Tag Archives: blogging

Departementene vil blogge

Vi fikk akkurat en spennende invitasjon fra Nærings- og handelsdepartementet:

Nærings- og handelsdepartementet inviterer til å delta i en debatt og dialog om hvordan departementene bør ta i bruk nye, sosiale medier som Facebook, YouTube, Twitter osv. En egen blogg er etablert for diskusjonen.

De har opprettet en egen blogg på WordPress.com der de starter med å be om innspill.

 depblogg

I dag er jeg nok litt for opptatt med IE6, men her skal jeg definitivt tilbringe litt tid.

Bloggekonferanse

Jeg blir invitert til mange pressekonferanse i og med at jeg er en journalist, men i går var første gang jeg ble invitert til en bloggekonferanse i regi av å være en blogger.

Alt i alt tror jeg det var 12 bloggere som var invitert, deriblant Jo Christian Other House, Martin Bekkelund, Andreas Lunde og Eirik Solheim.

I motsetning til pressekonferanser, der jeg oftere sier nei enn ja takk, har jeg foreløpig en track record på 100 prosent ja til å stille på bloggekonferanser. Å få  prøve 5D Mark II og få skrevet ut et eget bilde på en av Canons storformatskrivere,  var bestikkelsene i boks. Da denne invitasjonen kom, takket jeg straks ja.

Hei Anders Brenna,

Canon vet at du er interessert i teknologi, og følger med på bloggen din fra tid til annen.

Canon vil veldig gjerne invitere deg til å delta på et eksklusivt men uformelt Canon-arrangement for bloggere onsdag 19. november.

Hensikten med kvelden er å vise deg hvilke muligheter som ligger innen utskrift av bilder med noen av Canons storformatskrivere. Du får se hvordan slike skrivere kan brukes, samt når de kommer best til sin rett.

Marcel Lelienhof, en av fotografene som Canon samarbeider med, har blant annet skrevet ut en hel utstilling på Canons storformatskrivere, og han vil være tilstede for å vise og fortelle om sine erfaringer når det gjelder bruk av slike maskiner. I tillegg får du muligheten til å  teste den nye toppmodellen Canon EOS 5D Mark II. Etterpå kan du se resultatet av testingen i stort format. Etter presentasjonen vil det være anledning til å ta en prat med Canon-folk på stedet. Det vil også være mulig å skrive ut egne bilder på en av storformatskriverne. De som ønsker det, kan ta med seg ett av sine favorittbilder i JPG-format på en USB-stick for å oppleve storformat på sitt beste!

I utgangspunktet er ikke printere interessant. Fra min tid i IT-bransjen har jeg lært at det er tre ting man bør snike seg unna når man jobber med IT-drift: Printere, backup og lisenser. Dum som jeg er har jeg jobbet med to (printere og lisenser) av de, mens min samboer i mange år var ansvarlig for den tredje (backup) på sin jobb.

Med storformatskrivere er det imidlertid litt annerledes. Det er en mulighet til å realisere målet om å ta noen bilder som er gode nok til at jeg kan være fornøyd med å ha de hengende på veggen. Det nivået er jeg ennå ikke på, men det er nå uansett gøy å prøve.

Jeg valgte derfor ut et bilde av minstemann fra en dag i sommer da vi tok en fototur på det nye Opera-bygget:

FotografenCarl Andreas

Med mindre du er blind, så ser du de sjenerende runde flekkene. Jeg så ikke de. Det skyldes nok at jeg hadde litt dårlig tid da jeg plukket ut bildet, men det var også en aha-opplevelse å se hvor proffe fotografer alle de andre bloggerne var. De hadde alle full kontroll på sine bilder, mens jeg stilte med ett som ikke var sjekket ordentlig en gang.

Bildet skal opp på veggen uansett. Nå sliter jeg bare med å få tak i en passende ramme, ettersom “alle” fotobutikker er lagt ned. Det beste tipset jeg fikk var å forsøke møbelforretninger, men det orket jeg ikke i dag.

