Tag Archives: kultur

Tøff kamp for Conan

Conan har aldri møtt sin overmann i kamp, men akkurat som med USA så knekkes han av finanskrise.

Å være på tilbud til 49 kroner FØR jul er ikke et godt tegn. Smart Club er tydeligvis desperat etter å bli kvitt barbaren.

Funcom får nok litt å henge fingrene i neste år. Det er synd. Norge, den norske IT-bransjen og norsk kultur trenger et sterkt norsk spillselskap.

Jeg har behold mitt abonnement og skal plukke frem spillet igjen i juleferien. Selv barbarkonger som Conan trenger allierte i kampen mot den onde og mektige finanskrise.

Verdiløse menn

Henrik Ibsen, Johan Halvorsen, Wenche Foss og Per Abel står på sokkel utenfor ærverdige Nationaltheatret. Med Bjørnstjerne Bjørnsons sønn som første teatersjef, og en lang rekke med klassiske teaterforestillinger helt siden åpningen i 1899, er dette den norske finkulturens hovedkvarter.

Christopher Nielsen fikk derfor nei til å sette opp sin rocka dop-musikal på Nationaltheatrets hovedscene. Han måtte nøye seg med Torshovteatret, men markedskreftene snakket et språk finkulturen forstår.

Publikum samler seg på plassen utenfor. De er finkledde, og bortsett fra at noen av de røyker har de lite til felles med de verdiløse menn de er er kommet for å se. Kontrastene melder seg i det vi går inn. Adelen henger fra seg frakken, og kjøper et glass vin, mens bermen plukker opp en «konsert T-skjorte». Det selges også øl, men flaska koster litt mer enn på den lokale Rimi-butikken. Hvis jeg var deg…

En enkel sofa, to stoler og et bord står midt på scenen. Den er spartansk innredet, men fyllefest-rotet er på plass. Tante Sofie har nok vært opptatt på en annen scene.

Det er stille og lyset er ikke på, men når trommis Runar «Kula» Johannessen sniker seg opp på scenen for å sette seg, starter jubelen og klappsalvene.

Det blir stille igjen, og så kommer Goggen i Jan Sælids slitte rocke-skikkelse slentrende. Han setter seg i sofaen og er musestille mens han ruller seg en sigarett. Plutselig brøler han ut sin frustrasjon så det skvettes vin fra alle som ennå ikke har drukket opp glasset sitt.

Goggen begynner å synge og inn spretter bassist Petter Pogo og gitarist Petter Baarli. Pogo står stille og spiller med et stort smil mens Goggen synger ut om sin frustrasjon. Gitaristen benytter anledningen til å løpe i ring rundt de begge. Både publikum og musikerne nyter Goggens underholdende lidelse.

Inn kommer Kleggen med en pose øl, men det er lett å mistenke ham for å gå på sterkere lut. Gard B. Eidsvold fremfører en skikkelse som trolig også er høy på amfetaminrus. Femtilappen til øl har han lånt av kapitalisten Knugern. Skuespiller Kim Sørensen entrer scenen med pistol og krever tilbake de «tusen kronene» han lånte Kleggen. Man kan lure på hvorfor det er Knugern og ikke Kleggen som er så paranoid.

I kjøleskapet hjemme er det ikke øl, men den innpåslitne gamle naboen har utløst sin trygd. Finn Schau er Herr Smith, en eldre bitter herremann som ikke får kontakt med sine barn og som onanerer i det offentlige rom. Dette er gutta som har opplevd alt, så de trenger ikke oppleve mer.

Det må de. Kleggens drømmekvinne Annie entrer og forlater scenen på rollerblades. Hun er psykisk ustabil, en engel og en djevel som sitter på en bombe. Maken til irriterende kjerring! Jeg håper det er godt skuespill av Marte Engebrigtsen.

Goggen, Kleggen, Knuger’n, Herr Smith og Annie kan ikke synge. De brøler inn i mikrofonen mens de stirrer oss publikum i senk med ansiktsuttrykk som hører hjemme i amerikansk fribryting på TV. Ikke på Nationaltheatrets hovedscene.

De røyker, drikker, doper seg og driter på dassen. Alt foregår på scenen, mens Herr Smith forviller seg ut blant publikum med et pornoblad i hånden.

I pausen går publikum til baren for å kjøpe et glass vin. Dette er norsk finkultur i 2008.

Første akt er morsomt og tragisk. Andre akt er tragisk. Gutta er tom for spenn. De går på nederlag på nederlag, og det er ikke alt som kan repareres.

Nationaltheatret og Jokke. To forskjellige verdener. De hører liksom ikke helt sammen. Likevel fungerer det veldig godt, og i april og mai 2009 rider to fulle menn igjen når Christopher Nielsen og regissør Anders T. Andersen setter opp de verdiløse menn på nytt. Denne gangen blir det rett på Nationaltheatrets hovedscene. De verdiløse menn blir endelig verdsatt, og alt kan repeteres.

