Tag Archives: nettjournalistikk

"Klipp-og-lim"-journalistikk eller gode lenker?

Torsdag hadde Teknisk ukeblad en artikkel om det politiske spillet som pågår når ministre skal legge frem nye satsninger.

For oss som liker å følge med på politikken var det interessant i seg selv, men i dette tilfellet er jeg mest interessert i det nettjournalistiske aspektet rundt dene saken. 

  1. Teknisk Ukeblad publiserte artikkel
  2. Aftenposten fulgte opp med en utfyllende toppsak og lenket til oss
  3. Vi lot Aftenposten ta over, og la inn lenke til Aftenpostens gode oppfølger i vår sak

 

aftenpostenhagennavarsete

 

Intet hokus pokus, men interessant nok til at det ble dagens tekst i min redaksjonelle spalte i nyhetsbrevet vårt:

Nettsjefen anbefaler

forrige nyhetsbrev skrev jeg at på internett stopper ikke saken når artikkelen er ferdig lest. Da poengterte jeg at den fortsetter som nettdebatt under artikkelen, og gjennom lenker ut til forskjellige blogger. Det stopper ikke der, det samme skjer i journalistikken også.

I går, torsdag, hadde vi en artikkel om at Carl I. Hagen stoppet Sp-lekkasje. Den ble fulgt opp av Aftenposten på kvelden, da det ble klart at samferdselsministeren likevel valgte å fortelle om nyhetene før Stortinget fikk vite om de. Aftenposten lenket til vår sak, og bygde videre på egenhånd. Vi la derfor inn en lenke nederst i vår artikkel, der vi oppfordret leserne til å lese Aftenpostens oppfølger.

På denne måten flyter journalistikken rundt og blir en integrert del av internett, istedenfor å bare bli presentert på et enkelt nettsted. På samme måte skulle vi gjerne hatt en tettere integrasjon når Teknisk Ukeblads journalistikk og kommentarer blir sitert på radio eller på for eksempelDagsrevyen.

Hvis vi etterhvert kan få på plass en løsning der vi integrerer nettradio og nett-TV med våre artikler, vil det bli en vinn-vinn-vinn-situasjon: Vinn for leserne, vinn for oss og vinn for de andre mediene. Dette bør halvautomatiseres, slik at det går mer eller mindre av seg selv når vi tar den redaksjonelle beslutningen om å gjøre det. Vi tror som nevnt alle er tjent med noe slikt, men ser at ting gjerne tar litt tid. I mellomtiden jobber vi med å bli flinkere til å lenke til kilder, samt medier vi siterer og også til medier som siterer oss. Vi mener det er rett vei å gå for oss, og også for journalistikken.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

 

Slik ser det forøvrig ut nederst i artikkelen vår nå:

 

tuoppfc3b8lger

Det var dessverre ingen bloggere som var interessert nok i går kveld, og bare 3 som hadde skrevet debattinnlegg, men sånn er det noen ganger.

Poenget er at vi som jobber i mediene ikke skal “eie sakene” våre. Vi skal være glad når noen følger opp – så lenge de er rause og siterer med lenke. Trafikken fra slike lenker er uansett så lav at det dreier seg om ganske lite, ihvertfall på kort sikt. Dersom mediene (vi) blir flinkere til å kreditere andres arbeid, vil vi trolig få en god “Long Tail”-effekt etterhvert.

Jeg mener også at det er både nødvendig og riktig å lenke til de som siterer, dersom de gjør mer enn “klipp-og-lim”-journalistikk. Hvis vi blir flinkere til det, vil nettjournalistikken gradvis gravitere mot kvalitetsarbeid, og det er nøkkelen til journalistikkens fremtid.

Journalistikken bør være en plattform for samfunnsdebatten, og det blir den bare hvis mediene blir flinke til å kreditere hverandre.

Dagbladets Egeland tar feil, og DB.no vet det

John O. Egeland har en kommentarartikkel i lørdagens papirutgave av Dagbladet der han tar for seg “Det store hamskiftet” i mediebransjen. Jeg føler at jeg må svare.

