Tag Archives: nettavis

– Finn dere et annet yrke

Journalisten skrev i forrige uke en sak om journaliststudenter som håper på jobb i papiraviser. Intet nytt derfra altså.

La oss ta dette sitatet fra en av våre «unge og lovende» journaliststudenter:

– Også jeg har mest lyst til å jobbe i en papirredaksjon, fordi det er den mediekanalen jeg er mest kjent med. Generelt er det nok knyttet mest prestisje til papirmedier, blant annet fordi det er størst muligheter til å gjøre grundige saker der, sier Kristin.

Sitatet ble gitt av en journaliststudent i april 2009. Da er det ikke lengre håp. Det føltes derfor godt å bli sitert på følgende:

– Finn dere et annet yrke! Det blir tøft å få journalistjobber framover. De som får jobb, er de som skjønner realitetene og ønsker å være med på å videreutvikle nettjournalistikken og nettavisenes troverdighet.

Journaliststudenter som foretrekker papiraviser i 2009, selv om de er i begynnelsen av 20-årene, har rett og slett ikke noe i dette yrket å gjøre. Vi trenger ikke flere som velger å bli journalist fordi de raskt får tilgang til maktmennesker, kjendiser eller andre de har lyst til å omgås. Vi trenger flere som har lyst til å gjøre skikkelig journalistikk i årene fremover.

Den fremtiden kommer ikke av seg selv. Det er mye som må gjøres, men det inkluderer ikke å se i speilet – verken for kjøreretning eller sminke.

Dagens nettaviser er for dårlige, men det blir alvorlig galt når studenter mer eller mindre læres opp til at det skal være slik. Jeg håper derfor at vi snart får en holdningsendring slik at vi kan satse på fremtiden, istedenfor å sette oss ned og sutre mens vi mimrer om de «gode gamle dager».

– Ikke minst må mediene gjøre riktige grep for å tilpasse seg livet på nett. Hvis ikke, så står vi ved porten til helvete.

Hvis du er en journaliststudent med ambisjoner om å gjøre noe stort, har du valgt rett yrke og tid. Det blir turbulent og ubehaglig i tiden fremover, men hvis du vil være med der det skjer, er det nå det skjer.

Et uferdig notat om papiraviser

Dette er et uferdig innlegg som ble skrevet i påsken. Jeg trodde jeg skulle rekke å skrive det ferdig, men har hatt så mye å gjøre at det er urealistisk den nærmeste uken. Jeg publiserer det derfor slik det står, og med mange ubesvarte momenter.

Slik blir fremtidens journalistikk, skrev jeg i en lengre kommentar publisert på nettavisen til Teknisk Ukeblad i begynnelsen av påskeferien.

Selv om den var på nesten 30.000 tegn, og inneholdt en lang rekke med lenker til tidligere skriverier relatert til nettjournalistikk, medieutvikling og forretningsutvikling, er den bare å anse som en grov skisse med noen eksempler på hva vi i mediebransjen har i vente, og hva vi må gjøre.

Reaksjonene var for det meste positive, og det er jo alltid hyggelig, men jeg håpet egentlig på litt skikkelig motstand slik at vi kunne få en skikkelig debatt om journalistikkens fremtid. Motstanden kom, men jeg må innrømme at den var av den skuffende sorten.

Harald Klungtveit, journalist i Dagbladet, kom med følgende kommentar på Twitter:

@abrenna kommer med mange paroler, ingen svar

Det er selvsagt fullt mulig å argumentere for det synet om kommentaren, men jeg ville vite hva han savnet. Da jeg spurte fikk jeg dette svaret/spørsmålet:

Hvordan tjene penger + hvordan avishus skal organiseres for at journalistikken skal bli like bra eller bedre på nett

Litt vagt, og det er vanskelig å gi gode konkrete svar når spørsmålene er så åpne som dette, og området er så avansert. Jeg skal likevel ta meg tid til å skrive det jeg tror Harald spør om.

Vekkerklokken ringer

Frem til nå har de norske papiravisene hatt alt på sin side, bortsett fra en eneste ting: fremtiden

Papiravisene har dratt fordeler av etablert merkevare, etablert leserskare, etablerte kunder (annonsører + abonnenter/løssalg), etablert posisjon hos kildene, kronikkskribentene, politikerne og pressestøtten.

Hos deler av disse gruppene er det fortsatt slik, men de aller fleste har etterhvert skjønt hvor det bærer. De som ikke har skjønt det får vi ikke gjort så mye med, men jeg kan ihvertfall love at jeg skal ta til motmæle mot alle som offentlig står og jamrer om at alt var bedre før, og at det vil fortsette å være det bare vi lukker øynene og later som om ingenting har skjedd.

Så fort alle er våkne kan vi dempe støynivået, og heller fokusere på konstruktive konkrete tiltak for å løfte journalistikken gjennom den kommende turbulensen. For å greie det, må alle mediene ha en god forståelse av realitetene, samt skjønne hva de er og hva de ikke er.

Papiravisene må for eksempel skjønne at de ikke er best på nyheter.

Papiravisenes styrke

Papiravisenes styrke er ikke nyheter, dybde, innsikt, analyse, feature, foto eller en spesiell form for journalistikk. Papiravisens styrke er slagkraft, og denne slagkraften må brukes og styrkes.

En politiker eller en annen maktperson som er i medienes søkelys kan velge å ikke gå inn på en nettavis, eller velge å ikke se nyhetene på TV, men kan papiravisene kan nesten ikke unngås. Ikke fordi de plukkes opp og leses av alle, men fordi de har den beste strategiske eksponeringsposisjonen av alle medier.

Med mindre man låser seg inne, kan man knapt gå til jobb uten å se forsidene til papiravisene. Disse forsidene står foran hver eneste Narvesen-kiosk, ved inngangen til hver eneste bensinstasjon, ved kassa i hver eneste matbutikk, og på nesten hver eneste kafé.

Avisstativet er rett og slett Norges mest sette mediekanal. Det betyr ikke at alle som ser avisstativet kjøper avisene som står der, men at papiravisenes forside er et slagkraftige redaksjonelt produkt i seg selv. Det må utnyttes på riktig måte.

Her har Dagbladet tråkket så feil at det gjør vondt å se på. De har prøvd å lage selgende forsider som skal få leserne til å kjøpe papiravisen, men har gått så langt så ofte, at det til tider best kan beskrives som en voldtekt av egen merkevare.

Reklameplakat for nyheter

Papiravisenes forside skal ikke bare selge papiravisen. Papiravisens forside er en reklameplakat som skal reklamere for innholdet, uansett kanal. Den skal selge hele merkevaren, og så må det være opp til leserne å velge hvordan de vil ha produktet (innholdet).

Det blir snart flere, men pr. idag er det tre alternative nyhetskanaler:

  • Papiravisen
  • Nettavisen
  • Mobilutgaven

Alt som vises frem på forsiden til papiravisen må være tilgjengelig i alle disse tre kanalene når den første avisen settes i stativet tidlig om morgenen.

Dette er ikke kanibalisering, men en fremtidsrettet strategi som vil lønne seg allerede idag.

De som foretrekker papiravisene, som for eksempel min mor, har ingenting imot at nyheten har vært tilgjengelig på nett kvelden i forveien så lenge hun får en god papiravis i hånden.

Papiravisene vil komme styrket ut hvis de erkjenner realitetene, og heller selger seg selv som det de er: Et kvalitetsredigert produkt med siste døgns viktigste nyheter og interessante aktualitetsartikler.

