Anders Brenna

OOXML-prosessen er et strålende eksempel på hvor verdifulle nettdebatter kan være, når de ikke er forhåndssensurert.

Etter en særdeles hektisk arbeidsdag, og helg der jeg kontinuerlig har måtte fulgt tett med på OOXML-debatten på vårt forum gjennom hele helgen, tok jeg meg tid til en høneblund på sofaen etter jobb og minstemanns fotballtrening i dag.

Den varte ikke så lenge. Jeg ble ringt opp, og fikk høre at Steve Pepper, formannen i den norske komiteen var i ferd med å sende en formell protest til ISO. Da var det bare å boote opp den bærbare i full fart, og skrive en sak.

Her er forøvrig innholdet i protesten som ble sendt:

Formal protest regarding the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500

I am writing to you in my capacity as Chairman (of 13 years standing) of the Norwegian
mirror committee to ISO/IEC JTC 1/SC 34. I wish to inform you of serious irregularities
in connection with the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500 (Office Open XML) and
to lodge a formal protest.

You will have been notified that Norway voted to approve OOXML in this ballot. This
decision does not reflect the view of the vast majority of the Norwegian committee, 80%
of which was against changing Norway’s vote from No with comments to Yes.

Because of this irregularity, a call has been made for an investigation by the Norwegian
Ministry of Trade and Industry with a view to changing the vote.

I hereby request that the Norwegian decision be suspended pending the results of this
investigation.

Yours sincerely,
Steve Pepper
Chairman, SN/K185 (ISO/IEC JTC 1/SC 34 mirror committee)
(sign.)

Det som gjør dette så viktig, er at den internasjonale stemmeopptellingen i ISO er så jevn at Norges stemme kan avgjøre hvorvidt Microsofts format blir godkjent eller ikke.

I skrivende stund så raser debatten videre på digi.no, og blant de mange deltagerne er flere medlemmer av komiteen. Blant annet har Steve Pepper og Shahzad Rana begge kommentert flittig, og fortløpende.

Fra et medieståsted synes jeg dette er utrolig spennende. Her formes nyhetene av deltagerne på vårt debattforum, og på representantenes egne blogger!

Jeg har forsøkt å legge tilrette for en god diskusjon rundt debatten, og har måtte gjort noen redaksjonelle valg i forhold til hva jeg har akseptert og ikke akseptert av debattinnlegg. Dessuten har jeg også publisert blogginnlegg på våre sider, og oppfordret leserne til å lenke til relevante norske blogginnlegg.

I tillegg har jeg og mine kolleger selvsagt også bedrevet klassisk journalistikk, der vi har ringt rundt til diverse aktører. Det har resultert i noen artikler, og det blir selvsagt flere i dagene som kommer.

For meg fremstår sakene om OOXML-prosessen og de mange og omfattende tilhørende debattene, som et tilnærmet perfekt eksempel på nettmediets fortreffelige interaktive egenskaper. Og til alle mediedinosaurer som fortsatt står på barrikadene for forhåndssensurert nettdebatt, har jeg bare en ting å si: Hold dere i deres egen steinalder!

OOXML-prosessen pågår for fullt, og siden jeg har mer enn nok av andre saker som jeg må rapportere paralellt, så må jeg vente litt før jeg skriver en litt omfattende rapport om erfaringene med nettdebatten rundt OOXML-prosessen.

Jeg kan imidlertid si allerede nå, at jeg gleder meg til å skrive den.

Her er forøvrig den siste saken på digi.no: Formell protest mot Norges ja til OOXML. Jeg har også tatt meg friheten til å skrive om saken på engelsk. Den ble forøvrig submitted til digg.com. Resultatet ble hele 1 leser (Jeg eksperimenterer litt med dette og endel andre mediarelaterte løsninger, og skal skrive ett lite innlegg om erfaringene på et litt senere tidspunkt)

Fredag kveld pyntet Oslo-beboere seg for å gå i teater, for å oppleve litt rock’n'roll. Der sto stivpyntede gamle damer ute i regnet for å få seg en blås før de skulle inn og sette seg i Christiania Teaters stilfulle stoler. På billetten sto det klart og tydelig at det var garderobeplikt, og det var ingen ståplasser forran scenen. Det ble servert øl, men de fleste tok isteden med seg et glass rødvin inn i salen.

Rocke-showet åpnet med tre herrer i smoking. De entret scenen forran sceneteppet, og koret en låt som kunne minne om noe fra Queen, men for meg var det ugjenkjennelig. Det var ihvertfall ikke noe fra Queens 15 studiealbum, og jeg fant den ikke den utdelte pamfletten med listen over sanger vi ble lovt å få høre. Herrene gikk av scenen, og så gikk sceneteppet opp mens den rocka Queen-utgaven av “God save the Queen” ble spilt på full styrke.

