Anders Brenna

Utviklingen går fort nok, men implementeringen går for sakte.

“Du er en utålmodig sjel”, skriver Arnstein Larsen i debattforumet på en av hans artikler.

Den har jeg hørt før, og han har helt rett. Jeg er utålmodig. I mitt yrke som nettjournalist er det som regel en god egenskap. Vi skal rapportere nyheter, og det er et fagfelt der ting går veldig fort. Jeg trives derfor godt som journalist, og jeg trives spesielt godt med å rapportere nyheter fra den raske IT-bransjen, en bransje som på godt og vondt er verdens mest spennende.

Problemet mitt, som den utålmodige sjel jeg er, er at mediebransjen er så treg. Dette er en bransje fylt opp med folk som lever av å rapportere det siste av det siste. Likevel så tar alt så lang tid, og mange av de som jobber i bransjen stritter i mot en hver form for videreutvikling.

I Norge snakkes det fortsatt om at papiravisene vil overleve, at nettdebatter må forhåndssensureres og om hvordan arbeidsfordelingen mellom typografer og journalister bør være. De vil heller ikke lære nye teknologier som kan gjøre journalistikken bedre. Det er skremmende bakstreversk for en mann som kom til journalistyrket fra den raske IT-bransjen.

- Ting tar tid i mediebransjen, har jeg fått høre.

Hvorfor gjør det det? Hvorfor må deler av norsk mediebransje følge i fotsporene til musikk- og filmbransjene?

Nå er ikke dette helt svart/hvitt. Det finnes gode eksempler å trekke frem. Blant annet det at papiravisene VG og Dagbladet var tidlig ute med å satse på nettaviser, samt at Schibsted gjorde en utrolig god jobb med å bygge opp Finn.no.

Dagbladet.no gjør forøvrig en kjempegod jobb i dag. De er langt fremme og prøver seg frem. Det samme gjør NRK gjennom NRK Beta.

Problemet ligger nok mest på politikere som vedtar pressestøtte og lukrative momsfritak til papiraviser. Det er med på å forsinke den naturlige evolusjonen i mediebransjen.

Politikerne har også en tendens til å ikke bry seg om saker som bare står i nettaviser, men det er heldigvis i ferd med å endre seg. De siste månedene har stadig flere politikere tatt kontakt med meg angående saker vi har skrevet om for å fremme sine synspunkter. Kjennetegnet deres er imidlertid at de er unge politikere.

Internasjonalt har bloggene begynt å ta over for de etablerte mediene. Jeg er utrolig imponert over hva Techcrunch har fått til, selv om jeg personlig synes at ReadWriteWeb er bedre.

Techcrunch ble startet i april 2005, og er på tre år blitt en av verdens viktigste nyhetssider for IT-nyheter. Samtidig så har CNet News, som har selveste news.com-adressen, fullstendig kollapset. De prøver å redde stumpene ved å fylle sidene med blogger.

I et intervju med Portfolio, som også eier Wired, forteller Arrington at de har mellom 2,7 og 2,8 millioner unike besøkende hver måned. Det gir de en månedlig inntekt på over 200.000 dollar. Slikt blir det penger av når selskapets kontorer er i huset til Arrington, og når de bare har 4 skrivende journalister.

Utfordringen er selvsagt at de jobber seg ihjel. Selv om de har skribenter i tre forskjellige tidssoner (amerikansk vestkyst og østkyst, samt Australia), så er de på nett døgnet rundt.

Det hadde de imidlertid ikke tengt å gjøre. Med såpass store inntekter, hadde det gått fint å dele skrivingen på flere, og det vil skje den dagen Techcrunch blir solgt til et etablert medieselskap. Grunderfasen er som vanlig litt ekstrem.

Norske medier bør ta lærdom av Techcrunch og de andre bloggbaserte nettmediene. Medieverden forandres raskt, selv om mediebransjen selv holder igjen alt den kan.

Selv om Norge er et lite land, er det ingenting i veien for at man kan sitte og skrive utenfor landets grenser. Nyheter tar ikke pause bare fordi det blir kveld eller natt. Internasjonalt skjer det noe hele tiden, og selv om lesertallene vil forbli relativt lave på nattestid, så kan nyheter som publiseres da fint leses på morgenen også.

Det bor også mer enn nok av utflyttede nordmenn i land som USA og Australia. De kan jobbe på dagtid med å skrive nyheter på norsk. Dette er noe som Are Slettan i NA24.no gjør. Han bor i Connecticut utenfor New York, men skriver på norsk derfra. Dessverre skriver han stort sett kommentarer om norske forhold, og gjøre lite om internasjonale nyheter.

Forandringene kommer i mediebransjen, men det tar tid. Altfor lang tid. En eller annen klok person sa en gang at “det skjer mindre på ett år enn man tror, men mer på ett tiår”. Det er nok sant.

Det som er synd er at mediebransjen venter til endringene tvinger seg frem. Nyhetsbransjen liker tydeligvis ikke nyheter.

Resultatet av en sak på Slashdot ble 7.255 unike besøkende og 9.844 sidevisninger.

Etter å ha skrevet en sak på digi.no om at komiteeformann Steve Pepper sendte en formell klage der han ba om at Norges ja-stemme til OOXML ble suspendert, bestemte jeg meg for å skrive om saken på min engelske blogg.

Slashdot-artikkelen fikk 320 kommentarer. Selv fikk jeg 13.