Nettavisene har allerede vunnet

Jeg får avisene gratis på jobben, men åpner de bare hvis jeg må. Står det ikke på nett så har det ikke skjedd, er mitt motto, og det har fungert bra for meg i flere år allerede.

Mitt slagord provoserer noen, men det er fordi de ikke forstår det. Det gjorde Tormod Haugstad, vår nyhetsredaktør i Teknisk Ukeblad, og jeg tillater meg å gjengi hans forklaring fra en kommentar på Journalisten.no:

Kollega Anders har et motto som umiddelbart kan synes litt for kategorisk: “Står det ikke på nett, så har det ikke skjedd”. Ingen kan vel egentlig være uenige i det – for det sier jo ingenting om hvilken kanal som er først.

Noen går fortsatt rundt og tror at det betyr at nyhetene skal først på papir, og så på nettet etterpå. Det er en kortslutning.

Nyhetene skal i utgangspunktet først på nett, men det kan i noen tilfeller være lurt å ta de samtidig på nett og papir.

Flytt nyhetsjournalistene

Den eneste måten papiravisen kan overleve, er som et kvalitetsredigert haleheng til nettjournalistikken. Nyhetskampen er tapt, og det må papiravisene erkjenne for å stå rustet for fremtiden.

Papiravisen bør ikke bruke tid på nyheter, men bør sette av rikelig med plass til det. Det kan for eksempel være 6-8-10 sider med nyheter inne i hver avis, men disse skal hentes fra nettavisen.

Spørsmålet er ikke hvor nyhetene skal publiseres, men når nettavisen skal publisere. Gode egensaker man er alene om, blir som regel holdt igjen i nettavisene til dagen etter uansett. Da kan man like gjerne koordinere publiseringen med når papiravisene er på plass i avisstativet på morgenen.

Innholdsfordeling

  • Først på nett
  • Samtidig på nett og papir
  • Først på papir

De generelle nyhetene bør kjøres ut fortløpende på nettavisen (og dermed også mobilen), mens de gode egensakene kan tilpasses litt i forhold til hva som ellers skjer i nyhetsbildet. Nyheter bør ikke først i papiravisen, med mindre de er av den mindre viktige sorten.

I en overgangsfase kan det imidlertid være greit å holde litt igjen, forutsatt at nyhetene ikke er på papiravisens forside.

De gode egensakene bør publiseres samtidig på nett og papir, og det betyr på morgenen. Som nevnt tidligere bør alt som vises på papiravisens forsid være tilgjengelig i alle kanalene, slik at leserne kan velge hvor de leser sakene.

Det eneste som kan holdes igjen i papir, er rene oppsummeringsartikler, egne portretter/profiler, kommentarer og annen “hermetisert” avisstoff. De må på nett etterhvert, men kan gjerne holdes igjen i alt fra noen timer til en dag eller to før de publiseres på nett.

Det viktigste er at disse artiklene holder en så høy standard, og er så interessante at leserne føler de er verdt prisen de betaler for papiravisen.

Hvorfor betale for papiravisen?

…når alt er gratis på nettet?

Dette er det naturlige spørsmålet for mange, og det er forståelig at man vil prioritere den kanalen man får betalt for – i dag.

Det er imidlertid veldig kortenkt, og en stor tabbe. Forretningsmodeller for betaling på nett er på vei, og selv om innholdet alltid må være gratis, er det ingenting i veien for å ta betalt for innholdet likevel (mer om dette).

Folkemakt-fiaskoen

Dagbladet er en tabloidavis, og tabloidavisene vil nok alltid ha sin hovedinntekt fra annonser. Det hindrer ikke Dagbladet i å sette opp en abonnementsmodell som gir kjøperne noen fordeler i forhold til de som bruker gratisversjonene.

Dagbladet har gjort et forsøk på det med Folkemak-podkastent, men det ble raskt en flopp, og etter bare to uker ble håndkleet kastet inn.

Det var ingen overaskelse, ettersom «alle» spådde at det ville gå galt fra dag 1.

Jeg hadde en litt annen tilnærming. Det sa seg selv at forsøket ville mislykkes, men jeg var utrolig skuffet over resten av ekspertene i medie-Norge som dømte forsøket nord og ned før det fikk en sjanse til å gjøre seg erfaringer, og kanskje justere litt på kursen.

Jeg betalte derfor et månedsabonnement for 99 kroner på rent prinsipielt grunnlag.

Kritikerne hadde selvsagt rett, men med en slik massiv kritikk, og med en så rask kollaps, har medie-Norge satt seg selv i en uheldig situasjon i forhold til fremtidens forretningsmodeller for nettavisene. Nå er det ingen som tror at det går an å tjene penger på nettet, og Dagbladets Folkemakt vil bli dratt frem som et sannhetsvitne for det.

Sannheten er at Dagbladet forsøkte å knipse i hendene, og det går ikke an å tjene penger så lett. Nye forretningsmodeller trenger tid. Bare se på hvordan Google og Twitter henholdsvis tok og tar seg tid til å la brikkene falle på plass.

Nettabonnement

Jeg står fortsatt fast på at nettavisene i fremtiden kommer til å tjene penger på nettabonnement, men det tar tid å endre folks kjøpsvaner. Man vender ikke alle over på en gang, og man vender ikke alle over noensinne engang. Poenget er å vende over flest mulig, og at man må ta seg tid til å gjøre det.

Jeg tror ikke det er mulig å lykkes å få betalt for så enkle enkeltstående redaksjonelle produkter, ihvertfall ikke på kort sikt, men at man kan bake de inn i et utvidet abonnement med flere interessante tilleggstjenester.

Hvis Dagbladet lagde et utvidet basisabonnement som kostet 99 kroner i måneden, og brukte Folkemakt-podkasten som en av flere goder, så kunne det kanskje gått annerledes.

99 kroner er ikke mye penger for de fleste, og hvis man delte Folkemakt gratis ut en uke etterpå ville nok mange følt at det var verdt pengene å ligge litt i forkant. Hvis de i tillegg hadde fått umiddelbar tilgang til det “eksklusive” innholdet fra papiravisene som de andre må vente på, så ville abonnementet gitt en merverdi som flere ville satt pris på.

Jeg tenker ihvertfall i de baner om fremtiden, og har begynt å forberedt hva slags tilleggstjenester som må med for at “noen” skal få lyst til å betale for at lesere skal få tilgang til innholdet på en annen måte og på et tidligere tidspunkt.

Merk imidlertid at «annen måte» ikke er så enkelt som reklamefri presentasjon av nyhetene. Det kan være en ide, men isåfall må løsningen lages på en slik måte at den blir bedre for de betalende leserne, enn hvordan lesere med adblock ser innholdet.

Dagbladets nøkkeltall

Detaljbeslutninger krever detaljkunnskap, og jeg må innrømme at jeg ikke har det om Dagbladet. Det jeg vet er det jeg har lest, det jeg har snakket med folk om, og det jeg har gjort en kvalifisert gjetning om.

Noen tall er interessante, blant annet Dagbladets opplagstall:

  • 2006: 146.512
  • 2007: 135.611
  • 2008: 123.383

Jeg har ikke funnet økonomiske tall for 2008, men i Berner-gruppens årsrapport for 2007 har selskapet oppgitt følgende driftsresultat:

  • 2006: -32.171.000
  • 2007: -53.137.000

Jeg valgte å bruke driftsresultatet fordi det trolig sier mest opp mediedriften ettersom det var “Finansresultat” som dro mediebedriften i pluss begge de to årene.

