Anders Brenna

Fredag hadde jeg min siste arbeidsdag i digi.no, og om en uke begynner jeg i min nye jobb som nettsjef i Teknisk Ukeblad.

digi.no og resten av publikasjonene i Aller Internett flytter til nye lokaler i sentrum i løpet av helgen, og det passet derfor godt å avslutte denne fredagen. Det ville rett og slett blitt meningsløst å bruke noen dager på å pakke ut ting og komme på plass, for så å avslutte og pakke sammen rett etterpå.

Inspirert av Anders Fagerhus, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mine tanker rundt det å bytte jobb. Akkurat som meg, gikk han fra en jobb han likte godt til  en annen jobb han hadde veldig lyst på. Slikt gir en rar følelse i kroppen, selv om det er både selvvalgt og noe positivt.

Dessuten gir det ingen mulighet til å spille Dead Kennedys coverversjon av den legendariske låten “Take this job and shove it” på full guffe, for så å dra ned buksa, flekke ræva og marsjere triumferende ut. Kanskje jeg avslører mitt syke sinn når jeg forteller at det hadde vært morsomt? Uansett, jeg må nok vente på en bedre mulighet for jeg har rett og slett trivdes svært godt i digi.no.

Det høres sikkert veldig egoistisk ut, men i mine egne øyne var jeg digi. Jeg tok det personlig når vi tabbet oss ut, jeg ble forbannet når konkurrentene var bedre enn oss og jeg forsvarte oss når noen kom med det jeg følte var feilaktig eller urettferdig kritikk. Selv i dag, etter å ha sluttet, har jeg vært innom noen blogger og kommentert ting som har vært relevant i forhold til digi.no.

Min siste arbeidsdag ble avsluttet med en fest, ettersom det var selskapets siste dag i det gamle kontorlokalet i Mølleparken. Det ble en verdig og god avslutning, og en bekreftelse på hvor godt jeg trivdes med mine kolleger både i redaksjonen og i resten av selskapet. Festen må nok også ta sin del av skylden for at jeg ikke fikk ferdigstilt min siste artikkel, den siste episoden av digi-TV som jeg er med på. Jeg måtte derfor skrive den i dag morges… (klokken 14:50).

Noen har uttrykt sin store overaskelse over at jeg slutter så plutselig, men det har ikke gått så fort. Internt har det vært kjent, og jeg har etter beste evne forsøkt å tømme min hjerne og gi mine kolleger alt av mine tanker, ideer og meninger om fremtiden til digi.no. Det blir selvsagt helt opp til de hva de velger å ignorere, hva de bygger videre på og hva de selv har av tanker om digi’s  fremtid. Jeg tror uansett at det blir bra. Det er tross alt en gjeng med entusiaster som har lang erfaring og stort pågangsmot, som aldri har vært redd for å si meg i mot og snakke meg til fornuft.

Jeg lot være å skrive hvor jeg skulle begynne da jeg skrev min “takk for meg”-kommentar på  digi.no. I utgangspunktet var det fordi jeg følte at jeg burde fortelle at jeg sluttet, samtidig som jeg ikke hadde lyst til å “reklamere” for min nye arbeidsplass på digi.no. Teknisk Ukeblad og digi.no er delvis konkurrenter, ettersom Teknisk Ukeblad har IT som en av sine satsningsområder. Heldigvis for meg i denne overgangsfasen er de ikke intense direkte konkurrenter, og det gjør det også litt lettere at jeg ikke går til samme stilling i Teknisk Ukeblad. Når det er sagt, er det ingen tvil om det trolig blir mer konkurranse også på IT-området etterhvert. Den tid, den sorg.

Mitt opprinnelige argument for ikke å opplyse om hvor jeg skulle begynne var ærlig nok, men da jeg så hvor stor nysgjerrigheten ble blant venner (og andre?) som kontaktet meg, våknet ertekroken i meg. Det var flere som ringte meg opp, og jeg benyttet anledningen til å presse de til å prøve seg som journalist med en vrang kilde som ikke ville si noe. Kanskje fikk de noe å tenke på til neste gang en journalist ringer de opp for å få svar? Uansett, alle fikk svar. Det var jo ikke hemmelig informasjon, og på lørdag la jeg den også inn i Journalistens jobbspalte Mediefolk (Kjekk tjeneste. Både digi.noog TU.no bør ha tilsvarende tjeneste for sine bransjer).

I Teknisk Ukeblad blir jeg såkalt nettsjef. Det er en litt vag tittel, og det tror jeg er fornuftig. Jobben min vil trolig variere ganske mye i forskjellige perioder, og for å holde litt orden på den for min egen del beskriver jeg den som en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager (vanskelig å finne et godt norsk ord) og nettredaktør.

Sistnevnte betyr ikke at jeg blir sittende med det dagligeredaksjonelle nyhetsansvaret. Teknisk Ukeblad har Tormod Haugstad som nyhetsredaktør, og han vil ha nyhetsansvaret også på nett. Haugstad har fått noen imponerende skussmål fra mediefolk jeg har snakket med, og jeg gleder meg til tappe litt av hans kunnskaper og erfaringer. Mitt redaksjonelle bidrag vil gå mer på å påvirke måten journalistene jobber på nett, og på hvordan vi utnytter nettets journalistiske potensiale gjennom nye nettjenester og dialog med leserne. Jeg kommer nok også til å skrive endel kommentarer, samt jobbe som journalist når vi prøver ut nye journalistiske metoder og verktøy.

