Tag Archives: digi.no

Bloggen min er sjalu

Jeg begynte å blogge i 2003, og selv om det har vært av og på i perioder, så har jeg vært ganske flittig frem til jeg begynte som journalist i digi.no. Da ble det lite overskudd igjen til å blogge, og bloggen lå på is i lange perioder.

Litt etter at jeg ble redaksjonssjef ble jeg litt mer aktiv igjen, og jeg flyttet også bloggen min over på en egen WordPress-installasjon fra min opprinnelige Blogger-konto på Blogspot (jeg hadde også flere andre blogger den gang, blant annet en bedriftsblogg for Silver Bullet).

Ved påsketider i fjor startet jeg også en engelsk blogg, der ambisjonene var å skrive på engelsk om norske IT-nyheter som kunne være av interesse for et internasjonalt publikum. Behovet var stort, noe som viste seg raskt med en Slashdot-sitering allerede på en av de første innleggene.

Den engelske bloggen fikk laveste prioritet, og jeg har fått noen forespørsler om hvor det ble av meg. Den norske bloggen fortsatte, men selv med et relativt lavt ambisjonsnivå har det vært litt vanskelig å holde kontinuerligteten. Jeg satset på å skrive en gang i uken, og det er fortsatt målet, men jeg ligger litt bak skjemaet.

Den samme ambisjonen om et innlegg i uken har jeg forøvrig også for NONA-bloggen, en blogg for Norway’s Online News Association. Jeg er ikke helt i rute der heller, men jeg deltar ihvertfall ganske aktivt i debattene.

Twitter må kanskje også ta sin del av skylden for at jeg blogger så sjeldent, samtidig som det fortjener æren for at jeg ofte deltar i diskusjoner på nett. Det tar så kort tid å skrive 140 tegn at det aldri er behov for å dra frem argumentet om at jeg ikke har tid.

Som redaksjonssjef i digi.no fungerte jeg også som journalist i tillegg til andre oppgaver. I perioder skrev jeg mange artikler, og i perioder ble det få. Dessverre ble det litt færre av de lange grundige reportasjene jeg liker best, og jeg klarte ikke å presse meg selv til nye featurereportasjer, en sjanger jeg liker veldig godt og som jeg synes fungerer godt på nettet.

I min nye jobb i Teknisk Ukeblad er situasjonen litt annerledes. Jeg har mange flere oppgaver, og det skulle i utgangspunktet bety at jeg får enda mindre tid og overskudd til å blogge, men det er ikke tilfelle. Som jeg tidligere har beskrevet, anser jeg min stilling som nettsjef å være en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager og nettredaktør. Det er forøvrig en beskrivelse jeg også har lagt inn i min profil på LinkedIn.

Teknisk Beta

Disse rollene gjør det naturlig å bruke litt tid på å blogge om hva vi gjør, og derfor opprettet vi Teknisk Beta allerede den første dagen (domenenavnet ble bestilt i forveien, og vår webutvikler Asbjørn satte opp bloggen og testet den). Målet mitt er å skrive et innlegg på Teknisk Beta hver eneste dag.

Jeg innser selvsagt at det er litt vel ambisiøst, og at det fort kan bli noen feilskjær. Det ble det da også den første uken, men takket være WordPress’ enkle publiseringssystem dro jeg meg i land ved å skrive to av innleggene på den lokale WordPress-applikasjonen på iPhone, på toget hjem.

Hittil har jeg skrevet følgende innlegg på Teknisk Beta:

  1. Velkommen til Teknisk Beta
  2. Følg Teknisk Ukeblad på Twitter
  3. Del Teknisk Ukeblad på Twitter
  4. Hvem skrev hva om Sesams gatebilder?
  5. Internseminar
  6. Drømmen om hele artikler i RSS
  7. Vi spør: Når er det greit å bli overvåket av Google Latitude?
  8. Sjefen er på Twitter

De som har lest min blogg de siste årene, vil raskt se at alle disse blogginnleggene ville vært naturlige innlegg på min private blogg her på blogg.abrenna.com. Det er derfor ikke så rart at bloggen min er litt sjalu på Teknisk Beta.

Hvordan skal jeg gjøre dette i tiden fremover? Jeg synes det er mest naturlig å skrive de innleggene på Teknisk Beta, men da flytter jeg samtidig mye av det mest interessante innholdet er på min private blogg over på bedriftsbloggen. Jeg er heller ingen stor fan av å blogge for mye om mitt privatliv, selv om jeg av og til nevner noen ting.

Dette er forøvrig samme problemstilling som jeg møter i forhold til å blogge på NONA-bloggen. Der har vi diskutert å agreggere innhold, slik at det automatisk blir publisert flere steder. Det fungerer selvsagt, og jeg kan gjøre det med Teknisk Beta og blogg.abrenna.com, men det er jo litt på tvers av hvordan internett fungerer. Det blir som når alle nettaviser publiserer den samme NTB-meldingen på hver sin nettavis. Sannsynligvis hadde det vært bedre for alle at vi isteden fant en fornuftig måte å lenke innholdet på.

Jeg tror derfor at jeg kommer til å legge meg på en modell der jeg legger inn RSS-feeds fra Teknisk Beta på høyresiden av bloggen, og at jeg nøyer meg med å skrive mine mest kontroversielle mediameninger her på min private blogg. Noen vil sikkert mene at jeg nesten bare kommer med kontroversielle utspill om media, men jeg velger nå å tro at det ikke er tilfelle. Det betyr at det blir færre mediakommentarer her på blogg.abrenna.com, og det betyr at jeg må finne meg et nytt hovedemne for hva jeg skal skrive om her.

Økonomi

Svaret gir seg selv. Vi står oppi den mest alvorlige finanskrise i min levetid, og sannsynligvis også i både mine foreldre og mine barns tid. Jeg er så heldig at jeg har en god venn med en imponerende analytisk evne, og et godt innblikk i hva som skjer i verdens finansmarkeder. Da han i mars i fjor forklarte meg hva som ville skje i høst, avviste jeg ham, men på sensommeren/senhøsten gikk det opp for meg hvor rett han hadde. Det var heller ikke snakk om et tilfelle der pessimisten før eller siden må få rett, men et tilfelle der han forklarte mekanismene bak. Jeg fikk mange aha-opplevelser etter at hendelse etter hendelse kom frem for dagen en uke eller en måned etter at vi diskuterte.

Jeg gjorde derfor noe jeg ikke så ofte gjør, jeg innrømmet at jeg tok totalt feil våren 2008. Litt arrogant kan jeg si at jeg tar så sjeldent feil, at jeg ikke har noe problem med å innrømme det de få gangene jeg gjør det :-)

Det betyr ikke at jeg har lagt fra meg min optimistiske grunnholdning. Det betyr at jeg forberedte meg på mulighetene som kommer i slike kriser. Skattepengene ble satt inn på konto, jeg tok ut et kontantbeløp for å ha tilgjengelige midler og vi ba banken om to års avdragsfrihet for å sikre likviditet. Avdragsbeløpet blir satt inn på sparekonto, og rentedifferansen vi taper ligger på et par tusenlapper i året. Disse grepene gjør at vi kan leve som normalt i tiden fremover, og sikrer oss handlingsrom hvis noe uforutsett skulle inntreffe.

