Kampanje-analyser

For ikke å kaste bort hele dagen, benyttet jeg tiden på Gardemoen til å skrive en analyse til spalten min i Kampanje. Det ble den andre denne uken, ettersom den jeg skrev i helgen ikke ble publisert før i går.

I utgangspunktet skal jeg skrive en analyse i uken, men jeg har ligget litt bak skjemaet og det var deilig å ta den igjen. Det tar som tidligere nevnt ganske lang tid å skrive disse analysene, og denne er intet unntak selv om jeg i og for seg ble ferdig i løpet av noen timer på Gardemoen og Sola.

Datalagringsdirektivet

Måten Datalagringsdirektivet truer kildevernet er noe jeg har snakket om og tvitret om i lang tid, samt at jeg lenge har tenkt på hva jeg skal skrive om det i en analyse. Utfordringen er at jeg har blitt regelrett forbannet hver gang jeg har tenkt på det, og har derfor utsatt den ved flere anledninger.

I dag var imidlertid tiden inne igjen, og når jeg først skrev gikk det ganske fort.

Det startet forøvrig med noe helt annet. I går kveld brukte jeg 30-60 minutter på litt research rundt kildekonflikten til finansmannen Arne Fredly. Tanken var å gjøre litt forarbeid til funksjoner som Gravemaskinen skal få i fremtiden. Jeg fant mye interessant på den tiden, men ikke nok til en sak i seg selv, og ikke nok til å lage et malmønster for fremtidig funksjonalitet. Dermed lot jeg notatene ligge.

Noen av de fant veien inn i dagens analyse, men langt fra alt. Det er tross alt mye jeg ikke ønsker å avsløre om privatpersoner, og ei heller alle metodene – selv om de er både åpent tilgjengelige og lovlige. Min interesse dreier seg først og fremst om personvernsproblematikken, og pressens manglende kritiske spørsmål.

Det er mange andre som har engasjert seg i kampen mot Datalagringsdirektivet på en utmerket måte, og jeg nøyer meg med å bidra på de områdene der jeg ser de andre ikke har dekket. Denne gangen ble det pressevinklingen, og tidligere har det vært det tekniske aspektet.

Samfunnsoppdraget

Selv om jeg i praksis ble sparket ut av mediebransjen i november, og selv om jeg irriterer meg veldig over mye av journalistikken som gjøres, er jeg i et hat/elsk-forhold med pressen. Jeg mener samtidig at den har en nøkkelrolle i samfunnsutviklingen, og en av de viktigte grunnene til at jeg skriver spalten i Kampanje, er at jeg ønsker å påvirke bransjen til å gå i riktig retning.

Det betyr ikke at alle må være enig med meg, men at pressen gjør sitt samfunnsoppdrag. Det vil si at de stiller de rette spørsmålene i de rette sakene til de rette personene.

Dessverre skjer det i alt for liten grad i dag, og det må papirnostalgikerne ta ansvaret for. Pressen er fortsatt mest opptatt av å bevare papiravisene, og ikke fullt så interessert i å dekke det som faktisk påvirker og endrer samfunnet. Hvis ikke pressen snart våkner, vil det ødelegge for mediene uansett hvor mye de får i pressestøtte.

Det finnes mange positive elementer, og det er mange enkeltpersoner som gjør en faktisk journalistisk innsats, men helhetsbildet er dessverre ikke så bra.

(R)evolusjon

Jeg har valgt å ta et litt aggressivt standpunkt i denne debatten, men jeg ønsker egentlig ingen revolusjon. Jeg ønsker en evolusjon. Dersom pressen svikter vil den dø, og en ny presse vil reise seg fra asken.

Problemet er at det tar for lang tid, og det skjer for mye nå til at vi som samfunn kan vente 10-12 år på at det skjer. Det beste er om vi får pressen med oss over på internett.

Tiden begynner imidlertid å renne ut, og i løpet av året får vi svar på om vi må droppe plan A og gå for plan B. For de som ikke har lest det før, er dette alternativene:

• Plan A er å redde journalistikken og journalistene
• Plan B er å redde journalistikken fra journalistene

Foredrag

Tross min selvvalgte aggressive fremføring av argumentene, som noen forsøker å ignorere, er det stadig flere som begynner å lytte.

På flybussen inn til Stavanger sentrum ringte en student fra UiB som skulle gjøre videoinnslag om argumentene for og mot NJ’s forslag om nettlisens for å finansiere journalistikken. Norsk Journalistlag mener det er en god ide, mens jeg har slaktet forslaget i min analyse. Studentene ringte for å få forslag til person i Bergen de kunne intervjue etter å ha lest den analysen, og det fikk de.

