Tag Archives: åndsverk

Slik kan IP-adressen avsløre dine sexpreferanser

Det er ikke uten grunn at vi som bruker internett er motstandere av overvåkningstiltak som Datalagringsdirektivet. Jo mer du bruker internett, jo mer skjønner du at du har å skjule.

At de politikerne som er minst aktive på internett, er de som ivrer mest for å overvåke de som bruker nettet er dessverre et resultat av både manglende respekt og manglende kunnskap. Det dokumenterer de nok en gang i dag, når Kulturdepartementet nå legger frem forslag til ny åndsverkslov.

Det gikk altså ikke to hele måneder en gang fra 4. april 2011 da 89 representanter fra Høyre og Arbeiderpartiet stemte for å innføre DLD og 6 måneders lagring av (blant annet) IP-adresser, til Kulturdepartementet i dag, 19. mai 2011, foreslår lovendring som gir private etterforskere lov til å lagre sensitiv informasjon om IP-adresser til mistenkte fildelere.

Jeg har mange ganger forklart hvordan telefonlogger kan brukes til å avsløre både legning og hvem som er utro uten å vite innholdet i kommunikasjonen. Alt som trengs er trafikkloggene fra Datalagringsdirektivet lastet inn i et Excel-ark, og så analysere det der omtrent som når en revisor sjekker regnskapstall.

I dag skal jeg ta for meg hvordan IP-adresser kan brukes til å avsløre folks seksuelle preferanser. Det forutsetter et par ting, blant annet at vedkommende ser på porno på internett. Ettersom “alle” gjør det, men ingen innrømmer det, så må jeg for eksempelets skyld stå frem og innrømme at jeg har sett porno på internett.

Det betyr at mine seksuelle preferanser (eventuelt drømmer om det jeg ikke får…) kan avdekkes gjennom krysskobling av min IP-adresse og besøkslogg fra et pornonettsted. Dette er ikke et søkt eksempel, og for å illustrere det kan jeg vise til at Side3 skrev tidligere i vår om et slikt eksempel:

Ved å krysskoble IP-adressers geografiske posisjon med nettstedets egen besøkslogg, har et dansk nettsted med erotiske noveller analysert seg frem til hva slags sex forskjellige lands innbyggere liker å lese om.

På et slikt overordnet nivå er det ufarlig og morsomt, men interessant nok til å anses nyhetsverdig.

Noen vil sikkert bli flaue på sin nasjons vegne, og jeg får i hvert fall et veldig negativt inntrykk av britene basert på disse funnene. At det danske nettstedet tydeligvis har “erotiske” noveller om voldtekt synes jeg er forkastelig! Hva de egentlig inneholder vet jeg ikke, men bare det å selv kategorisere innholdet som “voldtekt” vitner i mine øyne om et skrudd syn på både menneskeverd og sex.

Hensikten her er imidlertid ikke å fokusere på hvaslags sex forskjellige nasjoner tenner på, men på det faktum at dette lar seg avsløre via IP-adresser når informasjonen krysskobles med en besøkslogg på et nettsted.

Ved å krysskoble IP-informasjonen på denne måten trenger vi ikke å nøye oss med hva et lands innbyggere har av sexuelle preferanser. Vi kan sjekke hver enkelt person hvis vi får tilgang til både IP-informasjonen og besøksloggen til et populært pornonettsted.

Slike besøkslogger har alle rettighetshaverne på sine nettsteder, og rettighetshavere inkluderer flere enn Disney for å si det sånn…

Dette er vanskelig å forstå for våre folkevalgte. De ser ikke problemet, og i sin naivitet overleverer de vårt personvern og dermed vårt privatliv til private etterforskere.

Det behøver heller ikke å være snakk om porno. Det er mye annet som kan være “interessant” å “etterforske” folk for på nettet. Det er derfor det er så viktig at IP-informasjon lagres kortest mulig, og når den først skal lagres er det helt kritisk at det er politiet som alene har monopol på å kunne kreve å få informasjonen utlevert.

