Tag Archives: Creative Commons

Veslebror gratis på nett

Forfatteren og internettaktivisten Cory Doctorow forteller at «Veslebror ser deg», den norsk oversettelsen av hans bok «Little Brother» nå deles ut gratis i sin helhet på nett.

TwDoctorow

Samlaget, the Norwegian publisher for Little Brother, have released the full text of the book as a downloadable PDF. Samlaget have been incredibly forward-looking and a delight to work with. They brought me to Norway to participate in a debate on the future of copyright law at the Litteraturhuset, and my translator, editor, and publicist were all excited by the possibilities opened up by free digital distribution as a means to sell print books.

Doctorow skryter forlaget sitt opp i skyene, og nevner ikke med et ord kontroversen rundt det norske forlagets forsøk med å bare dele ut halvparten av boken gratis i første omgang. Det er i og for seg både greit og også det riktige å gjøre, men det utelater en interessant og lærerik historie.

I sitt siste blogginnlegg om at Den Norske Samlaget legger ut boken for fri nedlasting, er det en setning jeg ønsker å fremheve, samt utheve noen ord:

Samlaget is one of those publishers; Ragnfrid, my editor there, was the first non-English-language editor to buy the rights to Little Brother, right after it was published in English (her husband downloaded a free copy from my site, and shoved it into her hands!).

Det Norske Samlaget kjøpte rettighetene for penger, og så fikk de kjeft av norske entusiaster som mente (og mener) det var galt av de å ikke legge ut boken gratis.

Jeg forstår argumentet mot å holde igjen på norsk, men jeg har også stor forståelse for hvor radikalt dette er for norsk bokbransje. De har tross alt betalt for:

  • Rettighetene
  • Oversettelsen
  • Redigeringen
  • Trykkingen
  • Markedsføringen
  • M.m.

Jeg fikk gleden (og smerten) av å intervjue Doctorow dagen etter at han deltok i den nevnte paneldebatten på Litteraturhuset i Norge. Gleden kom av muligheten for å intervjue en av de virkelig spennende personene i den globale debatten om internett, personvern og opphavsrett, mens «smerten» skyldes Doctorows vanvittige taletempo, kunnskapsnivå, referanser – og motvilje til å svare konkret på detaljerte oppfølgerspørsmål.

Cory Doctorow
Cory Doctorow

I mitt intervju med Doctorow, forsøkte jeg å gå litt innpå problemstillingene og mulighetene rundt det å dele ut bøker gratis, men ta betalt for lisensieringen.

Doctorow vs Rowling

Forfattere flest blir ikke rike på sine skriverier, men det er mulig. Suksessforfatteren J. K. Rowling ble sågar milliardær på «Harry Potter»-serien.

Doctorow er verken like rik eller like berømt som «Harry Potter»-forfatteren, men på tross av hans prinsipp om at bøkene hans skal være gratis tilgjengelig, er det ingenting i veien for at han i teorien kan tjene like mye penger som Rowling på sine bøker.

Nøkkelen ligger i lisensieringsmodellen, og hvordan forfattere kan tjene penger på flere måter enn bare sin andel av inntektene fra boksalget.

«Harry Potter»-forfatteren ble milliardær på boksalget sitt, men langt fra alt av pengene kom direkte fra bøkene. Filmene og lekene bragte inn store royalty-beløp til forfatteren, og de bidro også til en økt interesse for bøkene.

Doctorow lisensierer alt han skriver under Creative Commons, en lisensieringsmodell som bygger på eksisterende opphavsrett, men der det er «Some Rights Reserved» istedenfor «All Rights Reserved». Han tillater fri nedlasting, men sikrer seg muligheten til royalty-inntekter fra kommersielle aktører.

Ettersom Doctorow ikke tillater fri kommersiell bruk av sine bøker, må et eventuelt interessert filmselskap betale for rettighetene på samme måte som de må betale en hvilken som helst annen forfatter som har en bok de ønsker å filmatisere.

