Tag Archives: Høyre

Udemokratisk hastverk

12. april 2011 skulle EU legge frem sin stadig utsatte evalueringsrapport for Datalagringsdirektivet. Det ble det ikke noe av.

At den ble utsatt igjen er ingen overraskelse, ei heller at du ikke får lese om dette i pressen. EU klarer ikke å dokumentere at DLD har en positiv effekt, noe som er opplagt for enhver som har satt seg inn i saken.

Datalagringsdirektivet virker ikke.

Så enkelt er det, og det har jeg sagt og skrevet ved en rekke anledninger. Det inkluderer blant annet i min egen personlige høringsuttalelse som jeg sendte inn, samt da jeg ble spurt om dette på Stortingets åpne høring. I tillegg kommer en rekke andre kommentarartikler og blogginnlegg der jeg også har skrevet det og forklart hvorfor.

Jeg kunne ikke sagt dette hvis jeg ikke hadde satt meg inn i saken. Den dagen EUs evalueringsrapport eventuelt blir publisert vil mine påstander om dette bli konfrontert med det som blir stående i rapporten. Dersom den evner å dokumentere at jeg tar feil, så vil det svekke min faglige troverdighet.

Det tar jeg med knusende ro fordi jeg i motsetning til justisministeren, politiet, Høyre og Arbeiderpartiet har satt meg skikkelig inn i saken. Jeg kan derfor slå fast nok en gang at Datalagringsdirektivet ikke virker.

Det er ikke temaet for denne bloggposten, men det er verdt å ha det i bakhodet når du leser om den kyniske prosessen 89 av våre folkevalgte stortingsrepresentanter har kjørt for å banke gjennom dette direktivet. Dette er ikke et demokrati verdig, men du trenger ikke ta mitt ord for det.

Les heller hva stortingsrepresentanten (og en av to saksførere for DLD) Karin S. Woldseth fra FrP sa om dette på Stortingets talerstol 4/4:

Først vil jeg som saksordfører takke utenriks- og forsvarskomiteen for den fleksibilitet som den har vist i denne saken. Ikke bare ble vi bedt om å framskynde avgivelsen med én uke, men også om å slå sammen to debatter – noe jeg som saksordfører i utgangspunktet ikke hadde noe ønske om. Jeg så det som unaturlig å debattere en implementering av et direktiv hvis det ikke var et flertall for direktivet, så derfor var mitt ønske at vi hadde tatt debatten om samtykke på et senere tidspunkt.

Jeg synes også jeg er nødt til å si noe om prosessen i saken.

Den 28. mars fikk vi beskjed – på nyhetene – om at Arbeiderpartiet og Høyre hadde kommet til en avtale, samtidig som saksordfører altså ikke var gjort kjent med dette. Det umuliggjorde dermed hennes arbeid før hun fikk et utkast til avtale. Den 29. mars fikk jeg et utkast til avtale fra transport- og kommunikasjonskomiteen, da de avga sin sak midlertidig, og utenriks- og forsvarskomiteen fikk den til uttalelse. Vi behandlet den den 30. mars, kl. 13.00, hvorpå transport- og kommunikasjonskomiteen avga sin innstilling kl. 14.00. Vi i utenriks- og forsvarskomiteen hadde vår første gjennomgang av saken om samtykke kl. 13.00 onsdag den 30. mars, for så å avgi vår innstilling torsdag den 31. mars kl. 9.00.

Dette viser at saken til de grader har vært under tidspress, og at det derfor også med rette kan stilles spørsmålstegn ved Stortingets behandling i saken. Da har jeg fått sagt hva jeg mener om prosessen, og går over til Prop. 50 S for 2010–2011om samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2006/24/EF om lagring av data fremkommet ved bruk av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller offentlig elektronisk kommunikasjonsnett, også kalt datalagringsdirektivet.

Alt startet med terrorangrepet i Madrid i mars 2004. EU vedtok etter det en deklarasjon om bekjempelse av terror. I deklarasjonen så man behovet for virkemidler for å bekjempe terror, og Sverige, Storbritannia, Frankrike og Irland fremmet et forslag til rådsbeslutning om datalagring. Rådsforslaget ble avvist av Europaparlamentet i 2005 – det ble altså avvist. Kommisjonen fremmet så et forslag til direktiv, som ble vedtatt i rådet og parlamentet i mars 2006.

