Anders Brenna

Avisen er død som nyhetsformidler, skrev jeg 20. mai 2006. Det har ikke helt skjedd ennå, men det tar jo litt tid fra man kjenner at man er sulten til man dør av sult.

Jeg er i hvertfall ikke i tvil om at det vil skje. Papiravisene kan mase så mye de vil om at folk liker å holde en del av et dødt tre i hendene. Kostnadene er for høye. Det er for dyrt og tidkrevende å produsere en papiravis med trykkeri, avisbud og mye mer. Pengene kunne heller vært brukt på journalistikk.

digi.no, der jeg jobber, er konsekvent mer lest enn Dagsavisen.no. Vi ligger som regel cirka 10 prosent over de på statistikken til TNS Gallup, Norges offisielle liste over besøkstall på nettavisene. Dagsavisen mottar 41 millioner hvert år i pressestøtte!

Nå er vel ikke akkurat nettavisen deres mest prioriterte område, men det burde vært det. Tenk hva slags nettjournalistikk vi kunne fått for 41 millioner kroner!

Papiravisene er i ferd med å dø ut. Det tar bare litt lengre tid enn det burde, og det er ikke nettavisene alene som kommer til å slå de ut. Det vil si, det er nettavisene, men ikke i det tradisjonelle formatet som leses på en PC.

Papiravisenes bøddel er mobilen. Det er faktisk veldig behagelig å lese nyheter på en mobil, på tross av at få eller ingen nettaviser har laget gode mobilaviser.

Jeg har vel brukt mobilen til å lese nyhetene i cirka ett år nå, og jeg synes det er veldig behagelig. Skjermen er liten, men den er passe stor sammenlignet med en spalte i en papiravis. Bilder er sjeldent noe problem, da det er de aller færreste bildene man trenger å se i størrelsen som VG og Dagbladet ofte blåser ut over 2 A3-sider. Det er bare når det er et bilde med viktige detaljer at man trenger store bilder, og selv da fungerer det godt med et utsnitt.

Jeg er nok en bruker som sitter litt mer enn gjennomsnittlig forran en PC. Jeg har imidlertid forbedret meg, selv om jeg er avhengig av å kontinuerlig følge med på hva som skjer i nyhetsbildet - både nasjonalt og internasjonalt (lokalt på kommuneplan klarer jeg ikke å interessere meg for).

Nå bruker jeg mindre tid forran PC-en, takket være at et raskt surf via mobilen holder meg oppdatert på alt av nyheter.

Når jeg tar toget leser jeg oppdaterte nyheter fra flere kilder, mens mine medpassasjerer leser gårdagens nyheter, som regel produsert før 17:00.

Hvis jeg stopper for å fylle bensin på ettermiddagen, ser jeg forsiden av VG og Dagbladet. De har rukket å bli gamle. Jeg kan ta frem mobilen for å sjekke nyhetene, men det gjør jeg ikke. Hvis derimot avisstativet hadde blitt byttet ut, så kunne jeg kanskje vært interessert i å gjøre det.

En tabloidavis i A3 tilsvarer omtrent en 20 tommers widescreen PC-skjerm i portrait-modus. Hvis de store mediehusene hadde utplassert hver sin skjerm på Narvensen, bensinstasjonene og andre steder der papiraviser gjerne selges, så kunne de vist en spesialtilpasset oppdatert digital forside.

Ingen av lenkene trenger å være klikkbare. Det holder at forsiden er innbydende, samt en liten tekst om at “Oppdaterte nyheter leser du på mobilen”. Hvis det var noe interessant på denne forsiden, så ville jeg (og alle andre med 3G på mobilen) koblet oss opp for å lese oppdaterte nyheter, istedenfor nyheter fra formiddagen dagen i forveien.

Narvesen og andre lar ikke papirstativene stå der for å være snille. De får betalt for hver avis de selger. Hvos mye vet jeg ikke, selv om jeg har spurt flere av de som står i kassene. Det er imidlertid ingen ting i veien for at Narvesen og andre kunne fått en andel av reklameinntektene som blir generert.

Foreløpig går det imidlertid litt tregt med mobilsurfingen. Jeg får mine kostnader dekket av jobben, men mobiloperatørenes grådighet holder utbredelsen tilbake. Vi kjørte for kort tid siden en sak om at mobilsurfingen faktisk har stagnert som en følge av mobiloperatørenes prisingsmodeller: Mobilt internett står nesten stille.