Før jeg gjør det, vi jeg gjøre som i asiatisk kampsport. Bukke for å hilse respektfult på meningsmotstanderen: Egeland skriver gode kommentarer som jeg liker å lese, også når jeg er uenig – noe jeg ofte er.

Sånn, da er det gjort, men før jeg svarer har jeg lyst til kommentere litt om omstendighetene rundt denne kommentaren.

Ikke på nett

Den ble publisert i papiravisen, og selv om jeg satt med både Dagbladet og VG fritt tilgjengelig ved siden av meg da jeg spiste et lett måltid på den lokale Ultra-butikken, valgte jeg å droppe begge to fordi jeg synes forsidene signaliserte at de bare var fylt med meningsløst innhold.

dagbladet200902073VG1070209_01

På nettet derimot, synes jeg de begge er ganske bra. Jeg er ingen tabloid-fan, men jeg synes de gjør en god jobb i å dekke og formidle allmenne nyheter som interesserer meg. Jeg er vel innom en gang i timen på kveldstid, enten det er fra mobilen eller fra en PC, og jeg titter innom flere ganger i løpet av dagen på jobben.

Jeg hadde ikke visst om denne kommentaren, hvis ikke noen på nettet hadde fortalt meg om det. Det tar jeg som en bekreftelse for mitt slagord på min private blogg: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd.

I dette tilfellet fanget jeg det opp fordi Astrid Meland og Jan Omdahl i db.no diskuterte Egelands kommentar på Twitter:

twitterjanomdahl

Jeg gikk derfor sporenstreks til db.no for å lese denne artikkelen, men den var ikke der. Jeg tok derfor en titt på debattsidene, lederkommentarene, kronikksidene (her skal de ikke være) og Egelands egen profilside på debattsidene: 

dbegeland

Ingen kommentarartikkel om “Det store hamskiftet”. Jeg spurte derfor på Twitter, og fikk svar med lenke. I ettertid ser jeg at jeg burde gått inn dagbladet.no/debatt og deretter videre inn på kommentarer for å finne den, men jeg håper at jeg kan tilgis å tro at en kommentar fra en så profilert Dagbladet-kommentator hadde blitt gjemt bort. Egeland har jo vært ansvarlig redaktør i Dagbladet.

dbkommentarsok

Jeg vil også nevne at db.no ikke åpnet for debatt på kommentaren, selv om de er en av landets beste på nettdebatt:

dbingendebatt

Det hele tyder på at db.no er flaue på vegne av sin papiravis. Jeg spurte på Twitter igjen, og fikk en forklaring av Jon Reidar:

twitterjonreidar

Nå er det nok på tide å rette fokuset mot selve svaret. Selv om jeg skriver litt langt, blir nok ikke et ordentlig utfyllende svar i denne omgang. Det får gå, for det er uansett nok av smarte hoder rundt om på internett som jobber med løsninger, forretningsmodeller, journalistiske metoder og andre ideer som vil være med på å løfte journalistikken opp i tiden fremover.

De som ikke har lest Egelands kommentar, bør kanskje gjøre det først. Helge Øgrim, redaktør i Journalisten, har forøvrig også blogget litt om kommentaren hans.

Du tar feil, John O. Egeland

Fremtiden er så lys at jeg må ta på meg solbrillene. Du bør ta av deg dine.

Mediene står foran en turbulent periode med store omveltninger, og det blir ekstra turbulent fordi alt for mye av innsatsen er kastet bort på å forsvare det gamle til siste stund istedenfor å se fremover. Noen har løftet blikket og tatt grep, men mange nettaviser har slitt mer enn de hadde trengt fordi mange i papiravisene rett og slett har ønsket at journalistikken ikke skal lykkes på nett.

