Tag Archives: internett

Nettmobbingens store fordel

Denne uken har vi fått en forsmak på hva som skjer når ungdommer har fått nok av hetsing og mobbing på nettet. Reportasjene fra ungdomsopprøret i Gøteborg er skremmende, og jeg vil tro at mange frykter tilsvarende her hjemme i Norge.

hetsemeldingene

Mobbing er, og har alltid vært, en fryktelig ting. Å bli hetset og utstøtt i barne- og ungdomsårene er noe som kan sette spor som varer livet ut. Om ikke konsekvensene var store nok i utgangspunktet, kan også internett og sosiale medier fremstå som en ekstra byrde som gjør det hele uutholdelig for de som rammes. Med noen tastetrykk, noen ord og kanskje også noen bilder blir gapestokken spredd som ild i tørt gress, og det er tilsynelatende lite mobbeofferet eller foreldre kan gjøre med det.

Jeg vil likevel argumentere for at nettmobbing er bedre enn vanlig mobbing. Ikke fordi det er noe positivt i seg selv, men fordi nettmobbing er den første formen for mobbing som virkelig gjør det mulig å gjøre noe med mobbingen.

6av10nettmobbing

Vanlig mobbing på skolen, i skolegården eller på veien til og fra skolen har nemlig et stort problem. Den er vanskelig å avsløre. Med mindre en lærer eller en annen voksen ser hva som skjer, er det vanskelig å avsløre mobbingen. Mobbeofferet har mye å tape på å “være en sladrehank”, og selv om det er riktig å si i fra er det vanskelig for lærere og andre voksne å vite hva som egentlig har skjedd. I de fleste tilfeller må læreren spørre barna, og så vurdere situasjonen ut fra det han eller hun for høre. Det skaper en enorm utfordring, for i en mobbesituasjon er det gjerne en som står mot mange, og da får gjerne læreren høre at det var mobbeofferet som startet. Det blir dermed vanskelig for læreren å slå fast at det faktisk dreier seg om mobbing.

Slik er det ikke på internett. Der blir hetsen og mobbingen liggende godt synlig, og dermed er det mye lettere å fastslå at mobbing faktisk finner sted. Det betyr at lærere og foreldre får muligheten til å ta grep, og det kan gjøres selv om avsenderen er anonym. For så lenge man kan slå fast at noen blir mobbet kan man ta det opp med både klassen og foreldrene for å få en slutt på det.

Så lenge kan huske har det blitt kjørt antimobbekampanjer på skolene, og ved jevne mellomrom kommer det også nye politiske initiativ for å få slutt på mobbingen. Det er mulig at det har hatt en effekt, men jeg tror det er mange barn som ikke merker noe til det. Problemet er som regel at det blir for vagt, og at ingen får en følelse av at det er noe som angår dem selv, sine barn, klassen eller skolen. Som med alt annet ubehagelig her i livet, er mobbing “noe som skjer med andre”.

Jeg er derfor glad for at nettmobbingen i all sin grusomhet faktisk kan føre noe godt med seg. Internett avslører at noen blir mobbet, og hvem de er. I mange tilfeller også hvem som mobber. Det gjør det mulig for oss som foreldre, samt lærerne på skolen, å være vårt ansvar bevisst og ta grep.

For første gang i historien kan vi faktisk få gjort noe med mobbingen. Det er nettmobbingens store fordel.

 

Internett bør få fredsprisen

I dag deles fredsprisen ut til EU. Neste år bør den gå til internett.

Årets pris er kontroversiell, men uavhengig av hva man mener om EU, EØS og eventuelt norsk medlemskap, bør man kunne anerkjenne at EU har skapt fred. Bare det at Frankrike og Tyskland ikke lengre kriger med hverandre, og at England er på sivilisert talefot med de begge er grunn nok til å slå fast at EU faktisk har skapt fred. Land som samarbeider og driver utstrakt handel med hverandre har rett og slett for mye å tape på å slutte å gjøre det, og gå i krig med hverandre. For meg er dette et viktig argument for å anerkjenne årets prisutdeling – på tross av mye man kan og bør stille spørsmålstegn ved dagens EU og dagens EU-ledelse.

Det samme argumentet er imidlertid enda mer gyldig for det jeg mener ville blitt historiens mest fortjente, respekterte og anerkjente fredsprisvinner: internett.

