Tag Archives: Ingjerd Schou

Udemokratisk hastverk

12. april 2011 skulle EU legge frem sin stadig utsatte evalueringsrapport for Datalagringsdirektivet. Det ble det ikke noe av.

At den ble utsatt igjen er ingen overraskelse, ei heller at du ikke får lese om dette i pressen. EU klarer ikke å dokumentere at DLD har en positiv effekt, noe som er opplagt for enhver som har satt seg inn i saken.

Datalagringsdirektivet virker ikke.

Så enkelt er det, og det har jeg sagt og skrevet ved en rekke anledninger. Det inkluderer blant annet i min egen personlige høringsuttalelse som jeg sendte inn, samt da jeg ble spurt om dette på Stortingets åpne høring. I tillegg kommer en rekke andre kommentarartikler og blogginnlegg der jeg også har skrevet det og forklart hvorfor.

Jeg kunne ikke sagt dette hvis jeg ikke hadde satt meg inn i saken. Den dagen EUs evalueringsrapport eventuelt blir publisert vil mine påstander om dette bli konfrontert med det som blir stående i rapporten. Dersom den evner å dokumentere at jeg tar feil, så vil det svekke min faglige troverdighet.

Det tar jeg med knusende ro fordi jeg i motsetning til justisministeren, politiet, Høyre og Arbeiderpartiet har satt meg skikkelig inn i saken. Jeg kan derfor slå fast nok en gang at Datalagringsdirektivet ikke virker.

Det er ikke temaet for denne bloggposten, men det er verdt å ha det i bakhodet når du leser om den kyniske prosessen 89 av våre folkevalgte stortingsrepresentanter har kjørt for å banke gjennom dette direktivet. Dette er ikke et demokrati verdig, men du trenger ikke ta mitt ord for det.

Les heller hva stortingsrepresentanten (og en av to saksførere for DLD) Karin S. Woldseth fra FrP sa om dette på Stortingets talerstol 4/4:

Først vil jeg som saksordfører takke utenriks- og forsvarskomiteen for den fleksibilitet som den har vist i denne saken. Ikke bare ble vi bedt om å framskynde avgivelsen med én uke, men også om å slå sammen to debatter – noe jeg som saksordfører i utgangspunktet ikke hadde noe ønske om. Jeg så det som unaturlig å debattere en implementering av et direktiv hvis det ikke var et flertall for direktivet, så derfor var mitt ønske at vi hadde tatt debatten om samtykke på et senere tidspunkt.

Jeg synes også jeg er nødt til å si noe om prosessen i saken.

Den 28. mars fikk vi beskjed – på nyhetene – om at Arbeiderpartiet og Høyre hadde kommet til en avtale, samtidig som saksordfører altså ikke var gjort kjent med dette. Det umuliggjorde dermed hennes arbeid før hun fikk et utkast til avtale. Den 29. mars fikk jeg et utkast til avtale fra transport- og kommunikasjonskomiteen, da de avga sin sak midlertidig, og utenriks- og forsvarskomiteen fikk den til uttalelse. Vi behandlet den den 30. mars, kl. 13.00, hvorpå transport- og kommunikasjonskomiteen avga sin innstilling kl. 14.00. Vi i utenriks- og forsvarskomiteen hadde vår første gjennomgang av saken om samtykke kl. 13.00 onsdag den 30. mars, for så å avgi vår innstilling torsdag den 31. mars kl. 9.00.

Dette viser at saken til de grader har vært under tidspress, og at det derfor også med rette kan stilles spørsmålstegn ved Stortingets behandling i saken. Da har jeg fått sagt hva jeg mener om prosessen, og går over til Prop. 50 S for 2010–2011om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2006/24/EF om lagring av data fremkommet ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller offentlig elektronisk kommunikasjonsnett, også kalt datalagringsdirektivet.

Alt startet med terrorangrepet i Madrid i mars 2004. EU vedtok etter det en deklarasjon om bekjempelse av terror. I deklarasjonen så man behovet for virkemidler for å bekjempe terror, og Sverige, Storbritannia, Frankrike og Irland fremmet et forslag til rådsbeslutning om datalagring. Rådsforslaget ble avvist av Europaparlamentet i 2005 – det ble altså avvist. Kommisjonen fremmet så et forslag til direktiv, som ble vedtatt i rådet og parlamentet i mars 2006.

Direktivet overlater til de nasjonale myndigheter å ta stilling til flere viktige spørsmål, bl.a. spørsmål om tilgang til og utlevering av data som lagres. Lagringstiden kan være mellom 6 og 24 måneder, og nasjonale myndigheter kan utpeke noen til å føre tilsyn med lagring og sikkerhet av data.

Fristen for gjennomføringen av datalagringsdirektivet var september 2007, men med mulighet til utsettelse til mars 2009.