Nå vet ikke jeg, men jeg vil tro at tallene for 2008 ikke var bedre, og at Dagbladet også rammes hardt i inneværende år.

Uansett hva detaljene sier, så er den overordnede tendensen for Dagbladet ganske klar. De sliter, selv om de er helt i tet på nettet.

Dagbladets styrker

Dagbladet for som regel kjeft uansett hva de gjør, og hvis de gjør noe bra blir det gjerne ignorert. Slik er det å være låst fast i en ond sirkel. Den må de ut av, men det blir ikke lett.

Her er Dagbladets gode kort:

  • Etablert merkevare
  • Etablert leserskare
  • Etablert distribusjon (avisstativ)
  • Ledende nettavis

Dagbladets største styrke er at de er en etablert merkevare, selv om de tilsynelatende har gjort alt de kan for å ødelegge den med fordummende forsider på papiravisen. De må snarest gjøre grep for å styrke merkevaren sin.

«Kvalitetstabloiden»

Alle som kjenner meg vet at jeg neppe kan beskrives som en tilhenger av tabloid innhold.

Jeg er en nerd uansett hva det er snakk om, enten det er data, film, tegneserier, rollespill, dataspill, økonomisk idehistorie, politikk eller journalistikk. Jeg liker å gå inn i faglige detaljdiskusjoner, og avskyr overfladisk kjendiseri og annet sensasjonspjatt.

Likevel skjønner jeg godt at Dagbladet og andre tabloide mediepublikasjoner ikke kan satse på en fremtid der de satser på å utelukkende tilfredsstille sånne som meg. De må favne bredere, og skal ha et tabloid særpreg.

Dagbladet bør kunne bli «kvalitetstabloiden», avisen og nettavisen som slår ekstra hardt og som går hardere tilverks enn resten av medie-Norge, men som redder seg inn med

Sterke schizofrene meninger

Dagbladet har alltid hatt “sterke meninger”, og kan fremstå som ganske schizofrene. Mange ler av det, og rakker litt ned på Dagbladet for det, men jeg synes det er en av deres store styrker.

Det er for eksempel beundringsverdig å se hvordan to kommentarer fra henholdsvis Gudleiv Forr i papiravisen og Eugene Brandal Laranblir stående mot hverandre. I Dagbladet er det høyt under taket, og alle får delta i de interne uenighetene:

Nå er det neppe noen tvil om hvem jeg holder med, og hvem jeg mener er på bærtur, men alt i alt er det en styrke at begge syn publiseres side ved side på DB.no.

Jeg beklager at dette blogginnlegget ble forsinket, og at det ikke engang ble ferdig. Hvis det er noen trøst, så kommer det mer om dette i tiden fremover. Kanskje allerede på slutten av denne uken. Pressens fagtidskrift, Journalisten.no, intervjuet meg om temaet, så det blir spennende å se hva de tar med og hvordan de vinkler saken. :-)

Oppskriften til IE6-kampanjen

IE6-kampanjen har fått stor fart, men er ikke en suksess ennå. Det blir den først når det blir store utslag på nettleserstatistikken.

Min definisjon av suksess for IE6-kampanjen er at andelen norske nettsurfere på landsbasis som bruker Internet Explorer 6 faller under 5 prosent.

Jeg håper også på internasjonal suksess, men det er strengt tatt ikke så viktig for meg i min jobb som nettsjef i Teknisk Ukeblad.

Det har kommet flere forespørsmål om jeg kan skrive litt om IE6-saken på engelsk, men foreløpig har jeg holdt igjen. Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi jeg må prioritere tiden min. Dessuten er det viktig å ikke miste målet av synet.

Det er gøy å se all oppmerksomhet rundt saken, men vi kan ikke klappe oss på skulderen hvis alt vi oppnår er støy. Hvis vi ikke gjennomfører hele veien i Norge, så vil eventuell internasjonal “suksess” også bare bli støy. Det har vært flere IE6-kampanjer internasjonalt som ikke har kommet i mål. Vi kan skille oss ut ved å lykkes. Til syvende og sist er det kun resultater som teller.

Kampanjeoppskriften

Mange er begeistret over IE6-kampanjen og hva som er oppnådd så langt, men jeg sitter med inntrykk av at få har fått med seg hvordan dette fungerer, hvorfor det fungerer og hva som må til for at det fungerer hele veien. Jeg føler derfor for å komme med noen perspektiver, og litt om hvordan jeg har tenkt i denne kampanjen. Så kommer forhåpentligvis andre som deltar med sine observasjoner, og kanskje også meninger hvis vi er uenige om noe.

En slik oppskrift er ikke statisk, men kan være et godt grunnlag for senere kampanjer på andre områder, og det kan kanskje være med på å fremskynde en utvikling der vi som kunnskapsnasjonen Norge blir tettere integrert med internett – på alle måter. Oppskriften, dersom den oppfattes som korrekt beskrevet, vil trolig bli både brukt og misbrukt av organisasjoner og PR-folk, men det bør ikke være noe problem. Jo mer folk skjønner om slike kampanjer, jo bedre rustet står de til selv å vurdere om de ønsker å ta del i budskapet eller ikke.

Jeg tror også at en slik oppskrift er viktig for alle som er opptatt av journalistikkens fremtid. Dette er ikke et journalistisk prosjekt, men elementene her må forstås og brukes av journalister.

Suksessnøklene

Jeg mener følgende elementer er grunnlaget for farten IE6-kampanjen har oppnådd så langt:

  • Latent behov
  • Nettdebatt på tvers av nettaviser og blogger
  • Raus lenking og kreditering av de som bidrar

Med latent behov mener jeg at dette ikke er noe som noen har funnet på fordi de selv ønsker å bli kvitt IE6. Jeg anser meg selv for å være en IT-mann, med noen års fartstid i diverse IT-yrker. I tillegg til at jeg gjennom jobben som journalist og redaksjonssjef i digi.no kom i kontakt med mange webutviklere og andre som jobber med nettprosjekter, omgås jeg mange i samme yrke på fritiden. Som nettsjef her i Teknisk Ukeblad, ser jeg at vi raskt vil merke problemene på kroppen.

Mange går fortsatt rundt og tror nettdebatt og blogger bare er tull. Jeg mener derimot at de er noe av det mest interessante vi har på nettet, og at de også fungerer som en forlengelse av journalistikken. Vi implementerte Twingly for å kunne henvise våre lesere videre til interessant stoff, men også for å bli en mer integrert del av internett. Det blir rett og slett for dumt hvis nettdebatter skal begrenses til ett enkelt forum, eller til debattrådene under en enkelt artikkel. 

Det betyr ikke at man ikke skal delta på de små isolerte debattarenaene – tvert i mot. Jeg mener at alle innleggene rundt om på de forskjellige forumene er med på å skape interesse, forståelse og entusiasme, og har derfor prioritert å skrive flest mulig innlegg, flest mulig steder.