Problemet til Doctorow og Det Norske Samlaget, er at Doctorows beinharde linje gjør det vanskeligere å komme frem med et skikkelig case som beviser en gang for alle hvor lønnsomt det kan være å dele bøker (og annet innhold) gratis til ikke-kommersielt bruk. Så lenge han krever gratis på alt fra dag 1, så skaper det en ekstra usikkerhet for en bransje som fra før av sliter med å være mer konservativ enn for sitt eget beste.

Gratis for alle penga

Doctorow har på flere områder knekt koden og funnet ut av hvordan han selv og andre forfattere kan leve av forfatterskapet sitt, selv om bøkene også legges ut for fri nedlasting.

Hans egen knallharde gratislinje fremstår likevel som noe bastant, og selv om han lever godt av inntektene han genererer på sitt forfatterskap, ødelegger han i praksis for flere av sine egne muligheter til å tjene mer penger.

Andre forfattere, som for eksempel Wired-redaktør Chris Andersson, har en mer pragmatisk tilnærming til gratis.

Hans nyeste bok «Free» er en gjennomgang av hvordan næringslivet kan tjene penger på diverse gratismodeller, men istedenfor å slippe den helt fri på internett, har Wired-redaktøren nøyd seg med å gjøre boken gratis tilgjengelig på et begrenset utvalg nettjenester.

– Jeg er ikke motstander av en slik modell, men jeg mener den er suboptimal, sier Doctorow.

Doctorow mener at det gjelder å smi mens jernet er varmt, og at bøker derfor bør legges ut for gratis nedlasting samtidig med lanseringen.

Selv Creative Commons med sin valgfrie «ikke-kommersiell»-klausul er for streng for Doctorows smak.

Han ønsker å tjene penger på kommersielle aktører som lisensierer hans åndsverk, men mener det er behov for en mer liberal tolkning slik at kommersiell aktivitet på hobbynivå ikke stanses av klausulen.

Hvor grensen bør gå har han ikke en helt klar formening om, men han slår fast at en slik lisensierng må være selvbetjent, med utgangspunkt i tillit og uten drakoniske sanksjoner ved rettighetsbrudd.

– Ikke bruk pisken. Livet er for kort for det.

Uansett, «Little Brother» nådde bestselgerlistene i USA, og jeg håper «Veslebror ser deg» gjør det samme her i Norge. Jeg har anbefalt den på det sterkeste til mine barn, men de må nok få en anbefalning fra sine jevnaldre venner først. I mellomtiden får vi voksne med stor interesse for internett, personvern og opphavsrett håpe at den oversatte boken snarest finner veien inn på pensumlisten til elever på ungdomsskolen.

Det er det forøvrig flere som anbefaler boka:

Her kan du laste ned «Veslebror ser deg» (PDF).

Perfekt og gal timing

Jeg har lenge hatt lyst til å intervjue forfatteren og nettaktivisten Cory Doctorow om fildeling og opphavsrett.

På tirsdag fikk jeg muligheten til å gå litt i dybden, og på onsdag meldte NRK.no at det norske forlaget hans ikke vil dele den norske oversettelsen av boka hans gratis på nett.

Snakk om god timing! Et perfekt tidspunkt å publisere et slikt dybdeintervju.

Samtidig er også tidspunktet riv ruskende galt, ettersom fildeling, opphavsrett, Creative Commons og forretningsmodeller rundt fritt innhold er ganske kompliserte saker. Det tar tid å sette seg inn i alt, og selv om jeg føler at jeg har den delen under kontroll, tar det tid å skrive det ut på en forståelig måte.

Legg så til at Doctorow ikke akkurat svarer ja/nei, og at jeg med mine spørsmål ønsket å gå litt dypere. Det ble derfor noen misforståelser oss i mellom, og jeg måtte følge opp med flere spørsmål og eksempler for å være sikker på at han svarte på riktig spørsmål.

Et slikt intervju er ikke verdt noe som helst hvis Doctorow misforstå spørsmålene, eller hvis jeg misforsto svarene.

Som eksempel på kompleksiteten kan jeg nevne at jeg spurte om non-commercial klausulen i Creative Commons, og da dro han henviste han til at analysen som kom noen timer før, samt at han beskrev en fremtidig “honour based royalty”-modell der “litt kommersielle” aktiviteter må tillates uten lisens.

