Du skriver: “Når skal du be om sitatsjekk? Aldri, hvis det var opp til meg, men jeg anerkjenner at fra kildens ståsted er det noen ganger lurt å gjøre det.”
Mitt råd vil heller være å be om sitatsjekk i omtrent to av tre tilfeller.
Spesielt hvis:
- det er første gangen du snakker med vedkommende journalist
- du blir brukt som fagperson eller ekspert
- og resten av punktene du nevner ovenfor

Som andre kommentatorer til dette innlegget, ønsker jeg langt større bruk av lydopptak. Hvis man legger seg til vanen å ta opp og lagre så vidt det er gjennomførbart, vil det få store positive ringvirkninger for den norske journalistikken. Hvorfor? Det vil gjøre journalistisk latskaap langt vanskeligere, og tvinge frem grundigere arbeid rundt hver enkelt kilde. Det vil gjøre det vanskeligere for journalisten å ha “artikkelen klar på forhånd” før han snakker med kildene sine. Det vil gi etterprøvbarhet i form av arkiverte mp3-filer. Og forhåpentligvis vil det gjøre noe med mange journalisters tro på at det å gjengi en annens meningsinnhold med omtrentlige sitater er en enkel sak.

Selv i enkle diskusjoner med venner og kjente misforstår vi, feiltolker, lager stråmenn, legger ord i munnen på hverandre og tillegger hverandre meninger vi ikke har. Journalister er ikke immune mot misforståelser og feiltolkinger, og det skal vi heller ikke forvente av dem. Derfor ønsker jeg meg en oppstramming av sitatpraksisen, frem med anførselstegnene og diktafonene, og om kilden din ber om sitatsjekk: tell til ti, smil pent, og gi ham det han vil ha.

Problemet er ikke sitatsjekken i seg selv, det er den krampeaktige bruken av det. På en helt vanlig ufarlig sak er det meningsløst, og hvis man har blitt intervjuet mange ganger så bør man ha fått med seg om hvorvidt journalisten er rederlig eller ikke.

Et enkelt alternativ er å spørre om det er noe kontroversielt? Isåfall må journalisten svare hvis det er det. Alternativt kan man påpeke journalistens urederlighet i debattforumet under, eller i en separat blogg som lenker til artikkelen. Med Twingly og trackback så blir det synlig for alle som leser saken, og det vil holde journalisten ærlig.

Som jeg skriver, er det også en vesentlig forskjell på medier. I papiraviser er det for sent å rette det opp hvis det ble galt. Det er også grunn til å være strengere med nettaviser som ikke har debattforum eller trackback fordi de ikke åpner for at kilden kan påpeke feilene på en synlig måte.

Men i praksis er dessverre situasjonen ikke fullt så idéell som vi ønsker å ha den. Hvis man blir intervjuet og så opplever at saken ble forvrengt ved at meningen forandres eller sitatene er feil, blir man veldig skuffet og såret. Som intervjuobjekt opplever man da at tillitsforholdet til journalisten eller avisen/publikasjonen er ødelagt, og kanskje bestemmer man seg der og da for å ikke gi flere intervjuer til den journalisten. Uten tillit kan man ikke samarbeide og da er det ofte like greit å la være å gi intervjuet.

Nå er folk forskjellige og ikke alle ville oppleve et feilsitat så dypt personlig krenkende at de går til slike skritt. Dessuten er saker forskjellige også. Alle saker er ikke like betente eller viktige. Men det finnes også mange eksempler på at pressen har mistet en kilde for alltid fordi man opptådte litt (for) slurvete.

Jeg mener det først må etableres et tillitsforhold. Journalister kan ikke forlange at folk skal ha full tillit til dem på forhånd, før de har snakket sammen overhodet. Hvordan man etablerer tilliten er det ikke noen fasit på, men man kan ofte inngi tillit og respekt ved å tilby intervjuobjektet sitatsjekk eller si ok til slike krav – dersom kontakten mellom kilden og journalisten er så ny at personlig tillit mellom dem ikke er etablert ennå.

Til slutt må jeg få lov å bemerke at norske medier, etter min erfaring og mening, ofte slurver. Jeg ønsker ikke å spekulere på hvorfor det er slik, og selvsagt er det ikke like ille overalt, men det er mistenkelig mange skrivefeil, dårlig formuleringer, sitatfeil, og viktigst, misforståelser fra journalisten som fører til at innholdet i artikkelen ikke holder mål.

Jeg kunne nevne mange eksempler på dette, men skal nøye meg med å henvise til NrK TekstTV, som omtrent hver eneste dag greier å synde mot de mest grove feil en journalist kan gjøre. Det er rett og slett elendig håndtverk. Denne uken påsto de f.eks. at Guantanamo skulle stenges. Det er feil. Guantanamo-basen til USA skal ikke stenges eller nedlegges, det er fangeleiren på Guantanamo-basen som skal stenges! Pirk? Nei. Journalistikk skal være bedre enn dette, selv om akkurat dette eksempelet ikke var av de værste. Men de er det også mange av.

Hvis jeg hadde blitt kontaktet av en “journalist” fra TekstTV for et intervju, ville jeg sagt nei takk og begrunnet det med at jeg ikke hadde tillit til redaksjonen. Jeg hadde like lite tatt sjansen på det som å sitte som passasjer i et fly der jeg visste at piloten var alkoholiker og hadde fire stive drinker under vesten.