Direktivet overlater til de nasjonale myndigheter å ta stilling til flere viktige spørsmål, bl.a. spørsmål om tilgang til og utlevering av data som lagres. Lagringstiden kan være mellom 6 og 24 måneder, og nasjonale myndigheter kan utpeke noen til å føre tilsyn med lagring og sikkerhet av data.

Fristen for gjennomføringen av datalagringsdirektivet var september 2007, men med mulighet til utsettelse til mars 2009.

I henhold til artikkel 14 i direktivet skulle så EU-kommisjonen innen 15. september 2010 legge fram en evaluering av gjennomføringen av direktivet og dets innvirkning på økonomiske virksomheter, og ikke minst på forbrukere. Denne evalueringen er forsinket, og datoen for framleggelsen av evalueringen blir stadig flyttet på. Fordi gjennomføringen av datalagringsdirektivet nødvendiggjør lovendring, må altså Stortinget gi sitt samtykke i henhold til Grunnloven § 26 annet ledd for å gjøre dette direktivet bindende. Så her er vi altså i dag for å gjøre direktivet bindende, og det er det mange av oss som slett ikke ønsker.

Jeg går ikke inn i lovendringene og substansen i saken, som forholdet til menneskerettighetene, politiets behov for data til kriminalbekjempelse, personvern og konkurransen innenfor elektronisk kommunikasjon. Det vil bli drøftet av representanter for transport- og kommunikasjonskomiteen, men jeg ser på hva som har skjedd i Europa, hva som kan bli konsekvensene av en evaluering i EU, og spør: Hvorfor har vi så dårlig tid?

Flere av medlemslandene i EU har fremdeles ikke implementert datalagringsdirektivet i sitt lovverk – noen på grunn av konstitusjonelle innsigelser mot gjennomføringen, andre begrunner det med at det er et økonomisk spørsmål, og andre igjen på grunn av manglende lagringskapasitet. Sverige, som var med på å fremme forslaget i 2004, har for et par uker siden bestemt å vente et år med implementering. Irland, som også var en av forslagsstillerne, har gått til sak mot direktivet, fordi de mener at direktivet er feil hjemlet i forhold til EF-traktaten. Hvis det er det, så er det heller ikke et direktiv som er forpliktende for EØS-landene.

I tillegg vet vi at EU for tiden foretar en evaluering av direktivet, om enn noe på overtid. Saksordfører hadde planlagt en reise til Brussel for å snakke med lederen av Evalueringsutvalget for å høre på hvilke punkter det kunne være vesentlige endringer i evalueringen. Vi fikk tilbud om å møte hennes rådgivere, men dessverre rakk vi det aldri på grunn av framskyndelsen av avgivelsen. Så vi venter i spenning på hva som kommer.

Det er vel neppe noen overraskelse at komiteen er delt i innstillingen i saken, og jeg antar at flertallet, Arbeiderpartiet og Høyre, vil redegjøre for innstillingen, og så skal jeg, helt sikkert ved hjelp av resten av personvernalliansen, gjøre rede for mindretallsforslaget.

Mindretallet samtykker ikke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av datalagringsdirektivet. Den viktigste grunnen er selvsagt at vi mener at dette bryter med personvernet. Personlig mener jeg også at det bryter med Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. Det er grunn til å tro at evalueringen konkluderer med det samme, og at det vil gjøres vesentlige endringer i direktivet på bakgrunn av dette. Derfor er mindretallet villig til å bruke reservasjonsretten i denne saken, som er den eneste muligheten for å unngå direktivet.

Det har vært sagt mye usaklig fra tilhengerne av direktivet om konsekvensene av å bruke reservasjonsretten i denne saken – alt fra nærmest totalhavari av EØS-samarbeidet til utestengelse fra viktige fora i Europa. Men dette er ikke annet enn spekulasjoner. Vi har aldri brukt reservasjonsretten tidligere, og vet derfor heller ikke hvilke konsekvenser det får. Uansett kan vi smykke oss med at vi er nest best i hele Europa til å implementere direktiver. Det er bare Malta som er bedre enn oss. Det sier jo sitt.