Jeg har også blitt invitert til å holde et foredrag om kvalitetsjournalistikk på nettet i regi av Oppland Journalistlag neste torsdag. Det er ikke et stort arrangement, men jeg setter stor pris på at de ønsker innspill fra en mann som meg.

Dessuten har jeg og NJ samme mål selv om jeg som regel er uenig med de om virkemiddel. De vil ha mer kvalitetsjournalistikk, og det vil jeg også.

Den andre foredragsholderen er forøvrig Trygve Aas fra Dagens Næringsliv. Jeg ertet ham litt på e-post, og skrev at jeg skal fortelle hvordan fremtidens nettjournalistikk blir bedre enn journalistikken noen gang har vært. Han svarte med å skrive at han skulle fortelle hvorfor den er så elendig i dag.

Jeg lar ham leve i troen av at dette blir en “walk in the park”…

Så får vi se om han leser mine analyser, eller om han stiller uforbredt. Jeg skal ihvertfall spørre ham om hvilke sakerfra papiravisene i fjor og i år som i hans øyne er de viktigste eksemplene på god utførelse av pressens samfunnsoppdrag.

Hovedprosjektet mitt er imidlertid Gravemaskinen, og det slo meg at jeg egentlig har skrevet veldig lite om det her på bloggen selv om jeg har snakket om det med mange over en ganske lang periode. Jeg tenkte derfor å skrive litt om det her nå.

Gravemaskinen er et redaksjonelt IT-system for å effektivisere, forbedre og økte omfanget av gravejournalistikken, samt analysere og kvalitetssikre all journalistikk.

Sammen med Amund og Thomas fra Atbrox, bygger vi systemet som en netttjeneste ute i nettskyen, dvs. på serverparken til Amazon Web Services. Dette gjør det mulig å oppdatere systemet fortløpende, både teknisk og med nye offentlige kilder.

Gravemaskinen kan ses på som en «digital deepthroat». På samme måte som den legendariske kilden i Watergate-saken sier «follow the money» og peker journalistene i riktig retning, skal systemet gi journalistene redaksjonelle tips og hint med utgangspunkt automatiserte analyser av kildemateriale og offentlig tilgjengelige kilder som årsrapporter, skattelister, offentlige utredninger (NOU), domsavsigelser, pressemeldinger m.m.

Vi skal i praksis levere tre ting:

• Gravemaskinen – det tekniske systemet
• Offentlig data i strukturert form
• Redaksjonell kompetanse relatert til systemet

Selve systemet skal finne frem til redaksjonelt interessante faktaopplysninger i utvalgte kilder på nettet. I første omgang er det informasjon fra nettaviser, men etterhvert skal også åpent tilgjengelig informasjon fra departementene, kommunene og offentlige etater legges inn.

Det samme skal vi gjøre med andre offentlige kilder som helt eller delvis er tilgjengelig. Her er vi i mange tilfeller avhengig av at staten slipper sine data frie, slik at vi ikke selv må bruke for mye tid på selve innsamlingen av datamaterialet. Hvis vi f.eks. må samle inn årsregnskaper manuelt, blir det for tidkrevende.

Vårt viktigste bidrag blir å finne redaksjonelt interessant informasjon og presentere det på en oversiktlig måte for journalister.

Ettersom løsningene vi jobber med er svært kompliserte, samtidig som journalistikk er et veldig variert arbeidsfelt, er det urealistisk å tro at algoritmer og et IT-system kan løse problemene en gang for alle. Vi skal derfor fokusere på basisfunksjonalitet, og bruke det som fundament for raskt kunne levere løsninger på redaksjonelle behov som dukker opp.

I praksis vil vi i slike situasjoner måtte gå opp løypa manuelt ved å gå direkte på rådataene i systemet, samt lage nye algoritmer og løsninger. Når det er gjort, vil vi bruke erfaringene derfra til å hente ut mønstre som igjen kan programmeres slik at lignende redaksjonelle søk i Gravemaskinen senere kan gjøres hel- eller halvautomatisk. Dette vil ta tid, men ved å bidra som en slags redaksjonell backoffice-funksjon med datastøttet journalistikk ved hjelp av Gravemaskinen regner vi med å kunne bidra med mye selv i en tidlig fase.