Som norsk IT-journalist er jeg av og til litt frustrert over at selv om vi ofte er først eller tidlig ute med en sak, så stopper den ved grensen. Det er få ikke-nordmenn som snakker norsk, og på digi.no skriver vi kun på morsmålet. Det er både fordeler og ulemper ved å skrive norsk, noe jeg har skrevet litt om det på min engelske blogg.

En av ulempene er at utenlanske lesere må vente til noen har oversatt og tipset andre engelskspråklige sider før nyheten eventuelt sprer seg. Det skjer langt fra alltid.

Denne saken hadde jeg lyst til å prøve å kjøre ut internasjonalt, og jeg skrev derfor en tilsvarende sak på engelsk.

Så forsøkte jeg å legge ut en lenke til saken min på Digg. Det var en stor flopp. Jeg har ikke et etablert rykte der, og jeg hadde ikke lyst til å kjøre en aktiv kampanje blant venner og bekjente for å få de til å klikke på den. Resultatet ble noen svært få klikk.

På Slashdot gikk det som nevnt mye bedre. Det tok en stund fra jeg hadde lagt inn lenken, til de publiserte den. Effekten ble imidlertid enorm. Min blogg spratt fra 61 unike besøkende til 7.255 over natten.

Sannsynligvis mister jeg de like fort, og fordi jeg ikke har annonser på min blogg var den økonomiske gevinsten null. Lærdommen for meg som mediemann, var imidlertid stor.

Først og fremst synes jeg det er interessant at Slashdot med sin redaksjonelle linje var i stand til å plukke opp en nyhetssak mye raskere enn det automatiserte alternativet Digg. Selv om Slashdot “somlet”, så var de langt forran i å plukke opp en nyhet (artikkelen på digi.no var den aller første om denne saken).

Slashdot har jo blitt satt litt i skyggen av Digg. De kan ikke prosessere like mange saker, og de vil nødvendigvis gjøre redaksjonelle feil der de avviser viktige og gode saker. Det er en feil man kan leve med, hvis man kompenserer med å være bedre på andre nyheter.

Bloggen har ikke vært operativ så lenge, og veksten må sies å være formidabel:

• 28. mars 2008: 0 unike besøkende
• 29. mars 2008: 50 unike besøkende
• 30. mars 2008: 46 unike besøkende
• 31. mars 2008: 62 unike besøkende
• 1. april 2008: 7.077 unike besøkende

Jeg har imidlertid ingen tro på at jeg klarer å opprettholde dette trykket. Til det var OOXML-saken for spesiell, og saken rundt Norges ekstra spennende fordi man trodde det var veldig jevnt i avstemmingen. Det var det ikke. OOXML gikk gjennom med god margin.

Akkurat som i norske medier, er det gjerne slik at hvis en nyhetskilde skriver en sak, så følger andre opp. Det skjedde også med min sak. Relativt mange plukket den opp, og jeg fikk besøk via hele 59 andre nettsteder. De fleste var imidlertid små, og mange sendte bare ett enkelt besøk.

Foruten Slashdot, fikk jeg følgende besøkstall:

• meneame.net: 623
• root.cz: 69
• reddit.com: 63
• theregister.co.uk: 51
• informationweek.com: 46
• barrapunto.com: 45
• digg.com: 19

Etter å ha lekt meg litt med Twitter på fritiden, har vi i digi.no nå bestemt oss for å  prøve å bruke Twitter som et journalistisk verktøy.

I morgen skal jeg rapportere fra den norske søkekonferansen Search Summit Norway og da skal jeg rapportere via Twitter, i tillegg til de vanlige sakene jeg pleier å skrive når jeg dekker slike konferanser.

Vi pleier å skrive saker direkte fra slike konferanser, men det er krevende å ferdigskrive saker samtidig som man følger med og må hoppe til det neste foredraget. Dessuten blir det som regel få pauser, da de går med til å gjøre intervjuer for å følge opp hva som ble sagt i foredragene.

Tanken bak å bruke Twitter, er at det gir oss muligheten til å formidle korte meldinger umiddelbart. Dermed kan vi roe ned og ta oss tid til å skrive litt mer utfyllende om de viktigste emne.

Alle er ikke på Twitter ennå, men det tar neppe lang tid etter at NRK Beta har forklart det for oss, og Dagbladet.no har viet det ordentlig oppmerksomhet.

For å gjøre det litt enklere for lesere av digi.no, har vi laget en side med en liten forklaring og der alle meldingene fra Twitter-kontoen ramses opp. Den er lagt ut, men foreløpig har vil ikke lenket til den på forsiden, eller lagt den i RSS-feed’en. Det regner vi med å gjøre i morgen når konferansen starter.

Når man gjør slike eksperimenter, virker det ofte som at alt som kan gå galt, går galt. Jeg har derfor forsøkt å sikre med gjennom å ta med to bærbare, WLAN, Ice og Turbo-3G. Hvis alt dette feiler, så har jeg også muligheten til å skrive på min mobil. Paranoid? Kanskje, men etter å ha jobbet både som utvikler og med IT-drift, så vet man at Murphy er en naturlov.

Twitter-rapporteringen blir ikke en erstattning for de vanlige digi-sakene, men et tillegg. Vi kommer til å teste ut å legge lenker til både egne saker og til andre interessante saker og kommentarer. Istedenfor å automatisere publiseringene, vil jeg personlig skrive alle Twitter-meldingene.

Da gjenstår det å se om dette fungerer eller ikke. Kom gjerne med tips og innspill, enten i debattforumet her, på digi.no eller på Twitter. Min personlige Twitter-bruker er forøvrig abrenna.