Deretter kom Freddie Mercury gående ned scenetrappen mens han sang “The Show Must Go On”. Han lignet ikke helt seg selv, noe som ikke er så rart med tanke på alle årene han har vært død. Stemmen var det imidlertid ikke noe å si på. Den var praktfull, og det hørtes ut som om Freddie Mercury var gjennoppstått fra de døde.

Det hadde han ikke, det var Åge Sten Nilsen fra Wig Wam, med en teatermaske i hånden. Den var påmalt Queen-vokalistens ansikt, og Nilsen satte den fra seg på et podie på siden av scenen, slik at Freddie Mercury kunne nyte showet fra salens beste plass.

For det var et show det først og fremst var, og dernest en konsert. Freddie Mercury, Brian May, John Deacon og Roger Taylor stod alene på scenen når de opptredte. Nilsen hadde med seg tre mannlige vokalister, to gitarister, en trommis, en bassist, en kapellmester på keyboard, fire kvinnelige dansere og “Frisk Pust”-koret fra Lillestrøm. Likevel fylte de ikke skoene til Queen.

Det er ikke en kritikk av kvaliteten på verken showet eller musikkfremføringen, det er en hyllest til Freddie Mercury og Queen. Vokalisten og bandet var rett og slett for store til at de lar seg erstatte eller kopiere. Christiania Teater ble da også litt for lite for bandet. Når Queen spiller i Norge hører de hjemme på Oslo Spektrum, selv når det “bare” er snakk om en norsk kopi.

For alle Queen-fans var det likevel en til tider magisk kveld på Christiania Teater. Åge Sten Nilsen sang som Freddie Mercury på noen låter, og når han ikke gjorde det så var det med en god personlig vri. De tre herrene som åpnet kvelden, Stian Joneid, Andreas Aasbøe og Håvard Gryting, tok over vokalen på låtene der deres stemme minnet mest om Mercury’s stemme.

Skikkelig show ble det også, spesielt da Stian Joneid entret scenen i en bil mens han sang live-favoritten “I’m in love with my car”, rett etter Nilsens “Bicycle race”. Som seg hør og bør i dissse miljødager, lot Stian seg overbevise om å sykle istedenfor. Han tråkket naiv og fornøyd på scenen, mens Nilsen/Mercury snek seg bort til bilen og kjørte av scenen med et kraftig vrooooooom!

Latter ble det da Nilsen/Mercury entret scenen i svart miniskjørt mens han sang “I want to break free”. Med hårete bryster og et flørtende blikk sjarmerte han publikum i senk. Dessuten fikk han/hun tilsynelatende telefonnummeret til en småflau herremann på første rad.

Småhistoriene som ble fremført sammen med låtene var i seg selv gode og underholdende, men det manglet en rød tråd utover hyllesten av en stor død artist. Det er kanskje urettferdig, men et Queen-show må nødvendigvis sammenlignes med “We will rock you”, Queen-musikalen skrevet av Ben Elton, manusforfatteren bak Young Ones og Blackadder. Der redder Queen-musikken og publikum rocken sammen når alle tramper, klapper og synger (roper) sammen på tittellåten “We will rock you”.

“The Show Must Go On” når dessverre ikke helt opp. Publikum synger villig, men når noen reiser seg for å klappe følger ikke resten av salen med. Vi sitter i et teater og er for dannet til å slippe rocken løs. Det blir et planlagt ekstranummer med Bohemian Rapshody, men ikke noe mer.

Vi går ut av salen, henter jakkene i garderoben og haster avgårde for å rekke toget hjem uten å kjøpe signerte T-skjorter.

Dette er en innleveringsoppgave jeg har skrevet i forbindelse med et deltidsstudie i kulturjournalistikk ved NKS.

Aftenpostens redaktør Morten Abel har i dag skrevet en interessant artikkel for oss som jobber i nettaviser, og for folk som blir omtalt av oss.

Det dreier seg personer og bedrifter som tar kontakt for å få fjernet gamle artikler, fordi de dukker opp i søkeresultatene. Det kan dreie seg om negative omtale, eller at vedkommende som uttalte ikke lengre har det samme synet, eller i hvertfall ønsker å stå fast ved det offentlig.

Abel gjør det klart at Aftenposten ikke sletter eller endre gamle artikler på forespørsel.

De fleste nettaviser vil som hovedregel ikke gå med på å endre eller slette. En nettavis kan selvfølgelig ikke drive løpende sjekk med tanke på å revidere gamle artikler. Dessuten kan det hevdes at artiklene er historisk materiale som det ikke skal tukles med. Pressens Faglige Utvalg har uttalt at behovet for å ha et komplett og pålitelig arkiv er et gyldig argument for ikke å fjerne artikler.

