Sitatsjekk er for pingler

Hvis det finnes en “PR for Dummies” (og det gjorde det selvsagt), så står det sannsynligvis allerede på første side i første kapitell en setning der det står “Krev sitatsjekk”. Det er en vedtatt sannhet og standardrådet fra alle PR-folk, og som alle andre standardråd er det et dårlig råd.

Sitater er en av bærebjelkene i journalistikken, og saker med direkte sitater er som regel mye bedre enn saker uten. Et sitat tillegges vedkommende som er intervjuet slik at det kommer klart frem hva som ble uttalt.

Sitatregler og rettigheter

I Norge er det ikke et krav om at sitatet er ordrett, men at det gir korrekt mening. Det siteres med det som kalles en talestrek, en lang bindestrek, på starten av setningen. Slik er det ikke i blant annet USA. Der skal sitatet være helt ordrett, og det skrives i anførselstegn. De fleste har sikkert sett amerikanske TV-nyheter, for eksempel på CNN, og der sier de ofte “and I quoute:” for så å avslutte med “unqoute”.

I Vær Varsom Plakaten punkt 3.7 finner vi den norske regelen for sitering:

Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.

Den første setningen gjør det klart hvordan vi må presentere hva vedkommende har sagt, uavhengig av om vi skriver det som et direkte sitat eller ikke. Hvis vi for eksempel skriver “Trond Giske mener at papiravisene bør dø snarest” (ønsketenkning fra en som mener papiravisene må dø hvis journalistikken som fag skal overleve de kommende utfordringene), så må vi ha dekning for det selv om han ikke ordrett sa “papiravisene bør dø snarest”.

Den andre setningen i paragrafen kan tolkes som at det skal gjengis 100 prosent ordrett, men det er ikke tilfelle, noe som kanskje kan høres rart ut. Det er det ikke, det er faktisk en god ting. Når man skriver ordrett ned hva folk har sagt, slås man av hvor mye usammenhengende babling som kommer ut av norske eksperter, politikere og andre forståsegpåere. Hvis vi konsekvent hadde skrevet ned sitatene ordrett slik de ble uttalt, så ville nesten ethvert intervjuobjekt fremstått som en komplett idiot. Feil syntaks, dårlig språk og setninger som ikke fullføres er regelen og ikke unntaket.

Ekstra ille er det i bransjen min, IT-bransjen. Her blandes norsk og engelsk om hverandre på en måte som får The Julekalender til å fremstå som et av Hamsuns verk. Noen ganger stopper jeg opp for å telle antall norske og engelske ord i et sitat, bare for å se at det ligger rundt 50/50. Dette var forøvrig bakgrunnen for at vi lagde et langt innslag om det norske IT-språket på digi-TV.

Språklige feil retter vi i sitatene vi bruker i teksten. Dette åpner for misbruk, og jeg kan ikke stikke under en stol at det dessverre skjer. Radio- og TV-journalister irriterer seg ofte over oss skrivende journalister og de friheter som noen av oss tar. De er avhengig av “soundbytes”, og da nytter det ikke å jukse på intervjusekvenser som dette:

– Nekter du for å ha gjort noe galt?

– Ja

Noen journalister skriver dette om til:

– Jeg har ikke gjort noe galt.

Dette er jeg veldig negativ til, men det er faktisk mulig å gjøre fordi det meningsmessig er korrekt.

Ingen liker å bli feilsitert, og mange har blitt det så jeg skjønner godt at rådet har fått vokse seg frem og blitt en vedtatt sannhet blant mange kommunikasjonseksperter. Det er ille å få sitt sitat smurt ut på forsiden til en papiravis sammen med et bilde hvis det er en feilsitering eller tatt ut av sin sammenheng. En kynisk eller uvitende journalist kan skape skikkelig rabalder og problemer for den som blir feilsitert.

Unødvendige sitatsjekker

For meg som journalist og redaktør i en nettavis er dette kravet i ferd med å eskalere til å faktisk bli et problem. Så og si alle krever sitatsjekk uansett hva slags sak det er snakk om.

En av mine journalister var på en pressekonferanse der vedkommende krevde sitatsjekk. Journalissten var ganske fersk i faget, og tok det derfor ikke opp på pressekonferansen, men da jeg fikk høre det var beskjeden ganske klar: “Ikke faen!” Vedkommende ringte dessverre ikke for å klage. Isåfall ville han fått en skyllebøtte på et volum som arbeidstilsynet ville reagert på.

Dette var et ekstremt tilfelle, men jeg opplever det samme fra de aller fleste kommunikasjonsfolk som forsøker å “selge inn” inn en gladsak til oss. Først vil de ha pressedekning, og hvis vi synes det er interessant krever de å sjekke hva vi skriver. Sorry, den går ikke.