Ingen enkeltperson, organisasjon eller land kan sammenligne seg med hva internett har gjort for å fremme fred i verdenen vår. Takket være internett har vi utstrakt kommunikasjon på tvers av landegrenser, språk og kultur. Mer enn to milliarder mennesker har nå internettilgang, og det jobbes stadig med å gi tilgang til de som enda ikke har fått det. Internett har gitt oss økt handel, mer og bedre nyheter fra flere vinkler og kilder, økt kunnskapsnivå, mer åpenhet, større toleranse, og det har vært den viktigste bidragsyteren til mer demokrati.

Internett har gjort det vanskelig for diktaturer, organisasjoner og enkeltpersoner å hemmeligholde overgrep eller å kneble opposisjonen. Uansett hva myndighetene i slike land prøver på, så kommer det frem og eksponeres takket være internett. Internett fungerer rett og slett så bra at det ikke lar seg stoppe, selv om det ikke skorter på forsøkene.

Internett har blitt en maktfaktor i seg selv, og det skremmer myndigheter i alt fra land som Nord-Korea, Kina, Syria og andre land vi ikke liker å sammenligne oss med, til land som våre partnere USA, Frankrike, Sverige og oss selv i Norge. Det går knapt en dag uten at noen utbasunerer at “noe må gjøres med dette internett”. Som oftest kommer det fra folk med gode intensjoner, om enn med lite innsikt. Andre ganger kommer det fra aktører som vet hva de gjør, og som sukrer pillen med falske lovnader. At internett i 2012 er det internett vi nå ser, er ingen selvfølge. Selv fredsprisvinneren i 2001, FN, er blant aktørene som nå brukes for å få strammet inn internetts frie tøyler.

Årets fredsprisutdeling er særdeles dårlig timet. EU får fredsprisen i en tid der EU har rotet det til for seg selv med sin uansvarlige økonomiske ledelse. EU knaker i sammenføyningene, og kritikerne har fått mer rett enn mange av oss klarte å se for oss. Arbeidsledigheten har gått kraftig opp, og det truer både EU og freden i Europa. Det pøses på med redningspakker og planer, men realiteten er at EU (og resten av verden) trenger noe mer for å komme seg opp av denne hengemyra som verdensøkonomien nå befinner seg i.

Det er vanskelig å spå akkurat hva det er som vil få det til å løsne for verdensøkonomien, men det krever ikke mye kunnskap for å forstå at uansett hva det er så vil internett spille en nøkkelrolle. Mange gjør den feilen at de avskriver internett som “bare en teknologi”. Det brukes også som argument for at internett ikke kan få fredsprisen. Større logisk feilslutning er det vanskelig å konkludere med. For det første er ikke internett bare en teknologi, det er mange teknologier. Det interessante er likevel ikke selve teknologiene i seg selv, men hvordan de kan og bør brukes.

Internett er et sett med teknologier som har kommet så langt, at de ikke lengre er et mål i seg selv. Vi lever i en tidsalder der teknologien endelig er blitt middelet for å nå målet. Internett har rett og slett blitt en plattform for å oppnå fred.

Å gi fredsprisen til internett, vil i praksis være det samme som å gi den til oss alle. Det vil være en anerkjennelse av alle som bruker det, og alle som jobber med å gjøre det bedre. Ved en eventuell fredsprisutdeling vil noen måtte motta den på vegne av oss alle, og det kan selvsagt by på utfordringer å velge de ut. Men i motsetning til dagens prisutdeling, vil den trolig bli hyllet av alle nesten uansett hvem som får æren av å offisielt motta den.

Nobelkomiteen ventet så lenge med å gi prisen til EU at det kanskje ble feil å gjøre det. La oss håpe at de ikke gjør den feilen en gang til med internett.

Gi fredsprisen til internett før myndighetene greier å ødelegge det!

Artikler om #dld og #krevsvar

Jeg skrev en svært tabloid kronikk om Datalagringsdirektivet som Dagbladet publiserte mandag 22. november 2010. Det er en av svært mange artikler jeg har skrevet, og jeg tenkte jeg skulle lage en liten oversikt over relaterte artikler.

Ettersom jeg har blogget aktivt siden 2003, og vært journalist siden 2006, har det blitt mange artikler totalt. Temaene jeg har skrevet om varierer, men jeg synes det blir litt for snevert å bare ta med de som direkte nevner Datalagringsdirektivet. Jeg har derfor valgt å også ta med de som omhandler #krevsvar, som er en relevant sak, samt andre artikler som dreier seg om internett og personvern.

