Tag Archives: journalistikk

Wired tjener pengene sine på reklame

Wired er en av pionerene på iPad. De var en av de første magasinene som kom med egen iPad-utgave, og måten de gjorde det på har blitt etterapet av de fleste.

Da de kom kunne de stolt fortelle at det første nummeret på iPad solgte mer enn 100.000 eksemplarer. Så falt tallene ganske raskt, og det på tross av at Wired satte prisen kraftig ned. I skrivende stund opererer de med følgende (norske) priser:

  • Enkeltnummer: 35 kr
  • Månedsabonnement: 14 kr
  • Årsabonnement: 140 kr

Dette blir det ikke mye penger av, for i følge redaktør Jason Pontin i Technology Review hadde Wired bare 33.237 betalende digitale abonnenter så sent som i mai i år.

Det betyr ikke nødvendigvis at Wired på iPad er dårlig butikk. Jeg har gjort en liten analyse av annonsene i julutgaven av Wired på iPad, og den gir en pekepinn på hvor inntektene egentlig ligger.

35 av 95 sider var helsides annonser i juli 2012 utgaven av Wired på iPad.

For av totalt 95 digitale sider (der mange av de kan scrolles vertikalt for mer innhold) var hele 35 av sidene fylt med helsides annonser. Det betyr at 36,8 prosent av innholdet var annonser av denne typen:

Annonsene varierer litt i typen, men mange av de er av typen merkevareannonser som ikke fokuserer på klikk. Dette er en annonsetype som nettavisene sliter med, men som papiravisene fortsatt har godt tak på i det norske markedet.

Jeg har ikke funnet noen offisiell prisliste for annonsene på Wireds iPad-magasin, men det er grunn til å tro at de tar seg godt betalt. Vi snakker tross alt om store helsides annonser som fyller hele skjermen, og ikke små puslete bannerannonser som utgjør noen få prosent av nettavisenes totale synlige flate.

Ved å ta betalt – selv om det er veldig lite – klarer også Wired å gi den nødvendige oppmerksomhet til annonsene som er plassert lengre bak i bladet. For selv om 14 kroner er småpenger, har folk som betaler for et produkt større insentiv for å bla hele veien gjennom hele bladet. Hvis Wired ikke hadde tatt betalt ville de endt opp med samme problem som nettavisene har, og det er at alle annonsører krever å komme så langt opp på siden som mulig.

På denne måten får Wired en annonseprofil som ser slik ut:

Her ser vi at helsidene med annonser er jevnt fordelt, og at det som regel er en eller to sider med redaksjonelt innhold mellom hver annonse.

Dette er et tema jeg har brukt mye tid på å undersøke og analysere, blant annet i en prosjektoppgave ved BI-studiet Nyskaping og kommersialisering.

Den har jeg skrevet litt om i det nåværende nummeret av Kampanje, og del to av den kommer i neste utgave. Jeg kommer nok også til å blogge litt mer om dette i tiden fremover, men ettersom dette egentlig bare er en forlenget utgave av et Facebook-innlegg jeg skrev tidligere i dag tror jeg at jeg setter en foreløpig strek her og nå.

Bottom line er at Wired (som kanskje er verdens fremste på brukerbetalt digitalt innhold) tjener mye mer penger på annonser enn på brukerbetaling. Dette må også norsk presse ta innover seg hvis de skal lykkes med sine forretningsmodeller nå som overgangen fra papir til digitalt kommer for fullt.

 

Digitalt kildevern

Forfattere liker ikke å skrive, men de elsker å ha skrevet.

Jeg vet ikke hvem som sa det, men nå vet jeg at vedkommende har helt i det. I dag fikk jeg min egen bok i posten, og det var en utrolig god følelse.

Som forfatter fikk jeg 10 eksemplarer til meg selv, og den første ga jeg selvsagt til junior. Han er veldig opptatt av den, og det er nok ikke så rart etter alle timene jeg har sittet med den på kveldene og i helgene.

Dette er en fagbok for journalister som jeg har skrevet med stipend fra Pressens Faglitterære Fond (PFF), og som utgis på IJ-forlaget.

I boken tar jeg for meg hvordan journalister må forholde seg til digitale spor og ny lovgivning som truer kildevernet, og dermed den kritiske undersøkende journalistikkens eksistens. Essensen er at det ikke lenger er nok å bare love kildene anonymitet. Journalistene må også sikre kildevernet mot uvedkommende på kildejakt.

