Anders Brenna

I fjor slet vi med noen rare innlegg fra noen av våre lesere på digi.no. Vi kunne ikke skrive en eneste artikkel om kvinner i IT-bransjen uten at en eller annen tulling gikk ekstremt langt over streken i debattforumet.

Disse ble selvsagt slettet av oss etterhvert som de dukket opp, men problemet vedvarte. 27. november skrev jeg derfor en litt spesiell kommentarartikkel. Det vil si, jeg skrev den ikke den dagen. Jeg skrev den over en periode på to uker.

Høsten 2007 tok jeg et deltidsstudie i featurejournalistikk ved NKS/HiO, og i en av innsendingsoppgavene skulle jeg skrive en såkalt petit-artikkel. Det vil si en ironisk artikkel med litt humoristisk snert.

Jeg benyttet derfor anledningen til å harselere litt med disse nettdebatantene, og målet var å bruke deres argumenter mot dem selv.

Ironi er farlige greier. Selv det man tror at alle vil forstå, kan misforstås. Jeg testet derfor denne artikkelen på mange personer før jeg publiserte den. Likevel var jeg skitnervøs da jeg trykket på publiseringsknappen, og det var nok ikke helt ubegrunnet.

Flere internt i selskapet leste ikke mer enn første avsnitt før de enten kom bort til meg, eller fyrte av en epost og lurte på hva pokker jeg drev med. Etter å ha lest gjennom tok de imidlertid poenget, og da likte de den. Heldigvis var det en tilsvarende reaksjon i debattforumet. De aller fleste skjønte at dette var ironi, og de som ikke gjorde det fikk gjennomgå.

Denne helgen har jeg snakket med noen studenter ved NITH, i forbindelse med at jeg er i Paris for å rapportere fra studentkonkurransen Imagine Cup. Da fikk jeg høre at kommentaren ble godt lest blant studentene, men at langt fra alle skjønte at det var ironi.

Her er kommentaren, så kan du vurdere selv om det er lett å skjønne det eller ikke. Merk imidlertid at våre lesere ikke fikk en slik advarsel.

IKT-bransjen vår invaderes av kvinner

IKT-bransjen ville vært et bedre sted hvis vi hadde standardisert på ett kjønn.

Jeg er klar over at vi ser gjennom fingrene med kvinnelige billister, at vi lar kvinner stemme og at det nå er vanlig med heltidsarbeidende kvinner i arbeidslivet, men hvorfor må de absolutt inn i IKT-bransjen?

Kjære brødre, kjære soldater, kjære IKT-eksperter. Dere vil bli husket for deres innsats i kampen for å holde IKT-bransjen ren. Dere vil bli husket for deres kamp mot kvinnenes invasjon av vår bransje, og for deres mange modne og innsiktsfulle innspill her i debattforumet på digi.no. Som for eksempel dette fra sist fredag:

«Ikke meningen å høres mannssjåvinistisk ut, jenter kan sikkert en hel del, men aldri om jeg hadde godtatt en eller annen fitte som sjef»

Takket være dere, er det fortsatt en nyhet hver gang en kvinne får en sjefsjobb i IKT-bransjen. Kampen er imidlertid over, og vi må erkjenne at vi har tapt. Kvinnene har kommet for å bli, og mange av de vil bli våre sjefer. Vi går derfor en dyster fremtid i møte.

Vi har allerede en kvinnelig IT-minister i Fornyingsminister Heidi Grande Røys. Statsministeren utnevnte en kvinnelig barnehagestyrer til sjef for Norges viktigste bransje. Hun kan verken programmere eller feilsøke kommunikasjonsproblemer på gigabit-svitsjer. Likevel våger hun å komme med innspill om hvordan IKT skal brukes i Norge.

Myke barnehageverdier har ikke noe i IKT-bransjen å gjøre. Dette er en bransje for ekte mannfolk. En bransje for menn som sitter foran PC-en halve natten, og som likevel klarer å møte på jobb i tolvtiden. En bransje der vi programmerer i C++, Java og PHP på dagtid, og kverker monstre i World of Warcraft på kvelden.

Kvinner har bare ikke det som skal til for å klare seg i et slikt miljø. De vil ha tid til fritid med venner og familie. Kvinner vil ha en balanse mellom jobb og fritid, men alle vet jo at det ikke går hvis man skal henge med på utviklingen. Den tiden som ikke brukes til jobbing, bør brukes til å sette seg inn i nye teknologier.

Det sies at IKT-bransjen har slitt med lav kvinneandel. Vi har nok heller vært velsignet med det.

Er det noe denne bransjen ikke trenger, så er det folk som tenker annerledes. Folk med andre svake og sterke sider vil bare skape problemer. Alle med litt erfaring fra IT-drift vet at det er standardisering som er svaret på de fleste driftsproblemer. Jo mindre variasjon, jo mindre feil. Det beste hadde vært om vi hadde standardisert på én PC-modell, ett operativsystem, én nettleser og ett kjønn.

Slik der det dessverre ikke lengre i denne bransjen. Det er flere PC-leverandører, flere operativsystem og flere nettlesere, og nå blir vi tydeligvis nødt til å innfinne oss med flere kjønn. Vår monokultur er i ferd med å ødelegges.

Vi liker det ikke. Dere ser ikke ut som oss. Dere tenker ikke som oss. Dere er ikke en av oss, og dere vil aldri bli det. Hold dere unna IKT-bransjen vår. Vi vil ikke se dere her, med mindre det er som en MILF i en ulovlig nedlastet pornofilm hentet ned med bittorrent fra ThePiratebay.org.

Selv om jeg tydeligvis mislykkes i å få alle til å skjønne at dette var ironisk skrevet, så oppnådde jeg i hvertfall målet. Etter denne kommentaren har vi ikke slitt med slike usaklige innlegg fra kvinnehatere.

Jeg kan forøvrig nevne at hele artikkelen, alle avsnittene, er hentet fra debattinnlegg som ble slettet. Til og med siste setning. De er ikke plukket ordrett, men jeg gikk gjennom alle debattinnlegg som måtte slettes i 2007, og så skrev jeg kommentaren der jeg latet som at dette var mine meninger.

Nå vil jeg også presisere at jeg synes det er helt legitimt å ha politisk ukorrekte meninger. Så lenge det argumenteres saklig, så vil ikke jeg slette de fra vårt debattforum. Men når vi får innlegg som for eksempel denne, så må vi reagere:

Jeg har truffet to jenter i hele mitt liv som var knakende dyktige innenfor programmering, og det er utrolig behagelig å ha begge kjønn i en utviklingsavdeling. Men å «ha med kvinner for enhver pris» er omtrent like interessant og fruktbart som å drikke ei bøtte med AIDS blod!!

Fredag skrev jeg en kommentarartikkel på digi.no der jeg oppfordret lesere med god tid nå på sommeren til å bruke litt av den tiden på å oppdatere IT-artikler på den norske Wikipediaen.