Rapporten har jeg såvidt skummet nå, men det er mange slike elementer.

Jeg spurte også hva Doctorow ville gjort f.o.m. nå og frem til jul, hvis han hadde blitt norsk kulturminister etter mandagens valg. La meg si det slik: Jeg tror ikke Trond Giske har benyttet CC-lisensen til å kopiere Doctorows plan.

Jeg tror det blir bra, men jeg får neppe gjort artikkelen ferdig før i helgen. Dagen i dag er fylt til randen allerede, og fredag er det NONA-seminar.

Vær tålmodig (noe jeg selv aldri er).

Frie CC-bilder av Richard Stallman

Mandag var Richard Stallman i Oslo for å holde foredrag om fri programvare og åndsverklovgivningen.

Jeg har fulgt ganske tett med på utviklingen i friprogmiljøet de siste årene, og stilte selvsagt opp for å høre Stallman, samt å få et lite intervju med ham etterpå.

Det har foreløpig resultert i en artikkel om e-valg, samt en mer generell artikkel og tilhørende kommentar til kommende utgave av Teknisk Ukeblad. I tillegg tenkte jeg å skrive en nettsak til om Richard Stallman og Trolltech/Qt.

Vi var flere journalister tilstede, men det var ikke alle som orket å følge med hele veien til mål. Fire av oss fikk et intervju med mannen etterpå, og selv om vi satt sammen da vi intervjuet ham, så tviler jeg på at vi skriver det samme. Det bør derfor være interessant å sjekke innom de forskjellige artiklene som kommer.

Så langt er disse artiklene publisert:

Oppdatert:

Jeg gjorde noen søk etter norske bloggere som skrev om Richard Stallman, men søkeresultatet var tomt.

Det er rart om folk ikke har meninger om Stallman, men kanskje det skyldes at de ikke har noen bilder fra kvelden? Isåfall har jeg noen, og de deles ut under Creative Commons-lisensen CC-By.

Det betyr at hvem som helst (også konkurrenter og andre kommersielle aktører) kan bruke bildene til hva som helst, så lenge jeg og Teknisk Ukeblad krediteres. Det er ikke obligatorisk å lenke, men jeg setter veldig pris på om det gjøres. Krediteringen kan for eksempel skrives slik: “Foto: Anders Brenna, Teknisk Beta, CC-BY

richard-stallman

 

richard-stallman-319

 

richard-stallman

 

richard-stallman-189

 

richard-stallman-121

 

richard-stallman-014

Forbudt å si Linux

I kveld, mandag 23. februar 17:00, kommer Richard Stallman til Norge.

Teknisk Ukeblad kommer selvsagt til å være tilstede, og hvis alt går som det skal vil vi også direkterapportere ved hjelp av CoverITlive på TU.no.

Stallman er en av IT-bransjens store pionerer. Selv om han ser litt ut som en huleboer, og selv om han er en eksentrisk mann med meninger som mange oppfatter som ekstreme, er det ingen tvil om at dette er en mann som har forandret verden. Han startet friprogbevegelsen, og hans ideer har blant annet spredd seg til Creative Commons.

Stallman er imidlertid ikke helt fornøyd med hvordan vi i mediene skriver om “GNU/Linux” og “open source”. Her er kravene han stiller for å la oss journalister intervjue ham:

I have learned from repeated experience that reporters are likely to write stories calling the GNU system “Linux” and describing it as “open source”, in a way that tends to give the impression that nobody disagrees with that. When I see such articles, I regret giving the interview.

Thus I adopted the policy, described in my info packet, that I won’t do an interview unless someone can convincingly assure me that the story, as published, won’t fall into these errors. I don’t know if you got my info packet, so I have included this part of it below.

Did any of these four promise to avoid these two errors? Or can someone assure me, based on their past record, that they will avoid these two errors? Under those conditions, I will do the interview, but otherwise I am unwilling.

Gisle Hannemyr gjorde det helt klart at han ikke på noen som helst måte har gått med på betingelsene på vegne av norsk presse, men videreformidlet kravene.