Listen er sikkert ikke komplett, og jeg skal forsøke å oppdatere den når jeg finner artikler som har blitt utelatt. Uansett, her er den:

Artiklene er ikke sortert etter dato, men etter når jeg fant lenken til de. :-)

Jeg har valgt å bare ta med kommentarartikler, blogginnlegg og kronikker. Dersom jeg skulle inkludert “vanlige” journalistiske artikler ville det rett og slett blitt for mange. Det er likevel en jeg ønsker å ta med, og det er denne feature-artikkelen jeg skrev i digi.no: Bli med på et ekte hacker-angrep

Hvor var du da internett ropte hjelp?

Det spørsmålet får du om 10 år, og da bør svaret ditt være:

Jeg var der!

Internett står overfor flere trusler, og Internet Explorer 6 (IE6) er bare en av de, men det er den som avgjør hvor fort internett kan videreutvikle seg.

Vi står forran en stor internasjonal finanskrise som få nordmenn har tatt skikkelig innover seg.

Vi banner og depper over oljefondets gigant-tap. Andre land har ikke mistet halve statsformuen, de har doblet statsgjelden.

Nye redningspakker lanseres på løpende bånd, men det finnes ikke nok penger i verden til å kjøpe verden fri fra finanskrisen.

Når teoriene til tidenes største økonom (John Maynard Keynes) ikke lengre virker i praksis, må vi ty til tidenes nest største økonom (Joseph Schumpeter).

Økonomisk motkonjunkturspolitikk virker i nedgangstider, men bare hvis man holdt igjen i de gode tidene. Norge gjorde det delvis, men verden som helhet gjorde ikke det. Det vil også gå kraftig utover Norge, selv om vi er bedre stilt enn mange andre land.

Vi slipper ikke unna, men vi kan forberede oss på den kommende “kreative ødeleggelsen” som kommer i slike kriser.

Internett er vår vei ut av finanskrisen.

Norge bør bli best på internett for å komme først ut av krisen. Derfor spør jeg deg en gang til:

Hvor var du da internett ropte hjelp?

IFPI må stoppes før de ødelegger internett

Kampen er over for denne gang, og nå venter alle på at dommerne skal telle poengene og kåre en seierherre i rettsaken mellom IFPI og The Pirate Bay.

Rettsfarsen

Jeg venter ikke. Det spiller ingen rolle hva dommerne sier, The Pirate Bay har allerede vunnet uansett. Mange vil sikkert rope hipp hurra når seieren i rettsalen blir offisiell, men jeg synes det er lite å glede seg over. 

IFPI har demonstrert sin manglende forståelse av virkeligheten gjennom å gå til sak mot The Pirate Bay, uten en gang å ta seg bryderiet med å sette seg inn i hva det egentlig er for noe. Aktoratet har mer eller mindre gått naken til jobb, traltet rundt i rettsaken og bablet i vei uten å rødme engang. Det er så ille at det nesten må respekteres. Jeg tror en hver annen ville vært for flau til å holde masken.

The Pirate Bay har på sin side seilt under falskt flagg, eller uten flagg, som Jan Omdahlobservant har kommentert. Rent teknisk og juridisk har de rett, men det er ingen tvil om hva The Pirate Bay primært brukes til: massiv piratkopiering

Løsningen på problemet er imidlertid veldig enkelt. Det er å levere et bedre produkt.

Bedre enn gratis

“Vi kan ikke konkurrere med gratis“, er et gjenganger-argument fra mange. Sludder og vås!

Det er ikke vanskelig å konkurrere med gratis, det er bare å levere et bedre produkt. Det blir vanskelig hvis man suller rundt i drømmeland, men hvis man bruker hodet og tenker seg litt om, så gjør man som Wayne Gretzky: “Jeg skøyter ikke dit pucken er, jeg skøyter dit den kommer til å være”

Å vite helt nøyaktig hvordan fremtiden ser ut, er få forunt, men signalene har vært åpenbare for IFPI i flere år. Hvis de hadde evnet å ta lærdom av alle feilene som ble gjort med musikk, så kunne de vært godt forberedt til filmsatsningen. Det er de tydeligvis ikke, så jeg staver ut behovet her: 

Folk vil ha tilgang på film og musikk og film over internett, uten DRM eller andre begrensninger som gjør at man må kjøpe et eksemplar for hver enhet man bruker.

Hvis de tilbyr det, så er betalingsvilligheten tilstede.