Det er et problem som må løses, men det vil skje. Så fort prisingen kommer ned på et fornuftig nivå, og mobiltelefonene blir gode nok så vil det gå fort.

Sistnevnte ser også ut til å ha kommet på plass i Apples iPhone, så nå er det bare å smøre seg med litt tålmodighet. Papiravisene vil dø ut, og de har kjent sulten en stund. Nettavisenes tilgjengelighet på både PC-er og på mobiler vil gi papiravisene nådestøtet.

Et stramt arbeidsmarked tilsier lønnsfest, mens finanskrisen i USA tilsier festbrems.

Usikkerheten er stor, og selv om jeg er optimist på vegne av det norske markedet, ser jeg ikke bort fra at jeg kan ta feil. Jeg heller imidlertid fortsatt til at Norge “står den av”, som de pleier å si i Nord-Norge.

Spørsmålet er uansett interessant, og jeg har derfor stilt det til så mange som mulig, ved å invitere leserne av digi.no til å komme med sine synspunkter.

Denne typen “spør leserne”-saker har vi gjort ved et par anledninger:

• Hva er timeprisen til en norsk IT-konsulent?
• Jobber du ubetalt overtid?
• Bruker du åpen kildekode?

Responsen har som regel vært veldig god, og jeg har tidligere fått tilbakemeldinger om at disse sakene har vært på agendaen internt i flere norske IT-bedrifter.

Vi la ut den siste spørresaken i går, men på tross av at det er et viktig tema, så har ikke responsen vært like stor som før. Det kan skyldes at interessen for denne typen saker kanskje ikke er like stor lengre, eller det kan skyldes påskeferien.

I det jeg skriver dette innlegget, er det 14 debattinnlegg. Forhåpentligvis blir det mange flere i løpet av påskeferien.

Samtidig så ser jeg av statistikken at mange velger å følge lenkene til de gamle spørresakene, og at de leser mange av innleggene der, fremfor å legge inn sine synspunkter i den nyeste spørresaken. Det kan jo tyde på at interessen er der, men at dette spørsmålet ikke opptar like mange som de foregående spørsmålene.

Denne typen “spør leserne”-saker er et eksperiment. Jeg har vurdert å ta det et stykke lengre, blant annet ved å bruke spørreundersøkelsesverktøy som Questback og lignende, men jeg tror ikke det helt gir den ønskede effekt. Vi er ikke ute etter et statisk svar der leserne velger ja/nei, eller krysser av på en skala fra 1-5. Vi er ute etter meninger og synspunkter.

På tross av at mange kritiserer nettavisenes debattforumer, mener jeg fortsatt at mye av det mest interessante innholdet ligger i debattene. Man må selvsagt mentalt sett filtrere bort de mange trollene som fyller det opp med søppel, men det er mer enn nok av godt gjennomtenkte innspill til at det er verdt innsatsen å lese gjennom alle innleggene.

Jeg leser derfor alle innlegg til artiklene som jeg skriver på digi.no, samt at jeg titter litt innom de andre journalistenes debatter. Dessverre har jeg ikke tid til å delta så mye som jeg selv ønsker, men jeg prøver å kommentere et par ganger i uken, samt når det fremkommer saklig kritikk eller ting som jeg må gjøre debatantene oppmerksomme på. Usaklig kritikk velger jeg som regel å ignorere.

Ved flere ganger har jeg endt opp med å gjøre journalistisk research etter å ha lest debattinnlegg på digi.no, og det har også endt opp i diverse publiserte saker.

Det er da også litt av ønsket mitt med denne “spør leserne”-saken. Jeg vet gjennom samtaler med mange i bransjen, at mange på tross av gode tider har blitt avspist med latterlig lave tillegg. Dersom jeg får en pekepinn om hvor landet ligger, og om det er mange som har opplevd det, så kan jeg og mine kolleger bruke den informasjonen til å spørre ut arbeidsgiverne i bransjen.

Samtidig så er det viktig å presisere at vi ikke er ute etter annonymt angiveri. Derfor er vi nøye med å påpeke overfor våre lesere at de trolig har signert en taushetsplikt hos sin arbeidsgivere. Vi trenger uansett ikke å vite navnene på bedriftene det er snakk om, for å ta en journalistisk ringerunde. Alt vi trenger er et stort utvalg av eksempler, og så kan vi spørre om de kjenner seg igjen i eksemplene som er oppgitt.

