Tag Archives: jobb

Kort karriere

Jeg slutter i en av mine nye deltidsjobber etter bare en uke.

I forrige uke fortalte jeg at jeg begynte som tilknyttet kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller ved siden av mitt eget prosjekt med Sitatsjekk og Gravemaskinen. Den samme uken begynte jeg også som fast spaltist i Kampanje.

Det ble dessverre ikke så mye jobbing på meg der, selv om jeg ble godt mottatt og følte at jeg hadde havnet på rett sted. På de få dagene jeg rakk å tilbringe på kontoret lærte jeg utrolig mye, og fikk også en forståelse av hvor strategisk viktig kommunikasjon kan være for en bedrift også utenfor pressefeltet. Jeg ble inspirert til å bruke kommunikasjonskompetanse i andre sammenhenger, og må rett og slett innrømme at det er en liten nedtur å ikke skulle jobbe med folkene i B-M.

Som deltidsarbeidende kommunikasjonsrådgiver ved siden av andre prosjekter viste jeg at jeg kunne komme opp i interessekonflikter, og da spesielt i forhold til mitt hårete mål om å løfte nivået på journalistikken i norske redaksjoner ved å lage et verktøy for gravejournalistikk. Jeg tror fortsatt at jeg skulle klart å gå den balansegangen, og det var da heller ikke grunnen til at vi etter en samtale på mandag kom frem til at mine prosjekter kan bli vanskelige å kombinere.

Som nevnt, har jeg begynt som fast spaltist i Kampanje. Der gjør jeg ikke journalistikk, men skriver analyser/kommentarer. Skillet er viktig, ettersom jeg ikke ønsker å misbruke eller bli mistenkt for å misbruke kraften som ligger i å intervjue noen, og så parallelt gjøre noe kommersielt med utgangspunkt i informasjon fra intervjuet eller i forhold til det jeg skriver.

Ettersom jeg primært skriver om teknologi og forretningsutvikling, er det ikke mange situasjoner der jeg kommer i en slik konflikt. Likevel, er det mine kommentarartikler i Kampanje som gjør at jeg slutter.

De som har lest det jeg har skrevet av kommentarer på bloggen min, i digi.no og i Teknisk Ukeblad, har nok lagt merke til måten jeg skriver. Noen blir provosert når jeg skriver ting rett ut, og jeg har også fått høre at noen har latt seg fornærme når jeg ikke har pakket inn mine meninger med de sedvanlige forbeholdene om ditt og datt som de fleste andre tar.

Dette bryr jeg meg ikke om, og så lenge mine kommentarer og analyser inneholder konkrete fakta og nye tanker som får leseren til å tenke over om jeg har rett eller tar feil, har jeg ingen betenkeligheter med å pøse på med egne private meninger. Jeg skal imidlertid aldri skrive en kommentar der jeg bare kommer med synsing.

Med dette som utgangspunkt burde det ikke være noe problem å kombinere spaltistjobben med å være kommunikasjonsrådgiver, og det var det da heller ikke. Men på mandag sendte jeg inn mine to analyser/kommentarer til den kommende papirutgaven av Kampanje.

Den ene analysen er en “typisk Anders-analyse” om Kindle som fikk tittelen “Kindle: The Good, The Bad and The Ugly”. Der tar jeg for meg hva jeg mener norske mediebedrifter må vite om det tekniske og forretningsmessige rundt både lesebrettet og det tilhørende økosystemet.

Den andre analysen er ikke akkurat typisk meg. Den omhandler hvordan markedsførere ikke skjønner sin rolle i dialogen i sosiale medier. Analysen er saklig, og faktaene er på plass. Utfordringen er språkbruken, og eksemplene. Tittelen er “I dialog med Kondomeriet”, og jeg innrømmer at jeg gruer meg litt til å se den på trykk. :-)

Ettersom sistnevnte er litt utenom det vanlige, lot jeg min sjef i Burson-Marsteller lese gjennom den. Han lo av den, og hadde ikke noe personlig i mot at jeg satte den på trykk, men det er ingen tvil om at teksten ikke helt stemmer overens med profilen til et anerkjent internasjonalt rådgivningsselskap.