Formelt sett er ikke utviklingen av Gravemaskinen påbegynt, men Sitatsjekk er i praksis den første funksjonen i tjenesten. Alt vi bygger for å finne ut hvem som sa hva til hvem og når, gjenbrukes i Gravemaskinen når vi er klare for å hente ut andre typer informasjon fra andre kilder.

Dette ble en kjapp intro, og jeg skal blogge mer om Gravemaskinen etterhvert. Gravemaskinen kan i grove trekk oppsummeres med disse hovedbruksområdene:

• Redaksjonelt verktøy for gravejournalistikk
• Analyseverktøy for å evaluere journalistikken som gjøres
• Plattform for nye redaksjonelle tjenester

Der fortalte Mediestøtteutvalget’s leder Yngve Slettholm om prosessen så langt, mens andre kom med innspill, enten det var fra salen eller i paneldebatten.

De som fulgte mine Twitter-meldinger fikk med seg at det ble sagt mye rart på møtet, og de som ikke fikk det med seg kan puste lettet ut over å ha sluppet å lese mine frustrerte utblåsninger.

Liste ble lagt ganske lavt da Professor II ved Høgskolen i Volda kritiserte Slettholm for tidligere uttalelse om at papiravisene trolig er borte om 25 år, og da historikeren stilte det åpne spørsmålet “Har pressen vært for positiv til internett?”.

Jeg hadde bestemt meg for å holde kjeft, men 11:50 greide jeg rett og slett ikke mer.

I løpet av dagen stilte jeg ett spørsmål, det første.

Spørsmålet var til Slettholm, og det gikk på hvorvidt det er åpent for flere å komme med konkrete innspill til Mediestøtteutvalget. Jeg poengterte at det var fint lite konkret i de forslagene som ble sendt inn, og lurte derfor på om det var åpent for bloggere og andre med redaksjonelle ambisjoner å komme med innspill.

Det var det, og Slettholm påpekte også (flere ganger) at utvalget leser nettdebatten for å få med seg meninger fra flere.

Selv om det er veldig gledelig, er det ikke nok. Mediestøtteutvalget har en kjempevanskelig jobb foran seg, og selv om mandaget er godt og utvalget noenlunde fornuftig sammensatt, må de gå en veldig vanskelig balansegang.

Ettersom mediene selv ikke har noen konkrete forslag, må utvalget komme med egne. Hvis de er for radikale, vil rapporten arkiveres i Enron-maskinen (makuleringsmaskin – Jeg bodde i Houston rett etter at Enron gikk overende, og bruker alltid dette navnet), og hvis de er for konservative vil arbeidet være meningsløst.

Slettholm poengterte da også selv at ingen av innspillene kom med konkrete forslag innenfor eksisterende økonomiske rammebetingelser. Det er ikke så rart, ettersom det er en vanskelig øvelse som nødvendigvis vil ramme andre, noe som igjen inviterer til motangrep.

Det mest konkrete forslaget Medieutvalget har fått er derfor NJ’s forslag om nettlisens, et dårlig forslag som jeg analyserte i min Kampanje-spalte.

Det beste forslaget kom i mine øyne fra Fagpressen, som mener man må ta utgangspunkt i det de kaller “vesentlig journalistikk”. Det er et godt begrep, men definisjonen mangler, og det erkjenner også Fagpressen. De mener det bør utredes, og det er jeg enig i.

Uansett, så står Mediestøtteutvalget tilnærmet på stedet hvil når det gjelder konkrete forslag, selv om de selvsagt har gjort mye godt arbeid. Slettholm sa også at de fortsatt befinner seg i faktainnsamlingsfasen, og det betyr at det ikke er for sent å komme med gode forslag. De vil bli seriøst vurdert.

Jeg har – som vanlig – mine meninger om hva som bør gjøres, og jeg vurderer om jeg skal komme med konkrete forslag direkte, eller om jeg skal nøye meg med å skrive litt mer generelt om det i mine kommende analyser.

Uansett, så håper jeg flere nettentusiaster, enten det er nettaviser, bloggere, tvitrere eller andre, setter seg ned og tenker litt ordentlig gjennom problemstillingen for så å komme med konkrete forslag. Hvorvidt det sendes inn direkte, eller skrives i et blogginnlegg er ikke så farlig.

Det viktigste er at det blir en skikkelig debatt med seriøse forslag, og det er noe nettdebatten egner seg godt til.

Mediestøtteutvalget vil ha ditt innspill, og du har ingen grunn til å klage på sluttrapporten hvis du ikke har bidratt.