Deretter kan vi skrive en artikkel, og hvis noen lyver, så kommer det raskt frem i debatten.

Dette bringer meg inn på et moment som jeg tror at mange lesere ikke forstår. Ofte får journalister kritikk for å la bedrifter komme alt for mye til ordet med sitt syn. Den kritikken er litt misforstått. Ved å la aktørene komme til ordet med så mye informasjon som mulig, så blir det mer informasjon som kan ettergås. Vi journalister vet endel, men aldri like mye som den totale informasjonssummen våre lesere sitter på.

Hvis et intervjuobjekt ramser opp den ene løgnen etter den andre, så er det kanskje vanskelig for oss å vite det, men vedkommende blir raskt avslørt i debatten. I motsetning til i papiravisene, forblir ingen feilaktige påstander uimotsagt i nettaviser med debattforum.

Heller ikke journalister slipper unna, for den saks skyld. Jeg har blitt skjelt ut i debattene våre en rekke ganger, og selv om jeg ikke akkurat kan påstå at jeg liker det, så er det en god korreksjon. Utfordringen til de som kritiserer er imidlertid at mange av de tipper over og ødelegger for sine poenger med unødvendig dum språkbruk.

Som journalist blir man fort hardhudet og lærer å ignorere slike kommentarer. De som når frem med sin kritikk, er de som argumenterer saklig. De får da også en unnskyldning hvis de har rett, ihvertfall fra meg. Hvis jeg fortsatt mener å ha rett, så får de et motargument.

Så får vi se da, om det er fornuftig å fortsatt lage egne “spør leserne”-saker i tiden fremover. Dere har jo en tendens til å si deres mening enten dere blir spurt eller ikke - og godt er det!

Her kan du si din mening om lønnsveksten - hvis du jobber i IKT-bransjen. Hvis ikke kan du kanskje si det her på bloggen?. For å gjøre det lettere å svare, har jeg laget noen hjelpespørsmål:

• Forventer du lønnsfest i år?
• Hva jobber du med?
• Hva slags bedrift jobber du i?
• Hvor mye tjener du?
• Har du noen frynsegoder?
• Hvor mye fikk du i lønnstillegg i fjor?
• Hva forventer du å få i år?
• Vil du bytte jobb hvis du ikke får innfridd ditt lønnskrav?
• Har du merket noe til den økonomiske nedturen?
• Står vi overfor en økonomisk nedtur som også vil ramme det norske markedet?
• Kommer du til å jobbe mer ubetalt overtid hvis det blir en økonomisk nedgangsperiode?

Etter ett lengre opphold, er jeg nå tilbake på bloggen. Når man har som jobb å skrive hele dagen, og i tillegg tar ett etterutdanningsstudie der alle innleveringer består av lengre tekster, føler man seg ikke helt klar for å bruke det lille man har igjen av fritiden til å skrive.

Det er synd, for jeg liker å gjøre det, og jeg synes fortsatt at blogger er det mest spennende mediet av alle.

Denne bloggen kjøres på blogger.com, og publiseres på den tilhørende siden blogspot.com. Jeg begynte å skrive på den i 2003, da jeg var i Silicon Valley i forbindelse med et studie i regi av Grunderskolen. Da bodde jeg i Mountain View, samme sted som Google har sitt hovedkvarter. Jeg begynte med Blogger før Google kjøpte selskapet som lagde tjenesten.

Selv om jeg er veldig av-og-på i forhold til når jeg blogger, så har jeg vært konsekvent med å ikke bytte bloggtjeneste. Jeg har vært fristet av den gode norske bloggtjenesten blogg.no, men tok aldri skrittet.

Nå vurderer jeg imidlertid å gjøre det. Jeg har brukt litt tid på å se på WordPress, etter å ha testet ut noen themes som gjør det mulig å få bloggen til å se ut som et nettmagasin.

Etter å ha sjekket ut tre forskjellige slike themes: BranfordMagazine, Mimbo og Revolution, ser jeg ut til å ende med Branfords theme.

Problemet er at den (og andre eksterne themes) ikke støttes av hosting-tjenestene på WordPress.org eller WordPress.com. Dermed blir jeg nødt til å enten hoste den selv, eller hos en ekstern leverandør. Det har jeg rett og slett ikke lyst til.

