Tag Archives: Facebook

Jeg koseprater med Kondomeriet og Gule Sider

Gule Sider kom vistnok plutselig med Twitter-meldingen “På gulltaggen – ingen pils?”, i følge en venn av meg på Facebook.

Det var trolig en tabbe av en som koblet feil mellom sin personlige Twitter-konto og bedriftens Twitter-bruker. Sånt skjer, og det er ingen stor tabbe, men den er veldig illustrerende.

Alle må være sosiale på sosiale medier, messes det over alt. Jeg er ikke uenig i det, men jeg mener (nok en gang) at de såkalte “sosiale ekspertene” er på bærtur. Bedrifter er ikke sosiale, de vil aldri bli det, og det er helt idiotisk å si at de må bli det.

Det føles i det hele tatt rart å ha en dialog med noe så upersonlig som en bedrift eller en organisasjon, og jeg har skrevet litt om det før. Her er f.eks. en av mine første artikler i spalten min i papirutgaven av Kampanje fra januar i 2010:

I dialog med Kondomeriet

Se for deg en mann som går inn på Kondomeriets butikk på Karl Johan i Oslo for å diskutere økonomisk politikk, og hvorvidt sentralbanken kommer til å sette opp renta eller ikke.

Jeg er den mannen.

Jada, jeg er en sær skrulling, men jeg er ikke alene. Hver dag diskuterer folk bøker, filmer, krumkakeoppskrifter, redningsarbeidet på Haiti, m.m. med Kondomeriet. Det føles faktisk mer naturlig å snakke med de om slike ting enn å diskutere dildoer, porno og oppblåsbare sexdukker.

Vel, det føles egentlig ikke naturlig å diskutere slike ting med Kondomeriet, selv om dialogen foregår på Twitter og ikke i butikken. Det hele bygger på en utbredt misforståelse blant nesten alle markedsførere, PR-folk, samt mange “eksperter” på sosiale medier. De har lest Cluetrain Manifesto og fått med seg at “Markets are conversations”, men skjønner ikke sin egen rolle i dialogen.

Sosiale medier er “in” for tiden, men ingenting er så patetisk som gamlinger og markedsførere som desperat hiver seg på for å henge med. Plutselig skal alt fra dildoselgere og turtøyprodusenter, til NSB og Forsvaret ha en dialog med oss på diverse sosiale medier.

Vel, jeg gidder ikke å “koseprate med Forsvaret” på «Futurebook», eller diskutere med dildoer og vinterklær på Twitter. Jeg vil prate med mennesker, og det vil alle andre også. Markedsførere bør derfor nøye seg med å lytte og informere, og overlate dialogen til mennesker:

1. Lytt (følg med på hva som sies om deg, ditt produkt, konkurrentene og markedet ditt)
2. Informer (svar på kritikk og spørsmål, samt kom med forslag og tips ETTER at du lyttet)
3. Dialog (la de ansatte bruke sosiale medier i arbeidstiden – hvis de har lyst)

Kondomeriet skjønte dette, og webredaktør Kjersti Antonsen endret Twitternavnet fra @kondomeriet til @kondomeriet_kje. Nå er det ikke en dildo, men et reflektert menneske jeg snakker med.

Om denne dialogen fører til mer salg vil jeg ikke røpe. Slike private detaljer forteller man bare til sine venner på «Fuckbook». 😉

Jeg var litt flau da jeg skrev den, og den kommentarartikkelen er en direkte årsak til at jeg ikke jobber i PR-bransjen i dag…

Nå skal ikke jeg argumentere for at alle skal skrive som meg. Jeg har en skrivestil som ved flere anledninger har skapt problemer for meg selv. Det er ikke fordi jeg på død og liv må skrive vulgære ting eller være krass mot mine meningsmotstandere.

Jeg skriver mye relativt tørt fagstoff, og har ingen problemer med å forholde meg til skrivestilen til de jeg jobber for, men noen ganger er det godt å skrive litt mer spontant. Det er en god ting, som jeg synes verdsettes i alt for liten grad i dagens alt for politisk korrekte samfunn.

Hvorfor er det så farlig at vi skriver med litt snert?

Hvorfor skal vi alle på død og liv kastreres på Twitter, på Facebook, på bloggene våre, i avisspaltene og i det offentlige ordskiftet?

Hvorfor må vi være så redde for å tabbe oss ut og skrive noe dumt?