Ulovlig fildeling er et problem, og det bør etterforskes. Hvis politiet vårt ikke har kapasitet eller kompetanse nok, så er ikke svaret å privatisere politioppgavene. For det er nettopp det det er snakk om, og dersom dette lovforslaget vedtas blir det mange flere hendelser som dette med etterforskninger av nordmenn uten at norsk politi blir informert en gang.

Kulturdepartementets lovforslag er en privatisering av politiets oppgaver. At politiet ikke reagerer kraftig er bare en bekreftelse av hvor lite de skjønner om hvordan IP-adresser fungerer og hvordan IP-informasjon kan brukes og misbrukes.

Men er det et problem at vi nå åpner for privatisert politi på nettet? Det er vel bare de som har noe å skjule, som har noe å frykte, eller hva?

Ifølge Kulturministerens pressemelding, er jo dette også et forslag som ivaretar personvernet vårt:

– Med dette gir vi rettighetshaverne verktøyet de trenger for å følge opp krenkelser av opphavsretten på nett, samtidig som vi ivaretar personvernet, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.

Creative Commons-lisensierte nettaviser?

Advarsel: Dette er et lang innlegg, og den er rettet mot de spesielt interesserte.

I juli skrev jeg en kommentarartikkeldigi.no der jeg tok til ordet for å bruke litt av den rolige sommertiden til å bidra med innhold til den norske utgaven av Wikipedia.

Det utløste en interessant debatt om hvorvidt digi.no og eventuelt andre nettaviser bør dele ut sitt innhold under en Creative Commons-lisens. Lasse Dahl skrev også et lengre innlegg om det på sin blogg. Mitt svar gikk i hovedsak ut på at vi ikke kunne gjøre det fordi det ville kunne undergrave vår forretningsmodell:

>Kremt. Hva med å leve som man prediker? Burde ikke Digi slippe sine egne artikler under GFDL, og på den måten bidra til at de kan brukes i Wikipedia?

Vi kan ikke slippe artiklene våre under GFDL eller CC fordi vi er avhengig av reklameinntektene for å finansiere vårt journalistiske arbeide. Dersom vi gjorde det, ville hvilken som helst blogg kunne kopiert alle våre saker og vist de på en annonsefri side. Det hadde selvsagt vært hyggelig for alle som er lei av å se reklamene, men det ville gjort det mer attraktivt å besøke denne bloggen enn vår side. Sluttresultatet ville blitt at vi opphørte å eksistere.

Kanskje kommer det nye forretningsmodeller som åpner for en slik løsning i fremtiden, men vi er ikke der nå.

Et alternativ som kan være mulig, er å dele ut bildene vi tar under en CC-lisens. Det ville gjort det mulig å bruke bildene våre i andre sammenhenger, og det ville fortsatt vært interessant å besøke våre nettsider. Dette alternativet ser jeg nærmere på, men det må gå gjennom noen runder før det eventuelt kan bli en realitet.

>Jeg skriver litt om det her: http:/ / www.lassedahl.com/ b/ sommerjobb_for_wikipedia

Og jeg har svart deg der også :-)

Artiklene på digi.no er underlagt åndsverklovgivningen og vi tillater ikke at de kopieres. Det er imidertid fritt frem å bruke opplysningene derfra til å oppdatere Wikipedia-artiklene.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Oppfølgerspørsmålet kom fra Thomas Hansen:

Hva med å slippe artiklene under GFDL en uke eller to etter at de har vært på digi.no, da har de jo stort sett uansett kun “historisk” nytte og interessen for å browse i så gamle artikler på digi.no er minimal men kan hjelpe der å øke trafikken til de “ferske” nyhetene ved at folk linker til digi.no osv…?

Det svarte jeg ikke på i debatten, men jeg kommenterte det i et separat innlegg om saken på min blogg. Der skrev jeg blant annet:

Alle artikler på digi.no er gratis tilgjengelige, så det dreier seg ikke om tilgang. Hvorfor må alle rettigheter på død og liv være gratis? Som jeg skriver i et annet innlegg så er det fritt frem å bruke opplysningene fra våre artikler til for eksempel Wikipedia.

