Tag Archives: Dagbladet

Nyhetsdøgnet med Osama Bin Laden

Det ble mange artikler om Osama Bin Laden i norske nettaviser mandag 2. mai 2011, og for meg var det en passende anledning til å teste en ny funksjon i Gravemaskinen.

Sent i går kveld la vi inn en ny funksjon som gjør det mulig å lage en rekke rapporter sortert på timene i et døgn. Den kan brukes på alle variablene og måleparameterne vi bruker til å lage redaksjonelle samfunnsregnskap i våre journalyser.

Ved å søke på “Osama Bin Laden” i noen utvalgte norske nettaviser får jeg frem en slik graf:

Her ser vi at norsk presse raskt hev seg rundt tidlig på morgenen da nyheten ble kjent. De første artiklene kom i firetiden på morgenkvisten og da klokken passerte 07:00 var det fullt publiseringstrykk.

Med unntak av en liten lunsjpause rundt 12:00-13:00 holdt det seg jevnt til langt ut på kvelden. Da gikk nettavisene litt på tomgang i timen fra 21:00-22:00 før de igjen produserte for fullt frem til midnatt.

Tidligere har vi hatt muligheten til å aggregere denne informasjonen over en periode for så å spre den utover døgnets timer. Det nye nå er at vi kan isolere rapporteringen for hvert enkelt døgn slik at vi både kan gå tilbake til spesifikke dager og også se dagen i dag i tilnærmet sanntid.

Dette blir forhåpentligvis en nyttig og mye brukt funksjon i redaksjonene fremover. I dette eksempelet har vi valgt en relativt enkel og standard vinkling med fokus på antall artikler som inneholder et navn, men tilsvarende rapporter kan også genereres for å vise f.eks. kildevariasjon, tekstlengder og språkbruk.

Nyhetsdøgnet i nettavisene

Når på dagen publiseres artiklene?

Spørsmålet er interessant for både leserne og redaksjonen, og svaret på det kan med fordel ses i sammenheng med trafikkstatistikken som viser når leserne er innom.

Jeg sitter ikke på så detaljert informasjon om trafikkmønsteret til hver enkelt nettavis, men jeg har en viss formening etter egen erfaring, samt fra det som har blitt offentlig publisert. Dessuten sitter jeg nå med en oversikt som jeg tror nettavisene ikke har selv en gang. 😉

Ved å kjøre en journalyse av publiseringstidspunktene i et par nettaviser ved hjelp av Gravemaskinen, har jeg kommet frem til en enkel graf som viser antall artikler publiser pr. time gjennom det siste året. Det gir en slags profil som tydelig viser når nettavisene er mest produktive i sin publikasjon.

Slik ser nyhetsdøgnet ut i Dagbladet:

Som en av de største riksdekkende nettavisene har Dagbladet en relativt stor redaksjonell stab, og vi ser at det publiseres artikler gjennom hele døgnet.

Det starter med en liten minitopp etter midnatt. Dette er noe jeg ser er vanlig i mange nettaviser,  noe som trolig skyldes at mange nettaviser setter på autopublisering av saker som også kommer i papiravisen på morgenkvisten innenfor det samme døgnet.

Deretter er det ganske stille gjennom natten, men det publiseres faktisk artikler i en litt ujevn frekvens frem til morgenkvisten rundt 05:00. Da starter publiseringstrøkket, og det gjør et hopp 07:00. Så går det slag i slag før det når en topp i timen fra 11:00-12:00.

Etter lunsj faller det noe, men det er fortsatt et høyt publiseringstempo frem til timen som starter 16:00. At trøkket faller noe ned på ettermiddagen og kvelden er ganske naturlig, men det er fortsatt snakk om ganske stor produktivitet helt frem til døgnets siste time. Da faller antall artikler kraftig, men vi snakker fortsatt om 1-2 artikler om dagen i snitt her.

Som sagt er Dagbladet en stor nettavis, og nyhetsdøgnet ser litt anerledes ut i andre nettaviser. Tar vi f.eks. en titt på lokalavisen Budstikka, så ser nyhetsdøgnet slik ut:

Den skiller seg litt ut fra Dagbladet, men kanskje ikke så mye som man skulle tro. Budstikka har også en minitopp på starten av døgnet før publiseringsrushet starter på morgenkvisten. Lokalavisen er imidlertid ikke like tidlig i gang, for der Dagbladet trøkker på fra 05:00, begynner Budstikka 07:00.