Vi har en svensk desksjef i Teknisk Ukeblad. Han kom med en interessant bemerkning for noen dager siden, og det gikk på at norske medier var mye dårligere til å kreditere hverandre med sitering, enn hva han opplevde i Sverige. eg tror han har rett. Selv om noen få unntak (Dagbladet.no) har vært flinke lenge, er norske medier gjerrige med siteringen. Det gjelder kanskje ikke spesielt nettaviser, men det er der det merkes best. Hvorfor lenker vi som nyhetsaktører aldri/sjeldent til konkurrenter? (Vi jobber med å skjerpe oss skikkelig, og retningslinjene vil bli publisert så fort vi har skrevet de ned.)

Mye av denne kampanjens tidlige suksess skyldes at de som gjorde noe, fikk æren for hva de gjorde gjennom en lenke. Det motiverte de til å yte litt ekstra, og det motiverte andre til å bli med. Mange, og sikkert de fleste, gjør en innsats fordi de mener det er viktig og riktig, men på veien bør de belønnes så motivasjonen opprettholdes når den første entusiasmen legger seg.

De viktige første trinnene

En kampanje må starte et sted, og det krever ganske mye å få snøballen til å rulle skikkelig. Her er punktene som jeg mener var de viktigste i startfasen:

  1. Latent revolusjon
  2. Erlend Schei skriver Twittermelding onsdag 11/2-09 10:05
  3. Kommentarartikkel på TU.no fredag 13/2-09 13:37
  4. FINN labs anbefaler IE6-brukere å oppgradere tirsdag 17/2-09 19:58
  5. VG.no og store deler av medie-Norge fulgte opp Onsdag 18/2-09
  6. Microsoft støttet IE6-kampanjen torsdag 19/2-09 14:56
  7. Wired skriver om kampanjen torsdag 19/2-09 17:19 (norsk tid?)

Dette er ikke en komplett liste over de første skrittene, men jeg mener at de er de viktigste for å få aksjonen i gang. For en oversikt over hva som er gjort, anbefaler jeg wikien til Børge og oversikten med skjermbilder hos Peter Haza.

Nettdebatt

De viktige trinnene nevnt ovenfor dro ikke lasset alene. De virket fordi det ble ført en intens nettdebatt rundt sakene. Alle artiklene lenket ut til andre nettaviser og blogger, og det førte til en nettdebatt som gikk på tvers av medie-Norge.

Slike debatter kan gå av seg selv, men det er en myte at det er vanlig i slike virale tilfeller. For å få snøballen til å rulle må man selv aktivt delta i alle debattene rundt om der det skrives om saken. Det sender nemlig et signal til den som har bidratt med ett blogginnlegg eller noe annet, om at det er viktig og at det skaper respons. Flere hiver seg også på når de ser at aktiviteten tar seg opp.

Det er forøvrig samme prinsipp som når nattklubbene er desperate etter å få kø utenfor inngangen. Hvis det ikke er folk utenfor, så regner de fleste med at det er tomt inne også.

Twitter har i det siste fått mye skryt når det har skjedd store ting, og det er fortjent denne gangen også. Microblogginen bidro til at budskapet raskt ble spredd, men den ville ikke fungert uten artiklene i nettavisene og på bloggene. Man kan på mange måter si at Twitter var og er limet i denne nettdebatten, eller navet om man vil. Selv Twitter går ikke av seg selv, og mye av suksessen skyldes at mange videreformidlet interessante meldinger og lenker (retweet).

Nettavisene

Mange nettaviser fulgte opp med varsel til brukerne, men relativt få har skrevet om selve aksjonen (listen er hentet fra Børges wiki, gå dit for oppdaterte utgaver):

Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over at ikke flere har omtalt kampanjen, når man ser at det er så mange som er med på den i form av å gi besøkende et varsel. Kampanjen får et løft opp mot suksess hver gang en ny avis dekker den.

Kommentatorer

De store mediehusene har kommentatorer som på fulltid skriver kommentarer der de analyserer nyheter, hendelser og saker som er på dagsorden. Det er ofte det beste stoffet, og jeg bruker mye tid på å lese slike kommentarer. Noen få, de som jobber på nett, har skjønt at en kommentator ikke kan stoppe i det artikkelen er ferdigskrevet, men folk som har sittet lenge i jobben tenker litt for gammeldags. 

Jeg mener kommentatorer på nett har en plikt til å minimum delta i sin egen debatt, og helst bør vedkommende være aktiv i nettdebatten på tvers av nettstedene. Uten det blir kommentarer bare “fire’n’forget” – interessante, men uten betydning. Kommentatorer som deltar aktivt har gode muligheter til å påvirke, og det gleder meg derfor spesielt at Jan Omdahl i Dagbladet.no skriver en kommentar om IE6-kampanjen.

Neste trinn

Tilbakemeldinger jeg har fått privat, som jeg har lest rundt om på nettet, som egentlig er “goes without saying” og som jeg vet av egen erfaring fra en karriere som IT-konsulent, er at det er IT-sjefene og IT-avdelingene som er flaskehalsene. De har standardisert på en nettleser fordi de må ha kontroll, og de tør ikke oppgradere fordi det er mange kompatibilitetshensyn å ta.

Jeg skal komme tilbake med mer om dette, og det håper jeg andre også gjør, men konklusjonen er gitt: Det kommer til å gjøre vondt, men det må gjøres!

I sammenheng med denne oppskriften, vil jeg poengtere at målet ikke er nådd selv om vi kan være fornøyd med responsen så langt. Hvis dette skal være en oppskrift for hvordan man skaper stor blest og ståhei, så er vi allerede i mål, men hele poenget må være å få til en skikkelig endring – så vi har mye igjen å gjøre.

Oppskriften for resten av veien er ikke klar, men stikkordene er enkle:

  • Spre budskapet videre på tvers av nettet
  • Still kritiske spørsmål til de som holder igjen
  • Hjelp IT-sjefene med å legge press på leverandørene deres
  • Dropp støtte for IE6 i alle nye nettprosjekter – og si det klart og tydelig
  • Delta i nettdebatten
  • Gi en lenke og en oppmuntring til alle som gjør noe
  • Si til Fornyingsminister Heidi Grande Røys at hun må erklære at ingen offentlige nettprosjekter får lov til å bruke tid og skattepenger på å teste eller tilpasse nye nettløsninger til IE6

Sitatsjekk er for pingler

Hvis det finnes en “PR for Dummies” (og det gjorde det selvsagt), så står det sannsynligvis allerede på første side i første kapitell en setning der det står “Krev sitatsjekk”. Det er en vedtatt sannhet og standardrådet fra alle PR-folk, og som alle andre standardråd er det et dårlig råd.

Sitater er en av bærebjelkene i journalistikken, og saker med direkte sitater er som regel mye bedre enn saker uten. Et sitat tillegges vedkommende som er intervjuet slik at det kommer klart frem hva som ble uttalt.

Sitatregler og rettigheter

I Norge er det ikke et krav om at sitatet er ordrett, men at det gir korrekt mening. Det siteres med det som kalles en talestrek, en lang bindestrek, på starten av setningen. Slik er det ikke i blant annet USA. Der skal sitatet være helt ordrett, og det skrives i anførselstegn. De fleste har sikkert sett amerikanske TV-nyheter, for eksempel på CNN, og der sier de ofte “and I quoute:” for så å avslutte med “unqoute”.

I Vær Varsom Plakaten punkt 3.7 finner vi den norske regelen for sitering:

Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.