Andre ganger ringer vi for å høre hvordan det går med selskaper eller personer. Det er ofte positivt vinklede saker, men likefult kommer kravet om sitatsjekk. Verst er dette i offentlig sektor. De krever både sitatsjekk, samt at vi går gjennom kommunikasjonsavdelingen på tross av at vi har kontaktet de for å hente ut statistikk og tilhørende sitater hver måned i over fem år. Det å kreve sitatsjekk har blitt en rigid regel som er fullstendig frikoblet fra sunn fornuft.

Hvis dette tullet med å kreve sitatsjekk uansett hva det dreier seg om ikke stoppes snart, så kommer pendelen til å snu med en rekyl som man bare kan oppleve på gamle kanoner. Det har gått så langt at jeg er på nippet til å innføre et prinsipp om ikke å gi kilder denne muligheten. Jeg er ikke der helt ennå, og mange tror sikkert at jeg i såfall vil bryte med pressereglene i Vær Varsom Plakaten. Det er ikke tilfelle.

Siteringsregler og rettigheter

Mange kilder, og spesielt gamle kommunikasjonssjefer som var papirjournalist i forrige årtusen, tror at de kan kreve å få slette eller justere uheldige sitater. Det kan de IKKE. Vær Varsom Plakatens punk 3.8 er ganske klar på dette:

Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.

Ordet “bør” kan i denne sammenheng ses på omtrent som ordet brukes i  grunnlovens paragraf 100: “Ytringsfrihed bør finde Sted.” Det betyr at retten til å få endret uttalelser i ettertid begrenses til korrigeringer av faktiske feil. Dette er en forskjell fra tidligere utgaver av Vær Varsom Plakaten. Tidligere kunne politikere gå gjennom sitatene og slette de som de i ettertid skjønte at falt uheldig ut. Det resulterte i tamme artikler, og tannløse politikere.

Problemet med sitatsjekk på absolutt alt er at det spiser opp mye av tiden til journalistene, og at det forsinker saker som med fordel kan publiseres fortløpende i en nettbasert verden. Mange vil sikkert mene at det ikke gjør noe, og at kvaliteten blir bedre av å vente litt, men det er ikke tilfelle. Det er ingen grunn til at en sak blir bedre av at journalister må sitte og vente på kildene. Saker blir bedre av at man bruker mer tid på selve arbeidet med de.

Nettjournalister må være mer effektive enn hva gamle papirjournalister har møtt av krav. Det er en utfordring, men ingen krise. Det er bare å prioritere riktig, og å være effektiv på de rette stedene. Ved å være effektiv på de “vanlige” sakene frigjør man tid og ressurser til de store gode gravesakene. Hvis man bruker for mye tid på små relevante, men ikke så kontroversielle saker, så får man ikke nok tid til å gjøre en skikkelig innsats på de mer krevende storsakene.

Hvis målet er å bremse og sabotere journalistens sak, så er sitatsjekk en fin metode. Mange prøver seg på den, og mange slipper dessverre unna med det.  Vi pleier defor å si at vi publiserer om en halvtime/time hvis vi ikke hører noe.

Dessuten spiller det ingen rolle. Som skruppelløs journalist kan jeg utforme artikkelen akkurat som jeg vil, uavhengig av sitatene. Kilder som slår seg vrange kan siteres med bare positive sitater, men likevel settes i et ekstremt dårlig lys. Alt som trengs, er å skrive spørsmålene inn i saken, og så vil det tydelig skinne igjennom hva kilden prøver seg på av bortforklaringer når de rosenrøde sitatene kommer i litt varierende utgaver på forskjellige spørsmål 10-20 ganger gjennom artikkelen.

Dette knepet har jeg heldigvis bare måtte ty til en eneste gang, og da jeg fikk en skikkelig hissig kommunikasjonsdirektør på tråden. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt det føltes å bruke samme taktikk tilbake. Jeg svarte bare positive tomme svar på all kritikk, og tilbød vedkommende å komme fullstendig til ordet i ny artikkel eller i en kronikk. Det gjorde hun selvsagt ikke, for hun skjønte hvor på bærtur hun og firmaet faktisk var med sitt ståsted i denne saken.

Når skal du be om sitatsjekk?