Så blir det et kraftig trøkk 08:00, og dette er da også timen det publiseres flest artikler – sammen med 12:00. Den dype dalen er timen fra 11:00-12:00, noe som indikerer at Budstikkas redaksjon går til lunsj på omtrent samme tid. :-)

Publiseringstakten faller rundt 15:00, men så holder den seg ganske jevn utover ettermiddagen før Budstikka også får en dipp i døgnets siste time. At det publiseres såpass mange artikler på ettermiddagen viser at Budstikka har høyt fokus på å oppdatere lokalbefolkningen også på kvelden.

Det må vel tilføyes her at Budstikka neppe er en helt typisk lokalavis. Den er relativt stor, og den har utmerket seg med å være langt fremme på digitale innovasjoner. En tilsvarende publiseringsprofil for andre lokalaviser ser ganske anerledes ut!

Ettersom de to første eksemplene begge har publiseringsprofiler som klart viser at de har kveldsbemanning, tenkte jeg å ta med et eksempel på en nettavis som ikke har det.

ITavisen er en forbrukerorientert nettavis som retter seg mot de digitalt interesserte, og slik ser nyhetsdøgnet ut der:

Her ser vi nok en gang at det dukker opp noen få artikler like etter midnatt, men det er såpass få at det bærer preg av å være litt mer tilfeldig.

Det mest markante hos ITavisen er fokuset de har på å publisere mange artikler på morgenkvisten i timen fra 06:00-07:00, for så å ha veldig få artikler mellom 08:00-10:00.

Deretter kommer kjører de hardt på fra 10:00-12:00, og så faller det noe av. I timen som starter 15:00 har redaksjonen i praksis avsluttet dagens publisering, og resten av ettermiddagen og kvelden bærer preg av litt mer tilfeldig publisering. Volumet tilsier at det trolig er snakk nyheter i forbindelse med viktige lanseringer eller hendelser i USA.

Når vi kun ser på publiseringstidspunktene isolert kan vi kanskje stusse litt over profilene som kommer frem. Jeg mener det gir interessant informasjon på egenhånd, men at nyhetsdøgnet må ses i sammenheng med andre parametere. Det er f.eks. stor forskjell på hva slags kapasitet forskjellige nettaviser har, og det vil være meningsløst å prioritere et jevnt trykk hvis man ikke har ressurser til det.

Ved å vite hva man har av ressurser og hva man får ut av det, vet man om man prioriterer riktig i forhold til det man ønsker å prioritere. Hvis man f.eks. ønsker å prioritere publiseringene i samsvar med tilsvarende profilgrafer for trafikkdataene, så bør man sammenligne denne typen grafer fra Gravemaskinen med tilsvarende grafer fra måleverktøyene til TNS-Gallup eller Google Analytics.

Til syvende og sist dreier statistikk og grafer seg om å presentere nøytral faktainformasjon, og så får man gjøre en egen vurdering av om faktaopplysningene bør føre til justeringer eller ikke. Med en journalyse fra Gravemaskinen får man faktaopplysningene, men vurderingen må og bør man gjøre selv. 😉

Sex, løgn og Datalagringsdirektivet

Fikk du napp på byen i helga? Det var spørsmålet jeg stilte i min kronikk om Datalagringsdirektivet som ble publisert i Dagbladet (papir og nett) mandag for 2 uker siden.

Det var en ekstremt tabloid vinklet kronikk, der jeg blant annet forklarte hvordan Datalagringsdirektivet kan brukes til å lage “morsomme” Skattelistelignende artikler med lister over “Norges mest utro politikere” og “Kjendisene som ligger med flest”. Merk dog, at på tross av at dette trolig er den mest tabloide kronikken som er trykket i en avis i Norge i år, så inneholdt den ingen faktafeil!

Det gjorde derimot svaret, som kom fra stortingsrepresentantene Arve Kambe fra Høyre og Håkon Haugli fra Arbeiderpartiet. De har frekkhetens nådegave, og presterte i fullt alvor å skrive at “Datalagringsdirektivet styrker personvernet”. Der gjentok de sin løgn om at bare politiet skal få tilgang til dataene, en løgn jeg enkelt dokumenterte i min oppfølger: Her burde ikke Storberget vært overasket

Jeg fikk også anledningen til å tilbakevise deres latterlige argument om at dataene skulle sikres mot misbruk, da jeg møtte Arve Kambe til radiodebatt på politisk kvarter onsdag 24. november på P2. Der poengterte jeg blant annet at politikerne ikke kan “vedta at dataene er sikre” samtidig som de ignorerer alle advarslene fra alle ekspertene i IT-bransjen som faktisk jobber med dette.

