Tag Archives: nettdebatt

Jeg koseprater med Kondomeriet og Gule Sider

Gule Sider kom vistnok plutselig med Twitter-meldingen “På gulltaggen – ingen pils?”, i følge en venn av meg på Facebook.

Det var trolig en tabbe av en som koblet feil mellom sin personlige Twitter-konto og bedriftens Twitter-bruker. Sånt skjer, og det er ingen stor tabbe, men den er veldig illustrerende.

Alle må være sosiale på sosiale medier, messes det over alt. Jeg er ikke uenig i det, men jeg mener (nok en gang) at de såkalte “sosiale ekspertene” er på bærtur. Bedrifter er ikke sosiale, de vil aldri bli det, og det er helt idiotisk å si at de må bli det.

Det føles i det hele tatt rart å ha en dialog med noe så upersonlig som en bedrift eller en organisasjon, og jeg har skrevet litt om det før. Her er f.eks. en av mine første artikler i spalten min i papirutgaven av Kampanje fra januar i 2010:

I dialog med Kondomeriet

Se for deg en mann som går inn på Kondomeriets butikk på Karl Johan i Oslo for å diskutere økonomisk politikk, og hvorvidt sentralbanken kommer til å sette opp renta eller ikke.

Jeg er den mannen.

Jada, jeg er en sær skrulling, men jeg er ikke alene. Hver dag diskuterer folk bøker, filmer, krumkakeoppskrifter, redningsarbeidet på Haiti, m.m. med Kondomeriet. Det føles faktisk mer naturlig å snakke med de om slike ting enn å diskutere dildoer, porno og oppblåsbare sexdukker.

Vel, det føles egentlig ikke naturlig å diskutere slike ting med Kondomeriet, selv om dialogen foregår på Twitter og ikke i butikken. Det hele bygger på en utbredt misforståelse blant nesten alle markedsførere, PR-folk, samt mange “eksperter” på sosiale medier. De har lest Cluetrain Manifesto og fått med seg at “Markets are conversations”, men skjønner ikke sin egen rolle i dialogen.

Sosiale medier er “in” for tiden, men ingenting er så patetisk som gamlinger og markedsførere som desperat hiver seg på for å henge med. Plutselig skal alt fra dildoselgere og turtøyprodusenter, til NSB og Forsvaret ha en dialog med oss på diverse sosiale medier.

Vel, jeg gidder ikke å “koseprate med Forsvaret” på «Futurebook», eller diskutere med dildoer og vinterklær på Twitter. Jeg vil prate med mennesker, og det vil alle andre også. Markedsførere bør derfor nøye seg med å lytte og informere, og overlate dialogen til mennesker:

1. Lytt (følg med på hva som sies om deg, ditt produkt, konkurrentene og markedet ditt)
2. Informer (svar på kritikk og spørsmål, samt kom med forslag og tips ETTER at du lyttet)
3. Dialog (la de ansatte bruke sosiale medier i arbeidstiden – hvis de har lyst)

Kondomeriet skjønte dette, og webredaktør Kjersti Antonsen endret Twitternavnet fra @kondomeriet til @kondomeriet_kje. Nå er det ikke en dildo, men et reflektert menneske jeg snakker med.

Om denne dialogen fører til mer salg vil jeg ikke røpe. Slike private detaljer forteller man bare til sine venner på «Fuckbook». 😉

Jeg var litt flau da jeg skrev den, og den kommentarartikkelen er en direkte årsak til at jeg ikke jobber i PR-bransjen i dag…

Nå skal ikke jeg argumentere for at alle skal skrive som meg. Jeg har en skrivestil som ved flere anledninger har skapt problemer for meg selv. Det er ikke fordi jeg på død og liv må skrive vulgære ting eller være krass mot mine meningsmotstandere.

Jeg skriver mye relativt tørt fagstoff, og har ingen problemer med å forholde meg til skrivestilen til de jeg jobber for, men noen ganger er det godt å skrive litt mer spontant. Det er en god ting, som jeg synes verdsettes i alt for liten grad i dagens alt for politisk korrekte samfunn.

