Tag Archives: IT

Kan du stave IT?

I så fall ligger du et hestehode foran.

Det er skremmende at vi i 2012 fortsatt har folk i ledende stillinger som nærmest skryter av at de ikke er “så god på sånn derre data”.

Jeg sier ikke at alle må kunne programmering eller vite hvordan man feilsøker nettverksproblemer på jobben, men uten en grunnleggende forståelse av hvordan datasystemer fungerer er man rett og slett ikke kompetent nok til å jobbe som leder. IT er ikke noe man “bare bestiller”.

IT-prosjekter har en lei tendens til å gå til helvete. Hvis man ikke vet bedre, er man ikke i stand til å forstå hvorfor. Da skylder man på leverandøren, klager over manglende kompetanse hos sine ansatte og lærer absolutt ingen ting. Sannheten er at hvis leverandøren gjør en dårlig jobb, så er det lederen som valgte leverandøren som ikke har gjort jobben sin.

Vi ser utallige eksempler på dette i alt fra mindre IT-innkjøp i mediebransjen til store nasjonale IT-satsinger i politikken. De fleste beslutninger tas på magefølelsen, og faktaopplysninger er egentlig ikke noe mer enn en slags sjekkliste med punkter som skal understøtte beslutningen slik at den tas med en skikkelig godfølelse.

Når disse sjekklistene lages av folk uten grunnleggende forståelse av hvordan IT-systemer fungerer, så ender man opp med en sjekkliste som like gjerne kunne vært skrevet av en poet.

Som leder må man forstå nok til å skjønne hvem som vet hva de prater om. Hvis ikke lar man seg lure av selgere med fin dress, men med lite i toppen. De svarer gjerne “ja” på et hvert spørsmål som kunden måtte ha. De er som regel gode på en ting, og det er å fortelle deg det du vil høre.

At noe er mulig, er langt fra ensbetydende med at det er lurt. IT er komplisert, og de som vet hva de driver med gjør alt de kan for å holde ting så enkelt som mulig.

Lederen trenger ikke å være den smarteste personen i rommet, men lederen må være smart nok til å skjønne hvem som er det. De som kan stave IT vet at det som regel er den irriterende personen som alltid svarer “ja, men…”.

Dessverre foretrekker de fleste å høre på personen som sier “ikke noe problem”, og det er der problemene starter.

(Tidligere publisert i papirutgaven av Kampanje.)

For bra til å siteres

Onsdag og torsdag denne uken var jeg i Tønsberg for å rapportere fra IT-tinget, ErgoGroups årlige konferanse for IT-ledere.

Det var en bra konferanse, og sammen med min kollega, Marius Jørgenrud, skrev vi 8 saker i løpet av de to dagene. Det var heller ikke snakk om korte notiser, men ganske lange og omfattende saker. I tillegg publiserte vi to artikler fra konferansen på fredag, og vi har noen på lur til mandag. 

Den ene av de to artikler vi publiserte i dag skrev vi ikke selv, og det var et tilfelle som jeg ihvertfall selv synes er interessant ut fra et medieobservasjonspunkt.

På onsdag tok jeg turen innom salen der Georg Apenes i Datatilsynet skulle holde foredraget “Når middelet håner målet…” Det skulle dreie seg om personvern, en oppgave som Datatilsynet er satt til å passe på.

Med Skatteetatens CD-tabbe friskt i minnet, og den svenske FRA-lovgivningen lå alt til rette for et interessant foredrag hvor det ikke burde være noe problem å få noen gode sitater og en interessant vinkling.

Interessen var da også stor, og det var ikke flere ledige plasser når jeg kom inn. Noen snudde i døra, mens andre sto langs veggen. Selv satte jeg meg på gulvet i midtgangen.

Jeg begynte å skrive notater, og det gikk ikke lange tiden før jeg fikk noen gode sitater.

– Har personvernet noen fremtid?

– Selvfølgelig har det en fremtid. Liksom pandaen utvilsomt vil overleve i zoologiske haver rundt om i verden.

Sitatene kom på løpende bånd:

– Her var både målet og middelet på hver sin ville vei.