Vi diskuterte litt frem og tilbake, og kom frem til at den i seg selv ikke er et problem, men at det kan bli noen uheldige situasjoner hvis jeg fortsetter å skrive i samme sporet. Det har jeg ingen planer om å gjøre, men det fikk meg til å tenke. Problemet er ikke om jeg får lov eller ikke, problemet er om jeg begynner å legge begrensninger på meg selv og min stil i tilfelle jeg skaper problemer. Isåfall blir jeg en dårligere skribent, og en dårligere analytiker.

Dette er forøvrig en microutgave av pressens dilemma i kontroversielle saker om f.eks. publisering av Muhammed-karikaturene. Mediene som ikke publiserte når det var relevant, har lagt en begrensning på seg selv. Det kan tenkes at noen faktisk oppriktig mener at de selv ikke har gjort det, men skaden er allerede gjort. Kritikere kan med stor troverdighet kritisere dem for å ha latt seg kneble.

Nå tviler jeg på at det er en stor etterspørsel etter grov språkbruk og pinlige eksempler i mine analyser, men min konklusjon ga seg selv etter noen timer i tenkeboksen.

Hvis jeg skal fortsette å skrive, og få et kick av å se det publisert, kan jeg ikke ha noen begrensninger utover saklighet og vanlig folkeskikk. Jeg valgte derfor å prioritere spaltistjobben i Kampanje, og takke nei til å jobbe videre sammen med Burson-Marsteller.

Den satt litt inne, og jeg kjenner at jeg nesten angrer litt nå mens jeg sitter her og skriver dette, men det var nok riktig valg for både meg og dem.

Dette betyr at jeg får mer tid til å fokusere skikkelig på Sitatsjekk og Gravemaskinen, men det betyr også at økonomien min blir en del strammere enn planlagt. Det tar tid å løfte disse tjeneste opp på ambisjonsnivået vårt, og det tar enda lengre tid å få det til å gå rundt økonomisk, men jeg vet hva jeg gjør og hva som venter meg.

Vi utfordrer bloggerne

I siste nummer av Teknisk Ukeblad har vi fokusert litt ekstra på IT-konsulentene i IT-seksjonen, og i dag har vi publisert to artikler om hvordan det går:

De står på samme dobbeltside i bladet (32-34), og vi har forsøkt å legge de ved siden av hverandre på nett.

Fra min tid i digi.no har jeg fått med meg hvordan mange lesere reagerer på to saker som sier det motsatte av hverandre. Som regel fikk vi kjeft fordi vi ikke “klarte å bestemme oss”  – som om det var vi som avgjorde hvordan om det går bra eller dårlig i verden :-)

Jeg er likevel av den bastante oppfatning at det er god journalistikk å kjøre saker som vinkles hver sin vei, og at det fungerer ekstra godt når de publiseres tett opp mot hverandre. Det får frem usikkerheten som råder, og det fremprovoserer kommentarer fra lesere som vet mer om saken.

I mange saker møter journalister en mur av taushet, eller generelle meningsløse standardsvar. En pressetalsmann kan ikke lyve uten å fullstendig ødelegge sin troverdighet for evig og alltid, men vedkommende kan utelate opplysningene vi er på jakt etter. Hvis vi vet hva i bør spørre om, så får vi som regel svar. For å vite det er vi ofte avhengig av tips. Det behøver ikke å være konkrete opplysninger, men alt som setter oss på rett spor er av interesse.

I digi.no kjørte vi flere “spørresaker”, det vil si artikler der vi samlet sammen opplysninger og presenterte de til leserne, før vi ba om innspill i debatten.

Debattene under disse spørresakene var veldig interessant lesning, og vi fikk mange tilbakemeldinger om at de ble diskutert på både ledermøter og i korridorene på IT-avdelinger.

Det er viktig å påpeke at dette ikke var en oppfordring til å lekke taushetsbelagte opplysninger, og det presiserte vi alltid med følgende uthevede  tekst:

Husk at du som ansatt trolig har undertegnet en taushetserklæring. Hold deg til det generelle, og du kan gjerne være anonym.

Jeg tror på en videreutvikling av dette, og dette er en av mange grunner til at vi har satset på å lenke til bloggere gjennom Twingly. Sannsynligvis er det flere der ute som vet noe mer, eller som i det minste har noen interessante observasjoner. Ved å skrive på egen blogg som vi lenker til, blir det også mer seriøst. Selv en anonym blogger er mer opptatt av sitt eget nettsteds trovererdighet, enn en hvilken som helst person i debatten under en artikkel.

