Tag Archives: Burson-Marsteller

Kort karriere

Jeg slutter i en av mine nye deltidsjobber etter bare en uke.

I forrige uke fortalte jeg at jeg begynte som tilknyttet kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller ved siden av mitt eget prosjekt med Sitatsjekk og Gravemaskinen. Den samme uken begynte jeg også som fast spaltist i Kampanje.

Det ble dessverre ikke så mye jobbing på meg der, selv om jeg ble godt mottatt og følte at jeg hadde havnet på rett sted. På de få dagene jeg rakk å tilbringe på kontoret lærte jeg utrolig mye, og fikk også en forståelse av hvor strategisk viktig kommunikasjon kan være for en bedrift også utenfor pressefeltet. Jeg ble inspirert til å bruke kommunikasjonskompetanse i andre sammenhenger, og må rett og slett innrømme at det er en liten nedtur å ikke skulle jobbe med folkene i B-M.

Som deltidsarbeidende kommunikasjonsrådgiver ved siden av andre prosjekter viste jeg at jeg kunne komme opp i interessekonflikter, og da spesielt i forhold til mitt hårete mål om å løfte nivået på journalistikken i norske redaksjoner ved å lage et verktøy for gravejournalistikk. Jeg tror fortsatt at jeg skulle klart å gå den balansegangen, og det var da heller ikke grunnen til at vi etter en samtale på mandag kom frem til at mine prosjekter kan bli vanskelige å kombinere.

Som nevnt, har jeg begynt som fast spaltist i Kampanje. Der gjør jeg ikke journalistikk, men skriver analyser/kommentarer. Skillet er viktig, ettersom jeg ikke ønsker å misbruke eller bli mistenkt for å misbruke kraften som ligger i å intervjue noen, og så parallelt gjøre noe kommersielt med utgangspunkt i informasjon fra intervjuet eller i forhold til det jeg skriver.

Ettersom jeg primært skriver om teknologi og forretningsutvikling, er det ikke mange situasjoner der jeg kommer i en slik konflikt. Likevel, er det mine kommentarartikler i Kampanje som gjør at jeg slutter.

De som har lest det jeg har skrevet av kommentarer på bloggen min, i digi.no og i Teknisk Ukeblad, har nok lagt merke til måten jeg skriver. Noen blir provosert når jeg skriver ting rett ut, og jeg har også fått høre at noen har latt seg fornærme når jeg ikke har pakket inn mine meninger med de sedvanlige forbeholdene om ditt og datt som de fleste andre tar.

Dette bryr jeg meg ikke om, og så lenge mine kommentarer og analyser inneholder konkrete fakta og nye tanker som får leseren til å tenke over om jeg har rett eller tar feil, har jeg ingen betenkeligheter med å pøse på med egne private meninger. Jeg skal imidlertid aldri skrive en kommentar der jeg bare kommer med synsing.

Med dette som utgangspunkt burde det ikke være noe problem å kombinere spaltistjobben med å være kommunikasjonsrådgiver, og det var det da heller ikke. Men på mandag sendte jeg inn mine to analyser/kommentarer til den kommende papirutgaven av Kampanje.

Den ene analysen er en “typisk Anders-analyse” om Kindle som fikk tittelen “Kindle: The Good, The Bad and The Ugly”. Der tar jeg for meg hva jeg mener norske mediebedrifter må vite om det tekniske og forretningsmessige rundt både lesebrettet og det tilhørende økosystemet.

Den andre analysen er ikke akkurat typisk meg. Den omhandler hvordan markedsførere ikke skjønner sin rolle i dialogen i sosiale medier. Analysen er saklig, og faktaene er på plass. Utfordringen er språkbruken, og eksemplene. Tittelen er “I dialog med Kondomeriet”, og jeg innrømmer at jeg gruer meg litt til å se den på trykk. :-)

Ettersom sistnevnte er litt utenom det vanlige, lot jeg min sjef i Burson-Marsteller lese gjennom den. Han lo av den, og hadde ikke noe personlig i mot at jeg satte den på trykk, men det er ingen tvil om at teksten ikke helt stemmer overens med profilen til et anerkjent internasjonalt rådgivningsselskap.

Vi diskuterte litt frem og tilbake, og kom frem til at den i seg selv ikke er et problem, men at det kan bli noen uheldige situasjoner hvis jeg fortsetter å skrive i samme sporet. Det har jeg ingen planer om å gjøre, men det fikk meg til å tenke. Problemet er ikke om jeg får lov eller ikke, problemet er om jeg begynner å legge begrensninger på meg selv og min stil i tilfelle jeg skaper problemer. Isåfall blir jeg en dårligere skribent, og en dårligere analytiker.

Dette er forøvrig en microutgave av pressens dilemma i kontroversielle saker om f.eks. publisering av Muhammed-karikaturene. Mediene som ikke publiserte når det var relevant, har lagt en begrensning på seg selv. Det kan tenkes at noen faktisk oppriktig mener at de selv ikke har gjort det, men skaden er allerede gjort. Kritikere kan med stor troverdighet kritisere dem for å ha latt seg kneble.

Nå tviler jeg på at det er en stor etterspørsel etter grov språkbruk og pinlige eksempler i mine analyser, men min konklusjon ga seg selv etter noen timer i tenkeboksen.

Hvis jeg skal fortsette å skrive, og få et kick av å se det publisert, kan jeg ikke ha noen begrensninger utover saklighet og vanlig folkeskikk. Jeg valgte derfor å prioritere spaltistjobben i Kampanje, og takke nei til å jobbe videre sammen med Burson-Marsteller.