Dette er en innsendingsoppgave til mitt studie i kulturjournalistikk. Det faller ikke helt naturlig for meg, men nå er det ihvertfall bare eksamen igjen og så er jeg ferdig. Denne innsendingen er en anmeldelse av musikalen Verdiløse Menn. Den er skrevet av Christopher Nielsen med utgangspunkt i broren Jokkes tekster, samt karakterer fra blant annet To Trøtte Typer.

The Show Must Go On

Fredag kveld pyntet Oslo-beboere seg for å gå i teater, for å oppleve litt rock’n’roll. Der sto stivpyntede gamle damer ute i regnet for å få seg en blås før de skulle inn og sette seg i Christiania Teaters stilfulle stoler. På billetten sto det klart og tydelig at det var garderobeplikt, og det var ingen ståplasser forran scenen. Det ble servert øl, men de fleste tok isteden med seg et glass rødvin inn i salen.

Rocke-showet åpnet med tre herrer i smoking. De entret scenen forran sceneteppet, og koret en låt som kunne minne om noe fra Queen, men for meg var det ugjenkjennelig. Det var ihvertfall ikke noe fra Queens 15 studiealbum, og jeg fant den ikke den utdelte pamfletten med listen over sanger vi ble lovt å få høre. Herrene gikk av scenen, og så gikk sceneteppet opp mens den rocka Queen-utgaven av “God save the Queen” ble spilt på full styrke.

Deretter kom Freddie Mercury gående ned scenetrappen mens han sang “The Show Must Go On”. Han lignet ikke helt seg selv, noe som ikke er så rart med tanke på alle årene han har vært død. Stemmen var det imidlertid ikke noe å si på. Den var praktfull, og det hørtes ut som om Freddie Mercury var gjennoppstått fra de døde.

Det hadde han ikke, det var Åge Sten Nilsen fra Wig Wam, med en teatermaske i hånden. Den var påmalt Queen-vokalistens ansikt, og Nilsen satte den fra seg på et podie på siden av scenen, slik at Freddie Mercury kunne nyte showet fra salens beste plass.

For det var et show det først og fremst var, og dernest en konsert. Freddie Mercury, Brian May, John Deacon og Roger Taylor stod alene på scenen når de opptredte. Nilsen hadde med seg tre mannlige vokalister, to gitarister, en trommis, en bassist, en kapellmester på keyboard, fire kvinnelige dansere og “Frisk Pust”-koret fra Lillestrøm. Likevel fylte de ikke skoene til Queen.

Det er ikke en kritikk av kvaliteten på verken showet eller musikkfremføringen, det er en hyllest til Freddie Mercury og Queen. Vokalisten og bandet var rett og slett for store til at de lar seg erstatte eller kopiere. Christiania Teater ble da også litt for lite for bandet. Når Queen spiller i Norge hører de hjemme på Oslo Spektrum, selv når det “bare” er snakk om en norsk kopi.

For alle Queen-fans var det likevel en til tider magisk kveld på Christiania Teater. Åge Sten Nilsen sang som Freddie Mercury på noen låter, og når han ikke gjorde det så var det med en god personlig vri. De tre herrene som åpnet kvelden, Stian Joneid, Andreas Aasbøe og Håvard Gryting, tok over vokalen på låtene der deres stemme minnet mest om Mercury’s stemme.

Skikkelig show ble det også, spesielt da Stian Joneid entret scenen i en bil mens han sang live-favoritten “I’m in love with my car”, rett etter Nilsens “Bicycle race”. Som seg hør og bør i dissse miljødager, lot Stian seg overbevise om å sykle istedenfor. Han tråkket naiv og fornøyd på scenen, mens Nilsen/Mercury snek seg bort til bilen og kjørte av scenen med et kraftig vrooooooom!

Latter ble det da Nilsen/Mercury entret scenen i svart miniskjørt mens han sang “I want to break free”. Med hårete bryster og et flørtende blikk sjarmerte han publikum i senk. Dessuten fikk han/hun tilsynelatende telefonnummeret til en småflau herremann på første rad.

Småhistoriene som ble fremført sammen med låtene var i seg selv gode og underholdende, men det manglet en rød tråd utover hyllesten av en stor død artist. Det er kanskje urettferdig, men et Queen-show må nødvendigvis sammenlignes med “We will rock you”, Queen-musikalen skrevet av Ben Elton, manusforfatteren bak Young Ones og Blackadder. Der redder Queen-musikken og publikum rocken sammen når alle tramper, klapper og synger (roper) sammen på tittellåten “We will rock you”.

“The Show Must Go On” når dessverre ikke helt opp. Publikum synger villig, men når noen reiser seg for å klappe følger ikke resten av salen med. Vi sitter i et teater og er for dannet til å slippe rocken løs. Det blir et planlagt ekstranummer med Bohemian Rapshody, men ikke noe mer.

Vi går ut av salen, henter jakkene i garderoben og haster avgårde for å rekke toget hjem uten å kjøpe signerte T-skjorter.

Dette er en innleveringsoppgave jeg har skrevet i forbindelse med et deltidsstudie i kulturjournalistikk ved NKS.