Aldri, hvis det var opp til meg, men jeg anerkjenner at fra kildens ståsted er det noen ganger lurt å gjøre det. Jeg skal derfor leke litt kommunikasjonsrådgiver, og gi noen tips og retningslinjer for når det kan være fornuftig å be om sitatsjekk:

  • Hvis det er en papiravis
  • Hvis det er kompliserte detaljer
  • Hvis det er et sensitivt emne som lett kan misforstås
  • Hvis du skjønner at du er sakens “bad guy”
  • Hvis journalisten har feilsitert tidligere
  • Hvis journalisten fremstår som inkompetent

Papiraviser trykkes bare en gang, og det er ingen mulighet for å korrigere innholdet før dagen etter – og selv det er vanskelig. Det gjør at løpet er kjørt hvis du er feilsitert, og det er vel herfra det unisone kravet og rådet om å kreve sitatsjekk uansett, stammer fra. Denne virkeligheten gjelder ikke i nettaviser, for her har kilden alle muligheter til å ta til motmæle:

  • Krev retting umiddelbart ved åpenbare feil
  • Skriv debattinnlegg og fortell leserne at journalisten har gjort en feil
  • Ta kontakt med en konkurrerende redaksjon og gi dem den korrekte utgaven
  • Skriv et blogginnlegg der du beskriver feilen journalisten har gjort

Som de fleste ser, er en nettjournalist som har gjort feil sjanseløs. Det nytter ikke å gjemme seg. 

Dessverre er det mange som prøver seg uten ekte grunn, men i de tilfellene får journalisten og redaktøren ha ryggrad nok til å stå i mot. Jeg har ofte måtte svare på slik kritikk i vårt debattforum. Det er ubehaglig, men nødvendig. Uansett får kilden komme til ordet med sitt syn i sin helhet.

I noen tilfeller er temaet så komplekst at det er vanskelig å holde tunga rett. Det kan for eksempel være en avansert gjennomgang av juridiske spissfindligheter, eller tekniske løsninger som er vanskelig å forstå. I slike tilfeller er det som regel journalisten som tar til ordet for en sitatsjekk for ikke å dumme seg ut overfor leserne.

Sensitive emner finnes det mange av, og misforståelser er det enda flere av. Som regel vet man ikke dette før i ettertid, men i noen saker har man en god indikasjon på forhånd. Det kan for eksempel være en kilde som ønsker å uttale nyanser te meninger om midtøsten-konflikten (hvis det finnes slike kilder).

Det viktigste argumentet for når du skal kreve sitatsjekk er når du skjønner at du er sakens “bad guy”. Dessverre er det slik at mange journalister har saken klar i hodet før de ringer, og jeg har til og med vært på journalistkurs der en foredragsholder sa at man skal ha det før man tar kontakt. Jeg foretrekker å ha teamet, og ikke saken i hodet når jeg ringer, men det er nok ikke så vanlig som det burde være. Krev sitatsjekk, men husk at du bare kan korrigere faktiske feil i sitatene.

Journalister med en dårlig historikk fortjener en ekstra strafferunde. Det er vel ikke mer å si om det.

Den siste begrunnelsen er kanskje en av grunnene til at jeg som journalist blir litt irritert hver gang en kilde på død og liv krever sitatsjekk. Det er som å høre kilden insinuere at jeg er en komplett idiot som ikke skjønner noe som helst. Noen ganger er det likevel på sin plass å sende dette signalet tilbake. Bare pass på at du vet at du gjør det, når du ber om det uten at de andre grunnene tydelig er tilstede.

Kommunikasjonspingler

Journalister og redaktører er som regel elendige når de selv blir intervjuet. “Ingen kommentar” blir som regel flittig brukt, og det er omtrent som å si: “jeg er en kommunikasjonspingle”. Dette gjør det litt vanskeligere å kreve litt mer mot i brøstet av kildene, men jeg gjør det likevel.

Jeg har selv vært på kommunikasjonskurs for “å lære å kreve sitatsjekk”. Jarle Aabø er utvilsomt dyktig, og det var et veldig lærerikt kurs, men han skjønner ikke internett. Jeg gadd ikke å diskutere det hver gang han gjentok “krev sitatsjekk, uansett”, eller da han langet ut mot nettdebatter, fordi han var innleid for å lære oss ikke for å kjøre Monty Python-sketsjen “I came here for an argument“.

På kurset fikk jeg gleden av å bli “grillet på Dagsrevyen”. Jeg fikk i oppdrag å forsvare DinSide i forbindelse med at Nokia truet med millionsøksmål i forbindelse med en mobiltest som endte i total slakt. Sannsnynligheten for at Nokia ville gjort noe slikt er tilnærmet null,  men det var en god øvelse. Dessuten får man ikke sitatsjekk på TV.

Jeg fikk cirka 20 minutter på å forberede meg. Den tiden brukte jeg ikke på  å finne frem tomme fraser eller andre unnskyldninger. Jeg tok isteden turen ned til redaksjonen som står for testene for å høre hvordan de utførte dem, og for å inneha mest mulig kunnskap om situasjonen før Aabø og kameramannen kjørte mikrofonen og kameraet tett opp i trynet mitt. Han fyrte løs, og det var særdeles ubehagelig, men jeg klarte meg godt. Jeg hadde ingen tomme fraser, men gikk aggressivt til verks med argumenter som om jeg skulle vært i en hvilken som helst diskusjon. Det resulterte i at jeg var den eneste på kurset som ikke ble vippet av pinnen. Tilbakemeldingen var da også at jeg trolig ville fått med mesteparten av mine argumenter i et eventuelt innslag, ettersom det var gode soundbytes hele veien.