Den eneste grunnen til å åpne artiklene våre er tilsynelatende for å kopiere de i sin helhet. Jeg klarer ikke å se behovet for en slik generell rettighet, selv om vi har vært borti enkelttilfeller der behovet meldte seg.

I de tilfellene har vi blitt kontaktet direkte, og gitt tillatelse til å bruke artikkelen i en annen publikasjon. Vi har ingen fastlåste regler for hvordan vi gjør dette, men i praksis har vi tatt betalt hvis det var en kommersiell publikasjon og så har vi ved i hvertfall ett tilfelle gitt tilatelse til å bruke artikkelen vederlagsfritt fordi det var snakk om en ideell stiftelse med litt stram økonomi.

Dette er forøvrig en problemstilling vi ofte kommer bort i når vi rapporterer om fri programvare/åpen kildekode. Slagordet i de miljøene er fri som i frihet, men det er noen som også krever fri som i fri bar.

Selv om jeg ikke har åpnet for frie/åpne artikler, så har jeg signalisert at vi ser på muligheten for å dele ut bilder vi tar under en Creative Commons lisens.

Dette var også det foreløpige svaret jeg la igjen hos Martin Bekkelund da han tok opp igjen temaet i går.

Som jeg skriver i kommentaren på Martins blogg, så er ikke dette et fullverdig og ferdig svar. Dette er et spørsmål som det er interessant å diskutere, og som det er knyttet et par usikkerhetsmomenter til.

Jeg har brukt endel tid på å tenke gjennom problemstillingen, og selv om jeg ikke føler at jeg har fått kontroll på alle ballene som henger i luften så skal jeg prøve å ta en liten gjennomgang av hva jeg har tenkt så langt.

Gratis er ikke billig nok

Stort sett alle nettaviser deler ut sitt innhold gratis. Unntaket som bekrefter regelen er i praksis bare Wall Street Journal. De er en av få, kanskje også den eneste, som går med overskudd på en abonnementsmodell.

Nettavisene kan dele ut innholdet gratis fordi de tjener penger på å selge annonseplass. Leserne betaler således for innholdet gjennom å akseptere at det vises annonser ved siden av innholdet.

Selv om det er gratis, er ikke dette billig nok for alle. Noen lesere insisterer på at nettaviser skal være både annonsefrie og gratis. Per i dag er det ingen bærekraftige forretningsmodeller som gjør det mulig, men det kan kanskje komme en gang i fremtiden.

“Information wants to be free”, er et slagord jeg stiller meg bak. Det er ikke hensiktsmessig at man skal måtte betale for informasjon og nyheter. Samtidig så er nettavisene helt avhengig av en robust inntekt for å finansiere den dyre og krevende journalsitikken, gravejournalistikk eller undersøkende journalistikk som det også kalles.

Selv om jeg ikke liker det, så tar ting tid. Det som er opplagt for oss som følger litt med på utviklingen er ikke like opplagt for den store massen. Det tar derfor litt tid før inntektsgrunnlaget er stort nok for nye medier og nye forretningsmodeller. Det er en økonomisk realitet som vi er nødt til å forholde oss til.

Creative Commons kommersielle dilemma

I forbindelse med at Creative Commons-lisensene ble oversatt til norsk, forsøkte jeg å skrive en så omfattende og forklarende artikkel om Creative Commons som mulig. Det gikk ganske bra føler jeg selv, og dette bør være et godt utgangspunkt for de som ønsker å sette seg inn i hva Creative Commons er for noe og dermed forstå litt av konsekvensene ved å bruke slike lisenser. I tillegg til selve artikkelen, vil jeg også anbefale den tilhørende debatten der Gisle Hannemyr deltok med mange gode innspill.

I forbindelse med den norske Creative Commons-lanseringen, stilte jeg noen spørsmål til Hannemyr og dro blant annet frem scenariet med CC-lisensiering av artiklene på digi.no. Eksempelet med en ikke-kommersiell blogg som kopierte innholdet ble også presentert, og Hannemyrs svar var kort og godt at CC-lisenser ikke egner seg for alt.