Selv i dag, i 2009, påstår mange journalister at lange artikler ikke kan leses på en skjerm, at analyser blir bedre hvis de står på papir, at nettdebatter kun består av søppel fordi de ikke forhåndsmoderes og at “ekte” journalistikk kun kan gjøres på papir. Et rykende fersk eksempel på denne holdningen finner vi på NONA-bloggen (Norway’s Online News Association):

Jeg kom opp i en – for meg – ganske absurd diskusjon i middagsselskap med venner i går kveld. En tidligere kollega, altså journalist, argumenterte i all oppriktighet og veldig sterkt for at det ikke er noen som helst grunn til at lokalaviser skal publisere stoffet sitt på nett.

Pengene kommer jo inn til papirutgaven, mente han. Så hvorfor skal ei lokalavis utkonkurrere seg selv med å tilby stoffet gratis til leserne sine? 

Innlegget er forøvrig skrevet av Ingeborg Volan som jobber ved Institutt for Journalistikk. Hun holder mange kurs om nettet for journalister, så jeg vil anbefale deg å ta kontakt med henne for å melde deg på ett eller flere kurs. Hun kan sikkert anbefale noen som passer for deg.

Ut fra hva du skrev i din kommentar, vil du sikkert være glad for spørsmålet hun stiller. Mitt svar er at lokalavisene må gjøre det for å være relevante. Hvis ikke de gjør det, så vil noen andre gjøre det og når det først har skjedd er det for sent.

Dette er forøvrig essensen i “Disruptive Innovation“-teorien til professor Clayton M. Christensen, en teori som har fått merkelappen “The only good management theory to come out of the nineties”. Jeg tar meg ikke tid til å forklare den her nå, men nøyer meg med å si at den er helt essensiell for alle slike paradigmeskifter som mediebransjen nå opplever. Espen Andersen ved BI har forklart den flere ganger på sin blogg, blant annet her.

Så langt tror jeg uansett at vi er enige. Verden har utviklet seg, og det er ingen vits å drømme om å gå tilbake.

Når det gjelder tap av penger er dette et tveegget sverd. Så lenge den lokale nettavisen må konkurrere med den lokale veletablerte papiravisen blir det veldig vanskelig å bygge opp bærekraftige inntekter. Så lenge begge drives av samme mediehus er det ingen tvil om hva som får førsteprioritet, og hva som blir venstrehåndsarbeid. Det kan gå en stund, akkurat som norske papiraviser har klart seg en stund, men jo lengre man holder igjen, jo mer brutal blir overgangen.

Nye produkter og nye forretningsmodeller trenger tid. De går ikke med overskudd fra dag en. Papiraviser som har satset på å bygge opp sine nettaviser, for eksempel VG, har skapt bunnsolide nettaviser som står godt rustet for fremtiden. VG Nett tjener nok penger på nettavisen i dag, men de ligger ikke på latsiden. De ser fremover, og ser at det er betalingsvillighet. Folk betaler for ekstra tjenester somfor eksempel Møteplassen, Vektklubb.no og Nettby.  

Jeg snakket med Jo Christian Other House (Oterhals) i VG Nett på et bloggertreff hos Canon i høst. Han røpet selvsagt ikke tall, men jeg spurte om disse ekstratjenestene og fikk inntrykk av at det var i ferd med å bli gode inntekter av det. Med litt tid kan det kanskje også bli bærekraftige inntekter. Om ikke alene så ihvertfall når man samler flere slike tjenester.

Nyheter er gratis. De bør være gratis, og de vil alltid være gratis. Står det ikke på nett så har det ikke skjedd, og hvis det ikke er tilgjengelig for alle fra hvilken som helst internett-enhet så har det heller ikke skjedd. Dette får ikke mediene gjort noe med, og de/vi bør heller ikke prøve. Betalingsmodeller for nyheter på nett vil feile – spektakulært. Det betyr ikke at det ikke er penger å hente på lesernes betalingsvillighet.

Pengene ligger bak nyhetene, og det er ikke noe nytt. Jeg har selv kjøpt papiraviser ene og alene fordi jeg var ute etter brukt sykkel, bil eller hus. Da var rubrikkannonsene mer verdt for meg enn nyhetene. Det var de på tross av at noen hadde fått betalt for å få de plassert der. Nå er rubrikkene skilt ut fra nettavisene, og inn i egne tjenester. Schibsted skjønte tidlig hvor det bar hen, og klarte å ta en dominerende og lukrativ posisjon i dette viktige markedet. Det ville de ikke greid uten å hekte seg på papiravisene og nettavisenes redaksjonelle produkter.