Her er innslaget fra Politisk Kvarter. Debatten om Datalagringsdirektivet er fra ca 08:35 og ut sendingen. Jeg ble litt sint, men jeg kan ikke skjønne hvordan jeg ikke skulle blitt det med tanke på løgnen som ble servert av min meningsmotstander – nok en gang.

Det er nå 2 uker siden min første kronikk sto på trykk, og justisminister Knut Storberget har ennå ikke svart på noen av de jeg skrev. Han er travelt opptatt med å forberede seg på å banke Datalagringsdirektivet gjennom i Stortinget før jul – og før WikiLeaks (nok en gang) dokumenterer at hans påstander om at bare politiet skal ha tilgang er en løgn.

Det har vært skremmende å følge politikernes tankeløse fremgangsmåte for å implementere Datalagringsdirektivet. Nå er Høyre den norske rettsstatens siste skanse, men så langt har ledelsen deres fremstått som like prinsippløse som vår justisminister.

Jeg håper jeg tar feil, men jeg frykter at Høyre ikke har den ryggraden som kreves av politikere som vil det beste for Norge.

Et uferdig notat om papiraviser

Dette er et uferdig innlegg som ble skrevet i påsken. Jeg trodde jeg skulle rekke å skrive det ferdig, men har hatt så mye å gjøre at det er urealistisk den nærmeste uken. Jeg publiserer det derfor slik det står, og med mange ubesvarte momenter.

Slik blir fremtidens journalistikk, skrev jeg i en lengre kommentar publisert på nettavisen til Teknisk Ukeblad i begynnelsen av påskeferien.

Selv om den var på nesten 30.000 tegn, og inneholdt en lang rekke med lenker til tidligere skriverier relatert til nettjournalistikk, medieutvikling og forretningsutvikling, er den bare å anse som en grov skisse med noen eksempler på hva vi i mediebransjen har i vente, og hva vi må gjøre.

Reaksjonene var for det meste positive, og det er jo alltid hyggelig, men jeg håpet egentlig på litt skikkelig motstand slik at vi kunne få en skikkelig debatt om journalistikkens fremtid. Motstanden kom, men jeg må innrømme at den var av den skuffende sorten.

Harald Klungtveit, journalist i Dagbladet, kom med følgende kommentar på Twitter:

@abrenna kommer med mange paroler, ingen svar

Det er selvsagt fullt mulig å argumentere for det synet om kommentaren, men jeg ville vite hva han savnet. Da jeg spurte fikk jeg dette svaret/spørsmålet:

Hvordan tjene penger + hvordan avishus skal organiseres for at journalistikken skal bli like bra eller bedre på nett

Litt vagt, og det er vanskelig å gi gode konkrete svar når spørsmålene er så åpne som dette, og området er så avansert. Jeg skal likevel ta meg tid til å skrive det jeg tror Harald spør om.

Vekkerklokken ringer

Frem til nå har de norske papiravisene hatt alt på sin side, bortsett fra en eneste ting: fremtiden

Papiravisene har dratt fordeler av etablert merkevare, etablert leserskare, etablerte kunder (annonsører + abonnenter/løssalg), etablert posisjon hos kildene, kronikkskribentene, politikerne og pressestøtten.

Hos deler av disse gruppene er det fortsatt slik, men de aller fleste har etterhvert skjønt hvor det bærer. De som ikke har skjønt det får vi ikke gjort så mye med, men jeg kan ihvertfall love at jeg skal ta til motmæle mot alle som offentlig står og jamrer om at alt var bedre før, og at det vil fortsette å være det bare vi lukker øynene og later som om ingenting har skjedd.

Så fort alle er våkne kan vi dempe støynivået, og heller fokusere på konstruktive konkrete tiltak for å løfte journalistikken gjennom den kommende turbulensen. For å greie det, må alle mediene ha en god forståelse av realitetene, samt skjønne hva de er og hva de ikke er.

Papiravisene må for eksempel skjønne at de ikke er best på nyheter.

Papiravisenes styrke

Papiravisenes styrke er ikke nyheter, dybde, innsikt, analyse, feature, foto eller en spesiell form for journalistikk. Papiravisens styrke er slagkraft, og denne slagkraften må brukes og styrkes.