Det gjør heller ikke vi, selv om jeg har stor forståelse for at noen ønsker det. Senest torsdag denne uken hadde jeg en lengre samtale med en som hadde gitt en uttalelse til en artikkel like etter årtusenskiftet. Det var ikke et alvorlig problem for ham, men det dukket relativt høyt opp i søkeresultatene, og han opplevde det som problematisk.

Artikler i nettaviser rangerer som regel ganske høyt i søkemotorene, og de er ikke flinke til å forstå hva som er en gammel og hva som er en ny aktuell sak.

Jeg svarte vedkommende med omtrent de samme argumentene som Morten Abel skriver. Vi kan ikke åpne for å slette eller endre gamle artikler på forespørsel med mindre vi har skrevet noe som er direkte galt. Dersom vi gjorde det, så ville vi åpnet for mange uheldige påvirkningsforsøk.

Jeg har ved ett tilfelle vært på nippet til å slette en artikkel. Uten å avsløre for mye, så kan jeg si at det er for noen år siden og det dreide seg om en kontroversiell sak med flere sterkt motstridende synspunkter. Vi hadde sitert en av partene, og kort etterpå fikk han angst for at motparten var ute etter ham fordi han hadde uttalt seg til oss.

Vi snakket med andre som delte hans syn, og det fremsto raskt som at han var litt i overkant paranoid. De var fortsatt uenig med motparten, men ønsket ikke lengre å assosieres med han da de ikke kunne stå inne for hans påstander om motparten.

Istedenfor å slette artikkelen, valgte vi å fjerne den fra forsiden. Den var fortsatt tilgjengelig for de som viste lenkeaddressen,  og fra de som brukte RSS. Tittel og ingress var imidlertid alt annet enn tabloid, så det var ikke mange som leste den.

Saken dukker heller ikke særlig høyt opp i søkemotorer, da det trolig ikke finnes en eneste lenke til den.

Dette var et tilfelle der det kunne vært aktuelt å slette artikkelen. De fleste andre er det et mye klarere nei.

Som nevnt har jeg stor forståelse for at folk føler at det er problematisk med slike gamle artikler, og selv om jeg ikke retter meg etter forespørslene, forsøker jeg å være behjelpelig.

Mitt råd er alltid å bekjempe informasjon med informasjon.

Hvis det dukker opp mange negative gamle ting om deg når du søker på navnet ditt, så er det fullt mulig å ta et aktivt grep for å gjøre noe med det. Det å skrive en blogg er et godt eksempel på det.

Så vidt jeg har klart å finne ut, så er det 6 personer i Norge som heter Anders Brenna. En av de var en aktiv fyr på diverse debattforumer og han la ut meninger som jeg absolutt ikke kan stå inne for. Dermed begynte det jeg i november 2005 kalte sporkappløpet.

Det vil si et kappløp om å få “riktig” Anders Brenna øverst på søkeresultatene. Ved hjelp av blogging gikk det ganske raskt.

Senere har jeg imidlertid hatt et lengre opphold med bloggingen, så resultatet er ikke like galt nå. Dessuten dukker jeg opp på resultatlistene til diverse idrettsgrener. Det er ikke så ille.

Jeg og alle andre som jobber i nettaviser er veldig opptatt av å være tildig ute med viktige nyheter. Det er imidlertid ikke nettavisenes viktigste styrker.

Kanskje skriver jeg det bare fordi jeg oppdaget at Computerworld var ett minutt før oss med saken om at Norge sier Ja til OOXML. De publiserte sin sak 18:04, mens vi publiserte vår 18:05.

Som jeg skrev i et debattinnlegg hos Int9, så var vi tidligere ut. Jeg sendte først ut meldingen via min profil på Twitter. Den gikk ut 17:55, mens pressmeldingen fra Standard Norge kom 17:52.

Min unnskyldning for at Computerworld slo oss med artikkelen, var at maskinen min streiket så jeg måtte restarte den. Typisk.

Som jeg skriver i debatten hos Int9, er jeg egentlig ikke så krampeaktig opptatt av dette med å være først som jeg kanskje legger igjen inntrykk av. Det å kunne være først er en viktig egenskap for nettaviser, men det er langt fra det viktigste selv om det kanskje har vært det en stund.

Jeg vil faktisk heller trekke frem ting som:

• Ingen plassbegrensinger
• Interaktivitet med leserne
• Lenker til kilder og tidligere innlegg

Jeg håper derfor at vi kan flytte fokuset mer over på disse fordelene etterhvert. Det er forøvrig noe jeg har forsøkt å gjøre med digi.no, etter at jeg ble redaksjonssjef i fjor sommer.