Det gjør det alltid. Jeg pleier å si at flaks og uflaks er nogenlunde jevnt fordelt, men konsekvensene er ikke det. Det er ikke uflaks når man har strekt strikken til det ytterste og noe uforutsett skjer.

Jeg har kviet meg for å skrive så mye om denne krisen fordi jeg ikke har lyst til spre negative holdninger. Den samme kritikken har mange kommet med mot det mange mener er negativt innstilte medier. Erfaringene så langt i denne krisen er imidlertid at det er bedre å få vite at pasienten (verdensøkonomien) er syk, og hvor alvorlig det er. De som skjønner det på et tidlig tidspunkt kommer bedre ut enn de som ikke skjønner det (Røkkes salg til staten er bare ett av mange eksempler).

Etter at jeg skjønte hvor alvorlig situasjonen er, har jeg 2-4 ganger i uken diskutert utviklingen med eksperten som skjønte det før meg (jeg tok blant annet en times pause fra dette innlegget for å diskutere det med ham over Skype). Sammen forsøker vi å analysere hva som skjer, kommer til å skje og hva som er konsekvensen av det. Nå er det kanskje på tide å dele litt av våre analyser med andre, og det kan være greit å skrive det ned og få innspil fra flere. 

Vår overordnede konklusjon har uansett noe positivt over seg, selv om det er en alvorssituasjon: Dette er vår “once in a lifetime”-krise, men det er også vår “once in a lifetime“-mulighet.

Jeg får skrive mer om det neste gang. Her er de relevante lenkene for dere som først og fremst leser bloggen min for mediekommentarer:

Min nye jobb

Fredag hadde jeg min siste arbeidsdag i digi.no, og om en uke begynner jeg i min nye jobb som nettsjef i Teknisk Ukeblad.

digi.no og resten av publikasjonene i Aller Internett flytter til nye lokaler i sentrum i løpet av helgen, og det passet derfor godt å avslutte denne fredagen. Det ville rett og slett blitt meningsløst å bruke noen dager på å pakke ut ting og komme på plass, for så å avslutte og pakke sammen rett etterpå.

Inspirert av Anders Fagerhus, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mine tanker rundt det å bytte jobb. Akkurat som meg, gikk han fra en jobb han likte godt til  en annen jobb han hadde veldig lyst på. Slikt gir en rar følelse i kroppen, selv om det er både selvvalgt og noe positivt.

Dessuten gir det ingen mulighet til å spille Dead Kennedys coverversjon av den legendariske låten “Take this job and shove it” på full guffe, for så å dra ned buksa, flekke ræva og marsjere triumferende ut. Kanskje jeg avslører mitt syke sinn når jeg forteller at det hadde vært morsomt? Uansett, jeg må nok vente på en bedre mulighet for jeg har rett og slett trivdes svært godt i digi.no.

Det høres sikkert veldig egoistisk ut, men i mine egne øyne var jeg digi. Jeg tok det personlig når vi tabbet oss ut, jeg ble forbannet når konkurrentene var bedre enn oss og jeg forsvarte oss når noen kom med det jeg følte var feilaktig eller urettferdig kritikk. Selv i dag, etter å ha sluttet, har jeg vært innom noen blogger og kommentert ting som har vært relevant i forhold til digi.no.

Min siste arbeidsdag ble avsluttet med en fest, ettersom det var selskapets siste dag i det gamle kontorlokalet i Mølleparken. Det ble en verdig og god avslutning, og en bekreftelse på hvor godt jeg trivdes med mine kolleger både i redaksjonen og i resten av selskapet. Festen må nok også ta sin del av skylden for at jeg ikke fikk ferdigstilt min siste artikkel, den siste episoden av digi-TV som jeg er med på. Jeg måtte derfor skrive den i dag morges… (klokken 14:50).

Noen har uttrykt sin store overaskelse over at jeg slutter så plutselig, men det har ikke gått så fort. Internt har det vært kjent, og jeg har etter beste evne forsøkt å tømme min hjerne og gi mine kolleger alt av mine tanker, ideer og meninger om fremtiden til digi.no. Det blir selvsagt helt opp til de hva de velger å ignorere, hva de bygger videre på og hva de selv har av tanker om digi’s  fremtid. Jeg tror uansett at det blir bra. Det er tross alt en gjeng med entusiaster som har lang erfaring og stort pågangsmot, som aldri har vært redd for å si meg i mot og snakke meg til fornuft.

Jeg lot være å skrive hvor jeg skulle begynne da jeg skrev min “takk for meg”-kommentar på  digi.no. I utgangspunktet var det fordi jeg følte at jeg burde fortelle at jeg sluttet, samtidig som jeg ikke hadde lyst til å “reklamere” for min nye arbeidsplass på digi.no. Teknisk Ukeblad og digi.no er delvis konkurrenter, ettersom Teknisk Ukeblad har IT som en av sine satsningsområder. Heldigvis for meg i denne overgangsfasen er de ikke intense direkte konkurrenter, og det gjør det også litt lettere at jeg ikke går til samme stilling i Teknisk Ukeblad. Når det er sagt, er det ingen tvil om det trolig blir mer konkurranse også på IT-området etterhvert. Den tid, den sorg.

Mitt opprinnelige argument for ikke å opplyse om hvor jeg skulle begynne var ærlig nok, men da jeg så hvor stor nysgjerrigheten ble blant venner (og andre?) som kontaktet meg, våknet ertekroken i meg. Det var flere som ringte meg opp, og jeg benyttet anledningen til å presse de til å prøve seg som journalist med en vrang kilde som ikke ville si noe. Kanskje fikk de noe å tenke på til neste gang en journalist ringer de opp for å få svar? Uansett, alle fikk svar. Det var jo ikke hemmelig informasjon, og på lørdag la jeg den også inn i Journalistens jobbspalte Mediefolk (Kjekk tjeneste. Både digi.noog TU.no bør ha tilsvarende tjeneste for sine bransjer).

I Teknisk Ukeblad blir jeg såkalt nettsjef. Det er en litt vag tittel, og det tror jeg er fornuftig. Jobben min vil trolig variere ganske mye i forskjellige perioder, og for å holde litt orden på den for min egen del beskriver jeg den som en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager (vanskelig å finne et godt norsk ord) og nettredaktør.

Sistnevnte betyr ikke at jeg blir sittende med det dagligeredaksjonelle nyhetsansvaret. Teknisk Ukeblad har Tormod Haugstad som nyhetsredaktør, og han vil ha nyhetsansvaret også på nett. Haugstad har fått noen imponerende skussmål fra mediefolk jeg har snakket med, og jeg gleder meg til tappe litt av hans kunnskaper og erfaringer. Mitt redaksjonelle bidrag vil gå mer på å påvirke måten journalistene jobber på nett, og på hvordan vi utnytter nettets journalistiske potensiale gjennom nye nettjenester og dialog med leserne. Jeg kommer nok også til å skrive endel kommentarer, samt jobbe som journalist når vi prøver ut nye journalistiske metoder og verktøy.