Jeg svarte at vi i denne ene saken aksepterte betingelsene, og at de ikke kom som noen overaskelse:

He he!

Ingen overraskelse at Stallman kommer med de kravene. Hils ham og si at han vil få spørsmål om hva han synes om at det norske Friprogsenteret valgte å standardisere på “Fri programvare” istedenfor “åpen kildekode”. Det er jo en direkte oversettelse av hans krav. Når det gjelder hans krav om GNU/Linux så er nok det like kjent, og noe som ihvertfall jeg kommer til å ta med i en tilhørende kommentar.

For meg er det helt greit at vi tar et felles intervju, ettersom vi trolig kommer til å fokusere på forskjellige ting uansett.

Når det gjelder hans krav burde vi sagt nei på prinsipielt grunnlag, men jeg planla uansett å fokusere mitt intervju med ham på de tingene, så for meg blir dette unntaket som bekrefter regelen.

Jeg aksepterer betingelsene om GNU/Linux, og om å gjøre klar forskjellene på “open source” og “free software” (Jeg har gjort endel på dette området tidligere, og jeg vet godt hva Stallman mener om det).

Utover det forholder jeg meg kun til egne redaksjonelle vurderinger av hva jeg skriver.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

Så får vi se om jeg nektes intervju nå som jeg har skrevet Linux, og ikke GNU/Linux i tittelen… :-)

Her er forøvrig en video med Richard Stallman som jeg anbefaler til alle vil vite litt om hva de kanskje har i vente i kveld:

Creative Commons-lisensierte nettaviser?

Advarsel: Dette er et lang innlegg, og den er rettet mot de spesielt interesserte.

I juli skrev jeg en kommentarartikkeldigi.no der jeg tok til ordet for å bruke litt av den rolige sommertiden til å bidra med innhold til den norske utgaven av Wikipedia.

Det utløste en interessant debatt om hvorvidt digi.no og eventuelt andre nettaviser bør dele ut sitt innhold under en Creative Commons-lisens. Lasse Dahl skrev også et lengre innlegg om det på sin blogg. Mitt svar gikk i hovedsak ut på at vi ikke kunne gjøre det fordi det ville kunne undergrave vår forretningsmodell:

>Kremt. Hva med å leve som man prediker? Burde ikke Digi slippe sine egne artikler under GFDL, og på den måten bidra til at de kan brukes i Wikipedia?

Vi kan ikke slippe artiklene våre under GFDL eller CC fordi vi er avhengig av reklameinntektene for å finansiere vårt journalistiske arbeide. Dersom vi gjorde det, ville hvilken som helst blogg kunne kopiert alle våre saker og vist de på en annonsefri side. Det hadde selvsagt vært hyggelig for alle som er lei av å se reklamene, men det ville gjort det mer attraktivt å besøke denne bloggen enn vår side. Sluttresultatet ville blitt at vi opphørte å eksistere.

Kanskje kommer det nye forretningsmodeller som åpner for en slik løsning i fremtiden, men vi er ikke der nå.

Et alternativ som kan være mulig, er å dele ut bildene vi tar under en CC-lisens. Det ville gjort det mulig å bruke bildene våre i andre sammenhenger, og det ville fortsatt vært interessant å besøke våre nettsider. Dette alternativet ser jeg nærmere på, men det må gå gjennom noen runder før det eventuelt kan bli en realitet.

>Jeg skriver litt om det her: http:/ / www.lassedahl.com/ b/ sommerjobb_for_wikipedia

Og jeg har svart deg der også :-)

Artiklene på digi.no er underlagt åndsverklovgivningen og vi tillater ikke at de kopieres. Det er imidertid fritt frem å bruke opplysningene derfra til å oppdatere Wikipedia-artiklene.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Oppfølgerspørsmålet kom fra Thomas Hansen:

Hva med å slippe artiklene under GFDL en uke eller to etter at de har vært på digi.no, da har de jo stort sett uansett kun “historisk” nytte og interessen for å browse i så gamle artikler på digi.no er minimal men kan hjelpe der å øke trafikken til de “ferske” nyhetene ved at folk linker til digi.no osv…?

