Tag Archives: forretningsutvikling

Selg gratis innhold

Strukturerte data gjør det mulig å ta betalt for innhold, selv om leserne kan lese de samme nyhetene gratis på nettavisene.

I mediedebatten om hvorvidt det er eller vil bli mulig å ta betalt av leserne for redaksjonelt innhold på nettet er meningene delt mellom to polariserte ytterpunkter. På den ene siden står de som mener at nyheter er og bør forbli gratis, og på den andre siden står forkjemperne for betalingsmurer rundt innholdet.

Selv holder jeg med førstnevnte, og i mine øyne er betalingsmurer ensbetydende med pressens kollektive selvmord. De som låser seg inne vil miste sin posisjon i både samfunnet og markedet, og de kortsiktige inntektene vil ikke veie opp for tapene som kommer når andre nye medier tar over rollen som samfunnets informasjonsnav.

Jeg er likevel en varm tilhenger av å ta betalt for innholdet, så lenge de samme nyhetene også er gratis tilgjengelig på mediebedriftens nettavis.

Det går ikke an å konkurrere med gratis, har blant annet musikkbransjen påstått i mange år, men der tar de feil. Det er fullt mulig. Alt som trengs er å tilby noe det er etterspørsel etter.

I denne analysen skal jeg ta for meg ett eksempel på en forretningsmodell som gjør det mulig å ta betalt for gratis redaksjonelt innhold.

Informasjonsleverandør
Pressen har bestandig vært en informasjonsleverandør, og så lenge etterspørselen var større enn informasjonstilbudet var det gode tider. Men på samme måte som trykkpressen, har internett revolusjonert dette informasjonsmarkedet som pressen er en del av.

Gutenberg åpnet for at alle med en trykkpresse kunne tilby informasjon, mens internett åpnet for at absolutt alle kunne tilby det. Informasjonstilbudet ble større enn etterspørselen, og markedet er ikke lengre bærekraftig.

Dette er selvfølgelig trist for oss i pressen som er avhengig av inntekter, men det er også trist for leserne som går seg vill i en overflod av informasjon. De etterspør derfor velfungerende søke- og filtreringstjenester for å klare å holde oversikten.

Den manuelle redaksjonelle utvelgelsen av hva som var viktig og hva som ikke var det ble for dårlig etterhvert som informasjonsmengden ble for stor, og pressen var ikke i stand til å utvikle teknologi for å løse problemet. Det greide Google og diverse medieovervåkningstjenester, og det tjener de penger på.

Hvorvidt dette er urettferdig eller ikke, og hvorvidt slike tjenester skal få lov til å indeksere pressens innhold, er en irrelevant diskusjon som pressen dessverre kaster bort dyrbar tid på.

Google er ikke god nok
For mens norsk og internasjonal presse klager sin nød, skjønner Google og de andre teknologiselskapene at leserne begynner å bli kravstore.

Dagens søk- og filtreringstjenester dekker ikke lengre behovet deres på en tilfredsstillende måte. De må ta det neste naturlige skritt og levere noe mer.

Det er ikke godt nok at Google peker deg videre til riktig artikkel hvis det f.eks. er en offentlig utredning på 250 sider. Brukerne søker etter informasjon, ikke etter dokumentet som inneholder informasjonen. Riktig dokument er bare et skritt på veien til målet.

Nyheter i regneark
Under dotcom-krisen var jeg på et seminar der Per Morten Hoff fra IKT-Norge holdt et foredrag om IKT-bransjen. På foredraget brukte han tall som han manuelt hadde hentet ut fra alle artikler om IT-bedrifter som hadde nedbemannet. Ved å legge disse faktaopplysningeneinn i et regneark fikk han en full oversikt over hvor mange stillinger det var snakk om, hvilke deler av bransjen som var hardest rammet og hvor mange årsverk hver enkelt bedrift kvittet seg med.