Det var forøvrig fascinerende å se Canons skrivere i aksjon. Det går ikke fort sammenlignet med laserskriverne som spytter ut store dokumenter, men de er store. Den minste utgaven kunne skrive ut i 17 tommers bredde, og så langt som papirrullen strakk seg til. 17 tommer er nok til å skrive ut bilder i A2-størrelse, og skriverne i denne serien gikk helt opp til 60 tommer, noe som tilsvarer cirka halvannen meter.

 

Marcel Lelienhof (jeg sliter med å stave etternavnet, men jeg tror det er riktig) viste oss flere serier med bilder. Det er fascinerende å se hva man kan få til med noe så enkelt som et fotoapparat. Han hadde også noen gullkorn om personer og episoder han har vært borti i sin karriere. Jeg skal la være å sitere han på hva han sa om noen av sine “fotomodeller”, og isteden nøye meg med et mer generelt sitat:

– Jeg fotograferer mest kvinner, og de ber alltid om retusjering.

Sitatet er ekstra interessant fordi SV dagen før hisset seg kraftig opp over bruken av billedredigering, og at de vil ha en lovendring for å kreve at det alltid skal merkes.

Tilslutt kom det vi alle ventet på, 5D Mark II.

Jeg overlater til de andre å gi en ordentlig gjennomgang av det, og nøyer meg med å si at jeg ønsker meg et slikt. Problemet er at det koster litt mer enn hva jeg har av penger for tiden. Jeg argumenterte for at Canon burde inkludere en telefonsamtale for å overbevise min samboer,men jeg fikk gehør for det. Uten det må jeg nok vente litt.

De fleste har fått med seg spesifikasjonene til kameraet, men en opplysning som jeg ikke hadde fått med meg er at kameraet har en innebygd database. Den inneholder informasjon om mange av Canons objektiver slik at kameraet skjønner hviklet som er koblet på, slik at den automatisk kan justere for bildesvakheter i ytterkantene av bildet. Det er nødvendig for proffene, fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å lagge perfekte objektiver uten at de blir gigantiske og svinedyre.

Arrangementet ble holdt i FotoVideo’s lokaler i Oslo, og det var første gang Canon gjorde noe sånt. Jeg opplevde det som et kult initiativ, s elv om jeg kanskje sitter igjen med et inntrykk av at mange av oss bloggerne ble håndplukket fordi vi har en eller annen tilknytning til mediebransjen. Det er forståelig, men også litt synd.

Jeg vil likevel gi de skryt for å prøve det ut, og jeg håper de og andre gjør noe lignende også i fremtiden.

Ufrivillig pause

Det har gått en stund siden forrige innlegg, men det betyr ikke at jeg har sluttet eller at jeg har ligget på latsiden.

Tvert i mot. Jeg har brukt mye tid på et omfattende innlegg, men så dukket det opp noe som gjorde at jeg ble nødt til å legge det på is.

Når det er avklart så vil den uansett bli publisert her på bloggen.

I mellomtiden får jeg heller skrive om noen andre ting. Det er i utgangspuktet ikke noe problem, for det er nok av ting å ta tak i. Det er bare det at jeg ikke har lyst til å bruke tid på mange småsaker. Hvis jeg først skal gidde, så foretrekker jeg å gjøre noe som er litt omfattende.

Så, hvorfor skriver jeg et innlegg som er så kort som dette? Jo, fordi det hele er en liten test. Jeg skriver det i en lokalt installert WordPress-applikasjon på en iPhone. Det fungerer ganske bra.

Verden snurrer for sakte

Utviklingen går fort nok, men implementeringen går for sakte.

“Du er en utålmodig sjel”, skriver Arnstein Larsen i debattforumet på en av hans artikler.

Den har jeg hørt før, og han har helt rett. Jeg er utålmodig. I mitt yrke som nettjournalist er det som regel en god egenskap. Vi skal rapportere nyheter, og det er et fagfelt der ting går veldig fort. Jeg trives derfor godt som journalist, og jeg trives spesielt godt med å rapportere nyheter fra den raske IT-bransjen, en bransje som på godt og vondt er verdens mest spennende.