Det svarte jeg ikke på i debatten, men jeg kommenterte det i et separat innlegg om saken på min blogg. Der skrev jeg blant annet:

Alle artikler på digi.no er gratis tilgjengelige, så det dreier seg ikke om tilgang. Hvorfor må alle rettigheter på død og liv være gratis? Som jeg skriver i et annet innlegg så er det fritt frem å bruke opplysningene fra våre artikler til for eksempel Wikipedia.

Den eneste grunnen til å åpne artiklene våre er tilsynelatende for å kopiere de i sin helhet. Jeg klarer ikke å se behovet for en slik generell rettighet, selv om vi har vært borti enkelttilfeller der behovet meldte seg.

I de tilfellene har vi blitt kontaktet direkte, og gitt tillatelse til å bruke artikkelen i en annen publikasjon. Vi har ingen fastlåste regler for hvordan vi gjør dette, men i praksis har vi tatt betalt hvis det var en kommersiell publikasjon og så har vi ved i hvertfall ett tilfelle gitt tilatelse til å bruke artikkelen vederlagsfritt fordi det var snakk om en ideell stiftelse med litt stram økonomi.

Dette er forøvrig en problemstilling vi ofte kommer bort i når vi rapporterer om fri programvare/åpen kildekode. Slagordet i de miljøene er fri som i frihet, men det er noen som også krever fri som i fri bar.

Selv om jeg ikke har åpnet for frie/åpne artikler, så har jeg signalisert at vi ser på muligheten for å dele ut bilder vi tar under en Creative Commons lisens.

Dette var også det foreløpige svaret jeg la igjen hos Martin Bekkelund da han tok opp igjen temaet i går.

Som jeg skriver i kommentaren på Martins blogg, så er ikke dette et fullverdig og ferdig svar. Dette er et spørsmål som det er interessant å diskutere, og som det er knyttet et par usikkerhetsmomenter til.

Jeg har brukt endel tid på å tenke gjennom problemstillingen, og selv om jeg ikke føler at jeg har fått kontroll på alle ballene som henger i luften så skal jeg prøve å ta en liten gjennomgang av hva jeg har tenkt så langt.

Gratis er ikke billig nok

Stort sett alle nettaviser deler ut sitt innhold gratis. Unntaket som bekrefter regelen er i praksis bare Wall Street Journal. De er en av få, kanskje også den eneste, som går med overskudd på en abonnementsmodell.

Nettavisene kan dele ut innholdet gratis fordi de tjener penger på å selge annonseplass. Leserne betaler således for innholdet gjennom å akseptere at det vises annonser ved siden av innholdet.

Selv om det er gratis, er ikke dette billig nok for alle. Noen lesere insisterer på at nettaviser skal være både annonsefrie og gratis. Per i dag er det ingen bærekraftige forretningsmodeller som gjør det mulig, men det kan kanskje komme en gang i fremtiden.

“Information wants to be free”, er et slagord jeg stiller meg bak. Det er ikke hensiktsmessig at man skal måtte betale for informasjon og nyheter. Samtidig så er nettavisene helt avhengig av en robust inntekt for å finansiere den dyre og krevende journalsitikken, gravejournalistikk eller undersøkende journalistikk som det også kalles.

Selv om jeg ikke liker det, så tar ting tid. Det som er opplagt for oss som følger litt med på utviklingen er ikke like opplagt for den store massen. Det tar derfor litt tid før inntektsgrunnlaget er stort nok for nye medier og nye forretningsmodeller. Det er en økonomisk realitet som vi er nødt til å forholde oss til.

Creative Commons kommersielle dilemma

I forbindelse med at Creative Commons-lisensene ble oversatt til norsk, forsøkte jeg å skrive en så omfattende og forklarende artikkel om Creative Commons som mulig. Det gikk ganske bra føler jeg selv, og dette bør være et godt utgangspunkt for de som ønsker å sette seg inn i hva Creative Commons er for noe og dermed forstå litt av konsekvensene ved å bruke slike lisenser. I tillegg til selve artikkelen, vil jeg også anbefale den tilhørende debatten der Gisle Hannemyr deltok med mange gode innspill.