Hvorfor må vi holde kjeft?

Noen av mine beste venner er folk jeg har blitt kjent med etter en heftig krangel. Man vet noe mer om en person etter at man har vært i tottene på hverandre. Man vet hvor man har hverandre, og man vet hvem som faktisk evner å ta til seg ny informasjon og revurdere sitt syn etter en skikkelig debatt.

Det vet man ikke når man snakker med et glansbilde av et aksjeselskap uten sjel.

Lag gjerne egne Twitter-brukere for Gule Sider, Posten, Forvaret, Kondomeriet, Aftenposten, NSB, PST  og alle andre aksjeselskaper og organisasjoner. Bruk disse til å spre informasjon slik at den er allment tilgjengelig, men overlat det sosiale samspillet i sosiale medier til sosiale mennesker.

Jeg vil mer enn gjerne ta en øl med personen som tvitret om øl fra @gulesider. Det høres ut som en sosial person, og jeg liker å prate med sosiale mennesker.

Det jeg ikke liker, er å prate med selskaper. Jeg tar gjerne en prat med folk som jobber i Gule Sider, men jeg vil ikke sitte til bords med et aksjeselskap på festmiddagen.

Og med det tillater jeg meg å ta en skål for og med den ansatte tvitreren i Gule Sider.

Skål for deg og din “tabbe”!

(Velg selv om du vil rope skål tilbake fra @gulesider eller fra din private bruker.)

Face Book

Jeg ser ingen grunn til å overvurdere rike og berømte gründere. Selv de som er blant verdens mest vellykkede kan godt være komplette idioter.

Noen ganger blir det likevel litt for opplagt. Det kan sikkert tenkes at Facebook-gründeren skriver etternavnet sitt feil en gang i ny og ne når han i turbofart raser over tastaturet sitt, men det skal vel ganske mye til for at han skriver både sitt eget navn og navnet på selskapet sitt feil.

Hvis vi ser bort fra alle idiotiste apps som automatisk skriver meldinger på veggen til folk når du bruker dem, så har Facebook vært relativt forskånet for spam. Det er et stort problem på internett, og hvis Facebook skal lykkes i tiden fremover er de i praksis avhengig av å kvele dette problemet før det blir for stort.

Facebook er et tidssluk av de sjeldne, og folk føler gjerne at de må følge med og følge opp alle meldingene de får fra venner og kjente. Det blir det fort slutt på dersom andelen spam blir et markant problem.

Samfunnsdebatten pressen ikke ville ha

For cirka to år siden var nettdebatten ett brennhett tema i den norske pressen.

Kloakken ble den til og med kalt, og brorparten av pressen så helst at hele nettdebatten forsvant fra nettavisene. Den måtte i det minste forhåndsmoderes.

Kravet om forhåndsmoderering er ikke like unisont i dag, men store deler av pressen skjønner fortsatt ikke at det er nettdebatten som er samfunnsdebatten. På godt og vondt er det på internett folk sier sin mening.

Pressens største strategiske fortrinn, er at det redaksjonelle innholdet er grunnlaget for utallige diskusjoner i hjemmet, på jobben, og i nær sagt enhver sosial sammenkomst. Vi tomprater om været, men det er nyheter som danner grunnlaget for diskusjonene vi faktisk bryr oss om. En nyhet som ingen diskuterer er strengt tatt ikke en nyhet, men en uvesentlighet.

Folket vil diskutere nyhetene, men da pressen ikke ville høre eller slippe de til, måtte de gå et annet sted. Det gjorde de.

På Twitter og Facebook finnes ingen forhåndsmoderering. Det har gjort Twitter til pressens egen foretrukne debattarena, mens Facebook har blitt lesernes debattarena. Journalister, redaktører, medieutviklere og andre synsere diskuterer pressens grep, feilgrep og fremtid på Twitter, mens leserne diskuterer det redaksjonelle innholdet i artiklene på Facebook.

I de sosiale nettverkene er det debatten som står i sentrum, uavhengig av hvilken eller hvilke aviser og nettaviser som har utløst dem. Leserne blir mindre opptatt av hvem som brakte nyheten, og det setter pressen i en vanskelig situasjon når de skal ut og selge annonser og abonnement.

Ironisk nok er det pressen selv som fremskynder dette maktskiftet nå som stadig flere nettaviser knytter Twitter og Facebook tettere opp mot sitt innhold for å få mer besøkstrafikk.

