Tag Archives: Media

Mitt nye TV-program

Jeg har tenkt på det en stund, og selv om jeg ennå ikke har funnet noe fornuftig navn, bestemte jeg meg for at idag var dagen for å lansere programmet.

I korte trekk dreier det seg om et medieprogram der jeg tenkte å ta for meg aktuelle medietemaer på det som forhåpentligvis er en morsom måte.

I første episode tar jeg for meg medienes selvopptatthet, og jeg har også en eksklusiv nyhet som ikke er kjent andre steder.

Temaer til nye episoder er notert, men vi får se hvordan det går.

Episoden er lagt ut på YouTube og innholdet er lisensiert under en Creative Commons By Attribution Non-Commercial klausul. Det betyr at hvem som helst kan bruke den til hva de vil så lenge de ikke driver kommersielt. Hva som er kommersielt er ofte et åpent spørsmål, men i dette tilfellet dreier det seg mest om ikke å drite seg alt for mye ut. Jeg tillater derfor det meste. Bare spør, så får du nok ja.

Tabloide vinklinger

Idag måtte jeg for andre gang på noen få uker forsvare en av våre vinklinger. Selv om jeg ikke kan eller vil gjøre det hver gang, synes jeg det er både gøy og interessant å ta diskusjonen av og til. Kanskje er det også lærerikt.

I dag var det Øyvind Solstad, redaktøren for NRK beta som reagerte på en sak om Apple, Steve Jobs og menigheten hans.

Allerede nå har jeg trolig provosert ham nok en gang. Han likte nemlig ikke at vi i ingressen brukte følgende ingress: “Neste måneds «gudstjeneste for menigheten» blir den aller siste for selskapet.”

I en Twitter-melding skriver han følgende:

@digi_no Gudstjeneste. Jøss. Lurer på om noen fra Digi har vært på noen av disse keynotene

Jeg har ikke vært der selv, men vi har flere journalister i redaksjonen som har hatt gleden og jeg svarer derfor på tiltale.

@oyvind @digi_no Ja, vi har hatt journalister «over there» i Moscone «kirke» i San Francisco.

Dette resulterer i en interessant meningsutveksling som flere hiver seg på. Johan fra Second Brain sammenligner oss med Se & Hør:

@oyvind Joda, men å overdrive en stereotypi skapt av media selv er jo kjent (og slett) journaliststrategi. Se til VG, Tabloid, Se&Hør… etc

Og Martin Bekkelund fra Friprogsenteret klinker til på returen:

@oyvind @abrenna Det er vel ikke første gang Digi.no slurver med overskrifter

Akk ja. digi.no, den useriøse nettavisen som skriver om IKT-bransjen. Vi bedriver slett, stereotyp og slurvete journalistikk.

Kritikken i seg selv bryr jeg meg ikke om. Til det er den altfor mild i forhold til hva jeg har fått høre på telefonen et par ganger.

Når jeg likvel velger å svare, og å ta til motmæle, så er det fordi dette er oppegående mennesker og fordi det er en god anledning til å forklare litt om hvordan journalistikken generelt, og vår spesielt, fungerer. Som jeg alltid sier: “Det finnes ingen bedre anledning til å markedsføre hvor flink man er, enn når man får kritikk”.

Med det som utgangspunkt har jeg definitivt gjort det vanskelig for meg selv. Jeg forteller at jeg skal «manipulere dere» med markedsføringsprat, og så prøver jeg å gjøre det etterpå. Når jeg likevel velger å si det i klartekst, så er det fordi jeg oppriktig tror på det jeg sier, og fordi jeg vil ha argumentene for og imot frem på bordet, istedenfor å følge en «vinn diskusjonen for enhver pris»-strategi.

Forøvrig merket jeg meg en interessant tittel i dagens papirutgave av Aftenposten: “SAS i nærkamp”.

Tittelen kan kanskje tyde på at også flyselskapene sliter med pirater, men det var ikke tilfelle. Selskapets ledelse er i «nærkamp» med sine ansatte, fagforeningene. Hørte jeg noen rope «Se & Hør!»?

Nei, jeg gjorde ikke det, og jeg ser heller ingen grunn til det. Aftenpostens journalist skrev en interessant sak, og han ønsket at leserne skulle ta seg tid til å lese den.

Mange går rundt og tror at nettaviser er ekstremt tabloide for å «lure» leserne til å klikke på en sak. Det finnes selvsagt eksempler på det, men det blir feil å si at det er vanlig praksis.

Alle journalister ønsker at saken skal bli lest, og på nettet kan vi enkelt og greit måle hvor mange som leser en sak. Vi danner oss også et inntrykk av hvor godt den blir likt, hvor mye den betyr og om den holder god nok kvalitet når vi leser hva våre lesere skriver om den i debatten under artikkelen.

Dessverre er det ingen sammenheng mellom hvor god eller viktig en sak er, og hvor godt lest den blir. Hvis det er en korrelasjon, så er den trolig negativ. Jo lengre tid og jo mer arbeid som er lagt ned i den, jo færre lesere. Det er selvsagt å sette det på spissen, for virkeligheten er ikke helt slik, men en kort «tullesak» som skrives på under 5 minutter kan fort bli dagens klikkvinner.

Nå deles det ikke ut diplomer med påskriften «Dagens klikkhore» til journalistene, men TNS-Gallup har noe som ligner på «Dagens klikkhorehus». Det heter Topplisten.

Det er dessverre slik at denne listen i stor grad avgjør hvem som blir vinnere og tapere i den norske nettmedieverdenen, men den er heldigvis ikke den endelige fasit. Jeg tror ikke jeg avslører for mye når jeg forteller at vi trolig har bedre tall enn mange som er markant større enn oss.

Det greier vi fordi vi er en nisjepublikasjon som følger en nisjestrategi. Vi har definert IKT-bransjen som vårt område, og vi skriver om og for denne bransjen.

Stoffområdet vi dekker er alt fra «kjedelige lisensbetingelser» til ny og fancy «must have»-teknologi. Begge deler må med. De tunge fagnyhetene og de lette friske sakene blir publisert side-om-side med hverandre. Det gir en komponert balanse, og på gode dager dekker det våre leseres nyhetsbehov.

På dårlige dager har vi en for stor overvekt av det ene eller det andre. Mange tunge saker som blir dårlig lest er en dårlig dag, og det samme er dager med mange lette saker som blir godt lest.

Det beste for oss og for leserne hadde vært om vi hadde mange tunge saker som ble godt lest. Da mener jeg ikke tunge som i slitsomt arbeid, men tunge som i faglig tyngde.

Enten man liker det eller ikke, så er nyheter underholdning. Det er en positiv type underholdning fordi leserne blir sittende igjen med økt kunnskap om området som dekkes.

Vi kan ikke sette nyhetene på en pensumliste og forlange at våre lesere leser de uavhengig av hvordan de er skrevet og hvordan de er vinklet med tittel, ingress og forsidebilde. Vi må «selge» saken som interessant for våre lesere.

Dette er tungt å svelge for mange, spesielt for journalister og for medie-purister. Salg er noe negativt, noe ondt som vi må ta avstand fra. Alle saker skal liksom stå helt på sine egne ben.

Det er så misforstått som det kan gå an å bli. Salg er bra, salg er nødvendig og alle ønsker å bli solgt til. I vårt tilfelle er vi en nettavis som tilbyr saker til våre lesere. Vi ønsker å «selge inn» våre saker slik at flest mulig setter pris på de.