Dette er forøvrig en av mine (mange) store kjepphester i forhold til fremtidens nettmedier. Alle nettaviser vet at de må lage nye tjenester for å stå i mot konkurransen fra nye aktører som Google, Digg, Facebook og mange andre. Det få har forstått, er at de etablerte mediene er sjanseløse hvis de lager nettjenester som står helt på egne ben.

Schibsted kunne for eksempel ikke lykkes med å utfordre Google med Sesam. Lille Schibsted’s lille Sesam fra lille Norge ble rett og slett for liten til å utfordre en teknisk gigant som er tilstede i så og si hele verden. Samtidig er Googles norske utgave av Google News fortsatt en flopp. I motsetning til i USA, får de aller fleste norske nettaviser mesteparten av sin trafikk direkte fra sin egen forside. Google-trafikken er viktig, men er langt fra å være viktigst.

Mange fremtredende mediefolk både i Norge og internasjonalt har uttrykt sin frykt for journalistikkens fremtid som en følge av nye ikke-redasjonelle tjenesters fremgang som i deres øyne skjer på bekostning av redaksjonelle produkter. De som har lest min blogg en stund, vet at jeg ikke er enig med disse pessimistene, og jeg vil trekke frem et gammelt sitat fra en tegneserie i det gamle databladet Commodore User som jeg mener er veldig illustrerende for situasjonen:

I have seen the future, and it was dark!

Litt dystert, omtrent som om mediepessimistene skulle sagt det selv, men sitatet fortsetter:

… but then I took of my sunshades.

Eller som andre har sagt det:

The future is so bright, I gotta wear shades!

Jeg mener nøkkelen til medienes fremtidige suksess er å koble god gammel kvalitetsjournalistikk med nye nettjenester, og å gjøre de i samarbeid med lesere og såkalte borgerjournalister. Denne kombinasjonen må til for å gi journalistikken nok “leverage” til å hamle opp med automatiserte og “crowdsourcede” tjenester fra internasjonale giganter. Jeg begynte så vidt på dette i digi.no, men der var det bare biprosjekt ved siden av den rent redaksjonelle jobben. I Teknisk Ukeblad håper jeg på å ta dette et skritt videre.

Noen lesere (og kanskje også min fremtidige sjef Tommy Rudihagen) reagerer kanskje på at jeg så åpenlyst forteller om tanker og ideer som konkurrenter kan kopiere. Jeg har en litt annen filosofi. Det er bare en fordel å lufte ideer på forhånd. Man kan få nyttige innspill, og man forbereder lesere, kilder og andre på hva fremtiden vil bringe. Det er nemlig en kjent sak at folk flest er redd for nye ting, og at nye produkter, løsninger og ideer ikke bør gå for langt frem for fort. Folk foretrekker små inkrementelle skritt, og selv om de i etterpåklokskapens klare lys lovpriser nye radikale ideer så har de som regel  brukt lang tid på å ta de innover seg. Mange journalisters angst for internett er bare ett av veldig mange eksempler. Dessuten er det ikke snakk om å fortelle alt, og heller ikke noe som er sensitivt.

Når det gjelder konkrete nye tiltak i Teknisk Ukeblad har jeg heller ikke tenkt til å sin noe. Ikke fordi det i seg selv er så hemmelig, men fordi jeg først må få Teknisk Ukeblad inn i blodomløpet mitt.

Jeg har vært innom Teknisk Ukeblad et par ganger for å forberede meg litt på den nye jobben, og jeg har også brukt endel tid på å lese gjennom flest mulig av de 44 utgavene som kom i fjor, samt de 5 utgavene av det separate bladet Forbrukerteknologi. I tillegg har jeg selvsagt også brukt mye tid på å lese TU.no, på å sjekke diverse statistikker, systemene de bruker og på å teste tjenestene de (snart “vi”) har på nettsidene. Jeg kjenner flere av IT-journalistene fra før av, og jeg har fått hilst på flere av de andre som jeg foreløpig bare kjenner gjennom deres byline.

Denne gjennomgangen har vært veldig oppløftende, og har styrket troen på at jeg går til en veldig spennende jobb. Jeg ser at det blir endel utfordringer, men fundamentet er bunnsolid. Dessuten virker det som en lystig gjeng. Teknisk Ukeblad’s “grand old man”, Odd Richard Valmot, har allerede rukket å “mobbe” meg to ganger på to besøk til tilhørernes høye latter. Det lover bra. Han er forøvrig like fanatisk opptatt av første verdenskrig som min forrige sjef, Einar Ryvarden, er av andre verdenskrig. Jeg må nok lese meg litt opp på krigshistorie for å henge med i diskusjonene. På den annen side har jeg nylig lest meg opp på krigsstrategi, ved å lese On War fra 1832 av den preusiske generalen Carl von Clausewitz på mobilen min.

En av mine gamle klassekamerater fra Valler Videregående, Arne Pihl Bordi, stilte et spørsmål på Twitter, som jeg føler det er naturlig å svare på spesielt ettersom han er VVS-ingeniør og dermed en leser som ikke er fra “min” IT-bransje:

Har vi i ingeniørstanden noe spennende i vente? Har du noen “programerklæring”? 

I utgangspunktet har jeg egentlig ikke det, ettersom jeg ønsker å lære mest mulig av de som jobber der først, slik at det vi gjør bygger videre på det som er bra. Hvis jeg likevel skal gjøre et forsøk, så vil jeg si følgende:

Teknologene skapte kunnskapssamfunnet, og kunnskapsnasjonen Norge trenger et stort nyhetsnettsted med fokus på teknologi, politikk og næringsliv.

Jeg tror Teknisk Ukeblad har potensialet til å bli det nettstedet, og det er derfor jeg tok jobben.

Twingly på digi.no

Endelig har vi fått på plass Twingly.

Jeg har lenge ønsket meg en trackback-løsning på samme måte som bloggosfæren har det, men dessverre er det ikke så utbredt med denne funksjonaliteten i “vanlige” publiseringsløsninger. 

I digi.no er vi veldig opptatt av nettdebatten, og vi mener den tilfører mye bra selv om den er både anonym og uten forhåndsredigering. Vi leser alle debattinnlegg, og vi forsøker å svare på spørsmål og kritikk.

Problemet med en nettdebatt som bare foregår i forumet under artikkelen, er at den ikke inkluderer alle. Det er dumt, ettersom det ofte vil foregå interessante diskusjoner også andre steder. Ved hjelp av trackbacks, eller Twingly, kan vi krysse diskusjonene slik at de kan foregå flere steder, og likevel være tilgjengelig fra der de startet.