Hvorfor er det så farlig at vi skriver med litt snert?

Hvorfor skal vi alle på død og liv kastreres på Twitter, på Facebook, på bloggene våre, i avisspaltene og i det offentlige ordskiftet?

Hvorfor må vi være så redde for å tabbe oss ut og skrive noe dumt?

Hvorfor må vi holde kjeft?

Noen av mine beste venner er folk jeg har blitt kjent med etter en heftig krangel. Man vet noe mer om en person etter at man har vært i tottene på hverandre. Man vet hvor man har hverandre, og man vet hvem som faktisk evner å ta til seg ny informasjon og revurdere sitt syn etter en skikkelig debatt.

Det vet man ikke når man snakker med et glansbilde av et aksjeselskap uten sjel.

Lag gjerne egne Twitter-brukere for Gule Sider, Posten, Forvaret, Kondomeriet, Aftenposten, NSB, PST  og alle andre aksjeselskaper og organisasjoner. Bruk disse til å spre informasjon slik at den er allment tilgjengelig, men overlat det sosiale samspillet i sosiale medier til sosiale mennesker.

Jeg vil mer enn gjerne ta en øl med personen som tvitret om øl fra @gulesider. Det høres ut som en sosial person, og jeg liker å prate med sosiale mennesker.

Det jeg ikke liker, er å prate med selskaper. Jeg tar gjerne en prat med folk som jobber i Gule Sider, men jeg vil ikke sitte til bords med et aksjeselskap på festmiddagen.

Og med det tillater jeg meg å ta en skål for og med den ansatte tvitreren i Gule Sider.

Skål for deg og din “tabbe”!

(Velg selv om du vil rope skål tilbake fra @gulesider eller fra din private bruker.)

Samfunnsdebatten pressen ikke ville ha

For cirka to år siden var nettdebatten ett brennhett tema i den norske pressen.

Kloakken ble den til og med kalt, og brorparten av pressen så helst at hele nettdebatten forsvant fra nettavisene. Den måtte i det minste forhåndsmoderes.

Kravet om forhåndsmoderering er ikke like unisont i dag, men store deler av pressen skjønner fortsatt ikke at det er nettdebatten som er samfunnsdebatten. På godt og vondt er det på internett folk sier sin mening.

Pressens største strategiske fortrinn, er at det redaksjonelle innholdet er grunnlaget for utallige diskusjoner i hjemmet, på jobben, og i nær sagt enhver sosial sammenkomst. Vi tomprater om været, men det er nyheter som danner grunnlaget for diskusjonene vi faktisk bryr oss om. En nyhet som ingen diskuterer er strengt tatt ikke en nyhet, men en uvesentlighet.

Folket vil diskutere nyhetene, men da pressen ikke ville høre eller slippe de til, måtte de gå et annet sted. Det gjorde de.

På Twitter og Facebook finnes ingen forhåndsmoderering. Det har gjort Twitter til pressens egen foretrukne debattarena, mens Facebook har blitt lesernes debattarena. Journalister, redaktører, medieutviklere og andre synsere diskuterer pressens grep, feilgrep og fremtid på Twitter, mens leserne diskuterer det redaksjonelle innholdet i artiklene på Facebook.

I de sosiale nettverkene er det debatten som står i sentrum, uavhengig av hvilken eller hvilke aviser og nettaviser som har utløst dem. Leserne blir mindre opptatt av hvem som brakte nyheten, og det setter pressen i en vanskelig situasjon når de skal ut og selge annonser og abonnement.

Ironisk nok er det pressen selv som fremskynder dette maktskiftet nå som stadig flere nettaviser knytter Twitter og Facebook tettere opp mot sitt innhold for å få mer besøkstrafikk.

De sosiale nettverkene sa «velkommen» da pressen sa «forsvinn». Dermed fikk pressen fikk det som de ville.