Jeg misliker i utgangspunktet små nyheter på nettaviser. Det er ingen vits å skrive utfyllende bare for å gjøre det, men hvis ikke inneholder mer informasjon enn å fylle et enkelt avsnitt eller to så stiller jeg spørsmålstegn ved om det er verdt å bruke tid på den. Det er ihvertfall irriterende å klikke på en lenke, for så å ikke få noe mer enn det som like gjerne kunne stått i tittel og ingress på forsiden.

Og det er det som gjør meg så fascinert av Twitter-fenomenet. Med vanlige artikler så blir det gjerne et kappløp om å være først, men når nyheten er ute så får man ikke “betalt” i form av besøkstrafikk for å komme med en grundig og dyptgående gjennomgang. Nyheten er allerede blåst.

Hvis man kunne brukt Twitter eller lignende systemer, så kunne man vært raskt ute med “breaking news”, og hvis saken var viktig nok, så kunne man fulgt opp med en ordentlig sak. Med 140 tegn i Twitter, er det uansett for lite til at nyhetene blir “blåst”, med mindre det er snakk om en fillesak om at firma X, omsatte for Y og gikk med Z i overskudd. Da er det gjerne ikke så mye mer interessant å si om det.

Med et slikt Twitter-system ville man kunne brukt mer tid og ressurser på de lange gode sakene. Det har forøvrig vært en av mine kjepphester i digi.no. Vi skal ha minst en sak som er hele 10.000 tegn lang hver uke. Ikke fordi lengden er viktig i seg selv, men for å sende et klart signal om at vi som nettavis “ikke bare” lager korte enkle saker. Den kommentaren får jeg overaskende ofte, men folk skjønner realiteten når jeg peker til et par lengre og omfattende saker.

Interaktiviteten med leserne er jeg også veldig begeistret for. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg kom til journalistikken via bloggingen.

I nettavisene var det lenge nesten uvanlig at journalister leste eller deltok i debattene til sakene de skrev. Det har heldigvis forandret seg mye de siste årene og månedene. Jeg leser for eksempel alle debattinnlegg til mine artikler, og jeg forsøker å delta etter beste evne. Arbeidspresset er imidlertid stort, så jeg klarer ikke å sette av tid til å gjøre det så mye som jeg selv ønsker. Hovedjobben min er jo tross alt å rapportere, ikke kommentere det jeg rapporterer.

Et eksperiement som jeg er veldig fornøyd med på digi.no, er når vi spør leserne rett ut. Vi har kjørt et par saker der vi skriver endel informasjon om et emne, og så ber vi leserne om innspill. Her er noen eksempler på slike saker:

• Forventer du lønnsfest i år?
• Bruker du åpen kildekode?
• Jobber du ubetalt overtid?
• Hva er timeprisen for en norsk IT-konsulent?

Debattene i disse sakene har nesten utelukkende vært gode, informative og seriøse. Informasjon som har dukket opp her har vi kunne fulgt opp og gjort flere gode saker på. Informasjonen fra sistnevnte ble forøvrig diskutert med Terje Mjøs, administrerende direktør i ErgoGroup, i et intervju jeg gjorde med ham fredag (sak kommer til uken).

Muligheten for å lenke til kilder og tidligere saker er også en stor fordel. Det gjør det mulig for leserne å få mer informasjon enn det vi skriver i en enkelt artikkel.

OOXML-saken er et godt eksempel på det. Det er en sak vi har fulgt tett og lenge, og som er alt annet enn over. Det blir nok endel jobbing med den i tiden fremover.

Vi lenker også til kilder, slik at våre lesere kan lese mer informasjon enn det vi velger å ta med. Her har det imidlertid historisk sett vært en stor forskjell i mediene og bloggernes praksis.

Bloggere lenker til så og si alt. Det gjør ikke mediene. I papiravisene er det ikke så rart, men nettavisene har alltid hatt muligheten. Mitt inntrykk er at det er to grunner til at det ikke har vært vanlig, selv om det nå (heldigvis) er i ferd med å bli en forandring.

For det første ønsket man ikke å sende vekk de besøkende. Dette høres logisk ut, men er jo feil. Det er best bevist av Google. De gjør ikke annet enn å sende brukerne sine vekk. Det er en viktig grunn til at de stadig vender tilbake.

Den andre årsaken er litt mer kompleks. Nettaviser har ofte blitt beskyldt for å være rene sitataviser. Det har selvsagt vært en korrekt beskrivelse i perioder, men det er mer ett dårlig rykte enn en sannhet nå til dags.

Mediene har en innarbeidet måte å sitere på, der man skriver inn i teksten at “skriver VG”, “i følge Aftenposten” og i sitater: “sier Jensen til Finansavisen”.