Det er tidkrevende for lesere å gjøre en slik strukturering av faktaopplysninger fra artikler de leser, og de må på forhånd vite hva de leter etter. Tid er penger, og hvis pressen selv hadde strukturert innholdet kunne denne typen faktaopplysninger blitt et interessant ekstratilbud ved siden av de eksisterende gratisartiklene på nettavisene.

Næringslivsaviser som f.eks. E24, DN og Finansavisen kan med fordel levere tilsvarende nøkkelopplysninger i strukturert form for alt som har med bedrifters økonomi å gjøre. Ettersom finansjournalister som regel er tidlig ute med å rapportere diverse økonomiske nøkkeltall, kunne de med fordel tilbys i et strukturert dataformat, som for eksempel et regneark, samtidig som selve artikkelen leveres i tradisjonell fritekst.

Strukturert informasjon

Utfordringen med en slik modell er at det er tidkrevende å merke faktaopplysninger i en tekst, slik at de kan leveres skjematisk i et dataformat.

I sin mest primitive form kan journalistene manuelt merke alle faktaopplysningene i artiklene de skriver. Det fungerer delvis, men de fleste slike forsøk feiler fordi det blir for krevende i en stresset deadline-situasjon. Dessuten er det vanskelig å opprettholde en jevn høy kvalitet på merkingen.

Den andre tilnærmingen er automatisk merking ved hjelp av algoritmer. Fagfeltet er i rivende utvikling, men utfordringen er at helautomatiserte løsninger må forholde seg til så store og varierte tekstmengder at det vil gå noen år før teknologiene blir gode nok.

Dette er en mulighet for mediene. Mens Google og andre teknologiselskaper må forholde seg til all slags tekst, og all slags faktaopplysninger, har pressen spisskompetanse på både sitt eget innhold og på det å skille vesentlige og uvesentlige faktaopplysninger. Ved å kombinere sin redaksjonelle spisskompetanse med tilgjengelig teknologi, kan pressen raskt skape et nytt produkt som de kan ta betalt for.

Kanaluavhengig

For redaktører og journalister er nok det å levere nyheter som regneark fremmed og muligens også uforståelig, men det er egentlig ikke mer enn en naturlig videreutvikling av det tradisjonelle journalistyrket.

Så lenge det finansierer vesentlig kvalitetsjournalistikk, bør det være hipp som happ om nyhetene leveres gjennom radio, TV, papiravis, nettavis eller gjennom et regneark.

Gravemaskinen
Og hvorfor er jeg så opptatt av dette? Jeg snakker ikke for min syke mor, men for min nyfødte baby.

Etter mye arbeid begynner Gravemaskinen å bli klar for å jobbe. Jeg har brukt den selv i lang tid, blant annet til å holde oversikt over alt som skrives om Datalagringsdirektivet, og til å gjøre et stykke gravejournalistikk som ble sendt inn til SKUP.

Vi lanserte den første tjenesten bygget på Gravemaskinen sammen med Journalisten for noen uker siden, og jobber for tiden på spreng med flere tjenester som nærmer seg dagslys.

I dag har jeg også overlevert min første journalyse (journalistikk+analyse) basert på data samlet inn med Gravemaskinen, og jeg forbereder den til bruk i min studieoppgave om redaksjonelle samfunnsregnskap på studiekurset Flermedial Ledelse som jeg nå går på BI.

Nye kommersielle tjenester
Felles for alle disse prosjektene er at de bruker Gravemaskinen til å finne faktaopplysninger i ustrukturerte tekster, for så å presentere de i strukturerte former som f.eks. regneark.

Noen av de nye tjenestene vil ende opp som betalte abonnementstjenester, mens andre vil bli gratistjenester. Hva som ender opp hvor avhenger av hva våre partnere ser seg mest tjent med.

Poenget er uansett å gi redaksjonene bedre utnyttelse av sitt redaksjonelle innhold i både redaksjonelle og kommersielle sammenhenger, samt styrke deres strategiske posisjon i forhold til konkurrenter uten eget innhold. Vi skal ikke bli en slik konkurrent, men satser i steden på å bli en (delvis) anonym underleverandør.