Sitter du alene og kjeder deg på kontoret i sommer? Bli med på en Wikipedia-dugnad.

Juli har startet, og for mange er det nå sommerferie. Godt er det, for man trenger å lade batteriene litt før den lange høsten som kommer.

Selv om Norge mer eller mindre stenges nå på sommeren, er det ikke alle som er på ferie. Det er mange nok som tilbringer sine dager på jobben; enten det er på kontoret, hjemmekontoret eller på et annet egnet sommersted. De fleste har likevel litt roligere dager enn til vanlig, og det kan fort bli litt dødtid som må fylles med noe.

Selv har jeg nylig tilbragt noen timer på flyplassen, og på et fly til en konferanse jeg skal rapportere fra. Mens jeg satt og kjedet meg på Gardemoen, tok jeg en runde innom den norske utgaven av Wikipedia. Jeg tenkte jeg skulle ta en kjapp titt for å se om jeg kunne lære noe nytt om norske IT-selskaper på det nettbaserte leksikonet.

Det var skuffende lesing. Selv kjente norske IT-selskaper som Fast, Trolltech, og Opera Software hadde bare korte notiser. Det var ikke spesielt mye interessant å lese der.

Det var ikke stort bedre når jeg slo opp på IT-emner som for eksempel Åpen kildekode, virtualisering, OLPC, C++, PHP, Visual Basic, Creative Commons, OOXML, ODF, PDF, NTNU, NITH, NorCERT, Fornyingsdepartementet, , Abelia, IKT-Norge, SOA, Ajax og TCO.

Hva med norske IT-personligheter? Vi har ikke så mange, men vi har da noen? Eller kanskje ikke. Selv artikkelen om Håkon Wium Lie var tynn.

Forøvrig er artikkelen om digi.no også tynn, dårlig og ikke særlig oppdatert.

I motsetning til den norske utgaven av Wikipedia, er den engelske utgaven ganske god på IT. Det er mye man kan lære gjennom å lese omfattende og gode artikler som forklarer hvordan ting fungerer, og historien bak produkter tjenester og viktige IT-personligheter.

Vi i digi.no har det siste året forsøkt å fokusere litt ekstra på å skrive lange og omfattende saker om diverse selskaper og teknologier, og vi har også gjort en rekke fotoreportasjer for å rette fokus mot ting som vi mener er interessant i IT-bransjen. Andre medier, enten det er bloggere eller konkurrenter av oss, har også rapportert fra IKT-bransjen i mange år. Dessuten har de fleste IT-selskapene egne hjemmesider med mye informasjon. Det burde derfor ikke være mangel på kilder eller informasjon om selskapene som er flaskehalsen.

IKT-bransjen er en premissleverandør for alle andre bransjer, og er selve fundamentet for kunnskaps- samfunnet vi lever i.

Flaskehalsen synes derfor å være at alt for få tar seg tid til å bidra, og det bør vi gjøre noe med. IKT-bransjen er en premissleverandør for alle andre bransjer, og er selve fundamentet for kunnskapssamfunnet vi lever i. Hvis ikke vi klarer å dokumentere og dele vår kunnskap, hvordan skal da alle de andre bransjene klare det?

Jeg oppfordrer derfor alle våre lesere og alle IT-kyndige norske bloggere til å ta seg en liten sommerjobb på dugnadsbasis for den norske Wikipediaen i sommer.

Sett av en time, eller i det minste noen minutter, hver dag denne sommeren til å å skrive en artikkel, rette eventuelle feil og utfylle artikler der du har dybdekunnskap.

Legg også en lenke til Wikipedia-artikkelen du har oppdatert her i debattforumet på digi.no. Det kan kanskje være med på å motivere våre mange ivrige debattanter til å dele sin kunnskap med resten av den norskspråklige verdenen.

Reaksjonene var for det meste positive, og i bloggosfæren fulgte Espen Andersen og Olav Anders Øvrebø opp oppfordringen. Det mest interessante var Lasse Dahl, som fulgte opp og som samtidig kom med innspill som en følge av oppfordringen.

Han mente at digi.no også bør dele ut artiklene under en gratis/åpen lisens:

Slipp relevante artikler — eller aller helst all tekst i bladet — under samme lisens som Wikipedia!

Dette er en interessant tanke, og jeg har tenkt på det ved flere anledninger. Dessverre har jeg kommet frem til at det ikke lar seg gjøre, og jeg forklarte det i kommentarfeltet hos Lasse og i debattforumet under artikkelen i digi.no.

Vi kan ikke slippe artiklene under GFDL eller CC fordi vi er avhengig av reklameinntektene for å finansiere vårt journalistiske arbeide. Dersom vi gjorde det, ville hvilken som helst blogg kunne kopiert alle våre saker og vist de på en annonsefri side.

Det hadde selvsagt vært hyggelig for alle som er lei av å se reklamene, men det ville gjort det mer attraktivt å besøke denne bloggen enn vår side. Sluttresultatet ville blitt at vi opphørte å eksistere.

Kanskje kommer det nye forretningsmodeller som åpner for en slik løsning i fremtiden, men vi er ikke der nå.

Dette argumentet ble møtt med forståelse, men ønsket om åpne/gratis artikler er stort. Thomas Hansen foreslo i debattforumet på digi.no at vi kunne åpne artiklene etter en uke eller to.

Hva med å slippe artiklene under GFDL en uke eller to etter at de har vært på digi.no, da har de jo stort sett uansett kun “historisk” nytte og interessen for å browse i så gamle artikler på digi.no er minimal men kan hjelpe der å øke trafikken til de “ferske” nyhetene ved at folk linker til digi.no osv…?

Dette er selvsagt mulig, men det fikk meg også til å reagere litt. Foreløpig har jeg ikke svart på dette innspillet fordi jeg ønsker å tenke litt nøyere igjennom det, men min første reaksjon er at jeg synes det er litt rart.

Alle artikler på digi.no er gratis tilgjengelige, så det dreier seg ikke om tilgang. Hvorfor må alle rettigheter på død og liv være gratis? Som jeg skriver i et annet innlegg så er det fritt frem å bruke opplysningene fra våre artikler til for eksempel Wikipedia.

Artiklene på digi.no er underlagt åndsverklovgivningen og vi tillater ikke at de kopieres. Det er imidertid fritt frem å bruke opplysningene derfra til å oppdatere Wikipedia-artiklene.

Den eneste grunnen til å åpne artiklene våre er tilsynelatende for å kopiere de i sin helhet. Jeg klarer ikke å se behovet for en slik generell rettighet, selv om vi har vært borti enkelttilfeller der behovet meldte seg.

I de tilfellene har vi blitt kontaktet direkte, og gitt tillatelse til å bruke artikkelen i en annen publikasjon. Vi har ingen fastlåste regler for hvordan vi gjør dette, men i praksis har vi tatt betalt hvis det var en kommersiell publikasjon og så har vi ved i hvertfall ett tilfelle gitt tilatelse til å bruke artikkelen vederlagsfritt fordi det var snakk om en ideell stiftelse med litt stram økonomi.