De eksterne hosting-leverandørene tilbyr gjerne alt-i-ett-pakker med mye rart som jeg ikke var interessert i. Jeg vil ha en dedikert blogg-hostingstjeneste, slik at jeg vet at leverandøren har optimalisert alt som trengs for å drifte den ordentlig.

Jeg hadde en gang Dreamhost som hosting-leverandør, og var i utgangspunktet fornøyd med de, men plutselig en dag var mitt wiki-prosjekt på gaselle.info borte. Det var ingen krise, men jeg skulle gjerne fortsatt dette prosjektet.

Et dilemma med generelle hostingleverandører, er at man vanskelig kan vite om de vil tåle en eventuell spike i trafikken. De opererer med maksimumsgrenser på lagringskapasitet og på hvor mye man kan overføre av data, men det er vistnok ikke der flaskehalsen ligger hvis man plutselig skulle få oppleve slashdot-effekten. Da er det kapasiteten til maskinen som din tjeneste kjører på som avgjør, og den er gjerne delt med mange andre.

En slik ulempe vil ikke en dedikert blogg-hostingstjeneste ha. De vil kunne dedikere ressursene slik at det bare kjøres en type tjeneste, og dermed ha lettere for å håndtere at kapasiteten spres utover. Dersom det er en stor internasjonal tjeneste, vil de sannsynligvis ha blogger som opplever slashdot-effekten mer eller mindre regelmessig.

Med en dedikert hostingtjeneste vil skalerbarheten være integrert mellom hostingen og applikasjonen.

Nå er muligens dette en teoretisk problemstilling, ihvertfall så lenge man kun blogger på norsk. Vi er vel rett og slett ikke mange nok i dette landet, til at en blogg kan kjøres ned av for mange forespørsler.

Jeg ønsker likevel å finne en løsning, da man aldri vet hva man finner på i fremtiden. Plutselig har man noe spennende, skriver om det på engelsk, og vedlegger noe stort innhold som mange vil se.

En del-løsning finnes i å bruke en ekstern underleverandør av høykapasitetslagring. For eksempel kan YouTube brukes som en plattform for video, og man kan lage virtuelle Xen-image i Amazon S3-tjenesten. Sistnevnte har jeg ekseperimentert litt med i det siste, og det er ganske spennende greier. Forhåpentligvis får jeg testet nok til at jeg kan skrive en liten artikkel om det om ikke så lenge. Isåfall vil den bli publisert på digi.no.

Frem til jeg har funnet ut av dette med hosting, kjører jeg en lokal test av WordPress-themes. Rett ut fra installasjonen ser det ganske bra ut (synes ihvertfall jeg). Her kan dere se forsiden:

Nå er det litt tilfeldig at det ikke vises noen bilder her. Det er full støtte for små bilder på forsidevisningen av artiklene. Jeg har eksperimentert litt frem og tilbake, og akkurat nå prøver jeg å finne litt ut av hvordan jeg best bør håndtere bilder.

Artikkelutvalget er litt tilfeldig. Jeg testet med å legge inn noen artikler fra digi.no om fri programvare.

Fordelen med å velge magasin-themes kontra vanlig blogging, er at man kan komponere forsiden. Langt fra alle blogginnlegg er like gode, og det kan være greit å signalisere hvilke artikler som det er mest fokus på. De som ønsker den tradisjonelle bloggvisningen får uansett sitt gjennom RSS og ved å se på listen over sist postede innlegg.

WordPress er et godt publiseringssystem, og selv om det fortsatt er litt begrenset sammenlignet med rendyrkede CMS-systemer, viser disse magasin-themene at de fort kan komme opp på godt nok nivå til å erstatte mange kommersielle CMS-løsninger. Med themes trenger ikke bloggene å se så “bloggete” ut lengre. Det snes jeg er en fordel.

Så gjenstår det for meg å komme meg bort fra denne gamle og lite oppdaterte blogger-kontoen. Vi får se. Ting tar tid.

Vi har for første gang forsøkt oss på å skrive en feature-artikkel. En sak om kunnskapskriger Knut Yrvin, som kjemper for å endre kunnskapssamfunnet vårt.

De som er interessert kan lese den her: - Det er det rare. Folk betaler selv om de ikke må.

Den opprinnelige tittelen var: “Borgerkrig i kunnskapssamfunnet”, men jeg endret den til et av Yrvins mange sitater fordi jeg tror at den da ville bli mer tilgjengelig for lesere av nettaviser.