I mange andre internasjonale fora legger land stadig ned veto, noe som også reservasjonsretten er, uten at det får nevneverdig betydning for forholdet mellom landene. Når det gjelder en så kontroversiell sak som datalagringsdirektivet er i Norge, burde både Arbeiderpartiet og ikke minst Høyre ha tatt seg bryet med å lytte til folk. Folk ønsker ikke ytterligere overvåking, og de ønsker heller ikke å hoppe fordi EU sier vi skal gjøre det. Svært få av oss hadde likt at en agent hadde fotfulgt oss rundt omkring og notert hvor vi var, hvem vi snakket med og når vi snakket med dem. Men så snart dette blir teknologisk og usynlig, så er det ikke farlig.

Vel, de landene som faktisk hadde fysisk overvåking, er de landene som i dag ikke ønsker datalagringsdirektivet. Det bør gi oss et bilde av hva det er vi skal vedta i dag, og det bør også gi ikke minst Høyre noe å tenke over. Jeg vil gjerne lese opp følgende:

«Personvernet må sikres på alle samfunnsområder, i forvaltningen, i arbeids og næringsliv og i strafferettspleien. Ved vurderingen av behovet for eventuelle nye etterforskningsmetoder, må personvernhensyn veie tungt. Med tekniske nyvinninger har både innsyn i personlige forhold og muligheter for overvåking av personer blitt sterkt utvidet, i offentlig så vel som i privat regi. Utvidet omfang av gamle og nye former for registrering kan representere en fare for personvern og ytringsfrihet.»

Dette sitatet er altså fra Høyres prinsipprogram, og jeg trenger vel ikke si noe mer da.

Dessverre får vi ikke flertall for å si nei takk til datalagringsdirektivet. Derfor ønsker mindretallet – med bakgrunn i selve saksbehandlingsprosessen, de økonomiske konsekvensene og siden vi vet at det snart foreligger en evaluering fra EU-kommisjonen – å fremme et utsettelsesforslag som vi har levert inn i tide, som sannsynligvis vil bli omdelt litt senere, og som vi ønsker å votere over når vårt forslag til nei til samtykke faller.

Det er flere grunner til utsettelse. Den ene er selvsagt evalueringen, som jeg har nevnt. Den andre er den pågående rettssaken som Irland fører mot direktivet, for får Irland medhold i saken, ja, da er det neppe noe Norge behøver å forholde seg til overhodet. Men i det øyeblikket vi vedtar samtykke, er det bindende.

Jeg ser at tiden renner ut, og jeg vil dermed ta opp de forslag som mindretallet har i denne saken.

Jeg hadde det regelrett vondt da jeg satt i stortinget og hørte på dette. Innlegget hennes bør leses i sin helhet, men jeg skal likevel trekke ut noen deler av teksten som jeg synes bør få ekstra oppmerksomhet.

Den 28. mars fikk vi beskjed – på nyhetene – om at Arbeiderpartiet og Høyre hadde kommet til en avtale..

Sånt skjer vel relativt ofte, men det sier jo litt at selv en av saksførerne for DLD (Ingjerd Schou er den andre – DLD er to saker) står på en slags “need to know basis”-liste.

Noen hadde hastverk. Her gjaldt det å hamre gjennom saken før noen rakk å få med seg hva som skjedde:

Den 29. mars fikk jeg et utkast til avtale fra transport- og kommunikasjonskomiteen, da de avga sin sak midlertidig, og utenriks- og forsvarskomiteen fikk den til uttalelse. Vi behandlet den den 30. mars, kl. 13.00, hvorpå transport- og kommunikasjonskomiteen avga sin innstilling kl. 14.00. Vi i utenriks- og forsvarskomiteen hadde vår første gjennomgang av saken om samtykke kl. 13.00 onsdag den 30. mars, for så å avgi vår innstilling torsdag den 31. mars kl. 9.00.

Hvorfor hastet det så veldig for norske tilhengerne å banke saken gjennom Stortinget?

EU skulle jo levere sin evalueringsrapport 12. april denne uken, noe de ikke gjorde. Den utsettes og utsettes på tross av at EUs lovverk klart slår fast en tidsfrist for når slike direktiver skal være evaluert. Vi er bare litt over 200 dager etter den fristen når dette skrives…

Vi har altså en situasjon der Norge stresser, mens EU trenerer.

I Stopp Datalagringsdirektivet har vi medlemmer som er for EU-medlemskap og medlemmer som er motstandere av EU-medlemskap. De har forskjellige inngangsvinkling, men er enig om at DLD er en svært dårlig ide.