Dette er forøvrig en problemstilling vi ofte kommer bort i når vi rapporterer om fri programvare/åpen kildekode. Slagordet i de miljøene er fri som i frihet, men det er noen som også krever fri som i fri bar.

Selv om jeg ikke har åpnet for frie/åpne artikler, så har jeg signalisert at vi ser på muligheten for å dele ut bilder vi tar under en Creative Commons lisens.

Et alternativ som kan være mulig, er å dele ut bildene vi tar under en CC-lisens. Det ville gjort det mulig å bruke bildene våre i andre sammenhenger, og det ville fortsatt vært interessant å besøke våre nettsider. Dette alternativet ser jeg nærmere på, men det må gå gjennom noen runder før det eventuelt kan bli en realitet.

Som jeg skriver, er imidlertid det noe som vi må se litt nærmere på før det eventuelt kan bli en realitet. Sannsynligvis begynner vi å eksperimentere med å gjøre det med enkeltbilder først, og så får vi se det litt an. Mediebransjen er jo en veldig konservativ bransje.

Selv om jobben er å rapportere nyheter er det få i min bransje som er villig til å ta nyhetene innover seg. Jeg kan bare love at jeg jobber for å få det til.

Det har gått en stund siden forrige blogginnlegg. Jeg har flere unnskyldninger, men den ærligste er nok Age of Conan.

Sist jeg skrev noe som kan minne om et blogginnlegg, var da jeg skrev en kommentarartikkel på digi.no 13. juni.

Jeg hadde nettopp skrevet en omfattende artikkel om Creative Commons i forbindelse med lanseringen av de norske oversettelsene. Ett av målene mine var å skrive en pedagogisk artikkel som ga en skikkelig forklaring på hva Creative Commons er, og hvorfor det er viktig.

Selv føler jeg at den ble ganske bra, men mange lesere hadde fortsatt mange spørsmål som kom frem i debattforumet under artikkelen. Til min store glede så hoppet kilden, Gisle Hannemyr, inn i debatten for å svare på spørsmålene. Resultatet ble en svært så informativ debatt som jeg også følte at jeg lærte noe av.

Det har skjedd før, men dessverre ikke ofte nok, så jeg brukte kommentarplassen på digi.no for å oppmuntre kilder og bedrifter som blir omtalt, om å stille opp i debatten etterpå - under fullt navn.

Her er min kommentar i sin helhet:

«Alle» IT-bedrifter vil fortelle om noe, men få vil diskutere det. Flere bør delta med fullt navn i debatten.

Blant våre lesere er det mange som har mer dybdekunnskap enn oss journalister på fagområdene vi skriver om, og vi setter stor pris på å lese konstruktive debattinnlegg som gir oss økt forståelse av temaene. Det ser vi også at andre lesere setter stor pris på.

Som IT-journalister er det vår jobb å rapportere fra bransjen. Vi deltar ikke aktivt med meningsytringer i debatten som følger, men vi leser alle innlegg og forsøker etter beste evne å svare på direkte spørsmål, samt å avklare misforståelser.

Når vi deltar, gjør vi det alltid under fullt navn. Det vil jeg også oppfordre våre lesere til å gjøre, selv om jeg har full forståelse for at det er mange gode grunner til at man diskuterer anonymt.

Min oppfordring retter seg derfor først og fremst mot dem som er omtalt i saken vi skriver, enten det er personen vi har intervjuet eller en annen representant for selskapet vi skriver om.

Debatten er en ypperlig arena for å komme med utfyllende informasjon og svare på kritikk eller spørsmål.

Vi ser også at leserne setter veldig pris på dem som oppreist svarer med fullt navn på vegne av selskapet, og at det legges igjen et positivt inntrykk, selv hos dem som er uenige.

Den siste uken har vi to gode eksempler på artikler der de intervjuede personene har deltatt i debatten etterpå.

Debatten er en ypperlig arena for å komme med utfyllende informasjon og svare på kritikk eller spørsmål.

I vårt lengre intervju med Microsoft Norges teknologiekspert Rune Zakariassen om hva som vil komme i Windows 7 forrige helg, var Zakariassen tilstede i debatten med interessante innspill.

De samme var Gisle Hannemyr i vår lengre artikkel om de norske Creative Commons-lisensene. Vi forsøkte å gå grundig til verks med å forklare hva Creative Commons var, og hvordan det fungerte, men det var likevel mange som hadde flere spørsmål.

Spørsmålene ble stilt i debattforumet, og Gisle Hannemyr tok seg tid til å forklare både grundig og godt. Undertegnede journalist måtte også tåle kritikk for ikke å ha fått med seg at det var flere som hadde jobbet med den norske utgaven enn Hannemyr selv. Det var helt på sin plass.

Dette var forøvrig en debatt der flertallet av deltagerne foretrakk å skrive under fullt navn.

Disse to sakene var relativt ukontroversielle, men det er ingen grunn til å ikke delta under fullt navn i debatten rundt mer kontroversielle saker. I flere av de mange sakene om OOXML-prosessen argumenterte aktører fra begge sider av saken. Både Steve Pepper og Shahzad Rana var med på møtene hos Standard Norge, og deres innspill ble således en form for forlengelse av hva vi som journalister kunne rapportere.

Eksemplene er flere, men ikke mange nok.

Vi oversvømmes av pressemeldinger der bedrifter vil fortelle om noe, men det er nesten ingen bedrifter som deltar i debatten. Kanskje er det fordi man da også må lytte? Uansett er norske IT-bedrifter for ansiktsløse.

Jeg oppfordrer derfor norske IT-bedrifter til å bli mer synlige i debatten. Dere har allerede ansatte som bruker mye tid på den, hvorfor står dere ikke frem?

Responsen ble ikke helt som ønsket. Mange av leserne tolket innlegget mitt som et angrep på anonyme nettdebatter. Det var det ikke. Mitt fokus var på at bedrifter og kilder med fordel kan skrive under fullt navn i saker der de blir omtalt.

I dag skrev Steinar H. Nygaard et innlegg på Kuttisme-bloggen om min kommentar. Det var en passende anledning for å utdype mitt argument:

En veldig interesant kommentar du har her.

Jeg vil presisere at jeg ikke vil anonyme debattanter til livs. Det er viktig at folk kan skrive anonymt på forumet for at ekte meninger skal komme frem. Dette er nok spesielt viktig i IT-bransjen med stor andel konsulenter som er avhengig av gode relasjoner til alle mulige typer kunder.

Det jeg er ute etter, er å få omtalte bedrifter og personer til å delta i debatten rundt saken.

En sak bør ikke dø i det øyeblikket den publiseres. Vi journalister må gjøre en redaksjonell vurdering av hva vi tar med, og så blir det opp til leserne å vurdere vårt arbeide og å eventuelt tilføre ekstra informasjon.