– Derfor lar det seg gjøre å være prinsippielt veldig for og i praksis mot.

– Personvernets viktigste utfordrer er vårt behov for trygghet.

– For tiden vikarierer ’terroristen’ for ’døden’ i rollen som vett-skremmer og skepsis-lammer.

– Mens vi alle tar bestemt avstand fra ’Storebror’, har vi etter hvert kommet til å ha adskillig sans for ’Store Mor’.

– Store Mor er en storforbruker av personopplysninger. De er råstoff og byggestener, oksygen og proteiner.

Jeg skriver ganske raskt, og det ville ikke vært noe problem for meg å skrive en lang og omfattende sak med mange sitater. Jeg bestemte meg likevel for ikke å gjøre det. Den bærbare ble lagt til side, og jeg reiste meg isteden for å ta bilder og tok meg tid til å lytte uten å notere på resten av foredraget.

Da det var ferdig gikk jeg bort til Georg Apenes og sa at jeg ikke ønsket et “eksklusivt”1-til-1-intervju,slik noen andre journalister ville ha, men at jeg isteden ønsket å publisere foredraget i sin helhetdigi.no.

Det var greit for han, men han måtte først rydde litt i teksten sin ettersom den var skrevet for muntlig fremførelse, og ikke for å bli publisert. Etter å ha mast litt, så fikk vi det i sin helhet på fredag og da kjørte vi det som toppsak.

Toppsak på digi.no

Det å publisere en kronikk er alt annet enn noe nytt. De fleste mediene gjør det regelmessige. Det som er nytt, ihvertfall for meg, er at vi stilte som journalister og valgte å publisere foredraget vi skulle dekke i sin helhet, istedenfor å skrive en egen sak.

Noen vil sikkert si at det var latskap, men det var det ikke. Det tar faktisk lengre tid å tilrettelegge en ekstern persons kronikk enn å skrive saken selv. Når man har vært ute og rapportert fra flere hundre foredrag, så sitter det godt i fingrene. Hvis man kan litt om fagfeltet foredraget dreier seg om, så klarer man å skrive saken veldig raskt. I dette tilfellet brukte jeg lengre tid på å tilrettelegge foredraget til Apenes, enn jeg ville brukt på å skrive en egen sak der jeg bare siterte ham.

Foredraget, eller kåseriet som det egentlig er, var langt. Det endte på hele 21.260 tegn. pluss 130 tegn til tittel og ingress. Det tilsvarer cirka 6 tettskrevne A4-sider, og er definitivt lengre enn hva Aftenposten tar i mot til sine kronikksider.

Mange mener fortsatt at det lange artikler ikke hører hjemme på verken nettet generelt, eller nettavisene spesielt. Dette er derfor nok en spiker i kisten til den “sannheten”. Kronikken til Apenes ble godt lest, og når man ser på debattkommentarene så ser man også at de leste den i sin helhet selv om den var lang.

Ikke bare ble den godt lest, den ble også godt likt:

Applaus!!!

Stående applaus til Apenes!!

Stående applaus, personer som klarer å se helheten og kjemper så innbitt for mine og dine rettigheter og frihet burde vært reist på sokkel.

Fantastisk innlegg Georg Apenes

Henger meg på. Strålende, og all honnør til Apenes. Vi skylder denne mannen mye.

Tusen takk, kjære Georg Apenes.

Flere begynte også å diskutere hva som bør skje videre.

Jeg vil utfordre alle politiske partier før stortingsvalget neste år å tydelig definere hvor de står i forhold til personvern og individets frihet generelt sett. Hvis dette kunne blitt en av de viktige valgsakene ville det kunne bety mye for den fremtidige utviklingen, som vi vel alle er bekymret for.

Alle var ikke enige med Apenes:

Det er jo bare syting – ikke noe forslag til løsning.

Trygghet er viktig. Jeg er ikke interessert i å ta fly med terrorister.