Vårt mål er å gjøre pressen bedre, ikke underminere den. Hvis noen skal tjene penger på å selge gratis innhold, bør brorparten av pengene gå til de som betaler regningen for å produsere det innholdet.

iPad er fin den, men hva med iPhone?

I går samlet mediebransjen seg på NONA’s seminar om iPad på Grand Hotel i Oslo.

Interessen var så stor at køen sto langt ut i gangen, og ned i heisen. Og da 160 lykkelige sjeler var sluppet inn, ble resten avvist og sendt ned på Stopp Pressen for å drikke øl mens de fulgte seminaret gjennom Twitter-rapporteringen gjennom knaggen #nona.

Selv var jeg først av alle på plass, og sikret meg en plass helt bakerst. Jeg var der for å lytte, lære, observere og for å la meg inspirere, ikke for å proklamere eller spørre.

Det nærmeste jeg kom å åpne kjeften var da tallene for Bonytt Bad på iPad ble presentert. Etter 2 uker på markedet, hvorav 5 av dem på førsteplassen, kunne Hjemmet Mortensen fortelle at de hadde solgt like under 1.000 enheter.

Jeg følte sterkt for å rope BINGO! så høyt jeg kunne, men for en gangs skyld klarte jeg å holde kjeft, så jeg sendte det som en Twitter-melding i stedenfor.

Nå må dere ikke misforstå denne meldingen. Jeg er en stor fan av jobben som er gjort med Bonytt Bad på iPad, og som jeg skrev i mitt blogginnlegg dagen den ble lansert, så mener jeg at gjengen bak har tatt de riktige valgene så langt som det lar seg gjøre med dagens kunnskap og erfaring. At de i tillegg deler disse tallene med både konkurrenter og lesere er noe de også fortjener skikkelig ros for.

Jeg sendte bingo-meldingen fordi jeg traff med mitt estimat, og fordi det alltid er gøy å få bekreftet at man har rett. :-)

Salget av apps for iPhone og iPad er et fagfelt jeg jobber mye med og som interesserer meg både som utvikler, medieutvikler og som teknologiinteressert frilansjournalist. Jeg har skrevet flere analyser i kampanje om hvorvidt det er mulig for henholdsvis norske utviklere og norske medier å skape bærekraftige inntekter i dette markedet, samt i kommende tilsvarende markedet på Android, Windows Mobile, Kindle m.fl.

Ved å følge med på salgstallene til mine egne iPhone- og iPad-applikasjoner Siste Nytt og Sitatsjekk, og gjennom å følge med på hvilke plasseringer forskjellige apps har på forskjellige tidspunkter, har jeg fått et statistisk faktagrunnlag som egner seg godt for analyser når jeg putter tallene inn i et regneark med noen formler jeg har laget.

Med utgangspunkt i disse tallene skrev jeg f.eks. analysen Kalddusj for iPad-entusiastene 18. oktober. Dette betyr ikke at jeg har mistet troen på iPad, men da jeg så tallene skjønte jeg at utviklingen vil gå litt tregere enn jeg selv hadde forventet.

Med dette faktagrunnlaget som utgangspunkt har jeg nå gjort klart et nytt eksperiment for å teste en hypotese jeg har grublet på noen måneder.

I går, cirka 2 timer før NONA-seminaret om iPad, meldte jeg på Twitter at jeg nettopp hadde sendt inn mitt tredje iPhone-prosjekt til Apple.

I motsetning til Siste Nytt og Sitatsjekk, som begge er tilpasset iPad, vil det ikke skje med dette prosjektet. Det er et “iPhone only”-prosjekt. Jeg skal ikke nekte noen å prøve det på sin iPad, men fokus retter seg utelukkende mot iPhone og iPhone-brukere.

Hvorfor det?