Jeg vil betale

Mandag kveld, skulle jeg egentlig skrive en kommentar om virtualiseringsteknologi og den kommende nettskyen til ukens utgave av Teknisk Ukeblad. Det var ikke lett, så irritert som jeg ble over IFPI’s manglende virkelighetssans og deres totalt fraværende forståelse av hva deres “strategi” vil ende opp med. Jeg skrev derfor en kommentar til TU.no istedenfor: Jeg vil betale, men får ikke lov

Det er ingen vits for meg å gjenta den her, utover det avsluttende avsnittet:

Hvis IFPI vinner saken mot Telenor, blir jeg også pirat

IFPI vs Internett

Problemet med IFPI og deres strategi, er ikke at de angriper The Pirate Bay. Problemet er at de angriper Telenor for ikke å sperre The Pirate Bay ute fra internett. 

Isolert sett bryr det meg ikke, fordi jeg ikke bruker nettstedet. Jeg vil heller ha et lovlig filmtilbud som jeg betaler en fornuftig pris for. Jeg må likevel bry meg om saken fordi presedensen som skapes hvis de lykkes er en dødsdom for internett slik vi kjenner det – og elsker det. Vi kan si takk og farvel til store deler av det kommende kunnskapssamfunnet hvis det skjer. Telenor nekter å bøye av, og jeg tviler sterkt på at IFPI har noen som helst mulighet til å nå frem.

The Pirate Bay fylte et tomrom

IFPI-direktør Marte Thorsby ble intervjuet på P4 tirsdag morgen, og da sa hun blant annet at hun ikke trodde noe på at brukere av The Pirate Bay var musikkelskere. Hennes argument var at det nå fantes lovlige alternativer, men at piratkopieringen fortsatte som før. Hun tar ikke helt feil, men hun skjønner tydeligvis ikke årsaken til at disse lovlige tjenestene sliter.

The Pirate Bay fylte et tomrom. Det var ikke mulig å kjøpe lovlig DRM-fri nedlastbar musikk over nettet, selv om etterspørselen var enorm. Dermed kunne The Pirate Bay spasere inn og ta hele markedet på kort tid. Når de først har posisjonen de har, blir det mye vanskeligere å konkurrere med de etterpå.

Dette er ikke noe nytt, dette er en del av pensum til alle som studerer markedsføring. Jeg skal ta et lite eksempel som jeg selv har vært borti:

Coca-Cola vs Pepsi

Da jeg var 7 år gammel bodde jeg et halvt år i Egypt i forbindelse med at min far tjenestegjorde i millitæret for FN. Den gangen hadde jeg knapt hørt om Pepsi, fordi Coca-Cola var det vi var kjent med i Norge.

Iløpet av det halvåret drakk vi mye cola, men det var kun Pepsi-cola. Kun en eneste gang iløpet av halvåret fikk vi kjøpt en boks med Coca-Cola. I ettertid har jeg kjønt litt av markedskreftene som lå bak:

Den som kommer inn først får en etablert posisjon som det er vanskelig for konkurrenter å ta. Det hjelper ikke engang at Coca-Cola var og er verdens mest kjente merkenavn. Så lenge egypterne bare var vant til Pepsi, så var det Pepsi som dominerte.

Slik er det i alle markeder, og det er derfor ikke uten grunn at de store internasjonale konsernene ekspanderer så aggressivt inn i nye markeder for å ta de først.

Er det for sent for filmbransjen?

Jeg tror ikke det, men IFPI har mistet en generasjon. Hvis de og resten av underholdningsbransjen skal overleve, må de snarest droppe søksmålene mot Telenor og The Pirate Bay, og isteden fokusere 100% på oss som er villig til å betale.

Det vil hjelpe, men som jeg sa til P4 da de intervjuet meg om IFPI og  The Pirate Bay:  “De må sannsynligvis bruke flere år på å rette opp den skaden som er gjort.”

IFPI må stoppe, trekke pusten og la litt oksygen få flyte opp til hjernen. De har allerede tapt mye, men hvis de fortsetter å ture frem slik de har gjort til nå, og slik de erklærer at de vil fortsette, så har deres taktikk et eget dystert navn: Brent jords taktikk

Det er ingen unnskyldning at de ikke skjønner det selv. Resten av samfunnet kan ikke la de dra med seg hele internett i dragsuget bare fordi de ikke får viljen sin.

IFPI må stoppes før de ødelegger internett.