I henhold til artikkel 14 i direktivet skulle så EU-kommisjonen innen 15. september 2010 legge fram en evaluering av gjennomføringen av direktivet og dets innvirkning på økonomiske virksomheter, og ikke minst på forbrukere. Denne evalueringen er forsinket, og datoen for framleggelsen av evalueringen blir stadig flyttet på. Fordi gjennomføringen av datalagringsdirektivet nødvendiggjør lovendring, må altså Stortinget gi sitt samtykke i henhold til Grunnloven § 26 annet ledd for å gjøre dette direktivet bindende. Så her er vi altså i dag for å gjøre direktivet bindende, og det er det mange av oss som slett ikke ønsker.

Jeg går ikke inn i lovendringene og substansen i saken, som forholdet til menneskerettighetene, politiets behov for data til kriminalbekjempelse, personvern og konkurransen innenfor elektronisk kommunikasjon. Det vil bli drøftet av representanter for transport- og kommunikasjonskomiteen, men jeg ser på hva som har skjedd i Europa, hva som kan bli konsekvensene av en evaluering i EU, og spør: Hvorfor har vi så dårlig tid?

Flere av medlemslandene i EU har fremdeles ikke implementert datalagringsdirektivet i sitt lovverk – noen på grunn av konstitusjonelle innsigelser mot gjennomføringen, andre begrunner det med at det er et økonomisk spørsmål, og andre igjen på grunn av manglende lagringskapasitet. Sverige, som var med på å fremme forslaget i 2004, har for et par uker siden bestemt å vente et år med implementering. Irland, som også var en av forslagsstillerne, har gått til sak mot direktivet, fordi de mener at direktivet er feil hjemlet i forhold til EF-traktaten. Hvis det er det, så er det heller ikke et direktiv som er forpliktende for EØS-landene.

I tillegg vet vi at EU for tiden foretar en evaluering av direktivet, om enn noe på overtid. Saksordfører hadde planlagt en reise til Brussel for å snakke med lederen av Evalueringsutvalget for å høre på hvilke punkter det kunne være vesentlige endringer i evalueringen. Vi fikk tilbud om å møte hennes rådgivere, men dessverre rakk vi det aldri på grunn av framskyndelsen av avgivelsen. Så vi venter i spenning på hva som kommer.

Det er vel neppe noen overraskelse at komiteen er delt i innstillingen i saken, og jeg antar at flertallet, Arbeiderpartiet og Høyre, vil redegjøre for innstillingen, og så skal jeg, helt sikkert ved hjelp av resten av personvernalliansen, gjøre rede for mindretallsforslaget.

Mindretallet samtykker ikke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av datalagringsdirektivet. Den viktigste grunnen er selvsagt at vi mener at dette bryter med personvernet. Personlig mener jeg også at det bryter med Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. Det er grunn til å tro at evalueringen konkluderer med det samme, og at det vil gjøres vesentlige endringer i direktivet på bakgrunn av dette. Derfor er mindretallet villig til å bruke reservasjonsretten i denne saken, som er den eneste muligheten for å unngå direktivet.

Det har vært sagt mye usaklig fra tilhengerne av direktivet om konsekvensene av å bruke reservasjonsretten i denne saken – alt fra nærmest totalhavari av EØS-samarbeidet til utestengelse fra viktige fora i Europa. Men dette er ikke annet enn spekulasjoner. Vi har aldri brukt reservasjonsretten tidligere, og vet derfor heller ikke hvilke konsekvenser det får. Uansett kan vi smykke oss med at vi er nest best i hele Europa til å implementere direktiver. Det er bare Malta som er bedre enn oss. Det sier jo sitt.

I mange andre internasjonale fora legger land stadig ned veto, noe som også reservasjonsretten er, uten at det får nevneverdig betydning for forholdet mellom landene. Når det gjelder en så kontroversiell sak som datalagringsdirektivet er i Norge, burde både Arbeiderpartiet og ikke minst Høyre ha tatt seg bryet med å lytte til folk. Folk ønsker ikke ytterligere overvåking, og de ønsker heller ikke å hoppe fordi EU sier vi skal gjøre det. Svært få av oss hadde likt at en agent hadde fotfulgt oss rundt omkring og notert hvor vi var, hvem vi snakket med og når vi snakket med dem. Men så snart dette blir teknologisk og usynlig, så er det ikke farlig.

Vel, de landene som faktisk hadde fysisk overvåking, er de landene som i dag ikke ønsker datalagringsdirektivet. Det bør gi oss et bilde av hva det er vi skal vedta i dag, og det bør også gi ikke minst Høyre noe å tenke over. Jeg vil gjerne lese opp følgende:

«Personvernet må sikres på alle samfunnsområder, i forvaltningen, i arbeids og næringsliv og i strafferettspleien. Ved vurderingen av behovet for eventuelle nye etterforskningsmetoder, må personvernhensyn veie tungt. Med tekniske nyvinninger har både innsyn i personlige forhold og muligheter for overvåking av personer blitt sterkt utvidet, i offentlig så vel som i privat regi. Utvidet omfang av gamle og nye former for registrering kan representere en fare for personvern og ytringsfrihet.»

Dette sitatet er altså fra Høyres prinsipprogram, og jeg trenger vel ikke si noe mer da.

