Tag Archives: forretningsmodell

Wired tjener pengene sine på reklame

Wired er en av pionerene på iPad. De var en av de første magasinene som kom med egen iPad-utgave, og måten de gjorde det på har blitt etterapet av de fleste.

Da de kom kunne de stolt fortelle at det første nummeret på iPad solgte mer enn 100.000 eksemplarer. Så falt tallene ganske raskt, og det på tross av at Wired satte prisen kraftig ned. I skrivende stund opererer de med følgende (norske) priser:

  • Enkeltnummer: 35 kr
  • Månedsabonnement: 14 kr
  • Årsabonnement: 140 kr

Dette blir det ikke mye penger av, for i følge redaktør Jason Pontin i Technology Review hadde Wired bare 33.237 betalende digitale abonnenter så sent som i mai i år.

Det betyr ikke nødvendigvis at Wired på iPad er dårlig butikk. Jeg har gjort en liten analyse av annonsene i julutgaven av Wired på iPad, og den gir en pekepinn på hvor inntektene egentlig ligger.

35 av 95 sider var helsides annonser i juli 2012 utgaven av Wired på iPad.

For av totalt 95 digitale sider (der mange av de kan scrolles vertikalt for mer innhold) var hele 35 av sidene fylt med helsides annonser. Det betyr at 36,8 prosent av innholdet var annonser av denne typen:

Annonsene varierer litt i typen, men mange av de er av typen merkevareannonser som ikke fokuserer på klikk. Dette er en annonsetype som nettavisene sliter med, men som papiravisene fortsatt har godt tak på i det norske markedet.

Jeg har ikke funnet noen offisiell prisliste for annonsene på Wireds iPad-magasin, men det er grunn til å tro at de tar seg godt betalt. Vi snakker tross alt om store helsides annonser som fyller hele skjermen, og ikke små puslete bannerannonser som utgjør noen få prosent av nettavisenes totale synlige flate.

Ved å ta betalt – selv om det er veldig lite – klarer også Wired å gi den nødvendige oppmerksomhet til annonsene som er plassert lengre bak i bladet. For selv om 14 kroner er småpenger, har folk som betaler for et produkt større insentiv for å bla hele veien gjennom hele bladet. Hvis Wired ikke hadde tatt betalt ville de endt opp med samme problem som nettavisene har, og det er at alle annonsører krever å komme så langt opp på siden som mulig.

På denne måten får Wired en annonseprofil som ser slik ut:

Her ser vi at helsidene med annonser er jevnt fordelt, og at det som regel er en eller to sider med redaksjonelt innhold mellom hver annonse.

Dette er et tema jeg har brukt mye tid på å undersøke og analysere, blant annet i en prosjektoppgave ved BI-studiet Nyskaping og kommersialisering.

Den har jeg skrevet litt om i det nåværende nummeret av Kampanje, og del to av den kommer i neste utgave. Jeg kommer nok også til å blogge litt mer om dette i tiden fremover, men ettersom dette egentlig bare er en forlenget utgave av et Facebook-innlegg jeg skrev tidligere i dag tror jeg at jeg setter en foreløpig strek her og nå.

Bottom line er at Wired (som kanskje er verdens fremste på brukerbetalt digitalt innhold) tjener mye mer penger på annonser enn på brukerbetaling. Dette må også norsk presse ta innover seg hvis de skal lykkes med sine forretningsmodeller nå som overgangen fra papir til digitalt kommer for fullt.

 

Hvorfor betaler du for noe som er gratis?

Hvorfor betaler vi for ting vi kan få gratis?

Dette er et av de viktigste spørsmålene alle som jobber i nettaviser eller med andre nettbaserte tjenester må stille seg, ettersom svaret eller svarene avgjør hva slags forretningsmodeller vi må få på plass for å etablere nettet som en bærekraftig kanal for flere enn nisjenes vinnere.

Mange medieledere både i Norge og internasjonalt har plutselig fått troen på at leserne vil være villig til å betale for nyheter på nett. De kan ikke vise til noen holdningsendring, men peker isteden på nødvendigheten. Det blir å starte i gal ende, og det blir ikke et pent syn når virkeligheten kommer med fasiten om relativt kort tid.

Jo Christian Other House (Oterhals) i VG Nett skrev for cirka en uke siden ett interessant blogginnlegg om «The valuation of worthless». Der kommer han blant annet med det som noen kanskje tolker som enbrannfakkel:

My claim is that it’s hard to get paid for content online, because content have hardly had any intrinsic value at any point in human history: Trying to learn people to pay for content online, is not just unlearning a bad habit; it’s actually trying to teach them to do something they’ve never done before in their life.

Han trekker frem 3 eksempler der kundene egentlig ikke betaler for innholdet:

  • TV
  • Bøker
  • Papiraviser

Jeg svarte med en kommentar på bloggen hans.