Som sagt ved flere anledninger, så kommer jeg til å lese samtlige blogger som lenker til oss for å bygge opp en forståelse av hvem som kan hva. Dessuten gir det oss mulighet til å følge opp våre saker på en god måte, og i samspill med bloggerne.

Vi jobber videre som vanlig med vår journalistikk, men hvis en blogger kommer opp med noen gode nye opplysninger, så kan vi fremheve det på våre sider (med lenke og ordentlig kreditering) og følge opp med vår journalistikk der bloggeren møter veggen.

Dette er en av mange grunner til at jeg mener John O. Egeland i Dagbladet tar fullstendig feil når han sier at “Det er journalistikkens framtid som er problemet.” Journalistikken har en lysende fremtid, hvis vi bare utnytter mulighetene.

Jeg ser for meg et journalistisk samspill som fungerer omtrent slik:

  1. Journalister setter en sak på dagsorden
  2. Bloggere forlenger journalistikken med nye opplysninger, korrigeringer, meninger, tips og spørsmål
  3. Journalister følger med på bloggene,  fremhever de mest interessante og følger opp ubesvarte spørsmål

Akkurat hvor en sak starter, vil alltid variere. De fleste gode saker starter ikke med journalisten, men med et godt tips.

Hvor prosessen slutter er et åpent spørsmål. Med en slik modell kan man følge opp sakene over tid på en effektiv måte, og så kan mediene fokusere på å bli en god plattform for god journalistikk.

Nå utfordrer jeg bloggere til å være med på å forbedre journalistikken ved å komme med innspill, nye opplysninger, kommentarer eller tips om situasjonen blant de norske IT-konsulentene.

 

OPPDATERT: Den første reaksjonen var litt kritikk, men vi har en god diskusjon på bloggen til Eivind B. Waaler.

Bloggen min er sjalu

Jeg begynte å blogge i 2003, og selv om det har vært av og på i perioder, så har jeg vært ganske flittig frem til jeg begynte som journalist i digi.no. Da ble det lite overskudd igjen til å blogge, og bloggen lå på is i lange perioder.

Litt etter at jeg ble redaksjonssjef ble jeg litt mer aktiv igjen, og jeg flyttet også bloggen min over på en egen WordPress-installasjon fra min opprinnelige Blogger-konto på Blogspot (jeg hadde også flere andre blogger den gang, blant annet en bedriftsblogg for Silver Bullet).

Ved påsketider i fjor startet jeg også en engelsk blogg, der ambisjonene var å skrive på engelsk om norske IT-nyheter som kunne være av interesse for et internasjonalt publikum. Behovet var stort, noe som viste seg raskt med en Slashdot-sitering allerede på en av de første innleggene.

Den engelske bloggen fikk laveste prioritet, og jeg har fått noen forespørsler om hvor det ble av meg. Den norske bloggen fortsatte, men selv med et relativt lavt ambisjonsnivå har det vært litt vanskelig å holde kontinuerligteten. Jeg satset på å skrive en gang i uken, og det er fortsatt målet, men jeg ligger litt bak skjemaet.

Den samme ambisjonen om et innlegg i uken har jeg forøvrig også for NONA-bloggen, en blogg for Norway’s Online News Association. Jeg er ikke helt i rute der heller, men jeg deltar ihvertfall ganske aktivt i debattene.

Twitter må kanskje også ta sin del av skylden for at jeg blogger så sjeldent, samtidig som det fortjener æren for at jeg ofte deltar i diskusjoner på nett. Det tar så kort tid å skrive 140 tegn at det aldri er behov for å dra frem argumentet om at jeg ikke har tid.

Som redaksjonssjef i digi.no fungerte jeg også som journalist i tillegg til andre oppgaver. I perioder skrev jeg mange artikler, og i perioder ble det få. Dessverre ble det litt færre av de lange grundige reportasjene jeg liker best, og jeg klarte ikke å presse meg selv til nye featurereportasjer, en sjanger jeg liker veldig godt og som jeg synes fungerer godt på nettet.

I min nye jobb i Teknisk Ukeblad er situasjonen litt annerledes. Jeg har mange flere oppgaver, og det skulle i utgangspunktet bety at jeg får enda mindre tid og overskudd til å blogge, men det er ikke tilfelle. Som jeg tidligere har beskrevet, anser jeg min stilling som nettsjef å være en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager og nettredaktør. Det er forøvrig en beskrivelse jeg også har lagt inn i min profil på LinkedIn.