Akkurat som de fleste andre selgere i andre bransjer er vi avhengig av mersalg ved neste korsvei, så vi er nødt til å gjøre vårt beste for å gjøre kundene/leserne fornøyd med varene/artiklene de allerede har kjøpt/lest.

Det betyr at vi ikke kan basere vår virksomhet på å lure leserne til å lese saker på falske premisser, selv om noen nettaviser kan slippe unna med det en stund.

På den annen side kan vi heller ikke være naive kjøpmenn. Vi kan ikke gjemme de kule varene langt inne i butikken, mens de kjedelige varene står på stativet utenfor. Isåfall vil butikken stort sett være tom.

Det er derfor viktig for oss å finne en god balansegang mellom innbydende vinkling, og godt relevant stoff. Den balansegangen vil vi av og til bomme på, og slik må det være. Den som ikke prøver, kan ikke treffe blinken.

La oss ta en titt på vinklingen til dagens “kontroversielle” sak:

gudstjeneste-for-menigheten

Har vi lurt leserne til å klikke seg inn på denne artikkelen?

Jeg klarer ikke å se at vi har gjort det. Vi har gjort det klinkende klart hva artikkelen handler om med en veldig informativ tittel. I ingressen tilater vi oss å beskrive denne årlige konferansen som en «gudstjeneste for menigheten».

For de som har fulgt med på ryktene før disse konferansene, og den vanvittige stemningen rundt dem så kan da ikke dette komme som manna fra himmelen?

Vi snakker tross alt om en mobiltelefon som i USA har fått kallenavnet «Jesus phone».  Et kjapt Google-søk på uttrykket avslører at det gir hele 74.100 treff hvis man setter begge ordene innenfor anførseltegn, og 5,14 millioner treff hvis man søker på “jesus iphone”.

Jeg skal innrømme at DET er skremmende, men det må også kunne sies å være et argument på vår side i spørsmålet om det er upassende og “usaklig” å bruke uttrykk som «gudstjeneste for menigheten» i en litt humoristisk ingress.

Vi KUNNE selvsagt skrevet “Neste måneds Macworlds-konferanse blir den aller siste for selskapet.”, men jeg kan ikke se at det er kritikkverdig å bruke vår ingress istedenfor.

Det er ihvertfall ikke grunnlag for å bruke beskrivelser som “slurv med overskrifter” og “slett journalistikkstrategi”. Spesielt ikke når vi har tatt denne rundansen for bare noen få uker siden.

I forbindelse med at Asus droppet å selge sine små netbooks med Linux som en følge av nesten fraværende etterspørsel, skrev vi en sak om dette med tittelen: “Norge vil ikke ha Linux“.

Dette falt Martin Bekkelund tungt for brystet, og han skrev derfor et blogginnlegg om det på Friprogsenterets blogg. Innlegget starter med følgende:

Det er nesten provoserende å lese hvordan journalister klarer å formulere overskrifter så feilaktige at de blir direkte misvisende, slik som i dette tilfellet.

Som sagt ved flere ganger tidligere er jeg ikke redd for kritikk, og jeg synes det er helt på sin plass at man skriver det hvis man mener det. Jeg tok meg derfor tid til å svare, flere ganger, på denne bloggen:

Jeg skrev ikke artikkelen, men jeg desket saken og det var jeg som formulerte den tittelen. Den står jeg inne for.

Hvis Asus må droppe å selge Eee med Linux fordi markedet i Norge og Norden ikke vil ha det, så er det dekkende å skrive at Norge ikke vil ha Linux. Dette ble også fremhevet i ingressen.

At noen er uenige aksepterer jeg selvsagt, men nå har ihvertfall jeg sagt meg uenig i dette blogginnlegget :-)

Vi ble ikke enige, så jeg fortsatte.

Det er alltid flere måter å vinkle en sak på. Jeg er fornøyd med min vinkling.

Tittelen sier at “Norge ikke vil ha Linux” og ingressen sier “Nesten ingen i Norden kjøper Linux- bærbare, og Asus gir opp.”

Asus’ Linux satsning er den mest ambisiøse Linux-satsningen på klientsiden hittil i Norge. Når den feiler, så er det en klar indikasjon på at nordmenn generelt ikke er klar for Linux.

Forøvrig har jeg en bærbar PC med Ubuntu, og min far kjøpte en Eee med Linux og er godt fornøyd, men når vi rapporterer forholder vi oss til hva som er nyheten – ikke hva vi privat mener.

Det kom også noen forslag om hva vi som journalister “burde” ha gjort, og de svarte jeg også på:

@Martin
>Jeg synes vinklingen er alt for unyansert til at artikkelen har noen verdi.

Det står du selvsagt i din fulle rett til å mene, akkurat som jeg er i min fulle rett til å være uenig.

>Det stilles ingen spørsmålstegn ved hvorfor Asus trekker maskinen fra markedet. Har for eksempel Asus markedsført seg riktig? Gir de opp for lett i et vanskelig marked? Har Norge vært et nedprioritert område for Asus’ markedsavdeling?

Isolert sett er dette gode spørsmål, men de hører mer hjemme i en eventuell oppfølgerartikkel. Saken vi skrev står godt på egne ben, og det at noen (dere) er uenig i vinklingen er ikke noe vi verken kan eller vil bry oss om.

Jeg bryr meg aldri om en sak er positiv eller negativ, så lenge det er en god sak. Det mener jeg at vår Linux-sak er. Jeg nøyer meg derfor med å kommentere at jeg er uenig med deg og deres vurdering.

Tilslutt gjorde jeg et spedt forsøk på å forklare litt om hvorfor vi skriver på måten vi gjør:

Vi forsøker å skrive om fagnyheter på en interessant måte. Dersom vi skulle fulgt din oppskrift med «Asus stopper salg av Linux-maskiner i Norge» i alle saker, så ville innholdet vårt blitt veldig tørt og kjedelig.

Forøvrig synes jeg det er artig å se at det ble mange livlige kommentarer rundt dette, både hos oss og i ander IT-publikasjoner, og at reaksjonene i disse debattene fikk Asus til å snu.

Ville reaksjonene fra debattdeltagerne og fra Asus blitt den samme hvis vi hadde fulgt ditt «råd»?

Forøvrig kommer vi med enda en oppfølger rundt dette i løpet av dagen. Det betyr at vi har skrevet ganske omfattende om dette med totalt fire saker.

Forøvrig er det litt artig at Journalisten.no drar frem dette blogginnlegget nederst i denne saken:
http://www.journalisten.no/story/55816

Dette slo tydeligvis ikke inn, ettersom den «etablerte sannhet» om vår tabloide journalistikk og unøyaktige tittelbruk dras frem på nytt igjen når noen andre ikke liker uttrykk vi bruker.

Martin er en smart og fin fyr som det er gøy å diskutere med, og vi har vel begge konkludert med at vi er uenige om dette uten at det er noe problem.

Det som fascinerer meg med denne, og andre mer kontroversielle saker jeg som journalist står oppe i, er hvor bra det er når vinklingen går den “riktige veien” og hvor galt det er når vinklingen er “helt feil”.

Jeg la ut to eksempler på Twitter:

@MartinBekkelund Var disse også usaklige: “- IT-bransjen rømmer fra Standard Norge” og “- Norge stemte nei til OOXML”? Mange mente det.

I mange saker får jeg keft fra begge sider. Det skjedde sist i en lengre artikkelserie om Norges Miljøvernforbund og MTU i forbindelse med at Kurt Oddekalv demonterte/saboterte (to forskjellige sannheter) en basestasjon. Førstnevnte gikk hele veien til PFU, men vi vant en klar seier.