Jeg mener at mediene må åpne mer for debatt, både på egne nettaviser og i  en utvidet trackback-sfære, hvis mediene skal holde seg relevante. Enten vi liker det eller ikke, så er det slutt på tiden da vi journalister fullt og helt kan bestemme agendaen uten å ta hensyn til andre. For noen er dette skremmende, for oss andre er det frigjørende.

Vi er på ingen måte først ute med Twingly-støtte, men vi er langtfra de siste. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, tror jeg at trackbacks og/eller Twingly kan være løsningen på en av nettjournalistikkens største problemer: Siteringsvegring.

Dersom norske nettaviser hadde impelmentert en form for trackbacks for å lenke tilbake til alle som siterer med lenke, så tror jeg vi ville fått bedre journalistikk. Det ville gitt mer trafikk til de som gjør god egenjournalistikk, og det ville belønnet de som siterte på en hederlig måte.

Det får komme senere. Nå er jeg ihvertfall godt fornøyd med at vi har meldt oss inn i bloggosfæren, og at vi forhåpentligvis bidrar til at gode IT-bloggere får økt oppmerksomhet. Det vil også gjøre oss til et bedre og mer interessant nyhetsnettsted.

Et eksempel som jeg har lyst til å trekke frem, er hvis en bedrift som vi omtaler har en bedriftsblogg. Hvis vi for eksempel skriver en kritisk artikkel om denne bedriften, kan de skrive et blogginnlegg der de tar til motmæle og utdyper sin argumentasjon utover det vi velger å ta med i tilsvaret. Så ser den andre parten vi har omtalt at motparten kommer med flere innspill, og som en følge av de velger de også å skrive et blogginnlegg der de utdyper sitt argument. I tillegg kan det være andre lesere som har interessante innspill.

Leserne får da muligheten til å få mer detaljer, og vi får muligheten til å følge opp på en ny og mer dyptgående måte. I slike scenarioer utfylles journalistikken på en positiv måte av aktørene og tilskuerne, samtidig som journalisten fortsetter å gjøre sine redaksjonelle valg. Sluttresultatet blir mer detaljer, flere synspunkter, flere kilder og mer rederlig journalistikk.

Tabloide vinklinger

Idag måtte jeg for andre gang på noen få uker forsvare en av våre vinklinger. Selv om jeg ikke kan eller vil gjøre det hver gang, synes jeg det er både gøy og interessant å ta diskusjonen av og til. Kanskje er det også lærerikt.

I dag var det Øyvind Solstad, redaktøren for NRK beta som reagerte på en sak om Apple, Steve Jobs og menigheten hans.

Allerede nå har jeg trolig provosert ham nok en gang. Han likte nemlig ikke at vi i ingressen brukte følgende ingress: “Neste måneds «gudstjeneste for menigheten» blir den aller siste for selskapet.”

I en Twitter-melding skriver han følgende:

@digi_no Gudstjeneste. Jøss. Lurer på om noen fra Digi har vært på noen av disse keynotene

Jeg har ikke vært der selv, men vi har flere journalister i redaksjonen som har hatt gleden og jeg svarer derfor på tiltale.

@oyvind @digi_no Ja, vi har hatt journalister «over there» i Moscone «kirke» i San Francisco.

Dette resulterer i en interessant meningsutveksling som flere hiver seg på. Johan fra Second Brain sammenligner oss med Se & Hør:

@oyvind Joda, men å overdrive en stereotypi skapt av media selv er jo kjent (og slett) journaliststrategi. Se til VG, Tabloid, Se&Hør… etc

Og Martin Bekkelund fra Friprogsenteret klinker til på returen:

@oyvind @abrenna Det er vel ikke første gang Digi.no slurver med overskrifter

Akk ja. digi.no, den useriøse nettavisen som skriver om IKT-bransjen. Vi bedriver slett, stereotyp og slurvete journalistikk.

Kritikken i seg selv bryr jeg meg ikke om. Til det er den altfor mild i forhold til hva jeg har fått høre på telefonen et par ganger.

Når jeg likvel velger å svare, og å ta til motmæle, så er det fordi dette er oppegående mennesker og fordi det er en god anledning til å forklare litt om hvordan journalistikken generelt, og vår spesielt, fungerer. Som jeg alltid sier: “Det finnes ingen bedre anledning til å markedsføre hvor flink man er, enn når man får kritikk”.

Med det som utgangspunkt har jeg definitivt gjort det vanskelig for meg selv. Jeg forteller at jeg skal «manipulere dere» med markedsføringsprat, og så prøver jeg å gjøre det etterpå. Når jeg likevel velger å si det i klartekst, så er det fordi jeg oppriktig tror på det jeg sier, og fordi jeg vil ha argumentene for og imot frem på bordet, istedenfor å følge en «vinn diskusjonen for enhver pris»-strategi.

Forøvrig merket jeg meg en interessant tittel i dagens papirutgave av Aftenposten: “SAS i nærkamp”.

Tittelen kan kanskje tyde på at også flyselskapene sliter med pirater, men det var ikke tilfelle. Selskapets ledelse er i «nærkamp» med sine ansatte, fagforeningene. Hørte jeg noen rope «Se & Hør!»?

Nei, jeg gjorde ikke det, og jeg ser heller ingen grunn til det. Aftenpostens journalist skrev en interessant sak, og han ønsket at leserne skulle ta seg tid til å lese den.

Mange går rundt og tror at nettaviser er ekstremt tabloide for å «lure» leserne til å klikke på en sak. Det finnes selvsagt eksempler på det, men det blir feil å si at det er vanlig praksis.

Alle journalister ønsker at saken skal bli lest, og på nettet kan vi enkelt og greit måle hvor mange som leser en sak. Vi danner oss også et inntrykk av hvor godt den blir likt, hvor mye den betyr og om den holder god nok kvalitet når vi leser hva våre lesere skriver om den i debatten under artikkelen.

Dessverre er det ingen sammenheng mellom hvor god eller viktig en sak er, og hvor godt lest den blir. Hvis det er en korrelasjon, så er den trolig negativ. Jo lengre tid og jo mer arbeid som er lagt ned i den, jo færre lesere. Det er selvsagt å sette det på spissen, for virkeligheten er ikke helt slik, men en kort «tullesak» som skrives på under 5 minutter kan fort bli dagens klikkvinner.

Nå deles det ikke ut diplomer med påskriften «Dagens klikkhore» til journalistene, men TNS-Gallup har noe som ligner på «Dagens klikkhorehus». Det heter Topplisten.

Det er dessverre slik at denne listen i stor grad avgjør hvem som blir vinnere og tapere i den norske nettmedieverdenen, men den er heldigvis ikke den endelige fasit. Jeg tror ikke jeg avslører for mye når jeg forteller at vi trolig har bedre tall enn mange som er markant større enn oss.

Det greier vi fordi vi er en nisjepublikasjon som følger en nisjestrategi. Vi har definert IKT-bransjen som vårt område, og vi skriver om og for denne bransjen.