PS! Etter to timer med papirnostalgisk debatt, ba jeg om mikrofonen og spurte papirfolket om de viste at Datalagringsdirektivet truer kildevernet til all presse. Jeg bemerket at de neppe hadde kompetanse på området, ettersom de bare var opptatt av de å sikre “seriøse papiravisene”. Det ble stille en liten stund, før nestemann skiftet tema…

Det var en lærerik erfaring som frister til mer. Foreløpig har jeg nøyd meg med å oppgradere Sitatsjekk til 1.1, men jeg holder også på med en prototype av en løsning for hvordan jeg mener innholdslesere bør se ut på mobiler og andre bærbare enheter med berøringsskjerm.

Den har fått arbeidsnavnet Nyhetssveip, og den virker allerede nå, men ytelsen er så dårlig at den i praksis er ubrukelig.

Jeg sitter derfor og lurer på om jeg skal prioritere å gjøre noe mer med den nå, eller om jeg skal la den ligge i skuffen en stund. Jeg hadde håpet å ha den klar i løpet av forrige uke, ettersom det ville vært en god demo av temaet i jeg har skrevet en analyse om til neste papirutgave av Kampanje, men ytelsesproblemene var ikke enkle å finne ut av. Jeg prøvde 3-4 forskjellige teknikker, og har noen ideer til, men det er frustrerende å bruke for mye tid på ting som  man ikke vet om man kan komme i mål med innen rimelig tid.

Det er også en utfordring at den neppe vil generere særlig inntekt selv om jeg hadde klart å få den på plass. Til det er det norske iPhone-markedet for umodent.

Jeg skrev en analyse om hva man kan forvente å tjene som norsk iPhone-utvikler for Kampanje for noen uker siden, og i forrige uke fulgte Dagbladet opp med en egen analyse som langt på vei støttet det jeg skrev. På Medielaben skriver de at bare Apple som tjener penger på norske iPhone-apps. De presenterer noen egne tall, samt et regnestykke som viser at det er et tapsprosjekt for store medieselskaper.

Jeg er enig i nesten alt de skriver, men er litt skuffet over at de ikke ser helt de samme momentene på tidsaksen. Medielaben legger vekt på at det er lite penger å hente i dag, uten å rette blikket fremover. Det gjør derimot digi.no, som i en artikkel også siterer meg fra min analyse.

Dagbladet har selvsagt rett i at det ikke er sørlig med penger å hente for norske iPhone-utviklere i dag, men det er ikke ensbetydende med at man bør la være. Det tar alltid tid fra et marked åpner nye muligheter til det blir gode penger av det. Selv Googles superprofitable Adwords var et tapsprosjekt de første årene.

Utfordringen er at man ikke kan vente med å begynne til markedet er lukrativt, for da er det andre som har tatt posisjonen. Det skaper imidlertid et problem for de som ikke har penger, noe som i praksis er de fleste. Man må være med store deler av veien, men man må ha råd til det og man må være forsiktig med å bruke for mye.

For Dagbladet, VG og flere av de store mediene bør ikke det være noe problem, og Medielaben skriver da også at programvareselskapene som lager programmene tar sin andel av risikoen. Et mediehus kan ikke bygge opp en egen utviklingsavdeling for noe som ikke er lønnsomt når man må bidra med store summer i sin andel av felleskostnadene, men det er lettere for enkeltpersoner og små selskaper å bruke litt tid og litt penger på å henge med frem til markedet løsner.

Nå er ikke jeg utvikler på heltid, og jeg er litt i tvil om hvor mye av tiden min jeg skal bruke på programmering i år. Det kan være at det er lurt av meg å henge med på dette, men isåfall må jeg prioritere hardt. Jeg har derfor ikke bestemt meg helt ennå, men regner med å bruke litt tid på å sette meg bedre inn i mulighetene frem til sommeren. Det er jo veldig gøy å programmere, og jeg må innrømme at jeg har savnet det de 5-6 årene som har gått siden sist jeg lagde mitt eget program.

Hvis jeg velger å videreutvikle prototypen kommer den uansett ikke i veien for videreutviklingen av Sitatsjekk, ettersom dette er en prototype på en teknikk som skal kombineres med både sitatene fra Sitatsjekk, og de nye API-kallene vi er i ferd med å lage.