I forbindelse med den norske Creative Commons-lanseringen, stilte jeg noen spørsmål til Hannemyr og dro blant annet frem scenariet med CC-lisensiering av artiklene på digi.no. Eksempelet med en ikke-kommersiell blogg som kopierte innholdet ble også presentert, og Hannemyrs svar var kort og godt at CC-lisenser ikke egner seg for alt.

Diskusjonen som fulgte ble spesielt interessant. En av bærebjelkene i CC-systemet er den ikke-kommersielle klausulen. Den spesifiserer at man står fritt til å kopiere og bruke innholdet så lenge man ikke driver kommersielt. Dette høres enkelt ut, men det dukker opp to problemstillinger:

  • Hva er definisjonen av kommersielt?
  • Hva med det store offentlige utdanningsmarkedet?

En blogg er per definisjon kommersiell hvis den har en Google Adsense-annonse, selv om den i praksis ikke bringer inntekt til bloggeren. Selv ville jeg kanskje satt grensen et litt annet sted, for eksempel ved å si at det er kommersielt hvis det dreiet seg om noe som tilsvarer en 20 prosent stilling eller mer. Det spiller egentlig ingen rolle, for så lenge det ikke finnes en universal akseptert definisjon så er man like langt med CC-lisensen.

Det andre spørsmålet er også veldig relevant, og grunnen til at Kopinor gikk ut og advarte opphavsmenn mot å bruke Creative Commons-lisenser. Mange ikke-kommersielle virksomheter er store organisasjoner med god kjøpekraft. Det kan for eksempel være kommuner, etater og utdanningsinstitusjoner på flere nivåer. De er en viktig kundegruppe for mange aktører.

Hannemyr annerkjenner denne problemstillingen, og i saken min så fortalte han at denne klausulen var den største utfordringen i den norske oversettelsen. Han fortalte også at de i Nederland løste problemet ved å regne universiteter som kommersielle aktører, og at dette ble vurdert, men forkastet i den norske oversettelsen.

Friprog vs innhold

En av de mest interessante utviklingene i IKT-bransjen for tiden, er den raske fremveksten av fri programvare, gjerne forkortet friprog. Mange kjenner til fenomenet under navnet åpen kildekode, men brorparten av det norske miljøet har nå en gang valgt å standardisere på friprog-navnet.

Fri programvare og Creative Commons har mye til felles. Begge deler dreier seg om å dele åndsverk, men samtidig beholde endel viktige eiendomsrettigheter til det som er skapt. Selv om det er mange likheter er det også endel forskjeller.

Programvare er (nesten) aldri ferdig. Det vil alltid være behov for videreuvikling, enten det er snakk om bugfiksing, nye funksjoner eller tilpassninger til andre løsninger som systemet skal samspille med. I de fleste programvareprosjekter utgjør den initielle utviklingen bare en minoritetsandel av den totale kostnaden. Det er derfor mange muligheter til å tjene penger på programvare der kildekoden er fritt tilgjengelig.

Nyhetsartikler derimot, er ferdige. En sak kan gå over mange artikler, men hver enkelt sak er et ferdig produkt med mindre det oppdages regelrette feil. Det er heller ikke noe potensiale for å tjene penger på å videreutvikle en artikkel, og selv om man kunne se for seg en videreutvikling av saken så ville det gått på tvers av journalistisk integritet å ta betalt for å videreutvikle en sak. Et mulig unntak here er å skrive en bok med utgangspunkt i en sak, men det er ikke en bærekraftig modell.

Fremtidige inntekter

Per i dag har de fleste nettaviser bare en inntektskilde, og det er annonsesalg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at det vil dukke opp nye forretningsmodeller i tiden fremover. Bransjen er på jakt etter det, både fordi nettavisene trenger større inntekter for å finansiere mer og bedre journalistikk, men også fordi det potensielt sett kan gjøre det mulig å levere innholdet med mindre reklame en gang i fremtiden.

Olav Anders Øvrebø er en frilans journalist som på oppdrag av fagbladet Journalisten skal se nærmere på dette i en kommende artikkel.

Det blir spennende å lese hans artikkel når den er ferdig, for dette er en problemstilling som mange søker svaret på.