Den satt litt inne, og jeg kjenner at jeg nesten angrer litt nå mens jeg sitter her og skriver dette, men det var nok riktig valg for både meg og dem.

Dette betyr at jeg får mer tid til å fokusere skikkelig på Sitatsjekk og Gravemaskinen, men det betyr også at økonomien min blir en del strammere enn planlagt. Det tar tid å løfte disse tjeneste opp på ambisjonsnivået vårt, og det tar enda lengre tid å få det til å gå rundt økonomisk, men jeg vet hva jeg gjør og hva som venter meg.

Kommunikasjonsrådgiver

Dette har vært en hektisk uke, og den er heller ikke ferdig ennå.

Jeg har brukt mye tid på å sette meg inn i en av mine 2 nye jobber. :-)

Det er snakk om to deltidsjobber ved siden av mitt hovedprosjekt, som er utviklingen av Sitatsjekk og Gravemaskinen sammen med Atbrox AS.

Ettersom jeg har vært gründer før, vet jeg godt hvor lang tid det tar, samt hvor krevende det er, å komme opp på et bærekraftig inntektsnivå når man har store ambisjoner. Jeg har derfor brukt litt tid på å få på plass relevante deltidsjobber som både gir noen kroner i kassa og relevant erfaring.

Jeg skal nøye meg med å nevne den ene jobben i dag, ettersom jeg fortsatt venter på noe i forbindelse med den andre.

Burson-Marsteller

På mandag begynte jeg som tilknyttet kommunikasjonsrådgiver i det internasjonale kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller (B-M).

Der skal jeg jobbe med IT-selskaper, og med bruk av sosiale medier i flere forskjellige typer organisasjoner. Hvor mye arbeid det blir vet verken jeg eller de på nåværende tidspunkt, men det blir nok en ujevn serie av kortere oppdrag som konsulent/rådgiver og foredragsholder.

Jeg har rukket å gjøre noen timer med fakturerbart arbeid denne uken, men har brukt mest tid på å bli kjent med menneskene i B-M og hvordan kommunikasjonsfaget skiller seg fra journalistikk. Det har vært både lærerikt og gøy, og jeg tror så absolutt at denne jobben vil dekke mitt behov for å mette min alltid fornyede nysgjerrighet.

Samtidig vet jeg godt at det å jobbe som kommunikasjonsrådgiver kan komme i konflikt med mitt hovedprosjekt. Målet med Gravemaskinen er intet mindre enn å løfte kvaliteten på all norsk journalistikk, og en fornuftig og god journalist vil stille spørsmålstegn ved om en kommunikasjonsrådgiver er rette mannen til å gjøre det.

I en ideell verden hadde jeg kunne holdt meg til en enkelt hatt, men så enkelt er verken livet eller mediebransjen. Jeg anser meg selv for å være ideologisk anlagt, men jeg er også en logisk tenkende realist med gründer-erfaring.

Hvis jeg ikke får min private økonomi til å gå rundt, så spiller det ingen rolle om jeg sitter på svaret til pressens problemer. Dersom jeg skal være en reell bidragsyter må jeg klare meg økonomisk frem til systemene er modne nok, og frem til det genererer nok inntekt til at det går rundt av seg selv. Det vil nok ta minst 6-12 måneder, og det kan fort ta lengre tid. Spesielt ettersom vi er avhengig av å finansiere 3 mann.

Hvis man skal gjøre noe ved siden av sitt hovedprosjekt, er det også viktig at det man gjør er relevant, og det er jobben som kommunikasjonsrådgiver i aller høyeste grad. Faktisk er den så relevant at hvis jeg bare skulle tenkt penger, så hadde det trolig vært best å droppe pressen, og heller lage et analyseverktøy for PR- og markedssjefer.

Jeg har ingen betenkligheter med å lage et slikt verktøy, men i såfall vil jeg først ha på plass en modell som også sikrer journalistene og redaksjonene tilgang til det samme verktøyet. Hvis både PR-bransjen og journalistene kan analysere journalistikken som gjøres, blir pressen mer transparent – og dermed bedre.

Men maktbalansen blir feil hvis kommunikasjonsbransjen vet mer om journalisten og redaksjonen enn hva journalistene selv klarer å holde orden på. Noen (ganske mange faktisk) insisterer på å både leve og jobbe i uvitenhet, og de er ikke mitt problem.

Jeg vil bygge og tilby systemet til de som er nysgjerrige nok til å jobbe som ekte journalister. De som fortsatt tror på samfunnsoppdraget sitt, og som er motivert til å løfte kvalitetsnivået.

Hvordan denne jobben går fremover vet jeg ikke, men magefølelsen er god og jeg kjenner at jeg gleder meg til å møte opp på kontoret hos Burson-Marsteller igjen i neste uke.

Hvis noen er i tvil om hvor de har meg, så er det bare å spørre. Jeg kommer også til å oppgi enhver binding som kan reise grunnlag for å betvile mine motiver. Dette er noe jeg selv er ekstremt opptatt av, og som jeg var veldig nøye med å flagge skikkelig for min nye arbeidsgiver nummer 2 denne uken.

Hvem det er, og hva slags jobb det er snakk om, skal jeg opplyse når min første analyse er publisert. Og med det, har jeg ihvertfall avslørt at jeg også er i gang igjen med å skrive mine analytiske kommentarer om viktige temaer som opptar meg.