Teknisk Beta

Disse rollene gjør det naturlig å bruke litt tid på å blogge om hva vi gjør, og derfor opprettet vi Teknisk Beta allerede den første dagen (domenenavnet ble bestilt i forveien, og vår webutvikler Asbjørn satte opp bloggen og testet den). Målet mitt er å skrive et innlegg på Teknisk Beta hver eneste dag.

Jeg innser selvsagt at det er litt vel ambisiøst, og at det fort kan bli noen feilskjær. Det ble det da også den første uken, men takket være WordPress’ enkle publiseringssystem dro jeg meg i land ved å skrive to av innleggene på den lokale WordPress-applikasjonen på iPhone, på toget hjem.

Hittil har jeg skrevet følgende innlegg på Teknisk Beta:

  1. Velkommen til Teknisk Beta
  2. Følg Teknisk Ukeblad på Twitter
  3. Del Teknisk Ukeblad på Twitter
  4. Hvem skrev hva om Sesams gatebilder?
  5. Internseminar
  6. Drømmen om hele artikler i RSS
  7. Vi spør: Når er det greit å bli overvåket av Google Latitude?
  8. Sjefen er på Twitter

De som har lest min blogg de siste årene, vil raskt se at alle disse blogginnleggene ville vært naturlige innlegg på min private blogg her på blogg.abrenna.com. Det er derfor ikke så rart at bloggen min er litt sjalu på Teknisk Beta.

Hvordan skal jeg gjøre dette i tiden fremover? Jeg synes det er mest naturlig å skrive de innleggene på Teknisk Beta, men da flytter jeg samtidig mye av det mest interessante innholdet er på min private blogg over på bedriftsbloggen. Jeg er heller ingen stor fan av å blogge for mye om mitt privatliv, selv om jeg av og til nevner noen ting.

Dette er forøvrig samme problemstilling som jeg møter i forhold til å blogge på NONA-bloggen. Der har vi diskutert å agreggere innhold, slik at det automatisk blir publisert flere steder. Det fungerer selvsagt, og jeg kan gjøre det med Teknisk Beta og blogg.abrenna.com, men det er jo litt på tvers av hvordan internett fungerer. Det blir som når alle nettaviser publiserer den samme NTB-meldingen på hver sin nettavis. Sannsynligvis hadde det vært bedre for alle at vi isteden fant en fornuftig måte å lenke innholdet på.

Jeg tror derfor at jeg kommer til å legge meg på en modell der jeg legger inn RSS-feeds fra Teknisk Beta på høyresiden av bloggen, og at jeg nøyer meg med å skrive mine mest kontroversielle mediameninger her på min private blogg. Noen vil sikkert mene at jeg nesten bare kommer med kontroversielle utspill om media, men jeg velger nå å tro at det ikke er tilfelle. Det betyr at det blir færre mediakommentarer her på blogg.abrenna.com, og det betyr at jeg må finne meg et nytt hovedemne for hva jeg skal skrive om her.

Økonomi

Svaret gir seg selv. Vi står oppi den mest alvorlige finanskrise i min levetid, og sannsynligvis også i både mine foreldre og mine barns tid. Jeg er så heldig at jeg har en god venn med en imponerende analytisk evne, og et godt innblikk i hva som skjer i verdens finansmarkeder. Da han i mars i fjor forklarte meg hva som ville skje i høst, avviste jeg ham, men på sensommeren/senhøsten gikk det opp for meg hvor rett han hadde. Det var heller ikke snakk om et tilfelle der pessimisten før eller siden må få rett, men et tilfelle der han forklarte mekanismene bak. Jeg fikk mange aha-opplevelser etter at hendelse etter hendelse kom frem for dagen en uke eller en måned etter at vi diskuterte.

Jeg gjorde derfor noe jeg ikke så ofte gjør, jeg innrømmet at jeg tok totalt feil våren 2008. Litt arrogant kan jeg si at jeg tar så sjeldent feil, at jeg ikke har noe problem med å innrømme det de få gangene jeg gjør det :-)

Det betyr ikke at jeg har lagt fra meg min optimistiske grunnholdning. Det betyr at jeg forberedte meg på mulighetene som kommer i slike kriser. Skattepengene ble satt inn på konto, jeg tok ut et kontantbeløp for å ha tilgjengelige midler og vi ba banken om to års avdragsfrihet for å sikre likviditet. Avdragsbeløpet blir satt inn på sparekonto, og rentedifferansen vi taper ligger på et par tusenlapper i året. Disse grepene gjør at vi kan leve som normalt i tiden fremover, og sikrer oss handlingsrom hvis noe uforutsett skulle inntreffe.