Jeg vet ikke hva svaret er, men jeg er overbevist om at det vil bygges opp rundt innholdet nettavisene skaper og da er det viktig å ikke gjøre et engangsvalg som man vil få problemer med å gå tilbake på hvis man i etterpåklokskap ser at man må gjøre det.

Et eksempel på dette er forfattere. De tjener penger på å selge sine bøker, men det er ofte snakk om mye større beløp hvis et filmselskap ønsker å lage en film med utgangspunkt i boken. Tilsvarende kan musikere tjene penger på å la reklameskapere bruke deres musikk.

Dette argumentet ekskluderer ikke Creative Commons, fordi den ikke-kommersielle klausulen åpner for at man kan gi bort boken eller låten, for så å ta betalt av filmselskapet eller reklamebyrået etterpå.

Når jeg likevel holder igjen, så skyldes det at jeg ikke tror at fremtiden vil bli lik fortiden. Tidligere, og frem til i dag, har det vært kommersielle aktører som har ønsket å å lisensiere innhold til sin produksjoner. Det er langt fra sikkert at det vil være slik også i fremtiden.

I digi.no har vi kjørt endel fotoreportasjer der vi har droppet nyhetsvinklingen, og isteden forsøkt å gå litt bak teknologiene og løsningene for å forklare hvordan ting virker. En av våre mest populære fotoreportasjer er artikkelen Vet du hvordan internett fungerer?

Det er en reportasje som vi har fått mange gode tilbakemeldinger på, og som vi har fått høre at har blitt brukt til opplæring av toppledere og andre ansatte i de store teleselskapene, samt på skoler. Selv om den er litt gammel, så leses den fortsatt jevnt og trutt.

Dersom våre artikler var blitt lisensiert under en CC-lisens, ville den og de andre lignende artiklene kunne blitt kopiert og distribuert uten at vi fikk nyte gledene av det. I dag får vi litt ekstra trafikk som en følge av slike artikler med god holdbarhet, men potensialet er større.

En potensiell forretningsmodell kunne vært å samle slike artikler i en bok, en kursperm eller i en eller annen form som vi kunne solgt.

Det hadde også vært mulig å snu dagens blad-logikk på hodet. I dag er det mange blader som selges på Narvesen og andre steder som også har en hjemmeside. Noen legger ikke ut noe som helst der, mens andre legger ut artikler i ettertid. Internasjonalt er The Atlantic et godt eksempel på det. Artiklene er først tilgjengelig for de som kjøper bladet, og så legges artiklene ut på hjemmesiden litt senere.

Hva om vi snudde litt rundt på det? På slutten av uken eller måneden kunne man ha samlet de beste og mest interessante artiklene, droppet de som bare var dagsaktuelle, og så samlet de i et blad som var tilgjengelig for de som var interessert.

Prisen kan ikke vært skyhøy, slik mange blader koster 149 kroner på Narvesen i dag, men man kunne tatt en relativt lav pris og satset på å finansiere utgivelsen gjennom annonsene. Bladet ville tilgjengeliggjort artiklene for flere, og bladet ville fungert som en god reklame for nettsiden.

Dette er ikke så ulikt hva det norske nettstedet Teknofil gjør. De utgir et blad som blir stående i Narvesen-hyllen og som er en direkte markedsføring av nettsiden. Introduksjonsprisen var lav, og bladet deles ut gratis i flere elektronikkbutikker. I lederartikkelen påpeker (nesten?) alltid redaktør Marte Ottemo at leseren bør gå på nettsiden for å se flere anmeldelser og lese annet interessant innhold. Uten at jeg vet det sikkert, så fremstår det som at Teknofil.no er primærsatsningen og at bladet bare er et tillegg som skal drive opp trafikken til nettsiden. Hvorvidt det er økonomisk lønnsomt vet jeg ikke noe om, men jeg antar at det ihvertfall er potensiale for det.

Poenget mitt er at det er nettstedet som må være primærkilden. Som jeg alltid sier: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd. Det hindrer ikke at man kan publisere innholdet flere steder.