Jeg skal snakke om digitalt kildevern på et NONA-seminar på Litteraturhuset tirsdag 27. mars klokken 17:00. Der håper jeg å se journalister og andre med interesse for kildevernet.

Buzzer.no

Buzzer.no er en mobil web app som bruker “social buzz” til å plukke de til enhver tid mest engasjerende norske nyhetene. Jeg har brukt den selv til å følge med på nyhetene den siste uken, og i går la jeg den ut i en åpen beta.

I utgangspunktet jobbet jeg egentlig med å oppgradere Siste Nytt for iPhone og iPad, men en bug i den oppgraderte utgaven av Apple’s XCode fikk meg til å ta et avbrekk og sysle litt med web og html5 i steden for. Det var både enklere og bedre enn jeg på forhånd trodde, og jeg ble fascinert av hvor mye bedre web apps har blitt på så kort tid.

HTML er ganske mye enklere å forholde seg til enn Objective-C, og selv om det er flere begrensninger på hva som er mulig, er det også flere muligheter. HTML-koden støtter touch, og det er jo veldig praktisk å kunne lage et enkelt mobilgrensesnitt som virker på tvers av iPhone, Android og Windows Mobile(?).

Hvorvidt jeg kommer til å konvertere Siste Nytt til å bruke HTML gjenstår å se. Jeg trenger å gjøre meg noen flere erfaringer først, og jeg må også se litt på hva slags funksjonalitet jeg legger ved.

I utgangspunktet har jeg tenkt å lage tre visningsmoduser: Siste Nytt, Snakkisene og Buzzer.

Siste Nytt forblir som før. Den viser nyhetene kun sortert etter publiseringstidspunkt.

Snakkisene er en forløper til Buzzer (som ikke er lagt ut noe sted ennå) der jeg tok utgangspunkt i antall Facebook “Likes” på artiklene for så å sortere på det innenfor dagens dato. Det fungerer ganske bra, men morgensakene kommer litt for sterkt ut samtidig som kveldssakene i for stor grad blir ignorert.

Buzzer bruker diverse sosiale parametere i kombinasjon med tidsstempelet. Den foreløpige vektingen fungerte veldig godt i utvelgelsen av artiklene i den ekstreme nyhetsuken vi har hatt, men det gjenstår å se hvor godt den fungerer nå som nyhetsbildet etterhvert normaliserer seg noe. Vi kommer uansett til å justere og videreutvikle algoritmen fremover.

Buzzer er forøvrig utviklet med Gravemaskinen’s API, og tjenesten kjører på våre servere i nettskyen til Amazon. Foruten å være en tjeneste vi selv har hatt glede av, ser vi også på den som et eksempel på tjenester som nettaviser og andre medier selv kan lage med Gravemaskinen.

I første omgang har vi ikke lagt inn så mye funksjonalitet i denne mobile web appen utover selve utvelgelsen av artiklene som vises, men vi har begynt å legge inn noe ekstra informasjon på menyvalget til høyre for hver enkelt artikkel. Her vil vi eksperimentere litt i tiden fremover, og vi er selvsagt åpne for innspill og ønsker.

Selv bruker jeg Buzzer først og fremst for å få et raskt nyhetsoverblikk når jeg er ute på tur eller når jeg trenger et kjapt avbrekk fra det jeg jobber med. Det foretrekker jeg å gjøre via mobilen min, og det er derfor Buzzer.no kun er tilpasset mobiltelefonenes skjermstørrelser. Den virker selvsagt også på nettbrett og PC-er, men det er sekundært.

Hvis du ikke allerede har prøvd den, kan du gå til Buzzer.no og sjekke den ut nå.

Beautiful journalistikk

Journalister på jakt etter klikkvinnere burde kanskje være kvalifisert til stille kritiske undersøkende spørsmål om klikk?

26. oktober 2009 sendte Beautifulpeople.com ut en pressemelding der de fortalte norsk og internasjonal presse at de var et datingnettsted som kun aksepterte pene mennesker. Den gikk rett hjem i redaksjonene til blant annet VG, Dagbladet, TV2 og Stavanger Aftenblad, og dette ble dagens mest leste artikkel på flere nettaviser.