En politiker eller en annen maktperson som er i medienes søkelys kan velge å ikke gå inn på en nettavis, eller velge å ikke se nyhetene på TV, men kan papiravisene kan nesten ikke unngås. Ikke fordi de plukkes opp og leses av alle, men fordi de har den beste strategiske eksponeringsposisjonen av alle medier.

Med mindre man låser seg inne, kan man knapt gå til jobb uten å se forsidene til papiravisene. Disse forsidene står foran hver eneste Narvesen-kiosk, ved inngangen til hver eneste bensinstasjon, ved kassa i hver eneste matbutikk, og på nesten hver eneste kafé.

Avisstativet er rett og slett Norges mest sette mediekanal. Det betyr ikke at alle som ser avisstativet kjøper avisene som står der, men at papiravisenes forside er et slagkraftige redaksjonelt produkt i seg selv. Det må utnyttes på riktig måte.

Her har Dagbladet tråkket så feil at det gjør vondt å se på. De har prøvd å lage selgende forsider som skal få leserne til å kjøpe papiravisen, men har gått så langt så ofte, at det til tider best kan beskrives som en voldtekt av egen merkevare.

Reklameplakat for nyheter

Papiravisenes forside skal ikke bare selge papiravisen. Papiravisens forside er en reklameplakat som skal reklamere for innholdet, uansett kanal. Den skal selge hele merkevaren, og så må det være opp til leserne å velge hvordan de vil ha produktet (innholdet).

Det blir snart flere, men pr. idag er det tre alternative nyhetskanaler:

  • Papiravisen
  • Nettavisen
  • Mobilutgaven

Alt som vises frem på forsiden til papiravisen må være tilgjengelig i alle disse tre kanalene når den første avisen settes i stativet tidlig om morgenen.

Dette er ikke kanibalisering, men en fremtidsrettet strategi som vil lønne seg allerede idag.

De som foretrekker papiravisene, som for eksempel min mor, har ingenting imot at nyheten har vært tilgjengelig på nett kvelden i forveien så lenge hun får en god papiravis i hånden.

Papiravisene vil komme styrket ut hvis de erkjenner realitetene, og heller selger seg selv som det de er: Et kvalitetsredigert produkt med siste døgns viktigste nyheter og interessante aktualitetsartikler.

Nettavisene har allerede vunnet

Jeg får avisene gratis på jobben, men åpner de bare hvis jeg må. Står det ikke på nett så har det ikke skjedd, er mitt motto, og det har fungert bra for meg i flere år allerede.

Mitt slagord provoserer noen, men det er fordi de ikke forstår det. Det gjorde Tormod Haugstad, vår nyhetsredaktør i Teknisk Ukeblad, og jeg tillater meg å gjengi hans forklaring fra en kommentar på Journalisten.no:

Kollega Anders har et motto som umiddelbart kan synes litt for kategorisk: “Står det ikke på nett, så har det ikke skjedd”. Ingen kan vel egentlig være uenige i det – for det sier jo ingenting om hvilken kanal som er først.

Noen går fortsatt rundt og tror at det betyr at nyhetene skal først på papir, og så på nettet etterpå. Det er en kortslutning.

Nyhetene skal i utgangspunktet først på nett, men det kan i noen tilfeller være lurt å ta de samtidig på nett og papir.

Flytt nyhetsjournalistene

Den eneste måten papiravisen kan overleve, er som et kvalitetsredigert haleheng til nettjournalistikken. Nyhetskampen er tapt, og det må papiravisene erkjenne for å stå rustet for fremtiden.

Papiravisen bør ikke bruke tid på nyheter, men bør sette av rikelig med plass til det. Det kan for eksempel være 6-8-10 sider med nyheter inne i hver avis, men disse skal hentes fra nettavisen.

Spørsmålet er ikke hvor nyhetene skal publiseres, men når nettavisen skal publisere. Gode egensaker man er alene om, blir som regel holdt igjen i nettavisene til dagen etter uansett. Da kan man like gjerne koordinere publiseringen med når papiravisene er på plass i avisstativet på morgenen.

Innholdsfordeling

  • Først på nett
  • Samtidig på nett og papir
  • Først på papir

De generelle nyhetene bør kjøres ut fortløpende på nettavisen (og dermed også mobilen), mens de gode egensakene kan tilpasses litt i forhold til hva som ellers skjer i nyhetsbildet. Nyheter bør ikke først i papiravisen, med mindre de er av den mindre viktige sorten.