De sosiale nettverkene sa «velkommen» da pressen sa «forsvinn». Dermed fikk pressen fikk det som de ville.

Hvem er verst av Facebook og Datalagringsdirektivet?

For noen er det tydeligvis vanskelig å forstå forskjellen på et fritt valg og tvungen statlig overvåkning.

Jeg har ikke tillit til Facebook men jeg bruker det likevel. Samtidig har jeg tillit til at det norske politiet ikke har til hensikt å misbruke Datalagringsdirektivet, men jeg kjemper likevel i mot innføring av denne overvåkningsloven.

Facebook er en kommersiell tjeneste. Den er gratis å bruke, men til gjengjeld brukes informasjonen du legger igjen om deg selv. Det er da også ganske opplagt, i hvert fall for meg. Jeg har ført opp at jeg er singel, og den informasjonen gjort meg til blink for alle verdens datingtjenester som annonserer på Facebook.

Det er ikke så rart at noen reagerer, men husk at Facebook bare vet det du velger å fortelle dem. Når jeg skriver om mitt liv på Facebook, er det som å gå til sengs med en elskerinne. Jeg forteller henne det jeg vil at hun skal få vite om meg, men jeg slipper henne ikke ordentlig inn på livet mitt.

Slik er det ikke med Datalagringsdirektivet. Det pålegger loggføring av hvem jeg snakker med, hvor lenge jeg gjør det og hvor jeg til enhver tid er. Alt lagres for eventuell senere bruk – mot meg.

I motsetning til Facebook gjør ikke Datalagringsdirektivet noe for meg. Det er utelukkende et inngrep mot meg. Påstandene om at det vil bidra i kampen mot terrorisme og alvorlig kriminalitet er urealistisk ønsketenkning fra myndighetspersoner som knapt kan stave IT.

Terrorister og organiserte kriminelle planlegger sine handlinger, og de har fått med seg at det er noe som heter Datalagringsdirektivet. Dermed vet de at det er noe de må ta høyde for, og det er skremmende enkelt for de som vet litt om IT. For de kriminelle er Datalagringsdirektivet intet mer enn ett irritasjonsmoment de må ta høyde for før, under og like etter sine ugjerninger. For meg og deg er det et alvorlig inngrep i vårt daglige personvern.

Når det gjelder personvern stoler jeg faktisk mer på et kommersielt selskap som Facebook enn på politikerne våre. Når Facebook og andre kommersielle aktører har problemer med å sikre brukernes data blir det forsideoppslag i avisene over hele verden, og det får konsekvenser. Kommersielle selskaper straffes på børsen, og de får problemer når de skal forhandle frem nye avtaler og lokke til seg flere brukere.

Slik er det ikke for politikere. De kan vedta i hytt og gevær, de kan ignorere enhver faglig ekspertise som advarer mot konsekvensene, men det får sjeldent eller aldri reelle konsekvenser. Når det går galt holder det å “legge seg flat”, og vente til stormen går over. Det er derfor vår justisminister i ro og mak ignorerer alle advarsler fra Datatilsynet, hele IKT-bransjen, ledende jurister og alle andre som advarer mot Datalagringsdirektivet.

Facebook lever av å gi oss en tjeneste vi liker å bruke, for så å selge informasjon om våre liv til annonsørene sine. Det er en ærlig sak, men jeg er enig med kritikerne deres i at brukernes personvern er for dårlig ivaretatt. Facebook fortjener all kritikken de kan få, og den kritikken vil nå frem hvis den er omfattende nok.

Som et kommersielt selskap er det “bad for business” for Facebook å måtte kjempe mot det norske Forbrukerrådet og andre aktører som krever bedre personvern.

For myndighetene er det “business as usual” når de raserer personvernet gjennom å banke gjennom Datalagringsdirektivet.

Det er ikke et paradoks at debatten om Datalagringsdirektivet er større enn debatten om Facebook. Forskjellen er ganske enkel. Jeg kan velge å droppe Facebook, men jeg kan ikke velge å droppe Datalagringsdirektivet.

(Innlegget har tidligere vært på trykk i papiravisen Dag og Tid)

Logg inn på Gravemaskinen.no

Gravemaskinen.no er en lukket tjeneste for journalister og redaksjoner, men vi har foreløpig valgt å la deler av funksjonaliteten være åpen for alle som kommer på besøk.