Dette var imidlertid ikke nok for det danske nettstedet, og 10. november 2009 kom de med en ny pressemelding der de fortalte at 1,8 millioner personer hadde blitt avvist fordi de var for stygge. Der fortalte de blant annet at norske vinner var blant verdens peneste, og at de toppet listen over hvem som ble akseptert. Vi norske menn er derimot for stygge, og vi ble stort sett avvist.

Man kan stille spørsmål om dette er nyhetsverdig ut fra at dette er kjent informasjon, men norsk presse bet på nok en gang, og det var ikke bare tabloidene. NRK.no ledet an med en artikkel skrevet av 2 journalister, og et kjapt søk viste at saken ble slått opp av 21 norske nettaviser den dagen. Nok en gang ble Beautifulpeople.com dagens klikkvinner i presse-Norge.

Kritiske undersøkende spørsmål

Fra et presseståsted er det muligens andre spørsmål som burde stilles. Selv stilte jeg spørsmål ved det abnorme tallet på antall avvisninger.

Hvis 1,8 millioner personer er avvist fordi de er for stygge, må det nødvendigvis ha vært flere enn 1,8 millioner som forsøkte å registrere seg på datingnettstedet. Isåfall må nettstedet ha hatt mer enn 1,8 millioner unike besøkende. Alternativt kan noen desperate wannabees ha gjort mange forsøk på å registrere seg med forskjellige brukernavn eller bilder, men det betyr uansett at beautifulpeople.com måtte hatt mer enn 1,8 millioner sidevisninger.

I Norge er det TNS-Gallup som leverer de offisielle besøkstallene for norske nettsteder, men noe tilsvarende eksisterer ikke for Beautifulpeople.com. Det er imidlertid mulig å få et estimert tall med utgangspunkt i nettjenesten Alexa. De henter ut statistikk for alle nettsteder på internett, og selv om tallene er heftet med usikkerhet, gir de en god pekepinn.

En tommelfingerregel fra Silicon Valley’s gründermiljø sier at hvis du treffer med riktig antall nuller, så har du gjort et godt estimat. En kryssjekk mot de største norske redaksjonelle nettstedene viste at det var et avvik på ca. 20-30 prosent på sidevisninger mellom TNS-Gallup og Alexa i november 2009, altså godt innenfor. På antall unike brukere var avviket mye større, men sidevisningstallene viste ihvertfall hvilket nivå det var snakk om, og det er godt nok til å sjekke ut Beautifulpeople.com’s påstand om 1,8 millioner avviste stygge mennesker.

3 journalisttyper

Det finnes 3 typer journalister: De som skjønner matte, og de som ikke gjør det.
Ettersom flertallet trolig hører hjemme i sistnevnte kategori, skal vi vente litt med tallene, og isteden vise en graf som viser trafikkutviklingen til Beautifulpeople.com i september til november 2009:

Selv uten å kunne så mye matte, er det ganske lett å se at noe er galt med påstanden til Beautifulpeople.com. Frem til 26. oktober (den første pressemeldingen) er det knapt nok registrert trafikk på nettstedet. Da pressemeldingen ble sendt ut (og pressen kjørte sak på den) spratt besøkstallene opp, for så å falle markant igjen. Deretter fikk trafikken et enda større løft da den andre pressemeldingen (“Avviser 1,8 millioner stygge personer”) gikk sin seiersgang i både norsk og internasjonal presse.

Grafen avslører dermed at pressen har gått på en bløff og gitt et useriøst nettsted mye ufortjent reklame på falskt grunnlag. En gjennomgang av besøkstallene der undertegnede kryssjekket Alexa og TNS Gallup med en liten utregning, viste forøvrig at Beautifulpeople.com ikke en gang har hatt 1,8 millioner sidevisninger totalt siden domenet ble registrert 6. mars 2000.

Det tok forøvrig under en halvtime å avsløre Beautifulpeople.com’s bløff, og Institutt for Journalistikk gjorde en egen undersøkelse i slutten av november 2009. Likevel fortsetter norsk presse å bite på de falske pressemeldingene. I januar kunne f.eks. Dagbladet m.fl. fortelle sine lesere at 5.000 medlemmer var blitt kastet ut fordi de hadde lagt på seg for mye i juleferien…

Er det så farlig?