Diskusjonen som fulgte ble spesielt interessant. En av bærebjelkene i CC-systemet er den ikke-kommersielle klausulen. Den spesifiserer at man står fritt til å kopiere og bruke innholdet så lenge man ikke driver kommersielt. Dette høres enkelt ut, men det dukker opp to problemstillinger:

  • Hva er definisjonen av kommersielt?
  • Hva med det store offentlige utdanningsmarkedet?

En blogg er per definisjon kommersiell hvis den har en Google Adsense-annonse, selv om den i praksis ikke bringer inntekt til bloggeren. Selv ville jeg kanskje satt grensen et litt annet sted, for eksempel ved å si at det er kommersielt hvis det dreiet seg om noe som tilsvarer en 20 prosent stilling eller mer. Det spiller egentlig ingen rolle, for så lenge det ikke finnes en universal akseptert definisjon så er man like langt med CC-lisensen.

Det andre spørsmålet er også veldig relevant, og grunnen til at Kopinor gikk ut og advarte opphavsmenn mot å bruke Creative Commons-lisenser. Mange ikke-kommersielle virksomheter er store organisasjoner med god kjøpekraft. Det kan for eksempel være kommuner, etater og utdanningsinstitusjoner på flere nivåer. De er en viktig kundegruppe for mange aktører.

Hannemyr annerkjenner denne problemstillingen, og i saken min så fortalte han at denne klausulen var den største utfordringen i den norske oversettelsen. Han fortalte også at de i Nederland løste problemet ved å regne universiteter som kommersielle aktører, og at dette ble vurdert, men forkastet i den norske oversettelsen.

Friprog vs innhold

En av de mest interessante utviklingene i IKT-bransjen for tiden, er den raske fremveksten av fri programvare, gjerne forkortet friprog. Mange kjenner til fenomenet under navnet åpen kildekode, men brorparten av det norske miljøet har nå en gang valgt å standardisere på friprog-navnet.

Fri programvare og Creative Commons har mye til felles. Begge deler dreier seg om å dele åndsverk, men samtidig beholde endel viktige eiendomsrettigheter til det som er skapt. Selv om det er mange likheter er det også endel forskjeller.

Programvare er (nesten) aldri ferdig. Det vil alltid være behov for videreuvikling, enten det er snakk om bugfiksing, nye funksjoner eller tilpassninger til andre løsninger som systemet skal samspille med. I de fleste programvareprosjekter utgjør den initielle utviklingen bare en minoritetsandel av den totale kostnaden. Det er derfor mange muligheter til å tjene penger på programvare der kildekoden er fritt tilgjengelig.

Nyhetsartikler derimot, er ferdige. En sak kan gå over mange artikler, men hver enkelt sak er et ferdig produkt med mindre det oppdages regelrette feil. Det er heller ikke noe potensiale for å tjene penger på å videreutvikle en artikkel, og selv om man kunne se for seg en videreutvikling av saken så ville det gått på tvers av journalistisk integritet å ta betalt for å videreutvikle en sak. Et mulig unntak here er å skrive en bok med utgangspunkt i en sak, men det er ikke en bærekraftig modell.

Fremtidige inntekter

Per i dag har de fleste nettaviser bare en inntektskilde, og det er annonsesalg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at det vil dukke opp nye forretningsmodeller i tiden fremover. Bransjen er på jakt etter det, både fordi nettavisene trenger større inntekter for å finansiere mer og bedre journalistikk, men også fordi det potensielt sett kan gjøre det mulig å levere innholdet med mindre reklame en gang i fremtiden.

Olav Anders Øvrebø er en frilans journalist som på oppdrag av fagbladet Journalisten skal se nærmere på dette i en kommende artikkel.

Det blir spennende å lese hans artikkel når den er ferdig, for dette er en problemstilling som mange søker svaret på.

Jeg vet ikke hva svaret er, men jeg er overbevist om at det vil bygges opp rundt innholdet nettavisene skaper og da er det viktig å ikke gjøre et engangsvalg som man vil få problemer med å gå tilbake på hvis man i etterpåklokskap ser at man må gjøre det.