Når man besøker Gravemaskinen.no får man opp søkeboksen, samt ett sett med rapporter i en tab-basert oversikt. Kun 3 av disse: Siste Nytt, Fragmenter og Sitater er tilgjengelig, mens Artikler og Statistikk er grået ut.

For å få tilgang til de to siste, samt flere kommende rapporter, må man registrere seg som bruker og betale for tilgang. I første omgang vil det kun tilbys redaksjoner som jobber i tråd med Vær Varsomplakaten og Redaktørplakaten. De som er interesserte, kan registrere seg for prøvetilgang her.

Vi krever altså at brukerne logger seg inn for å få tilgang til Gravemaskinen. For ikke å gjøre det enkelt for oss selv, og for ikke å måtte utvikle, vedlikeholde og sikre vår egen liste med brukernavn og passord, har vi valgt å integrere Gravemaskinen.no med store etablerte tjenester.

I første omgang støttet vi kun autentisering via Twitter, men nå har vi også lagt inn Facebook og Google.

Det betyr at vi ikke blir sittende med passord som kan komme på avveie, og det bør gjøre det enklere å bruke Gravemaskinen.no ettersom de aller fleste bruker minst en av disse tjenestene.

Ulempen er at disse brukerkontoene i stor grad er brukernes private brukerkontoer, og at det derfor muligens blir en litt uheldig sammenblanding av jobb og privat. Hvorvidt det er et reelt problem eller ikke vet vi rett og slett ikke på nåværende tidspunkt, så hvis dere har noen synspunkter på det er det bare å si i fra.

Slik ser det forøvrig ut når man logger seg inn via “Logg inn”-lenken øverst til høyre:

Twitter

Facebook

Google (GMail)

Hvem som helst kan autentisere seg, og dermed logge inn på Gravemaskinen.no via disse tjenestene, men med mindre ditt brukernavn eller din e-post er registrert som godkjent bruker hos oss, får du ikke mer tilgang enn brukere som ikke logger inn.

Hvor grensen mellom hva som blir liggende åpent, og hva som krever innlogging og abonnement er ikke helt bestemt ennå, men det blir et ganske markant skille. Vi ønsker å kunne tilby noe til alle, men vi kommer til å holde ganske mye unna den åpne tilgangen.

Det som foreløpig er åpent tilgjengelig er 3 typer søkerapporter:

  • Siste Nytt
  • Fragmenter
  • Sitater

Gravemaskinen.no er ikke et forsøk på verken å kopiere eller konkurrere med Google og andre søkemotorer. Hvis andre lager noe nyttig, ser ikke vi poenget med å lage det samme.

Siste Nytt er et enkelt søkeresultat som viser de siste 100 nyhetene sortert på dato med kun datoen, tittelen og hvilken nettavis som har publisert den. Ved å klikke på tittelen kommer du rett til artikkelen og kan lese den der. Dette spartanske søkeresultatet skal gjøre det enkelt å finne de siste nyhetene på emnet du søker etter, og ved å vise lite informasjon får mange søkeresultater plass på skjermen samtidig. “Siste Nytt”-søket er i praksis en webbasert utgave av Siste Nytt for iPad/iPhone.

Fragmenter er et mer spesialisert søk som viser hvor i teksten søkeordet du leter etter befinner seg. Når det bare eksisterer ett sted i teksten skiller det seg lite fra et vanlig Google-søk, men Fragmenter blir svært nyttig når man leter etter ord og uttrykk som befinner seg flere steder i lange tekster. Ved å vise tekstfragmenter med alle forekomstene, blir det lettere å finne ut om artikkelen inneholder faktaopplysningen du leter etter eller ikke.

Sitater er et søk som viser alle sitatene i artikler som inneholder det du leter etter. Dersom du har brukt autocomplete-grensesnittet til å søke etter ord og uttrykk i ett sitat, vil det vises som uthevet tekst. Denne søkerapporten gjør det enklere å finne ut hvem som har sagt hva, i stedenfor bare å søke etter artikler der noe er omtalt. Sitater-rapporten er omtrent det samme som Sitatsjekk for iPad/iPhone.

Hvorvidt disse tre rapportene alle fortsatt blir åpent tilgjengelig gjenstår å se, men enn så lenge er de åpne for alle. Ta gjerne et tur innom Gravemaskinen.no for å prøve de ut.