Spesielt interessant er det hvis en kilde, eller noen andre, påpeker en faktafeil hos oss. Da må vi rette saken for ikke å fremstå som komplette idioter. Dette er forøvrig en kvalitetssikring som papiraviser går glipp av, og som trolig er skyld i at alle PR-rådgivere rådgir sine kunder om å kreve sitatsjekk uansett hva slags sak det er snakk om.

Det har gått så langt at ett IT-selskap presterte å kreve sitatsjekk på en pressekonferanse for bare noen uker siden…

Selv om vi gjør alt riktig i saken vi skriver, så er det gjerne mange som har sterke meninger om det.

Hvis vi har kjørt en vinkling som oppleves som negativ, så er det fullt mulig å slå tilbake i debattforumet. Det er det mange som gjør, men dessverre er det få av bedriftene og kildene som gjør det under fullt navn.

Det bør de gjøre i slike sammenhenger, fordi det er mye mer troverdig enn å klage anonymt over journalistikken.

Så kan de heller være anonyme i andre saker som ikke direkte berører dem selv.

Det samme rådet vil jeg også gi til de som avstår fra å delta. Svar, og gjør det under fullt navn. Selv om du kanskje ikke vinner frem med ditt syn, så vil alle fornuftige mennesker ha respekt for en som står ved sitt syn og argumenterer for det. De som ikke har respekt for det, trenger man ikke å respektere.

Det er heller ikke bare i “negative” saker man bør stå frem. Ofte skriver vi om spennende nye produkter, tjenester og firmaer. Da blir gjerne leserne nysgjerrig på mer informasjon, og spør om det i debatten. Det er en ypperlig anledning til å gi utfyllende svar til glede for den som spør, og også til alle andre som leser debatten - inkludert oss journalister.

Selv om flere av digi-leserne tilsynelatende misforsto mine intensjoner, så har jeg ihvertfall fått mange tilbakemeldinger fra bedrifter vi ofte skriver om. De tok poenget, og de vil begynne å delta mer aktivt som en følge av kommentaren. Det gir meg håp om en mer spennende nettdebatt i tiden fremover.

For første gang var jeg denne uken med på en episode av KLiKK TV.

Det er et TV-lignende program som kun distribueres over internett, og som leveres av ITavisen, Dingz og DinSide. Vi i digi.no har valgt å ikke være med fordi vi fokserer mer mot næringslivsteknologi og bransjenytt, mens KLiKK TV er mer et underholdningsprogram rettet mot forbrukere og folk som er mer enn gjennomsnittlig interessert i teknologi.

Selv om vi i digi.no har gjort noen få forsøk med video, har vi ikke kommet ordentlig i gang. Det håper jeg imidlertid å få gjort noe med. Vi har tilgang til dyktige videofolk med avanserte videokameraer, men jeg er først og fremst ute etter løsninger der vi journalister selv kan håndtere alt som trengs.

Jeg har derfor sørget for å kjøpe inn et lite HD-kamera som vi alltid kan ta med oss. Det har tatt litt tid, fordi vi ventet til Canon HF10 ble tilgjengelig. Det er et kjekt lite videokamera som får plass i bukselommen om det trengs, men som likevel gjør opptakk i full HD-kvalitet på en innebygd minnebrikke. Den har også muligheten for ekstern mikrofon, og den kommer til og med med et lite innebygget lys.

Det første opptaket jeg gjorde med den, var i forbindelse med at jeg kjøpte en OLPC-maskin av Håkon Wium Lie, i Opera Software. Selv om jeg neppe holdt kameraet helt riktig, synes jeg kvaliteten be ganske bra. Deler av opptaket ble derfor tatt med i sendingen som ble vist på KLiKK TV.

Rollebytte

Selve intervjuet var en uvant opplevelse for meg. Jeg har vært på TV tidligere, men jeg er langt fra vant til det.  Spesielt uvant er det at min daglige rolle er snudd opp/ned. Som journalist er det jeg som stiller spørsmålene og på den måten styrer samtalen, mens jeg i denne rollen må spille mer på lag med programlederen/journalisten Martin Sivertsen.

De fungerte i og for seg greit, selv om jeg selv synes at jeg blir litt mr tørrpinn enn jeg pleier å være. Uansett er det en god erfaring å ta med seg videre til mine egne videointervjuer. Det blir jo noe nytt det også.

Video erstatter ikke tekst

Video er i ferd med å ta av i norske medier. Det er bra, men jeg er ikke helt begeistret. Altfor mange bruker det som en erstatning for vanlige reportasjer, og det blir litt for mye “talking heads”. Jeg foretrekker stort sett å lese nyheter fordi man da kan få med seg mye mer på kortere tid. Video egner seg godt til å vise ting, og det er det det bør brukes til.

Vi kommer derfor ikke til å gjøre mange rene intervjusaker på video, og til å begynne med blir det neppe så mange selvstendige reportasjer heller. Videokamerae blir med oss så og si hver gang vi drar ut på intervjuer, og så drar vi det frem hvis det er noe som egner seg for filming.

Ett eksempel på det er fra vår fotoreportasje om Opera Mini. Det var primært foto og tekst, men så trengte vi en bedre illustrasjon av applikasjonen som viste bruken av Opera Mini rundt om i verden. Applikasjonen viste pulserende lys på en jordklode, og det er vanskelig å få inntrykk av hvordan det ser ut hvis man bare bruker foto pluss tekst.

Det lurer mange PR-folk på. Selv lurer jeg på hva de tenker med når de innkaller til pressekonferanser, for så å sende ut pressemeldingen til alle som ikke deltar - før pressekonferansen starter.

Mediene er blant de tregeste til å ta innover seg nye innovasjoner, på tross av at jobben består i å grave frem nyheter. Det er et paradoks jeg forundrer meg over hver dag.

Et annet paradoks som jeg støter på nesten hver dag, og i hvertfall flere ganger hver uke, er måten mange PR-folk jobber på. De inviterer oss til pressekonferanser, resultatfremleggelser og lignende, og så blir de skuffet når vi sier nei takk til å stille uten å forstå at det er en situasjon de har skapt selv.

Det er som regel ingen vits å stille på pressekonferanser eller børsnoterte selskapers resultatfremleggelser. Dessverre.

Den viktigste informasjonen sendes som regel ut i en pressemelding rett før pressekonferansen starter. Dermed får man saken raskere ut, og med eventuelle grafer og bilder, hvis man ikke gidder å møte opp, og isteden venter på eposten.

Dette har jeg opplevd ofte, og hittil denne uken har vi opplevd det to ganger. Da er det ikke rart at vi ikke gidder å sende en journalist ut for å rapportere.

Så kan man argumentere for at alt står ikke i pressemeldingen, og det er selvsagt korrekt. Problemet er at man altfor sjeldent får noe bra stoff på en pressekonferanse. Den forløper seg normalt slik:

1. Presentasjon
2. Åpne spørsmål fra alle i salen
3. Lukkede mini-intervjuer 1-til-1 med administrerende direktør eller hvem det måtte være

All informasjonen fra presentasjonen er som regel i tidligere nevnte pressemelding.