Det er det også stor enighet om i EU. 27 av 27 datatilsyn i EU har slått fast at DLD er et problem for personvernet, og så langt har 5 EU-domstoler slått fast at direktivet eller implementeringen er i strid med lovgivningen.

Jeg må derfor gjenta spørsmålet mitt, og spørre nok en gang: Hvorfor haster det så veldig å innføre Datalagringsdirektivet i Norge?

Woldseth lurer også på dette.

Fra Stortingets talerstol påpeker hun også at det er et svært problematisk direktiv:

Personlig mener jeg også at det bryter med Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. Det er grunn til å tro at evalueringen konkluderer med det samme, og at det vil gjøres vesentlige endringer i direktivet på bakgrunn av dette.

Vi har altså en saksfører som på Stortingets talerstol advarer om at en lovendring trolig er i strid med den norske Grunnloven og også Den europeiske menneskerettskonvensjon. Likevel velger et marginalt flertall å overkjøre mindretallet og banke gjennom DLD så fort som mulig.

Er det dette vi kaller et velfungerende demokrati?

Er det slik vi vil ha det i et land der vi går til stemmelokalene for å avgi vår stemme på hvem som er best skikket til å representere oss i spørsmål om hvordan landet skal styres?

Mandag 4. april 2011 gjorde DLD sin første og eneste avsløring, da direktivet avslørte hvilke 89 Stortingsrepresentanter som på udemokratisk vis banket gjennom en lov som i praksis er en overvåkning av samtlige nordmenn.

Tilhengerne kan kalle det hva de vil, men det skal lagres informasjon om hvem vi kommuniserer med, når vi gjør det og hvor vi er hvis vi bruker telefon, SMS eller e-post. Hvis de hadde vært trygge på at de hadde rett i at dette er å “styrke personvernet”, så hadde det ikke vært nødvendig å banke DLD gjennom i et panikkartet udemokratisk hastverksarbeid.

DLD kan tidligst iverksettes om cirka ett år, og vi skal fortsette kampen mot dette feilgrepet. Jeg vil derfor nok en gang oppfordre alle til å gå inn på Stortinget.no og lese hele referatet fra 4/4-2011. Sjekk hva “dine” representanter sa, og spre informasjonen.

Det er på tide at stortingspolitikerne må stå til ansvar for det de sier på Stortingets talerstol.

Det gjøres best ved å stille kritiske undersøkende spørsmål…

Lars Myraune

Hils på Høyres Lars Myraune. Han sitter på stortinget, og er en av 89 som stemte for Datalagringsdirektivet.

Her er hva han sa i følge det offisielle referatet fra stortingsdebatten mandag 4/4-2011:

Lars Myraune (H) [18:38:33]: Vi har nå holdt på i snart syv timer med debatt om vi skal få lov til å ha et system som gjør at vi kan komme tilbake til og finne tak i dem som har gjort ugjerninger i samfunnet. Noen mener at det skrittet som mange av oss mener er riktig – vi som vil ha et sikkert samfunn – vil føre til overvåkningssamfunnet. Jeg har følelsen av at de tror at vi har et Stasi i Norge som skal sitte og analysere hver enkelt person, for å kunne komme med motreaksjoner mot hvem som helst.

«Storebror ser deg», sier de. Nei, Storebror ser deg overhodet ikke. De dataene som samles inn, går i – vi kan godt kalle det – et sort hull. Det er ingen som rører de dataene, med mindre det er skjellig grunn til mistanke om en ugjerning som fører til en fengselsstraff på fire år eller mer. Her er forskjellen: Hvis du hadde hatt de dataene tilgjengelig hele tiden og kunne bruke dem til et eller annet, ja da hadde det vært noe annet. Men de dataene blir gjemt, så ingen har tilgang til dem, med mindre retten har sagt at politiet får anledning til å bruke dem for å oppklare en ugjerning. Det kan da umulig være et overvåkningssamfunn. Det er da fordi vi ønsker å ha et godt samfunn som beskytter oss mot dem som har gjort sånne ugjerninger.

Tidligere drev jeg luftromskontroll av fly i luften, og der var alt registrert. Alt ble logget og tapet. Men det var ingen som brukte det, med unntak av de gangene det var gjort noe feil og en skulle gå tilbake for å se hvem som hadde gjort feilen i dette tilfellet. Ingen reagerte på det, for en må jo stå for sine handlinger, enten det er her eller der i samfunnet. Men det er det altså noen som ikke ønsker.