Poenget er at kommunikasjonsrådgiverne er for defensive. Standardrådet om å alltid kreve sitatrett gjør bedriftsledere og andre interessante kilder til kommunikasjonspingler. De blir så redde for pressen, at de kommer på defensiven. Det er ikke bra, verken for bedriften, lederen, pressen eller leserne/seerne. Jo mer profesjonell kommunikasjonen blir, jo mer amatørmessig fremstår den.

Gode kommunikatører kommuniserer. Oi, den var sikkert vanskelig. Vi tar den en gang til: Gode kommunikatører kommuniserer.

De bruker ikke tiden på å stoppe kommunikasjonen eller på flisespikking. De stiller godt forberedt og sier det de ønsker å si. Av og til bommer de litt, men det tåler de godt. Ingen statsråd har måtte gå på grunn av en feilsitering. Det har heller ingen bedriftsleder gjort. Ja, i noen tilfeller har det vært nødvendig med en ryddejobb etterpå, men det er en mulighet – ikke en trussel.

Jeg pleier å si at den beste anledningen du får til å skryte av deg selv eller bedriften din, er når du mottar kritikk. Hvis du uoppfordret forteller verden hvor flink du er, vil de fleste reagere negativt. Hvis du gjør det som svar på kritikk, vil alle utenom dine direkte fiender reagere positivt. Det gjelder spesielt i tilfeller der du er feilsitert. Da får noen et feilinntrykk av deg eller din bedrift, og så får du en mulighet til å fortelle at det ikke er tilfelle, samt å vise hvor flink du i virkeligheten er.

Unntaket er selvsagt redaksjoner som ikke slipper deg til. Nettaviser står sjeldent på den listen, men det gjør mange papiraviser.

Selv om jeg er negativ til den overdrevne bruken av sitatsjekk, er det ingen grunn til å være redd hvis du kommer i kontakt med meg eller en av mine journalister. Vi er alltid ute etter en god sak, men det er ikke det samme som vi er ute etter å ta deg. Som regel er vi bare ute etter informasjon. Svar på spørsmålene du kan svare på, og henvis oss videre hvis du ikke kan svare.

Etterpå sjekker du hva vi skriver, og hvis noe er galt tar du direkte kontakt med oss. Vi må rette feil for ikke å ødelegge vår troverdighet. 

Dropp sitatsjekken, det er bare for kommunikasjonspingler. Ekte kommunikatører kommuniserer.

  • http://www.tversover.com Espen

    …”hvis journalisten fremstår som inkompetent”. Det skjer ikke så sjelden (ikke på Digi, riktignok) at man blir ringt opp og nærmest lagt ordene i munnen, eller at sitatene er korrekte men resten av artikkelen er skrevet slik at man fremstår som garantist for hele artikkelen, ikke bare sine egne uttalelser (se http://www.dinside.no/php/art.php?id=515737 for et eksempel, fra en “ekspert på internettøkonomi” som aldri har hørt om de websidene det pekes til).

    Jeg ber alltid om sitatsjekk fordi jeg nesten alltid finner faktafeil – og jeg ber heller om sitatsjekk for nettjournalister enn for papirjournalister, ganske enkelt fordi nettartikler lever evig. Hvis journalisten ikke har tid til å sende en epost med en varselSMS, har ikke jeg tid til å snakke med vedkommende.

  • http://blogg.abrenna.com Anders Brenna

    Det er jo positivt at du bruker argumentet om at nettaviser har bedre holdbarhet som begrunnelse.

    Journalistene har selvsagt tid til å sende et slikt varsel, men jeg ser ingen rasjonell grunn til at det ikke er godt nok til at du kan få det varselet i det artikkelen publiseres. Så kan du velge å vurdere sitatene til å være korrekte – og ikke gjøre noe mer, eller du kan ta kontakt og si at noe var feil. Isåfall kan vi rette det med en gang – og det gjør vi alltid hvis vi har gjort en feil.

    Alternativt kan vi gjøre det slik det ble gjort i saken der du ble sitert på fredag:
    http://digi.no/php/art.php?id=800540

    Den ventet på sitatsjekken, og kunne fort blitt utsatt til mandag. Det gjorde den ikke fordi du var rask med tilbakemelding, noe som forøvrig er et unntak.