En utfordring for nettaviser, er at lenker til kildene på kort sikt vil forsterke inntrykket av at de bare er sitataviser. Det blir mye mer synlig at kilden er et annet sted.

Dette sliter ikke papiraviser med, og de har heller ikke et debattforum der observante lesere bemerker det slik at andre får det med seg. Ta for eksempel Dagens Næringsliv, av mange regnet som den norske avisen med best journalistikk (ikke ufortjent). De siterer på ganske mange saker de også.

For eksempel så er mange av sakene til utenrikskorrespondenten i Asia rene sitatsaker fra asiatiske aviser. Det oppdages imidlertid ikke så lett for utrenede avislesere. Sitathenvisningen (som regel bare en) pakkes inn i teksten så den ikke synliggjøres. Dermed får man ofte inntrykk av at det er avisens korrespondent som har intervjuet diverse toppledere, uten at det er tilfelle.

Jeg tror det blir bedre med kildelenking i tiden fremover, og jeg skal ihvertfall gjøre min del for at det blir en realitet med digi.no.

Ellers så vil jeg benytte anledningen til å skryte litt av Dagbladet.no. De har alltid vært langt fremme på dette. Aftenposten har også tatt seg opp etterhvert.

Vi har forøvrig lagt oss på en linje der vi alltid lenker til sider med god tilleggsinformasjon, samt at vi på alle sitater gjør det klart hvem uttalelsen er gitt til. Likevel er det mange lesere som ikke får det med seg. Det er ikke rent få ganger jeg har blitt ringt opp angående et sitat, selv om det klart og tydelig står hvem det er avigtt til.

Jeg tror dette får være nok for denne gang. I utgangspunktet skrev jeg bare et debattinnlegg hos Int9, og så utviklet det seg til en litt lengre artikkel Det er godt vi ikke har plassbegrensninger, at vi kan følge opp dette temaet i debatten og at dere som lesere kan finne mer informasjon ved å følge lenkene jeg har lagt inn. Slik fungerer bloggeverdenen i dag, og medieverdenen er i ferd med å skjønne at slik må det bli.

Etter en lang kamp og et møte som strakk seg langt på overtid, så skar Standard Norge gjennom og bestemte at Norge skal stemme ja til at Microsofts OOXML-format skal godkjennes som åpen ISO-standard.

Norge bestemmer ikke dette alene, men signaler fra andre land tyder på at de får nok ja-stemmer til at den går gjennom.

Jeg begynte på jobb 06:05 i morges, og har hatt en litt lang og stresset dag. Etter å ha kommet hjem har jeg sittet og fulgt med på hva besluttningen ble, slik at jeg skulle være klar til å skrive en sak om dette emnet.

17:53 kom pressemeldingen. 4 timer og 53 minutter på overtid. “Pressemelding: Norge sier ja til dokumentformatet OOXML” var tittelen. Det var nok til å skrive en sak, men denne gangen gjorde jeg det litt annerledes enn tidligere.

Jeg skrev en twittermelding først: “ Norge sier ja til OOXML, pressemelding kom 17:52″ (bommet med et minutt). Deretter skrev jeg inn saken, og publiserte den med en tekst om at den ble oppdatert fortløpende.

Så gjaldt det å skrive for harde livet. I denne nettbaserte verdenen er det litt gøy å være tidlig ute. Jeg oppdaterte fortløpende, og så fort informasjonen fra pressemeldingen var prosesert, var det på tide med å fylle på med ekstrainformasjon. Mye av det kom fra tidligere saker, og jeg la da også inn lenker til mange av de tidligere sakene.

Underveis la jeg ut oppdaterte twittermeldinger med lenker. Nå er jeg spent på om dette fenomenet av en miniteknologi har blitt såpass stort at det gir utslag for vår trafikk til saken. Det er nok tvilsomt, men morro er det.

Jeg har bare holdt på med twitter i omtrent en uke, men jeg må innrømme at jeg har blitt hektet. Her er forøvrig hva jeg skrev om den rett etter å ha kommet i gang.

Ca 18:30 var jeg ferdig med saken.Den kom litt sent for å bli mye lest, men dette er et tema som opptar mange så det var verdt å bruke litt av fritiden på fredag ettermiddag for å skrive den ut. Dessuten var det en artig erfaring å bruke twitter i en nyhetssammenheng. Det frister til mer.

Her kan du gå inn på min twitter-profil for å følge den.

I morgen, fredag, fra 10:00 til 13:00 skal Standard Norge avgjøre om Norge skal si ja eller nei til å godkjenne Microsofts Office Open XML-format som en åpen ISO-standard.