Et eksempel på dette er forfattere. De tjener penger på å selge sine bøker, men det er ofte snakk om mye større beløp hvis et filmselskap ønsker å lage en film med utgangspunkt i boken. Tilsvarende kan musikere tjene penger på å la reklameskapere bruke deres musikk.

Dette argumentet ekskluderer ikke Creative Commons, fordi den ikke-kommersielle klausulen åpner for at man kan gi bort boken eller låten, for så å ta betalt av filmselskapet eller reklamebyrået etterpå.

Når jeg likevel holder igjen, så skyldes det at jeg ikke tror at fremtiden vil bli lik fortiden. Tidligere, og frem til i dag, har det vært kommersielle aktører som har ønsket å å lisensiere innhold til sin produksjoner. Det er langt fra sikkert at det vil være slik også i fremtiden.

I digi.no har vi kjørt endel fotoreportasjer der vi har droppet nyhetsvinklingen, og isteden forsøkt å gå litt bak teknologiene og løsningene for å forklare hvordan ting virker. En av våre mest populære fotoreportasjer er artikkelen Vet du hvordan internett fungerer?

Det er en reportasje som vi har fått mange gode tilbakemeldinger på, og som vi har fått høre at har blitt brukt til opplæring av toppledere og andre ansatte i de store teleselskapene, samt på skoler. Selv om den er litt gammel, så leses den fortsatt jevnt og trutt.

Dersom våre artikler var blitt lisensiert under en CC-lisens, ville den og de andre lignende artiklene kunne blitt kopiert og distribuert uten at vi fikk nyte gledene av det. I dag får vi litt ekstra trafikk som en følge av slike artikler med god holdbarhet, men potensialet er større.

En potensiell forretningsmodell kunne vært å samle slike artikler i en bok, en kursperm eller i en eller annen form som vi kunne solgt.

Det hadde også vært mulig å snu dagens blad-logikk på hodet. I dag er det mange blader som selges på Narvesen og andre steder som også har en hjemmeside. Noen legger ikke ut noe som helst der, mens andre legger ut artikler i ettertid. Internasjonalt er The Atlantic et godt eksempel på det. Artiklene er først tilgjengelig for de som kjøper bladet, og så legges artiklene ut på hjemmesiden litt senere.

Hva om vi snudde litt rundt på det? På slutten av uken eller måneden kunne man ha samlet de beste og mest interessante artiklene, droppet de som bare var dagsaktuelle, og så samlet de i et blad som var tilgjengelig for de som var interessert.

Prisen kan ikke vært skyhøy, slik mange blader koster 149 kroner på Narvesen i dag, men man kunne tatt en relativt lav pris og satset på å finansiere utgivelsen gjennom annonsene. Bladet ville tilgjengeliggjort artiklene for flere, og bladet ville fungert som en god reklame for nettsiden.

Dette er ikke så ulikt hva det norske nettstedet Teknofil gjør. De utgir et blad som blir stående i Narvesen-hyllen og som er en direkte markedsføring av nettsiden. Introduksjonsprisen var lav, og bladet deles ut gratis i flere elektronikkbutikker. I lederartikkelen påpeker (nesten?) alltid redaktør Marte Ottemo at leseren bør gå på nettsiden for å se flere anmeldelser og lese annet interessant innhold. Uten at jeg vet det sikkert, så fremstår det som at Teknofil.no er primærsatsningen og at bladet bare er et tillegg som skal drive opp trafikken til nettsiden. Hvorvidt det er økonomisk lønnsomt vet jeg ikke noe om, men jeg antar at det ihvertfall er potensiale for det.

Poenget mitt er at det er nettstedet som må være primærkilden. Som jeg alltid sier: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd. Det hindrer ikke at man kan publisere innholdet flere steder.

Det vil alltid være noen som foretrekker å lese et blad eller en papiravis. Problemet er at det etterhvert vil være for få til at det kan være økonomisk bærekraftig. Den eneste måten jeg ser for meg at papiraviser kan overleve, er at de er en slags oppsummering av hva som har skjedd det siste døgnet.

En CC-lisens hindrer ikke nødvendigvis et slikt scenario, men Creative Commons komersielle dilemma skaper noe usikkerhet om hvorvidt man gir fra seg fremtidige inntekter ved å gjøre en overgang allerede i dag.