    Det er ingenting kontroversielt i den saken, og jeg tror ikke du fryktet at det skulle komme noen feiltolkninger der som kunne gå utover deg selv om du tidligere har trekket frem Satyam som et positivt eksempel.

    Når det gjelder artikkelen på DinSide så ser jeg ikke helt hvordan du kommer frem til at du står som garantist for hele artikkelen.

    Du har forøvrig ingen rett til å lese artikkelen på forhånd uansett. Du kan kreve sitatsjekk, men du kan ikke kreve å få lese artikkelen i sin helhet på forhånd.

    Hvis du er misfornøyd med hvordan den artikkelen ble fremstilt, kan du fremføre den kritikken i debatten under.

  • http://www.oov.no/undercurrent Olav A.

    Sitatsjekk er et minefelt. Mye kunne etter min mening vært unngått hvis vi hadde innført den angloamerikanske praksisen i Norge. Kun nøyaktige sitater kan gjengis som direkte sitat, og da mellom anførselstegn. Alt annet må gjengis som indirekte sitat. Dette krever at man gjør opptak av intervjuene. Kilden vet da at hun ikke blir feilsitert, og hun vet også at det ikke nytter å lure seg unna noe hun har sagt ved å hevde feilsitering. Det tar litt mer tid å arbeide sånn, men ikke så mye mer når man kommer inn i det. Man må ta notater når man intervjuer, som før, og så etterpå lete seg fram til de aktuelle sitatene på opptaket. Min erfaring etter å ha forsøkt å jobbe på denne måten i mange år, er at artiklene blir både mer presise og ikke minst bedre. Ved bare å basere seg på notater, går man til og med glipp av gode sitater. Den angloamerikanske praksisen gjør også at man tvinges til å frigjøre seg mer fra sitater. Istedenfor må man sette seg bedre inn i saken. Nå vet jeg godt at dette ikke kommer til å skje i Norge. Journalistene er for late. Men det føles godt å få sagt det likevel :-)
    (se også: http://www.oov.no/undercurrent/archives/2007/11/sitatsjekk_1.html)

  • http://blogg.abrenna.com Anders Brenna

    @Olav
    Sitatsjekk er definitivt et minefelt.

    Det er veldig synd hvis vi må gå til det skritt å ta opp alle intervjuer. Det krever tid, men det skaper også problemer med en del kilder som ikke føler seg komfortabel med at intervjuet tas opp.

    Artiklene blir muligens mer presise, men det vil også føre til at vi bruker færre sitater i hver enkelt sak. Når vi intervjuer eksperter på diverse fagfelt, synes som regel både leserne og intervjuobjektet at det er best med mange sitater.

    For det første gir det leserne et mer innblikk i hva eksperten faktisk sier, istedenfor å lese det de oppfatter som journalistens synsinger rundt saken. For det andre oppleves det som bedre av intervjuobjekter som ofte foretrekker å bli sitert på mange poenger, fremfor at journalisten “stjeler” poengene og gjør de til sine egne.

    Er vi journalister for late? Kanskje, men det er ikke derfor jeg vil ha en demper på dette kravet.

  • http://www.oov.no/undercurrent Olav A.

    @Anders: Den type saker du viser til høres ut som noe i nærheten av klassiske spørsmål-svar-intervjuer – altså hvor intervjuerens spørsmål og kildens svar gjengis. Jeg synes faktisk opptak fungerer godt også her. Merk at det selvsagt er tillatt innenfor angloam. praksis å redigere også slike intervjuer. Alt behøver ikke tas med (man skriver bare til slutt at det er et utdrag av samtalen), og typisk muntlige øh-æh-lyder osv lukes vekk.

    I dag er det faktisk ofte slik at journalister “hjelper” kildene med å fremstå mer velformulert enn de faktisk er. Sitatsjekk vil gjerne bare forsterke dette. Først rekonstruerer journalisten sitater ut fra notatblokken, så pyntes sitatet ytterligere på i sitatsjekken. En redigering i to omganger.

    Men du er vel enig i at man bør bruke opptak når man har muligheten? Når man intervjuer statsministere? Og ikke minst når det er et intervju der man må forvente strid om tolkninger?

  • http://carstenhp.blogspot.com carstenhp

    Først og fremst, Anders – et meget godt innlegg. Du setter fingeren på meget viktige poenger.

    I området sitatsjekk står jeg litt på begge sider av gjerdet. Som journalist ber jeg ofte om at folk sjekker utsagnene sine – ikke for å endre teksten, men som Espen er innom – for å sjekke fakta. Problemet er at folk tror det gjør at de kan endre mening. Det får de ikke lov til. Min erfaring er at her fungerer den gode gamle faxen! Sender manus på fax, da er det lett å lese, men vanskelig å endre manus. Sende manus rett i e-post er dumt, da skriver noen villig i vei.