Det har vært krevende, og akkurat nå sitter jeg med en vond følelse av at de ikke er gode nok. Det er ikke noe nytt, ettersom det er følelsen jeg har hatt hver eneste gang jeg har levert fra meg en analyse til Kampanje i år. Det er først når jeg leser de om igjen etter at de er publisert, at jeg får en god følelse igjen.

Så lang er jeg derfor ganske fornøyd med det som er publisert, men jeg merker at den påkrevde innsatsen tar mye mer på enn hva jeg hadde trodd. Jeg er derfor glad for at jeg ikke takket ja til enda en skrivejobb etter at jeg sluttet i min rekordkorte karriere i kommunikasjonsbransjen.

Jeg skriver for Kampanje av flere årsaker, og den viktigste grunnen er at jeg liker å skrive kommenterende analyser om mediateknologi og forretningsutvikling.

Det er et veldig krevende felt. Jeg bruker veldig lang tid på hver eneste analyse, og da snakker jeg bare om selve skrivefasen. Researchen kommer i tillegg, men den gjør jeg med glede. Den foregår da også i forbindelse med andre prosjekter jeg enten jobber med, eller har jobbet med, samt med utgangspunkt i samtaler med dyktige og spennende mennesker jeg har hatt gleden av å møte og diskutere med.

Den nest viktigste grunnen til at jeg skriver analysene, er at jeg ønsker å påvirke mediebransjens utvikling slik at den går i riktig retning. Jeg kommer fra IT-bransjen, bransjen som snur alle andre bransjer opp/ned, og vet derfor mye om hva som kommer til å skje i tiden fremover. Det er lettere å spå fremtiden enn hva folk tror. Utfordringen er å tidfeste hendelsene og vite hva slags overraskelser som kommer. Med litt slingringsmonn kan man peke mot nord, og så vil utviklingen gå i retning av et sted mellom nordvest og nordøst.

Mediebransjen er ikke den første som må omstille seg som en følge av IT-bransjens innovasjoner, og de er heller ikke den første bransjen som ikke klarer å lære av andre bransjers feilvvalg. Dette kan irritere meg veldig, noe som gjerne kommer til overflaten når folk i sentrale posisjoner uten peiling får lov til å skusle bort millioner av kroner på feilslåtte prosjekter som er dømt til å mislykkes. Jeg forsøker å besinne meg, men det er ikke alltid like lett.

Da er det lettere å være konstruktiv gjennom analyser der jeg forsøker å formidle mine tanker og ideer slik at andre kan lese dem. Ettersom det er ekstremt mye som må gjøres, kan jeg like gjerne dele mine ideer på de områdene jeg ikke har tid til å gjøre det selv. Hvis andre plukker det opp og gjennomfører noe av det helt eller delvis, er det uansett ett pluss. Så kan jeg bruke min tid på det andre ikke gjør.

Den tredje grunnen til at jeg skriver analysene, er at jeg ønsker å være en del av mediebransjen.

Det er rart med det, men på tross av alle veivalgene mediene har tatt som jeg mener er riv ruskende gale, så ønsker jeg virkelig å være en del av den. Det er ikke fordi jeg ønsker oppmerksomheten fra flest mulig, men fordi dette er bransjen som har størst påvirkningskraft på alle andre bransjer og dermed det såkalte kunnskapssamfunnet vi lever i.

Denne makten er bare indirekte, men det er godt nok for meg. I mange tilfeller er da også denne indirekte påvirkningen mer virkningsfullt enn hva selv de mektigste politikerne kan klare å få til gjennom sine konkrete vedtak. Mediebransjens makt ligger i å velge hva som står på agendaen, samt å stille kritiske og undersøkende spørsmål for å avdekke skandaler før katastrofen er et faktum. Dette gjøres, men dessverre i alt for liten grad. Jeg ønsker derfor å være en av brikkene i mediebransjen som påvirker dette i riktig retning.

Sånn sett kan denne grunnen også beskrives med ordene merkevarebygging og markedsføring, ettersom jeg håper at de som leser analysene sitter igjen med inntrykk av at jeg er en av de som skjønner hva som skjer og hva som må gjøres.

Den fjerde grunnen er pengene jeg får for å skrive disse analysene. Det ville vært greit betalt, hvis det ikke var for at jeg bruker så lang tid på hver enkelt analyse.

Det er selvvalgt, så jeg skal ikke klage, men det gjør at jeg må sikre meg andre større inntektskilder ved siden av. Det arbeidet pågår parallelt, men jeg har nok prioritert det litt for langt ned på listen min.