Fordeler og ulemper

Et viktig og godt argument for å ta overgangen til en Creative Commons lisensiering av innholdet kommer fra Tim O’reilly:

Obscurity is a far greater threat to authors and creative artists than piracy.

Med det mener han at de fleste sliter mer med å nå ut til lesere, enn de sliter med at noen piratkopierer innholdet deres. Dette er et godt argument, og det har blant annet science fiction forfatteren Cory Doctorow. Han gir ut alle sine bøker under en CC-lisens, og selger likevel godt. Doctorow tjener også penger på å holde foredrag.

I tillegg til å være en god forfatter, er nok mye av grunnen til at han har nådd langt at han har delt ut innholdet sitt gratis. Jeg har lest hans siste bok Little Brother, og det er god grunn til å tro at jeg ikke ville lest den hvis det ikke var for at den er gratis tilgjengelig.

Situasjonen er imidlertid litt annerledes for endel norske nettaviser, i hvertfall de etablerte. digi.no er en nisjeavis for de som jobber i IKT-bransjen. Det dreier seg om cirka 100.000 mennesker, og utenom ferieperiodene så ligger vi på litt over 100.000 unike lesere hver uke. Overlappet er nok ikke helt perfekt, så vi har nok noen lesere utenfor bransjen og det er sikkert også noen vi ikke når hver uke.

Poenget er at vi ikke har så mange nye lesere å nå innenfor vår nisje. Vi kan nå mange andre lesere, men det er ikke nødvendigvis lesere som våre IKT-bransjeannonsører ønsker å nå. Det er derfor langt fra sikkert at det er en økonomisk fordel å nå 150.000 lesere med vårt innhold, istedenfor de litt over 100.000 vi i dag har. På kort sikt ville det gitt oss en økonomisk gevinst, men på litt sikt er det langt fra like sikkert.

Det betyr at den eventuelle gevinsten i å lisensiere vårt innhold under en CC-lisens ikke nødvendigvis er så stor. Kanskje får vi noen flere lesere, og kanskje får vi litt mer lojale lesere, men gevinsten er usikker og det samme er ulempene (hvis det er noen).

Som en etableret aktør som har holdt på siden 1996 (vi var faktisk Europas første rendyrkede nettavis), så fremstår det ikke som naturlig å ta et slikt sprang så lenge det er knyttet usikkerhet både til potensiell gevinst og tap.

Dette vil nok fremstå annerledes for en ny aktør som ennå ikke er kjent i bransjen, og som trenger å nå flere lesere.

Siste ord

Jeg utelukker ikke at digi.no en gang i fremtiden vil lisensiere innholdet under en CC-lisens, men foreløpig er svaret nei. Utviklingen vil avgjøre når det eventuelt kan bli aktuelt.

Frem til da så snakker vi heller ikke om enten eller. digi.no har tidligere bidratt med artikkel til Friprog-magasinet, før Friprog-senteret ble opprettet. Vi har også tillatt andre å republisere våre artikler når de har spurt om det. Noen har fått det vederlagsfritt, mens andre har måtte betalt for det. Denne prisdiskrimineringen har blitt gjort med utgangspunkt i kommersielle/ikke-kommersielle virksomheter og med hensyn til hva slags publisering det har vært snakk om.

Siste ord er ikke sagt om dette spennende temaet, og Martin Bekkelund har foreslått å ta en prat for å gjøre en liten brainstorming rundt temaet. Det er en god ide, men jeg tror det ville vært en fordel om flere ble med på den diskusjonen. Kanskje kan det gjøres i regi av Journalisten.no’s månedlige sammenkomster?

Wikipedia-dugnad

Fredag skrev jeg en kommentarartikkel digi.no der jeg oppfordret lesere med god tid nå på sommeren til å bruke litt av den tiden på å oppdatere IT-artikler på den norske Wikipediaen.

Sitter du alene og kjeder deg på kontoret i sommer? Bli med på en Wikipedia-dugnad.