Som journalister etterstreber vi å formidle nyheter uten å blande inn våre egne personlige meninger om sakene vi rapporterer. Vi greier det kanskje ikke så godt som vi håper og selv tror, men ønsket om å klare det er ihvertfall tilstede.

Det er et problem når vi ikke klarer å være balanserte, men det er også et stort problem når vi er for krampeaktige i et forsøk på å være millimeterrettferdige. Det gjør oss tannløse, og det fremprovoserer ingen reaksjon.

Når noen blir forbannet over en vinkling så er det en god ting, og spesielt på nettaviser. Vi kan følge opp med nye opplysninger i nye saker som publiseres fortløpende, og de som er uenige i vår vinkling kan si det høyt og tydelig i debattforumet. Det gjorde de da også i denne “kontroversielle” saken om «gudstjenesten i menigheten».

Her følger noen utdrag:

Det virker bare platt og usaklig, og en type “journalistikk” man heller forventer av itavisen eller se&hør. Veldig tynt, digi.no, og kanskje ikke noen smart måte å henvende seg til en liten, men økende del av lesermassen!

Alle var ikke enig:

Jeg synes ikke artikkelen overdriver. Bare medlemmer av menigheten reagerer vel på en slik ordbruk.

Disse seansene fremstår jo som vekkelsesmøter og Steve Jobs som predikant. Er helt enig med journalisten.

Wow, snakk om å føle seg tråkket på tærne!! smile.gif

Ordbruken du så sterkt reagerer på har vært vanlig i bruk om den aktuelle messen i mange år allerede, så dette er ikke noe nytt digi.no har funnet på. Fra mitt synspunkt ser det ut som om begrepene har truffet veldig nær sannheten, og det svir tydeligvis litt for de berørte.

Jeg skal ikke påstå at det var et flertall av leserne som støttet oss. Meningene var delte.

Det kan ofte synes som om digis redaksjonelle motivasjon for vinkling på stoff omkring Apple er det noen så treffende har kalt “a hit whore”, hvor formålet er å skape mest mulig diskusjon/rants i forums, for derved og oppnå flere hits og annonsevisninger.

Det jeg derimot skal påstå er at vi var i vår fulle rett til å bruke uttrykket, og at det var veldig god dekning for det. Hvis andre ønsker å formulere seg annerledes, så er det fritt frem på egen blogg eller på egen nettavis.

Nå har jeg brukt litt tid på å besvare denne kritikken, og jeg er instilt på å fortsette diskusjonen dersom det kommer flere innspill. Det forutsetter at det kommer argumenter og ikke bare ubegrunnede vedtatte “sannheter”.

Forøvrig er det sikker nok å “ta meg “på her ettersom jeg skriver litt langt. «Feel free», jeg er ikke skuddredd og jeg sletter ikke innlegg på denne bloggen med mindre de bryter norsk lov.

digi-TV

I dag ble episode 15 publisert. Vi har med unntak av en uke klart å følge planen og lage et innslag til hver eneste lørdag.

digi-tv15

Den uken vi ikke klarte det, brukte vi anledningen til å be om tilbakemeldinger, og helgen etter på tok vi det igjen med to episoder.

Jeg har vært uten TV i mange år, og det var først i dag jeg ga etter for presset og gikk til anskaffelse av RiksTV’s TV-pakke. Denne fraværende TV-erfaringen gjør meg selvsagt godt kvalifisert til å synse i vei om hva som er god TV…

Jeg foretrekker å lese nyheter, eventuelt høre de på radio. TV-formatet opplever jeg som både kunstig og uhensiktsmessig. Kunstig fordi både spørsmålene og vinklingene blir så låste, og uhensiktsmessig fordi alle andre medier er bedre til å formidle nyhetene – med ett viktig unntak.

TV-nyheter har dårlig tid, selv om de er ineffektive. I løpet av en halvtime får man kanskje plass til seks innslag eller noe sånt (det er lenge siden jeg har sett Dagsrevyen). Mye av tiden går med til et “talking head” som stirrer inn i kameraet mens han eller hun leser fra en teleprompter med tekst som en eller annen har formulert i full fart før innslaget skal sendes. Resten av tiden går med til kunstige intervjuer som er satt sammen fra spørsmål på en pressekonferanse eller i en intervjusituasjon.

Jeg har bare blitt intervjuet en gang på TV. Det var i forbindelse med en sak jeg skrev om den første nordmannen som kunne leve av å jobbe i Second Life. NRK Kulturnytt ble interessert, og de lagde et kort innslag. Seansen tok et sted mellom en og to timer, og det endte med et innslag som varte i cirka 3 minutter. Sluttresultatet ble ikke så værst, men de plukket ikke opp mine glupeste uttalelser. Heldigvis droppet de også mine dummeste kommentarer.

Poenget mitt med å fortelle om dette er at det er veldig tilfeldig hva som ender på TV fordi man må være veldig stram i redigeringen. Likevel klarer man ikke å presse mye inn i nyhetssendingen. I løpet av den halvtimen Dagsrevyen varer har jeg rukket å lese alle norske riksaviser, alle fagpublikasjoner, alle internasjonale nyhetsmedier og alle blogger jeg følger med på.

TV-nyheter er rett og slett en ineffektiv nyhetsformidler.

Radio er bedre fordi man kan høre på nyhetene mens man kjører eller gjør andre ting, men de sliter med undøvendig repetisjon. Man blir ganske lei av å høre de samme nyhetene hver halvtime når man kjører en to timer lang biltur. Dette blir forhåpentligvis løst når internettforbindelse i bilen blir standard. Da kan radionyheter leveres gjennom RSS, slik at man bare trenger å høre en nyhet en gang.

Tilbake til TV-nyheter.

Jeg har vært på en del pressekonferanser, og selv om ikke TV alltid er tilstede så har de vært det på noen av de. Da kjennetegnes de av to ting: repetisjon og brautende fremtreden.

Noen pressekonferanser er så viktige at TV-mediet rapporterer live. Det er den ene fordelen TV-nyheter har. De er gode når tvillingtårnene ramler ned, men det skjer heldigvis veldig sjeldent.

På pressekonferanser som ikke sendes live, så blir det gjort et opptak for ettertiden. Da skal TV-journalisten vise at han jobber, så han venter til etter at fellessesjonen er over før man får et “eksklusivt” intervju med kildene om akkurat det samme som har blitt sagt. Intervjuet startes gjerne med et åpent spørsmål som for eksempel: “Hva er det dere har sagt her?”.

Dette er den samme “feilen” som alle nettaviser med “TV-nyheter” gjør. “Vi” tror at TV-nyhetene vet hva de gjør, så vi kopierer de så godt vi kan, selv om vi vet at vi ikke har ressurser til å bli så “gode” som orginalene.

Det andre problemet er den brautende fremtreden. Når TV-journalisten har stilt sine spørsmål, må han eller hun stelle seg foran kameraet med pressekonferansen i bakgrunnen og fortelle leserne hva som skjer og hva kilden har sagt. Det er viktig for hvis det ikke gjøres så vil ikke seerne se at journalisten gjør jobben sin (kanskje er det også andre årsaker…).

Dette er i og for seg greit, men for at seerne skal få med seg hva som sies, må det sies høyt. Så høyt at alle får det med seg, også de journalistene som fortsatt sitter på pressekonferansen for å stille ytterligere spørsmål.