De åpne spørsmålene kan være bra, men det er på ingen måte regelen. De som sier at det ikke finnes dumme spørsmål, har ikke vært på pressekonferanser. En fornuftig tommelfingerregel er å reise seg og gå når det første dumme spørsmålet er stilt. Da kommer det sjeldent noe mer fornuftig etterpå.

Så kommer den eksklusive runden da alle journalister skal få sine 2-5 minutter der vi stiller våre “geniale” og “hemmelige” spørsmål. Her skal vi hente ut den nye vinklingen som ingen andre har tenkt på. Som nettavis kan vi stort sett gi blaffen i dette. Vi publiserer saken på direkten hvis det er viktig nok. Da spiller det ingen rolle om andre hører spørsmålene vi stiller og svarene vi får. Papiravisene derimot, føler seg avhengig av å hemmeligholde sine spørsmål og svar.

Hvis man skal ha en god sak utover det som står i pressemeldingen, så må man enten ha god kunnskap om emnet som man kan flette inn i saken, eller så må man sikre seg et intervju med personene utenom pressekonferansen. Enten på telefonen samme dag, eller at man avtaler et separat intervju dagen etter.

Nå er det ikke helt meningsløst å møte opp på pressekonferanser, bare nesten. Man får kontakt med folk, noe som gjør det lettere å få til gode intervjuer senere, og man viser seg frem overfor disse maktmenneskene.

Sistnevnte skal man ikke kimse av. Administrerende direktører, informasjonssjefer og andre nøkkelpersoner merker seg hvilke journalister som er tilstede og danner seg et inntrykk av hvilke medier som er viktige. De lar seg som regel imponere hvis en redaksjon har sendt ut flere journalister som har god tid og som kan tilbringe hele eller halve dagen der, og også ta seg tid til et par kopper kaffe.

Det er egentlig litt tragisk. Jo mer inneffektivt en journalist jobber, jo mer seriøst fremstår mediet han jobber for.

En papirjournalist kan gjerne tilbringe store deler av dagen på en pressekonferanse, for så å skrive en sak derfor og så gå hjem for dagen. Så kan han fornøyd gå hjem og prise seg lykkelig over at han ikke jobber i en “useriøs” nettavis, og må skrive mer enn en sak hver dag.

En av mine dårligste erfaringer med pressekonferanser var på 3GSM-konferansen i Barcelona i fjor. Der la selskaper som Nokia og Telenor frem sine kvartalstall, samt at det foregikk en haug med produktlanseringer.

Jeg stakk naturlig nok innom alle de store og viktige, men det var ingen vits. Mine kollegaer på kontoret i Oslo hadde fått pressemeldingen med de viktigste momentene før direktørene entret scenen. Jeg endte isteden opp med å skrive noen artige kuriøse saker om produkter og selskaper som egentlig ikke var så viktige. Det ble artig lesing, men det var ingen vits å reise til Barcelona for slike saker. Heldigvis er Barcelona en fin by, så privat var det en helt OK tur, men jeg droppet den konferansen i år.

Selv om jeg er negativt innstilt til de fleste pressekonferanser, så drar jeg og mine journalister ut på noen av dem. Er saken viktig nok, så er det godt å få med noen gode sitater og ha muligheten til å stille noen spørsmål. Det er også en god anledning til å ta bilder som vi kan bruke i sakene.

På veldig viktige saker skal vi være tilstede, og da jobber vi gjerne i team med en inne på kontoret og en på pressekonferansen. Dermed sikrer vi at vi er tidlig ute, og at vi samtidig kan gjennomføre en grundigere reportasje.

Tidligere har vi blant annet brukt Messenger til å formidle sitater, men i det siste har vi også brukt Twitter. Da kan andre snappe opp de gode sitatene, men det gjør egentlig ikke så mye. Det er viktig å være tidlig ute, men det å være først er bare en av nettavisenes mange fordeler i forhold til andre medier. Vi har også ubegrenset med plass, muligheten til å lenke til kilder, samt å tilby en interaktivitet med leserne. Hvis de får sitatene og de viktige poengene først gjennom Twitter, er det bare en fordel.

Konkurrerende medier kan selvsagt bruke våre Twitter-meldinger i sine egne saker, men det er foreløpig ikke et stort problem. Norske mediefolk går fortsatt rundt og tror på julenissen. De er bombesikre på at papiravisen vil overleve, og at det er der fremtiden for kvalitetsjournalistikk (dvs. å bruke hele dager på pressekonferanser) ligger.

Hvis pressekonferanser skal overleve som kommunikasjonsplattform, så må PR-folkene begynne å tenke. Hvis vi snakker om en eller annen nasjonal krise, eller noe annet som er så viktig at alle journalister vil stille så kan man fortsette som før.

Hvis man derimot inviterer til pressekonferanse for å fortelle om selskapets nye strategi eller lansere et nytt banebrytende produkt, så bør man tenke seg om. De smarte PR-folka sørger for at de som er tilstede får informasjonen de trenger, og gir de et lite forsprang på et par-tre timer før pressemeldingen går ut til de som ikke var tilstede.

Hvis en redaksjon ikke prioriterer å stille opp for å stille spørsmål, så er ikke saken viktig nok til at de vil klage over å få saken noen timer etterpå. Dessuten gir det journalistene som er tilstede muligheten til å gjøre en litt mer gjennomarbeidet sak.

Offentlige etater og bedrifter som ikke skjønner dette, vil etterhvert oppleve at de eneste journalistene som stiller på pressekonferansene, er de avdankede som egentlig bare kommer for kaffen og sosialt samvær. De ekte journalistene henter det de trenger fra pressemeldingen, og bruker den sparte tiden på å jobbe med litt ekte grave-journalistikk.

Journalisten Espen Andersen (ikke BI-mannen) er en journalist som bruker dataverktøy. Det burde kanskje ikke være noen bombe at en journalist bruker dataverktøy, men det er nesten det.

Vi bruker alle dataverktøy, men få av oss går lengre enn publiseringssystemet og kanskje en tekstbehandler. Espen Andersen bruker dataverktøy for å finne frem til nye journalistiske vinklinger og poenger.

Mye av hans journalistiske arbeid består i å programmere og drifte sine egenutviklede løsninger. Han har jobbet mange år i Budstikka, det som tidligere het Asker og Bærums budstikke, men er nå ansatt i Brennpunkt-redaksjonen i NRK.

Denne uken tilbringer jeg på SKUP’s gravekurs, på et hotell i Tønsberg. SKUP er en forkortelse for Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende presse. Målet er å bli en bedre journalist, samt å få inspirasjon og lærdom som kan løfte digi.no noen hakk fremover.