I seg selv er ikke en enkeltsak om beautifulpeople.com et stort problem for pressen, og selv med en serie artikler om datingnettstedet på falskt grunnlag, er det ingen grunn til å hevde at pressen med dette går nedenom og hjem. På kort sikt overlever pressen absolutt alle blundere som måtte begås. Problemet er den langsiktige effekten av å systematisk publisere irrelevante artikler på falskt grunnlag fordi de er klikkvinnere.

Noe av den beste journalistikken som gjøres i Norge, gjøres i de tabloide nettavisene. De har vært på nettet lenge, og har opparbeidet seg mye kunnskap om hvor viktig internett er for samfunnet vårt. Problemet deres er at de ikke blir tatt seriøst når de kommer med gode seriøse artikler. For det første nedprioriteres disse på forsiden av tabloide klikkhalliker (frontsjefer, utgavesjefer og nettredaktører), og for det andre tror verken leserne eller resten av presse-Norge på det som står der før noen andre «seriøse redaksjoner» selv har undersøkt saken.

Nettavisenes merkevare er dessverre heftet med så store assosiasjoner til tabloid klikkhoreri at det vil ta lang tid å rett opp skaden. Merkevarebygging tar lang tid, men de som lykkes belønnes med trafikkvekst, bedre betalt for annonseplassene og i noen tilfeller også abonnementsinntekter.

Problemet er at fristelsen for kortsiktig gevinst blir for stor når klikkstatistikken tilsynelatende gir nettavisene umiddelbar belønning.

Alt er målbart på nettet, men få gidder å måle de langsiktige effektene. Det styres for mye etter kortsiktige klikkstatistikk, og selv spisskompetansen på trafikktall brukes ikke til å stille kritiske spørsmål når dagens klikkvinner kommer servert på et fat.

 

Denne artikkelen er tidligere publisert som kommentar i papirutgaven av Kampanje. Jeg har tatt den frem og republisert den her på min blogg etter at VG Nett gikk på limpinnen til Beautifulpeople.com – igjen.

Les også hva Graverne ved IJ skrev om Beautifulpeople.com.

VG er forøvrig ikke alene denne gangen heller:

Metoderapport til SKUP

Gravemaskinens første graveprosjekt ble gjennomført i fjor høst, og bidraget var en av 66 som konkurrerte om SKUP-prisen.

Vi nådde ikke opp i år, men det tar vi ikke så tungt. Gravemaskinen er et langsiktig prosjekt, og for oss var det viktigste å komme med et bidrag slik at vi signaliserer hva slags ambisjoner vi har med dette redaksjonelle verktøyet.

Nå har SKUP lagt ut alle metoderapportene for både vinnerne og resten av bidragene, og de finner du her på SKUP’s hjemmeside.

For de som er spesifikt interessert i Gravemaskinens bidrag, publiserer jeg det i sin helhet her:

SKUP Metoderapport

 

1. Journalist

Anders Brenna

2. Prosjektnavn

Gravemaskinen.no: Kulturdepartementet somler med journalføringen

3. Publiseringer

Kulturdepartementet somler med journalføringen
http://blogg.abrenna.com/kulturdepartementet-somler-med-journalf%C3%B8ringen/
12. oktober 2010

4. Redaksjon

blogg.abrenna.com

v/Anders Brenna
Solhaugveien 77
1337 Sandvika
Mobil: 90077860
abrenna@gmail.com
twitter.com/abrenna
blogg.abrenna.com

Gravemaskinen AS

PB 227
1300 Sandvika
abrenna@gravemaskinen.no
gravemaskinen.no

5. Kontaktinfo

Anders Brenna
Solhaugveien 77
1337 Sandvika
Mobil: 90077860
abrenna@gmail.com

6. Arbeidet

A: Slik startet det

Ulovlig fildeling på nettet er et stort problem for innholdsbransjene (musikk, film, programvare etc) og de ønsker derfor både en strengere lovgivning og tilgang til flere virkemidler for å få bukt med problemet.

Mange av disse tiltakene kan imidlertid enkelt misbrukes dersom de blir implementert som en del av norsk lovgivning, og det finnes mange internasjonale eksempler på at dette ikke bare er en teoretisk problemstilling.Meningene er derfor sterke, og partene står steilt mot hverandre i samfunnsdebatten rundt hva som kan og bør gjøres.