At min fastlege ikke kan sende sykehuset livsviktig info pga taushetsplikt når jeg ligger i koma på akutten? Det er faktisk slik det er i dag, og det er skremmende. Det skal mye til før “liv og død” argumentet kan benyttes for utlevering av opplysninger. For “liv og død” betyr nettopp det, ikke “mulighet for liv kan gå tapt”. Enten dør du eller ikke.

Når vi snakker personvern i norge, så snakker vi kun om norge. Problemet er ikke norge. Problemet er at resten av verden driter hardt og brutalt i våre verdier.

Denne uenigheten er bra, og at den kommer frem når man får diskutere annonymt er en av grunnene til at jeg er begeistret for nettdebatten.

Det at vi i dette tilfellet valgte å publisere foredraget i stedenfor å skrive en egen sak, betyr ikke at vi har abdisert som journalister. Tvert i mot, jeg vil si at vi har lært å gå et journalistisk skritt videre.

Nettaviser er ikke begrenset av plass eller andre faktorer som hemmer papiravisene. Det er et konkurransefortrinn at vi kan gjøre slike grep, og så lenge det ligger en redaksjonell vurdering bak så mener jeg det er på sin plass å gjøre slik grep.

Georg Apenes’ foredrag var for bra til å siteres, og det fortalte vi også våre lesere i innledningen til artikkelen:

digi.no var tilstede for å rapportere, men etter å ha hørt foredraget, vurderte vi det som så interessant at vi mener våre lesere bør lese det i sin helhet. Derfor publiserer vi det her med tillatelse fra Georg Apenes.

Her kan du lese Georg Apenes’ foredrag/kronikk/kåseri i sin helhet. Det bør du ta deg tid til, enten du er enig eller uenig.

Kvinnehaterne forsvant fra nettdebatten

I fjor slet vi med noen rare innlegg fra noen av våre lesere på digi.no. Vi kunne ikke skrive en eneste artikkel om kvinner i IT-bransjen uten at en eller annen tulling gikk ekstremt langt over streken i debattforumet.

Disse ble selvsagt slettet av oss etterhvert som de dukket opp, men problemet vedvarte. 27. november skrev jeg derfor en litt spesiell kommentarartikkel. Det vil si, jeg skrev den ikke den dagen. Jeg skrev den over en periode på to uker.

Høsten 2007 tok jeg et deltidsstudie i featurejournalistikk ved NKS/HiO, og i en av innsendingsoppgavene skulle jeg skrive en såkalt petit-artikkel. Det vil si en ironisk artikkel med litt humoristisk snert.

Jeg benyttet derfor anledningen til å harselere litt med disse nettdebatantene, og målet var å bruke deres argumenter mot dem selv.

Ironi er farlige greier. Selv det man tror at alle vil forstå, kan misforstås. Jeg testet derfor denne artikkelen på mange personer før jeg publiserte den. Likevel var jeg skitnervøs da jeg trykket på publiseringsknappen, og det var nok ikke helt ubegrunnet.

Flere internt i selskapet leste ikke mer enn første avsnitt før de enten kom bort til meg, eller fyrte av en epost og lurte på hva pokker jeg drev med. Etter å ha lest gjennom tok de imidlertid poenget, og da likte de den. Heldigvis var det en tilsvarende reaksjon i debattforumet. De aller fleste skjønte at dette var ironi, og de som ikke gjorde det fikk gjennomgå.

Denne helgen har jeg snakket med noen studenter ved NITH, i forbindelse med at jeg er i Paris for å rapportere fra studentkonkurransen Imagine Cup. Da fikk jeg høre at kommentaren ble godt lest blant studentene, men at langt fra alle skjønte at det var ironi.

Her er kommentaren, så kan du vurdere selv om det er lett å skjønne det eller ikke. Merk imidlertid at våre lesere ikke fikk en slik advarsel.

IKT-bransjen vår invaderes av kvinner
IKT-bransjen ville vært et bedre sted hvis vi hadde standardisert på ett kjønn.

Jeg er klar over at vi ser gjennom fingrene med kvinnelige billister, at vi lar kvinner stemme og at det nå er vanlig med heltidsarbeidende kvinner i arbeidslivet, men hvorfor må de absolutt inn i IKT-bransjen?