Det verste jeg har opplevd med dette var da fredsprisvinner Muhammed Yunus var på besøk tidligere i år i forbindelse med konflikten med Telenor. Da var journalisten fra NRK så høylydt og brautende at pressekonferansen rett og slett stoppet opp mens han fortalte seerne hva Yunus hadde sagt.

Jeg satt på nest første rad. Kona til Yunus satt på første rad, og de satt begge forundret mens de så på hele seansen. De tittet spørrende på meg, og jeg løftet skuldrene og skar en oppgitt og litt flau grimase på vegne av norsk presse. De svarte med å riste på hodet, mens de tålmodig ventet på at NRK-journalisten gjorde seg ferdig så de kunne fortsette å svare på spørsmål fra resten av pressen.

Nå er det i og for s eg ikke noe galt i at en journalist som vil ha en nyhet er frekk nok til å stikke seg frem. Hvis man sitter stille og høflig med lua i hånden så har man ikke noe å gjøre som journalist. Vi skal være i stand til å skjære i gjennom for å få svar på våre spørsmål, og hvis vi er redde for å forstyrre noen så har vi ikke noe i yrket å gjøre.

Problemet er at dette TV-innslaget på ingen måte var noe bedre enn hva alle andre journalister på pressekonferansen klarte å levere. TV-mediet er ikke bedre egnet til å formidle nyheter, og ihvertfall ikke nyheter som foregår i et konferanserom på et hotell.

Selv om jeg ikke liker nyheter på TV, betyr ikke det at jeg ikke liker TV-lignende innslag. Som nevnt innledningsvis har vi nå hatt 15 episoder med digi-TV, og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan vi tenker og jobber om og med dette.

Vi er en nisjepublikasjon med fem journalister i redaksjonen, inkludert meg selv. Vår oppgave er å rapportere så godt som mulig om og for den norske IT-bransjen. Det er en artig jobb, men også krevende. Ikke fordi det i seg selv er så vanskelig, men fordi vi må være effektive og også velge bort saker for å komme i mål. Det er det som kalles prioritering, et ord mange bruker men som få forstår.

Vi får ikke ekstra ressurser for å drive med video, så den tiden vi bruker på  det går utover vår redaksjonelle innsats på andre saker. Selv uten egen erfaring med video, vil jeg tro at de fleste skjønner at det tar lengre tid å produsere en video enn en skriftlig artikkel.

Vår utfordring var derfor å lage et interessant konsept som ikke var en erstatning for nyhetene vi vanligvis rapporterer, og som ikke krever mye tid eller penger. Vi bestemte oss for at digi-TV skulle være et tillegg til vår nyhetrapportering, og ikke en konkurrent. Dessuten skulle vi være så kostnadseffektive at ingen sjefer ville be om nedleggelse fordi det ble for dyrt og tidkrevende.

Inspirasjonen hentet vi derfor fra mange “off the record”-samtaler, og diskusjoner med diverse eksperter i bransjen. Jeg anser meg fortsatt for å være mer IT-mann enn mediemann, og jeg har mange veldig interessante diskusjoner med tidligere kolleger og andre eksperter. Mange ganger har jeg tatt meg selv i å tenke at “Jøss, dette var en lærerik og morsom diskusjon. Den burde vært filmet så andre kunne lære noe av den”. 

Med det som utgangspunkt forberedte vi oss på vår første episode. Det besto i å sette to personer foran en PC for så å diskutere og vise litt. Til å begynne med var vi helt uerfarne, og det synes nok ganske godt. Etterhvert føler vi at vi har fått litt bedre tak på det, men vi anerkjenner at det fortsatt er langt igjen før vi er på nivået vi ønsker å være.

digitv1

Det tok da også litt tid før vi inviterte noen eksterne gjester, noe jeg vet at flere seere reagerte på. Tanken vår var at hvis vi skal få gjestene til å føle seg komfortable, så må vi først klare å bli det. Dessuten var det en fin anledning til å presentere hele redaksjonen for våre lesere.

Frem til nå har vi ikke hatt så mange gjester, men det blir flere etterhvert. Noen har sagt ja, men at de ikke har tid før jul, mens andre har sagt ja og så har de vært nødt til å kansellere fordi noe viktig dukket opp på jobben.

I slike tilfeller må vi snu oss raskt rundt. Da tar vi en rask diskusjon om hva slags tema som er interessant, og så går vi rett inn på møterommet og filmer.

Alt gjøres i ett opptak, og det er helt uten manus. Jeg pleier å si at “hvis vi gjør en liten tabbe så redigerer vi den vekk, hvis vi gjør en stor tabbe så lar vi de bli værende”. Er det dumt nok så blir det god underholdning.

Det å gjøre det i ett opptak uten manus er helt essensielt. Det gjør oss litt mer ledige og avslappet, og det kutter drastisk ned på produksjonstiden. Redigeringsjobben kan fort bli veldig tidkrevende, og det har vi ikke kapasitet til. Vi nøyer oss derfor med å klippe bort eventuelle ting som ikke fungerer, som for eksempel alle gangene en eller annen tulling ikke klarer å lese lappen på døra der det står: “filming pågår”.

Denne “slappe” redigeringen gjør at innslagene våre blir lengre, noe jeg synes er helt greit. Vi får endel tilbakemeldinger om at vi burde hatt en strammere redigering fordi folk på internett ikke har tålmodighet til å se lengre videoinnslag. Det gir vi fullstendig blaffen i, fordi vi mener argumentet er like dumt som når folk fortsatt sier at lange artikler ikke kan leses på en PC-skjerm eller på en mobil. Hvis vi nettaviser tror på den slags FUD så kan vi like gjerne legge ned internett og kjøpe aksjer i Norske Skog.

Vi kjører ett spesifikt tema i hver episode av digi-TV, og hvis temaet ikke er av interesse så kan leseren la være å se innslaget eller vedkommende kan slå av før det er ferdig. Det er helt greit for oss, og jeg synes det er rart at folk fortsatt aksepterer TV-mediets premiss om at programmene varer til de er ferdige. Ja, man kan bytte kanal, men som Bruce Springsteen synger: “57 channels and nothing on”.

Målet vårt når vi filmer er å ende opp med et innslag på mellom 15 og 30 minutter, men vi er ikke så nøye på det. Hittil har vi hatt to innslag på over 45 minutter, og to som har vart litt under 15 minutter. Vi kjører på til vi synes det føles naturlig å avslutte, og så gjør vi det. På noen av episodene har vi vært litt uenige om å avslutte, og da utsetter vi det. Det er helt greit.

Alle episodene publiseres på lørdag morgen. Noen ganger har vi gjort alt klart på forhånd slik at vi kan sette den til automatisk publisering på et gitt tidspunkt, mens andre ganger tar jeg en runde og gjør det på lørdag morgen.

Lørdagen er valgt ut av flere grunner. For det første tror vi ikke at så mange har tid til å se så lange innslag på jobben, og for det andre gir det oss nytt innhold i helgene – den delen av uken da vi sjeldent legger ut andre saker.

Fordelen med denne filosofien er at digi-TV allerede er lønnsom, selv om vi ikke har noen form for videoreklame. Vi får inn nok nye unike brukere, og nok nye sidevisninger til at det hele går rundt.