Dette er en sak vi har skrevet ganske mye om. Så mye at det nesten er håpløst å legge inn lenker tilbake til alle tidligere saker vi har hatt. Den kanskje viktigste, var da vi skrev om de 37 likelydende brevene som Microsoft hadde fått diverse partnere og kunder til å sende inn.

Den gikk rundt i alle medier, men fordi vi “bare” er en nettavis, presterte de store mediene å heller sitere en papiravis (som siterte oss) på saken. Microsoft har fått mye kritikk for dette, og anklagene om uheldig påvirkning har til tider vært kraftige. Senere publiserte vi følgebrevet som Microsoft sendte ut for å oppfordre partnerne til å sende inn støtteerklæringen, for å få frem hvordan Microsoft faktisk ordla seg i sin oppfordring.

OOXML-striden er vanskelig for IKT-bransjen. Det er sterke synspunkter på begge sider, og selv ikke interesseorganisasjonen IKT-Norge, som normalt er alt annet enn redd for å uttale seg, valgte å ikke være verken for eller i mot.

For oss i digi-redaksjonen er OOXML en god sak. Den engasjerer våre lesere, og det er et viktig spørsmål som skal avgjøres. Vi har fulgt saken tett, men det er ikke vår oppgave å ha en mening om den. Vi skal dekke saken så godt som mulig, og presentere både argumenter som er for og argumenter mot. Så får det bli opp til leserne å selv avgjøre hva de mener.

Dette ble ekstra viktig i dag. Vi fikk et åpent brev til Standard Norge fra en rekke av motstandardene. Det var det selvsagt viktig å skrive noe om, og det resulterte i artikkelen: Krever at Standard Norge sier nei til OOXML.

Å la en slik sak stå alene dagen før avgjørelsen ville ikke vært riktig, så vi lagde også en sak som oppsummerte de viktigste argumentene fra tilhengerne av å godkjenne OOXML som ISO-standard: Mener Norge må si ja til OOXML.

Normalt flyter artiklene fortløpende nedover forsiden etterhvert som nye saker blir publisert. Det kan gi stort utslag for hvilken sak som blir mest lest, og vi valgte derfor å feste disse to sakene ved siden av hverandre, slik at de begge lå like høyt oppe.

Journalistisk objektivitet er en myte (som sikkert bare vi journalister selv tror på). Etter å ha fulgt saken ganske tett over lang tid, har jeg selvsagt gjort meg opp en mening. Den velger jeg imidlertid å holde privat, og jeg nøyer meg med å konstatere at jeg har hørt gode argumenter både for og i mot.

Så er det bare å håpe at jeg og resten av redaksjonen i digi har klart å få frem begge sider av saken på en god måte, slik at alle selv kan gjøre opp sin egen selvstendige mening ut fra alle opplysningene som foreligger.

Vi får uansett en ny spennende sak i morgen, når besluttningen foreligger.

I går skrev jeg en artikkel om nettlesere og la frem statistikk fra digi.no og ITavisen. Samtidig så oppfordret jeg andre til å legge frem statistikk fra sine nettsteder. Det var det flere som gjorde, og i dag kom det statistikk fra en av Norges mest besøkte nettsteder.

Erlend Schei i finn.no la inn tall hentet ut fra cirka 20 millioner sidevisninger i på rubrikknettstedet i mars i år. De viser at en overveldende stor andel av brukerne allerede har oppgradert til IE7:

E 7.x 52.1%
IE 6.x 30.9%
Firefox 2.x 10.5%
Opera 9.x 3.0%
Safari 3.x 1.6%

Finn.no er Norges femte mest besøkte nettside, ifølge offisielle tall fra TNS-Gallup. I den relativte svake påskeuken, var hele 1,1 millioner unike besøkende innom for å se etter ny jobb, bil, hus, båt, reise eller andre ting. Det er imponerende tall for et nettsted som tar betalt av andre som vil ha innholdet sitt plassert der.

Jeg er i det hele tatt svært imponert over finn.no. I fjor gjorde jeg et omfattende intervju med selskapets finans- og forretningsdirektør, Frode Nordseth. Det var utrolig lærerikt og interessant for meg, og etter tilbakemeldingene å dømme var det mange lesere som følte det samme.

Når de deler sin statistikk i debattforumet på digi.no, så synes jeg det er ganske kult. Statistikk er alfa og omega for nettbaserte tjenester og publikasjoner, og mye av det hemmeligholdes av konkurransehensyn. Det er viktig å ikke gi konkurrentene detaljerte innsikt i hva som fungerer bra og hva som ikke gjør det.

Samtidig så er det mye statistikk som ikke er konkurransesensitivt, men som likevel kan være interessant for andre. Hva slags nettlesere som benyttes er et eksempel på det, og da er det artig å se tallene fra flest mulige nettsteder.