Om Twitter-mobbing

Jeg leste et godt blogginnlegg om Twitter-mobbing, men var uenig i tilnærmingen til problemet og skrev en kommentar.

Den ble litt lang, men jeg synes dette er viktig så jeg republiserer mitt innspill også her:

Dette er et bra innlegg, og du har mange gode poeng, men jeg mener du bommer litt i vinklingen din.
Ja, det kommer noen kraftsalver på Twitter, men det er bra at det er der det kommer. De færreste er anonyme der, og det betyr at man må stå inne for det man har tvitret.

Hvis man har tråkket over streken, så må man velge å stå for det eller beklage. Hvis en unge blir mobbet på skolen, så vet ikke andre om det. Dessuten er det jo alltid et flertall av vitnene (mobberne) som kan fortelle læreren hvem sin skyld det var…

På Twitter kan man se hvem som har mobbet, når og hva de har tvitret. Det betyr at man kan gå rett til vedkommende og be vedkommende utdype sin “kritikk”.Med mindre du er en psykopat, så vil  du med all sannsynligvis beklage din oppførsel hvis du har skjelt ut en person.

Puls BØR bruke Twitter. Det vil gi en oppdragende effekt. Ingen liker å legge igjen et inntrykk av at de er mobbere. De fleste mobbere er jo flinke til å skjule sine spor.

Dessuten er det alltid lett å slenge dritt bak ryggen på noen, men det krever ryggrad å si det samme ansikt til ansikt – hvis man faktisk mener det man sier.
Den svenske tolletaten hadde et teknologisk eksempel som forklarer denne delen av menneskets psykologi. De hadde en webside der de besøkende kunne komme med tilbakemeldinger, og tollvesenet er ikke akkurat verdens mest populære.

Så la de ut et tegneserieansikt, og mer skulle ikke til. Oppførselen ble markant bedre fordi de besøkende følte at de snakket med noen (noe).

Dette blir enda bedre når man snakker med et ekte menneske, og det er da også dette som er oppskriften for å få til gode nettdebatter i forumet under nyhetsartikler. Irriterte lesere som blir hørt, roer seg ned. Det hender til og med at de beklager oppførselen sin etterpå.

Søk på “Nettdebatten er samfunnsdebatten” for en av mine lengre artikler om dette.

Twitter er et viktig middel for å løfte kvaliteten på nettdebatten. Hvis Puls og andre velger å ignorere den i frykt, blir det på samme måte som når lærere ikke orker å snakke til barneskolepøbler når de gjør noe galt.

Twitter og all annen nettdebatt trenger en dose oppdragelse, og den må gis gjennom deltagelse og synliggjøring.

Mvh
Anders Brenna
Medieutvikler

Hvorfor betaler du for noe som er gratis?

Hvorfor betaler vi for ting vi kan få gratis?

Dette er et av de viktigste spørsmålene alle som jobber i nettaviser eller med andre nettbaserte tjenester må stille seg, ettersom svaret eller svarene avgjør hva slags forretningsmodeller vi må få på plass for å etablere nettet som en bærekraftig kanal for flere enn nisjenes vinnere.

Mange medieledere både i Norge og internasjonalt har plutselig fått troen på at leserne vil være villig til å betale for nyheter på nett. De kan ikke vise til noen holdningsendring, men peker isteden på nødvendigheten. Det blir å starte i gal ende, og det blir ikke et pent syn når virkeligheten kommer med fasiten om relativt kort tid.

Jo Christian Other House (Oterhals) i VG Nett skrev for cirka en uke siden ett interessant blogginnlegg om «The valuation of worthless». Der kommer han blant annet med det som noen kanskje tolker som enbrannfakkel:

My claim is that it’s hard to get paid for content online, because content have hardly had any intrinsic value at any point in human history: Trying to learn people to pay for content online, is not just unlearning a bad habit; it’s actually trying to teach them to do something they’ve never done before in their life.