Dette er forøvrig en av mine (mange) store kjepphester i forhold til fremtidens nettmedier. Alle nettaviser vet at de må lage nye tjenester for å stå i mot konkurransen fra nye aktører som Google, Digg, Facebook og mange andre. Det få har forstått, er at de etablerte mediene er sjanseløse hvis de lager nettjenester som står helt på egne ben.

Schibsted kunne for eksempel ikke lykkes med å utfordre Google med Sesam. Lille Schibsted’s lille Sesam fra lille Norge ble rett og slett for liten til å utfordre en teknisk gigant som er tilstede i så og si hele verden. Samtidig er Googles norske utgave av Google News fortsatt en flopp. I motsetning til i USA, får de aller fleste norske nettaviser mesteparten av sin trafikk direkte fra sin egen forside. Google-trafikken er viktig, men er langt fra å være viktigst.

Mange fremtredende mediefolk både i Norge og internasjonalt har uttrykt sin frykt for journalistikkens fremtid som en følge av nye ikke-redasjonelle tjenesters fremgang som i deres øyne skjer på bekostning av redaksjonelle produkter. De som har lest min blogg en stund, vet at jeg ikke er enig med disse pessimistene, og jeg vil trekke frem et gammelt sitat fra en tegneserie i det gamle databladet Commodore User som jeg mener er veldig illustrerende for situasjonen:

I have seen the future, and it was dark!

Litt dystert, omtrent som om mediepessimistene skulle sagt det selv, men sitatet fortsetter:

… but then I took of my sunshades.

Eller som andre har sagt det:

The future is so bright, I gotta wear shades!

Jeg mener nøkkelen til medienes fremtidige suksess er å koble god gammel kvalitetsjournalistikk med nye nettjenester, og å gjøre de i samarbeid med lesere og såkalte borgerjournalister. Denne kombinasjonen må til for å gi journalistikken nok “leverage” til å hamle opp med automatiserte og “crowdsourcede” tjenester fra internasjonale giganter. Jeg begynte så vidt på dette i digi.no, men der var det bare biprosjekt ved siden av den rent redaksjonelle jobben. I Teknisk Ukeblad håper jeg på å ta dette et skritt videre.

Noen lesere (og kanskje også min fremtidige sjef Tommy Rudihagen) reagerer kanskje på at jeg så åpenlyst forteller om tanker og ideer som konkurrenter kan kopiere. Jeg har en litt annen filosofi. Det er bare en fordel å lufte ideer på forhånd. Man kan få nyttige innspill, og man forbereder lesere, kilder og andre på hva fremtiden vil bringe. Det er nemlig en kjent sak at folk flest er redd for nye ting, og at nye produkter, løsninger og ideer ikke bør gå for langt frem for fort. Folk foretrekker små inkrementelle skritt, og selv om de i etterpåklokskapens klare lys lovpriser nye radikale ideer så har de som regel  brukt lang tid på å ta de innover seg. Mange journalisters angst for internett er bare ett av veldig mange eksempler. Dessuten er det ikke snakk om å fortelle alt, og heller ikke noe som er sensitivt.

Når det gjelder konkrete nye tiltak i Teknisk Ukeblad har jeg heller ikke tenkt til å sin noe. Ikke fordi det i seg selv er så hemmelig, men fordi jeg først må få Teknisk Ukeblad inn i blodomløpet mitt.

Jeg har vært innom Teknisk Ukeblad et par ganger for å forberede meg litt på den nye jobben, og jeg har også brukt endel tid på å lese gjennom flest mulig av de 44 utgavene som kom i fjor, samt de 5 utgavene av det separate bladet Forbrukerteknologi. I tillegg har jeg selvsagt også brukt mye tid på å lese TU.no, på å sjekke diverse statistikker, systemene de bruker og på å teste tjenestene de (snart “vi”) har på nettsidene. Jeg kjenner flere av IT-journalistene fra før av, og jeg har fått hilst på flere av de andre som jeg foreløpig bare kjenner gjennom deres byline.

Denne gjennomgangen har vært veldig oppløftende, og har styrket troen på at jeg går til en veldig spennende jobb. Jeg ser at det blir endel utfordringer, men fundamentet er bunnsolid. Dessuten virker det som en lystig gjeng. Teknisk Ukeblad’s “grand old man”, Odd Richard Valmot, har allerede rukket å “mobbe” meg to ganger på to besøk til tilhørernes høye latter. Det lover bra. Han er forøvrig like fanatisk opptatt av første verdenskrig som min forrige sjef, Einar Ryvarden, er av andre verdenskrig. Jeg må nok lese meg litt opp på krigshistorie for å henge med i diskusjonene. På den annen side har jeg nylig lest meg opp på krigsstrategi, ved å lese On War fra 1832 av den preusiske generalen Carl von Clausewitz på mobilen min.

En av mine gamle klassekamerater fra Valler Videregående, Arne Pihl Bordi, stilte et spørsmål på Twitter, som jeg føler det er naturlig å svare på spesielt ettersom han er VVS-ingeniør og dermed en leser som ikke er fra “min” IT-bransje:

Har vi i ingeniørstanden noe spennende i vente? Har du noen “programerklæring”? 

I utgangspunktet har jeg egentlig ikke det, ettersom jeg ønsker å lære mest mulig av de som jobber der først, slik at det vi gjør bygger videre på det som er bra. Hvis jeg likevel skal gjøre et forsøk, så vil jeg si følgende:

Teknologene skapte kunnskapssamfunnet, og kunnskapsnasjonen Norge trenger et stort nyhetsnettsted med fokus på teknologi, politikk og næringsliv.

Jeg tror Teknisk Ukeblad har potensialet til å bli det nettstedet, og det er derfor jeg tok jobben.