Anders Brenna

Utviklingen går fort nok, men implementeringen går for sakte.

“Du er en utålmodig sjel”, skriver Arnstein Larsen i debattforumet på en av hans artikler.

Den har jeg hørt før, og han har helt rett. Jeg er utålmodig. I mitt yrke som nettjournalist er det som regel en god egenskap. Vi skal rapportere nyheter, og det er et fagfelt der ting går veldig fort. Jeg trives derfor godt som journalist, og jeg trives spesielt godt med å rapportere nyheter fra den raske IT-bransjen, en bransje som på godt og vondt er verdens mest spennende.

Problemet mitt, som den utålmodige sjel jeg er, er at mediebransjen er så treg. Dette er en bransje fylt opp med folk som lever av å rapportere det siste av det siste. Likevel så tar alt så lang tid, og mange av de som jobber i bransjen stritter i mot en hver form for videreutvikling.

I Norge snakkes det fortsatt om at papiravisene vil overleve, at nettdebatter må forhåndssensureres og om hvordan arbeidsfordelingen mellom typografer og journalister bør være. De vil heller ikke lære nye teknologier som kan gjøre journalistikken bedre. Det er skremmende bakstreversk for en mann som kom til journalistyrket fra den raske IT-bransjen.

- Ting tar tid i mediebransjen, har jeg fått høre.

Hvorfor gjør det det? Hvorfor må deler av norsk mediebransje følge i fotsporene til musikk- og filmbransjene?

Nå er ikke dette helt svart/hvitt. Det finnes gode eksempler å trekke frem. Blant annet det at papiravisene VG og Dagbladet var tidlig ute med å satse på nettaviser, samt at Schibsted gjorde en utrolig god jobb med å bygge opp Finn.no.

Dagbladet.no gjør forøvrig en kjempegod jobb i dag. De er langt fremme og prøver seg frem. Det samme gjør NRK gjennom NRK Beta.

Problemet ligger nok mest på politikere som vedtar pressestøtte og lukrative momsfritak til papiraviser. Det er med på å forsinke den naturlige evolusjonen i mediebransjen.

Politikerne har også en tendens til å ikke bry seg om saker som bare står i nettaviser, men det er heldigvis i ferd med å endre seg. De siste månedene har stadig flere politikere tatt kontakt med meg angående saker vi har skrevet om for å fremme sine synspunkter. Kjennetegnet deres er imidlertid at de er unge politikere.

Internasjonalt har bloggene begynt å ta over for de etablerte mediene. Jeg er utrolig imponert over hva Techcrunch har fått til, selv om jeg personlig synes at ReadWriteWeb er bedre.

Techcrunch ble startet i april 2005, og er på tre år blitt en av verdens viktigste nyhetssider for IT-nyheter. Samtidig så har CNet News, som har selveste news.com-adressen, fullstendig kollapset. De prøver å redde stumpene ved å fylle sidene med blogger.

I et intervju med Portfolio, som også eier Wired, forteller Arrington at de har mellom 2,7 og 2,8 millioner unike besøkende hver måned. Det gir de en månedlig inntekt på over 200.000 dollar. Slikt blir det penger av når selskapets kontorer er i huset til Arrington, og når de bare har 4 skrivende journalister.

Utfordringen er selvsagt at de jobber seg ihjel. Selv om de har skribenter i tre forskjellige tidssoner (amerikansk vestkyst og østkyst, samt Australia), så er de på nett døgnet rundt.

Det hadde de imidlertid ikke tengt å gjøre. Med såpass store inntekter, hadde det gått fint å dele skrivingen på flere, og det vil skje den dagen Techcrunch blir solgt til et etablert medieselskap. Grunderfasen er som vanlig litt ekstrem.

Norske medier bør ta lærdom av Techcrunch og de andre bloggbaserte nettmediene. Medieverden forandres raskt, selv om mediebransjen selv holder igjen alt den kan.

Selv om Norge er et lite land, er det ingenting i veien for at man kan sitte og skrive utenfor landets grenser. Nyheter tar ikke pause bare fordi det blir kveld eller natt. Internasjonalt skjer det noe hele tiden, og selv om lesertallene vil forbli relativt lave på nattestid, så kan nyheter som publiseres da fint leses på morgenen også.