Stoffområdet vi dekker er alt fra «kjedelige lisensbetingelser» til ny og fancy «must have»-teknologi. Begge deler må med. De tunge fagnyhetene og de lette friske sakene blir publisert side-om-side med hverandre. Det gir en komponert balanse, og på gode dager dekker det våre leseres nyhetsbehov.

På dårlige dager har vi en for stor overvekt av det ene eller det andre. Mange tunge saker som blir dårlig lest er en dårlig dag, og det samme er dager med mange lette saker som blir godt lest.

Det beste for oss og for leserne hadde vært om vi hadde mange tunge saker som ble godt lest. Da mener jeg ikke tunge som i slitsomt arbeid, men tunge som i faglig tyngde.

Enten man liker det eller ikke, så er nyheter underholdning. Det er en positiv type underholdning fordi leserne blir sittende igjen med økt kunnskap om området som dekkes.

Vi kan ikke sette nyhetene på en pensumliste og forlange at våre lesere leser de uavhengig av hvordan de er skrevet og hvordan de er vinklet med tittel, ingress og forsidebilde. Vi må «selge» saken som interessant for våre lesere.

Dette er tungt å svelge for mange, spesielt for journalister og for medie-purister. Salg er noe negativt, noe ondt som vi må ta avstand fra. Alle saker skal liksom stå helt på sine egne ben.

Det er så misforstått som det kan gå an å bli. Salg er bra, salg er nødvendig og alle ønsker å bli solgt til. I vårt tilfelle er vi en nettavis som tilbyr saker til våre lesere. Vi ønsker å «selge inn» våre saker slik at flest mulig setter pris på de.

Akkurat som de fleste andre selgere i andre bransjer er vi avhengig av mersalg ved neste korsvei, så vi er nødt til å gjøre vårt beste for å gjøre kundene/leserne fornøyd med varene/artiklene de allerede har kjøpt/lest.

Det betyr at vi ikke kan basere vår virksomhet på å lure leserne til å lese saker på falske premisser, selv om noen nettaviser kan slippe unna med det en stund.

På den annen side kan vi heller ikke være naive kjøpmenn. Vi kan ikke gjemme de kule varene langt inne i butikken, mens de kjedelige varene står på stativet utenfor. Isåfall vil butikken stort sett være tom.

Det er derfor viktig for oss å finne en god balansegang mellom innbydende vinkling, og godt relevant stoff. Den balansegangen vil vi av og til bomme på, og slik må det være. Den som ikke prøver, kan ikke treffe blinken.

La oss ta en titt på vinklingen til dagens “kontroversielle” sak:

gudstjeneste-for-menigheten

Har vi lurt leserne til å klikke seg inn på denne artikkelen?

Jeg klarer ikke å se at vi har gjort det. Vi har gjort det klinkende klart hva artikkelen handler om med en veldig informativ tittel. I ingressen tilater vi oss å beskrive denne årlige konferansen som en «gudstjeneste for menigheten».

For de som har fulgt med på ryktene før disse konferansene, og den vanvittige stemningen rundt dem så kan da ikke dette komme som manna fra himmelen?

Vi snakker tross alt om en mobiltelefon som i USA har fått kallenavnet «Jesus phone».  Et kjapt Google-søk på uttrykket avslører at det gir hele 74.100 treff hvis man setter begge ordene innenfor anførseltegn, og 5,14 millioner treff hvis man søker på “jesus iphone”.

Jeg skal innrømme at DET er skremmende, men det må også kunne sies å være et argument på vår side i spørsmålet om det er upassende og “usaklig” å bruke uttrykk som «gudstjeneste for menigheten» i en litt humoristisk ingress.

Vi KUNNE selvsagt skrevet “Neste måneds Macworlds-konferanse blir den aller siste for selskapet.”, men jeg kan ikke se at det er kritikkverdig å bruke vår ingress istedenfor.

Det er ihvertfall ikke grunnlag for å bruke beskrivelser som “slurv med overskrifter” og “slett journalistikkstrategi”. Spesielt ikke når vi har tatt denne rundansen for bare noen få uker siden.

I forbindelse med at Asus droppet å selge sine små netbooks med Linux som en følge av nesten fraværende etterspørsel, skrev vi en sak om dette med tittelen: “Norge vil ikke ha Linux“.

Dette falt Martin Bekkelund tungt for brystet, og han skrev derfor et blogginnlegg om det på Friprogsenterets blogg. Innlegget starter med følgende:

Det er nesten provoserende å lese hvordan journalister klarer å formulere overskrifter så feilaktige at de blir direkte misvisende, slik som i dette tilfellet.

Som sagt ved flere ganger tidligere er jeg ikke redd for kritikk, og jeg synes det er helt på sin plass at man skriver det hvis man mener det. Jeg tok meg derfor tid til å svare, flere ganger, på denne bloggen:

Jeg skrev ikke artikkelen, men jeg desket saken og det var jeg som formulerte den tittelen. Den står jeg inne for.

Hvis Asus må droppe å selge Eee med Linux fordi markedet i Norge og Norden ikke vil ha det, så er det dekkende å skrive at Norge ikke vil ha Linux. Dette ble også fremhevet i ingressen.

At noen er uenige aksepterer jeg selvsagt, men nå har ihvertfall jeg sagt meg uenig i dette blogginnlegget :-)

Vi ble ikke enige, så jeg fortsatte.

Det er alltid flere måter å vinkle en sak på. Jeg er fornøyd med min vinkling.

Tittelen sier at “Norge ikke vil ha Linux” og ingressen sier “Nesten ingen i Norden kjøper Linux- bærbare, og Asus gir opp.”

Asus’ Linux satsning er den mest ambisiøse Linux-satsningen på klientsiden hittil i Norge. Når den feiler, så er det en klar indikasjon på at nordmenn generelt ikke er klar for Linux.

Forøvrig har jeg en bærbar PC med Ubuntu, og min far kjøpte en Eee med Linux og er godt fornøyd, men når vi rapporterer forholder vi oss til hva som er nyheten – ikke hva vi privat mener.

Det kom også noen forslag om hva vi som journalister “burde” ha gjort, og de svarte jeg også på:

@Martin
>Jeg synes vinklingen er alt for unyansert til at artikkelen har noen verdi.

Det står du selvsagt i din fulle rett til å mene, akkurat som jeg er i min fulle rett til å være uenig.

>Det stilles ingen spørsmålstegn ved hvorfor Asus trekker maskinen fra markedet. Har for eksempel Asus markedsført seg riktig? Gir de opp for lett i et vanskelig marked? Har Norge vært et nedprioritert område for Asus’ markedsavdeling?

Isolert sett er dette gode spørsmål, men de hører mer hjemme i en eventuell oppfølgerartikkel. Saken vi skrev står godt på egne ben, og det at noen (dere) er uenig i vinklingen er ikke noe vi verken kan eller vil bry oss om.