Fordi jeg har lyst, men også fordi jeg ønsker å gjøre et eksperiment for å se hva man kan gjøre når man utelukkende fokuserer på å gi brukeren en skikkelig god opplevelse på den relativt lille skjermen som iPhone har.

Mobilens skjermstørrelse anses som en flaskehals, men jeg tror det er fordi man ennå ikke har sett et prosjekt der det er gjort en skikkelig tilpasning til den. Ved å ignorere iPad, håper jeg å komme nærmere enn tidligere forsøk.

Et annet viktig moment er volumet. Estimatene spriker, men diverse tall tyder på at det er mellom 40.000 og 50.000 nordmenn som allerede har anskaffet iPad, selv om den ennå ikke er lansert.

Det er et imponerende tall, men når vi samtidig vet at det gir 1.000 solgte enheter for et vellykket redaksjonelt produkt, skjønner vi raskt at det må bli mange flere hvis den norske mediebransjen skal kunne lykkes på iPad med sine satsinger.

Som den analytiske nerden av en medieutvikler jeg er, har jeg tenkt litt på hvordan finne relevante tall for hvordan dette blir den dagen ti ganger så mange nordmenn eventuelt har kjøpt iPad.

En metode er å gange antall solgte med 10, og si at det blir solgt ti ganger så mange iPad-apps. Det kan være korrekt, men vi trenger flere ankerfester for tallene våre for å få et mer kvalitetssikret estimat. Det er da også mulig, ettersom vi har et svært likt produkt på det norske markedet i dag.

I følge diverse tall og analyser er det cirka ti ganger så mange nordmenn som har iPhone, som de som har anskaffet iPad. Tallene spriker der også, men i mars skal tallet ha passert 400.000 iPhone-mobiler i Norge. Vi kan derfor legge til grunn at det er et sted mellom 400.000 og 500.000.

I tillegg til å gi oss muligheten til å finne fakta om hvordan iPad-markedet kan utvikle seg, er dette også en mulighet som den norske mediebransjen så langt har ignorert.

Hvis det faktisk er slik at leserne er villig til å betale for innhold bare det kommer på en iPad, betyr ikke det samtidig at det burde være tilsvarende muligheter for å få det til på iPhone?

Jeg har derfor laget et nytt produkt som jeg har kalt iPhoneSamfunnet som vil bli tilgjengelig i App Store fredag 19. november 2010 (hvis Apple godkjenner det).

Foreløpig har jeg ikke tenkt til å si så mye mer om hva det er, men her er et skjermbilde fra iPhoneSamfunnet:

Jeg skal være den første til å innrømme at skjermbilde ikke forteller mye, og slik det ser ut kunne det like gjerne vært en artikkel fra en vanlig mobil nettavis tilpasset iPhone. Det er det ikke. 😉

Mer forteller jeg ikke i denne omgang, og jeg vet heller ikke om jeg har truffet blink. Jeg viste iPhoneSamfunnet til 5-6 utvalgte personer etter seminaret i går, og tilbakemeldingene var stort sett at dette var spennende og interessant. De var imidlertid også usikre på om jeg har funnet “svaret”, så vi får alle vente og se. Mer info kommer etterhvert.

Som nevnt tidligere i dette innlegget, er det ikke bare ett svar jeg jakter på med iPhoneSamfunnet. Og hvis jeg har bommet fullstendig, så gir det også et interessant svar.

For hvordan kan mediebransjen tro at vi skal lykkes på iPad, hvis det ikke er mulig å lykkes i det 10 ganger så store iPhone-markedet?

To be continued…

PS! Mens dere venter får dere støttekjøpe Siste Nytt og Sitatsjekk slik at jeg får et bedre tallgrunnlag jeg kan dele med dere. 😉

Et uferdig notat om papiraviser

Dette er et uferdig innlegg som ble skrevet i påsken. Jeg trodde jeg skulle rekke å skrive det ferdig, men har hatt så mye å gjøre at det er urealistisk den nærmeste uken. Jeg publiserer det derfor slik det står, og med mange ubesvarte momenter.