Som journalist har jeg alltid syntes det er greit at kilden leser gjennom når det dreier seg om et komplisert tema. Jeg har også opplevd flere ganger at det er kjekt å ha opptak. Dersom kilden skulle slumpe til å si noe kontroversielt kan det være veldig greit å ha det på bånd. Da kan deler av intervjuet kanskje lenkes opp mot saken, eller sendes til radiokanalen (hvis man jobber i mediehus).

Forøvrig deler jeg din irritasjon overfor folk som krever sitatsjekk i tilfeller hvor lite kan misforstås.

@Espen
Når du har dårlige erfaringer men en journalist eller en redaksjon, så har jeg ingen argumenter i mot å kreve sitatsjekk. Problemet, slik jeg oppfatter det, er at alle ber om det hele tiden uansett fordi det er standardrådet til alle.

@Jan-Erik
Selvsagt er jeg subjektiv på dette feltet, og du har helt rett: Spar meg for dette ekstraarbeidet når det ikke er nødvendig.

Poenget er at i godt over 9 av 10 tilfeller har ikke kilden noe å utsette på sitatene som er brukt. De gangene de har det, så vet både vi og kilden det på forhånd.

Dessuten er det ikke slik at fraværet av sitatsjekk skal gjøre deg rettsløs. Jeg vil ha korrekte saker og sitater, og vi retter derfor alltid hvis vi har gjort en feil.

Som regel tar vi en ekstra runde på telefonen når intervjuet er ferdig, der vi sier hva vi sånn cirka vil sitere personen på. Da kommer det ganske klart frem om det er potensiale for misforståelser eller ikke.

Hvis vi istedenfor å måtte sende sitatene til godkjenning på forhånd, kan ta denne samtalen samt gjøre en avtale om at vi sender en SMS eller e-post i det den publiseres, så vil rettighetene og behovene ivaretas. For isåfall kan vi rette eventuelle feil med en gang.

Dette er en av fordelene som kilder har med nettaviser i forhold til papiraviser.

Dersom den aktuelle nettavisen ikke retter feil, og kilden påpeker det i den tilhørende debatten, så blir det huskestue. Det er direkte ødeleggende for nettavisens merkevare å bygge seg opp et rykte som en som ikke gidder å rette feil, og det ryktet spres raskt når det står i debatten under selve saken.

Denne gangen syntes jeg du er i overkant subjektiv på nettavisens fordeler framfor papiravisen i alle henseende. Lukter nesten av: Spar meg for ekstraarbeidet med sistatsjekk, for vi er jo best.

Mine (få) personlige erfaringer som intervjuobjekt, gjør meg i tvil om hvor mange journalister som er kompetente…….

Den gjengse oppfatning blant “vanlige folk” er at de ikke kjenner seg igjen i hva journalisten skriver, hvis de er blitt intervjuet. Derfor tror jeg mange forlanger sitatsjekk.

Jeg har stort sett bare blitt intervjuet i saker som kan defineres som «gladsaker», særlig av Drammens Tidende som var min lokalavis når jeg bodde i Drammen. Det har gitt saker jeg er opptatt av god medieomtale, noe jeg naturligvis setter pris på. Samtidig har jeg gang på gang blitt irritert og frustrert over at de uthever sitater i sin papiravis og på nett som er direkte uriktige. Ikke nok med at sitatene de hevder kommer fra meg langt i fra er det jeg sa, men også hele meningsinnholdet i setningene er feil. Det er også brukt en ordbruk som er så fjern fra mitt språk at jeg blir piling berørt over at folk jeg kjenner tror jeg kan ha sagt det.

Er det egentlig rart at man spør om sitatsjekk, når enkelte aviser fører en slik praksis hva sitater angår?

(Jeg får også legge til at det er et kjent problem med særlig et par journalister i den nevnte avis, og ikke basert bare på egne erfaringer – og derfor noe som kunne være dårlige formuleringer eller utydelighet fra min side.)

I området sitatsjekk står jeg litt på begge sider av gjerdet. Som journalist ber jeg ofte om at folk sjekker utsagnene sine – ikke for å endre teksten, men som Espen er innom – for å sjekke fakta. Problemet er at folk tror det gjør at de kan endre mening. Det får de ikke lov til. Min erfaring er at her fungerer den gode gamle faxen! Sender manus på fax, da er det lett å lese, men vanskelig å endre manus. Sende manus rett i e-post er dumt, da skriver noen villig i vei.

Men rene sitater på meningsinnhold av typen
- Nei vi ville ikke endre skattekortberegningen, den gamle får holde. (Omtrent de jeg fikk i en sak jeg skrev før jul), sender jeg veldig skjelden til sitatsjekk. Meningsinnholdet er greit.

Som fagekspert på skatt er jeg ofte “utsatt” for andre journalister, og her ber jeg ofte om å få sjekke sitatene, ikke for sitatet skyld, men for fakta. Det er mye detaljer, og det er viktig at dette blir riktig. Både for meg og Dine Penger som eksperter, og for mediet. Men det kan være vanskelig for en del at f.eks 10 000 kr i skattefradrag ikke gir 10 000 kr i lavere skatt, men 2800 kroner. Slikt må rettes opp i!

(Det samme hvis noen intervjuer deg, Anders om f.eks nye maskiner, og sitatet inneholder feil av typen GHz/MHz, for eksempel? Ikke noe du liker?)

Min holdning er derfor:
- Meningsinnhold: Sagt er sagt
- Fakta: Må få lese