Jeg bryr meg aldri om en sak er positiv eller negativ, så lenge det er en god sak. Det mener jeg at vår Linux-sak er. Jeg nøyer meg derfor med å kommentere at jeg er uenig med deg og deres vurdering.

Tilslutt gjorde jeg et spedt forsøk på å forklare litt om hvorfor vi skriver på måten vi gjør:

Vi forsøker å skrive om fagnyheter på en interessant måte. Dersom vi skulle fulgt din oppskrift med «Asus stopper salg av Linux-maskiner i Norge» i alle saker, så ville innholdet vårt blitt veldig tørt og kjedelig.

Forøvrig synes jeg det er artig å se at det ble mange livlige kommentarer rundt dette, både hos oss og i ander IT-publikasjoner, og at reaksjonene i disse debattene fikk Asus til å snu.

Ville reaksjonene fra debattdeltagerne og fra Asus blitt den samme hvis vi hadde fulgt ditt «råd»?

Forøvrig kommer vi med enda en oppfølger rundt dette i løpet av dagen. Det betyr at vi har skrevet ganske omfattende om dette med totalt fire saker.

Forøvrig er det litt artig at Journalisten.no drar frem dette blogginnlegget nederst i denne saken:
http://www.journalisten.no/story/55816

Dette slo tydeligvis ikke inn, ettersom den «etablerte sannhet» om vår tabloide journalistikk og unøyaktige tittelbruk dras frem på nytt igjen når noen andre ikke liker uttrykk vi bruker.

Martin er en smart og fin fyr som det er gøy å diskutere med, og vi har vel begge konkludert med at vi er uenige om dette uten at det er noe problem.

Det som fascinerer meg med denne, og andre mer kontroversielle saker jeg som journalist står oppe i, er hvor bra det er når vinklingen går den “riktige veien” og hvor galt det er når vinklingen er “helt feil”.

Jeg la ut to eksempler på Twitter:

@MartinBekkelund Var disse også usaklige: “- IT-bransjen rømmer fra Standard Norge” og “- Norge stemte nei til OOXML”? Mange mente det.

I mange saker får jeg keft fra begge sider. Det skjedde sist i en lengre artikkelserie om Norges Miljøvernforbund og MTU i forbindelse med at Kurt Oddekalv demonterte/saboterte (to forskjellige sannheter) en basestasjon. Førstnevnte gikk hele veien til PFU, men vi vant en klar seier.

Som journalister etterstreber vi å formidle nyheter uten å blande inn våre egne personlige meninger om sakene vi rapporterer. Vi greier det kanskje ikke så godt som vi håper og selv tror, men ønsket om å klare det er ihvertfall tilstede.

Det er et problem når vi ikke klarer å være balanserte, men det er også et stort problem når vi er for krampeaktige i et forsøk på å være millimeterrettferdige. Det gjør oss tannløse, og det fremprovoserer ingen reaksjon.

Når noen blir forbannet over en vinkling så er det en god ting, og spesielt på nettaviser. Vi kan følge opp med nye opplysninger i nye saker som publiseres fortløpende, og de som er uenige i vår vinkling kan si det høyt og tydelig i debattforumet. Det gjorde de da også i denne “kontroversielle” saken om «gudstjenesten i menigheten».

Her følger noen utdrag:

Det virker bare platt og usaklig, og en type “journalistikk” man heller forventer av itavisen eller se&hør. Veldig tynt, digi.no, og kanskje ikke noen smart måte å henvende seg til en liten, men økende del av lesermassen!

Alle var ikke enig:

Jeg synes ikke artikkelen overdriver. Bare medlemmer av menigheten reagerer vel på en slik ordbruk.

Disse seansene fremstår jo som vekkelsesmøter og Steve Jobs som predikant. Er helt enig med journalisten.

Wow, snakk om å føle seg tråkket på tærne!! smile.gif

Ordbruken du så sterkt reagerer på har vært vanlig i bruk om den aktuelle messen i mange år allerede, så dette er ikke noe nytt digi.no har funnet på. Fra mitt synspunkt ser det ut som om begrepene har truffet veldig nær sannheten, og det svir tydeligvis litt for de berørte.

Jeg skal ikke påstå at det var et flertall av leserne som støttet oss. Meningene var delte.

Det kan ofte synes som om digis redaksjonelle motivasjon for vinkling på stoff omkring Apple er det noen så treffende har kalt “a hit whore”, hvor formålet er å skape mest mulig diskusjon/rants i forums, for derved og oppnå flere hits og annonsevisninger.

Det jeg derimot skal påstå er at vi var i vår fulle rett til å bruke uttrykket, og at det var veldig god dekning for det. Hvis andre ønsker å formulere seg annerledes, så er det fritt frem på egen blogg eller på egen nettavis.

Nå har jeg brukt litt tid på å besvare denne kritikken, og jeg er instilt på å fortsette diskusjonen dersom det kommer flere innspill. Det forutsetter at det kommer argumenter og ikke bare ubegrunnede vedtatte “sannheter”.

Forøvrig er det sikker nok å “ta meg “på her ettersom jeg skriver litt langt. «Feel free», jeg er ikke skuddredd og jeg sletter ikke innlegg på denne bloggen med mindre de bryter norsk lov.

digi-TV

I dag ble episode 15 publisert. Vi har med unntak av en uke klart å følge planen og lage et innslag til hver eneste lørdag.

digi-tv15

Den uken vi ikke klarte det, brukte vi anledningen til å be om tilbakemeldinger, og helgen etter på tok vi det igjen med to episoder.

Jeg har vært uten TV i mange år, og det var først i dag jeg ga etter for presset og gikk til anskaffelse av RiksTV’s TV-pakke. Denne fraværende TV-erfaringen gjør meg selvsagt godt kvalifisert til å synse i vei om hva som er god TV…

Jeg foretrekker å lese nyheter, eventuelt høre de på radio. TV-formatet opplever jeg som både kunstig og uhensiktsmessig. Kunstig fordi både spørsmålene og vinklingene blir så låste, og uhensiktsmessig fordi alle andre medier er bedre til å formidle nyhetene – med ett viktig unntak.

TV-nyheter har dårlig tid, selv om de er ineffektive. I løpet av en halvtime får man kanskje plass til seks innslag eller noe sånt (det er lenge siden jeg har sett Dagsrevyen). Mye av tiden går med til et “talking head” som stirrer inn i kameraet mens han eller hun leser fra en teleprompter med tekst som en eller annen har formulert i full fart før innslaget skal sendes. Resten av tiden går med til kunstige intervjuer som er satt sammen fra spørsmål på en pressekonferanse eller i en intervjusituasjon.

Jeg har bare blitt intervjuet en gang på TV. Det var i forbindelse med en sak jeg skrev om den første nordmannen som kunne leve av å jobbe i Second Life. NRK Kulturnytt ble interessert, og de lagde et kort innslag. Seansen tok et sted mellom en og to timer, og det endte med et innslag som varte i cirka 3 minutter. Sluttresultatet ble ikke så værst, men de plukket ikke opp mine glupeste uttalelser. Heldigvis droppet de også mine dummeste kommentarer.