Det gjør det alltid. Jeg pleier å si at flaks og uflaks er nogenlunde jevnt fordelt, men konsekvensene er ikke det. Det er ikke uflaks når man har strekt strikken til det ytterste og noe uforutsett skjer.

Jeg har kviet meg for å skrive så mye om denne krisen fordi jeg ikke har lyst til spre negative holdninger. Den samme kritikken har mange kommet med mot det mange mener er negativt innstilte medier. Erfaringene så langt i denne krisen er imidlertid at det er bedre å få vite at pasienten (verdensøkonomien) er syk, og hvor alvorlig det er. De som skjønner det på et tidlig tidspunkt kommer bedre ut enn de som ikke skjønner det (Røkkes salg til staten er bare ett av mange eksempler).

Etter at jeg skjønte hvor alvorlig situasjonen er, har jeg 2-4 ganger i uken diskutert utviklingen med eksperten som skjønte det før meg (jeg tok blant annet en times pause fra dette innlegget for å diskutere det med ham over Skype). Sammen forsøker vi å analysere hva som skjer, kommer til å skje og hva som er konsekvensen av det. Nå er det kanskje på tide å dele litt av våre analyser med andre, og det kan være greit å skrive det ned og få innspil fra flere. 

Vår overordnede konklusjon har uansett noe positivt over seg, selv om det er en alvorssituasjon: Dette er vår “once in a lifetime”-krise, men det er også vår “once in a lifetime“-mulighet.

Jeg får skrive mer om det neste gang. Her er de relevante lenkene for dere som først og fremst leser bloggen min for mediekommentarer:

Min nye jobb

Fredag hadde jeg min siste arbeidsdag i digi.no, og om en uke begynner jeg i min nye jobb som nettsjef i Teknisk Ukeblad.

digi.no og resten av publikasjonene i Aller Internett flytter til nye lokaler i sentrum i løpet av helgen, og det passet derfor godt å avslutte denne fredagen. Det ville rett og slett blitt meningsløst å bruke noen dager på å pakke ut ting og komme på plass, for så å avslutte og pakke sammen rett etterpå.

Inspirert av Anders Fagerhus, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mine tanker rundt det å bytte jobb. Akkurat som meg, gikk han fra en jobb han likte godt til  en annen jobb han hadde veldig lyst på. Slikt gir en rar følelse i kroppen, selv om det er både selvvalgt og noe positivt.

Dessuten gir det ingen mulighet til å spille Dead Kennedys coverversjon av den legendariske låten “Take this job and shove it” på full guffe, for så å dra ned buksa, flekke ræva og marsjere triumferende ut. Kanskje jeg avslører mitt syke sinn når jeg forteller at det hadde vært morsomt? Uansett, jeg må nok vente på en bedre mulighet for jeg har rett og slett trivdes svært godt i digi.no.

Det høres sikkert veldig egoistisk ut, men i mine egne øyne var jeg digi. Jeg tok det personlig når vi tabbet oss ut, jeg ble forbannet når konkurrentene var bedre enn oss og jeg forsvarte oss når noen kom med det jeg følte var feilaktig eller urettferdig kritikk. Selv i dag, etter å ha sluttet, har jeg vært innom noen blogger og kommentert ting som har vært relevant i forhold til digi.no.

Min siste arbeidsdag ble avsluttet med en fest, ettersom det var selskapets siste dag i det gamle kontorlokalet i Mølleparken. Det ble en verdig og god avslutning, og en bekreftelse på hvor godt jeg trivdes med mine kolleger både i redaksjonen og i resten av selskapet. Festen må nok også ta sin del av skylden for at jeg ikke fikk ferdigstilt min siste artikkel, den siste episoden av digi-TV som jeg er med på. Jeg måtte derfor skrive den i dag morges… (klokken 14:50).