Regnestykket for kostnadene er ganske enkelt. Det arbeidsinnsatsen som koster, og dette er tiden vi maksimalt bruker:

  • Opptil 1,5 timer per journalist på opptaket (1 eller 2 hvis vi ikke har gjest)
  • Opptil 1,5 timer på videomannen
  • Opptil 2 timer redigering
  • Opptil 1 time se gjennom opptaket
  • Opptil 0,5 time for å skrive tilhørende artikkel

Dette betyr at vi maksimalt bruker 6,5 timer av vår arbeidstid hver uke, noe jeg tror er eksepsjonelt lite i forhold til typen innslag det er snakk om. Det er mulig fordi  vi alltid velger et tema vi kan endel om, og som vi nylig har skrevet flere saker om. 

Så kan man selvsagt innvende at digi-TV ikke akkurat holder NRK-nivå, men det tar jeg ikke så tungt. Vi er en nisjepublikasjon, og tilbakemeldingene jeg får er at vi treffer nisjen ganske godt. Mesteparten av kritikken går på at folk vil ha mer, andre temaer og litt bedre kvalitet. Det vil de få etterhvert som vi får mer erfaring.

En annen kritikk er av litt mer teknisk art. Foreløpig har vi (nesten) bare tilbudt digi-TV i vår Flash-avspiller, og vi har hatt noen problemer med den. Folk ønsker seg derfor episodene i nedlastbar formater slik at de kan se de når det passer dem.

Vi har fått spørsmål om vi bare viser episodene i Flash av kommersielle hensyn, men det kan jeg avkrefte. Det hele koker ned til at vi ikke kan bruke for mye tid på dette, og at vi foreløpig har hatt en flaskehals i utstyret som konverterer videoene til forskjellige formater. Dette må helautomatiseres for at vi ikke skal brukes for mye tid, men der er vi ikke helt ennå. Heldigvis har vi kommet et lite stykke lengre, og på de to siste episodene har vi hatt en halvautomatisert prosess. Det hjelper endel.

Fremtiden for digi-TV og andre videoer som legges ut på internett ligger ikke på PC-en. Det er på mobiltelefonene. Jeg har i lengre tid sett KlikkTV på min iPhone, og på samboerens iPod Touch. Det fungerer helt fantastisk bra.

Jeg ser episodene når jeg sitter og kjeder meg på kollektivtransport, eller når jeg sitter og venter på noe. Slike innslag er ikke avhengig av å vises på en 50 tommers flatskjerm. iPhone’s oppløsning på 320*240 punkter er mer enn nok, og den tette integrasjonen med RSS gjennom iTunes fungerer også glimrende.

Faktisk synes jeg det er så bra at jeg ser det på iPhone, selv når jeg sitter foran PC-en. Da kan jeg surfe litt rundt samtidig som jeg hører på, og av og til titter innom skjermen når det dukker opp noe visuelt.

Det er derfor godt å se at også digi-TV fungerer godt på iPhone og iPod Touch. Forhåpentligvis kommer også konkurrentene etter for fullt med gode alternativer. Google Android ser ihvertfall veldig lovende ut.

Vel, dette får være nok for denne gang. Jeg har mer på hjertet om dette, men jeg får ta det ved en annen anledning, eventuelt i debatten under.

De som ikke har sett noen episoder av digi-TV ennå kan ta en titt på de her:

  1. Internet Explorer 8 beta 2 og første beta av Google Chrome
  2. IPv6
  3. OpenOffice.org 3.0
  4. Fødselsnummeret
  5. Kan du bli rik som iPhone-utvikler.
  6. Hva skjer med IT-jobbene?
  7. IT-språket
  8. PiratXP utfordrer Windows
  9. Slipp data fri
  10. Se hva som skiller Windows 7 fra Vista
  11. Her er nettmafiaens verste fiende
  12. Slik nektes konkurrentene innpass på iPhone
  13. Slik skal Android og Opera slå iPhone
  14. Dette MÅ du vite om nettskyen
  15. Uknuselig mobil i kaffekoppen

For bra til å siteres

Onsdag og torsdag denne uken var jeg i Tønsberg for å rapportere fra IT-tinget, ErgoGroups årlige konferanse for IT-ledere.

Det var en bra konferanse, og sammen med min kollega, Marius Jørgenrud, skrev vi 8 saker i løpet av de to dagene. Det var heller ikke snakk om korte notiser, men ganske lange og omfattende saker. I tillegg publiserte vi to artikler fra konferansen på fredag, og vi har noen på lur til mandag. 

Den ene av de to artikler vi publiserte i dag skrev vi ikke selv, og det var et tilfelle som jeg ihvertfall selv synes er interessant ut fra et medieobservasjonspunkt.

På onsdag tok jeg turen innom salen der Georg Apenes i Datatilsynet skulle holde foredraget “Når middelet håner målet…” Det skulle dreie seg om personvern, en oppgave som Datatilsynet er satt til å passe på.

Med Skatteetatens CD-tabbe friskt i minnet, og den svenske FRA-lovgivningen lå alt til rette for et interessant foredrag hvor det ikke burde være noe problem å få noen gode sitater og en interessant vinkling.

Interessen var da også stor, og det var ikke flere ledige plasser når jeg kom inn. Noen snudde i døra, mens andre sto langs veggen. Selv satte jeg meg på gulvet i midtgangen.

Jeg begynte å skrive notater, og det gikk ikke lange tiden før jeg fikk noen gode sitater.

– Har personvernet noen fremtid?

– Selvfølgelig har det en fremtid. Liksom pandaen utvilsomt vil overleve i zoologiske haver rundt om i verden.

Sitatene kom på løpende bånd:

– Her var både målet og middelet på hver sin ville vei.

– Derfor lar det seg gjøre å være prinsippielt veldig for og i praksis mot.

– Personvernets viktigste utfordrer er vårt behov for trygghet.

– For tiden vikarierer ’terroristen’ for ’døden’ i rollen som vett-skremmer og skepsis-lammer.

– Mens vi alle tar bestemt avstand fra ’Storebror’, har vi etter hvert kommet til å ha adskillig sans for ’Store Mor’.

– Store Mor er en storforbruker av personopplysninger. De er råstoff og byggestener, oksygen og proteiner.

Jeg skriver ganske raskt, og det ville ikke vært noe problem for meg å skrive en lang og omfattende sak med mange sitater. Jeg bestemte meg likevel for ikke å gjøre det. Den bærbare ble lagt til side, og jeg reiste meg isteden for å ta bilder og tok meg tid til å lytte uten å notere på resten av foredraget.

Da det var ferdig gikk jeg bort til Georg Apenes og sa at jeg ikke ønsket et “eksklusivt”1-til-1-intervju,slik noen andre journalister ville ha, men at jeg isteden ønsket å publisere foredraget i sin helhetdigi.no.

Det var greit for han, men han måtte først rydde litt i teksten sin ettersom den var skrevet for muntlig fremførelse, og ikke for å bli publisert. Etter å ha mast litt, så fikk vi det i sin helhet på fredag og da kjørte vi det som toppsak.

Toppsak på digi.no

Det å publisere en kronikk er alt annet enn noe nytt. De fleste mediene gjør det regelmessige. Det som er nytt, ihvertfall for meg, er at vi stilte som journalister og valgte å publisere foredraget vi skulle dekke i sin helhet, istedenfor å skrive en egen sak.

Noen vil sikkert si at det var latskap, men det var det ikke. Det tar faktisk lengre tid å tilrettelegge en ekstern persons kronikk enn å skrive saken selv. Når man har vært ute og rapportert fra flere hundre foredrag, så sitter det godt i fingrene. Hvis man kan litt om fagfeltet foredraget dreier seg om, så klarer man å skrive saken veldig raskt. I dette tilfellet brukte jeg lengre tid på å tilrettelegge foredraget til Apenes, enn jeg ville brukt på å skrive en egen sak der jeg bare siterte ham.