Det som var utgangspunktet, i hvert fall for Høyre da vi startet å forhandle om dette, var at vi skulle få til en lovgivning som tilgodeser det som er behovet i Norge. Så kom i andre fase: Tilfredsstiller dette datalagringsdirektivet? Ja, det gjorde det. Kanskje det var litt synd, når vi nå hører at samferdselsministeren sier at de også var interessert i å få et norsk lovverk, men når det tilfredsstilte datalagringsdirektivet, ble det ikke så bra lenger. Så det var kanskje litt synd. Men vi har i alle fall kommet fram til et lovverk som vi er enig i.

Anundsen sier frihet. Ja, vi har frihet til å gjøre noe galt, det er det det må være.

Og så har vi fått høre at dette koster svært mye. Jeg startet med kryptering allerede i 1966. Da var det komplisert, da kostet det mye. I dag er kryptering en svært rimelig sak. Så det er nesten en mistanke her: Når Samferdselsdepartementet sier at dette blir svært dyrt, så lurer vi fælt på hvor denne informasjonen kommer fra.

Jeg tenkte jeg skulle la ham komme til orde uredigert først slik at ingen skal kunne si at jeg tar sitatene hans ut av sammenheng. Han er ute av sammenheng, og det klarer han fint på egenhånd.

La oss begynne med det “sorte hullet” der trafikkloggene lagres i følge Myraune:

De dataene som samles inn, går i – vi kan godt kalle det – et sort hull.

Her halter til og med analogien. Trafikkdataene lagres i en logg, og den loggen må nødvendigvis være tilgjengelig for både faktureringsformål og eventuell etterforskning. Dataene vil bli regelmessig brukt. At politiet ikke sitter med direktetilgang endrer ikke på det faktum, og det endrer heller ikke på det faktum at dataene kan og vil komme på avveie.

Men de dataene blir gjemt, så ingen har tilgang til dem, med mindre retten har sagt at politiet får anledning til å bruke dem for å oppklare en ugjerning.

Løgn eller uvitenhet? PST kan få tilgang uten rettslig kjennelse på forhånd. Dessuten vil deler av informasjonen utleveres til private etterforskere, altså privat politi.

Tidligere drev jeg luftromskontroll av fly i luften, og der var alt registrert. Alt ble logget og tapet. Men det var ingen som brukte det, med unntak av de gangene det var gjort noe feil og en skulle gå tilbake for å se hvem som hadde gjort feilen i dette tilfellet

DLD skal loggføre all kommunikasjon, samt hvor vi er når vi har med oss mobilen. Det “logges” at vi flyr fra A til B, og det er vel ingen som protesterer mot det? Noen av oss evner imidlertid at det er forskjell på å logge hvor vi flyr, og hvor vi til enhver tid befinner oss…

Anundsen sier frihet. Ja, vi har frihet til å gjøre noe galt, det er det det må være.

Hallo! Finnes det virkelig ikke et minstekrav for å sitte på Stortinget og vedta lover? Er det virkelig så vanskelig å fatte hva du selv faktisk sier her?!? Frihet innebærer at vi kan gjøre noe galt. Det betyr ikke at det er det vi ønsker å gjøre, men frihet er nettopp friheten til å være fri til å gjøre ting. Samfunnet og myndighetene skal ikke begrense vår frihet før vi eventuelt gjør noe galt.

Jeg startet med kryptering allerede i 1966. Da var det komplisert, da kostet det mye. I dag er kryptering en svært rimelig sak.

Dette er så dumt at jeg knapt finner ord! Hvor inkompetent er det mulig å bli?! Kryptering var dyrt i gamle dager da man barberte hodet på sendebud, lot det gro ut igjen, sendte de avgårde og barberte hodene igjen for å lese meldingen. Det blir nødvendigvis dyrt med ett hode pr melding…

Når det er sagt, så er kryptering (sikkerhet er mer enn kryptering) ) uansett alt annet enn billig i dag. Kryptering har blitt mer og mer avansert etterhvert som evnen til å knekke kodene har blitt bedre og bedre. Det gjør det dyrt i seg selv, men det er uansett ikke selve krypteringen som er dyr. Det er sikkerheten rundt. Dette skjønner tydeligvis ikke Myraune, og jeg er oppgitt over at slike mennesker skal vedta lover de ikke skjønner noe som helst av.

