Tag Archives: kampanje

iPad er fin den, men hva med iPhone?

I går samlet mediebransjen seg på NONA’s seminar om iPad på Grand Hotel i Oslo.

Interessen var så stor at køen sto langt ut i gangen, og ned i heisen. Og da 160 lykkelige sjeler var sluppet inn, ble resten avvist og sendt ned på Stopp Pressen for å drikke øl mens de fulgte seminaret gjennom Twitter-rapporteringen gjennom knaggen #nona.

Selv var jeg først av alle på plass, og sikret meg en plass helt bakerst. Jeg var der for å lytte, lære, observere og for å la meg inspirere, ikke for å proklamere eller spørre.

Det nærmeste jeg kom å åpne kjeften var da tallene for Bonytt Bad på iPad ble presentert. Etter 2 uker på markedet, hvorav 5 av dem på førsteplassen, kunne Hjemmet Mortensen fortelle at de hadde solgt like under 1.000 enheter.

Jeg følte sterkt for å rope BINGO! så høyt jeg kunne, men for en gangs skyld klarte jeg å holde kjeft, så jeg sendte det som en Twitter-melding i stedenfor.

Nå må dere ikke misforstå denne meldingen. Jeg er en stor fan av jobben som er gjort med Bonytt Bad på iPad, og som jeg skrev i mitt blogginnlegg dagen den ble lansert, så mener jeg at gjengen bak har tatt de riktige valgene så langt som det lar seg gjøre med dagens kunnskap og erfaring. At de i tillegg deler disse tallene med både konkurrenter og lesere er noe de også fortjener skikkelig ros for.

Jeg sendte bingo-meldingen fordi jeg traff med mitt estimat, og fordi det alltid er gøy å få bekreftet at man har rett. :-)

Salget av apps for iPhone og iPad er et fagfelt jeg jobber mye med og som interesserer meg både som utvikler, medieutvikler og som teknologiinteressert frilansjournalist. Jeg har skrevet flere analyser i kampanje om hvorvidt det er mulig for henholdsvis norske utviklere og norske medier å skape bærekraftige inntekter i dette markedet, samt i kommende tilsvarende markedet på Android, Windows Mobile, Kindle m.fl.

Ved å følge med på salgstallene til mine egne iPhone- og iPad-applikasjoner Siste Nytt og Sitatsjekk, og gjennom å følge med på hvilke plasseringer forskjellige apps har på forskjellige tidspunkter, har jeg fått et statistisk faktagrunnlag som egner seg godt for analyser når jeg putter tallene inn i et regneark med noen formler jeg har laget.

Med utgangspunkt i disse tallene skrev jeg f.eks. analysen Kalddusj for iPad-entusiastene 18. oktober. Dette betyr ikke at jeg har mistet troen på iPad, men da jeg så tallene skjønte jeg at utviklingen vil gå litt tregere enn jeg selv hadde forventet.

Med dette faktagrunnlaget som utgangspunkt har jeg nå gjort klart et nytt eksperiment for å teste en hypotese jeg har grublet på noen måneder.

I går, cirka 2 timer før NONA-seminaret om iPad, meldte jeg på Twitter at jeg nettopp hadde sendt inn mitt tredje iPhone-prosjekt til Apple.

I motsetning til Siste Nytt og Sitatsjekk, som begge er tilpasset iPad, vil det ikke skje med dette prosjektet. Det er et “iPhone only”-prosjekt. Jeg skal ikke nekte noen å prøve det på sin iPad, men fokus retter seg utelukkende mot iPhone og iPhone-brukere.

Hvorfor det?

Fordi jeg har lyst, men også fordi jeg ønsker å gjøre et eksperiment for å se hva man kan gjøre når man utelukkende fokuserer på å gi brukeren en skikkelig god opplevelse på den relativt lille skjermen som iPhone har.

Mobilens skjermstørrelse anses som en flaskehals, men jeg tror det er fordi man ennå ikke har sett et prosjekt der det er gjort en skikkelig tilpasning til den. Ved å ignorere iPad, håper jeg å komme nærmere enn tidligere forsøk.

Et annet viktig moment er volumet. Estimatene spriker, men diverse tall tyder på at det er mellom 40.000 og 50.000 nordmenn som allerede har anskaffet iPad, selv om den ennå ikke er lansert.

Det er et imponerende tall, men når vi samtidig vet at det gir 1.000 solgte enheter for et vellykket redaksjonelt produkt, skjønner vi raskt at det må bli mange flere hvis den norske mediebransjen skal kunne lykkes på iPad med sine satsinger.

Som den analytiske nerden av en medieutvikler jeg er, har jeg tenkt litt på hvordan finne relevante tall for hvordan dette blir den dagen ti ganger så mange nordmenn eventuelt har kjøpt iPad.