Den første setningen gjør det klart hvordan vi må presentere hva vedkommende har sagt, uavhengig av om vi skriver det som et direkte sitat eller ikke. Hvis vi for eksempel skriver “Trond Giske mener at papiravisene bør dø snarest” (ønsketenkning fra en som mener papiravisene må dø hvis journalistikken som fag skal overleve de kommende utfordringene), så må vi ha dekning for det selv om han ikke ordrett sa “papiravisene bør dø snarest”.

Den andre setningen i paragrafen kan tolkes som at det skal gjengis 100 prosent ordrett, men det er ikke tilfelle, noe som kanskje kan høres rart ut. Det er det ikke, det er faktisk en god ting. Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot. Feil syntaks, dårlig språk og setninger som ikke fullføres er regelen og ikke unntaket.

Ekstra ille er det i bransjen min, IT-bransjen. Her blandes norsk og engelsk om hverandre på en måte som får The Julekalender til å fremstå som et av Hamsuns verk. Noen ganger stopper jeg opp for å telle antall norske og engelske ord i et sitat, bare for å se at det ligger rundt 50/50. Dette var forøvrig bakgrunnen for at vi lagde et langt innslag om det norske IT-språket på digi-TV.

Språklige feil retter vi i sitatene vi bruker i teksten. Dette åpner for misbruk, og jeg kan ikke stikke under en stol at det dessverre skjer. Radio- og TV-journalister irriterer seg ofte over oss skrivende journalister og de friheter som noen av oss tar. De er avhengig av “soundbytes”, og da nytter det ikke å jukse på intervjusekvenser som dette:

– Nekter du for å ha gjort noe galt?

– Ja

Noen journalister skriver dette om til:

– Jeg har ikke gjort noe galt.

Dette er jeg veldig negativ til, men det er faktisk mulig å gjøre fordi det meningsmessig er korrekt.

Ingen liker å bli feilsitert, og mange har blitt det så jeg skjønner godt at rådet har fått vokse seg frem og blitt en vedtatt sannhet blant mange kommunikasjonseksperter. Det er ille å få sitt sitat smurt ut på forsiden til en papiravis sammen med et bilde hvis det er en feilsitering eller tatt ut av sin sammenheng. En kynisk eller uvitende journalist kan skape skikkelig rabalder og problemer for den som blir feilsitert.

Unødvendige sitatsjekker

For meg som journalist og redaktør i en nettavis er dette kravet i ferd med å eskalere til å faktisk bli et problem. Så og si alle krever sitatsjekk uansett hva slags sak det er snakk om.

En av mine journalister var på en pressekonferanse der vedkommende krevde sitatsjekk. Journalissten var ganske fersk i faget, og tok det derfor ikke opp på pressekonferansen, men da jeg fikk høre det var beskjeden ganske klar: “Ikke faen!” Vedkommende ringte dessverre ikke for å klage. Isåfall ville han fått en skyllebøtte på et volum som arbeidstilsynet ville reagert på.

Dette var et ekstremt tilfelle, men jeg opplever det samme fra de aller fleste kommunikasjonsfolk som forsøker å “selge inn” inn en gladsak til oss. Først vil de ha pressedekning, og hvis vi synes det er interessant krever de å sjekke hva vi skriver. Sorry, den går ikke.

Andre ganger ringer vi for å høre hvordan det går med selskaper eller personer. Det er ofte positivt vinklede saker, men likefult kommer kravet om sitatsjekk. Verst er dette i offentlig sektor. De krever både sitatsjekk, samt at vi går gjennom kommunikasjonsavdelingen på tross av at vi har kontaktet de for å hente ut statistikk og tilhørende sitater hver måned i over fem år. Det å kreve sitatsjekk har blitt en rigid regel som er fullstendig frikoblet fra sunn fornuft.

Hvis dette tullet med å kreve sitatsjekk uansett hva det dreier seg om ikke stoppes snart, så kommer pendelen til å snu med en rekyl som man bare kan oppleve på gamle kanoner. Det har gått så langt at jeg er på nippet til å innføre et prinsipp om ikke å gi kilder denne muligheten. Jeg er ikke der helt ennå, og mange tror sikkert at jeg i såfall vil bryte med pressereglene i Vær Varsom Plakaten. Det er ikke tilfelle.

Siteringsregler og rettigheter

Mange kilder, og spesielt gamle kommunikasjonssjefer som var papirjournalist i forrige årtusen, tror at de kan kreve å få slette eller justere uheldige sitater. Det kan de IKKE. Vær Varsom Plakatens punk 3.8 er ganske klar på dette:

Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.

Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i  grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene. Saker blir bedre av at man bruker mer tid på selve arbeidet med de.

Nettjournalister må være mer effektive enn hva gamle papirjournalister har møtt av krav. Det er en utfordring, men ingen krise. Det er bare å prioritere riktig, og å være effektiv på de rette stedene. Ved å være effektiv på de “vanlige” sakene frigjør man tid og ressurser til de store gode gravesakene. Hvis man bruker for mye tid på små relevante, men ikke så kontroversielle saker, så får man ikke nok tid til å gjøre en skikkelig innsats på de mer krevende storsakene.

Hvis målet er å bremse og sabotere journalistens sak, så er sitatsjekk en fin metode. Mange prøver seg på den, og mange slipper dessverre unna med det.  Vi pleier defor å si at vi publiserer om en halvtime/time hvis vi ikke hører noe.

Dessuten spiller det ingen rolle. Som skruppelløs journalist kan jeg utforme artikkelen akkurat som jeg vil, uavhengig av sitatene. Kilder som slår seg vrange kan siteres med bare positive sitater, men likevel settes i et ekstremt dårlig lys. Alt som trengs, er å skrive spørsmålene inn i saken, og så vil det tydelig skinne igjennom hva kilden prøver seg på av bortforklaringer når de rosenrøde sitatene kommer i litt varierende utgaver på forskjellige spørsmål 10-20 ganger gjennom artikkelen.

Dette knepet har jeg heldigvis bare måtte ty til en eneste gang, og da jeg fikk en skikkelig hissig kommunikasjonsdirektør på tråden. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt det føltes å bruke samme taktikk tilbake. Jeg svarte bare positive tomme svar på all kritikk, og tilbød vedkommende å komme fullstendig til ordet i ny artikkel eller i en kronikk. Det gjorde hun selvsagt ikke, for hun skjønte hvor på bærtur hun og firmaet faktisk var med sitt ståsted i denne saken.

Når skal du be om sitatsjekk?

Aldri, hvis det var opp til meg, men jeg anerkjenner at fra kildens ståsted er det noen ganger lurt å gjøre det. Jeg skal derfor leke litt kommunikasjonsrådgiver, og gi noen tips og retningslinjer for når det kan være fornuftig å be om sitatsjekk:

  • Hvis det er en papiravis
  • Hvis det er kompliserte detaljer
  • Hvis det er et sensitivt emne som lett kan misforstås
  • Hvis du skjønner at du er sakens “bad guy”
  • Hvis journalisten har feilsitert tidligere
  • Hvis journalisten fremstår som inkompetent

Papiraviser trykkes bare en gang, og det er ingen mulighet for å korrigere innholdet før dagen etter – og selv det er vanskelig. Det gjør at løpet er kjørt hvis du er feilsitert, og det er vel herfra det unisone kravet og rådet om å kreve sitatsjekk uansett, stammer fra. Denne virkeligheten gjelder ikke i nettaviser, for her har kilden alle muligheter til å ta til motmæle:

  • Krev retting umiddelbart ved åpenbare feil
  • Skriv debattinnlegg og fortell leserne at journalisten har gjort en feil
  • Ta kontakt med en konkurrerende redaksjon og gi dem den korrekte utgaven
  • Skriv et blogginnlegg der du beskriver feilen journalisten har gjort

Som de fleste ser, er en nettjournalist som har gjort feil sjanseløs. Det nytter ikke å gjemme seg. 