Fredag 8. oktober 2010 sendte borgerrettsorganisasjonen Elektronisk Forpost Norge (EFN) ut en pressemelding der de vedla et notat sendt fra “Dele – ikke stjele”-kampanjen til Kulturdepartementet. De beskrev det som et “Hemmelig retthaversk notat” som vil “amputere person- og rettsvernet”.

Bransjenyhetsnettstedende Computerworld og digi.no fulgte opp med pressedekning. De intervjuet notatets avsendere – som nektet for at det var forsøkt hemmeligholdt på noe som helst vis.Undertegnede bestemte seg for å sjekke om notatet var tilgjengelig på Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP.no).

Det var det ikke, men etter å ha søkt forgjeves på flere forskjellige relevante nøkkelord ble det etterhvert klart Kulturdepartementets journal ikke var særlig oppdatert. Det var på det tidspunktet ingen dokumenter som var nyere enn en måned gamle.Noen stikkprøver på journalene til andre departement viste at enkelte departement hadde relativt ferske oppdateringer av sine journalføringer, mens andre var tregere. Det var imidlertid ingen av de andre departementene som var så dårlig oppdatert som Kulturdepartementets journalføringer.

Konklusjonen ble derfor at “Dele ikke stjele”-kampanjen ikke hadde hemmeligholdt notatet, og at det var den trege journalføringen som forårsaket et unødvendig ekstra konfliktnivå i en allerede betent samfunnsdebatt.Utover å informere om dette på Twitter og gjennom ytterligere nettdebatt ble det ikke laget noen redaksjonell sak om selve hemmeligholdet.

B: Den sentrale problemstillingen

Den interessante redaksjonelle problemstillingen lå i å sjekke hvorvidt treg journalføring var et systematisk problem eller en tilfeldighet, samt om det var store forskjeller mellom hvordan departementene håndterte journalføringen.

Hver journalføring har lagt ut informasjon om virksomhet, sak, dokumenttittel, saksnummer, dokumentnummer, dokumenttype, avsender, dokumentdato, journaldato, publiseringsdato, unntaksgrunnlag og kontaktpunkt med telefonnummer og e-post. Denne informasjonen er publisert som en webside, og den er ikke tilgjengeliggjort i et regenark eller i noen form for maskinlesbart dataformat. Det betyr at man må besøke hver eneste side, klippe ut hvert enkelt informasjonsfelt og legge det inn i et regneark. Ettersom det legges ut mange tusen journalføringer på OEP.no ville det vært en uoverkommerlig jobb å gjøre arbeidet manuelt.

C: Dokumentasjon av systematisk journalsommel

Resultatet av det redaksjonelle gravearbeidet ble en oversikt som avslørte at Kulturdepartementet i snitt brukte 28,3 dager på å offentliggjøre sin journalførte kommunikasjon. Det var nesten 3 ganger så lang tid som departementenes snitt på 9,2 og markant mye lengre enn Miljøverndepartementets snitt på 3,5 dager.Flere skal tidligere ha påpekt at det somles med journalføringen i diverse departementer, men det redaksjonelle arbeidet som ble gjort i dette graveprosjektet ga ubestridelig dokumentasjon på departementenes sviktende journalføringspraksis.

Med faktagrunnlaget fra blogginnlegget fikk Presseforbundet endelig ubestridte fakta som Kulturdepartementet måtte forholde seg til. Dette ble da også fulgt opp i et radioinnslag på NRK Kulturnytt hvor undertegnede primært bidro med å forklare hvordan datagrunnlaget ble innhentet og analysert.Etter blogginnlegget og dette graveprosjektet har Kulturdepartementet skjerpet sin praksis. Stikkprøver viser at de ligger på rundt en ukes forsinkelse nå, og ytterligere dokumentasjon på dette vil foreligge i løpet av våren når datasystemet Gravemaskinen blir klar med kontinuerlig analyse av journalføringen i tilnærmet sanntid.

D: Gravemaskinen

Som nevnt ville det vært en uoverkommerlig oppgave å samle inn og strukturere informasjon om alle journalføringer manuelt. Det ville også vært for tidkrevende å lage et nytt dedikert dataprogram eller et automatisert script fra bunnen av, ettersom det er snakk om både en komplisert innsamlingsprosess og en ressurskrevende analyse.Graveprosjektet var imidlertid et perfekt pilotprosjekt for Gravemaskinen.no, et redaksjonelt IT-system som utvikles for journalister av undertegnede i samarbeid med tildligere ansatte i Google som har erfaring fra utvikling av avansert søketeknologi.