En metode er å gange antall solgte med 10, og si at det blir solgt ti ganger så mange iPad-apps. Det kan være korrekt, men vi trenger flere ankerfester for tallene våre for å få et mer kvalitetssikret estimat. Det er da også mulig, ettersom vi har et svært likt produkt på det norske markedet i dag.

I følge diverse tall og analyser er det cirka ti ganger så mange nordmenn som har iPhone, som de som har anskaffet iPad. Tallene spriker der også, men i mars skal tallet ha passert 400.000 iPhone-mobiler i Norge. Vi kan derfor legge til grunn at det er et sted mellom 400.000 og 500.000.

I tillegg til å gi oss muligheten til å finne fakta om hvordan iPad-markedet kan utvikle seg, er dette også en mulighet som den norske mediebransjen så langt har ignorert.

Hvis det faktisk er slik at leserne er villig til å betale for innhold bare det kommer på en iPad, betyr ikke det samtidig at det burde være tilsvarende muligheter for å få det til på iPhone?

Jeg har derfor laget et nytt produkt som jeg har kalt iPhoneSamfunnet som vil bli tilgjengelig i App Store fredag 19. november 2010 (hvis Apple godkjenner det).

Foreløpig har jeg ikke tenkt til å si så mye mer om hva det er, men her er et skjermbilde fra iPhoneSamfunnet:

Jeg skal være den første til å innrømme at skjermbilde ikke forteller mye, og slik det ser ut kunne det like gjerne vært en artikkel fra en vanlig mobil nettavis tilpasset iPhone. Det er det ikke. 😉

Mer forteller jeg ikke i denne omgang, og jeg vet heller ikke om jeg har truffet blink. Jeg viste iPhoneSamfunnet til 5-6 utvalgte personer etter seminaret i går, og tilbakemeldingene var stort sett at dette var spennende og interessant. De var imidlertid også usikre på om jeg har funnet “svaret”, så vi får alle vente og se. Mer info kommer etterhvert.

Som nevnt tidligere i dette innlegget, er det ikke bare ett svar jeg jakter på med iPhoneSamfunnet. Og hvis jeg har bommet fullstendig, så gir det også et interessant svar.

For hvordan kan mediebransjen tro at vi skal lykkes på iPad, hvis det ikke er mulig å lykkes i det 10 ganger så store iPhone-markedet?

To be continued…

PS! Mens dere venter får dere støttekjøpe Siste Nytt og Sitatsjekk slik at jeg får et bedre tallgrunnlag jeg kan dele med dere. 😉

Who watches the watchmen?

Tirsdag kveld la jeg ut følgende Twitter-melding:

Spørsmålet er en henvisning til filmen og tegneserien Watchmen, der maskerte “superhelter” som bekjemper kriminalitet har tippet over og gått berserk (som igjen har lånt spørsmålet fra grekerne).

Den andre setningen er en henvisning til PST’s Twitter-konto med en bemerkning om at det ikke er så lurt å sende e-post med personsensitive opplysninger til politiets overvåkningstjeneste. Den ble fulgt opp med en egen dedikert Twitter-melding til PSTNorge onsdag, slik at de skulle få tid til å rette sikkerhetstabben sin.

Sammenhengen ble nok ikke tydelig før på torsdag, da jeg fikk følgende analyse publisert i min Kampanje-spalte:

I analysen tar jeg for meg hvordan PST håndterer e-post på en særdeles kritikkverdig måte. Kortversjonen er at inngående e-post mellomlagres ukryptert på servere i USA hvis PST’s primære (og eneste) e-postserver går ned.

Bakgrunnen for min analyse er PST’s skremselspropaganda sist mandag, der de med stor overdrivelse avslører sin manglende kunnskap om Datalagringsdirektivet. Det ble toppsak rundt om i medie-Norge, og det var propagandaen jeg våknet til på radioen.

PST leverte også en høringsuttalelse som dokumenterer deres manglende kunnskaper om både internett og Datalagringsdirektivet. Som jeg skriver i min egen høringsuttalelse, er jeg tilhenger av å gi politiet og tilsvarende etater verktøyene de trenger, men jeg er en motstander av “lat som om du gjør noe”-tiltak.

Det er Datalagringsdirektivet et av mange skremmende eksempler på, men det er også et direktiv som vil ødelegge ditt og mitt personvern. Jeg har holdt igjen på mine skriverier i forhold til hvordan, men jeg kan si her og nå at ALLE har noe å frykte hvis det innføres. Jeg vet hvordan, men jeg ønsker verken å fortelle hvordan – eller noensinne demonstrere det.