I dag skrev jeg en artikkel om nettlesere på digi.no. I tillegg til å skrive litt om konkurransestatusen, så la jeg frem besøks-statistikk fra både digi.no og ITavisen.

Her er de mest brukte nettleserne blant digi’s lesere:

• IE 7.x: 36.3%
• Firefox 2.x: 28.4%
• Opera 9.x: 13.5%
• IE 6.x: 12.9%
• Firefox 3.x: 3.0%
• Safari 3.x: 3.0%

Tilsvarende ser tallene slik ut for ITavisen:

• Firefox 2.x: 33.6%
• IE 7.x: 31.0%
• Opera 9.x: 14.2%
• IE 6.x: 10.7%
• Safari 3.x: 4.2%
• Firefox 3.x: 3.2%

Ingen av disse to nettstedene kan sies å ha et representativt utvalg av norske websurfere, og jeg oppfordret derfor våre lesere til å komme med tall fra sine nettsteder. Da kom det raskt ett innlegg fra Roar. Han har samlet tall fra 1.200 norske nettsteder i september i 2007:

1. IE 6.0 - 47,38%
2. IE 7.0 - 29,38&
3. Firefox 2.0 - 10,89%
4. Opera 9.23 - 1,28%
5. Firefox 1 - 0,56%

Internet Explorer 6 dominerer fortsatt blant befolkningen, selv om IT-interesserte lesere enten har oppgradert eller byttet nettleser. Det kan by på store problemer for webutviklere i tiden fremover. Så store, at noen har dratt i gang en kampane for å gjøre noe med det: Save the developers

De oppfordrer alle besøkende til å enten oppgradere til IE7, eller bytte til Opera, Safari eller Firefox.

Så får vi se om det hjelper. Hvis vi deler statistikk med hverandre om en måned eller to.

Etter 354 innlegg på abrenna.blogspot.com siden oppstarten 11. mai 2003, har jeg nå flyttet min norske blogg over på en Wordpress-blogg på mitt nye domene abrenna.com.

Dette er et domene som jeg eide for flere år siden, men som jeg etterhvert droppet. Nå har jeg imildertid kommet frem til at jeg trenger mitt eget personlige nettsted, og har derfor leid meg  inn på Mediatemple.com. De har en grid-basert tjeneste, så de burde være bedre egnet enn andre hostingsleverandører som bare gir deg en plass på en tilfeldig server.

I første omgang kommer jeg ikke til å  bruke mitt nye domene til annet enn blogging, på både norsk og engelsk. Jeg ser imidlertid for meg å bruke dette domenet til flere ting etterhvert, blant annet for mellomlagring av større filer som jeg ønsker å dele med slekt og venner, samt som et nettsted der jeg kan eksperiementere med diverse nettbaserte tjenester. Jeg ser heller ikke bort fra at det kommer et fotoalbum her etterhvert, ettersom det har blitt en av mine fritidsinteresser.

Flyttingen fra abrenna.blogspot.com til blogg.abrenna.com gikk veldig greit. Det var både raskt og enkelt. Noen få klikk, og alt var på plass.

De som har vært innom min Blogspot-blogg i det siste, vil se at den har et veldig primitivt grensesnitt. Det skldes både Blogger’s begrensede utvalg, men også mitt ønske om å at den skal være lett tilgjengelig fra mobiler. Det ble løst ved å bruke en enkel mal uten kolonner på siden. Dermed kan en mobil nettleser tilpasse bredden uten at det blir forstyrrelser.

På min engelske blogg har jeg installert en plug-in som automatisk tilpasser siden til det mobile formatet. Den ser ikke helt bra ut, og den legger inn en litt uønsket mobilannonse, men jeg tror jeg vil fortsette å bruke den en liten stund til.

Utseendet på denne bloggen vil trolig også forandre seg hyppig i tiden fremover. Jeg kommer til å eksperimentere med forskjellige themes, samt teste ut hva som er naturlig å legge ved av widgets, gadgets eller hva de nå heter.

Den gamle bloggen vil trolig bli liggende urørt. Dersom det dukker opp en grunn til å videreføre den, så vil den bli oppdatert, men i skrivende stund ser jeg ikke noen grunn til det. Det eneste må være å legge inn ett innlegg om at jeg har flyttet bloggen min over hit. I tillegg så vil Twitter-meldingene øverst på bloggen bli oppdatert. De kommer jeg trolig også til å legge inn her.

Innholdsmessig kommer jeg trolig til å tralte i det samme sporet her. Det vil si fokus på IT, innovasjon og teknologiske trender og fenomener som interesserer meg.

