Tag Archives: flysimulator

Sats på 3D-turisme

Norge bør lage 3D-modeller av alle våre turistmål og dele de gratis på internett.

Datamaskinene vi har hjemme blir kraftigere og kraftigere, og det er allerede mange år siden vi for første gang måtte stoppe opp og se litt ekstra nøye på TV-skjermen for å sjekke om det var ekte eller bare et dataspill på Playstation eller X-Box.

For 3-4 år siden intervjuet jeg den kanadiske forfatteren og internettaktivisten Cory Doctorow. Han har alltid vært langt fremme i forståelsen av teknologi og samfunnstrender, og hans science fiction bøker og noveller tar som regel for seg teknologi i fremtidsscenarier.

Skytespill på British Museum

En av ideene han snakket om på den tiden, var å lage en komplett virtuell 3D-modell av British Museum og gi den gratis til spillprodusenter. Ettersom ungdommen bruker så mye tid på å løpe rundt og skyte på hverandre i skytespill, kjenner de disse fiktive bygningene i detalj. Det er en form for læring som kommer av seg selv mens de morer seg, men den har ingen nytteverdi.

Doctorow mener at dersom disse ungdommene i steden løper rundt i 3D-modeller av ekte interessante bygninger, så vil spillene bli bedre samtidig som spillerne lærer noe nyttig og interessant mens de morer seg.

Jeg vil anta at ryggmargsrefleksen reagerer negativt på et slikt forslag hos mange voksne, men ideen er ikke så dum. Det er da heller ikke bare skytespill som kan ha glede av slike 3D-modeller.

Turister i flysimulator

For tiden sysler jeg mye med fly og flysimulatorer på fritiden min, og i fjor gjorde jeg en frilansreportasje for Teknisk Ukeblad om norske flyentusiaster som leker både flygeledere og piloter på internett.

De bruker PC-baserte flysimulatorer som Microsofts kjente Flight Simulator, men har tatt hobbyen lengre enn de fleste ville trodd var mulig. Noen av de har til og med bygd seg en egen tro kopi av cockpiten til en Boeing 737 i kjelleren sin, mens andre “jobber” som virtuelle flygeledere for å holde orden på alle entusiastene som flyr sammen over internett.

Disse flysimulatorene er imponerende realistiske, og takket være kraftige grafikkort på dagens PCer er det mulig å fly rundt som en turist og nyte utsikten over. Dette har skapt et behov for bedre 3D-modeller, og skapt et markedet for internasjonale produsenter som llager tilleggsmoduler for de største og mest kjente byene, flyplassene og turistatraksjonene.

Norge er imidlertid et lite land, og prioriteres ikke av disse leverandørene. Dermed blir det opp til norske entusiaster å gjøre jobben selv på dugnad. Det gjør de, men dette er en tidkrevende jobb og de kunne trengt litt drahjelp fra den norske turist- og reiselivsbransjen.

Hvor er Norge i Google Earth?

3D-modeller er ikke noe som kun kan brukes i flysimulatorer eller spill. Det er en teknikk som kan brukes i alt fra oljeutvinning, til boliginnredning, reklame og modellering av ditt eget hus slik at det blir tilgjengelig for alle som prøver Google Earth i ditt nabolag.

Google Earth er kanskje det mest allment tilgjengelige programmet som viser verden i en 3D-modellert utgave. Den kan gratis lastes ned fra internett, og den baserer seg på frivillige som lager egne 3D-modeller med gratisverktøyet Google Sketchup som de laster opp og deler med alle.

Noen lager veldig gode modeller, mens andre ikke er fullt så bra. Det varierer også veldig hvor omfattende byer, steder og andre tettsteder er modellert. Oslo er f.eks. svært tynt dekket. Selv Holmenkollen mangler en 3D-modell. Her avspises potensielle turister til og med med et gammelt satelittbilde av den gamle hvite hoppbakken.

Norge er rett og slett ikke på 3D-kartet i Google Earth.

Ekte virtuelle turister

I seg selv er det ingen krise om ikke norske turistmål er representert i virtuelle verdener. Det er neppe mye penger å hente på at noen sitter hjemme på sin PC mens de flyr over Norge eller løper rundt og skyter på hverandre inne på Nasjonalmuseumet.

