Jeg koseprater med Kondomeriet og Gule Sider

Gule Sider kom vistnok plutselig med Twitter-meldingen “På gulltaggen – ingen pils?”, i følge en venn av meg på Facebook.

Det var trolig en tabbe av en som koblet feil mellom sin personlige Twitter-konto og bedriftens Twitter-bruker. Sånt skjer, og det er ingen stor tabbe, men den er veldig illustrerende.

Alle må være sosiale på sosiale medier, messes det over alt. Jeg er ikke uenig i det, men jeg mener (nok en gang) at de såkalte “sosiale ekspertene” er på bærtur. Bedrifter er ikke sosiale, de vil aldri bli det, og det er helt idiotisk å si at de må bli det.

Det føles i det hele tatt rart å ha en dialog med noe så upersonlig som en bedrift eller en organisasjon, og jeg har skrevet litt om det før. Her er f.eks. en av mine første artikler i spalten min i papirutgaven av Kampanje fra januar i 2010:

I dialog med Kondomeriet

Se for deg en mann som går inn på Kondomeriets butikk på Karl Johan i Oslo for å diskutere økonomisk politikk, og hvorvidt sentralbanken kommer til å sette opp renta eller ikke.

Jeg er den mannen.

Jada, jeg er en sær skrulling, men jeg er ikke alene. Hver dag diskuterer folk bøker, filmer, krumkakeoppskrifter, redningsarbeidet på Haiti, m.m. med Kondomeriet. Det føles faktisk mer naturlig å snakke med de om slike ting enn å diskutere dildoer, porno og oppblåsbare sexdukker.

Vel, det føles egentlig ikke naturlig å diskutere slike ting med Kondomeriet, selv om dialogen foregår på Twitter og ikke i butikken. Det hele bygger på en utbredt misforståelse blant nesten alle markedsførere, PR-folk, samt mange “eksperter” på sosiale medier. De har lest Cluetrain Manifesto og fått med seg at “Markets are conversations”, men skjønner ikke sin egen rolle i dialogen.

Sosiale medier er “in” for tiden, men ingenting er så patetisk som gamlinger og markedsførere som desperat hiver seg på for å henge med. Plutselig skal alt fra dildoselgere og turtøyprodusenter, til NSB og Forsvaret ha en dialog med oss på diverse sosiale medier.

Vel, jeg gidder ikke å “koseprate med Forsvaret” på «Futurebook», eller diskutere med dildoer og vinterklær på Twitter. Jeg vil prate med mennesker, og det vil alle andre også. Markedsførere bør derfor nøye seg med å lytte og informere, og overlate dialogen til mennesker:

1. Lytt (følg med på hva som sies om deg, ditt produkt, konkurrentene og markedet ditt)
2. Informer (svar på kritikk og spørsmål, samt kom med forslag og tips ETTER at du lyttet)
3. Dialog (la de ansatte bruke sosiale medier i arbeidstiden – hvis de har lyst)

Kondomeriet skjønte dette, og webredaktør Kjersti Antonsen endret Twitternavnet fra @kondomeriet til @kondomeriet_kje. Nå er det ikke en dildo, men et reflektert menneske jeg snakker med.

Om denne dialogen fører til mer salg vil jeg ikke røpe. Slike private detaljer forteller man bare til sine venner på «Fuckbook». 😉

Jeg var litt flau da jeg skrev den, og den kommentarartikkelen er en direkte årsak til at jeg ikke jobber i PR-bransjen i dag…

Nå skal ikke jeg argumentere for at alle skal skrive som meg. Jeg har en skrivestil som ved flere anledninger har skapt problemer for meg selv. Det er ikke fordi jeg på død og liv må skrive vulgære ting eller være krass mot mine meningsmotstandere.

Jeg skriver mye relativt tørt fagstoff, og har ingen problemer med å forholde meg til skrivestilen til de jeg jobber for, men noen ganger er det godt å skrive litt mer spontant. Det er en god ting, som jeg synes verdsettes i alt for liten grad i dagens alt for politisk korrekte samfunn.

Hvorfor er det så farlig at vi skriver med litt snert?

Hvorfor skal vi alle på død og liv kastreres på Twitter, på Facebook, på bloggene våre, i avisspaltene og i det offentlige ordskiftet?

Hvorfor må vi være så redde for å tabbe oss ut og skrive noe dumt?

Hvorfor må vi holde kjeft?

Noen av mine beste venner er folk jeg har blitt kjent med etter en heftig krangel. Man vet noe mer om en person etter at man har vært i tottene på hverandre. Man vet hvor man har hverandre, og man vet hvem som faktisk evner å ta til seg ny informasjon og revurdere sitt syn etter en skikkelig debatt.

Det vet man ikke når man snakker med et glansbilde av et aksjeselskap uten sjel.

Lag gjerne egne Twitter-brukere for Gule Sider, Posten, Forvaret, Kondomeriet, Aftenposten, NSB, PST  og alle andre aksjeselskaper og organisasjoner. Bruk disse til å spre informasjon slik at den er allment tilgjengelig, men overlat det sosiale samspillet i sosiale medier til sosiale mennesker.

Jeg vil mer enn gjerne ta en øl med personen som tvitret om øl fra @gulesider. Det høres ut som en sosial person, og jeg liker å prate med sosiale mennesker.

Det jeg ikke liker, er å prate med selskaper. Jeg tar gjerne en prat med folk som jobber i Gule Sider, men jeg vil ikke sitte til bords med et aksjeselskap på festmiddagen.

Og med det tillater jeg meg å ta en skål for og med den ansatte tvitreren i Gule Sider.

Skål for deg og din “tabbe”!

(Velg selv om du vil rope skål tilbake fra @gulesider eller fra din private bruker.)

  • http://kvinnekonger.no Kvinnekongen

    Hurra for et morsomt innlegg. Jeg er glad for at bedrifter kommer seg ut i sosiale medier. Synes også det er fantastisk når jeg kan spørre om ting, få tilgang til bedriftenes fagpersoner i noen tilfeller, og blir bevisstgjort om bedrifter har relevant informasjon eller kunnskap som er verdifull. Det kan til og med være at jeg kjøper et og annet produkt som direkte konsekvens av info bedrifter har produsert i digitale sosiale sfærer.

    Så synes jeg det er ekstra stas når personene dukker opp bak logoen! Slike eksempler som ovenfor er bare søte og fører merkevaren rett til hjertet. En liten “tabbe”, kanskje, men ingen biggie :) Som regel vil bedrifter slette alle spor av slike tabber, men noen ganger kan de vel bare få leve!