Dessverre får vi ikke flertall for å si nei takk til datalagringsdirektivet. Derfor ønsker mindretallet – med bakgrunn i selve saksbehandlingsprosessen, de økonomiske konsekvensene og siden vi vet at det snart foreligger en evaluering fra EU-kommisjonen – å fremme et utsettelsesforslag som vi har levert inn i tide, som sannsynligvis vil bli omdelt litt senere, og som vi ønsker å votere over når vårt forslag til nei til samtykke faller.

Det er flere grunner til utsettelse. Den ene er selvsagt evalueringen, som jeg har nevnt. Den andre er den pågående rettssaken som Irland fører mot direktivet, for får Irland medhold i saken, ja, da er det neppe noe Norge behøver å forholde seg til overhodet. Men i det øyeblikket vi vedtar samtykke, er det bindende.

Jeg ser at tiden renner ut, og jeg vil dermed ta opp de forslag som mindretallet har i denne saken.

Jeg hadde det regelrett vondt da jeg satt i stortinget og hørte på dette. Innlegget hennes bør leses i sin helhet, men jeg skal likevel trekke ut noen deler av teksten som jeg synes bør få ekstra oppmerksomhet.

Den 28. mars fikk vi beskjed – på nyhetene – om at Arbeiderpartiet og Høyre hadde kommet til en avtale..

Sånt skjer vel relativt ofte, men det sier jo litt at selv en av saksførerne for DLD (Ingjerd Schou er den andre – DLD er to saker) står på en slags “need to know basis”-liste.

Noen hadde hastverk. Her gjaldt det å hamre gjennom saken før noen rakk å få med seg hva som skjedde:

Den 29. mars fikk jeg et utkast til avtale fra transport- og kommunikasjonskomiteen, da de avga sin sak midlertidig, og utenriks- og forsvarskomiteen fikk den til uttalelse. Vi behandlet den den 30. mars, kl. 13.00, hvorpå transport- og kommunikasjonskomiteen avga sin innstilling kl. 14.00. Vi i utenriks- og forsvarskomiteen hadde vår første gjennomgang av saken om samtykke kl. 13.00 onsdag den 30. mars, for så å avgi vår innstilling torsdag den 31. mars kl. 9.00.

Hvorfor hastet det så veldig for norske tilhengerne å banke saken gjennom Stortinget?

EU skulle jo levere sin evalueringsrapport 12. april denne uken, noe de ikke gjorde. Den utsettes og utsettes på tross av at EUs lovverk klart slår fast en tidsfrist for når slike direktiver skal være evaluert. Vi er bare litt over 200 dager etter den fristen når dette skrives…

Vi har altså en situasjon der Norge stresser, mens EU trenerer.

I Stopp Datalagringsdirektivet har vi medlemmer som er for EU-medlemskap og medlemmer som er motstandere av EU-medlemskap. De har forskjellige inngangsvinkling, men er enig om at DLD er en svært dårlig ide.

Det er det også stor enighet om i EU. 27 av 27 datatilsyn i EU har slått fast at DLD er et problem for personvernet, og så langt har 5 EU-domstoler slått fast at direktivet eller implementeringen er i strid med lovgivningen.

Jeg må derfor gjenta spørsmålet mitt, og spørre nok en gang: Hvorfor haster det så veldig å innføre Datalagringsdirektivet i Norge?

Woldseth lurer også på dette.

Fra Stortingets talerstol påpeker hun også at det er et svært problematisk direktiv:

Personlig mener jeg også at det bryter med Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. Det er grunn til å tro at evalueringen konkluderer med det samme, og at det vil gjøres vesentlige endringer i direktivet på bakgrunn av dette.

Vi har altså en saksfører som på Stortingets talerstol advarer om at en lovendring trolig er i strid med den norske Grunnloven og også Den europeiske menneskerettskonvensjon. Likevel velger et marginalt flertall å overkjøre mindretallet og banke gjennom DLD så fort som mulig.

Er det dette vi kaller et velfungerende demokrati?

Er det slik vi vil ha det i et land der vi går til stemmelokalene for å avgi vår stemme på hvem som er best skikket til å representere oss i spørsmål om hvordan landet skal styres?

Mandag 4. april 2011 gjorde DLD sin første og eneste avsløring, da direktivet avslørte hvilke 89 Stortingsrepresentanter som på udemokratisk vis banket gjennom en lov som i praksis er en overvåkning av samtlige nordmenn.

Tilhengerne kan kalle det hva de vil, men det skal lagres informasjon om hvem vi kommuniserer med, når vi gjør det og hvor vi er hvis vi bruker telefon, SMS eller e-post. Hvis de hadde vært trygge på at de hadde rett i at dette er å “styrke personvernet”, så hadde det ikke vært nødvendig å banke DLD gjennom i et panikkartet udemokratisk hastverksarbeid.

DLD kan tidligst iverksettes om cirka ett år, og vi skal fortsette kampen mot dette feilgrepet. Jeg vil derfor nok en gang oppfordre alle til å gå inn på Stortinget.no og lese hele referatet fra 4/4-2011. Sjekk hva “dine” representanter sa, og spre informasjonen.

Det er på tide at stortingspolitikerne må stå til ansvar for det de sier på Stortingets talerstol.

Det gjøres best ved å stille kritiske undersøkende spørsmål…