It’s hard to prove you wrong, and it’s not very forward thinking to det it as a goal.

We should crowdsource a list or spreadsheet with three columns filled with answers to these three questions:
* What do you pay for?
* How much do you pay for it?
* Why do you pay for it?

It is neither necessary or useful to create a complete list, but the questions gets your mind started and shared answers tend to inspire more and better answers.

The bottled water case is one inspiring example, but we need more cases to identify the true pattern that can be replicated to the internet, or at least form the basis theory for working online editorial business models.

Deretter kom utfordringen om å sette opp et slikt regneark, og det er det jeg gjør her nå:

Bruk denne koden hvis du vil legge ut sprsmålene på egen blogg eller annet nettsted:

<iframe src=”http://spreadsheets.google.com/embeddedform?key=tzQDLWYrco-qP6pKXP6ZOFw” width=”760″ height=”994″ frameborder=”0″ marginheight=”0″ marginwidth=”0″>Laster inn …</iframe>



Jeg har oversatt spørsmålene til norsk, og her er lenken til regnearket der svarene vil dukke opp.

Selv har jeg gjort meg opp en klar mening om at å låse ned innhold er feil vei å gå for så og si alle nettaviser, men jeg har likevel tro på flere betalingsmodeller som vi jobber med. Det blir nok litt prøving og feiling, og kritikerne vil lenge ha rett i at det bare genererer småpenger, men ting tar tid. Jeg er ganske sikker på at vi har flere bærekraftige betalingsbaserte nettaviser på plass om 3-5 år, selv om innholdet også blir gratis tilgjengelig for de som ikke vil eller ikke kan betale.

I mellomtiden skader det ikke å bygge opp noen eksempler som får hjernene våre til å spinne litt. Del dine eksempler og tanker i regnearket, og så får vi forhåpentligvis en fruktbar nettdebatt etterpå.

PS! Alle svarene deles ut under en CC-BY lisens. Det vil si at hvem som helst kan klippe de ut og bruke de til hva som helst så lenge de krediterer den som skrev svaret.

ACAP selger «Snake Oil» til mediebransjen

Jeg sitter på NONA-konferansen, men måtte bruke 5 minutter på å kommentere en artikkel på Journalisten.no om ACAP:

«Enkelt forklart» er ACAP «Snake Oil», dvs luremedisin.

Aftenposten har «implementert» ACAP ved å replikere de samme konfigurasjonene som de har i Robots.txt.

ACAP har ingenting som gir nye forretningsmodeller. Det å spesifisere hvilke lenker søkemotorer får lov til å følge, eller tidspunkter for hvor lenge søkemotorene får holde innholdet i sin indeks er meningsløst.

Det finnes ikke fungerende forretningsmodeller som kan bygges på toppen av ACAP. Ta en titt på informasjonssiden, og se om du finner noe konkret informasjon. Det er floskler og vage løfter, som enhver journalist bør være i stand til å gjennomskue.

Konkret informasjon får man ikke før man leser den tekniske beskrivelsen, og de som gidder å lese den vil se at det er ingenting der.

Det er ikke rart mediene ikke klarer å tjene mer penger på nett når verdifull tid og knappe ressurser kastes bort på dette.

Dessuten er det ikke indeksering som er viktigst lengre. Sjekk publish/subscribe-løsningene som nå kommer i full fart. De gjør en allerede meningsløs ACAP utdatert.

Lykke til! TU.no skal IKKE implementere ACAP.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

Jeg er vel en av de få som har giddet å lese meg opp på ACAP, og det har ikke vært lett. Makan til meningsløst sprøyt skal man lete lenge etter. Dessverre er det medieledere uten fnugg av nettkunnskaper som tar avgjørelser om å kjøpe inn eller implementere slike løsninger.

Slik blir Twitter en pengemaskin

Det er egentlig ganske enkelt, og det må være en særdeles takknemmelig jobb å være forretningsutvikler i Twitter.

“Alle” lurer tilsynelatende på hvordan Twitter skal tjene penger, og mange stiller nesten spørsmålet om de kommer til å greie det.

Nysgjerrigheten er så stor at en sleip jævel gjorde stor suksess med en falsk artikkel om Twitters nye forretningsmodell. Den var fornøyelig lesing, men det burde ringt en bjelle etter de 2-3 første punktene, og mot slutten gikk brannalarmen.

Twitter er omtrent 3 år gamle, og såvidt jeg vet har de ikke tjent en krone ennå. Ikke en dollar heller, for den saks skyld.

Det er en smart strategi, spør du meg.

(pause)

Begynte du å le? Kanskje du ristet oppgitt på hodet, mens du dro på smilebåndet og sa “dot com” på en overbærende måte?