Kjære brødre, kjære soldater, kjære IKT-eksperter. Dere vil bli husket for deres innsats i kampen for å holde IKT-bransjen ren. Dere vil bli husket for deres kamp mot kvinnenes invasjon av vår bransje, og for deres mange modne og innsiktsfulle innspill her i debattforumet på digi.no. Som for eksempel dette fra sist fredag:

«Ikke meningen å høres mannssjåvinistisk ut, jenter kan sikkert en hel del, men aldri om jeg hadde godtatt en eller annen fitte som sjef»

Takket være dere, er det fortsatt en nyhet hver gang en kvinne får en sjefsjobb i IKT-bransjen. Kampen er imidlertid over, og vi må erkjenne at vi har tapt. Kvinnene har kommet for å bli, og mange av de vil bli våre sjefer. Vi går derfor en dyster fremtid i møte.

Vi har allerede en kvinnelig IT-minister i Fornyingsminister Heidi Grande Røys. Statsministeren utnevnte en kvinnelig barnehagestyrer til sjef for Norges viktigste bransje. Hun kan verken programmere eller feilsøke kommunikasjonsproblemer på gigabit-svitsjer. Likevel våger hun å komme med innspill om hvordan IKT skal brukes i Norge.

Myke barnehageverdier har ikke noe i IKT-bransjen å gjøre. Dette er en bransje for ekte mannfolk. En bransje for menn som sitter foran PC-en halve natten, og som likevel klarer å møte på jobb i tolvtiden. En bransje der vi programmerer i C++, Java og PHP på dagtid, og kverker monstre i World of Warcraft på kvelden.

Kvinner har bare ikke det som skal til for å klare seg i et slikt miljø. De vil ha tid til fritid med venner og familie. Kvinner vil ha en balanse mellom jobb og fritid, men alle vet jo at det ikke går hvis man skal henge med på utviklingen. Den tiden som ikke brukes til jobbing, bør brukes til å sette seg inn i nye teknologier.

Det sies at IKT-bransjen har slitt med lav kvinneandel. Vi har nok heller vært velsignet med det.

Er det noe denne bransjen ikke trenger, så er det folk som tenker annerledes. Folk med andre svake og sterke sider vil bare skape problemer. Alle med litt erfaring fra IT-drift vet at det er standardisering som er svaret på de fleste driftsproblemer. Jo mindre variasjon, jo mindre feil. Det beste hadde vært om vi hadde standardisert på én PC-modell, ett operativsystem, én nettleser og ett kjønn.

Slik der det dessverre ikke lengre i denne bransjen. Det er flere PC-leverandører, flere operativsystem og flere nettlesere, og nå blir vi tydeligvis nødt til å innfinne oss med flere kjønn. Vår monokultur er i ferd med å ødelegges.

Vi liker det ikke. Dere ser ikke ut som oss. Dere tenker ikke som oss. Dere er ikke en av oss, og dere vil aldri bli det. Hold dere unna IKT-bransjen vår. Vi vil ikke se dere her, med mindre det er som en MILF i en ulovlig nedlastet pornofilm hentet ned med bittorrent fra ThePiratebay.org.

Selv om jeg tydeligvis mislykkes i å få alle til å skjønne at dette var ironisk skrevet, så oppnådde jeg i hvertfall målet. Etter denne kommentaren har vi ikke slitt med slike usaklige innlegg fra kvinnehatere.

Jeg kan forøvrig nevne at hele artikkelen, alle avsnittene, er hentet fra debattinnlegg som ble slettet. Til og med siste setning. De er ikke plukket ordrett, men jeg gikk gjennom alle debattinnlegg som måtte slettes i 2007, og så skrev jeg kommentaren der jeg latet som at dette var mine meninger.