Det bor også mer enn nok av utflyttede nordmenn i land som USA og Australia. De kan jobbe på dagtid med å skrive nyheter på norsk. Dette er noe som Are Slettan i NA24.no gjør. Han bor i Connecticut utenfor New York, men skriver på norsk derfra. Dessverre skriver han stort sett kommentarer om norske forhold, og gjøre lite om internasjonale nyheter.

Forandringene kommer i mediebransjen, men det tar tid. Altfor lang tid. En eller annen klok person sa en gang at “det skjer mindre på ett år enn man tror, men mer på ett tiår”. Det er nok sant.

Det som er synd er at mediebransjen venter til endringene tvinger seg frem. Nyhetsbransjen liker tydeligvis ikke nyheter.

Jeg og alle andre som jobber i nettaviser er veldig opptatt av å være tildig ute med viktige nyheter. Det er imidlertid ikke nettavisenes viktigste styrker.

Kanskje skriver jeg det bare fordi jeg oppdaget at Computerworld var ett minutt før oss med saken om at Norge sier Ja til OOXML. De publiserte sin sak 18:04, mens vi publiserte vår 18:05.

Som jeg skrev i et debattinnlegg hos Int9, så var vi tidligere ut. Jeg sendte først ut meldingen via min profil på Twitter. Den gikk ut 17:55, mens pressmeldingen fra Standard Norge kom 17:52.

Min unnskyldning for at Computerworld slo oss med artikkelen, var at maskinen min streiket så jeg måtte restarte den. Typisk.

Som jeg skriver i debatten hos Int9, er jeg egentlig ikke så krampeaktig opptatt av dette med å være først som jeg kanskje legger igjen inntrykk av. Det å kunne være først er en viktig egenskap for nettaviser, men det er langt fra det viktigste selv om det kanskje har vært det en stund.

Jeg vil faktisk heller trekke frem ting som:

• Ingen plassbegrensinger
• Interaktivitet med leserne
• Lenker til kilder og tidligere innlegg

Jeg håper derfor at vi kan flytte fokuset mer over på disse fordelene etterhvert. Det er forøvrig noe jeg har forsøkt å gjøre med digi.no, etter at jeg ble redaksjonssjef i fjor sommer.

Jeg misliker i utgangspunktet små nyheter på nettaviser. Det er ingen vits å skrive utfyllende bare for å gjøre det, men hvis ikke inneholder mer informasjon enn å fylle et enkelt avsnitt eller to så stiller jeg spørsmålstegn ved om det er verdt å bruke tid på den. Det er ihvertfall irriterende å klikke på en lenke, for så å ikke få noe mer enn det som like gjerne kunne stått i tittel og ingress på forsiden.

Og det er det som gjør meg så fascinert av Twitter-fenomenet. Med vanlige artikler så blir det gjerne et kappløp om å være først, men når nyheten er ute så får man ikke “betalt” i form av besøkstrafikk for å komme med en grundig og dyptgående gjennomgang. Nyheten er allerede blåst.

Hvis man kunne brukt Twitter eller lignende systemer, så kunne man vært raskt ute med “breaking news”, og hvis saken var viktig nok, så kunne man fulgt opp med en ordentlig sak. Med 140 tegn i Twitter, er det uansett for lite til at nyhetene blir “blåst”, med mindre det er snakk om en fillesak om at firma X, omsatte for Y og gikk med Z i overskudd. Da er det gjerne ikke så mye mer interessant å si om det.

Med et slikt Twitter-system ville man kunne brukt mer tid og ressurser på de lange gode sakene. Det har forøvrig vært en av mine kjepphester i digi.no. Vi skal ha minst en sak som er hele 10.000 tegn lang hver uke. Ikke fordi lengden er viktig i seg selv, men for å sende et klart signal om at vi som nettavis “ikke bare” lager korte enkle saker. Den kommentaren får jeg overaskende ofte, men folk skjønner realiteten når jeg peker til et par lengre og omfattende saker.

Interaktiviteten med leserne er jeg også veldig begeistret for. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg kom til journalistikken via bloggingen.

I nettavisene var det lenge nesten uvanlig at journalister leste eller deltok i debattene til sakene de skrev. Det har heldigvis forandret seg mye de siste årene og månedene. Jeg leser for eksempel alle debattinnlegg til mine artikler, og jeg forsøker å delta etter beste evne. Arbeidspresset er imidlertid stort, så jeg klarer ikke å sette av tid til å gjøre det så mye som jeg selv ønsker. Hovedjobben min er jo tross alt å rapportere, ikke kommentere det jeg rapporterer.