Juli har startet, og for mange er det nå sommerferie. Godt er det, for man trenger å lade batteriene litt før den lange høsten som kommer.

Selv om Norge mer eller mindre stenges nå på sommeren, er det ikke alle som er på ferie. Det er mange nok som tilbringer sine dager på jobben; enten det er på kontoret, hjemmekontoret eller på et annet egnet sommersted. De fleste har likevel litt roligere dager enn til vanlig, og det kan fort bli litt dødtid som må fylles med noe.

Selv har jeg nylig tilbragt noen timer på flyplassen, og på et fly til en konferanse jeg skal rapportere fra. Mens jeg satt og kjedet meg på Gardemoen, tok jeg en runde innom den norske utgaven av Wikipedia. Jeg tenkte jeg skulle ta en kjapp titt for å se om jeg kunne lære noe nytt om norske IT-selskaper på det nettbaserte leksikonet.

Det var skuffende lesing. Selv kjente norske IT-selskaper som Fast, Trolltech, og Opera Software hadde bare korte notiser. Det var ikke spesielt mye interessant å lese der.

Det var ikke stort bedre når jeg slo opp på IT-emner som for eksempel Åpen kildekode, virtualisering, OLPC, C++, PHP, Visual Basic, Creative Commons, OOXML, ODF, PDF, NTNU, NITH, NorCERT, Fornyingsdepartementet, , Abelia, IKT-Norge, SOA, Ajax og TCO.

Hva med norske IT-personligheter? Vi har ikke så mange, men vi har da noen? Eller kanskje ikke. Selv artikkelen om Håkon Wium Lie var tynn.

Forøvrig er artikkelen om digi.no også tynn, dårlig og ikke særlig oppdatert.

I motsetning til den norske utgaven av Wikipedia, er den engelske utgaven ganske god på IT. Det er mye man kan lære gjennom å lese omfattende og gode artikler som forklarer hvordan ting fungerer, og historien bak produkter tjenester og viktige IT-personligheter.

Vi i digi.no har det siste året forsøkt å fokusere litt ekstra på å skrive lange og omfattende saker om diverse selskaper og teknologier, og vi har også gjort en rekke fotoreportasjer for å rette fokus mot ting som vi mener er interessant i IT-bransjen. Andre medier, enten det er bloggere eller konkurrenter av oss, har også rapportert fra IKT-bransjen i mange år. Dessuten har de fleste IT-selskapene egne hjemmesider med mye informasjon. Det burde derfor ikke være mangel på kilder eller informasjon om selskapene som er flaskehalsen.

IKT-bransjen er en premissleverandør for alle andre bransjer, og er selve fundamentet for kunnskaps- samfunnet vi lever i.

Flaskehalsen synes derfor å være at alt for få tar seg tid til å bidra, og det bør vi gjøre noe med. IKT-bransjen er en premissleverandør for alle andre bransjer, og er selve fundamentet for kunnskapssamfunnet vi lever i. Hvis ikke vi klarer å dokumentere og dele vår kunnskap, hvordan skal da alle de andre bransjene klare det?

Jeg oppfordrer derfor alle våre lesere og alle IT-kyndige norske bloggere til å ta seg en liten sommerjobb på dugnadsbasis for den norske Wikipediaen i sommer.

Sett av en time, eller i det minste noen minutter, hver dag denne sommeren til å å skrive en artikkel, rette eventuelle feil og utfylle artikler der du har dybdekunnskap.

Legg også en lenke til Wikipedia-artikkelen du har oppdatert her i debattforumet på digi.no. Det kan kanskje være med på å motivere våre mange ivrige debattanter til å dele sin kunnskap med resten av den norskspråklige verdenen.

Reaksjonene var for det meste positive, og i bloggosfæren fulgte Espen Andersen og Olav Anders Øvrebø opp oppfordringen. Det mest interessante var Lasse Dahl, som fulgte opp og som samtidig kom med innspill som en følge av oppfordringen.

Han mente at digi.no også bør dele ut artiklene under en gratis/åpen lisens:

Slipp relevante artikler — eller aller helst all tekst i bladet — under samme lisens som Wikipedia!