Her har vi fått kurs i emner som politiets avhørsteknikker, søk i offentlige postjournaler, avansert intervjuteknikk, bruk av Excel (ikke akkurat nytt for meg som IT-mann) og i datastøttet journalistikk. Kurset pågår fortsatt og vi har flere poster på agendaen, men i dette innlegget tenkte jeg å ta for meg datastøttet journalistikk.

Datastøttet journalistikk, eller Computer Assisted Reporting (CAR), er et tema med mye potensiale, men det er stort sett et uutnyttet. Vår foreleser Espen Andersen, som jeg forøvrig har gått på videregående sammen med, forklarte litt om hvordan han jobbet journalistisk gjennom programmering og dataverktøy.

Begynte med skattelistene

I en semesteroppgave ved Høgskolen i Oslo (HiO) i 2003 skrev Andersen om skattelister som journalistisk metode: Journalistikk eller dyneløfting? Skattelistene som kilde for datastøttet journalistikk.

Der tar han blant annet for seg hvordan skattelistene brukes journalistisk, men også hvordan informasjonen der kan brukes til langt mer kvalitetsorientert journalistikk enn den tradisjonelle tabloide fremstillinger: “rik”, “rikest”, “fortsatt rikest”, “tjente mest”, “stinn av gryn”, “høyest formue” og så videre.

Gjengangersakene blant de avisene Andersen undersøkte så slik ut.

• Hvem er rikest i bygda?
• Hvem er den største skatteyteren?
• Hvor bor de rikeste?
• Hva tjener og eier de rikeste?
• Hva tjener kjendisene?
• Hvor mange rike kvinner finnes det?
• Hvor mange millionærer har vi?
• Hvor mange ungdomsmillionærer har vi?
• Hva har politikerne å tjene?
• Hva er gjennomsnitts- og totaltall?
• Hva tjener naboen?

Uten at jeg har undersøkt nærmere, så innbiller jeg meg at denne listen stemmer ganske godt også med dagens skatteliste journalistikk.

Andersen var ikke fornøyd med dette, og brukte sine datastrukturerte skattelister til å jakte på nye nyhetsvinklinger.

• Er det stor forskjell på fattige og rike?
• Hvor mye eier de rikeste av den totale formuen?
• Hvor bor flest gamle og unge?
• Har Asker og Bærum en frivillig forgubbing?
• Hva er den vanligste formuen på Høvik?

Han fant svarene i de datastrukturerte skattelistene og de dannet utgangspunkt for litt mer dyptgående og analyserende journalistikk.

Senere har Andersen jobbet videre med datastøttet journalistikk, og har blant annet laget Eiendomsbasen, en digital oversikt over transaksjoner i eiendomsmarkedet i Asker og Bærum, samt et postlistesøk for landets 18 fylkesmenn.

Hans siste prosjekt er politikerbasen, et prosjekt for å vise hva slags verv og interesser landets politikere har ved siden av jobben som politiker. Prosjektet er langt fra ferdig, og Andersen forteller at han og Brennpunkt har ambisjoner om å videreutvikle den med nye funksjoner og innhold slik at den etterhvert kan kalles “Maktbasen”.

Teknikkene som Andersen bruker, er ikke så avanserte sett fra et IT-ståsted. Han bruker stort sett screen scraping løsninger for å samle inn informasjon og lagre det i en MySQL-database. Programmet som henter informasjonen er programmert i C#, og så bruker han PHP til nettsidene. Systemene er heller ikke fullautomatiserte, men de dekker de journalistiske behovene.

En lightweight-utgave av denne formen for datainnsamling og strukturering kan man også gjøre ved hjelp av Excel, hvis man ikke ønsker å sette seg ned for å lære programmering.

Bruk av søkemotorer i journalistikken

Jeg har over litt tid fundert litt på mulige prosjekter for å kjøre litt datastøttet journalistikk. Som en tidligere programmerer som skriver om IT-bransjen, burde forutsetningene være godt tilstede. Min nysgjerrighet er imidlertid mer rettet mot søketeknologi, enn databaser.

I dag bruker vi ofte eksterne og offentlige søkemotorer for å finne informasjon som vi trenger til en artikkel. De er imidlertid ganske hemmet av at tjenestene er tilpasset det åpne markedet. Google er for eksempel en god søkemotor, men den er ikke spesialtilpasset en journalists informasjonsbehov.

Dessuten er den altfor høflig. Hvis et nettsted legger inn begrensninger i Robots.txt-filen, så dropper Google å indeksere den. Det er for eksempel tilfelle med Telefonkatalogen.no, regnskapsinfotjenester som Proff.no og Purehelp.no, samt at noe av informasjonen fra Brønnøsundsregisteret.

Interne søkemotorer derimot, trenger ikke å forholde seg til den typen begrensninger. De kan settes opp til å samle inn lokal informasjon fra lokal PC, fra et filshare, fra epost og fra intranettet. I tillegg kan man spesifisere eksterne nettsteder som man ønsker å hente inn lokal informasjon.

En annen viktig funksjon, er muligheten for at informasjonen vises i søkeresultatet, istedenfor at man må klikke videre på lenken som vises. Dette bruker blant annet Google internt i sin bedrift. Hvis noen søker på et firmanavn der, så dukker relevant informasjon automatisk opp i søkeresultatet. Det kan for eksempel være navn, bilde og kontaktinformasjon for selskapets Key Account Manager som har ansvaret for den kunden (Jeg jobber med å skrive ut en reportasje om dette på digi.no).

Jeg tror at bedriftsintern søketeknologi er veien å gå for datastøttet journalistikk. Utfordringen er at det tar litt tid og penger for å få slike løsninger på plass, og det trengs litt prøving og feiling før man har fått den slik man vil ha den. Når det er på plass, vil det imidlertid kunne gi en god avkastning i form av både raskere og bedre saker.

Dessuten tror jeg at søketeknologien vil kunne åpne dørene for kostnadseffektiv etterforskende journalistikk i nettaviser. Jeg har noen skisser og ideer på hvordan, men de får jeg nesten komme tilbake til i et senere innlegg.

Utviklingen går fort nok, men implementeringen går for sakte.

“Du er en utålmodig sjel”, skriver Arnstein Larsen i debattforumet på en av hans artikler.

Den har jeg hørt før, og han har helt rett. Jeg er utålmodig. I mitt yrke som nettjournalist er det som regel en god egenskap. Vi skal rapportere nyheter, og det er et fagfelt der ting går veldig fort. Jeg trives derfor godt som journalist, og jeg trives spesielt godt med å rapportere nyheter fra den raske IT-bransjen, en bransje som på godt og vondt er verdens mest spennende.

Problemet mitt, som den utålmodige sjel jeg er, er at mediebransjen er så treg. Dette er en bransje fylt opp med folk som lever av å rapportere det siste av det siste. Likevel så tar alt så lang tid, og mange av de som jobber i bransjen stritter i mot en hver form for videreutvikling.