Slik blir fremtidens journalistikk, skrev jeg i en lengre kommentar publisert på nettavisen til Teknisk Ukeblad i begynnelsen av påskeferien.

Selv om den var på nesten 30.000 tegn, og inneholdt en lang rekke med lenker til tidligere skriverier relatert til nettjournalistikk, medieutvikling og forretningsutvikling, er den bare å anse som en grov skisse med noen eksempler på hva vi i mediebransjen har i vente, og hva vi må gjøre.

Reaksjonene var for det meste positive, og det er jo alltid hyggelig, men jeg håpet egentlig på litt skikkelig motstand slik at vi kunne få en skikkelig debatt om journalistikkens fremtid. Motstanden kom, men jeg må innrømme at den var av den skuffende sorten.

Harald Klungtveit, journalist i Dagbladet, kom med følgende kommentar på Twitter:

@abrenna kommer med mange paroler, ingen svar

Det er selvsagt fullt mulig å argumentere for det synet om kommentaren, men jeg ville vite hva han savnet. Da jeg spurte fikk jeg dette svaret/spørsmålet:

Hvordan tjene penger + hvordan avishus skal organiseres for at journalistikken skal bli like bra eller bedre på nett

Litt vagt, og det er vanskelig å gi gode konkrete svar når spørsmålene er så åpne som dette, og området er så avansert. Jeg skal likevel ta meg tid til å skrive det jeg tror Harald spør om.

Vekkerklokken ringer

Frem til nå har de norske papiravisene hatt alt på sin side, bortsett fra en eneste ting: fremtiden

Papiravisene har dratt fordeler av etablert merkevare, etablert leserskare, etablerte kunder (annonsører + abonnenter/løssalg), etablert posisjon hos kildene, kronikkskribentene, politikerne og pressestøtten.

Hos deler av disse gruppene er det fortsatt slik, men de aller fleste har etterhvert skjønt hvor det bærer. De som ikke har skjønt det får vi ikke gjort så mye med, men jeg kan ihvertfall love at jeg skal ta til motmæle mot alle som offentlig står og jamrer om at alt var bedre før, og at det vil fortsette å være det bare vi lukker øynene og later som om ingenting har skjedd.

Så fort alle er våkne kan vi dempe støynivået, og heller fokusere på konstruktive konkrete tiltak for å løfte journalistikken gjennom den kommende turbulensen. For å greie det, må alle mediene ha en god forståelse av realitetene, samt skjønne hva de er og hva de ikke er.

Papiravisene må for eksempel skjønne at de ikke er best på nyheter.

Papiravisenes styrke

Papiravisenes styrke er ikke nyheter, dybde, innsikt, analyse, feature, foto eller en spesiell form for journalistikk. Papiravisens styrke er slagkraft, og denne slagkraften må brukes og styrkes.

En politiker eller en annen maktperson som er i medienes søkelys kan velge å ikke gå inn på en nettavis, eller velge å ikke se nyhetene på TV, men kan papiravisene kan nesten ikke unngås. Ikke fordi de plukkes opp og leses av alle, men fordi de har den beste strategiske eksponeringsposisjonen av alle medier.

Med mindre man låser seg inne, kan man knapt gå til jobb uten å se forsidene til papiravisene. Disse forsidene står foran hver eneste Narvesen-kiosk, ved inngangen til hver eneste bensinstasjon, ved kassa i hver eneste matbutikk, og på nesten hver eneste kafé.

Avisstativet er rett og slett Norges mest sette mediekanal. Det betyr ikke at alle som ser avisstativet kjøper avisene som står der, men at papiravisenes forside er et slagkraftige redaksjonelt produkt i seg selv. Det må utnyttes på riktig måte.