Hovedprosjektet mitt går som det skal, og selv om utviklingen ikke er så synlig eksternt er jeg veldig fornøyd med å se at konturene av visjonen min begynner å vise seg i våre interne prototyper. Vi jobber med noen kommersielle prosjekter rundt dette nå, men jeg tror ikke det vil bli økonomisk bærekraftig helt med det første, selv om det trolig gir nok penger til å betale noen av de faste utgiftene mine/våre.

Den femte grunnen gir seg selv. Jeg er ingen risikosøkende galning, men så lenge jeg har gjort et analytisk forarbeid og sikret meg et fundament hvis noe skulle gå galt, trives jeg godt i litt usikre og turbulente perioder.

Jeg har evnen til å gjøre rutinearbeid når jeg må, og det beste eksempelet på det er vel min evne til å trene svømming på konkurransenivå i totalt 13 år, men hvis jeg skal orke slikt arbeid må det være for å nå et mål. Hvis jobben går ut på å holde fortet, fungerer jeg rett og slett ikke.

Da jeg jobbet som IT-konsulent var jeg veldig dyktig til å rydde opp i prosjekter som hadde gått til helvete (ordet må brukes som beskrivelse – beklager), eller i oppstarts- og avslutningsfasene, men jeg var knapt middelmådig på oppdrag med rutinearbeid.

Flere har fleipete sagt at jeg trenger litt turbulens, og at hvis jeg ikke har det, så skaper jeg det. Det er en ubehagelig sannhet som jeg har tenkt mye over. Jeg blir sliten som alle andre, og ønsker av og til at jeg skulle klare å sitte fornøyd med en helt grei rutinejobb, men jeg vet med meg selv at det ikke vil fungere over tid.

Det beste for meg vil være å jobbe på prosjektbasis, men med et par faste holdepunkter som gjør at jeg ikke sporer helt av når jeg blir for ivrig. Der er jobben som spaltist for Kampanje perfekt selv om den er svært krevende. Ved å måtte levere en analyse innen feltet jeg jobber med hver uke, samt to analyser (nesten) hver måned til bladet, får jeg den røde tråden jeg trenger.

PS! I går / i dag kom Kampanje med den første papirutgaven der jeg har to artikler på trykk. Den ene er en analytisk gjennomgang av strategien og teknologien som ligger til grunn for Amazon’s Kindle, og den andre er mitt første (og siste) forsøk som “sexspaltist”.

Du finner den i større Narvesen-kiosker, og slik ser den ut:

Jeg har lenge vært fascinert av den enorme kompleksiteten i store byggeprosjekter, og spesielt de høye byggekranene.

Etter flere måneders innsats da jeg jobbet i Teknisk Ukeblad, fikk jeg til slutt ordnet adgang til toppen av den høyeste kranen. Den hadde en lastehøyde fra kroken og ned til bakken på hele 91 meter, noe som er markant høyere enn de kranene som står der i dag.

Vi fikk vår reportasje, og Eirik tok to spesialbilder som fikk hver sin artikkel:

• Test din høydeskrekk, er et interaktivt 360-foto der man kan snu seg i alle retninger og få et skikkelig inntrykk av hvordan det er å være så høyt oppe.
• Oslo-utsikten ingen kan kjøpe, er et 110 megapiksel stort bilde.

Nå har Eirik Urke åpnet nettbutikk der dette gigantiske Oslo-bildet kan kjøpes i storformater:

• 140*50cm
• 280*100cm

Noe av det som gjør Oslo-bildet ekstra interessant, er at det er tatt fra en kran langt oppe i luften. Det betyr at bildet viser alt av Oslo, og ikke går glipp av bygningen vi eventuelt måtte tatt bildet fra.

Eirik er en fotopioner som jobber med å presse grensene for hva som er mulig, og etter å ha jobbet med ham på et par fotooppdrag kan jeg gi ham min varmeste anbefaling.

Hadde ikke  et slikt  stort bilde av Oslo gjort seg godt i resepsjonen på arbeidsplassen din?

Den ble litt lang, men jeg synes dette er viktig så jeg republiserer mitt innspill også her:

Dette er et bra innlegg, og du har mange gode poeng, men jeg mener du bommer litt i vinklingen din.
Ja, det kommer noen kraftsalver på Twitter, men det er bra at det er der det kommer. De færreste er anonyme der, og det betyr at man må stå inne for det man har tvitret.

