Tag Archives: kampanje

Kort karriere

Jeg slutter i en av mine nye deltidsjobber etter bare en uke.

I forrige uke fortalte jeg at jeg begynte som tilknyttet kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller ved siden av mitt eget prosjekt med Sitatsjekk og Gravemaskinen. Den samme uken begynte jeg også som fast spaltist i Kampanje.

Det ble dessverre ikke så mye jobbing på meg der, selv om jeg ble godt mottatt og følte at jeg hadde havnet på rett sted. På de få dagene jeg rakk å tilbringe på kontoret lærte jeg utrolig mye, og fikk også en forståelse av hvor strategisk viktig kommunikasjon kan være for en bedrift også utenfor pressefeltet. Jeg ble inspirert til å bruke kommunikasjonskompetanse i andre sammenhenger, og må rett og slett innrømme at det er en liten nedtur å ikke skulle jobbe med folkene i B-M.

Som deltidsarbeidende kommunikasjonsrådgiver ved siden av andre prosjekter viste jeg at jeg kunne komme opp i interessekonflikter, og da spesielt i forhold til mitt hårete mål om å løfte nivået på journalistikken i norske redaksjoner ved å lage et verktøy for gravejournalistikk. Jeg tror fortsatt at jeg skulle klart å gå den balansegangen, og det var da heller ikke grunnen til at vi etter en samtale på mandag kom frem til at mine prosjekter kan bli vanskelige å kombinere.

Som nevnt, har jeg begynt som fast spaltist i Kampanje. Der gjør jeg ikke journalistikk, men skriver analyser/kommentarer. Skillet er viktig, ettersom jeg ikke ønsker å misbruke eller bli mistenkt for å misbruke kraften som ligger i å intervjue noen, og så parallelt gjøre noe kommersielt med utgangspunkt i informasjon fra intervjuet eller i forhold til det jeg skriver.

Ettersom jeg primært skriver om teknologi og forretningsutvikling, er det ikke mange situasjoner der jeg kommer i en slik konflikt. Likevel, er det mine kommentarartikler i Kampanje som gjør at jeg slutter.

De som har lest det jeg har skrevet av kommentarer på bloggen min, i digi.no og i Teknisk Ukeblad, har nok lagt merke til måten jeg skriver. Noen blir provosert når jeg skriver ting rett ut, og jeg har også fått høre at noen har latt seg fornærme når jeg ikke har pakket inn mine meninger med de sedvanlige forbeholdene om ditt og datt som de fleste andre tar.

Dette bryr jeg meg ikke om, og så lenge mine kommentarer og analyser inneholder konkrete fakta og nye tanker som får leseren til å tenke over om jeg har rett eller tar feil, har jeg ingen betenkeligheter med å pøse på med egne private meninger. Jeg skal imidlertid aldri skrive en kommentar der jeg bare kommer med synsing.

Med dette som utgangspunkt burde det ikke være noe problem å kombinere spaltistjobben med å være kommunikasjonsrådgiver, og det var det da heller ikke. Men på mandag sendte jeg inn mine to analyser/kommentarer til den kommende papirutgaven av Kampanje.

Den ene analysen er en “typisk Anders-analyse” om Kindle som fikk tittelen “Kindle: The Good, The Bad and The Ugly”. Der tar jeg for meg hva jeg mener norske mediebedrifter må vite om det tekniske og forretningsmessige rundt både lesebrettet og det tilhørende økosystemet.

Den andre analysen er ikke akkurat typisk meg. Den omhandler hvordan markedsførere ikke skjønner sin rolle i dialogen i sosiale medier. Analysen er saklig, og faktaene er på plass. Utfordringen er språkbruken, og eksemplene. Tittelen er “I dialog med Kondomeriet”, og jeg innrømmer at jeg gruer meg litt til å se den på trykk. :-)

Ettersom sistnevnte er litt utenom det vanlige, lot jeg min sjef i Burson-Marsteller lese gjennom den. Han lo av den, og hadde ikke noe personlig i mot at jeg satte den på trykk, men det er ingen tvil om at teksten ikke helt stemmer overens med profilen til et anerkjent internasjonalt rådgivningsselskap.

Vi diskuterte litt frem og tilbake, og kom frem til at den i seg selv ikke er et problem, men at det kan bli noen uheldige situasjoner hvis jeg fortsetter å skrive i samme sporet. Det har jeg ingen planer om å gjøre, men det fikk meg til å tenke. Problemet er ikke om jeg får lov eller ikke, problemet er om jeg begynner å legge begrensninger på meg selv og min stil i tilfelle jeg skaper problemer. Isåfall blir jeg en dårligere skribent, og en dårligere analytiker.