Nettleserne er (foreløpig) ikke vant til å få servert featurestoff på nett, og de
må derfor pirres på en helt annen måte. Vi kom også frem til at de må bli opplyst om at de her kan forvente seg noe “mer” enn en vanlig sak.

Vi la derfor på en ekstra setning på ingressen: “Se bilder og les
intervju med Knut Yrvin:”, og vi la inn en forklaring på hva de hadde
i vente helt på begynnelsen av teksten.

digi.no har intervjuet Knut Yrvin, Trolltechs Community Manager for Open Source. Hans jobb er å yte god service til kunder som ikke betaler for Trolltech-produktene de bruker. Vi fulgte ham gjennom en arbeidsdag for å lære mer om Trolltech, åpen kildekode og den pågående kampen om hvordan programvare skal utvikles og selges.

Nettaviser blir ofte anklaget for bare å skrive korte saker, noe jeg mener er feil. Selvsagt har vi korte saker, men det har også papiravisene. Se på alle de korte avisnotatene når du leser gjennom dagens papiravis, og tenk litt over det!

I digi.no forsøker jeg å få på plass endel lengre omfattende saker. Hver uke prøver jeg å få skrevet minst en lang dyptgående artikl om et emne. Uten at jeg skal binde meg for fast i et tall, så prøver jeg å ha en sak som passerer 10.000 tegn, noe som tilsvarer mellom 2000 til 2500 ord.

En feature-artikkel skiller seg litt fra vanlige nyhetssaker. Det brukes et mye mer billedlig språk inspirert av skjønnliteraturen. Den vesentlige forskjellen er at det det skrives om er sant, og at historien bygger på journalistisk research.

Her er linken nok en gang: - Det er det rare. Folk betaler selv om de ikke må.

Jeg setter pris på alle innspill, både ris og ros mottas med stor takknemmelighet. Kommenter her, på digi.no eller send meg en epost abrenna(at)gmail.com / ab(at)digi.no

Jeg ser at det er lenge siden jeg har lagt ut et nytt innlegg her på bloggen min.Det blir ikke mye tid til å skrive på denne bloggen, når jeg hele tiden jobber på spreng med å skrive artikler for min arbeidsgiver digi.no.

Nå har vi lagt ut en litt spesiell artikkel, ihvertfall til oss å være.

Fredag lagde jeg en artikkel som egentlig bare består av et spørsmål: Hva er timeprisen for norske IT-konsulenter?

Jeg har selvsagt skrevet mer enn det, men hovedpoenget med artikelen var å spørre leserne for å få svar på noe som jeg vet mange lurer på, men som ikke bedriftene jeg intervjuer vil si så mye om.

For å ikke oppfordre til ansatte til bryte sin taushetserklæring, var vi klare på å minne om taushetsplikten: “Husk at du som ansatt trolig har undertegnet en taushetserklæring. Hold deg til det generelle, og du kan gjerne være anonym.”

Så vidt jeg vet, er dette vårt første forsøk med crowdsourcing. Etter å ha fulgt tett med på debatten i litt over et døgn, er min foreløpige konklusjon at det er en suksess. Nesten samtlige lesere var positivt innstilt ti forsøket, og mange har kommet med sine eksempler.

Nå kan man ikke ta utgangspunkt i at alle oppgir korrekte tall, men ut i fra måten de er skrevet og de medfølgende forklaringene, sitter jeg med inntrykk at de fleste har vært oppriktige. Jeg har bare en ørliten mistanke til en eller to av de.

Her kan du lese artikkelen: Hva er timeprisen for norske IT-konsulenter?

Kom gjerne med innspill til hva dere synes, og eventuelt forslag til flere slike forsøk. Jeg har noen ideer på blokken, men det fine med å spørre andre er at ihvertfall noen har en tendens til å tenke på noe du ikke selv har tenkt.

Eldstemann på 14 år (snart 15), er en av 12 som er nominert til å vinne Fabrikkprisen 2007 hos NRK.

Fabrikken er et ungomsprogram der seerne kan sende inn sine egenlagde videoer, og så blir de vist på NRK på onsdager. Ivan og to av hans kamerater fikk vist to episoder av sin serie CSI Stovner, og nå er den første av episodene nominert. Premien er et videokamera.

Her kan du gå inn og se videoen, og kanskje til og med stemme på den?