    Men rene sitater på meningsinnhold av typen
    – Nei vi ville ikke endre skattekortberegningen, den gamle får holde. (Omtrent de jeg fikk i en sak jeg skrev før jul), sender jeg veldig skjelden til sitatsjekk. Meningsinnholdet er greit.

    Som fagekspert på skatt er jeg ofte “utsatt” for andre journalister, og her ber jeg ofte om å få sjekke sitatene, ikke for sitatet skyld, men for fakta. Det er mye detaljer, og det er viktig at dette blir riktig. Både for meg og Dine Penger som eksperter, og for mediet. Men det kan være vanskelig for en del at f.eks 10 000 kr i skattefradrag ikke gir 10 000 kr i lavere skatt, men 2800 kroner. Slikt må rettes opp i!

    (Det samme hvis noen intervjuer deg, Anders om f.eks nye maskiner, og sitatet inneholder feil av typen GHz/MHz, for eksempel? Ikke noe du liker?)

    Min holdning er derfor:
    – Meningsinnhold: Sagt er sagt
    – Fakta: Må få lese

  • http://www.willersrud.no Espen Willersrud

    Først og fremst takk for et god ytring! Nyttig lesning for en som langt i fra definerer seg som journalist, men som av og til skriver ting som andre velger å publisere.

    Jeg har stort sett bare blitt intervjuet i saker som kan defineres som «gladsaker», særlig av Drammens Tidende som var min lokalavis når jeg bodde i Drammen. Det har gitt saker jeg er opptatt av god medieomtale, noe jeg naturligvis setter pris på. Samtidig har jeg gang på gang blitt irritert og frustrert over at de uthever sitater i sin papiravis og på nett som er direkte uriktige. Ikke nok med at sitatene de hevder kommer fra meg langt i fra er det jeg sa, men også hele meningsinnholdet i setningene er feil. Det er også brukt en ordbruk som er så fjern fra mitt språk at jeg blir piling berørt over at folk jeg kjenner tror jeg kan ha sagt det.

    Er det egentlig rart at man spør om sitatsjekk, når enkelte aviser fører en slik praksis hva sitater angår?

    (Jeg får også legge til at det er et kjent problem med særlig et par journalister i den nevnte avis, og ikke basert bare på egne erfaringer – og derfor noe som kunne være dårlige formuleringer eller utydelighet fra min side.)

  • Jan-Erik S. Halvorsen

    Du skriver godt (og nesten for langt). Jeg lurer alltid på om jeg kommer helt til slutten før jeg slutter å lese :-). Men som regel er det så bra at jeg får med alt.

    Denne gangen syntes jeg du er i overkant subjektiv på nettavisens fordeler framfor papiravisen i alle henseende. Lukter nesten av: Spar meg for ekstraarbeidet med sistatsjekk, for vi er jo best.

    Mine (få) personlige erfaringer som intervjuobjekt, gjør meg i tvil om hvor mange journalister som er kompetente…….

    Den gjengse oppfatning blant “vanlige folk” er at de ikke kjenner seg igjen i hva journalisten skriver, hvis de er blitt intervjuet. Derfor tror jeg mange forlanger sitatsjekk.

  • http://blogg.abrenna.com Anders Brenna

    @Olav
    Jeg er enig at det i noen intervjusituasjoner er fordelaktig med opptak, men jeg mener det er unødvendig å ha det som hovedregel.

    @Espen
    Når du har dårlige erfaringer men en journalist eller en redaksjon, så har jeg ingen argumenter i mot å kreve sitatsjekk. Problemet, slik jeg oppfatter det, er at alle ber om det hele tiden uansett fordi det er standardrådet til alle.

    @Jan-Erik
    Selvsagt er jeg subjektiv på dette feltet, og du har helt rett: Spar meg for dette ekstraarbeidet når det ikke er nødvendig.

    Poenget er at i godt over 9 av 10 tilfeller har ikke kilden noe å utsette på sitatene som er brukt. De gangene de har det, så vet både vi og kilden det på forhånd.

    Dessuten er det ikke slik at fraværet av sitatsjekk skal gjøre deg rettsløs. Jeg vil ha korrekte saker og sitater, og vi retter derfor alltid hvis vi har gjort en feil.

    Som regel tar vi en ekstra runde på telefonen når intervjuet er ferdig, der vi sier hva vi sånn cirka vil sitere personen på. Da kommer det ganske klart frem om det er potensiale for misforståelser eller ikke.

    Hvis vi istedenfor å måtte sende sitatene til godkjenning på forhånd, kan ta denne samtalen samt gjøre en avtale om at vi sender en SMS eller e-post i det den publiseres, så vil rettighetene og behovene ivaretas. For isåfall kan vi rette eventuelle feil med en gang.