Lars Myraune er i mine øyne en av Norges mest inkompetente mennesker. Dessverre er han også en av landets 169 folkevalgte stortingsrepresentanter.

 

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å gå gjennom referatet av hva som ble sagt på Stortinget 4/4-2011 før 89 representanter stemte for å overvåke alle nordmenn.

Politikerne er tydeligvis vant til å slippe unna med all sin svada, og det er dessverre få journalister som har fulgt opp de mange hårreisende påstandene og løgnene som ble fremsatt fra Stortingets talerstol. Det må det bli slutt på.

Jeg oppfordrer derfor til en bloggstafett der vi tar for oss referatene og dokumenterer hvem som sa hva.

Huskelapp til Høyre

Som Stortingsrepresentant er det mye å holde styr på, og det er sikkert lett å glemme en ting eller to når det går hektisk for seg mens mange baller skal holdes i lufta. Derfor er det kanskje ikke så rart at noen representanter kan glemme hvilket parti de representerer, hva de gikk til valg på og hva slags prinsipper partiet har vedtatt å legge til grunn for sin politikk.

Jeg tenkte derfor at det kan være kjekt med en huskelapp som stortingsrepresentantene i Høyre kan smuglese når de nå skal diskutere Datalagringsdirektivet.

Her er de viktigste punktene i den forbindelse:

Høyres prinsipprogram ble vedtatt i april 2009. Første side ser slik ut:

Legg merke til den første setningen som jeg har uthevet. Den lyder slik:

Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket.

Stort klarere kan det vel ikke sies at Høyre er motstandere av Datalagringsdirektivet?

Det er jo tross alt et direktiv som pålegger lagring av hvem du ringer, når du ringer, hvor ofte du ringer og hvor du befant deg da du ringte i tilfelle du gjør noe kriminelt som politiet trenger å etterforske en gang i fremtiden.

Hvordan en innføring av dette overvåkingsdirektivet er i tråd med hvordan Høyre vil “…bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket” er det ikke mulig å verken forklare eller bortforklare.

Arbeiderpartiet prøvde seg med å påstå at “Datalagringsdirektivet styrker personvernet”, men den må du lengre ut på landet med. Du må faktisk ut av landet med en slik påstand, og jeg tror Kina kan være et godt sted å reise med den påstanden.

Datatilsynet, etaten som er ansvarlig for å påse at personvernet er ivaretatt, slo da også hardt ned på denne helt klart uriktige påstanden:

Å pålegge flere hundre tele- og internettaktører en plikt til å lagre enorme mengder opplysninger om hvem som kommuniserer med hvem, hvor lenge, og hvor man fysisk befinner seg når kommunikasjonen finner sted,  innebærer ikke en styrking av personvernet!

Noen i Høyre synes likevel å være på glid. De lytter til Arbeiderpartiet og nikker stilltiende. Jeg synes derfor det er på sin plass å se på hva Høyre gikk til valg på i inneværende stortingsperiode:

9.4 For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre:

  • utrede grunnlovsfesting av personvernet.
  • sikre loggføring av hvem som sjekker personopplysninger i de store offentlige velferds-, justis- og pasientregistrene, samt gi den enkelte rett til å få vite hvem som vet.
  • fjerne muligheten for å offentliggjøre de samlede søkbare skattelistene.
  • etablere personvernombud ved alle de store offentlige institusjonene.
  • styrke Datatilsynet.
  • redusere overvåkingen i samferdsels­sektoren.
  • hindre at offentlige postjournaler og lignende gjøres søkbare gjennom de store søkemotorene.
  • legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon.
  • stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.
  • oppheve blasfemiparagrafen.
  • oppheve rasismeparagrafen når en ny universell antidiskrimineringslov er på plass.

Høyre har altså gått til valg på å personvernet gjennom blant annet å “styrke Datatilsynet”. Når Datatilsynet samtidig slår fast at Datalagringsdirektivet er et uforholdsmessig stort inngrep i samtlige nordmenns personvern, så skulle en kanskje tro at det ikke var mye tvil å spore i Høyre?

Slik er det tilsynelatende ikke. Høyre har offisielt ikke tatt stilling ennå, og kampene pågår fortsatt. Det blir spennende, men jeg håper fornuften når helt til topps i Høyre.