I Norge snakkes det fortsatt om at papiravisene vil overleve, at nettdebatter må forhåndssensureres og om hvordan arbeidsfordelingen mellom typografer og journalister bør være. De vil heller ikke lære nye teknologier som kan gjøre journalistikken bedre. Det er skremmende bakstreversk for en mann som kom til journalistyrket fra den raske IT-bransjen.

- Ting tar tid i mediebransjen, har jeg fått høre.

Hvorfor gjør det det? Hvorfor må deler av norsk mediebransje følge i fotsporene til musikk- og filmbransjene?

Nå er ikke dette helt svart/hvitt. Det finnes gode eksempler å trekke frem. Blant annet det at papiravisene VG og Dagbladet var tidlig ute med å satse på nettaviser, samt at Schibsted gjorde en utrolig god jobb med å bygge opp Finn.no.

Dagbladet.no gjør forøvrig en kjempegod jobb i dag. De er langt fremme og prøver seg frem. Det samme gjør NRK gjennom NRK Beta.

Problemet ligger nok mest på politikere som vedtar pressestøtte og lukrative momsfritak til papiraviser. Det er med på å forsinke den naturlige evolusjonen i mediebransjen.

Politikerne har også en tendens til å ikke bry seg om saker som bare står i nettaviser, men det er heldigvis i ferd med å endre seg. De siste månedene har stadig flere politikere tatt kontakt med meg angående saker vi har skrevet om for å fremme sine synspunkter. Kjennetegnet deres er imidlertid at de er unge politikere.

Internasjonalt har bloggene begynt å ta over for de etablerte mediene. Jeg er utrolig imponert over hva Techcrunch har fått til, selv om jeg personlig synes at ReadWriteWeb er bedre.

Techcrunch ble startet i april 2005, og er på tre år blitt en av verdens viktigste nyhetssider for IT-nyheter. Samtidig så har CNet News, som har selveste news.com-adressen, fullstendig kollapset. De prøver å redde stumpene ved å fylle sidene med blogger.

I et intervju med Portfolio, som også eier Wired, forteller Arrington at de har mellom 2,7 og 2,8 millioner unike besøkende hver måned. Det gir de en månedlig inntekt på over 200.000 dollar. Slikt blir det penger av når selskapets kontorer er i huset til Arrington, og når de bare har 4 skrivende journalister.

Utfordringen er selvsagt at de jobber seg ihjel. Selv om de har skribenter i tre forskjellige tidssoner (amerikansk vestkyst og østkyst, samt Australia), så er de på nett døgnet rundt.

Det hadde de imidlertid ikke tengt å gjøre. Med såpass store inntekter, hadde det gått fint å dele skrivingen på flere, og det vil skje den dagen Techcrunch blir solgt til et etablert medieselskap. Grunderfasen er som vanlig litt ekstrem.

Norske medier bør ta lærdom av Techcrunch og de andre bloggbaserte nettmediene. Medieverden forandres raskt, selv om mediebransjen selv holder igjen alt den kan.

Selv om Norge er et lite land, er det ingenting i veien for at man kan sitte og skrive utenfor landets grenser. Nyheter tar ikke pause bare fordi det blir kveld eller natt. Internasjonalt skjer det noe hele tiden, og selv om lesertallene vil forbli relativt lave på nattestid, så kan nyheter som publiseres da fint leses på morgenen også.

Det bor også mer enn nok av utflyttede nordmenn i land som USA og Australia. De kan jobbe på dagtid med å skrive nyheter på norsk. Dette er noe som Are Slettan i NA24.no gjør. Han bor i Connecticut utenfor New York, men skriver på norsk derfra. Dessverre skriver han stort sett kommentarer om norske forhold, og gjøre lite om internasjonale nyheter.

Forandringene kommer i mediebransjen, men det tar tid. Altfor lang tid. En eller annen klok person sa en gang at “det skjer mindre på ett år enn man tror, men mer på ett tiår”. Det er nok sant.

Det som er synd er at mediebransjen venter til endringene tvinger seg frem. Nyhetsbransjen liker tydeligvis ikke nyheter.

Resultatet av en sak på Slashdot ble 7.255 unike besøkende og 9.844 sidevisninger.

Etter å ha skrevet en sak på digi.no om at komiteeformann Steve Pepper sendte en formell klage der han ba om at Norges ja-stemme til OOXML ble suspendert, bestemte jeg meg for å skrive om saken på min engelske blogg.

Slashdot-artikkelen fikk 320 kommentarer. Selv fikk jeg 13.

Som norsk IT-journalist er jeg av og til litt frustrert over at selv om vi ofte er først eller tidlig ute med en sak, så stopper den ved grensen. Det er få ikke-nordmenn som snakker norsk, og på digi.no skriver vi kun på morsmålet. Det er både fordeler og ulemper ved å skrive norsk, noe jeg har skrevet litt om det på min engelske blogg.

En av ulempene er at utenlanske lesere må vente til noen har oversatt og tipset andre engelskspråklige sider før nyheten eventuelt sprer seg. Det skjer langt fra alltid.

Denne saken hadde jeg lyst til å prøve å kjøre ut internasjonalt, og jeg skrev derfor en tilsvarende sak på engelsk.

Så forsøkte jeg å legge ut en lenke til saken min på Digg. Det var en stor flopp. Jeg har ikke et etablert rykte der, og jeg hadde ikke lyst til å kjøre en aktiv kampanje blant venner og bekjente for å få de til å klikke på den. Resultatet ble noen svært få klikk.

På Slashdot gikk det som nevnt mye bedre. Det tok en stund fra jeg hadde lagt inn lenken, til de publiserte den. Effekten ble imidlertid enorm. Min blogg spratt fra 61 unike besøkende til 7.255 over natten.

Sannsynligvis mister jeg de like fort, og fordi jeg ikke har annonser på min blogg var den økonomiske gevinsten null. Lærdommen for meg som mediemann, var imidlertid stor.

Først og fremst synes jeg det er interessant at Slashdot med sin redaksjonelle linje var i stand til å plukke opp en nyhetssak mye raskere enn det automatiserte alternativet Digg. Selv om Slashdot “somlet”, så var de langt forran i å plukke opp en nyhet (artikkelen på digi.no var den aller første om denne saken).

Slashdot har jo blitt satt litt i skyggen av Digg. De kan ikke prosessere like mange saker, og de vil nødvendigvis gjøre redaksjonelle feil der de avviser viktige og gode saker. Det er en feil man kan leve med, hvis man kompenserer med å være bedre på andre nyheter.

Bloggen har ikke vært operativ så lenge, og veksten må sies å være formidabel:

• 28. mars 2008: 0 unike besøkende
• 29. mars 2008: 50 unike besøkende
• 30. mars 2008: 46 unike besøkende
• 31. mars 2008: 62 unike besøkende
• 1. april 2008: 7.077 unike besøkende

Jeg har imidlertid ingen tro på at jeg klarer å opprettholde dette trykket. Til det var OOXML-saken for spesiell, og saken rundt Norges ekstra spennende fordi man trodde det var veldig jevnt i avstemmingen. Det var det ikke. OOXML gikk gjennom med god margin.