Det vil alltid være noen som foretrekker å lese et blad eller en papiravis. Problemet er at det etterhvert vil være for få til at det kan være økonomisk bærekraftig. Den eneste måten jeg ser for meg at papiraviser kan overleve, er at de er en slags oppsummering av hva som har skjedd det siste døgnet.

En CC-lisens hindrer ikke nødvendigvis et slikt scenario, men Creative Commons komersielle dilemma skaper noe usikkerhet om hvorvidt man gir fra seg fremtidige inntekter ved å gjøre en overgang allerede i dag.

Fordeler og ulemper

Et viktig og godt argument for å ta overgangen til en Creative Commons lisensiering av innholdet kommer fra Tim O’reilly:

Obscurity is a far greater threat to authors and creative artists than piracy.

Med det mener han at de fleste sliter mer med å nå ut til lesere, enn de sliter med at noen piratkopierer innholdet deres. Dette er et godt argument, og det har blant annet science fiction forfatteren Cory Doctorow. Han gir ut alle sine bøker under en CC-lisens, og selger likevel godt. Doctorow tjener også penger på å holde foredrag.

I tillegg til å være en god forfatter, er nok mye av grunnen til at han har nådd langt at han har delt ut innholdet sitt gratis. Jeg har lest hans siste bok Little Brother, og det er god grunn til å tro at jeg ikke ville lest den hvis det ikke var for at den er gratis tilgjengelig.

Situasjonen er imidlertid litt annerledes for endel norske nettaviser, i hvertfall de etablerte. digi.no er en nisjeavis for de som jobber i IKT-bransjen. Det dreier seg om cirka 100.000 mennesker, og utenom ferieperiodene så ligger vi på litt over 100.000 unike lesere hver uke. Overlappet er nok ikke helt perfekt, så vi har nok noen lesere utenfor bransjen og det er sikkert også noen vi ikke når hver uke.

Poenget er at vi ikke har så mange nye lesere å nå innenfor vår nisje. Vi kan nå mange andre lesere, men det er ikke nødvendigvis lesere som våre IKT-bransjeannonsører ønsker å nå. Det er derfor langt fra sikkert at det er en økonomisk fordel å nå 150.000 lesere med vårt innhold, istedenfor de litt over 100.000 vi i dag har. På kort sikt ville det gitt oss en økonomisk gevinst, men på litt sikt er det langt fra like sikkert.

Det betyr at den eventuelle gevinsten i å lisensiere vårt innhold under en CC-lisens ikke nødvendigvis er så stor. Kanskje får vi noen flere lesere, og kanskje får vi litt mer lojale lesere, men gevinsten er usikker og det samme er ulempene (hvis det er noen).

Som en etableret aktør som har holdt på siden 1996 (vi var faktisk Europas første rendyrkede nettavis), så fremstår det ikke som naturlig å ta et slikt sprang så lenge det er knyttet usikkerhet både til potensiell gevinst og tap.

Dette vil nok fremstå annerledes for en ny aktør som ennå ikke er kjent i bransjen, og som trenger å nå flere lesere.

Siste ord

Jeg utelukker ikke at digi.no en gang i fremtiden vil lisensiere innholdet under en CC-lisens, men foreløpig er svaret nei. Utviklingen vil avgjøre når det eventuelt kan bli aktuelt.

Frem til da så snakker vi heller ikke om enten eller. digi.no har tidligere bidratt med artikkel til Friprog-magasinet, før Friprog-senteret ble opprettet. Vi har også tillatt andre å republisere våre artikler når de har spurt om det. Noen har fått det vederlagsfritt, mens andre har måtte betalt for det. Denne prisdiskrimineringen har blitt gjort med utgangspunkt i kommersielle/ikke-kommersielle virksomheter og med hensyn til hva slags publisering det har vært snakk om.

Siste ord er ikke sagt om dette spennende temaet, og Martin Bekkelund har foreslått å ta en prat for å gjøre en liten brainstorming rundt temaet. Det er en god ide, men jeg tror det ville vært en fordel om flere ble med på den diskusjonen. Kanskje kan det gjøres i regi av Journalisten.no’s månedlige sammenkomster?