I en overgangsfase kan det imidlertid være greit å holde litt igjen, forutsatt at nyhetene ikke er på papiravisens forside.

De gode egensakene bør publiseres samtidig på nett og papir, og det betyr på morgenen. Som nevnt tidligere bør alt som vises på papiravisens forsid være tilgjengelig i alle kanalene, slik at leserne kan velge hvor de leser sakene.

Det eneste som kan holdes igjen i papir, er rene oppsummeringsartikler, egne portretter/profiler, kommentarer og annen “hermetisert” avisstoff. De må på nett etterhvert, men kan gjerne holdes igjen i alt fra noen timer til en dag eller to før de publiseres på nett.

Det viktigste er at disse artiklene holder en så høy standard, og er så interessante at leserne føler de er verdt prisen de betaler for papiravisen.

Hvorfor betale for papiravisen?

…når alt er gratis på nettet?

Dette er det naturlige spørsmålet for mange, og det er forståelig at man vil prioritere den kanalen man får betalt for – i dag.

Det er imidlertid veldig kortenkt, og en stor tabbe. Forretningsmodeller for betaling på nett er på vei, og selv om innholdet alltid må være gratis, er det ingenting i veien for å ta betalt for innholdet likevel (mer om dette).

Folkemakt-fiaskoen

Dagbladet er en tabloidavis, og tabloidavisene vil nok alltid ha sin hovedinntekt fra annonser. Det hindrer ikke Dagbladet i å sette opp en abonnementsmodell som gir kjøperne noen fordeler i forhold til de som bruker gratisversjonene.

Dagbladet har gjort et forsøk på det med Folkemak-podkastent, men det ble raskt en flopp, og etter bare to uker ble håndkleet kastet inn.

Det var ingen overaskelse, ettersom «alle» spådde at det ville gå galt fra dag 1.

Jeg hadde en litt annen tilnærming. Det sa seg selv at forsøket ville mislykkes, men jeg var utrolig skuffet over resten av ekspertene i medie-Norge som dømte forsøket nord og ned før det fikk en sjanse til å gjøre seg erfaringer, og kanskje justere litt på kursen.

Jeg betalte derfor et månedsabonnement for 99 kroner på rent prinsipielt grunnlag.

Kritikerne hadde selvsagt rett, men med en slik massiv kritikk, og med en så rask kollaps, har medie-Norge satt seg selv i en uheldig situasjon i forhold til fremtidens forretningsmodeller for nettavisene. Nå er det ingen som tror at det går an å tjene penger på nettet, og Dagbladets Folkemakt vil bli dratt frem som et sannhetsvitne for det.

Sannheten er at Dagbladet forsøkte å knipse i hendene, og det går ikke an å tjene penger så lett. Nye forretningsmodeller trenger tid. Bare se på hvordan Google og Twitter henholdsvis tok og tar seg tid til å la brikkene falle på plass.

Nettabonnement

Jeg står fortsatt fast på at nettavisene i fremtiden kommer til å tjene penger på nettabonnement, men det tar tid å endre folks kjøpsvaner. Man vender ikke alle over på en gang, og man vender ikke alle over noensinne engang. Poenget er å vende over flest mulig, og at man må ta seg tid til å gjøre det.

Jeg tror ikke det er mulig å lykkes å få betalt for så enkle enkeltstående redaksjonelle produkter, ihvertfall ikke på kort sikt, men at man kan bake de inn i et utvidet abonnement med flere interessante tilleggstjenester.

Hvis Dagbladet lagde et utvidet basisabonnement som kostet 99 kroner i måneden, og brukte Folkemakt-podkasten som en av flere goder, så kunne det kanskje gått annerledes.

99 kroner er ikke mye penger for de fleste, og hvis man delte Folkemakt gratis ut en uke etterpå ville nok mange følt at det var verdt pengene å ligge litt i forkant. Hvis de i tillegg hadde fått umiddelbar tilgang til det “eksklusive” innholdet fra papiravisene som de andre må vente på, så ville abonnementet gitt en merverdi som flere ville satt pris på.

Jeg tenker ihvertfall i de baner om fremtiden, og har begynt å forberedt hva slags tilleggstjenester som må med for at “noen” skal få lyst til å betale for at lesere skal få tilgang til innholdet på en annen måte og på et tidligere tidspunkt.

Merk imidlertid at «annen måte» ikke er så enkelt som reklamefri presentasjon av nyhetene. Det kan være en ide, men isåfall må løsningen lages på en slik måte at den blir bedre for de betalende leserne, enn hvordan lesere med adblock ser innholdet.