Noen har uttrykt sin store overaskelse over at jeg slutter så plutselig, men det har ikke gått så fort. Internt har det vært kjent, og jeg har etter beste evne forsøkt å tømme min hjerne og gi mine kolleger alt av mine tanker, ideer og meninger om fremtiden til digi.no. Det blir selvsagt helt opp til de hva de velger å ignorere, hva de bygger videre på og hva de selv har av tanker om digi’s  fremtid. Jeg tror uansett at det blir bra. Det er tross alt en gjeng med entusiaster som har lang erfaring og stort pågangsmot, som aldri har vært redd for å si meg i mot og snakke meg til fornuft.

Jeg lot være å skrive hvor jeg skulle begynne da jeg skrev min “takk for meg”-kommentar på  digi.no. I utgangspunktet var det fordi jeg følte at jeg burde fortelle at jeg sluttet, samtidig som jeg ikke hadde lyst til å “reklamere” for min nye arbeidsplass på digi.no. Teknisk Ukeblad og digi.no er delvis konkurrenter, ettersom Teknisk Ukeblad har IT som en av sine satsningsområder. Heldigvis for meg i denne overgangsfasen er de ikke intense direkte konkurrenter, og det gjør det også litt lettere at jeg ikke går til samme stilling i Teknisk Ukeblad. Når det er sagt, er det ingen tvil om det trolig blir mer konkurranse også på IT-området etterhvert. Den tid, den sorg.

Mitt opprinnelige argument for ikke å opplyse om hvor jeg skulle begynne var ærlig nok, men da jeg så hvor stor nysgjerrigheten ble blant venner (og andre?) som kontaktet meg, våknet ertekroken i meg. Det var flere som ringte meg opp, og jeg benyttet anledningen til å presse de til å prøve seg som journalist med en vrang kilde som ikke ville si noe. Kanskje fikk de noe å tenke på til neste gang en journalist ringer de opp for å få svar? Uansett, alle fikk svar. Det var jo ikke hemmelig informasjon, og på lørdag la jeg den også inn i Journalistens jobbspalte Mediefolk (Kjekk tjeneste. Både digi.noog TU.no bør ha tilsvarende tjeneste for sine bransjer).

I Teknisk Ukeblad blir jeg såkalt nettsjef. Det er en litt vag tittel, og det tror jeg er fornuftig. Jobben min vil trolig variere ganske mye i forskjellige perioder, og for å holde litt orden på den for min egen del beskriver jeg den som en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager (vanskelig å finne et godt norsk ord) og nettredaktør.

Sistnevnte betyr ikke at jeg blir sittende med det dagligeredaksjonelle nyhetsansvaret. Teknisk Ukeblad har Tormod Haugstad som nyhetsredaktør, og han vil ha nyhetsansvaret også på nett. Haugstad har fått noen imponerende skussmål fra mediefolk jeg har snakket med, og jeg gleder meg til tappe litt av hans kunnskaper og erfaringer. Mitt redaksjonelle bidrag vil gå mer på å påvirke måten journalistene jobber på nett, og på hvordan vi utnytter nettets journalistiske potensiale gjennom nye nettjenester og dialog med leserne. Jeg kommer nok også til å skrive endel kommentarer, samt jobbe som journalist når vi prøver ut nye journalistiske metoder og verktøy.

Dette er forøvrig en av mine (mange) store kjepphester i forhold til fremtidens nettmedier. Alle nettaviser vet at de må lage nye tjenester for å stå i mot konkurransen fra nye aktører som Google, Digg, Facebook og mange andre. Det få har forstått, er at de etablerte mediene er sjanseløse hvis de lager nettjenester som står helt på egne ben.

Schibsted kunne for eksempel ikke lykkes med å utfordre Google med Sesam. Lille Schibsted’s lille Sesam fra lille Norge ble rett og slett for liten til å utfordre en teknisk gigant som er tilstede i så og si hele verden. Samtidig er Googles norske utgave av Google News fortsatt en flopp. I motsetning til i USA, får de aller fleste norske nettaviser mesteparten av sin trafikk direkte fra sin egen forside. Google-trafikken er viktig, men er langt fra å være viktigst.

Mange fremtredende mediefolk både i Norge og internasjonalt har uttrykt sin frykt for journalistikkens fremtid som en følge av nye ikke-redasjonelle tjenesters fremgang som i deres øyne skjer på bekostning av redaksjonelle produkter. De som har lest min blogg en stund, vet at jeg ikke er enig med disse pessimistene, og jeg vil trekke frem et gammelt sitat fra en tegneserie i det gamle databladet Commodore User som jeg mener er veldig illustrerende for situasjonen:

I have seen the future, and it was dark!