Problemet mitt, som den utålmodige sjel jeg er, er at mediebransjen er så treg. Dette er en bransje fylt opp med folk som lever av å rapportere det siste av det siste. Likevel så tar alt så lang tid, og mange av de som jobber i bransjen stritter i mot en hver form for videreutvikling.

I Norge snakkes det fortsatt om at papiravisene vil overleve, at nettdebatter må forhåndssensureres og om hvordan arbeidsfordelingen mellom typografer og journalister bør være. De vil heller ikke lære nye teknologier som kan gjøre journalistikken bedre. Det er skremmende bakstreversk for en mann som kom til journalistyrket fra den raske IT-bransjen.

– Ting tar tid i mediebransjen, har jeg fått høre.

Hvorfor gjør det det? Hvorfor må deler av norsk mediebransje følge i fotsporene til musikk- og filmbransjene?

Nå er ikke dette helt svart/hvitt. Det finnes gode eksempler å trekke frem. Blant annet det at papiravisene VG og Dagbladet var tidlig ute med å satse på nettaviser, samt at Schibsted gjorde en utrolig god jobb med å bygge opp Finn.no.

Dagbladet.no gjør forøvrig en kjempegod jobb i dag. De er langt fremme og prøver seg frem. Det samme gjør NRK gjennom NRK Beta.

Problemet ligger nok mest på politikere som vedtar pressestøtte og lukrative momsfritak til papiraviser. Det er med på å forsinke den naturlige evolusjonen i mediebransjen.

Politikerne har også en tendens til å ikke bry seg om saker som bare står i nettaviser, men det er heldigvis i ferd med å endre seg. De siste månedene har stadig flere politikere tatt kontakt med meg angående saker vi har skrevet om for å fremme sine synspunkter. Kjennetegnet deres er imidlertid at de er unge politikere.

Internasjonalt har bloggene begynt å ta over for de etablerte mediene. Jeg er utrolig imponert over hva Techcrunch har fått til, selv om jeg personlig synes at ReadWriteWeb er bedre.

Techcrunch ble startet i april 2005, og er på tre år blitt en av verdens viktigste nyhetssider for IT-nyheter. Samtidig så har CNet News, som har selveste news.com-adressen, fullstendig kollapset. De prøver å redde stumpene ved å fylle sidene med blogger.

I et intervju med Portfolio, som også eier Wired, forteller Arrington at de har mellom 2,7 og 2,8 millioner unike besøkende hver måned. Det gir de en månedlig inntekt på over 200.000 dollar. Slikt blir det penger av når selskapets kontorer er i huset til Arrington, og når de bare har 4 skrivende journalister.

Utfordringen er selvsagt at de jobber seg ihjel. Selv om de har skribenter i tre forskjellige tidssoner (amerikansk vestkyst og østkyst, samt Australia), så er de på nett døgnet rundt.

Det hadde de imidlertid ikke tengt å gjøre. Med såpass store inntekter, hadde det gått fint å dele skrivingen på flere, og det vil skje den dagen Techcrunch blir solgt til et etablert medieselskap. Grunderfasen er som vanlig litt ekstrem.

Norske medier bør ta lærdom av Techcrunch og de andre bloggbaserte nettmediene. Medieverden forandres raskt, selv om mediebransjen selv holder igjen alt den kan.

Selv om Norge er et lite land, er det ingenting i veien for at man kan sitte og skrive utenfor landets grenser. Nyheter tar ikke pause bare fordi det blir kveld eller natt. Internasjonalt skjer det noe hele tiden, og selv om lesertallene vil forbli relativt lave på nattestid, så kan nyheter som publiseres da fint leses på morgenen også.

Det bor også mer enn nok av utflyttede nordmenn i land som USA og Australia. De kan jobbe på dagtid med å skrive nyheter på norsk. Dette er noe som Are Slettan i NA24.no gjør. Han bor i Connecticut utenfor New York, men skriver på norsk derfra. Dessverre skriver han stort sett kommentarer om norske forhold, og gjøre lite om internasjonale nyheter.