    Dette er en av fordelene som kilder har med nettaviser i forhold til papiraviser.

    Dersom den aktuelle nettavisen ikke retter feil, og kilden påpeker det i den tilhørende debatten, så blir det huskestue. Det er direkte ødeleggende for nettavisens merkevare å bygge seg opp et rykte som en som ikke gidder å rette feil, og det ryktet spres raskt når det står i debatten under selve saken.

  • http://windingstad.wordpress.com Windingstad

    Enig i at varslings-sms er veldig greit for nettpublisering. Dersom kilden har mulighet til å lese når saken publiseres, blir det jo nesten i praksis sitatsjekk. Jeg synes også mange nettaviser burde bli mye flinkere til å gjøre oppmerksom på at de har endret artikkelen.

    Som journalist har jeg alltid syntes det er greit at kilden leser gjennom når det dreier seg om et komplisert tema. Jeg har også opplevd flere ganger at det er kjekt å ha opptak. Dersom kilden skulle slumpe til å si noe kontroversielt kan det være veldig greit å ha det på bånd. Da kan deler av intervjuet kanskje lenkes opp mot saken, eller sendes til radiokanalen (hvis man jobber i mediehus).

    Forøvrig deler jeg din irritasjon overfor folk som krever sitatsjekk i tilfeller hvor lite kan misforstås.

  • Bjørn

    Det var interessant å lese hvordan en journalist ser på dette med sitatsjekk. Jeg har forståelse for mange av de irritasjonsmomentene som kan oppstå i journalistens arbeidsdag, plunder og heft i en stresset situasjon hvor deadline skal holdes. Journalisten har dessuten krav på respekt for egen integritet og arbeidssituasjon. Man skal i utgangspunktet selvsagt ikke legge unødige hindringer i veien for samarbeidet med pressen, eller tvile på journalistens evne til å gjøre jobben korrekt.

    Men i praksis er dessverre situasjonen ikke fullt så idéell som vi ønsker å ha den. Hvis man blir intervjuet og så opplever at saken ble forvrengt ved at meningen forandres eller sitatene er feil, blir man veldig skuffet og såret. Som intervjuobjekt opplever man da at tillitsforholdet til journalisten eller avisen/publikasjonen er ødelagt, og kanskje bestemmer man seg der og da for å ikke gi flere intervjuer til den journalisten. Uten tillit kan man ikke samarbeide og da er det ofte like greit å la være å gi intervjuet.

    Nå er folk forskjellige og ikke alle ville oppleve et feilsitat så dypt personlig krenkende at de går til slike skritt. Dessuten er saker forskjellige også. Alle saker er ikke like betente eller viktige. Men det finnes også mange eksempler på at pressen har mistet en kilde for alltid fordi man opptådte litt (for) slurvete.

    Jeg mener det først må etableres et tillitsforhold. Journalister kan ikke forlange at folk skal ha full tillit til dem på forhånd, før de har snakket sammen overhodet. Hvordan man etablerer tilliten er det ikke noen fasit på, men man kan ofte inngi tillit og respekt ved å tilby intervjuobjektet sitatsjekk eller si ok til slike krav – dersom kontakten mellom kilden og journalisten er så ny at personlig tillit mellom dem ikke er etablert ennå.

    Til slutt må jeg få lov å bemerke at norske medier, etter min erfaring og mening, ofte slurver. Jeg ønsker ikke å spekulere på hvorfor det er slik, og selvsagt er det ikke like ille overalt, men det er mistenkelig mange skrivefeil, dårlig formuleringer, sitatfeil, og viktigst, misforståelser fra journalisten som fører til at innholdet i artikkelen ikke holder mål.

    Jeg kunne nevne mange eksempler på dette, men skal nøye meg med å henvise til NrK TekstTV, som omtrent hver eneste dag greier å synde mot de mest grove feil en journalist kan gjøre. Det er rett og slett elendig håndtverk. Denne uken påsto de f.eks. at Guantanamo skulle stenges. Det er feil. Guantanamo-basen til USA skal ikke stenges eller nedlegges, det er fangeleiren på Guantanamo-basen som skal stenges! Pirk? Nei. Journalistikk skal være bedre enn dette, selv om akkurat dette eksempelet ikke var av de værste. Men de er det også mange av.

    Hvis jeg hadde blitt kontaktet av en “journalist” fra TekstTV for et intervju, ville jeg sagt nei takk og begrunnet det med at jeg ikke hadde tillit til redaksjonen. Jeg hadde like lite tatt sjansen på det som å sitte som passasjer i et fly der jeg visste at piloten var alkoholiker og hadde fire stive drinker under vesten.