Isåfall må du velge den på venstre side, og så trykke på statuen på høyre side under visningsbildet etterpå. (Merkelig tungvint, men slik er det nå engang.

Ivan er mer enn gjennomsnittlig interessert i film. Ved siden av å lage filmer sammen med kompiser, bruker han også mye tid på å se film og skrive filmanmeldelser på Metropolis på Filmweb.

Torsdag denne uken, kjørte Aftenposten Aften et lengre intervju med ham (og Aftenpostens Per Haddal) om filmanmeldelser. De som abonnererer på papirutgaven, kan de ta en titt på side 55 og 56 (han fikk to hele sider). Deverre legger ikke Aftenposten Aften ut alle sakene på sin hjemmeside Oslopuls.no, men Filmweb har skrevet litt om det. Her er forøvrig siden hans på Filmwebs Metropolis.

Det går desverre lang tid mellom hver gang jeg skriver noe på bloggen min. Det kommer nok ikke til å endre seg med det første, men hvis det er noen som savner mine innspill, har jeg nå en løsning.

Nedenfor kan du chatte med min virtuelle tvillingbror. Han skal være i stand til å uttale seg på mine vegne, så fremt du kommuniserer med “meg” på engelsk.

Jeg har begynt å mate tvillingbroren min med informasjon om meg, men jeg tar forbehold om at jeg ikke nødvendigvis kan stå inne for hva “jeg” til enhver tid sier.

(Bare bruk en fiktiv epostadresse hvis du vil være annonym)
Vi chattes!

Eldstemann Ivan (14) har hatt det morro med å lage egne videosnutter og i går ble første episode av CSI Stovner vist på NRKs ungdomsprogram Fabrikken.

De som har lyst til å ta en titt kan se hele programmet her. Ivans innslag er fra 4:10 til 7:35.

Mandag denne uken publiserte jeg en sak om en nordmann som nå tar spranget ut av den virkelige verden, for å jobbe på fulltid i den tredimmensjonale virtuelle verdenen Second Life.

Det var en ganske artig sak og jeg er litt stolt av den. Andre norske medier har skrevet om folk som tjener penger der, men jeg var den første til å skrive om en nordmann som lever av det.

NRK leste også saken og jeg ble invitert sammen med min kilde ned til Marienlyst. Maximilian, som han kaller seg i Second Life, vil ikke stå frem med navn, så det endte med at de filmet meg i virkeligheten og ham gjennom Second Life. Han var naturlig nok midtpunktet, mens jeg ble brukt som ekspertkommentator.

Det var en interessant erfaring å være intervjuobjekt, istedenfor selv å gjøre intervjuet. Vi var der i to timer og det ble tatt opp over en time med filmopptak. Av det var det egentlig meningen at de bare skulle bruke 40 sekunder, men det ble vel cirka 1,5 minutter.

Hva som kommer med og hva som ikke gjør det med så lange intervjuer og så kort sendetid kan variere veldig. Jeg legger ikke skjul på at jeg var nervøs for hva de ville bruke. Noen av uttalelsene mine var ikke av de beste, mens andre følte jeg at var bra. De valgte å plukke ut to som var midt på treet.

Den ene var om Maximilian og at han var den første og eneste nordmannen som lever av dette og den andre var om IBM, Sun og Dell som alle har etablert seg med kontorer i Second Life.

Alt i alt var det vel en god opplevelse. Det ga ihvertfall mersmak.

Programmet ble forøvrig sendt på NRK1 Kulturnytt klokken 23:10 tirsdag kveld. Desverre ser det ikke ut til at de legger ut de programmene på nettet.

Oppdatering: Her er en link til innslaget.

Dagen begynte med at jeg forsov meg. Ikke med så mye, men det endte med at jeg var på jobb nærmere 07:30 istedenfor 07:00. Jeg blir bare ikke vant til å måtte stå så tidlig opp for å komme meg på jobb.

Jobben gikk egentlig ganske greit. Unntaket var et kort ærend jeg måtte ut på midt på dagen. Da jeg kom tilbake fra det, var parkeringshuset vårt fullt. Det endte med at jeg måtte sose rundt i gatene for å finne en parkeringsplass, selv om jeg har betalt abonnement for å parkere i parkeringshuset vårt. Mer skal det ikke til før jeg blir litt irritabel, selv om det i livets lange løp er en bagatell.