Poenget mitt med å fortelle om dette er at det er veldig tilfeldig hva som ender på TV fordi man må være veldig stram i redigeringen. Likevel klarer man ikke å presse mye inn i nyhetssendingen. I løpet av den halvtimen Dagsrevyen varer har jeg rukket å lese alle norske riksaviser, alle fagpublikasjoner, alle internasjonale nyhetsmedier og alle blogger jeg følger med på.

TV-nyheter er rett og slett en ineffektiv nyhetsformidler.

Radio er bedre fordi man kan høre på nyhetene mens man kjører eller gjør andre ting, men de sliter med undøvendig repetisjon. Man blir ganske lei av å høre de samme nyhetene hver halvtime når man kjører en to timer lang biltur. Dette blir forhåpentligvis løst når internettforbindelse i bilen blir standard. Da kan radionyheter leveres gjennom RSS, slik at man bare trenger å høre en nyhet en gang.

Tilbake til TV-nyheter.

Jeg har vært på en del pressekonferanser, og selv om ikke TV alltid er tilstede så har de vært det på noen av de. Da kjennetegnes de av to ting: repetisjon og brautende fremtreden.

Noen pressekonferanser er så viktige at TV-mediet rapporterer live. Det er den ene fordelen TV-nyheter har. De er gode når tvillingtårnene ramler ned, men det skjer heldigvis veldig sjeldent.

På pressekonferanser som ikke sendes live, så blir det gjort et opptak for ettertiden. Da skal TV-journalisten vise at han jobber, så han venter til etter at fellessesjonen er over før man får et “eksklusivt” intervju med kildene om akkurat det samme som har blitt sagt. Intervjuet startes gjerne med et åpent spørsmål som for eksempel: “Hva er det dere har sagt her?”.

Dette er den samme “feilen” som alle nettaviser med “TV-nyheter” gjør. “Vi” tror at TV-nyhetene vet hva de gjør, så vi kopierer de så godt vi kan, selv om vi vet at vi ikke har ressurser til å bli så “gode” som orginalene.

Det andre problemet er den brautende fremtreden. Når TV-journalisten har stilt sine spørsmål, må han eller hun stelle seg foran kameraet med pressekonferansen i bakgrunnen og fortelle leserne hva som skjer og hva kilden har sagt. Det er viktig for hvis det ikke gjøres så vil ikke seerne se at journalisten gjør jobben sin (kanskje er det også andre årsaker…).

Dette er i og for seg greit, men for at seerne skal få med seg hva som sies, må det sies høyt. Så høyt at alle får det med seg, også de journalistene som fortsatt sitter på pressekonferansen for å stille ytterligere spørsmål.

Det verste jeg har opplevd med dette var da fredsprisvinner Muhammed Yunus var på besøk tidligere i år i forbindelse med konflikten med Telenor. Da var journalisten fra NRK så høylydt og brautende at pressekonferansen rett og slett stoppet opp mens han fortalte seerne hva Yunus hadde sagt.

Jeg satt på nest første rad. Kona til Yunus satt på første rad, og de satt begge forundret mens de så på hele seansen. De tittet spørrende på meg, og jeg løftet skuldrene og skar en oppgitt og litt flau grimase på vegne av norsk presse. De svarte med å riste på hodet, mens de tålmodig ventet på at NRK-journalisten gjorde seg ferdig så de kunne fortsette å svare på spørsmål fra resten av pressen.

Nå er det i og for s eg ikke noe galt i at en journalist som vil ha en nyhet er frekk nok til å stikke seg frem. Hvis man sitter stille og høflig med lua i hånden så har man ikke noe å gjøre som journalist. Vi skal være i stand til å skjære i gjennom for å få svar på våre spørsmål, og hvis vi er redde for å forstyrre noen så har vi ikke noe i yrket å gjøre.

Problemet er at dette TV-innslaget på ingen måte var noe bedre enn hva alle andre journalister på pressekonferansen klarte å levere. TV-mediet er ikke bedre egnet til å formidle nyheter, og ihvertfall ikke nyheter som foregår i et konferanserom på et hotell.

Selv om jeg ikke liker nyheter på TV, betyr ikke det at jeg ikke liker TV-lignende innslag. Som nevnt innledningsvis har vi nå hatt 15 episoder med digi-TV, og jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan vi tenker og jobber om og med dette.

Vi er en nisjepublikasjon med fem journalister i redaksjonen, inkludert meg selv. Vår oppgave er å rapportere så godt som mulig om og for den norske IT-bransjen. Det er en artig jobb, men også krevende. Ikke fordi det i seg selv er så vanskelig, men fordi vi må være effektive og også velge bort saker for å komme i mål. Det er det som kalles prioritering, et ord mange bruker men som få forstår.

Vi får ikke ekstra ressurser for å drive med video, så den tiden vi bruker på  det går utover vår redaksjonelle innsats på andre saker. Selv uten egen erfaring med video, vil jeg tro at de fleste skjønner at det tar lengre tid å produsere en video enn en skriftlig artikkel.

Vår utfordring var derfor å lage et interessant konsept som ikke var en erstatning for nyhetene vi vanligvis rapporterer, og som ikke krever mye tid eller penger. Vi bestemte oss for at digi-TV skulle være et tillegg til vår nyhetrapportering, og ikke en konkurrent. Dessuten skulle vi være så kostnadseffektive at ingen sjefer ville be om nedleggelse fordi det ble for dyrt og tidkrevende.

Inspirasjonen hentet vi derfor fra mange “off the record”-samtaler, og diskusjoner med diverse eksperter i bransjen. Jeg anser meg fortsatt for å være mer IT-mann enn mediemann, og jeg har mange veldig interessante diskusjoner med tidligere kolleger og andre eksperter. Mange ganger har jeg tatt meg selv i å tenke at “Jøss, dette var en lærerik og morsom diskusjon. Den burde vært filmet så andre kunne lære noe av den”. 

Med det som utgangspunkt forberedte vi oss på vår første episode. Det besto i å sette to personer foran en PC for så å diskutere og vise litt. Til å begynne med var vi helt uerfarne, og det synes nok ganske godt. Etterhvert føler vi at vi har fått litt bedre tak på det, men vi anerkjenner at det fortsatt er langt igjen før vi er på nivået vi ønsker å være.

digitv1

Det tok da også litt tid før vi inviterte noen eksterne gjester, noe jeg vet at flere seere reagerte på. Tanken vår var at hvis vi skal få gjestene til å føle seg komfortable, så må vi først klare å bli det. Dessuten var det en fin anledning til å presentere hele redaksjonen for våre lesere.

Frem til nå har vi ikke hatt så mange gjester, men det blir flere etterhvert. Noen har sagt ja, men at de ikke har tid før jul, mens andre har sagt ja og så har de vært nødt til å kansellere fordi noe viktig dukket opp på jobben.