Den potensielle gevinsten ligger i å skape økt interesse for norske turistmål som disse surferne får lyst til avgi et virkelig besøk. Det er altså omtrent det samme som god gammeldags reklame for norske fjorder og fjell.

Virtuelt førsteinntrykk

Stadig mer av vår tid tilbringes på internett, og etterhvert som virtuelle 3D-grafikken blir bedre og bedre blir det flere og flere muligheter for å gi potensielle turister et godt førsteinntrykk.

Dette har alltid vært viktig, og alle vet hvor vanskelig det kan være å rette det opp hvis man først har kommet skjevt ut. Det kan man også risikere å gjøre dersom man ignorerer behovet for gode 3D-modeller, og overlater alt til amatører og aktører som ikke kjenner særlig godt til hva de egentlig prøver å lage en 3D-modell av.

Lag 3D-modeller nå

Norsk turist- og reiselivsbransje bør derfor ta grep selv, og i det minste sondere terrenget for å finne hva slags muligheter de har for å tilby 3D-modeller av sine attraksjoner. Budsjettene strekker aldri så langt som man ønsker, men en investering i 3D-modeller trenger ikke å bli så dyrt.

Mye kan gjøres på egenhånd, og det er mange entusiaster som sikkert kan hjelpe til hvis de får det de trenger. Som et minimum inkluderer det nøyaktige spesifikasjoner med mål og beskrivelser av farger og materialer, samt bilder fra forskjellige vinkler.

Disse må gjøres fritt tilgjengelig sammen med en oppfordring om å lage egne 3D-modeller, og dele de med andre.

Proff reklame

Det beste er å gjøre jobben selv, eller sette det ut til en profesjonell aktør. Reklamebyråene kan sikkert være behjelpelig, og de kan trolig også bistå i utforming av profesjonelle TV-reklamer eller spill basert på de samme 3D-modellene.

En skikkelig innsats på et tidlig stadie kan betale seg tilbake mange ganger i årene fremover. Som jeg skrev i forrige nummer av Kampanje, så er det like før 3D-printere kommer inn i de norske hjem. Med ferdiglagde 3D-modeller av norske turistatraksjoner, kan disse brukes til å printe ut norske suvenirer i plast eller sjokolade.

Bedre reklame for norske turistmål har jeg rett og slett vanskelig for å se for meg.

(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Kampanje i 2011, og publiseres nå i forbindelse med NRK’s artikkel om flysimulatormiljøet som lager virtuelle utgaver av norske flyplasser.)

Jeg har landet en DC10

I helgen var jeg på FlightSim LAN 2011 for å sjekke ut Norges mest ihuga flysimulatorentusiaster i forbindelse med en frilansreportasje for Teknisk Ukeblad.

Det var et imponerende miljø, og jeg er særdeles imponert over hvor langt disse gutta har klart å ta hobbyen sin. Jeg sysler med min egen flysimulator, men jeg har langt igjen før jeg er på samme nivå.

Det er vanskelig å trekke frem en spesiell opplevelse av de mange jeg hadde, men jeg sysler med tanken om å skrive ut noen flere frilansartikler basert på både erfaringene jeg gjorde meg, samt notatene jeg har fra alle jeg intervjuet. På tross av 9 siterte kilder og 11 omtalte personer i min artikkel for Teknisk Ukeblad, er det mye mer som jeg tror kan være interessant for andre lesere.

Tiden strekker imidlertid ikke helt til akkurat nå, så jeg tror jeg i dag skal nøye meg med å legge ut et videoopptak som min copilot gjorde da jeg fikk prøve meg i entusiastenes egen DC10-simulator.

Opptaket er gjort under dårlige lysforhold med min iPhone, men den viser i hvert fall at jeg greide å lande.

Flysimulatoren fikk de gratis av Continental for mange år siden da selskapet faset DC10 ut til fordel for nyere fly. Det tok entusiastene 5 år før de klarte å starte den for første gang, og nå har de koblet den opp mot Flight Simulator 2004.