Akkurat som i norske medier, er det gjerne slik at hvis en nyhetskilde skriver en sak, så følger andre opp. Det skjedde også med min sak. Relativt mange plukket den opp, og jeg fikk besøk via hele 59 andre nettsteder. De fleste var imidlertid små, og mange sendte bare ett enkelt besøk.

Foruten Slashdot, fikk jeg følgende besøkstall:

• meneame.net: 623
• root.cz: 69
• reddit.com: 63
• theregister.co.uk: 51
• informationweek.com: 46
• barrapunto.com: 45
• digg.com: 19

Etter å ha lekt meg litt med Twitter på fritiden, har vi i digi.no nå bestemt oss for å  prøve å bruke Twitter som et journalistisk verktøy.

I morgen skal jeg rapportere fra den norske søkekonferansen Search Summit Norway og da skal jeg rapportere via Twitter, i tillegg til de vanlige sakene jeg pleier å skrive når jeg dekker slike konferanser.

Vi pleier å skrive saker direkte fra slike konferanser, men det er krevende å ferdigskrive saker samtidig som man følger med og må hoppe til det neste foredraget. Dessuten blir det som regel få pauser, da de går med til å gjøre intervjuer for å følge opp hva som ble sagt i foredragene.

Tanken bak å bruke Twitter, er at det gir oss muligheten til å formidle korte meldinger umiddelbart. Dermed kan vi roe ned og ta oss tid til å skrive litt mer utfyllende om de viktigste emne.

Alle er ikke på Twitter ennå, men det tar neppe lang tid etter at NRK Beta har forklart det for oss, og Dagbladet.no har viet det ordentlig oppmerksomhet.

For å gjøre det litt enklere for lesere av digi.no, har vi laget en side med en liten forklaring og der alle meldingene fra Twitter-kontoen ramses opp. Den er lagt ut, men foreløpig har vil ikke lenket til den på forsiden, eller lagt den i RSS-feed’en. Det regner vi med å gjøre i morgen når konferansen starter.

Når man gjør slike eksperimenter, virker det ofte som at alt som kan gå galt, går galt. Jeg har derfor forsøkt å sikre med gjennom å ta med to bærbare, WLAN, Ice og Turbo-3G. Hvis alt dette feiler, så har jeg også muligheten til å skrive på min mobil. Paranoid? Kanskje, men etter å ha jobbet både som utvikler og med IT-drift, så vet man at Murphy er en naturlov.

Twitter-rapporteringen blir ikke en erstattning for de vanlige digi-sakene, men et tillegg. Vi kommer til å teste ut å legge lenker til både egne saker og til andre interessante saker og kommentarer. Istedenfor å automatisere publiseringene, vil jeg personlig skrive alle Twitter-meldingene.

Da gjenstår det å se om dette fungerer eller ikke. Kom gjerne med tips og innspill, enten i debattforumet her, på digi.no eller på Twitter. Min personlige Twitter-bruker er forøvrig abrenna.

OOXML-prosessen er et strålende eksempel på hvor verdifulle nettdebatter kan være, når de ikke er forhåndssensurert.

Etter en særdeles hektisk arbeidsdag, og helg der jeg kontinuerlig har måtte fulgt tett med på OOXML-debatten på vårt forum gjennom hele helgen, tok jeg meg tid til en høneblund på sofaen etter jobb og minstemanns fotballtrening i dag.

Den varte ikke så lenge. Jeg ble ringt opp, og fikk høre at Steve Pepper, formannen i den norske komiteen var i ferd med å sende en formell protest til ISO. Da var det bare å boote opp den bærbare i full fart, og skrive en sak.

Her er forøvrig innholdet i protesten som ble sendt:

Formal protest regarding the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500

I am writing to you in my capacity as Chairman (of 13 years standing) of the Norwegian
mirror committee to ISO/IEC JTC 1/SC 34. I wish to inform you of serious irregularities
in connection with the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500 (Office Open XML) and
to lodge a formal protest.

You will have been notified that Norway voted to approve OOXML in this ballot. This
decision does not reflect the view of the vast majority of the Norwegian committee, 80%
of which was against changing Norway’s vote from No with comments to Yes.

Because of this irregularity, a call has been made for an investigation by the Norwegian
Ministry of Trade and Industry with a view to changing the vote.

I hereby request that the Norwegian decision be suspended pending the results of this
investigation.

Yours sincerely,
Steve Pepper
Chairman, SN/K185 (ISO/IEC JTC 1/SC 34 mirror committee)
(sign.)

Det som gjør dette så viktig, er at den internasjonale stemmeopptellingen i ISO er så jevn at Norges stemme kan avgjøre hvorvidt Microsofts format blir godkjent eller ikke.

I skrivende stund så raser debatten videre på digi.no, og blant de mange deltagerne er flere medlemmer av komiteen. Blant annet har Steve Pepper og Shahzad Rana begge kommentert flittig, og fortløpende.

Fra et medieståsted synes jeg dette er utrolig spennende. Her formes nyhetene av deltagerne på vårt debattforum, og på representantenes egne blogger!

Jeg har forsøkt å legge tilrette for en god diskusjon rundt debatten, og har måtte gjort noen redaksjonelle valg i forhold til hva jeg har akseptert og ikke akseptert av debattinnlegg. Dessuten har jeg også publisert blogginnlegg på våre sider, og oppfordret leserne til å lenke til relevante norske blogginnlegg.

I tillegg har jeg og mine kolleger selvsagt også bedrevet klassisk journalistikk, der vi har ringt rundt til diverse aktører. Det har resultert i noen artikler, og det blir selvsagt flere i dagene som kommer.

For meg fremstår sakene om OOXML-prosessen og de mange og omfattende tilhørende debattene, som et tilnærmet perfekt eksempel på nettmediets fortreffelige interaktive egenskaper. Og til alle mediedinosaurer som fortsatt står på barrikadene for forhåndssensurert nettdebatt, har jeg bare en ting å si: Hold dere i deres egen steinalder!

OOXML-prosessen pågår for fullt, og siden jeg har mer enn nok av andre saker som jeg må rapportere paralellt, så må jeg vente litt før jeg skriver en litt omfattende rapport om erfaringene med nettdebatten rundt OOXML-prosessen.

Jeg kan imidlertid si allerede nå, at jeg gleder meg til å skrive den.

Her er forøvrig den siste saken på digi.no: Formell protest mot Norges ja til OOXML. Jeg har også tatt meg friheten til å skrive om saken på engelsk. Den ble forøvrig submitted til digg.com. Resultatet ble hele 1 leser (Jeg eksperimenterer litt med dette og endel andre mediarelaterte løsninger, og skal skrive ett lite innlegg om erfaringene på et litt senere tidspunkt)