Foredraget, eller kåseriet som det egentlig er, var langt. Det endte på hele 21.260 tegn. pluss 130 tegn til tittel og ingress. Det tilsvarer cirka 6 tettskrevne A4-sider, og er definitivt lengre enn hva Aftenposten tar i mot til sine kronikksider.

Mange mener fortsatt at det lange artikler ikke hører hjemme på verken nettet generelt, eller nettavisene spesielt. Dette er derfor nok en spiker i kisten til den “sannheten”. Kronikken til Apenes ble godt lest, og når man ser på debattkommentarene så ser man også at de leste den i sin helhet selv om den var lang.

Ikke bare ble den godt lest, den ble også godt likt:

Applaus!!!

Stående applaus til Apenes!!

Stående applaus, personer som klarer å se helheten og kjemper så innbitt for mine og dine rettigheter og frihet burde vært reist på sokkel.

Fantastisk innlegg Georg Apenes

Henger meg på. Strålende, og all honnør til Apenes. Vi skylder denne mannen mye.

Tusen takk, kjære Georg Apenes.

Flere begynte også å diskutere hva som bør skje videre.

Jeg vil utfordre alle politiske partier før stortingsvalget neste år å tydelig definere hvor de står i forhold til personvern og individets frihet generelt sett. Hvis dette kunne blitt en av de viktige valgsakene ville det kunne bety mye for den fremtidige utviklingen, som vi vel alle er bekymret for.

Alle var ikke enige med Apenes:

Det er jo bare syting – ikke noe forslag til løsning.

Trygghet er viktig. Jeg er ikke interessert i å ta fly med terrorister.

At min fastlege ikke kan sende sykehuset livsviktig info pga taushetsplikt når jeg ligger i koma på akutten? Det er faktisk slik det er i dag, og det er skremmende. Det skal mye til før “liv og død” argumentet kan benyttes for utlevering av opplysninger. For “liv og død” betyr nettopp det, ikke “mulighet for liv kan gå tapt”. Enten dør du eller ikke.

Når vi snakker personvern i norge, så snakker vi kun om norge. Problemet er ikke norge. Problemet er at resten av verden driter hardt og brutalt i våre verdier.

Denne uenigheten er bra, og at den kommer frem når man får diskutere annonymt er en av grunnene til at jeg er begeistret for nettdebatten.

Det at vi i dette tilfellet valgte å publisere foredraget i stedenfor å skrive en egen sak, betyr ikke at vi har abdisert som journalister. Tvert i mot, jeg vil si at vi har lært å gå et journalistisk skritt videre.

Nettaviser er ikke begrenset av plass eller andre faktorer som hemmer papiravisene. Det er et konkurransefortrinn at vi kan gjøre slike grep, og så lenge det ligger en redaksjonell vurdering bak så mener jeg det er på sin plass å gjøre slik grep.

Georg Apenes’ foredrag var for bra til å siteres, og det fortalte vi også våre lesere i innledningen til artikkelen:

digi.no var tilstede for å rapportere, men etter å ha hørt foredraget, vurderte vi det som så interessant at vi mener våre lesere bør lese det i sin helhet. Derfor publiserer vi det her med tillatelse fra Georg Apenes.

Her kan du lese Georg Apenes’ foredrag/kronikk/kåseri i sin helhet. Det bør du ta deg tid til, enten du er enig eller uenig.

Creative Commons-lisensierte nettaviser?

Advarsel: Dette er et lang innlegg, og den er rettet mot de spesielt interesserte.

I juli skrev jeg en kommentarartikkeldigi.no der jeg tok til ordet for å bruke litt av den rolige sommertiden til å bidra med innhold til den norske utgaven av Wikipedia.

Det utløste en interessant debatt om hvorvidt digi.no og eventuelt andre nettaviser bør dele ut sitt innhold under en Creative Commons-lisens. Lasse Dahl skrev også et lengre innlegg om det på sin blogg. Mitt svar gikk i hovedsak ut på at vi ikke kunne gjøre det fordi det ville kunne undergrave vår forretningsmodell:

>Kremt. Hva med å leve som man prediker? Burde ikke Digi slippe sine egne artikler under GFDL, og på den måten bidra til at de kan brukes i Wikipedia?

Vi kan ikke slippe artiklene våre under GFDL eller CC fordi vi er avhengig av reklameinntektene for å finansiere vårt journalistiske arbeide. Dersom vi gjorde det, ville hvilken som helst blogg kunne kopiert alle våre saker og vist de på en annonsefri side. Det hadde selvsagt vært hyggelig for alle som er lei av å se reklamene, men det ville gjort det mer attraktivt å besøke denne bloggen enn vår side. Sluttresultatet ville blitt at vi opphørte å eksistere.

Kanskje kommer det nye forretningsmodeller som åpner for en slik løsning i fremtiden, men vi er ikke der nå.

Et alternativ som kan være mulig, er å dele ut bildene vi tar under en CC-lisens. Det ville gjort det mulig å bruke bildene våre i andre sammenhenger, og det ville fortsatt vært interessant å besøke våre nettsider. Dette alternativet ser jeg nærmere på, men det må gå gjennom noen runder før det eventuelt kan bli en realitet.

>Jeg skriver litt om det her: http:/ / www.lassedahl.com/ b/ sommerjobb_for_wikipedia

Og jeg har svart deg der også :-)

Artiklene på digi.no er underlagt åndsverklovgivningen og vi tillater ikke at de kopieres. Det er imidertid fritt frem å bruke opplysningene derfra til å oppdatere Wikipedia-artiklene.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Oppfølgerspørsmålet kom fra Thomas Hansen:

Hva med å slippe artiklene under GFDL en uke eller to etter at de har vært på digi.no, da har de jo stort sett uansett kun “historisk” nytte og interessen for å browse i så gamle artikler på digi.no er minimal men kan hjelpe der å øke trafikken til de “ferske” nyhetene ved at folk linker til digi.no osv…?

Det svarte jeg ikke på i debatten, men jeg kommenterte det i et separat innlegg om saken på min blogg. Der skrev jeg blant annet:

Alle artikler på digi.no er gratis tilgjengelige, så det dreier seg ikke om tilgang. Hvorfor må alle rettigheter på død og liv være gratis? Som jeg skriver i et annet innlegg så er det fritt frem å bruke opplysningene fra våre artikler til for eksempel Wikipedia.

Den eneste grunnen til å åpne artiklene våre er tilsynelatende for å kopiere de i sin helhet. Jeg klarer ikke å se behovet for en slik generell rettighet, selv om vi har vært borti enkelttilfeller der behovet meldte seg.

I de tilfellene har vi blitt kontaktet direkte, og gitt tillatelse til å bruke artikkelen i en annen publikasjon. Vi har ingen fastlåste regler for hvordan vi gjør dette, men i praksis har vi tatt betalt hvis det var en kommersiell publikasjon og så har vi ved i hvertfall ett tilfelle gitt tilatelse til å bruke artikkelen vederlagsfritt fordi det var snakk om en ideell stiftelse med litt stram økonomi.

Dette er forøvrig en problemstilling vi ofte kommer bort i når vi rapporterer om fri programvare/åpen kildekode. Slagordet i de miljøene er fri som i frihet, men det er noen som også krever fri som i fri bar.