Forandringene kommer i mediebransjen, men det tar tid. Altfor lang tid. En eller annen klok person sa en gang at “det skjer mindre på ett år enn man tror, men mer på ett tiår”. Det er nok sant.

Det som er synd er at mediebransjen venter til endringene tvinger seg frem. Nyhetsbransjen liker tydeligvis ikke nyheter.

Slashdot-effekten

Resultatet av en sak på Slashdot ble 7.255 unike besøkende og 9.844 sidevisninger.

Unike besøkende

Etter å ha skrevet en sak på digi.no om at komiteeformann Steve Pepper sendte en formell klage der han ba om at Norges ja-stemme til OOXML ble suspendert, bestemte jeg meg for å skrive om sakenmin engelske blogg.

Slashdot-artikkelen fikk 320 kommentarer. Selv fikk jeg 13.

Som norsk IT-journalist er jeg av og til litt frustrert over at selv om vi ofte er først eller tidlig ute med en sak, så stopper den ved grensen. Det er få ikke-nordmenn som snakker norsk, og på digi.no skriver vi kun på morsmålet. Det er både fordeler og ulemper ved å skrive norsk, noe jeg har skrevet litt om det på min engelske blogg.

En av ulempene er at utenlanske lesere må vente til noen har oversatt og tipset andre engelskspråklige sider før nyheten eventuelt sprer seg. Det skjer langt fra alltid.

Denne saken hadde jeg lyst til å prøve å kjøre ut internasjonalt, og jeg skrev derfor en tilsvarende sak på engelsk.

Så forsøkte jeg å legge ut en lenke til saken min på Digg. Det var en stor flopp. Jeg har ikke et etablert rykte der, og jeg hadde ikke lyst til å kjøre en aktiv kampanje blant venner og bekjente for å få de til å klikke på den. Resultatet ble noen svært få klikk.

På Slashdot gikk det som nevnt mye bedre. Det tok en stund fra jeg hadde lagt inn lenken, til de publiserte den. Effekten ble imidlertid enorm. Min blogg spratt fra 61 unike besøkende til 7.255 over natten.

Sannsynligvis mister jeg de like fort, og fordi jeg ikke har annonser på min blogg var den økonomiske gevinsten null. Lærdommen for meg som mediemann, var imidlertid stor.

Først og fremst synes jeg det er interessant at Slashdot med sin redaksjonelle linje var i stand til å plukke opp en nyhetssak mye raskere enn det automatiserte alternativet Digg. Selv om Slashdot “somlet”, så var de langt forran i å plukke opp en nyhet (artikkelen på digi.no var den aller første om denne saken).

Slashdot har jo blitt satt litt i skyggen av Digg. De kan ikke prosessere like mange saker, og de vil nødvendigvis gjøre redaksjonelle feil der de avviser viktige og gode saker. Det er en feil man kan leve med, hvis man kompenserer med å være bedre på andre nyheter.

Bloggen har ikke vært operativ så lenge, og veksten må sies å være formidabel:

  • 28. mars 2008: 0 unike besøkende
  • 29. mars 2008: 50 unike besøkende
  • 30. mars 2008: 46 unike besøkende
  • 31. mars 2008: 62 unike besøkende
  • 1. april 2008: 7.077 unike besøkende

Jeg har imidlertid ingen tro på at jeg klarer å opprettholde dette trykket. Til det var OOXML-saken for spesiell, og saken rundt Norges ekstra spennende fordi man trodde det var veldig jevnt i avstemmingen. Det var det ikke. OOXML gikk gjennom med god margin.

Akkurat som i norske medier, er det gjerne slik at hvis en nyhetskilde skriver en sak, så følger andre opp. Det skjedde også med min sak. Relativt mange plukket den opp, og jeg fikk besøk via hele 59 andre nettsteder. De fleste var imidlertid små, og mange sendte bare ett enkelt besøk.

Foruten Slashdot, fikk jeg følgende besøkstall:

  • meneame.net: 623
  • root.cz: 69
  • reddit.com: 63
  • theregister.co.uk: 51
  • informationweek.com: 46
  • barrapunto.com: 45
  • digg.com: 19