Dette er forøvrig en microutgave av pressens dilemma i kontroversielle saker om f.eks. publisering av Muhammed-karikaturene. Mediene som ikke publiserte når det var relevant, har lagt en begrensning på seg selv. Det kan tenkes at noen faktisk oppriktig mener at de selv ikke har gjort det, men skaden er allerede gjort. Kritikere kan med stor troverdighet kritisere dem for å ha latt seg kneble.

Nå tviler jeg på at det er en stor etterspørsel etter grov språkbruk og pinlige eksempler i mine analyser, men min konklusjon ga seg selv etter noen timer i tenkeboksen.

Hvis jeg skal fortsette å skrive, og få et kick av å se det publisert, kan jeg ikke ha noen begrensninger utover saklighet og vanlig folkeskikk. Jeg valgte derfor å prioritere spaltistjobben i Kampanje, og takke nei til å jobbe videre sammen med Burson-Marsteller.

Den satt litt inne, og jeg kjenner at jeg nesten angrer litt nå mens jeg sitter her og skriver dette, men det var nok riktig valg for både meg og dem.

Dette betyr at jeg får mer tid til å fokusere skikkelig på Sitatsjekk og Gravemaskinen, men det betyr også at økonomien min blir en del strammere enn planlagt. Det tar tid å løfte disse tjeneste opp på ambisjonsnivået vårt, og det tar enda lengre tid å få det til å gå rundt økonomisk, men jeg vet hva jeg gjør og hva som venter meg.

Fast spalte i Kampanje

Fredag publiserte Kampanje min første analyse/kommentar i det som blir en ukentlig spalte denne våren.

Jeg skal skrive om media og teknologi, og i min første artikkel skrev jeg om  hvor norske nettaviser kan finne sine første 10.000 betalende lesere.

Denne analysen er skrevet på bakgrunn av et møte jeg hadde med Blindeforbundet like før jeg sluttet i Teknisk Ukeblad i fjor høst.

Jeg ble invitert dit for å fortelle om lesebrett, hvordan teknologien utviklet seg og hva man kan forvente derfra fremover. Det var et artig og interessant møte, men jeg må innrømme at jeg lærte mer enn jeg lærte bort.

Den største aha-opplevelsen kom da det gikk opp for meg at Blindeforbundet ikke trenger spesialtilpassede løsninger som blir dyre å utvikle og vedlikeholde. De har alt de trenger av teknologi for å få lest opp nyheter, så det eneste norske medier trenger å gjøre er å levere en abonnementstjeneste med redaksjonelt utvalgt kvalitetsjournalistikk som er kompatibel med deres tekst-til-tale systemer.

Dette var den første artikkelen min, og jeg må innrømme at jeg fikk en nesten berusende følelse av å se den publisert. Jeg skrev mange lignende kommentarer i Teknisk Ukeblad, og de siste 4 årene har jeg skrevet mye for både Teknisk Ukeblad og digi.no. Det har rett og slett vært en rar følelse å ikke skrive på fast basis, selv om jeg har blitt litt mer aktiv på min private blogg.

Nå skal jeg levere en kommentar/analyse til Kampanje.com hver uke, samt at jeg skal skrive en større reportasje/gjennomgang, samt en mindre analyse til hvert nummer av bladet.

Jeg har begynt å gjøre notater til flere av de kommende artiklene, men håper også på innspill fra medieinteresserte teknologer. Kampanje har ikke fått på plass et debattsystem ennå, men det kommer nok etterhvert. I mellomtiden kan innspill gis her på min blogg, på Twitter eller ved å sende meg en e-post. Kampanje er forøvrig også tilgjengelig på Twitter og Facebook.

Hvis du har noen synspunkter på La de blinde vise vei, så er jeg åpen for både ros og kritikk, samt eventuelle spørsmål.

Jeg skulle gjerne ha fulgt opp min egen oppfordring, men må nok overlate det til de som har en publikasjon med kvalitetsjournalistikk. Min private blogg blir nok litt for nisjepreget, men ettersom det er så enkelt å få det på plass, skal dere ikke se bort fra at jeg tar meg tid til å sjekke ut at den er godt nok tilrettelagt for de blinde gjennom denne bloggens RSS-feed.