Journalistikk er samfunnets nav. Nasjonen samles rundt nyhetene enten det dreier seg om finanskrise og krisepakke, nye elektroniske dingser, kjendiser, sport, fagstoff eller hva det måtte være mediene rapporterer. 

Når nyhetene er gratis, må  mediehusene finne ut hva de kan selge av tileggstjenester rundt det redaksjonelle produktet til de som er villig til å betale. VG Nett har vist noen veier, men det er mange flere. Mitt tips er å lese Wired-redaktør Chris Andersons artikkel Free, og så sette seg ned og analysere redaksjonens profil, målgruppe og merkevare. Kombinerer man slike ideer med egne talenter bør de aller fleste medier klare å finne frem til nye forretningsmodeller som etterhvert kan bli bærekraftige.

Husk at det tar litt tid, og at tid kjøper man ved å se på problemet før det blir et stort problem. Kanskje er det for sent for noen, men det er bedre å starte nå enn aldri. Dessuten må man trå litt varsomt, og hele tiden ha Vær Varsom Plakaten i bakhodet. Tjenester er veien å gå, men redaksjonen må være atskilt på samme måte som annonseselgerne er atskilt i dag.

Når du skriver at “Det nye mediesamfunnet har fatale mangler som kan svekke folkestyret” tar du alvorlig feil. Det nye mediesamfunnet tetter hullene i det gamle. Journalistikken blir transparent. Alle kan komme med sine innvendinger mot journalistikken som føres. Feilsiterte kilder kan si i fra på et sted der alle som leser artikkelen kan se det, og hvem som helst kan starte sin egen nettavis eller blogg hvis de føler at det er noe i mediebildet som mangler eller hvis de opplever det som at de etablerte mediene bedriver useriøs eller skjev rapportering.

Mediene rammes hardt av finanskrisen, og som en del av den beklager jeg selvsagt det. Problemet er at man har skuslet bort de gode tidene på å bevare status quo. Istedenfor å tilpasse seg fremtiden som alle bør ha skjønt ville komme, så har man tviholdt på gamle modeller og håpet på at internett er noe som vil gå over. 

Du har rett i at det er varige endringer vi nå ser. Finanskrisen tar vekk livsviktige annonseinntekter, og de alene er uansett ikke store nok til å finansiere samme form for journalistikk på nettet som den som drives i papiraviser i dag. Inntektene blir nok mindre, men kostnadene har også falt kraftig. Det er for eksempel ikke lengre nødvendig å utruste journalister med joggesko for å være fysisk tilstede på hver eneste pressekonferanse.

Informasjon er lettere tilgjengelig i informasjonssamfunnet, og vi kan få drahjelp av leserne takket være nye kommunikasjonsløsninger. Et fersk eksempel på det er ABC Nyheters sitering av en Twitter-bruker som sto fast på Gardemoen i snøkaoset. De hadde opplysningene de trengte, men ville ha en kommentar og et bilde. Noen vil si at dette er å abdisere, men det er helt feil. Journalisten og redaksjonen gjorde en redaksjonell vurdering da de brukte denne kilden, på samme måte som de gjør en redaksjonell vurdering av kilden og sitatene hvis de intervjuer vedkommende ute på stedet.

Journalister må gjøre som alle andre; bruke verktøy for å bli mer effektive. Hvis man er effektiv på de enkle sakene, får man god tid til gravejournalistikk og andre krevende saker. 

Det er godt mulig at du har rett i at det må ti brukere til for å erstatte en avisabonnent økonomisk. Jeg har hørt tilsvarende undersøkelser konkludere med at inntekten bare vil være 20 prosent. Det er imidlertid med utgangspunkt i dagens ensidige annonsemodell, før andre betalingstjenester for merverdi kommer på plass. Likevel er det grunn til optimisme, for selv om det er tilfelle så kan man få mye god journalistikk for 10 eller 20 prosent av beløpene som brukes i dag. Trykkekostnader, distribusjonskostnader og lønn til alle som sitter på kveldstid for å sette sammen papiret koster mye penger. Hvor stor andel de utgjør får andre fortelle, men det er snakk om en stor andel av inntektsbortfallet.

