningsvis har vi nå hatt 15 episoder med digi-TV, og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan vi tenker og jobber om og med dette.

Vi er en nisjepublikasjon med fem journalister i redaksjonen, inkludert meg selv. Vår oppgave er å rapportere så godt som mulig om og for den norske IT-bransjen. Det er en artig jobb, men også krevende. Ikke fordi det i seg selv er så vanskelig, men fordi vi må være effektive og også velge bort saker for å komme i mål. Det er det som kalles prioritering, et ord mange bruker men som få forstår.

Vi får ikke ekstra ressurser for å drive med video, så den tiden vi bruker på  det går utover vår redaksjonelle innsats på andre saker. Selv uten egen erfaring med video, vil jeg tro at de fleste skjønner at det tar lengre tid å produsere en video enn en skriftlig artikkel.

Vår utfordring var derfor å lage et interessant konsept som ikke var en erstatning for nyhetene vi vanligvis rapporterer, og som ikke krever mye tid eller penger. Vi bestemte oss for at digi-TV skulle være et tillegg til vår nyhetrapportering, og ikke en konkurrent. Dessuten skulle vi være så kostnadseffektive at ingen sjefer ville be om nedleggelse fordi det ble for dyrt og tidkrevende.

Inspirasjonen hentet vi derfor fra mange “off the record”-samtaler, og diskusjoner med diverse eksperter i bransjen. Jeg anser meg fortsatt for å være mer IT-mann enn mediemann, og jeg har mange veldig interessante diskusjoner med tidligere kolleger og andre eksperter. Mange ganger har jeg tatt meg selv i å tenke at “Jøss, dette var en lærerik og morsom diskusjon. Den burde vært filmet så andre kunne lære noe av den”. 

Med det som utgangspunkt forberedte vi oss på vår første episode. Det besto i å sette to personer foran en PC for så å diskutere og vise litt. Til å begynne med var vi helt uerfarne, og det synes nok ganske godt. Etterhvert føler vi at vi har fått litt bedre tak på det, men vi anerkjenner at det fortsatt er langt igjen før vi er på nivået vi ønsker å være.

digitv1

Det tok da også litt tid før vi inviterte noen eksterne gjester, noe jeg vet at flere seere reagerte på. Tanken vår var at hvis vi skal få gjestene til å føle seg komfortable, så må vi først klare å bli det. Dessuten var det en fin anledning til å presentere hele redaksjonen for våre lesere.

Frem til nå har vi ikke hatt så mange gjester, men det blir flere etterhvert. Noen har sagt ja, men at de ikke har tid før jul, mens andre har sagt ja og så har de vært nødt til å kansellere fordi noe viktig dukket opp på jobben.

I slike tilfeller må vi snu oss raskt rundt. Da tar vi en rask diskusjon om hva slags tema som er interessant, og så går vi rett inn på møterommet og filmer.

Alt gjøres i ett opptak, og det er helt uten manus. Jeg pleier å si at “hvis vi gjør en liten tabbe så redigerer vi den vekk, hvis vi gjør en stor tabbe så lar vi de bli værende”. Er det dumt nok så blir det god underholdning.

Det å gjøre det i ett opptak uten manus er helt essensielt. Det gjør oss litt mer ledige og avslappet, og det kutter drastisk ned på produksjonstiden. Redigeringsjobben kan fort bli veldig tidkrevende, og det har vi ikke kapasitet til. Vi nøyer oss derfor med å klippe bort eventuelle ting som ikke fungerer, som for eksempel alle gangene en eller annen tulling ikke klarer å lese lappen på døra der det står: “filming pågår”.

Denne “slappe” redigeringen gjør at innslagene våre blir lengre, noe jeg synes er helt greit. Vi får endel tilbakemeldinger om at vi burde hatt en strammere redigering fordi folk på internett ikke har tålmodighet til å se lengre videoinnslag. Det gir vi fullstendig blaffen i, fordi vi mener argumentet er like dumt som når folk fortsatt sier at lange artikler ikke kan leses på en PC-skjerm eller på en mobil. Hvis vi nettaviser tror på den slags FUD så kan vi like gjerne legge ned internett og kjøpe aksjer i Norske Skog.

Vi kjører ett spesifikt tema i hver episode av digi-TV, og hvis temaet ikke er av interesse så kan leseren la være å se innslaget eller vedkommende kan slå av før det er ferdig. Det er helt greit for oss, og jeg synes det er rart at folk fortsatt aksepterer TV-mediets premiss om at programmene varer til de er ferdige. Ja, man kan bytte kanal, men som Bruce Springsteen synger: “57 channels and nothing on”.

Målet vårt når vi filmer er å ende opp med et innslag på mellom 15 og 30 minutter, men vi er ikke så nøye på det. Hittil har vi hatt to innslag på over 45 minutter, og to som har vart litt under 15 minutter. Vi kjører på til vi synes det føles naturlig å avslutte, og så gjør vi det. På noen av episodene har vi vært litt uenige om å avslutte, og da utsetter vi det. Det er helt greit.