Selv om jeg ikke har åpnet for frie/åpne artikler, så har jeg signalisert at vi ser på muligheten for å dele ut bilder vi tar under en Creative Commons lisens.

Dette var også det foreløpige svaret jeg la igjen hos Martin Bekkelund da han tok opp igjen temaet i går.

Som jeg skriver i kommentaren på Martins blogg, så er ikke dette et fullverdig og ferdig svar. Dette er et spørsmål som det er interessant å diskutere, og som det er knyttet et par usikkerhetsmomenter til.

Jeg har brukt endel tid på å tenke gjennom problemstillingen, og selv om jeg ikke føler at jeg har fått kontroll på alle ballene som henger i luften så skal jeg prøve å ta en liten gjennomgang av hva jeg har tenkt så langt.

Gratis er ikke billig nok

Stort sett alle nettaviser deler ut sitt innhold gratis. Unntaket som bekrefter regelen er i praksis bare Wall Street Journal. De er en av få, kanskje også den eneste, som går med overskudd på en abonnementsmodell.

Nettavisene kan dele ut innholdet gratis fordi de tjener penger på å selge annonseplass. Leserne betaler således for innholdet gjennom å akseptere at det vises annonser ved siden av innholdet.

Selv om det er gratis, er ikke dette billig nok for alle. Noen lesere insisterer på at nettaviser skal være både annonsefrie og gratis. Per i dag er det ingen bærekraftige forretningsmodeller som gjør det mulig, men det kan kanskje komme en gang i fremtiden.

“Information wants to be free”, er et slagord jeg stiller meg bak. Det er ikke hensiktsmessig at man skal måtte betale for informasjon og nyheter. Samtidig så er nettavisene helt avhengig av en robust inntekt for å finansiere den dyre og krevende journalsitikken, gravejournalistikk eller undersøkende journalistikk som det også kalles.

Selv om jeg ikke liker det, så tar ting tid. Det som er opplagt for oss som følger litt med på utviklingen er ikke like opplagt for den store massen. Det tar derfor litt tid før inntektsgrunnlaget er stort nok for nye medier og nye forretningsmodeller. Det er en økonomisk realitet som vi er nødt til å forholde oss til.

Creative Commons kommersielle dilemma

I forbindelse med at Creative Commons-lisensene ble oversatt til norsk, forsøkte jeg å skrive en så omfattende og forklarende artikkel om Creative Commons som mulig. Det gikk ganske bra føler jeg selv, og dette bør være et godt utgangspunkt for de som ønsker å sette seg inn i hva Creative Commons er for noe og dermed forstå litt av konsekvensene ved å bruke slike lisenser. I tillegg til selve artikkelen, vil jeg også anbefale den tilhørende debatten der Gisle Hannemyr deltok med mange gode innspill.

I forbindelse med den norske Creative Commons-lanseringen, stilte jeg noen spørsmål til Hannemyr og dro blant annet frem scenariet med CC-lisensiering av artiklene på digi.no. Eksempelet med en ikke-kommersiell blogg som kopierte innholdet ble også presentert, og Hannemyrs svar var kort og godt at CC-lisenser ikke egner seg for alt.

Diskusjonen som fulgte ble spesielt interessant. En av bærebjelkene i CC-systemet er den ikke-kommersielle klausulen. Den spesifiserer at man står fritt til å kopiere og bruke innholdet så lenge man ikke driver kommersielt. Dette høres enkelt ut, men det dukker opp to problemstillinger:

  • Hva er definisjonen av kommersielt?
  • Hva med det store offentlige utdanningsmarkedet?

En blogg er per definisjon kommersiell hvis den har en Google Adsense-annonse, selv om den i praksis ikke bringer inntekt til bloggeren. Selv ville jeg kanskje satt grensen et litt annet sted, for eksempel ved å si at det er kommersielt hvis det dreiet seg om noe som tilsvarer en 20 prosent stilling eller mer. Det spiller egentlig ingen rolle, for så lenge det ikke finnes en universal akseptert definisjon så er man like langt med CC-lisensen.

Det andre spørsmålet er også veldig relevant, og grunnen til at Kopinor gikk ut og advarte opphavsmenn mot å bruke Creative Commons-lisenser. Mange ikke-kommersielle virksomheter er store organisasjoner med god kjøpekraft. Det kan for eksempel være kommuner, etater og utdanningsinstitusjoner på flere nivåer. De er en viktig kundegruppe for mange aktører.

Hannemyr annerkjenner denne problemstillingen, og i saken min så fortalte han at denne klausulen var den største utfordringen i den norske oversettelsen. Han fortalte også at de i Nederland løste problemet ved å regne universiteter som kommersielle aktører, og at dette ble vurdert, men forkastet i den norske oversettelsen.

Friprog vs innhold

En av de mest interessante utviklingene i IKT-bransjen for tiden, er den raske fremveksten av fri programvare, gjerne forkortet friprog. Mange kjenner til fenomenet under navnet åpen kildekode, men brorparten av det norske miljøet har nå en gang valgt å standardisere på friprog-navnet.

Fri programvare og Creative Commons har mye til felles. Begge deler dreier seg om å dele åndsverk, men samtidig beholde endel viktige eiendomsrettigheter til det som er skapt. Selv om det er mange likheter er det også endel forskjeller.

Programvare er (nesten) aldri ferdig. Det vil alltid være behov for videreuvikling, enten det er snakk om bugfiksing, nye funksjoner eller tilpassninger til andre løsninger som systemet skal samspille med. I de fleste programvareprosjekter utgjør den initielle utviklingen bare en minoritetsandel av den totale kostnaden. Det er derfor mange muligheter til å tjene penger på programvare der kildekoden er fritt tilgjengelig.

Nyhetsartikler derimot, er ferdige. En sak kan gå over mange artikler, men hver enkelt sak er et ferdig produkt med mindre det oppdages regelrette feil. Det er heller ikke noe potensiale for å tjene penger på å videreutvikle en artikkel, og selv om man kunne se for seg en videreutvikling av saken så ville det gått på tvers av journalistisk integritet å ta betalt for å videreutvikle en sak. Et mulig unntak here er å skrive en bok med utgangspunkt i en sak, men det er ikke en bærekraftig modell.

Fremtidige inntekter

Per i dag har de fleste nettaviser bare en inntektskilde, og det er annonsesalg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at det vil dukke opp nye forretningsmodeller i tiden fremover. Bransjen er på jakt etter det, både fordi nettavisene trenger større inntekter for å finansiere mer og bedre journalistikk, men også fordi det potensielt sett kan gjøre det mulig å levere innholdet med mindre reklame en gang i fremtiden.

Olav Anders Øvrebø er en frilans journalist som på oppdrag av fagbladet Journalisten skal se nærmere på dette i en kommende artikkel.

Det blir spennende å lese hans artikkel når den er ferdig, for dette er en problemstilling som mange søker svaret på.

Jeg vet ikke hva svaret er, men jeg er overbevist om at det vil bygges opp rundt innholdet nettavisene skaper og da er det viktig å ikke gjøre et engangsvalg som man vil få problemer med å gå tilbake på hvis man i etterpåklokskap ser at man må gjøre det.

Et eksempel på dette er forfattere. De tjener penger på å selge sine bøker, men det er ofte snakk om mye større beløp hvis et filmselskap ønsker å lage en film med utgangspunkt i boken. Tilsvarende kan musikere tjene penger på å la reklameskapere bruke deres musikk.