Hvis man har tråkket over streken, så må man velge å stå for det eller beklage. Hvis en unge blir mobbet på skolen, så vet ikke andre om det. Dessuten er det jo alltid et flertall av vitnene (mobberne) som kan fortelle læreren hvem sin skyld det var…

På Twitter kan man se hvem som har mobbet, når og hva de har tvitret. Det betyr at man kan gå rett til vedkommende og be vedkommende utdype sin “kritikk”.Med mindre du er en psykopat, så vil  du med all sannsynligvis beklage din oppførsel hvis du har skjelt ut en person.

Puls BØR bruke Twitter. Det vil gi en oppdragende effekt. Ingen liker å legge igjen et inntrykk av at de er mobbere. De fleste mobbere er jo flinke til å skjule sine spor.

Dessuten er det alltid lett å slenge dritt bak ryggen på noen, men det krever ryggrad å si det samme ansikt til ansikt – hvis man faktisk mener det man sier.
Den svenske tolletaten hadde et teknologisk eksempel som forklarer denne delen av menneskets psykologi. De hadde en webside der de besøkende kunne komme med tilbakemeldinger, og tollvesenet er ikke akkurat verdens mest populære.

Så la de ut et tegneserieansikt, og mer skulle ikke til. Oppførselen ble markant bedre fordi de besøkende følte at de snakket med noen (noe).

Dette blir enda bedre når man snakker med et ekte menneske, og det er da også dette som er oppskriften for å få til gode nettdebatter i forumet under nyhetsartikler. Irriterte lesere som blir hørt, roer seg ned. Det hender til og med at de beklager oppførselen sin etterpå.

Søk på “Nettdebatten er samfunnsdebatten” for en av mine lengre artikler om dette.

Twitter er et viktig middel for å løfte kvaliteten på nettdebatten. Hvis Puls og andre velger å ignorere den i frykt, blir det på samme måte som når lærere ikke orker å snakke til barneskolepøbler når de gjør noe galt.

Twitter og all annen nettdebatt trenger en dose oppdragelse, og den må gis gjennom deltagelse og synliggjøring.

Mvh
Anders Brenna
Medieutvikler

Meld deg inn i kunnskapssamfunnet, er en gjennomomgang av hva som egentlig får lesere til å betale for nyheter.

Den er 15.889 tegn lang, noe som er litt over gjennomsnittet for en vanlig artikkel. Det er langt fra min lengste, og jeg har faktisk kuttet mye før jeg sendte den inn.

Likevel er det noen som klager på lengden, og for å blidgjøre de kommer kortversjonen her:

Akkurat nå sitter jeg på Burger King, en av spisestedene med både god sitteplass og et velfungerende internett. De har dessverre ikke tilbudt det som jeg mener er kunnskapssamfunnets største flaskehals: stikkontakter.

Batteriet på min laptop er ganske bra, men går snart tomt. Resten av dagen kommer jeg derfor til å sette meg et annet sted.

Jeg tibringer litt tid på kafeer, men Oslos kaffebarer har dessverre for stort fokus på kulhetsfaktoren, og for lite fokus på arbeidsmulighetene. Det er en av grunnene til at jeg savner Starbucks i Norge. De har skjønt det.

Flesteparten av dagene jeg er i byen, stikker jeg innom noen gründerbedrifter og noen mediehus. I tillegg til mat over hodet, og en stikkontakt, får jeg litt ekstra inspirasjon når jeg sitter og jobber i disse miljøene.

Gründerne gir meg håp om å lykkes, samt noen å diskutere utfordringer med som vet hva jeg snakker om, mens mediebedriftene jeg sitter hos gir meg inspirasjon til å fortsette utviklingen også på dager da jeg ikke får til noe som helst.

Det er ingen hemmelighet at jeg ofte er svært frustrert over norske mediebedrifters tafatte og kunnskapsløse tilnærming til utfordringene, men når jeg sitter sammen med mediefolk som tar grep, kommer troen og håpet raskt tilbake. Dessuten får jeg også verdifulle innspill om hva som egentlig trengs, slik at utviklingen kontinuerlig kan justeres for å holde riktig kurs.

Ettersom det er mange vennligsinnede sjeler med sympati for uteliggere (gründere), mangler jeg ikke kontorplass. Jeg prøver imidlertid ikke å misbruke gjestfriheten. Jeg sitter aldri samme sted to dager på rad, og sjeldent to dager på samme sted i løpet av en uke.

Dessuten tar jeg med mine egne mobile bredbånd, slik at jeg ikke er verken en sikkerhetsrisiko for nettverket, eller en belastning på IT-ansvarligs tid.