Vi trenger PST, og vi trenger et kompetent politi på nettet. Deres skremselspropaganda om Datalagringsdirektivet avslører dessverre at vi ikke har det politiet Norge trenger. Vi har isteden et overvåkningspoliti som bare later som om de vet hva de driver med. Det gjør meg trist, men også engasjert.

So… who watches the watchmen?

I do.

You do.

We all do.

That’s democracy in action.

Det eneste vi har lært av historien, er at vi aldri lærer

Fredag publiserte Kampanje min analyse der jeg tar for meg pressens manglende evne til å lære av andre bransjers feil og fall.

Der sammenligner jeg papirleksikonets halvhjertede nettsatsing med papiravisenes manglende forståelse for hvorfor de må satse for fullt nå.

Dette er et gjentagende tema i mange av mine analyser, blogginnlegg og debattinnlegg, og dette må vel kunne sies å være en snill variant. I neste utgave av papirutgaven av Kampanje går jeg hardere til verks…

Forøvrig er det ikke bare på den redaksjonelle siden at mediebransjen ikke klarer å lære av verken egne eller andres feil.

I bladutgave nummer 2 av Kampanje, har jeg en gjennomgang av hvordan iPad og mobiler med berøringsskjerm gir bransjen en ny sjanse til å lykkes med digitale annonser som virker. Kortversjonen er at berøringsskjermer åpner for helsides interaktive annonser som ikke irriterer leserne, på samme måte som i papirmagasiner.

Spørsmålet jeg likevel stiller, er om reklamebransjens hulemenn kommer til å slippe til med sitt syn nok en gang, og dermed ødelegge for annonsegrunnlaget på nett nok en gang.

Jeg har også en mindre kommentar i min teknospalte der jeg tar for meg troverdighetsparadokset: At journalister, yrket med lavest troverdighet, lever av sin troverdighet.

Krevende spalte

Akkurat nå sitter jeg mentalt blåst etter å ha levert to analyser til neste papirutgave av Kampanje.

Det har vært krevende, og akkurat nå sitter jeg med en vond følelse av at de ikke er gode nok. Det er ikke noe nytt, ettersom det er følelsen jeg har hatt hver eneste gang jeg har levert fra meg en analyse til Kampanje i år. Det er først når jeg leser de om igjen etter at de er publisert, at jeg får en god følelse igjen.

Så lang er jeg derfor ganske fornøyd med det som er publisert, men jeg merker at den påkrevde innsatsen tar mye mer på enn hva jeg hadde trodd. Jeg er derfor glad for at jeg ikke takket ja til enda en skrivejobb etter at jeg sluttet i min rekordkorte karriere i kommunikasjonsbransjen.

Jeg skriver for Kampanje av flere årsaker, og den viktigste grunnen er at jeg liker å skrive kommenterende analyser om mediateknologi og forretningsutvikling.

Det er et veldig krevende felt. Jeg bruker veldig lang tid på hver eneste analyse, og da snakker jeg bare om selve skrivefasen. Researchen kommer i tillegg, men den gjør jeg med glede. Den foregår da også i forbindelse med andre prosjekter jeg enten jobber med, eller har jobbet med, samt med utgangspunkt i samtaler med dyktige og spennende mennesker jeg har hatt gleden av å møte og diskutere med.

Den nest viktigste grunnen til at jeg skriver analysene, er at jeg ønsker å påvirke mediebransjens utvikling slik at den går i riktig retning. Jeg kommer fra IT-bransjen, bransjen som snur alle andre bransjer opp/ned, og vet derfor mye om hva som kommer til å skje i tiden fremover. Det er lettere å spå fremtiden enn hva folk tror. Utfordringen er å tidfeste hendelsene og vite hva slags overraskelser som kommer. Med litt slingringsmonn kan man peke mot nord, og så vil utviklingen gå i retning av et sted mellom nordvest og nordøst.

Mediebransjen er ikke den første som må omstille seg som en følge av IT-bransjens innovasjoner, og de er heller ikke den første bransjen som ikke klarer å lære av andre bransjers feilvvalg. Dette kan irritere meg veldig, noe som gjerne kommer til overflaten når folk i sentrale posisjoner uten peiling får lov til å skusle bort millioner av kroner på feilslåtte prosjekter som er dømt til å mislykkes. Jeg forsøker å besinne meg, men det er ikke alltid like lett. :-)

Da er det lettere å være konstruktiv gjennom analyser der jeg forsøker å formidle mine tanker og ideer slik at andre kan lese dem. Ettersom det er ekstremt mye som må gjøres, kan jeg like gjerne dele mine ideer på de områdene jeg ikke har tid til å gjøre det selv. Hvis andre plukker det opp og gjennomfører noe av det helt eller delvis, er det uansett ett pluss. Så kan jeg bruke min tid på det andre ikke gjør.