Slik ser den ut på utsiden:

Og slik ser den ut på innsiden:

Jeg forventer å bli trodd når jeg sier at det var dritkult å fly den!

Flysimulator

Jeg har alltid hatt interesse for fly og luftfartsbransjen, men som karriere nøyde jeg meg med circa to år som stuer på deltid i SAS på Fornebu etter avtjent vernepliktstjeneste i 1994-1996.

For cirka ett år siden bestemte jeg meg for å begynne å fly litt med simulator på PC-en hjemme. Tanken var delvis å ha det i seg selv som hobby, men jeg ønsker alltid å bruke det jeg lærer til noe fornuftig, så jeg bestemte meg samtidig for også å ta flysertifikat. Begge deler koster penger, men sistnevnte er dyrest, så det fikk lavest prioritert.

Slik ser min "simpit" ut i dag. Jeg legger til nye komponenter etterhvert som jeg lærer.

I steden for vanlig privatflysertifikat, begynte jeg å ta timer med mikrofly på slutten av sommeren i fjor, men rakk bare tre flyturer. Deretter ble det ikke noe flyving før i årets vinterferie, da jeg tok en tur til Spania for å fly noen timer der. Så får vi se hva jeg rekker å få til gjennom våren og sommeren som kommer.

Dessverre stoppet det en del opp med flysimulatoren min også, som følge av en noe vrang PC. Det ble derfor fint lite bruk av den i fjor, men jeg bestakk julenissen, så han ga meg en ny 27 tommer iMac til jul.

Siden julaften har jeg brukt flysimulatoren relativt regelmessig, og i følge min virtuelle loggbok har jeg nå 64,5 flytimer etter dagens tokt fra Røssvoll til Mosjøen i en Piper Saratoga 32.

Utsikt fra cockpit på kmin Piper Saratoga 32 etter parkering på Kjærstad flyplass ved Mosjøen.

Som flysimlator bruker jeg X-Plane på min iMac. Jeg har også kjøpt Flight Simulator X fra Microsoft med et par utvidelser, men etter litt frem og tilbake valgte jeg X-Plane i denne omgang. Det skyldes først og fremst at det er et nyere produkt i påvente av Microsoft Flight som er på vei, men også det faktum at den tilsynelatende er lettere å lage tilleggskomponenter til på egenhånd, samt at den har en funksjon for å importere ekte flydata for å vise ekte landinger fra ekte fly.

Jeg har så langt utvidet min installasjon med en rekke gratis nedlastbare flyplasser og 3D-scenario, men har kjøpt tre fly fra folk som lager veldig realistiske modeller:

  • Cessna 152
  • Piper Saratoga 32
  • Boeing 787

Cessna’en er litt mindre enn den velkjente 172 som jeg har hatt gleden av å bli med opp i på turer over San Francisco og San Diego, samt i sjøflyutgaven over Oslofjorden. Den er morsom og relativt enkel å fly, og jeg bruker den til å lære meg basisflyvingen, samt øve på landinger.

Min Cessna 152 klar for takeoff.

Saratoga’en var den første jeg kjøpte. Det er en relativt rask enproppeller med opptagbare hjul. Den bruker jeg stort sett når jeg vil se meg litt rundt i områdene jeg flyr, og akkurat nå bruker jeg den på en liten sightseeingtur rundt om på de nordnorske flyplassene.

787-en er det moderne flyet som de fleste har lest om, og dette er mitt såkalte “heavy” fly. Det er morsomt å fly, og her er det mye jeg må lære meg om programmering av Flight Management Computeren (FMC/autopilot), samt en rekke andre funksjoner.

På vei inn for landing med min 787.

Det er også den jeg har ambisjoner om å bygge en skikkelig simpit til over de neste årene, men foreløpig er jeg bare på informasjonsinnsamlingsstadiet.

Slik ser 787-cockpiten ut fra kapteinsiden. Jeg har som ambisjon om å lage en fysisk utgave av denne cockpiten over de nærmeste årene.

Jeg har også gått gjennom et par tutorials for lære meg hvordan lage egne fly og 3D-scenarie til X-plane. Dette blir nok stående litt på vent, men det er jo en vesentlig del av kunnskapsdelen i dette hobbyprosjektet.