I tilfelle noen der skulle tro at det går over så fort de eventuelt banker direktivet gjennom i Stortinget, så vil jeg påpeke at kampen ikke er over dersom politikerne svikter. I så fall gjør vi som flere andre land i EU, vi tar kampen videre til rettsapparatet.

Den eneste forskjellen før og etter at politikerne eventuelt har sagt ja til Datalagringsdirektivet den 5. april 2011, er at Høyre i så fall vil stå avkledd.

Høyre gikk til valg på å styrke personvernet, og Høyre har vedtatt at de vil bygge samfunnet basert på tillit til enkeltindividet. Nå gjenstår det bare å se om Høyres stortingsrepresentanter husker hvilket parti de representerer, samt om de husker hva de gikk til valg på.

 

Naive forhandlere i Høyre?

I følge NTB har motstanderne i Høyre resignert. Det har jeg vanskelig for å tro, men jeg må innrømme at Høyre-ledelsens forhandlingsiver gjør meg usikker.

Hvor vanskelig er det å forstå at minimum 6 måneders lagring av hvem du har snakket med, når du har gjort det, hvor lenge samtalen varte og hvor både du og personen du ringte befant seg da dere snakket ikke på noen som helst måte kan anses som å “redde personvernet”?

Dersom Høyre “vinner” denne forhandlingen betyr det at alle mine og dine samtaler siden 16. juli 2010 skal lagres. Det er mye informasjon, og den kan misbrukes.

Nei, jeg håper Høyres ledelse har hørt om Ronald Reagan. Han er død nå, men han var en ganske kjent amerikansk president. Jeg vil også tro at mange i Høyre har ganske stor sans for ham, og selv de som ikke liker ham, anerkjenner som regel at han var en god taler som var tydelig i det han sa. Jeg husker i hvertfall ett av hans sitater svært godt:

We Americans prefer no deal before a bad deal

Det er da også essensen som alle forhandlere må forstå. Det betyr kort og godt at det er bedre å la være å inngå en avtale, hvis avtalens betingelser er dårligere enn din nåværende situasjon.

På fagspråket heter det nesten det samme som Ronald Reagan sa:

Know your BATNA

BATNA er en forkortelse for Best Alternative To Negotiated Agreement. Prinsippet er at du aldri skal gå i forhandlinger uten å kjenne din BATNA. Kjenner Høyre sin BATNA?

Alternativet til Datalagringsdirektivet er dagens situasjon. Det er en situasjon der personvernet (delvis) er ivaretatt, og en situasjon der politiet kan få tilgang til alt de trenger av dataspor ved en alvorlig kriminell handling. Teleoperatørene lagrer dataspor fordi de trenger det for å kunne fakturere, og vi legger igjen stadig flere digitale spor etterhvert som vårt liv blir stadig mer digitalt.

Det neste prinsippet i profesjonell forhandlingsteknikk er følgende:

Invent options

Med det menes det at man må anerkjenne fastlåste posisjoner der partene ikke kan fire, og så se om man kan finne alternative løsninger. I forhold til politiets behov for ytterligere dataspor er det mange slike muligheter. Frys av teledata ved terrorhandling er en løsning, og det finnes mange flere. De bør imidlertid diskuteres i litt mer lukkede arenaer for ikke å avsløre polititeknikker til potensielle kriminelle.

Bottom line (for å fortsette med litt engelsk her…) er at Høyres ledelse fremstår som skremmende naive i sine uttalte ønsker om å forhandle seg frem til et kompromiss om Datalagringsdirektivet med Arbeiderpartiet. Jeg mener det er farlig naivt, og det gjør meg skeptisk til om Høyre vil være i stand til å representere Norge i internasjonale forhandlinger.

Man kan si hva man vil om Arbeiderpartiets ja til Datalagringsdirektivet og argumentene de bruker, men de har vist seg frem som dyktige forhandlere. Dersom Høyre ikke kjenner sin BATNA, og derfor lar seg lure til å inngå en avtale med Arbeiderpartiet der personvernet forhandles bort, vil partiet for alltid fremstå som et naivt lettlurt parti i min bok.

Jeg tror ikke det vil skje. Høyre kan ofte fremstå som et kjedelig parti, men de har aldri fremstått som et parti som tar beslutninger på sviktende grunnlag. De regner på alt, og jeg tror de klarer å regne seg frem til hva det betyr dersom man ganger opp alle daglige logginger av hvor vi er og hvem vi snakker med med 180 dager.