Alle episodene publiseres på lørdag morgen. Noen ganger har vi gjort alt klart på forhånd slik at vi kan sette den til automatisk publisering på et gitt tidspunkt, mens andre ganger tar jeg en runde og gjør det på lørdag morgen.

Lørdagen er valgt ut av flere grunner. For det første tror vi ikke at så mange har tid til å se så lange innslag på jobben, og for det andre gir det oss nytt innhold i helgene – den delen av uken da vi sjeldent legger ut andre saker.

Fordelen med denne filosofien er at digi-TV allerede er lønnsom, selv om vi ikke har noen form for videoreklame. Vi får inn nok nye unike brukere, og nok nye sidevisninger til at det hele går rundt.

Regnestykket for kostnadene er ganske enkelt. Det arbeidsinnsatsen som koster, og dette er tiden vi maksimalt bruker:

  • Opptil 1,5 timer per journalist på opptaket (1 eller 2 hvis vi ikke har gjest)
  • Opptil 1,5 timer på videomannen
  • Opptil 2 timer redigering
  • Opptil 1 time se gjennom opptaket
  • Opptil 0,5 time for å skrive tilhørende artikkel

Dette betyr at vi maksimalt bruker 6,5 timer av vår arbeidstid hver uke, noe jeg tror er eksepsjonelt lite i forhold til typen innslag det er snakk om. Det er mulig fordi  vi alltid velger et tema vi kan endel om, og som vi nylig har skrevet flere saker om. 

Så kan man selvsagt innvende at digi-TV ikke akkurat holder NRK-nivå, men det tar jeg ikke så tungt. Vi er en nisjepublikasjon, og tilbakemeldingene jeg får er at vi treffer nisjen ganske godt. Mesteparten av kritikken går på at folk vil ha mer, andre temaer og litt bedre kvalitet. Det vil de få etterhvert som vi får mer erfaring.

En annen kritikk er av litt mer teknisk art. Foreløpig har vi (nesten) bare tilbudt digi-TV i vår Flash-avspiller, og vi har hatt noen problemer med den. Folk ønsker seg derfor episodene i nedlastbar formater slik at de kan se de når det passer dem.

Vi har fått spørsmål om vi bare viser episodene i Flash av kommersielle hensyn, men det kan jeg avkrefte. Det hele koker ned til at vi ikke kan bruke for mye tid på dette, og at vi foreløpig har hatt en flaskehals i utstyret som konverterer videoene til forskjellige formater. Dette må helautomatiseres for at vi ikke skal brukes for mye tid, men der er vi ikke helt ennå. Heldigvis har vi kommet et lite stykke lengre, og på de to siste episodene har vi hatt en halvautomatisert prosess. Det hjelper endel.

Fremtiden for digi-TV og andre videoer som legges ut på internett ligger ikke på PC-en. Det er på mobiltelefonene. Jeg har i lengre tid sett KlikkTV på min iPhone, og på samboerens iPod Touch. Det fungerer helt fantastisk bra.

Jeg ser episodene når jeg sitter og kjeder meg på kollektivtransport, eller når jeg sitter og venter på noe. Slike innslag er ikke avhengig av å vises på en 50 tommers flatskjerm. iPhone’s oppløsning på 320*240 punkter er mer enn nok, og den tette integrasjonen med RSS gjennom iTunes fungerer også glimrende.

Faktisk synes jeg det er så bra at jeg ser det på iPhone, selv når jeg sitter foran PC-en. Da kan jeg surfe litt rundt samtidig som jeg hører på, og av og til titter innom skjermen når det dukker opp noe visuelt.

Det er derfor godt å se at også digi-TV fungerer godt på iPhone og iPod Touch. Forhåpentligvis kommer også konkurrentene etter for fullt med gode alternativer. Google Android ser ihvertfall veldig lovende ut.

Vel, dette får være nok for denne gang. Jeg har mer på hjertet om dette, men jeg får ta det ved en annen anledning, eventuelt i debatten under.

De som ikke har sett noen episoder av digi-TV ennå kan ta en titt på de her:

  1. Internet Explorer 8 beta 2 og første beta av Google Chrome
  2. IPv6
  3. OpenOffice.org 3.0
  4. Fødselsnummeret
  5. Kan du bli rik som iPhone-utvikler.
  6. Hva skjer med IT-jobbene?
  7. IT-språket
  8. PiratXP utfordrer Windows
  9. Slipp data fri
  10. Se hva som skiller Windows 7 fra Vista
  11. Her er nettmafiaens verste fiende
  12. Slik nektes konkurrentene innpass på iPhone
  13. Slik skal Android og Opera slå iPhone
  14. Dette MÅ du vite om nettskyen
  15. Uknuselig mobil i kaffekoppen