Han trekker frem 3 eksempler der kundene egentlig ikke betaler for innholdet:

  • TV
  • Bøker
  • Papiraviser

Jeg svarte med en kommentar på bloggen hans.

It’s hard to prove you wrong, and it’s not very forward thinking to det it as a goal.

We should crowdsource a list or spreadsheet with three columns filled with answers to these three questions:
* What do you pay for?
* How much do you pay for it?
* Why do you pay for it?

It is neither necessary or useful to create a complete list, but the questions gets your mind started and shared answers tend to inspire more and better answers.

The bottled water case is one inspiring example, but we need more cases to identify the true pattern that can be replicated to the internet, or at least form the basis theory for working online editorial business models.

Deretter kom utfordringen om å sette opp et slikt regneark, og det er det jeg gjør her nå:

Bruk denne koden hvis du vil legge ut sprsmålene på egen blogg eller annet nettsted:

<iframe src=”http://spreadsheets.google.com/embeddedform?key=tzQDLWYrco-qP6pKXP6ZOFw” width=”760″ height=”994″ frameborder=”0″ marginheight=”0″ marginwidth=”0″>Laster inn …</iframe>



Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, og her er lenken til regnearket der svarene vil dukke opp.

Selv har jeg gjort meg opp en klar mening om at å låse ned innhold er feil vei å gå for så og si alle nettaviser, men jeg har likevel tro på flere betalingsmodeller som vi jobber med. Det blir nok litt prøving og feiling, og kritikerne vil lenge ha rett i at det bare genererer småpenger, men ting tar tid. Jeg er ganske sikker på at vi har flere bærekraftige betalingsbaserte nettaviser på plass om 3-5 år, selv om innholdet også blir gratis tilgjengelig for de som ikke vil eller ikke kan betale.

I mellomtiden skader det ikke å bygge opp noen eksempler som får hjernene våre til å spinne litt. Del dine eksempler og tanker i regnearket, og så får vi forhåpentligvis en fruktbar nettdebatt etterpå.

PS! Alle svarene deles ut under en CC-BY lisens. Det vil si at hvem som helst kan klippe de ut og bruke de til hva som helst så lenge de krediterer den som skrev svaret.

ONA09 i San Francisco

Teknisk Ukeblad er på plass i San Francisco for å delta på ONA09, journalistikk- og teknologikonferansen til Online News Association (ONA), søsterorganisasjonen til nystartede NONA her i Norge.

Vi er er for å lære, inspirere, etablere kontakter og få en status på hva som skjer og kommer til å skje med mediene i nærmeste fremtid. I utgangspunktet er det ikke en journalistisk tur, men det ville være rart om det ikke kom noe nyhetsverdig herfra som vi kan skrive om.

Tanken er derfor å dele rapporteringen i 2: konferanseblogging her på Teknisk Beta og nyhetsrapportering på TU.no. De som bare vil følge ONA09 her på bloggen, kan gjøre det via knaggen ONA09 ved å gå til TekniskBeta.no/tag/ona09/. Dette første innlegget vil også bli oppdatert med litt ymse informasjon, slik at ikke enhver liten filledetalj får sitt eget nye innlegg.

Dere som ikke er interessert får ha oss unnskyldt for å muligens pumpe bloggen vår full av notater, tanker og referater herfra. Kom innom i neste uke, så er det hele over. :-)

Nordmenn

Undertegnede reiser hit sammen med Arne Krumsvik, men vi er flere nordmenn som er her:

Konferansen har en egen bruker og knagg (hashtagg) på Twitter: #ona09. Der blir det trolig skrevet mest på engelsk, og de sliter ikke med den norske uttalen… Det kan derfor tekes at vi bør ha en egen norsk knagg. :-)

Cover IT Live

Spørsmål eller annen form for interaktivitet vil delvis gå gjennom CoverITLive gjennom hele konferansen. Bruk gjerne debattfeltet under artikkelen også.

Blogginnlegget oppdateres sporadisk og ved tilfeldige intervaller…