Etter å ha fulgt med på fenomenet Twitter litt fra avstand, har jeg nå registrert meg med brukerkontoen abrenna og begynte å twitte.

Twitter er et microbloggingsverktøy med en innebygget begrensning på 140 tegn, det vil si litt mindre enn hva vi kan skrive i en enkel norsk SMS fra mobiltelefonen. Dette setter en kraftig bremse for hvor omfattende innleggene kan være, og det er mye av poenget med tjenesten.

Hva gjør du nå?

Det er spørsmålet som Twitter stiller, og så er det opp til deg å svare eller ikke.

I utgangspunktet var spørsmålet en turnoff for meg. Jeg er ivrig etter å være tidlig ute med å prøve nye teknologier, produkter og nettjenester, men jeg er ikke begeistret for sosialie tjenester ment for privat bruk. Jeg er derfor ingen stor fan av verken Facebook eller MySpace, eller andre lignende tjenester.

Jeg liker LinkedIn fordi det er en litt passiv tjeneste, og fordi den er for såkalt profesjonell bruk. Det samme er forøvrig tilfellet med bloggingen. Den appelerte til meg fordi det var et potensiale for å bruke den til å lage sitt eget nettsted. Blogger kan selvsagt også brukes til å skrive private dagbøker, men det har jeg ingen sans for.

De som har lest bloggen min over mange år, har sikkert fått med seg at jeg er samboer og at jeg har tra gutter. Jeg har imidlertid vært bevist på å ikke oppgi navnene deres, eller legge ut for mye identifiserende informasjon. Ett lite unntak fra dette er eldstemann, som ved flere ganger har lagt ut ting på nettet som jeg synes det har vært artig å fortelle om.

Så når Twitter spør meg: “Hva gjør du nå?”, så er ikke jeg så interessert i å legge ut detaljer om mitt privatliv. Jeg er kun villig til å legge ut informasjon som teoretisk sett kan være interessant for andre (selv om det som regel ikke er det).

Jeg har begynt å bruke Twitter fordi jeg har lyst til å se hva mer man kan gjøre med det. I USA har det blitt vanlig på teknologikonferanser å bruke det som et verktøy for å følge med på hva andre i salen mener om det pågående foredraget, noe foredragsholderen enten kan bruke for forbedre foredraget i sanntid, eller til å få fullstendig panikk. Foreløpig har jeg ikke merket noe til den formen for bruk her i Norge, men jeg ser frem til å prøve det ut.

Et annet felt der Twitter i mine øyne er interessant, er i mediaverden. Det korte formatet tvinger avsenderen til å korte ned informasjonen til et minimum. Det gjør at man ikke får vite så mye som man kanskje er interessert i, men man kan få plass til mye interessant på en enkelt oversiktsside.

Et eksempel:

Alexander Dale Oen kom til EM-finale nummer tre med 27,99 på 50m bryst. Det var sjette beste tid. Fra før har han et gull og et sølv.

Utfordringen er at man ikke får lenket til kilden med Twitter. Dermed får jeg ikke lenket til artikkelen på Svomming.no der det finnes mer informasjon, samt bilder.

Dette kunne vært en naturlig feature-request, men hvis det følges opp så bryter man raskt med prinsippet om å lage en begrenset tjeneste for ikke å fylle opp med alt annet som vanlige blogger har av funksjonalitet.

Noe av det interessante med Twitter er at det kan integreres med alt mulig annet. Jeg har valgt å legge inn mine Twitter-meldinger på toppen av denne bloggen, over det første innlegget. Det blir imidlertid bare synlig for de som besøker bloggen, og ikke de som bare leser den gjennom RSS.

Hvis noen ønsker å følge med på mine Twitter-meldinger uten å gå innom denne bloggen, kan de gå direkte til min Twitter-side: twitter.com/abrenna. Der er det også mulig å abonnere på mine eller andres meldinger.

Som mange har observert, og noen har bemerket, så har jeg en liten forkjærlighet for å skrive lengre innlegg. Twitter står således for noe av det motsatta av hva jeg til daglig gjør. Samtidig så føles det som en naturlig måte for meg å komme med meldinger på. Istedenfor å droppe et innlegg fordi jeg ikke har tid, eller ikke orker å skrive det ut, så kan jeg kjapt logge meg på til m.twitter.com med mobilen, og skrive “innlegget” mitt der.

Det er selvsagt også mulig å sende innleggene som SMS, men jeg surfer uansett så mye på mobilen at jeg foretrekker å gå den veien. Dessuten har jeg en mobil med fullt Qwerty-tastatur, noe som gjør at det er ganske greit å skrive tekst på den.

Vel, jeg er i gang med Twitter. Hva med deg? Hva gjør du nå?