Resten av arbeidsdagen gikk fint. Så kjørte jeg hjem og plukket opp minstemann i barnehagen. Min samboer står for levering i barnehagen og jeg henter.

Det gjør jeg da også nesten hver dag, bortsett fra onsdager. Det er min frikveld, og den bruker jeg på å ta en fototur sammen med noen kompiser i fotoklubben jeg nylig har blitt medlem i.

Desverre, for meg, hadde min samboer fått noen billetter til en ballettforestilling. Dermed ble min fotokveld kanselert. På den positive siden, så slapp jeg ihvertfall å bli med. En veninne av henne meldte seg frivillig.

Vel hjemme var det på tide å lage middag. Den oppgaven faller naturlig nok på den som kommer først hjem og det var meg. Jeg setter igang, men ser fort at jeg mangler noen ingredienser. Dermed blir noen tørre brødskiver en midlertidig erstatning.

Fra 17:00 til 18:00 skal minstemann på fem år på trening. Jeg kjører han bort, leverer ham, tar en tur på matbutikken, unner meg selv en halvtimes fototur på egenhånd og plukker ham tilslutt opp igjen for så å kjøre hjem igjen. Klokken er 18:05 og alt er vel så lang.

Men i det vi kommer inn døren kaster minstemann opp i gangen. Dermed blir det et rotterace for å rekke å vaske opp, lage middag og servere den før jeg må kjøre avgårde med eldstemann til teaterskolen cirka 18:45. Den varer fra 19:00 til 21:00. Overaskende nok ligger jeg godt an til å rekke det når vi er ferdig med middagen.

Det vil si, helt til minstemann spyr nok en gang. Hele middagen kommer opp og jeg får problemer med tiden. Sjeldent har vel oppkast blitt vasket så raskt noen gang, og jeg kommer meg avgårde med eldstemann fem minutter etterpå.

Min mellomste gutt passer minstemann, mens jeg kjører raskt avgårde med eldstemann til Tøyen. Samvittigheten min er på et bunnivå. Her fyker jeg avgårde, mens jeg har en syk liten unge hjemme som sitter i sofaen med en bøtte i hånden.

Eldstemann droppes av og jeg kommer meg raskt tilbake. Det ser ut til å gå bra. Minstemann er ikke syk. Han er derimot svært pigg og veldig våken.

Det er også nå at jeg oppdager konsekvensen av å ordne opp med oppkast i rekordtempo. Jeg presterte å helle oppkastbøta i vasken istedenfor i toalettet. Det finnes hyggeligere ting å gjøre enn å ordne opp i slikt.

Det blir litt leksehjelp med mellomstemann, samt et forsøk på å legge minstemann. Førstnevnte går bra, sistnevnte gjør ikke det. Han sovner ikke og det nærmer seg tidspunktet for å kjøre for å hente eldstemann igjen. Han er bare 14 år og selv om han fint klarer det, liker jeg ikke at han tar T-banen alene fra Tøyen til Stovner på kvelden.

Mellomstemann må derfor passe på minsteman, mens jeg kjører for å hente eldstemann.

Når jeg kommer hjem tar det litt tid, men tilslutt sovner minstemann. Jeg kan derfor sette meg ned og stirre tomt på veggen en halvtimes tid. Det var mer interessant å se på den, enn på programmene som vises på TVen.

Etter å ha presset meg selv til å lese et kapitell i boken min, Samfunnsøkonomi - en idehistore, sovner jeg på sofaen et kort øyeblikk.

Det ble et kort øyeblikk, da vår kjære katt vekker meg i det hun hopper opp på meg. Noen ganger har hun en dårlig balanseevne til katt å være, så hun må bruke klørne for ikke å falle ned. Desverre er det midt i skrittet mitt hun hopper. Jeg tror ikke jeg har fått varige skader, men våken ble jeg.

Kort tid etterpå kommer min samboer hjem fra balletten. Hun ser at minstemanns skitne lær fra barnehagen ligger strødd rundt om i gangen. De burde blitt vasket til dagen før.

Når hun ser bort på meg, så ser hun tydeligvis at dette ikke er dagen for å kritisere meg for det. Isteden sier hun: - Jeg tar det, jeg.

Deretter bærer det rett i seng. Kanskje er det ikke rart at jeg forsover meg om morgenen?

(Allikel la jeg meg i sengen og tenkte på hvor vidunderlig det er å ha unger. Merkelig det der.)