Et eksperiement som jeg er veldig fornøyd med på digi.no, er når vi spør leserne rett ut. Vi har kjørt et par saker der vi skriver endel informasjon om et emne, og så ber vi leserne om innspill. Her er noen eksempler på slike saker:

• Forventer du lønnsfest i år?
• Bruker du åpen kildekode?
• Jobber du ubetalt overtid?
• Hva er timeprisen for en norsk IT-konsulent?

Debattene i disse sakene har nesten utelukkende vært gode, informative og seriøse. Informasjon som har dukket opp her har vi kunne fulgt opp og gjort flere gode saker på. Informasjonen fra sistnevnte ble forøvrig diskutert med Terje Mjøs, administrerende direktør i ErgoGroup, i et intervju jeg gjorde med ham fredag (sak kommer til uken).

Muligheten for å lenke til kilder og tidligere saker er også en stor fordel. Det gjør det mulig for leserne å få mer informasjon enn det vi skriver i en enkelt artikkel.

OOXML-saken er et godt eksempel på det. Det er en sak vi har fulgt tett og lenge, og som er alt annet enn over. Det blir nok endel jobbing med den i tiden fremover.

Vi lenker også til kilder, slik at våre lesere kan lese mer informasjon enn det vi velger å ta med. Her har det imidlertid historisk sett vært en stor forskjell i mediene og bloggernes praksis.

Bloggere lenker til så og si alt. Det gjør ikke mediene. I papiravisene er det ikke så rart, men nettavisene har alltid hatt muligheten. Mitt inntrykk er at det er to grunner til at det ikke har vært vanlig, selv om det nå (heldigvis) er i ferd med å bli en forandring.

For det første ønsket man ikke å sende vekk de besøkende. Dette høres logisk ut, men er jo feil. Det er best bevist av Google. De gjør ikke annet enn å sende brukerne sine vekk. Det er en viktig grunn til at de stadig vender tilbake.

Den andre årsaken er litt mer kompleks. Nettaviser har ofte blitt beskyldt for å være rene sitataviser. Det har selvsagt vært en korrekt beskrivelse i perioder, men det er mer ett dårlig rykte enn en sannhet nå til dags.

Mediene har en innarbeidet måte å sitere på, der man skriver inn i teksten at “skriver VG”, “i følge Aftenposten” og i sitater: “sier Jensen til Finansavisen”.

En utfordring for nettaviser, er at lenker til kildene på kort sikt vil forsterke inntrykket av at de bare er sitataviser. Det blir mye mer synlig at kilden er et annet sted.

Dette sliter ikke papiraviser med, og de har heller ikke et debattforum der observante lesere bemerker det slik at andre får det med seg. Ta for eksempel Dagens Næringsliv, av mange regnet som den norske avisen med best journalistikk (ikke ufortjent). De siterer på ganske mange saker de også.

For eksempel så er mange av sakene til utenrikskorrespondenten i Asia rene sitatsaker fra asiatiske aviser. Det oppdages imidlertid ikke så lett for utrenede avislesere. Sitathenvisningen (som regel bare en) pakkes inn i teksten så den ikke synliggjøres. Dermed får man ofte inntrykk av at det er avisens korrespondent som har intervjuet diverse toppledere, uten at det er tilfelle.

Jeg tror det blir bedre med kildelenking i tiden fremover, og jeg skal ihvertfall gjøre min del for at det blir en realitet med digi.no.

Ellers så vil jeg benytte anledningen til å skryte litt av Dagbladet.no. De har alltid vært langt fremme på dette. Aftenposten har også tatt seg opp etterhvert.

Vi har forøvrig lagt oss på en linje der vi alltid lenker til sider med god tilleggsinformasjon, samt at vi på alle sitater gjør det klart hvem uttalelsen er gitt til. Likevel er det mange lesere som ikke får det med seg. Det er ikke rent få ganger jeg har blitt ringt opp angående et sitat, selv om det klart og tydelig står hvem det er avigtt til.

Jeg tror dette får være nok for denne gang. I utgangspunktet skrev jeg bare et debattinnlegg hos Int9, og så utviklet det seg til en litt lengre artikkel Det er godt vi ikke har plassbegrensninger, at vi kan følge opp dette temaet i debatten og at dere som lesere kan finne mer informasjon ved å følge lenkene jeg har lagt inn. Slik fungerer bloggeverdenen i dag, og medieverdenen er i ferd med å skjønne at slik må det bli.