Nå vil jeg også presisere at jeg synes det er helt legitimt å ha politisk ukorrekte meninger. Så lenge det argumenteres saklig, så vil ikke jeg slette de fra vårt debattforum. Men når vi får innlegg som for eksempel denne, så må vi reagere:

Jeg har truffet to jenter i hele mitt liv som var knakende dyktige innenfor programmering, og det er utrolig behagelig å ha begge kjønn i en utviklingsavdeling. Men å «ha med kvinner for enhver pris» er omtrent like interessant og fruktbart som å drikke ei bøtte med AIDS blod!!

Ansiktsløs nettdebatt?

Det har gått en stund siden forrige blogginnlegg. Jeg har flere unnskyldninger, men den ærligste er nok Age of Conan.

Sist jeg skrev noe som kan minne om et blogginnlegg, var da jeg skrev en kommentarartikkel på digi.no 13. juni.

Jeg hadde nettopp skrevet en omfattende artikkel om Creative Commons i forbindelse med lanseringen av de norske oversettelsene. Ett av målene mine var å skrive en pedagogisk artikkel som ga en skikkelig forklaring på hva Creative Commons er, og hvorfor det er viktig.

Selv føler jeg at den ble ganske bra, men mange lesere hadde fortsatt mange spørsmål som kom frem i debattforumet under artikkelen. Til min store glede så hoppet kilden, Gisle Hannemyr, inn i debatten for å svare på spørsmålene. Resultatet ble en svært så informativ debatt som jeg også følte at jeg lærte noe av.

Det har skjedd før, men dessverre ikke ofte nok, så jeg brukte kommentarplassen på digi.no for å oppmuntre kilder og bedrifter som blir omtalt, om å stille opp i debatten etterpå – under fullt navn.

Her er min kommentar i sin helhet:

«Alle» IT-bedrifter vil fortelle om noe, men få vil diskutere det. Flere bør delta med fullt navn i debatten.

Blant våre lesere er det mange som har mer dybdekunnskap enn oss journalister på fagområdene vi skriver om, og vi setter stor pris på å lese konstruktive debattinnlegg som gir oss økt forståelse av temaene. Det ser vi også at andre lesere setter stor pris på.

Som IT-journalister er det vår jobb å rapportere fra bransjen. Vi deltar ikke aktivt med meningsytringer i debatten som følger, men vi leser alle innlegg og forsøker etter beste evne å svare på direkte spørsmål, samt å avklare misforståelser.

Når vi deltar, gjør vi det alltid under fullt navn. Det vil jeg også oppfordre våre lesere til å gjøre, selv om jeg har full forståelse for at det er mange gode grunner til at man diskuterer anonymt.

Min oppfordring retter seg derfor først og fremst mot dem som er omtalt i saken vi skriver, enten det er personen vi har intervjuet eller en annen representant for selskapet vi skriver om.

Debatten er en ypperlig arena for å komme med utfyllende informasjon og svare på kritikk eller spørsmål.

Vi ser også at leserne setter veldig pris på dem som oppreist svarer med fullt navn på vegne av selskapet, og at det legges igjen et positivt inntrykk, selv hos dem som er uenige.

Den siste uken har vi to gode eksempler på artikler der de intervjuede personene har deltatt i debatten etterpå.

Debatten er en ypperlig arena for å komme med utfyllende informasjon og svare på kritikk eller spørsmål.

I vårt lengre intervju med Microsoft Norges teknologiekspert Rune Zakariassen om hva som vil komme i Windows 7 forrige helg, var Zakariassen tilstede i debatten med interessante innspill.

De samme var Gisle Hannemyr i vår lengre artikkel om de norske Creative Commons-lisensene. Vi forsøkte å gå grundig til verks med å forklare hva Creative Commons var, og hvordan det fungerte, men det var likevel mange som hadde flere spørsmål.

Spørsmålene ble stilt i debattforumet, og Gisle Hannemyr tok seg tid til å forklare både grundig og godt. Undertegnede journalist måtte også tåle kritikk for ikke å ha fått med seg at det var flere som hadde jobbet med den norske utgaven enn Hannemyr selv. Det var helt på sin plass.

Dette var forøvrig en debatt der flertallet av deltagerne foretrakk å skrive under fullt navn.

Disse to sakene var relativt ukontroversielle, men det er ingen grunn til å ikke delta under fullt navn i debatten rundt mer kontroversielle saker. I flere av de mange sakene om OOXML-prosessen argumenterte aktører fra begge sider av saken. Både Steve Pepper og Shahzad Rana var med på møtene hos Standard Norge, og deres innspill ble således en form for forlengelse av hva vi som journalister kunne rapportere.

Eksemplene er flere, men ikke mange nok.

Vi oversvømmes av pressemeldinger der bedrifter vil fortelle om noe, men det er nesten ingen bedrifter som deltar i debatten. Kanskje er det fordi man da også må lytte? Uansett er norske IT-bedrifter for ansiktsløse.

Jeg oppfordrer derfor norske IT-bedrifter til å bli mer synlige i debatten. Dere har allerede ansatte som bruker mye tid på den, hvorfor står dere ikke frem?

Responsen ble ikke helt som ønsket. Mange av leserne tolket innlegget mitt som et angrep på anonyme nettdebatter. Det var det ikke. Mitt fokus var på at bedrifter og kilder med fordel kan skrive under fullt navn i saker der de blir omtalt.

I dag skrev Steinar H. Nygaard et innlegg på Kuttisme-bloggen om min kommentar. Det var en passende anledning for å utdype mitt argument:

En veldig interesant kommentar du har her.

Jeg vil presisere at jeg ikke vil anonyme debattanter til livs. Det er viktig at folk kan skrive anonymt på forumet for at ekte meninger skal komme frem. Dette er nok spesielt viktig i IT-bransjen med stor andel konsulenter som er avhengig av gode relasjoner til alle mulige typer kunder.

Det jeg er ute etter, er å få omtalte bedrifter og personer til å delta i debatten rundt saken.

En sak bør ikke dø i det øyeblikket den publiseres. Vi journalister må gjøre en redaksjonell vurdering av hva vi tar med, og så blir det opp til leserne å vurdere vårt arbeide og å eventuelt tilføre ekstra informasjon.

Spesielt interessant er det hvis en kilde, eller noen andre, påpeker en faktafeil hos oss. Da må vi rette saken for ikke å fremstå som komplette idioter. Dette er forøvrig en kvalitetssikring som papiraviser går glipp av, og som trolig er skyld i at alle PR-rådgivere rådgir sine kunder om å kreve sitatsjekk uansett hva slags sak det er snakk om.

Det har gått så langt at ett IT-selskap presterte å kreve sitatsjekk på en pressekonferanse for bare noen uker siden…

Selv om vi gjør alt riktig i saken vi skriver, så er det gjerne mange som har sterke meninger om det.

Hvis vi har kjørt en vinkling som oppleves som negativ, så er det fullt mulig å slå tilbake i debattforumet. Det er det mange som gjør, men dessverre er det få av bedriftene og kildene som gjør det under fullt navn.

Det bør de gjøre i slike sammenhenger, fordi det er mye mer troverdig enn å klage anonymt over journalistikken.

Så kan de heller være anonyme i andre saker som ikke direkte berører dem selv.

Det samme rådet vil jeg også gi til de som avstår fra å delta. Svar, og gjør det under fullt navn. Selv om du kanskje ikke vinner frem med ditt syn, så vil alle fornuftige mennesker ha respekt for en som står ved sitt syn og argumenterer for det. De som ikke har respekt for det, trenger man ikke å respektere.

Det er heller ikke bare i “negative” saker man bør stå frem. Ofte skriver vi om spennende nye produkter, tjenester og firmaer. Da blir gjerne leserne nysgjerrig på mer informasjon, og spør om det i debatten. Det er en ypperlig anledning til å gi utfyllende svar til glede for den som spør, og også til alle andre som leser debatten – inkludert oss journalister.

Selv om flere av digi-leserne tilsynelatende misforsto mine intensjoner, så har jeg ihvertfall fått mange tilbakemeldinger fra bedrifter vi ofte skriver om. De tok poenget, og de vil begynne å delta mer aktivt som en følge av kommentaren. Det gir meg håp om en mer spennende nettdebatt i tiden fremover.