Her har Dagbladet tråkket så feil at det gjør vondt å se på. De har prøvd å lage selgende forsider som skal få leserne til å kjøpe papiravisen, men har gått så langt så ofte, at det til tider best kan beskrives som en voldtekt av egen merkevare.

Reklameplakat for nyheter

Papiravisenes forside skal ikke bare selge papiravisen. Papiravisens forside er en reklameplakat som skal reklamere for innholdet, uansett kanal. Den skal selge hele merkevaren, og så må det være opp til leserne å velge hvordan de vil ha produktet (innholdet).

Det blir snart flere, men pr. idag er det tre alternative nyhetskanaler:

  • Papiravisen
  • Nettavisen
  • Mobilutgaven

Alt som vises frem på forsiden til papiravisen må være tilgjengelig i alle disse tre kanalene når den første avisen settes i stativet tidlig om morgenen.

Dette er ikke kanibalisering, men en fremtidsrettet strategi som vil lønne seg allerede idag.

De som foretrekker papiravisene, som for eksempel min mor, har ingenting imot at nyheten har vært tilgjengelig på nett kvelden i forveien så lenge hun får en god papiravis i hånden.

Papiravisene vil komme styrket ut hvis de erkjenner realitetene, og heller selger seg selv som det de er: Et kvalitetsredigert produkt med siste døgns viktigste nyheter og interessante aktualitetsartikler.

Nettavisene har allerede vunnet

Jeg får avisene gratis på jobben, men åpner de bare hvis jeg må. Står det ikke på nett så har det ikke skjedd, er mitt motto, og det har fungert bra for meg i flere år allerede.

Mitt slagord provoserer noen, men det er fordi de ikke forstår det. Det gjorde Tormod Haugstad, vår nyhetsredaktør i Teknisk Ukeblad, og jeg tillater meg å gjengi hans forklaring fra en kommentar på Journalisten.no:

Kollega Anders har et motto som umiddelbart kan synes litt for kategorisk: “Står det ikke på nett, så har det ikke skjedd”. Ingen kan vel egentlig være uenige i det – for det sier jo ingenting om hvilken kanal som er først.

Noen går fortsatt rundt og tror at det betyr at nyhetene skal først på papir, og så på nettet etterpå. Det er en kortslutning.

Nyhetene skal i utgangspunktet først på nett, men det kan i noen tilfeller være lurt å ta de samtidig på nett og papir.

Flytt nyhetsjournalistene

Den eneste måten papiravisen kan overleve, er som et kvalitetsredigert haleheng til nettjournalistikken. Nyhetskampen er tapt, og det må papiravisene erkjenne for å stå rustet for fremtiden.

Papiravisen bør ikke bruke tid på nyheter, men bør sette av rikelig med plass til det. Det kan for eksempel være 6-8-10 sider med nyheter inne i hver avis, men disse skal hentes fra nettavisen.

Spørsmålet er ikke hvor nyhetene skal publiseres, men når nettavisen skal publisere. Gode egensaker man er alene om, blir som regel holdt igjen i nettavisene til dagen etter uansett. Da kan man like gjerne koordinere publiseringen med når papiravisene er på plass i avisstativet på morgenen.

Innholdsfordeling

  • Først på nett
  • Samtidig på nett og papir
  • Først på papir

De generelle nyhetene bør kjøres ut fortløpende på nettavisen (og dermed også mobilen), mens de gode egensakene kan tilpasses litt i forhold til hva som ellers skjer i nyhetsbildet. Nyheter bør ikke først i papiravisen, med mindre de er av den mindre viktige sorten.

I en overgangsfase kan det imidlertid være greit å holde litt igjen, forutsatt at nyhetene ikke er på papiravisens forside.

De gode egensakene bør publiseres samtidig på nett og papir, og det betyr på morgenen. Som nevnt tidligere bør alt som vises på papiravisens forsid være tilgjengelig i alle kanalene, slik at leserne kan velge hvor de leser sakene.