Den tredje grunnen til at jeg skriver analysene, er at jeg ønsker å være en del av mediebransjen.

Det er rart med det, men på tross av alle veivalgene mediene har tatt som jeg mener er riv ruskende gale, så ønsker jeg virkelig å være en del av den. Det er ikke fordi jeg ønsker oppmerksomheten fra flest mulig, men fordi dette er bransjen som har størst påvirkningskraft på alle andre bransjer og dermed det såkalte kunnskapssamfunnet vi lever i.

Denne makten er bare indirekte, men det er godt nok for meg. I mange tilfeller er da også denne indirekte påvirkningen mer virkningsfullt enn hva selv de mektigste politikerne kan klare å få til gjennom sine konkrete vedtak. Mediebransjens makt ligger i å velge hva som står på agendaen, samt å stille kritiske og undersøkende spørsmål for å avdekke skandaler før katastrofen er et faktum. Dette gjøres, men dessverre i alt for liten grad. Jeg ønsker derfor å være en av brikkene i mediebransjen som påvirker dette i riktig retning.

Sånn sett kan denne grunnen også beskrives med ordene merkevarebygging og markedsføring, ettersom jeg håper at de som leser analysene sitter igjen med inntrykk av at jeg er en av de som skjønner hva som skjer og hva som må gjøres.

Den fjerde grunnen er pengene jeg får for å skrive disse analysene. Det ville vært greit betalt, hvis det ikke var for at jeg bruker så lang tid på hver enkelt analyse.

Det er selvvalgt, så jeg skal ikke klage, men det gjør at jeg må sikre meg andre større inntektskilder ved siden av. Det arbeidet pågår parallelt, men jeg har nok prioritert det litt for langt ned på listen min.

Hovedprosjektet mitt går som det skal, og selv om utviklingen ikke er så synlig eksternt er jeg veldig fornøyd med å se at konturene av visjonen min begynner å vise seg i våre interne prototyper. Vi jobber med noen kommersielle prosjekter rundt dette nå, men jeg tror ikke det vil bli økonomisk bærekraftig helt med det første, selv om det trolig gir nok penger til å betale noen av de faste utgiftene mine/våre.

Den femte grunnen gir seg selv. Jeg er ingen risikosøkende galning, men så lenge jeg har gjort et analytisk forarbeid og sikret meg et fundament hvis noe skulle gå galt, trives jeg godt i litt usikre og turbulente perioder.

Jeg har evnen til å gjøre rutinearbeid når jeg må, og det beste eksempelet på det er vel min evne til å trene svømming på konkurransenivå i totalt 13 år, men hvis jeg skal orke slikt arbeid må det være for å nå et mål. Hvis jobben går ut på å holde fortet, fungerer jeg rett og slett ikke.

Da jeg jobbet som IT-konsulent var jeg veldig dyktig til å rydde opp i prosjekter som hadde gått til helvete (ordet må brukes som beskrivelse – beklager), eller i oppstarts- og avslutningsfasene, men jeg var knapt middelmådig på oppdrag med rutinearbeid.

Flere har fleipete sagt at jeg trenger litt turbulens, og at hvis jeg ikke har det, så skaper jeg det. Det er en ubehagelig sannhet som jeg har tenkt mye over. Jeg blir sliten som alle andre, og ønsker av og til at jeg skulle klare å sitte fornøyd med en helt grei rutinejobb, men jeg vet med meg selv at det ikke vil fungere over tid.

Det beste for meg vil være å jobbe på prosjektbasis, men med et par faste holdepunkter som gjør at jeg ikke sporer helt av når jeg blir for ivrig. Der er jobben som spaltist for Kampanje perfekt selv om den er svært krevende. Ved å måtte levere en analyse innen feltet jeg jobber med hver uke, samt to analyser (nesten) hver måned til bladet, får jeg den røde tråden jeg trenger.

PS! I går / i dag kom Kampanje med den første papirutgaven der jeg har to artikler på trykk. Den ene er en analytisk gjennomgang av strategien og teknologien som ligger til grunn for Amazon’s Kindle, og den andre er mitt første (og siste) forsøk som “sexspaltist”. :-)

Du finner den i større Narvesen-kiosker, og slik ser den ut:

Kortversjon for late lesere

I morges publiserte Kampanje min hittil lengste analyse (i år).

Meld deg inn i kunnskapssamfunnet, er en gjennomomgang av hva som egentlig får lesere til å betale for nyheter.

Den er 15.889 tegn lang, noe som er litt over gjennomsnittet for en vanlig artikkel. Det er langt fra min lengste, og jeg har faktisk kuttet mye før jeg sendte den inn.

Likevel er det noen som klager på lengden, og for å blidgjøre de kommer kortversjonen her: