Anders Brenna

Kampen er over for denne gang, og nå venter alle på at dommerne skal telle poengene og kåre en seierherre i rettsaken mellom IFPI og The Pirate Bay.

Rettsfarsen

Jeg venter ikke. Det spiller ingen rolle hva dommerne sier, The Pirate Bay har allerede vunnet uansett. Mange vil sikkert rope hipp hurra når seieren i rettsalen blir offisiell, men jeg synes det er lite å glede seg over. 

IFPI har demonstrert sin manglende forståelse av virkeligheten gjennom å gå til sak mot The Pirate Bay, uten en gang å ta seg bryderiet med å sette seg inn i hva det egentlig er for noe. Aktoratet har mer eller mindre gått naken til jobb, traltet rundt i rettsaken og bablet i vei uten å rødme engang. Det er så ille at det nesten må respekteres. Jeg tror en hver annen ville vært for flau til å holde masken.

The Pirate Bay har på sin side seilt under falskt flagg, eller uten flagg, som Jan Omdahl så observant har kommentert. Rent teknisk og juridisk har de rett, men det er ingen tvil om hva The Pirate Bay primært brukes til: massiv piratkopiering

Løsningen på problemet er imidlertid veldig enkelt. Det er å levere et bedre produkt.

Bedre enn gratis

“Vi kan ikke konkurrere med gratis“, er et gjenganger-argument fra mange. Sludder og vås!

Det er ikke vanskelig å konkurrere med gratis, det er bare å levere et bedre produkt. Det blir vanskelig hvis man suller rundt i drømmeland, men hvis man bruker hodet og tenker seg litt om, så gjør man som Wayne Gretzky: “Jeg skøyter ikke dit pucken er, jeg skøyter dit den kommer til å være”

Å vite helt nøyaktig hvordan fremtiden ser ut, er få forunt, men signalene har vært åpenbare for IFPI i flere år. Hvis de hadde evnet å ta lærdom av alle feilene som ble gjort med musikk, så kunne de vært godt forberedt til filmsatsningen. Det er de tydeligvis ikke, så jeg staver ut behovet her: 

Folk vil ha tilgang på film og musikk og film over internett, uten DRM eller andre begrensninger som gjør at man må kjøpe et eksemplar for hver enhet man bruker.

Hvis de tilbyr det, så er betalingsvilligheten tilstede.

Jeg vil betale

Mandag kveld, skulle jeg egentlig skrive en kommentar om virtualiseringsteknologi og den kommende nettskyen til ukens utgave av Teknisk Ukeblad. Det var ikke lett, så irritert som jeg ble over IFPI’s manglende virkelighetssans og deres totalt fraværende forståelse av hva deres “strategi” vil ende opp med. Jeg skrev derfor en kommentar til TU.no istedenfor: Jeg vil betale, men får ikke lov

Det er ingen vits for meg å gjenta den her, utover det avsluttende avsnittet:

Hvis IFPI vinner saken mot Telenor, blir jeg også pirat

IFPI vs Internett

Problemet med IFPI og deres strategi, er ikke at de angriper The Pirate Bay. Problemet er at de angriper Telenor for ikke å sperre The Pirate Bay ute fra internett. 

Isolert sett bryr det meg ikke, fordi jeg ikke bruker nettstedet. Jeg vil heller ha et lovlig filmtilbud som jeg betaler en fornuftig pris for. Jeg må likevel bry meg om saken fordi presedensen som skapes hvis de lykkes er en dødsdom for internett slik vi kjenner det – og elsker det. Vi kan si takk og farvel til store deler av det kommende kunnskapssamfunnet hvis det skjer. Telenor nekter å bøye av, og jeg tviler sterkt på at IFPI har noen som helst mulighet til å nå frem.

The Pirate Bay fylte et tomrom

IFPI-direktør Marte Thorsby ble intervjuet på P4 tirsdag morgen, og da sa hun blant annet at hun ikke trodde noe på at brukere av The Pirate Bay var musikkelskere. Hennes argument var at det nå fantes lovlige alternativer, men at piratkopieringen fortsatte som før. Hun tar ikke helt feil, men hun skjønner tydeligvis ikke årsaken til at disse lovlige tjenestene sliter.

The Pirate Bay fylte et tomrom. Det var ikke mulig å kjøpe lovlig DRM-fri nedlastbar musikk over nettet, selv om etterspørselen var enorm. Dermed kunne The Pirate Bay spasere inn og ta hele markedet på kort tid. Når de først har posisjonen de har, blir det mye vanskeligere å konkurrere med de etterpå.

Dette er ikke noe nytt, dette er en del av pensum til alle som studerer markedsføring. Jeg skal ta et lite eksempel som jeg selv har vært borti:

Coca-Cola vs Pepsi

Da jeg var 7 år gammel bodde jeg et halvt år i Egypt i forbindelse med at min far tjenestegjorde i millitæret for FN. Den gangen hadde jeg knapt hørt om Pepsi, fordi Coca-Cola var det vi var kjent med i Norge.

Iløpet av det halvåret drakk vi mye cola, men det var kun Pepsi-cola. Kun en eneste gang iløpet av halvåret fikk vi kjøpt en boks med Coca-Cola. I ettertid har jeg kjønt litt av markedskreftene som lå bak:

Den som kommer inn først får en etablert posisjon som det er vanskelig for konkurrenter å ta. Det hjelper ikke engang at Coca-Cola var og er verdens mest kjente merkenavn. Så lenge egypterne bare var vant til Pepsi, så var det Pepsi som dominerte.

Slik er det i alle markeder, og det er derfor ikke uten grunn at de store internasjonale konsernene ekspanderer så aggressivt inn i nye markeder for å ta de først.

Er det for sent for filmbransjen?

Jeg tror ikke det, men IFPI har mistet en generasjon. Hvis de og resten av underholdningsbransjen skal overleve, må de snarest droppe søksmålene mot Telenor og The Pirate Bay, og isteden fokusere 100% på oss som er villig til å betale.

Det vil hjelpe, men som jeg sa til P4 da de intervjuet meg om IFPI og  The Pirate Bay:  ”De må sannsynligvis bruke flere år på å rette opp den skaden som er gjort.”

IFPI må stoppe, trekke pusten og la litt oksygen få flyte opp til hjernen. De har allerede tapt mye, men hvis de fortsetter å ture frem slik de har gjort til nå, og slik de erklærer at de vil fortsette, så har deres taktikk et eget dystert navn: Brent jords taktikk

Det er ingen unnskyldning at de ikke skjønner det selv. Resten av samfunnet kan ikke la de dra med seg hele internett i dragsuget bare fordi de ikke får viljen sin.

IFPI må stoppes før de ødelegger internett.