Journalistene kan også jobbe mye mer effektivt. Det er fortsatt slik at mange journalister går ut på en pressekonferanse med penn og papir, for så å gå tilbake å skrive en liten sak om hva de hørte. Hvorfor brukes ikke mer effektive digitale verktøy? Se for eksempel på Maktbasen, utviklet av Espen Andersen i Brennpunkt. Slike digitale løsninger kan dramatisk kutte ned på tiden journalister bruker på å manuelt grave seg ned i arkiver.

Bloggerne trenger journalistene, men bare hvis journalistene tilpasser seg virkeligheten. Det er ikke bare journalister som kan stille spørsmål, analysere sammenhenger og skrive om det. På samme måte som god gravejournalistikk kan være en forlengelse av politietterforskning, kan lesere/bloggere gjøre store deler av journalistenes oppgaver.

Det er ikke ønskelig å overlate hele den journalistiske oppgaven til “amatører”, men det skjer hvis vi journalister feiler. Journalistikken bør satse på et samspill med leserne, enten det er gjennom debattforum, lenking til bloggere eller ute i felten sammen med borgerjournalistikker. Vi er de profesjonelle aktørene i dette samspillet, men det forplikter oss også til å ha et profesjonelt forhold til realitetene.

Jeg er frekk og arrogant nok til å si at din konkluderende avslutning kanskje er et tegn på at du ikke har et slikt profesjonelt forhold til det:

Avisene klarer seg hvis de finner sin nye rolle. Det er journalistikkens framtid som er problemet.

Beklager. Papiravisene klarer seg ikke som dagsaviser, og hvis ikke journalister og mediefolk snart våkner vil heller ikke journalistene klare seg. Når jeg tar toget hjem fra jobb etter arbeidstid, går jeg forbi avisstativ på Narvesen som er fylt med papiraviser som i stor grad ble produsert før 16:00 dagen i forveien. Jeg rister alltid på hodet, og leser oppdaterte nyheter på mobilen istedenfor. Papiraviser er ikke ferskvare, og det er ikke mulig å fylle hele dagsaviser med unikt og godt eget stoff hver eneste dag. De som sier det kan gi meg mobilnummeret til julenissen.

Det er derimot mulig å gjøre det hver uke, og det gjorde lettere for meg  å gå fra en ren nettavis som digi.no til Teknisk Ukeblad. Dessuten er redaksjonen her ivrig på å satse skikkelig på nett. Det merket jeg på internseminaret tidligere denne uken. På forsommeren i 2006 skrev jeg at papiravisen er død som nyhetsformidler. Da foreslo jeg blant annet at papiravisene bør gå over til magasinformatet (og det har jeg hørt at stadig flere snakker om som en god mulighet):

Jeg tror løsningen ligger i å droppe avisformatet og gå over på magasinutgaven. Newsweek og Time er to nyhetsmedier som lykkes på denne måten. De fokuserer på lange saker omtrent som Dagens Næringslivs lørdagsutgave. Bladene er fortsatt interessante flere dager etter at utgivelsen kommer ut. 

Det er heller ikke journalistikkens fremtid som er problemet. Det er journalistene. Det er for eksempel et skremmende paradoks at de eneste av dagens studenter som tror papiravisene vil klare seg er journaliststudenter, mens andre studenter må fortelle medieledere at de ikke leser papiraviser.

Hvorfor er det slik at journalister, som lever av å rapportere nyheter, er de siste til å ta nyhetene innover seg? Internett er kommet for å bli, og det er mer enn ett hemmelig sted som journalister kan rapportere fra til det noen må tro er uvitende lesere i en papiravis.

Men hva vet vel jeg? Min tro på nettjournalistikken og nettdebatt er jo bare ett uttrykk for min arroganse.