I slike tilfeller må vi snu oss raskt rundt. Da tar vi en rask diskusjon om hva slags tema som er interessant, og så går vi rett inn på møterommet og filmer.

Alt gjøres i ett opptak, og det er helt uten manus. Jeg pleier å si at “hvis vi gjør en liten tabbe så redigerer vi den vekk, hvis vi gjør en stor tabbe så lar vi de bli værende”. Er det dumt nok så blir det god underholdning.

Det å gjøre det i ett opptak uten manus er helt essensielt. Det gjør oss litt mer ledige og avslappet, og det kutter drastisk ned på produksjonstiden. Redigeringsjobben kan fort bli veldig tidkrevende, og det har vi ikke kapasitet til. Vi nøyer oss derfor med å klippe bort eventuelle ting som ikke fungerer, som for eksempel alle gangene en eller annen tulling ikke klarer å lese lappen på døra der det står: “filming pågår”.

Denne “slappe” redigeringen gjør at innslagene våre blir lengre, noe jeg synes er helt greit. Vi får endel tilbakemeldinger om at vi burde hatt en strammere redigering fordi folk på internett ikke har tålmodighet til å se lengre videoinnslag. Det gir vi fullstendig blaffen i, fordi vi mener argumentet er like dumt som når folk fortsatt sier at lange artikler ikke kan leses på en PC-skjerm eller på en mobil. Hvis vi nettaviser tror på den slags FUD så kan vi like gjerne legge ned internett og kjøpe aksjer i Norske Skog.

Vi kjører ett spesifikt tema i hver episode av digi-TV, og hvis temaet ikke er av interesse så kan leseren la være å se innslaget eller vedkommende kan slå av før det er ferdig. Det er helt greit for oss, og jeg synes det er rart at folk fortsatt aksepterer TV-mediets premiss om at programmene varer til de er ferdige. Ja, man kan bytte kanal, men som Bruce Springsteen synger: “57 channels and nothing on”.

Målet vårt når vi filmer er å ende opp med et innslag på mellom 15 og 30 minutter, men vi er ikke så nøye på det. Hittil har vi hatt to innslag på over 45 minutter, og to som har vart litt under 15 minutter. Vi kjører på til vi synes det føles naturlig å avslutte, og så gjør vi det. På noen av episodene har vi vært litt uenige om å avslutte, og da utsetter vi det. Det er helt greit.

Alle episodene publiseres på lørdag morgen. Noen ganger har vi gjort alt klart på forhånd slik at vi kan sette den til automatisk publisering på et gitt tidspunkt, mens andre ganger tar jeg en runde og gjør det på lørdag morgen.

Lørdagen er valgt ut av flere grunner. For det første tror vi ikke at så mange har tid til å se så lange innslag på jobben, og for det andre gir det oss nytt innhold i helgene – den delen av uken da vi sjeldent legger ut andre saker.

Fordelen med denne filosofien er at digi-TV allerede er lønnsom, selv om vi ikke har noen form for videoreklame. Vi får inn nok nye unike brukere, og nok nye sidevisninger til at det hele går rundt.

Regnestykket for kostnadene er ganske enkelt. Det arbeidsinnsatsen som koster, og dette er tiden vi maksimalt bruker:

  • Opptil 1,5 timer per journalist på opptaket (1 eller 2 hvis vi ikke har gjest)
  • Opptil 1,5 timer på videomannen
  • Opptil 2 timer redigering
  • Opptil 1 time se gjennom opptaket
  • Opptil 0,5 time for å skrive tilhørende artikkel

Dette betyr at vi maksimalt bruker 6,5 timer av vår arbeidstid hver uke, noe jeg tror er eksepsjonelt lite i forhold til typen innslag det er snakk om. Det er mulig fordi  vi alltid velger et tema vi kan endel om, og som vi nylig har skrevet flere saker om. 

Så kan man selvsagt innvende at digi-TV ikke akkurat holder NRK-nivå, men det tar jeg ikke så tungt. Vi er en nisjepublikasjon, og tilbakemeldingene jeg får er at vi treffer nisjen ganske godt. Mesteparten av kritikken går på at folk vil ha mer, andre temaer og litt bedre kvalitet. Det vil de få etterhvert som vi får mer erfaring.

En annen kritikk er av litt mer teknisk art. Foreløpig har vi (nesten) bare tilbudt digi-TV i vår Flash-avspiller, og vi har hatt noen problemer med den. Folk ønsker seg derfor episodene i nedlastbar formater slik at de kan se de når det passer dem.

Vi har fått spørsmål om vi bare viser episodene i Flash av kommersielle hensyn, men det kan jeg avkrefte. Det hele koker ned til at vi ikke kan bruke for mye tid på dette, og at vi foreløpig har hatt en flaskehals i utstyret som konverterer videoene til forskjellige formater. Dette må helautomatiseres for at vi ikke skal brukes for mye tid, men der er vi ikke helt ennå. Heldigvis har vi kommet et lite stykke lengre, og på de to siste episodene har vi hatt en halvautomatisert prosess. Det hjelper endel.

Fremtiden for digi-TV og andre videoer som legges ut på internett ligger ikke på PC-en. Det er på mobiltelefonene. Jeg har i lengre tid sett KlikkTV på min iPhone, og på samboerens iPod Touch. Det fungerer helt fantastisk bra.

Jeg ser episodene når jeg sitter og kjeder meg på kollektivtransport, eller når jeg sitter og venter på noe. Slike innslag er ikke avhengig av å vises på en 50 tommers flatskjerm. iPhone’s oppløsning på 320*240 punkter er mer enn nok, og den tette integrasjonen med RSS gjennom iTunes fungerer også glimrende.

Faktisk synes jeg det er så bra at jeg ser det på iPhone, selv når jeg sitter foran PC-en. Da kan jeg surfe litt rundt samtidig som jeg hører på, og av og til titter innom skjermen når det dukker opp noe visuelt.

Det er derfor godt å se at også digi-TV fungerer godt på iPhone og iPod Touch. Forhåpentligvis kommer også konkurrentene etter for fullt med gode alternativer. Google Android ser ihvertfall veldig lovende ut.

Vel, dette får være nok for denne gang. Jeg har mer på hjertet om dette, men jeg får ta det ved en annen anledning, eventuelt i debatten under.

De som ikke har sett noen episoder av digi-TV ennå kan ta en titt på de her:

  1. Internet Explorer 8 beta 2 og første beta av Google Chrome
  2. IPv6
  3. OpenOffice.org 3.0
  4. Fødselsnummeret
  5. Kan du bli rik som iPhone-utvikler.
  6. Hva skjer med IT-jobbene?
  7. IT-språket
  8. PiratXP utfordrer Windows
  9. Slipp data fri
  10. Se hva som skiller Windows 7 fra Vista
  11. Her er nettmafiaens verste fiende
  12. Slik nektes konkurrentene innpass på iPhone
  13. Slik skal Android og Opera slå iPhone
  14. Dette MÅ du vite om nettskyen
  15. Uknuselig mobil i kaffekoppen