Dagbladets nøkkeltall

Detaljbeslutninger krever detaljkunnskap, og jeg må innrømme at jeg ikke har det om Dagbladet. Det jeg vet er det jeg har lest, det jeg har snakket med folk om, og det jeg har gjort en kvalifisert gjetning om.

Noen tall er interessante, blant annet Dagbladets opplagstall:

  • 2006: 146.512
  • 2007: 135.611
  • 2008: 123.383

Jeg har ikke funnet økonomiske tall for 2008, men i Berner-gruppens årsrapport for 2007 har selskapet oppgitt følgende driftsresultat:

  • 2006: -32.171.000
  • 2007: -53.137.000

Jeg valgte å bruke driftsresultatet fordi det trolig sier mest opp mediedriften ettersom det var “Finansresultat” som dro mediebedriften i pluss begge de to årene.

Nå vet ikke jeg, men jeg vil tro at tallene for 2008 ikke var bedre, og at Dagbladet også rammes hardt i inneværende år.

Uansett hva detaljene sier, så er den overordnede tendensen for Dagbladet ganske klar. De sliter, selv om de er helt i tet på nettet.

Dagbladets styrker

Dagbladet for som regel kjeft uansett hva de gjør, og hvis de gjør noe bra blir det gjerne ignorert. Slik er det å være låst fast i en ond sirkel. Den må de ut av, men det blir ikke lett.

Her er Dagbladets gode kort:

  • Etablert merkevare
  • Etablert leserskare
  • Etablert distribusjon (avisstativ)
  • Ledende nettavis

Dagbladets største styrke er at de er en etablert merkevare, selv om de tilsynelatende har gjort alt de kan for å ødelegge den med fordummende forsider på papiravisen. De må snarest gjøre grep for å styrke merkevaren sin.

«Kvalitetstabloiden»

Alle som kjenner meg vet at jeg neppe kan beskrives som en tilhenger av tabloid innhold.

Jeg er en nerd uansett hva det er snakk om, enten det er data, film, tegneserier, rollespill, dataspill, økonomisk idehistorie, politikk eller journalistikk. Jeg liker å gå inn i faglige detaljdiskusjoner, og avskyr overfladisk kjendiseri og annet sensasjonspjatt.

Likevel skjønner jeg godt at Dagbladet og andre tabloide mediepublikasjoner ikke kan satse på en fremtid der de satser på å utelukkende tilfredsstille sånne som meg. De må favne bredere, og skal ha et tabloid særpreg.

Dagbladet bør kunne bli «kvalitetstabloiden», avisen og nettavisen som slår ekstra hardt og som går hardere tilverks enn resten av medie-Norge, men som redder seg inn med

Sterke schizofrene meninger

Dagbladet har alltid hatt “sterke meninger”, og kan fremstå som ganske schizofrene. Mange ler av det, og rakker litt ned på Dagbladet for det, men jeg synes det er en av deres store styrker.

Det er for eksempel beundringsverdig å se hvordan to kommentarer fra henholdsvis Gudleiv Forr i papiravisen og Eugene Brandal Laranblir stående mot hverandre. I Dagbladet er det høyt under taket, og alle får delta i de interne uenighetene:

Nå er det neppe noen tvil om hvem jeg holder med, og hvem jeg mener er på bærtur, men alt i alt er det en styrke at begge syn publiseres side ved side på DB.no.

Jeg beklager at dette blogginnlegget ble forsinket, og at det ikke engang ble ferdig. Hvis det er noen trøst, så kommer det mer om dette i tiden fremover. Kanskje allerede på slutten av denne uken. Pressens fagtidskrift, Journalisten.no, intervjuet meg om temaet, så det blir spennende å se hva de tar med og hvordan de vinkler saken. :-)

Søndagens store “nyheter”

Søndag 13:30 er avisstativet på Stovnersenteret fylt med VG og Dagbladet.

De rapporterer om en brann, og jeg tenker “Enda en?!?”.

Neida, det er bare papiravisene i aksjon igjen. De rapporterer som om ingen har fått med seg nyheten som skjedde natt til lørdag.

Er det rart at avisstativet er fylt med usolgte aviser? Aftenposten hadde ihvertfall vett nok til å rapportere videre på saken.

Nå kan det tenkes at tabloidene gjør det inne i avisen, men jeg gidder ikke å betale for å finne det ut.

Papiravisene er dødssyke. La de dø med verdighet.