Det eneste som kan holdes igjen i papir, er rene oppsummeringsartikler, egne portretter/profiler, kommentarer og annen “hermetisert” avisstoff. De må på nett etterhvert, men kan gjerne holdes igjen i alt fra noen timer til en dag eller to før de publiseres på nett.

Det viktigste er at disse artiklene holder en så høy standard, og er så interessante at leserne føler de er verdt prisen de betaler for papiravisen.

Hvorfor betale for papiravisen?

…når alt er gratis på nettet?

Dette er det naturlige spørsmålet for mange, og det er forståelig at man vil prioritere den kanalen man får betalt for – i dag.

Det er imidlertid veldig kortenkt, og en stor tabbe. Forretningsmodeller for betaling på nett er på vei, og selv om innholdet alltid må være gratis, er det ingenting i veien for å ta betalt for innholdet likevel (mer om dette).

Folkemakt-fiaskoen

Dagbladet er en tabloidavis, og tabloidavisene vil nok alltid ha sin hovedinntekt fra annonser. Det hindrer ikke Dagbladet i å sette opp en abonnementsmodell som gir kjøperne noen fordeler i forhold til de som bruker gratisversjonene.

Dagbladet har gjort et forsøk på det med Folkemak-podkastent, men det ble raskt en flopp, og etter bare to uker ble håndkleet kastet inn.

Det var ingen overaskelse, ettersom «alle» spådde at det ville gå galt fra dag 1.

Jeg hadde en litt annen tilnærming. Det sa seg selv at forsøket ville mislykkes, men jeg var utrolig skuffet over resten av ekspertene i medie-Norge som dømte forsøket nord og ned før det fikk en sjanse til å gjøre seg erfaringer, og kanskje justere litt på kursen.

Jeg betalte derfor et månedsabonnement for 99 kroner på rent prinsipielt grunnlag.

Kritikerne hadde selvsagt rett, men med en slik massiv kritikk, og med en så rask kollaps, har medie-Norge satt seg selv i en uheldig situasjon i forhold til fremtidens forretningsmodeller for nettavisene. Nå er det ingen som tror at det går an å tjene penger på nettet, og Dagbladets Folkemakt vil bli dratt frem som et sannhetsvitne for det.

Sannheten er at Dagbladet forsøkte å knipse i hendene, og det går ikke an å tjene penger så lett. Nye forretningsmodeller trenger tid. Bare se på hvordan Google og Twitter henholdsvis tok og tar seg tid til å la brikkene falle på plass.

Nettabonnement

Jeg står fortsatt fast på at nettavisene i fremtiden kommer til å tjene penger på nettabonnement, men det tar tid å endre folks kjøpsvaner. Man vender ikke alle over på en gang, og man vender ikke alle over noensinne engang. Poenget er å vende over flest mulig, og at man må ta seg tid til å gjøre det.

Jeg tror ikke det er mulig å lykkes å få betalt for så enkle enkeltstående redaksjonelle produkter, ihvertfall ikke på kort sikt, men at man kan bake de inn i et utvidet abonnement med flere interessante tilleggstjenester.

Hvis Dagbladet lagde et utvidet basisabonnement som kostet 99 kroner i måneden, og brukte Folkemakt-podkasten som en av flere goder, så kunne det kanskje gått annerledes.

99 kroner er ikke mye penger for de fleste, og hvis man delte Folkemakt gratis ut en uke etterpå ville nok mange følt at det var verdt pengene å ligge litt i forkant. Hvis de i tillegg hadde fått umiddelbar tilgang til det “eksklusive” innholdet fra papiravisene som de andre må vente på, så ville abonnementet gitt en merverdi som flere ville satt pris på.

Jeg tenker ihvertfall i de baner om fremtiden, og har begynt å forberedt hva slags tilleggstjenester som må med for at “noen” skal få lyst til å betale for at lesere skal få tilgang til innholdet på en annen måte og på et tidligere tidspunkt.