Gravemaskinen.no er en redaksjonell søkemotor som finner, identifiserer og strukturerer faktaopplysninger i store tekstmengder. Mens tradisjonelle søkemotorer som Google, Bing m.fl. viser de 10 mest relevante dokumentene som inneholder faktaopplysningene man leter etter, presenterer Gravemaskinen de mest relevante faktaopplysningene som finnes i disse dokumentene.

Gravemaskinen er delvis utviklet som en generell søkemotor for å kunne tilby basisinformasjon når journalister søker etter faktaopplysninger på tvers av datakilder, men er primært utviklet for å raskt kunne tilpasses journalistiske graveprosjekter i utvalgt kildemateriale. Dette innebærer blant annet å lage automatiserte journalistiske algoritmer som leter på samme måte som en journalist.En tradisjonell søkemotor bygger en indeks med alle ordene som finnes i tekster for så å la brukerne søke raskt gjennom alt etterpå. Slike søkemotorer vet ikke hva de leter etter, men legger i steden tilrette for brukerne som vet hva de søker etter.Journalister derimot, vet hva de ser etter når de manuelt leter etter informasjon i en tekst. I dette tilfellet ville en journalist lett etter alle journalføringer på OEP.no der journaldato og publiseringsdato er oppført for så å klippe ut informasjonen og legge den inn i et regneark.

Dette arbeidet ble i steden overlatt til Gravemaskinenmgjennom å raskt lage noen spesialiserte digitale “journalister” som hentet ut informasjonen og la den inn i et regneark. Totalt tok det noen få timer å konfigurere systemet, samt å hente ut informasjonen fra OEP.no.Deretter ble dataene manuelt analysert i et regneark. Det innebar stort sett enkle grep som å sortere datoene pr. departement, samt regne ut snitt og andre relevante statistiske beregninger.

Ettersom langt fra alle er komfortable med tabeller og regneark, og med tanke på at de er visuelt kjedelige, ble det eksperimentert med en rekke forskjellige grafer for å illustrere faktaopplysningene om journalføringen som ble dokumentert. Det inkluderte blant annet søylediagrammer, speedometerdiagrammer og såkalte radardiagrammer. Hvilke grafer som egnet seg best er fortsatt usikkert, men resultatet ble solid dokumentasjon presentert på en enkel visuell måte som er lett å forstå for alle som leser blogginnlegget.Ettersom dette var et pilotprosjekt med ny datateknologi ble det brukt mye tid på å gå gjennom deler av datasettet manuelt for å sjekke at ikke programvarefeil forårsaket feil i datagrunnlaget.

Det ble ikke utført intervjuer i forbindelse med dette graveprosjektet. Målet var å finne frem redaksjonelt interessante faktaopplysninger om departementenes journalføringspraksis ved hjelp av datastøttet journalistikk, og det lykkes.

7. Spesielle erfaringer

Hele prosjektet må i seg selv anses som en spesiell erfaring. Foruten det er det to momenter som undertegnede ønsker å trekke frem. Det første går på redaksjonell interesse for datastøttet journalistikk, og det andre går på Offentlig Elektronisk Postjournals tekniske praktisering av offentlige journaler.

Før blogginnlegget ble publisert ble flere redaksjoner tilbudt saken på frilansbasis, og etter publisering på bloggen ble det sendt ut tips til en rekke redaksjoner. Foruten Kristine Foss i Norsk Presseforbund – som fant blogginnlegget på eget initiativ og fulgte opp med eget innlegg på offentlighet.no – var det ingen interesse.OEP.no er laget for å bidra til meroffentlighet, men gjør det på en lite hensiktsmessig måte. Det burde ikke være nødvendig å måtte bygge et produkt som Gravemaskinen for i det hele tatt å kunne gjøre en systematisk analyse av OEP.no. Det ligger jo til og med i navnet at dette er en “offentlig” postjournal.

8. Sted & dato

Anders Brenna
Sandvika, 15. januar 2010

Her kan du laste metoderapporten ned som et PDF-dokument.