Dessverre er det mange som prøver seg uten ekte grunn, men i de tilfellene får journalisten og redaktøren ha ryggrad nok til å stå i mot. Jeg har ofte måtte svare på slik kritikk i vårt debattforum. Det er ubehaglig, men nødvendig. Uansett får kilden komme til ordet med sitt syn i sin helhet.

I noen tilfeller er temaet så komplekst at det er vanskelig å holde tunga rett. Det kan for eksempel være en avansert gjennomgang av juridiske spissfindligheter, eller tekniske løsninger som er vanskelig å forstå. I slike tilfeller er det som regel journalisten som tar til ordet for en sitatsjekk for ikke å dumme seg ut overfor leserne.

Sensitive emner finnes det mange av, og misforståelser er det enda flere av. Som regel vet man ikke dette før i ettertid, men i noen saker har man en god indikasjon på forhånd. Det kan for eksempel være en kilde som ønsker å uttale nyanser te meninger om midtøsten-konflikten (hvis det finnes slike kilder).

Det viktigste argumentet for når du skal kreve sitatsjekk er når du skjønner at du er sakens “bad guy”. Dessverre er det slik at mange journalister har saken klar i hodet før de ringer, og jeg har til og med vært på journalistkurs der en foredragsholder sa at man skal ha det før man tar kontakt. Jeg foretrekker å ha teamet, og ikke saken i hodet når jeg ringer, men det er nok ikke så vanlig som det burde være. Krev sitatsjekk, men husk at du bare kan korrigere faktiske feil i sitatene.

Journalister med en dårlig historikk fortjener en ekstra strafferunde. Det er vel ikke mer å si om det.

Den siste begrunnelsen er kanskje en av grunnene til at jeg som journalist blir litt irritert hver gang en kilde på død og liv krever sitatsjekk. Det er som å høre kilden insinuere at jeg er en komplett idiot som ikke skjønner noe som helst. Noen ganger er det likevel på sin plass å sende dette signalet tilbake. Bare pass på at du vet at du gjør det, når du ber om det uten at de andre grunnene tydelig er tilstede.

Kommunikasjonspingler

Journalister og redaktører er som regel elendige når de selv blir intervjuet. “Ingen kommentar” blir som regel flittig brukt, og det er omtrent som å si: “jeg er en kommunikasjonspingle”. Dette gjør det litt vanskeligere å kreve litt mer mot i brøstet av kildene, men jeg gjør det likevel.

Jeg har selv vært på kommunikasjonskurs for “å lære å kreve sitatsjekk”. Jarle Aabø er utvilsomt dyktig, og det var et veldig lærerikt kurs, men han skjønner ikke internett. Jeg gadd ikke å diskutere det hver gang han gjentok “krev sitatsjekk, uansett”, eller da han langet ut mot nettdebatter, fordi han var innleid for å lære oss ikke for å kjøre Monty Python-sketsjen “I came here for an argument“.

På kurset fikk jeg gleden av å bli “grillet på Dagsrevyen”. Jeg fikk i oppdrag å forsvare DinSide i forbindelse med at Nokia truet med millionsøksmål i forbindelse med en mobiltest som endte i total slakt. Sannsnynligheten for at Nokia ville gjort noe slikt er tilnærmet null,  men det var en god øvelse. Dessuten får man ikke sitatsjekk på TV.

Jeg fikk cirka 20 minutter på å forberede meg. Den tiden brukte jeg ikke på  å finne frem tomme fraser eller andre unnskyldninger. Jeg tok isteden turen ned til redaksjonen som står for testene for å høre hvordan de utførte dem, og for å inneha mest mulig kunnskap om situasjonen før Aabø og kameramannen kjørte mikrofonen og kameraet tett opp i trynet mitt. Han fyrte løs, og det var særdeles ubehagelig, men jeg klarte meg godt. Jeg hadde ingen tomme fraser, men gikk aggressivt til verks med argumenter som om jeg skulle vært i en hvilken som helst diskusjon. Det resulterte i at jeg var den eneste på kurset som ikke ble vippet av pinnen. Tilbakemeldingen var da også at jeg trolig ville fått med mesteparten av mine argumenter i et eventuelt innslag, ettersom det var gode soundbytes hele veien.

Poenget er at kommunikasjonsrådgiverne er for defensive. Standardrådet om å alltid kreve sitatrett gjør bedriftsledere og andre interessante kilder til kommunikasjonspingler. De blir så redde for pressen, at de kommer på defensiven. Det er ikke bra, verken for bedriften, lederen, pressen eller leserne/seerne. Jo mer profesjonell kommunikasjonen blir, jo mer amatørmessig fremstår den.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.

De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet – ikke en trussel.

Jeg pleier å si at den beste anledningen du får til å skryte av deg selv eller bedriften din, er når du mottar kritikk. Hvis du uoppfordret forteller verden hvor flink du er, vil de fleste reagere negativt. Hvis du gjør det som svar på kritikk, vil alle utenom dine direkte fiender reagere positivt. Det gjelder spesielt i tilfeller der du er feilsitert. Da får noen et feilinntrykk av deg eller din bedrift, og så får du en mulighet til å fortelle at det ikke er tilfelle, samt å vise hvor flink du i virkeligheten er.

Unntaket er selvsagt redaksjoner som ikke slipper deg til. Nettaviser står sjeldent på den listen, men det gjør mange papiraviser.

Selv om jeg er negativ til den overdrevne bruken av sitatsjekk, er det ingen grunn til å være redd hvis du kommer i kontakt med meg eller en av mine journalister. Vi er alltid ute etter en god sak, men det er ikke det samme som vi er ute etter å ta deg. Som regel er vi bare ute etter informasjon. Svar på spørsmålene du kan svare på, og henvis oss videre hvis du ikke kan svare.

Etterpå sjekker du hva vi skriver, og hvis noe er galt tar du direkte kontakt med oss. Vi må rette feil for ikke å ødelegge vår troverdighet. 

Dropp sitatsjekken, det er bare for kommunikasjonspingler. Ekte kommunikatører kommuniserer.

Eksklusivt til papiravisene

I morgen er det mandag. Det vil si en uke siden “konkurranseministeren” sendte ut en pressemelding som fikk meg til å tenne på alle plugger.

I seg selv var det en ganske grei og fin pressemelding, og her er den i sin helhet unntatt kommunikasjonssjefens navn. Det har jeg fjernet, og jeg kommer tilbake til hvorfor litt lengre ned.

Pressemelding, 17. november 2008:

Støtter økt bruk av OpenOffice i offentlig sektor

Fornyingsminister Heidi Grande Røys vil styrke konkurransen i programvaremarkedet og øke bruken av fri programvare i offentlig sektor. Statsråden bevilger to millioner kroner til utvikling av løsninger som gjør at kontorpakken OpenOffice kan brukes sammen med flere fagsystemer, for eksempel til saksbehandling, økonomi eller arkiv, i offentlig sektor.