Isåfall var du neppe alene. Alle tror dette er sannheten om forretningsutvikling nå, og viser til hvor galt det gikk når alle oppstartsselskaper løp rundt som hodeløse kyllinger med sin “first movers advantage”. De vokste raskt opp til å bli kaklende høner, for så å miste hodet da cotcom-boblen sprakk.

Nå vet alle besserwissere at det var feil strategi, på samme måte som alle besserwissere viste at det var riktig strategi før boblen sprakk.

Er det noe vi kan lære, så er det at folk ikke lærer.

Sannheter om forretningsmodeller er ikke konstante og de er ikke universale. Det som virker i en tidsperiode og/eller for et selskap virker ikke nødvendigvis for andre tidsperioder eller selskaper.

Man skal ikke kopiere andre, man skal lære av andre.

Det har Twitter gjort, og jeg tror at de har lært mye av blant annet Google, og så legger de inn noen egne triks på toppen.

Google ventet med å ta betalt for noe som helst frem til de var store nok til å tjene noen gode penger på relevante tekstbaserte søkeannonser.

Mange går fortsatt rundt i den villfarelse at de tror Google ikke hadde noen plan for å tjene penger, og at de mer eller mindre snublet borti en pengemaskin som løste alle utfordringer, og som gjorde Google til et av verdens mektigste selskaper.

Gründerne har på flere måter styrket den troen med sine uttalelser og sine beskrivelser, men det var ikke tilfeldigheter. Det er det aldri, og ihvertfall ikke i Silicon Valley. Det er en del av Silicon Valleys kollektive merkevarebygging, og miljøets felles markedsføringsstrategi.

Sjekk ut historien om eBay og Pez-dispensere, så ser dere toppen av isfjellet.

Dette skrives ikke for å rakke ned på Silicon Valley og IT-selskapene derfra, men for å forklare hva som egentlig skjer. Det er viktig å forstå det for å skjønne hvordan Twitter tenker i forhold til det å tjene penger.

Hvis vi skal lykkes med våre nettambisjoner må vi ikke kopiere det vi tror de gjør, vi må lære av det de faktisk gjør.

Twitter og Google unngikk penger de første årene fordi det bare ville komme i veien. 0 i omsetning er bedre enn 1.000.000 i omsetning, fordi det gir arbeidsro.

Ingen kan sammenligne underskuddet med omsetningen hvis det ikke genereres inntekt, og så lenge man ikke må gjøre spektakulært store investeringer, så blir det heller ikke spektakulære tapsprosjekter å skrive om. Pressedekningen vil isteden skape verdifull buzz, som øker etterspørselen og dermed utbredelsen.

Twitter er en primitiv tjeneste og det er genialt på alle måter.

Det er billig å utvikle, billig å drifte og det gjør det interessant for tredjepartsleverandører å utvikle bedre tilleggstjenester. Dermed blir Twitter plattformen for fremtidens meldingsbasert kommunikasjon.

La dere merke til ordet “plattform”? Det er ordet jeg bruker i andre sammenhenger relatert til nettdebatt. Søk litt mer informasjon om journalistikk, plattform og nettdebatt på informasjonsplattformen Google, så ser dere kanskje en sammenheng.

Google hadde ikke detaljene klare, men de var bevisste på at det å bli plattformen for informasjon ville gi de mer enn nok av pengemuligheter. Det samme vet Twitter.

De er iferd med å bli kommunikasjonsplattformen, og spørsmålet er ikke om de kan tjene penger eller hvordan.

Spørsmålet er når.

Det er ikke lett å besvare, og timingen vil avgjøre hvor stor suksessen blir.

Twitter vet også hvordan de skal tjene penger, og selv om jeg ikke tar meg til å gå i detaljer her, kan jeg gi noen hint:

Antall API-kall tredjepartsleverandører kan bruke per tidsintervall, kjøpe vellykkede tilleggsprogrammer (tenk Microsoft og Windows med f.eks. SQL Server) og små forbedringer i infrastrukturen.

Glem annonsevisninger. Den tabben overlater de til Facebook.

Denne artikkelen ble skrevet på mobilen i en pause mellom fotballkampene til minstemann. Tilgi alle skrivefeilene og feilformuleringene jeg sikkert har.

Oppdatert 3. april 2009: Google skal være i forhandlinger om kjøp av Twitter, og Jan Omdahl i Dagbladet.no skriver at det er fordi Twitter blir det viktigste nyhetssøket. Det er en kommentar jeg er ganske enig i.

Twitter er i ferd med å ta over “der og da”-nyhetsbildet, og det vil føre til slutten for nettaviser som baserer seg på å være først med enkle “klipp og lim”-nyheter. Dermed må redaksjonelle produkter som nettaviser flytte fokus over på kvalitetsjournalistikk som Twitter-brukerne kan lenke til etter at nyheten først er kjent.