På veien til å mestre flysimulatoren og bygge den, er det mye som må læres. Jeg har lest gjennom både de vanlige teoribøkene for privatflylappen, samt en simulatorutgave og en stor mengde dokumentasjon på diverse internettforum. Det tar sin tid, men ettersom jeg ikke sikter mot en eksamen, så er det lystbetont og jeg prioriterer det som er morsomst.

Totalt er det 9 teoribøker for privatflylappen, hvorav de 6 første er pensum for mikrofly. Hvordan det er mulig å skrive så kjedelig om noe så artig som flyteorier er meg fullstendig uforståelig.
Selv om jeg nå bruker X-Plane og ikke Flight Simulator, så er såpass mye likt at denne boken var veldig interessant.

Det er ikke noe problem å koble til en joystick, og så fly avgårde på en flysimulator. Det begynte jeg også med, men ambisjonen min er å ta skritt for skritt på veien mot å gjennomføre flyvingen så realistisk som mulig. Dette er tross alt en simulator, og ikke et spill.

Jeg har derfor investert i flykart, kneepad, og andre ting jeg vil trenge i et ekte fly. Dessuten har jeg så vidt begynt å bruke Avinor’s ekte approach charts for å planlegge avganger og landinger ved norske flyplasser.

Det er moro å lære dette, men jeg må vel innrømme at VG hadde ryddet forsiden sin dersom jeg med mitt nåværende kunnskapsnivå hadde forsøkt meg på en ekte landing på Gardermoen. Jeg klarer stort sett å forholde meg sånn noenlunde til luftfartsreglene samt lande trygt, men sistnevnte forutsetter at eventuelle passasjerer ikke har hjerteproblemer.

Jeg skriver ut approach charts for norske flyplasser fra Avinor, og legger dem i en plastmappe for å ha full kontroll. Dette er forøvrig det eneste jeg bruker printeren min til.

Med X-Plane er det relativt enkelt å utvide simulatoren på programvaresiden, og jeg har fått tak i noen kodeeksempler for hvordan lage tilknyttede systemer på iPad og iPhone. Nå for tiden har jeg ikke tid til å gjøre dette selv, så jeg har kjøpt et par apps med instrumenter og kart som jeg bruker under flyvingen min.

X-Plane kan kobles opp mot eksterne enheter, enten det er andre PC-er, dedikerte maskinvareenheter eller apps på mobile plattformer. Her er et eksempel med standardinstrumentene til et mindre proppelfly.

Når det gjelder maskinvare, har jeg foreløpig investert i yoke, throttle, pedaler, radiopanel og et multipanel med autopilot, flaps og pitch trim fra Saitek. Dette er utstyr som er for litt viderekommende, men de mer avanserte simmerne er langt mer avanserte. Jeg håper å lære mye av de i tiden fremover, men bedriver fortsatt kunnskapsheving og planlegging nå.

3D-printeren min er "nesten ferdig". Det eneste som ikke virker er motoren som skal dytte plasten kontinuerlig ned i ekstruderen der den smeltes før den plasten skrives ut.

Min tanke er å ta for meg ett og ett instrument eller komponent av gangen mens jeg utvider min nåværende simulator, og når jeg føler meg kompetent nok håper jeg å sette i gang og bygge en skikkelig simpit. På veien dit spiller 3D-printeren min en nøkkelrolle.

Den står foreløpig ved siden av flysimulatoren, men den virker ikke helt. I går kveld fikk jeg imidlertid en ny pakke med deler fra USA, så vi får se hva jeg får til i ukene fremover. Tanken er å bruke den til å printe ut brytere og små komponenter til flysimulatoren, og så koble de sammen med elektronikk etterhvert.

Vi får se hvordan det går. Jeg er ikke et tålmodig menneske, men 3D-printeren bryr seg fint lite om det. :-(

Det er mye jeg kan si og skrive om flysimulatoren min, men det er enda mer jeg ikke vet. Her har jeg gitt en liten introduksjon til mitt hobbyprosjekt, og jeg regner med å blogge litt mer om det i tiden fremover.