– Jeg ønsker å stimulere til økt konkurranse på markedet for kontorprogramvare. OpenOffice utgjør i dag et godt alternativ til etablert leverandøreid programvare på området. Utfordringen for mange virksomheter i offentlig sektor er at fagsystemer, for eksempel innen regnskap, økonomi eller arkiv og OpenOffice ikke fungerer optimalt sammen. Bevilgningen skal bidra til løsninger på dette, sier Heidi Grande Røys.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet bevilger to millioner kroner til Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare (Friprogsenteret). Friprogsenteret skal lede prosjekter med å utvikle løsninger som gjør det mulig for fagsystemer som i dag er utbredt i offentlig sektor, og OpenOffice å fungere sammen. 

– Fri programvare skal være et reelt valg i offentlig sektor. Vi har fått meldinger fra kommuner som opplever at sterke bindinger mellom fagsystemer og lukkede leverandøreide produkter. Dette innebærer at enkelte virksomheter må gi opp planer om å ta i bruk fri programvare. Dette er urovekkende. Den enkelte virksomhet eller kommune må fritt kunne velge alternative produkter når slike alternativ faktisk finnes, sier Grande Røys.

 Grande Røys understreker at problemet verken ligger i OpenOffice eller proprietær kontorstøtteprogramvare som brukes i offentlig sektor i dag. Det som er problematisk, mener Grande Røys, er at saksbehandling og fagsystem gjør seg avhengige av funksjonalitet knyttet til en spesiell leverandør og et spesielt produkt. 

OpenOffice

OpenOffice er en fri (åpen og gratis) kontorpakke – oversatt til bokmål, nynorsk og mange andre språk. Den er av mange ansett som en komplett løsning som dekker alle behov vanlige arbeidstakere har til kontorprogramvare. OpenOffice støtter en rekke filformater, men bruker som hovedformat den åpne standarden ODF. Regjeringen har vedtatt at blant annet ODF skal være obligatorisk når offentlige virksomheter publiserer redigerbare dokumenter.

Fri programvare

Fri programvare er som annen programvare men lisensvilkårene gir frihet til å bruke, videreutvikle og dele løsningene. Fri programvare er ikke nødvendigvis gratis. Kostnadene beløper seg blant annet til utvikling og drift, men er ikke bundet verken til tradisjonelle lisenskostnader eller bestemte leverandører. 

Mer om forretningsmodeller og fri programvare hos Friprogsenteret.

Pressemeldingen på bokmål og nynorsk på regjeringen.no:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/pressesenter/pressemeldinger/2008/stotter-okt-bruk-av-openoffice-i-offentl.html?id=536651

Pressemelding ankom min innboks 09:37 mandag morgen, det vil si cirka 2,5 timer etter at jeg begynte min arbeidsdag og 37 minutter etter at vårt første nyhetsbrev ble sendt ut.

Hvorfor er tidpunktet så viktig at jeg har tatt meg bryderiet med å finne det frem? Jo, fordi jeg leste den samme saken i Aftenposten en gang mellom 07:05 og 07:10. Der var det ikke spesifisert at det var informasjon eller sitater fra en pressemelding, men det fremsto som et helt vanlig intervju. Det var en relativt liten fillesak, og spør du meg så var saken på trykk dårligere enn selve pressemeldingen. Men, hvem spør vel meg?

Hvis jeg ikke hadde luktet lunta, så ville jeg måtte sitert denne papiravisen på denne saken. Det er i seg selv ikke noe problem, men for hver gang vi nettaviser siterer papiraviser så blir flere og flere overbevist om at nettaviser “bare bedriver siteringsjournalistikk”. Det får vi fortsatt høre en del ganger, og spesielt fra journalister i papiraviser.

Når denne saken er tilgjengelig på mandag morgen i en papiravis, betyr dette at journalisten i Aftenposten fikk pressemeldingen på fredag. Det vil si at kilden har gitt de saken eksklusivt fordi papiravisen ellers ikke ville giddet å ta saken. Ja, det skjer ganske så ofte at de sier det for å presse uvitende inkompetente informasjonsamatører.

Resultatet blir at papiraviser forfordeles på bekostning av nettaviser, som så må sitere papiravisene for å ikke bryte med god presseskikk (Vær Varsom Plakaten punkt 4.4):

Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier.

Jeg har full forståelse for at det inngås avtaler om eksklusivitet, og i mange tilfeller går det også i vår favør. Det er en uting, men jeg forstår det når en kilde for eksempel gir en finanssak eller en avtalesak til en av de rendyrkedde næringslivsavisene som for eksempel Dagens Næringsliv, Finansavisen, E24.no eller NA24.no. De er gjerne mer interessert i den typen stoff, og vi ignorerer det eller prioriterer det lavt. Private bedrifter er også i sin fulle rett til å gjøre slik, da de selvsagt bestemmer hva de vil fortelle og til hvem.

Det som gjorde meg så forbannet i dette tilfellet, var at det var en IT-sak og at den ble gitt eksklusivt fra et statlig departement. Ikke hvilket som helst departement heller, men Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD).

Fornyingsministeren står også over Konkurransetilsynet, og kan overstyre de – noe hun har gjort et par ganger. Hun er således en konkurranseminister, og burde vite bedre enn dette. Jeg sendte derfor avgårde en e-post der jeg ba om svar:

Hva er dette?

Hvorfor får vi denne på mandag 09:37 når Aftenposten helt tydelig har fått den før helgen? 

Hvordan kan dere prestere å skrive ”…styrke konkurransen…” og samtidig forfordele IT-NYHETER på den måten?

Dette synes vi er uhørt og urimelig, og jeg vil anta at mine kolleger/konkurrenter i DagensIT og Computerworld mener det samme. Vi er alle tre medier som skriver dedikert for IT-bransjen, og dette er svært relevant stoff for oss.

At Aftenposten ikke ville tatt saken hvis dere ikke hadde gitt den eksklusivt til de holder ikke som argument. Vi må få konkurrere på like premisser.

KOPI: Computerworld og DagensIT

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Jeg sendte en kopi til Computerworlds redaktør og redaksjonssjefen i DagensIT.no. De svarte begge med hver sin e-post der de stilte seg bak det jeg skrev i denne e-posten. For å være sikker på at det nådde helt frem, videresendte jeg den også til Fornyingsminister Heidi Grande Røys, og la ved mitt mobilnummer.
Deretter ringte jeg til fem forskjellige personer i Fornyingsdepartementet, og la igjen en beskjed på svareren med min ærlige mening om saken, samt klar beskjed om at jeg forventet at de ringte meg så de kunne få høre en utfyllende versjon. De er tre personer i kommunikasjonsavdelingen til FAD, men jeg hørte ingenting fra dem, verken på telefon eller per e-post.
I og med at denne pressemeldingen også omfattet Friprogsenteret, så sendte jeg også en e-post til Heidi Arnesen Austlid:
Hei!
Jeg videresender denne til dere også fordi det er henvist til dere i pressemeldingen, og fordi det umulig kan være i deres interesse å være med på en slik forfordeling av medier om nyheter og opplysninger rundt fri programvare.
Martin hos dere ringte meg for noen uker siden for å høre hva medier ønsker av informasjon og hvordan man bør forholde seg til de. Dette er et eksempel på hvordan det IKKE skal gjøres.
Jeg håper at i hvert fall dere har dette i bakhodet i tiden fremover.
Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no
Den ble sendt 10:10, og jeg fikk derfor ikke med meg pressemeldingen som kom fra Friprogsenteret 10:09. Når jeg da ringte Heidi 10:11 fikk jeg et inntrykk av at hun holdt mobilen litt på avstand fra øret sitt.