  • http://blogg.abrenna.com Anders Brenna

    @Bjørn
    Situasjonen er aldri ideell, og jeg har full forståelse for at mange ber om sitatsjekk etter dårlige erfaringer. Det tar jeg også med i min lille liste over unntak.

    Problemet er ikke sitatsjekken i seg selv, det er den krampeaktige bruken av det. På en helt vanlig ufarlig sak er det meningsløst, og hvis man har blitt intervjuet mange ganger så bør man ha fått med seg om hvorvidt journalisten er rederlig eller ikke.

    Et enkelt alternativ er å spørre om det er noe kontroversielt? Isåfall må journalisten svare hvis det er det. Alternativt kan man påpeke journalistens urederlighet i debattforumet under, eller i en separat blogg som lenker til artikkelen. Med Twingly og trackback så blir det synlig for alle som leser saken, og det vil holde journalisten ærlig.

    Som jeg skriver, er det også en vesentlig forskjell på medier. I papiraviser er det for sent å rette det opp hvis det ble galt. Det er også grunn til å være strengere med nettaviser som ikke har debattforum eller trackback fordi de ikke åpner for at kilden kan påpeke feilene på en synlig måte.

  • Pingback: Bør alle alltid kreve sitatsjekk? « NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier()

  • http://palode.blogspot.com/ palode

    Først og fremst, takk for et interessant innlegg. Jeg har stor forståelse for at det kan være frustrerende at sitatsjekk blir brukt på rent prinsipp, på den måten du beskriver. Likevel er jeg uenig med deg på noen punkter. Jeg har redegjort for synet mitt på sitatpraksis på bloggen min (http://palode.blogspot.com/2009/01/og-det-kan-du-sitere-meg-pa.html).

    Du skriver: “Når skal du be om sitatsjekk? Aldri, hvis det var opp til meg, men jeg anerkjenner at fra kildens ståsted er det noen ganger lurt å gjøre det.”
    Mitt råd vil heller være å be om sitatsjekk i omtrent to av tre tilfeller.
    Spesielt hvis:
    – det er første gangen du snakker med vedkommende journalist
    – du blir brukt som fagperson eller ekspert
    – og resten av punktene du nevner ovenfor

    Som andre kommentatorer til dette innlegget, ønsker jeg langt større bruk av lydopptak. Hvis man legger seg til vanen å ta opp og lagre så vidt det er gjennomførbart, vil det få store positive ringvirkninger for den norske journalistikken. Hvorfor? Det vil gjøre journalistisk latskaap langt vanskeligere, og tvinge frem grundigere arbeid rundt hver enkelt kilde. Det vil gjøre det vanskeligere for journalisten å ha “artikkelen klar på forhånd” før han snakker med kildene sine. Det vil gi etterprøvbarhet i form av arkiverte mp3-filer. Og forhåpentligvis vil det gjøre noe med mange journalisters tro på at det å gjengi en annens meningsinnhold med omtrentlige sitater er en enkel sak.

    Selv i enkle diskusjoner med venner og kjente misforstår vi, feiltolker, lager stråmenn, legger ord i munnen på hverandre og tillegger hverandre meninger vi ikke har. Journalister er ikke immune mot misforståelser og feiltolkinger, og det skal vi heller ikke forvente av dem. Derfor ønsker jeg meg en oppstramming av sitatpraksisen, frem med anførselstegnene og diktafonene, og om kilden din ber om sitatsjekk: tell til ti, smil pent, og gi ham det han vil ha.

  • http://www.polecon.no Jon Lien

    Jeg er veldig enig i at det blir feil å kreve sitatsjekk for en gladsak, spesielt hvis du er en firmaleder som får "reklame" i saken. Da vil journalisten bli irritert og mindre positivt innstilt til firmaet.
    I tilfeller jeg ville krevd sitatsjekk, og aller helst hatt med egen opptager på intervju, er i saker for de tabloide og næringslivsmediene, uansett om på nett eller i papirutgave. Kompetansen til journalister i endel aviser i Norge er så slett at jeg hadde ikke stolt på deres evne til å omformulere mine ord og beholde meningen.
    En annen sak er forskere som blir intervjuet, spesielt statsvitere og økonomer, for å fremme en eller annen politisk sak. Når man som forsker i samfunnsfag sier man finner en "klar sammenheng" mellom fenomener så betyr det ikke at "når a, så b." Når en journalist stiller med en bachelor i journalistikk og skal intervjue fagpersoner på høyt plan klarer de ikke gjenfortelle saken, fordi de ikke har forstått den.
    Jeg forstår hvorfor man har en "alltid sitatsjekk"-politikk i endel norske firma og statlige organ, men det må være en redaktørs jobb å få så god tillit til mediet at man ikke trenger den politikken.