Merk imidlertid at «annen måte» ikke er så enkelt som reklamefri presentasjon av nyhetene. Det kan være en ide, men isåfall må løsningen lages på en slik måte at den blir bedre for de betalende leserne, enn hvordan lesere med adblock ser innholdet.

Dagbladets nøkkeltall

Detaljbeslutninger krever detaljkunnskap, og jeg må innrømme at jeg ikke har det om Dagbladet. Det jeg vet er det jeg har lest, det jeg har snakket med folk om, og det jeg har gjort en kvalifisert gjetning om.

Noen tall er interessante, blant annet Dagbladets opplagstall:

  • 2006: 146.512
  • 2007: 135.611
  • 2008: 123.383

Jeg har ikke funnet økonomiske tall for 2008, men i Berner-gruppens årsrapport for 2007 har selskapet oppgitt følgende driftsresultat:

  • 2006: -32.171.000
  • 2007: -53.137.000

Jeg valgte å bruke driftsresultatet fordi det trolig sier mest opp mediedriften ettersom det var “Finansresultat” som dro mediebedriften i pluss begge de to årene.

Nå vet ikke jeg, men jeg vil tro at tallene for 2008 ikke var bedre, og at Dagbladet også rammes hardt i inneværende år.

Uansett hva detaljene sier, så er den overordnede tendensen for Dagbladet ganske klar. De sliter, selv om de er helt i tet på nettet.

Dagbladets styrker

Dagbladet for som regel kjeft uansett hva de gjør, og hvis de gjør noe bra blir det gjerne ignorert. Slik er det å være låst fast i en ond sirkel. Den må de ut av, men det blir ikke lett.

Her er Dagbladets gode kort:

  • Etablert merkevare
  • Etablert leserskare
  • Etablert distribusjon (avisstativ)
  • Ledende nettavis

Dagbladets største styrke er at de er en etablert merkevare, selv om de tilsynelatende har gjort alt de kan for å ødelegge den med fordummende forsider på papiravisen. De må snarest gjøre grep for å styrke merkevaren sin.

«Kvalitetstabloiden»

Alle som kjenner meg vet at jeg neppe kan beskrives som en tilhenger av tabloid innhold.

Jeg er en nerd uansett hva det er snakk om, enten det er data, film, tegneserier, rollespill, dataspill, økonomisk idehistorie, politikk eller journalistikk. Jeg liker å gå inn i faglige detaljdiskusjoner, og avskyr overfladisk kjendiseri og annet sensasjonspjatt.

Likevel skjønner jeg godt at Dagbladet og andre tabloide mediepublikasjoner ikke kan satse på en fremtid der de satser på å utelukkende tilfredsstille sånne som meg. De må favne bredere, og skal ha et tabloid særpreg.

Dagbladet bør kunne bli «kvalitetstabloiden», avisen og nettavisen som slår ekstra hardt og som går hardere tilverks enn resten av medie-Norge, men som redder seg inn med

Sterke schizofrene meninger

Dagbladet har alltid hatt “sterke meninger”, og kan fremstå som ganske schizofrene. Mange ler av det, og rakker litt ned på Dagbladet for det, men jeg synes det er en av deres store styrker.

Det er for eksempel beundringsverdig å se hvordan to kommentarer fra henholdsvis Gudleiv Forr i papiravisen og Eugene Brandal Laranblir stående mot hverandre. I Dagbladet er det høyt under taket, og alle får delta i de interne uenighetene:

Nå er det neppe noen tvil om hvem jeg holder med, og hvem jeg mener er på bærtur, men alt i alt er det en styrke at begge syn publiseres side ved side på DB.no.

Jeg beklager at dette blogginnlegget ble forsinket, og at det ikke engang ble ferdig. Hvis det er noen trøst, så kommer det mer om dette i tiden fremover. Kanskje allerede på slutten av denne uken. Pressens fagtidskrift, Journalisten.no, intervjuet meg om temaet, så det blir spennende å se hva de tar med og hvordan de vinkler saken. :-)