Hun fikk selvsagt høre hva jeg mente om saken, men jeg ga henne også skryt. Hun viste at dette ville bli en ubehagelig samtale, men hun tok den. Først lyttet hun til hva jeg hadde å si, så forklarte hun hva som hadde skjedd og hvem som hadde bestemt at det skulle gjøres slik, og sa seg villig til å ta min melding videre.

Friprog-Heidi vet hvordan hun skal forholde seg til pressen – også når det ikke er behagelig. Det vet tydeligvis ikke informasjonsavdelingen til Fornyingsdepartementet. Etter å ha håndtert denne saken på en håpløs måte, så ringte de meg ikke opp engang! Ja, jeg var ganske så krass på telefonsvareren, men jeg var ikke usaklig.

Dessuten, er det noe en kommunikasjonsavdeling skal gjøre, så er det å kommunisere. Det gjelder enten det er gode eller dårlige nyheter, eller om det er ubehagelige samtaler med redaksjonssjefer som er forbannet på måten de har håndtert sin jobb på. Det er rett og slett en del av deres jobb å ta de ubehaglige samtalene, akkurat som det er min jobb å ringe og gi klar beskjed når slike ting skjer.

Det eneste jeg fikk fra Fornyingsdepartementet var denne e-posten som kom 22:56 på kvelden: 

Hei igjen!
Dine synspunkter er notert og registrert. 

Dette er for dårlig. Tittelen (Subject) på e-posten jeg fikk var forøvrig “Klage på innsalg”…

Som nevnt innledningsvis så har jeg fjernet navnene fra de som sendte pressemeldingen og svaret. Georg Apenes utskjelling av sin partifelle i Høyre er ingenting i forhold til hva jeg føler for å si om denne arbeidsinnsatsen. Jeg skal la være å si det, av frykt for å få problemer med injurielovgivningen.

Nå skal det også sies at Fornyingsdepartementet hadde uflaks denne mandagen. Jeg hadde hatt en lignende samtale med et privat selskap om det samme bare 20 minutter i forveien, og var derfor litt irritabel fra før av. Jeg hadde allerede sent min første klage på forfordeling av papiraviser:

Når dere gir slike saker til Finansavisen på fredager, så kan dere i det minste sende ut en pressemelding som dette tidlig på morgenen.

Vi starter 07:00, og vi har et nyhetsbrev som går 09:00. Da er dette for sent, og det gir papiravisen en konkurransefordel.

Vi en bransjeavis for IKT-bransjen, og dere er to IT-selskaper. Finansavisen er en finansavis (doh) som skriver om IT en gang i uken.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

I motsetning til Fornyingsdepartementet hadde de hadde imidlertid vett nok til å ta mine innspill til etterretning, og sendte meg følgende svar:

Hei Anders

God feeback og vi vil legge om våre rutiner.

Ha en god helg.

Det gjorde de også. I dag, søndag, fikk jeg en pressemelding med samme informasjon som jeg kan lese om i Finansavisen i morgen.

Nå stusser kanskje noen på at det var tydelig forskjell på tonefallet i de to e-postene jeg sendte. Det nevnte jeg litt om lengre oppe, og det er at det er forskjell på disse sakene. Saken til Finansavisen var interessant for oss, men den var i kategorien avtaler – noe vi som sagt ikke prioriterer høyt. Jeg forstår derfor at de gir den til Finansavisen først, og min irritasjon gikk mest på at vi fikk den litt vel sent.

Dette med eksklusive saker til papiraviser er intet nytt. Det skjer flere ganger hver eneste uke. Noen ganger oppdager vi det ikke før etter at vi har sitert papiravisene, og andre ganger er det umulig for oss å vite det. Grunnen til det er at en papiravis som får en sak eksklusivt, sjeldent eller aldri opplyser om at det er en sak som er skrevet ut fra en pressemelding.

Det har jeg innført som standard praksis hos oss. På det første sitatet skriver vi alltid “…, sier Ola Nordmann, innbygger i Norge AS, i en pressemelding.” Det er ryddig, men det er dessverre med på å ødelegge vår merkevare fordi det øker inntrykket av at vi bare skriver av pressemeldinger (FUD nummer 2). Dilemmaet er – som vanlig – at jo mer ryddig man er, jo dårligere inntrykk sitter leserne igjen med.

Jeg har i mange situasjoner hisset på meg journalisterkolleger og andre medievitere med utsagn som “død over papiravisen”. For mange fremstår jeg sikkert som en slags nettfundamentalist, og det kan jeg godt forstå.

Jeg mener papiravisene må dø ut så raskt som mulig, hvis journalistikken skal kunne reddes. Det kan høres paradoksalt ut at jeg skriver noe sånt i et innlegg der jeg forteller om hvordan det (ikke) fungerer med pressemeldinger og siteringer i journalistikken, men det er ikke så rart som det kanskje høres ut.

Når man snakker om journalistikk, så snakker man som regel om den gode journalistikken og peker på gravejournalistikk. Det (og feature) er det alle ekte journalister har lyst til å jobbe med, og det er det som alltid dras frem.

Problemet er at det bare er en liten del  av journalistikken, og det vil det alltid være. Hvis du drar frem de “beste” papiravisene og leser de med et kritisk og trent blikk så vil du se at det er mye fyllstoff der. Noe er gravestoff, men det aller meste er relativ enkel journalistikk, som for eksempel pressemeldinger og siteringer. Slik er det også i nettaviser. Den eneste forskjellen er at nettjournalistene er mer effektive enn papirjournalistene som tror de driver noe høyverdig når de sitter en hel dag på en pressekonferanse og skriver en sak derfra.

Hvor er så gravejournalistikken på nettet? Den er der, men det må innrømmes at det er mindre av den der enn i papiravisene. Det skyldes ikke vilje eller evne, men økonomi. Så lenge papiravisene får bedre betalt for sine annonser, og så lenge staten sponser enkelte papiraviser med opptil 40 millioner kroner i pressestøtte i året, så vil ikke nettavisene klare å ta opp kampen på gravejournalistikken. Det skjer først når papiravisene dør, og pengene flyttes over på nett.

Forøvrig kan jeg fortelle om et tilfelle jeg opplevde da jeg for en stund tilbake avslørte en viktig sak etter å ha gjort litt gravearbeide. Jeg viste at en anerkjent papiravis jobbet med det samme, men jeg klarte å dra saken min i boks før de.

Ingen andre medier siterte den (vi var tross alt bare en nettavis), og fra den ene kilden min fikk jeg høre at papiravisen droppet hele saken fordi vi kom i mål med den før de. I ettertid har jeg nesten angret på at vi ikke lot denne papiravisen vinne, slik at saken hadde blitt kjørt videre.

I morgen er det mandag, og det er ganske sannsynlig at det blir noen nye telefoner og e-poster til noen som har gitt saker eksklusivt til papiraviser fordi de regner med at nettavisene siterer de etterpå likevel. Det er nok fortsatt sant, men jeg merker at det blir mindre og mindre av det. Vi gjør det bare når vi føler at vi absolutt må fordi leserne våre bør få vite om saken. Hvis vi ikke må, så dropper vi den.

Det bør informasjons- og kommunikasjonssavdelinger få med seg. Hvis ikke har de en informasjonsstrategi som er direkte fientlig i forhold til det mediet som er i ferd med å vinne.