Dette argumentet ekskluderer ikke Creative Commons, fordi den ikke-kommersielle klausulen åpner for at man kan gi bort boken eller låten, for så å ta betalt av filmselskapet eller reklamebyrået etterpå.

Når jeg likevel holder igjen, så skyldes det at jeg ikke tror at fremtiden vil bli lik fortiden. Tidligere, og frem til i dag, har det vært kommersielle aktører som har ønsket å å lisensiere innhold til sin produksjoner. Det er langt fra sikkert at det vil være slik også i fremtiden.

I digi.no har vi kjørt endel fotoreportasjer der vi har droppet nyhetsvinklingen, og isteden forsøkt å gå litt bak teknologiene og løsningene for å forklare hvordan ting virker. En av våre mest populære fotoreportasjer er artikkelen Vet du hvordan internett fungerer?

Det er en reportasje som vi har fått mange gode tilbakemeldinger på, og som vi har fått høre at har blitt brukt til opplæring av toppledere og andre ansatte i de store teleselskapene, samt på skoler. Selv om den er litt gammel, så leses den fortsatt jevnt og trutt.

Dersom våre artikler var blitt lisensiert under en CC-lisens, ville den og de andre lignende artiklene kunne blitt kopiert og distribuert uten at vi fikk nyte gledene av det. I dag får vi litt ekstra trafikk som en følge av slike artikler med god holdbarhet, men potensialet er større.

En potensiell forretningsmodell kunne vært å samle slike artikler i en bok, en kursperm eller i en eller annen form som vi kunne solgt.

Det hadde også vært mulig å snu dagens blad-logikk på hodet. I dag er det mange blader som selges på Narvesen og andre steder som også har en hjemmeside. Noen legger ikke ut noe som helst der, mens andre legger ut artikler i ettertid. Internasjonalt er The Atlantic et godt eksempel på det. Artiklene er først tilgjengelig for de som kjøper bladet, og så legges artiklene ut på hjemmesiden litt senere.

Hva om vi snudde litt rundt på det? På slutten av uken eller måneden kunne man ha samlet de beste og mest interessante artiklene, droppet de som bare var dagsaktuelle, og så samlet de i et blad som var tilgjengelig for de som var interessert.

Prisen kan ikke vært skyhøy, slik mange blader koster 149 kroner på Narvesen i dag, men man kunne tatt en relativt lav pris og satset på å finansiere utgivelsen gjennom annonsene. Bladet ville tilgjengeliggjort artiklene for flere, og bladet ville fungert som en god reklame for nettsiden.

Dette er ikke så ulikt hva det norske nettstedet Teknofil gjør. De utgir et blad som blir stående i Narvesen-hyllen og som er en direkte markedsføring av nettsiden. Introduksjonsprisen var lav, og bladet deles ut gratis i flere elektronikkbutikker. I lederartikkelen påpeker (nesten?) alltid redaktør Marte Ottemo at leseren bør gå på nettsiden for å se flere anmeldelser og lese annet interessant innhold. Uten at jeg vet det sikkert, så fremstår det som at Teknofil.no er primærsatsningen og at bladet bare er et tillegg som skal drive opp trafikken til nettsiden. Hvorvidt det er økonomisk lønnsomt vet jeg ikke noe om, men jeg antar at det ihvertfall er potensiale for det.

Poenget mitt er at det er nettstedet som må være primærkilden. Som jeg alltid sier: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd. Det hindrer ikke at man kan publisere innholdet flere steder.

Det vil alltid være noen som foretrekker å lese et blad eller en papiravis. Problemet er at det etterhvert vil være for få til at det kan være økonomisk bærekraftig. Den eneste måten jeg ser for meg at papiraviser kan overleve, er at de er en slags oppsummering av hva som har skjedd det siste døgnet.

En CC-lisens hindrer ikke nødvendigvis et slikt scenario, men Creative Commons komersielle dilemma skaper noe usikkerhet om hvorvidt man gir fra seg fremtidige inntekter ved å gjøre en overgang allerede i dag.

Fordeler og ulemper

Et viktig og godt argument for å ta overgangen til en Creative Commons lisensiering av innholdet kommer fra Tim O’reilly:

Obscurity is a far greater threat to authors and creative artists than piracy.

Med det mener han at de fleste sliter mer med å nå ut til lesere, enn de sliter med at noen piratkopierer innholdet deres. Dette er et godt argument, og det har blant annet science fiction forfatteren Cory Doctorow. Han gir ut alle sine bøker under en CC-lisens, og selger likevel godt. Doctorow tjener også penger på å holde foredrag.

I tillegg til å være en god forfatter, er nok mye av grunnen til at han har nådd langt at han har delt ut innholdet sitt gratis. Jeg har lest hans siste bok Little Brother, og det er god grunn til å tro at jeg ikke ville lest den hvis det ikke var for at den er gratis tilgjengelig.

Situasjonen er imidlertid litt annerledes for endel norske nettaviser, i hvertfall de etablerte. digi.no er en nisjeavis for de som jobber i IKT-bransjen. Det dreier seg om cirka 100.000 mennesker, og utenom ferieperiodene så ligger vi på litt over 100.000 unike lesere hver uke. Overlappet er nok ikke helt perfekt, så vi har nok noen lesere utenfor bransjen og det er sikkert også noen vi ikke når hver uke.

Poenget er at vi ikke har så mange nye lesere å nå innenfor vår nisje. Vi kan nå mange andre lesere, men det er ikke nødvendigvis lesere som våre IKT-bransjeannonsører ønsker å nå. Det er derfor langt fra sikkert at det er en økonomisk fordel å nå 150.000 lesere med vårt innhold, istedenfor de litt over 100.000 vi i dag har. På kort sikt ville det gitt oss en økonomisk gevinst, men på litt sikt er det langt fra like sikkert.

Det betyr at den eventuelle gevinsten i å lisensiere vårt innhold under en CC-lisens ikke nødvendigvis er så stor. Kanskje får vi noen flere lesere, og kanskje får vi litt mer lojale lesere, men gevinsten er usikker og det samme er ulempene (hvis det er noen).

Som en etableret aktør som har holdt på siden 1996 (vi var faktisk Europas første rendyrkede nettavis), så fremstår det ikke som naturlig å ta et slikt sprang så lenge det er knyttet usikkerhet både til potensiell gevinst og tap.

Dette vil nok fremstå annerledes for en ny aktør som ennå ikke er kjent i bransjen, og som trenger å nå flere lesere.

Siste ord

Jeg utelukker ikke at digi.no en gang i fremtiden vil lisensiere innholdet under en CC-lisens, men foreløpig er svaret nei. Utviklingen vil avgjøre når det eventuelt kan bli aktuelt.

Frem til da så snakker vi heller ikke om enten eller. digi.no har tidligere bidratt med artikkel til Friprog-magasinet, før Friprog-senteret ble opprettet. Vi har også tillatt andre å republisere våre artikler når de har spurt om det. Noen har fått det vederlagsfritt, mens andre har måtte betalt for det. Denne prisdiskrimineringen har blitt gjort med utgangspunkt i kommersielle/ikke-kommersielle virksomheter og med hensyn til hva slags publisering det har vært snakk om.

Siste ord er ikke sagt om dette spennende temaet, og Martin Bekkelund har foreslått å ta en prat for å gjøre en liten brainstorming rundt temaet. Det er en god ide, men jeg tror det ville vært en fordel om flere ble med på den diskusjonen. Kanskje kan det gjøres i regi av Journalisten.no’s månedlige sammenkomster?