Litt dystert, omtrent som om mediepessimistene skulle sagt det selv, men sitatet fortsetter:

… but then I took of my sunshades.

Eller som andre har sagt det:

The future is so bright, I gotta wear shades!

Jeg mener nøkkelen til medienes fremtidige suksess er å koble god gammel kvalitetsjournalistikk med nye nettjenester, og å gjøre de i samarbeid med lesere og såkalte borgerjournalister. Denne kombinasjonen må til for å gi journalistikken nok “leverage” til å hamle opp med automatiserte og “crowdsourcede” tjenester fra internasjonale giganter. Jeg begynte så vidt på dette i digi.no, men der var det bare biprosjekt ved siden av den rent redaksjonelle jobben. I Teknisk Ukeblad håper jeg på å ta dette et skritt videre.

Noen lesere (og kanskje også min fremtidige sjef Tommy Rudihagen) reagerer kanskje på at jeg så åpenlyst forteller om tanker og ideer som konkurrenter kan kopiere. Jeg har en litt annen filosofi. Det er bare en fordel å lufte ideer på forhånd. Man kan få nyttige innspill, og man forbereder lesere, kilder og andre på hva fremtiden vil bringe. Det er nemlig en kjent sak at folk flest er redd for nye ting, og at nye produkter, løsninger og ideer ikke bør gå for langt frem for fort. Folk foretrekker små inkrementelle skritt, og selv om de i etterpåklokskapens klare lys lovpriser nye radikale ideer så har de som regel  brukt lang tid på å ta de innover seg. Mange journalisters angst for internett er bare ett av veldig mange eksempler. Dessuten er det ikke snakk om å fortelle alt, og heller ikke noe som er sensitivt.

Når det gjelder konkrete nye tiltak i Teknisk Ukeblad har jeg heller ikke tenkt til å sin noe. Ikke fordi det i seg selv er så hemmelig, men fordi jeg først må få Teknisk Ukeblad inn i blodomløpet mitt.

Jeg har vært innom Teknisk Ukeblad et par ganger for å forberede meg litt på den nye jobben, og jeg har også brukt endel tid på å lese gjennom flest mulig av de 44 utgavene som kom i fjor, samt de 5 utgavene av det separate bladet Forbrukerteknologi. I tillegg har jeg selvsagt også brukt mye tid på å lese TU.no, på å sjekke diverse statistikker, systemene de bruker og på å teste tjenestene de (snart “vi”) har på nettsidene. Jeg kjenner flere av IT-journalistene fra før av, og jeg har fått hilst på flere av de andre som jeg foreløpig bare kjenner gjennom deres byline.

Denne gjennomgangen har vært veldig oppløftende, og har styrket troen på at jeg går til en veldig spennende jobb. Jeg ser at det blir endel utfordringer, men fundamentet er bunnsolid. Dessuten virker det som en lystig gjeng. Teknisk Ukeblad’s “grand old man”, Odd Richard Valmot, har allerede rukket å “mobbe” meg to ganger på to besøk til tilhørernes høye latter. Det lover bra. Han er forøvrig like fanatisk opptatt av første verdenskrig som min forrige sjef, Einar Ryvarden, er av andre verdenskrig. Jeg må nok lese meg litt opp på krigshistorie for å henge med i diskusjonene. På den annen side har jeg nylig lest meg opp på krigsstrategi, ved å lese On War fra 1832 av den preusiske generalen Carl von Clausewitz på mobilen min.

En av mine gamle klassekamerater fra Valler Videregående, Arne Pihl Bordi, stilte et spørsmål på Twitter, som jeg føler det er naturlig å svare på spesielt ettersom han er VVS-ingeniør og dermed en leser som ikke er fra “min” IT-bransje:

Har vi i ingeniørstanden noe spennende i vente? Har du noen “programerklæring”? 

I utgangspunktet har jeg egentlig ikke det, ettersom jeg ønsker å lære mest mulig av de som jobber der først, slik at det vi gjør bygger videre på det som er bra. Hvis jeg likevel skal gjøre et forsøk, så vil jeg si følgende:

Teknologene skapte kunnskapssamfunnet, og kunnskapsnasjonen Norge trenger et stort nyhetsnettsted med fokus på teknologi, politikk og næringsliv.

Jeg tror Teknisk Ukeblad har potensialet til å bli det nettstedet, og det er derfor jeg tok jobben.