Dette er en interessant tanke, og jeg har tenkt på det ved flere anledninger. Dessverre har jeg kommet frem til at det ikke lar seg gjøre, og jeg forklarte det i kommentarfeltet hos Lasse og i debattforumet under artikkelen i digi.no.

Vi kan ikke slippe artiklene under GFDL eller CC fordi vi er avhengig av reklameinntektene for å finansiere vårt journalistiske arbeide. Dersom vi gjorde det, ville hvilken som helst blogg kunne kopiert alle våre saker og vist de på en annonsefri side.

Det hadde selvsagt vært hyggelig for alle som er lei av å se reklamene, men det ville gjort det mer attraktivt å besøke denne bloggen enn vår side. Sluttresultatet ville blitt at vi opphørte å eksistere.

Kanskje kommer det nye forretningsmodeller som åpner for en slik løsning i fremtiden, men vi er ikke der nå.

Dette argumentet ble møtt med forståelse, men ønsket om åpne/gratis artikler er stort. Thomas Hansen foreslo i debattforumet på digi.no at vi kunne åpne artiklene etter en uke eller to.

Hva med å slippe artiklene under GFDL en uke eller to etter at de har vært på digi.no, da har de jo stort sett uansett kun “historisk” nytte og interessen for å browse i så gamle artikler på digi.no er minimal men kan hjelpe der å øke trafikken til de “ferske” nyhetene ved at folk linker til digi.no osv…?

Dette er selvsagt mulig, men det fikk meg også til å reagere litt. Foreløpig har jeg ikke svart på dette innspillet fordi jeg ønsker å tenke litt nøyere igjennom det, men min første reaksjon er at jeg synes det er litt rart.

Alle artikler på digi.no er gratis tilgjengelige, så det dreier seg ikke om tilgang. Hvorfor må alle rettigheter på død og liv være gratis? Som jeg skriver i et annet innlegg så er det fritt frem å bruke opplysningene fra våre artikler til for eksempel Wikipedia.

Artiklene på digi.no er underlagt åndsverklovgivningen og vi tillater ikke at de kopieres. Det er imidertid fritt frem å bruke opplysningene derfra til å oppdatere Wikipedia-artiklene.

Den eneste grunnen til å åpne artiklene våre er tilsynelatende for å kopiere de i sin helhet. Jeg klarer ikke å se behovet for en slik generell rettighet, selv om vi har vært borti enkelttilfeller der behovet meldte seg.

I de tilfellene har vi blitt kontaktet direkte, og gitt tillatelse til å bruke artikkelen i en annen publikasjon. Vi har ingen fastlåste regler for hvordan vi gjør dette, men i praksis har vi tatt betalt hvis det var en kommersiell publikasjon og så har vi ved i hvertfall ett tilfelle gitt tilatelse til å bruke artikkelen vederlagsfritt fordi det var snakk om en ideell stiftelse med litt stram økonomi.

Dette er forøvrig en problemstilling vi ofte kommer bort i når vi rapporterer om fri programvare/åpen kildekode. Slagordet i de miljøene er fri som i frihet, men det er noen som også krever fri som i fri bar.

Selv om jeg ikke har åpnet for frie/åpne artikler, så har jeg signalisert at vi ser på muligheten for å dele ut bilder vi tar under en Creative Commons lisens.

Et alternativ som kan være mulig, er å dele ut bildene vi tar under en CC-lisens. Det ville gjort det mulig å bruke bildene våre i andre sammenhenger, og det ville fortsatt vært interessant å besøke våre nettsider. Dette alternativet ser jeg nærmere på, men det må gå gjennom noen runder før det eventuelt kan bli en realitet.

Som jeg skriver, er imidlertid det noe som vi må se litt nærmere på før det eventuelt kan bli en realitet. Sannsynligvis begynner vi å eksperimentere med å gjøre det med enkeltbilder først, og så får vi se det litt an. Mediebransjen er jo en veldig konservativ bransje.

Selv om jobben er å rapportere nyheter er det få i min bransje som er villig til å ta nyhetene innover seg. Jeg kan bare love at jeg jobber for å få det til.