Ja, du leste rett. “mine”, i flertall. Jeg har følgende trådløse mobilnett:

• Ventelo mobilabonnement på iPhone 3G
• Netcom Mobilt bredbånd på iPhone 3GS m/tethering til laptop
• Telenor mobilt bredbånd på USB-stikke/3G-trådløs hub
• ICE trådløs router med batteri (varer 1-2t)
• Netcom 4G – virker bare på Windows i Bootcamp på min Macbook

Dette gjør meg nok mer mobil enn de fleste…

Et slikt utvalg gir meg stor fleksibilitet, men for meg dreier det seg om mer enn det. Jeg har bestemt meg for å prøve et halvt år uten fast internettlinje i leiligheten min.

Det fungerer godt, men ikke bestandig. Noen ganger er nettverkene litt ustabile, eller så har jeg brukt for mye av månedens bredbåndskvote. Det er en del av gamet til en early adapter, og det er slike problemer jeg ønsker å teste når jeg gjør mine halvårstester.

De går i korte trekk ut på å prøve teknologier og produkter i fast bruk, slik at jeg kan gjøre meg en skikkelig kvalifisert mening om potensialet.

Ved siden av mobilt bredbånd, har jeg et tilsvarende prosjekt med å leve uten printer. Det har vært noen frustrasjonsøyeblikk, men jeg er fast bestemt på å klare meg uten printer i både privatlivet og i jobbsammenheng for å se om jeg kan klare et papirløst liv. Først da vet jeg hva jeg snakker om.

Dette er forøvrig samme metode jeg bruker når jeg setter meg inn i lesebrett, tablets, nettskyen, boklesing på mobiler og andre nye løsninger. Hvis man med troverdighet skal rapportere, analysere eller gi råd, så holder det ikke å se en PowerPoint-presentasjon, lese en pressemelding eller ta et overfladisk blikk. Skal man være så bastant og påståelig som jeg ofte er, så må man vite hva man snakker om.

Nå er ikke det et mål i seg selv å være påståelig, men det blir fort slik når jeg utfordrer etablerte sannheter som har fått feste seg blant de som ikke gidder å se under panseret. Dessverre er slike mennesker nesten alltid i flertall.

Ulempen med slike tester viser seg nå. Batteriet på min bærbare er snart tomt, så jeg får publisere dette, og nøye meg med internett på mobilene frem til jeg finner et sted med stikkontakt.

I forrige uke fortalte jeg at jeg begynte som tilknyttet kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller ved siden av mitt eget prosjekt med Sitatsjekk og Gravemaskinen. Den samme uken begynte jeg også som fast spaltist i Kampanje.

Det ble dessverre ikke så mye jobbing på meg der, selv om jeg ble godt mottatt og følte at jeg hadde havnet på rett sted. På de få dagene jeg rakk å tilbringe på kontoret lærte jeg utrolig mye, og fikk også en forståelse av hvor strategisk viktig kommunikasjon kan være for en bedrift også utenfor pressefeltet. Jeg ble inspirert til å bruke kommunikasjonskompetanse i andre sammenhenger, og må rett og slett innrømme at det er en liten nedtur å ikke skulle jobbe med folkene i B-M.

Som deltidsarbeidende kommunikasjonsrådgiver ved siden av andre prosjekter viste jeg at jeg kunne komme opp i interessekonflikter, og da spesielt i forhold til mitt hårete mål om å løfte nivået på journalistikken i norske redaksjoner ved å lage et verktøy for gravejournalistikk. Jeg tror fortsatt at jeg skulle klart å gå den balansegangen, og det var da heller ikke grunnen til at vi etter en samtale på mandag kom frem til at mine prosjekter kan bli vanskelige å kombinere.

Som nevnt, har jeg begynt som fast spaltist i Kampanje. Der gjør jeg ikke journalistikk, men skriver analyser/kommentarer. Skillet er viktig, ettersom jeg ikke ønsker å misbruke eller bli mistenkt for å misbruke kraften som ligger i å intervjue noen, og så parallelt gjøre noe kommersielt med utgangspunkt i informasjon fra intervjuet eller i forhold til det jeg skriver.

Ettersom jeg primært skriver om teknologi og forretningsutvikling, er det ikke mange situasjoner der jeg kommer i en slik konflikt. Likevel, er det mine kommentarartikler i Kampanje som gjør at jeg slutter.

De som har lest det jeg har skrevet av kommentarer på bloggen min, i digi.no og i Teknisk Ukeblad, har nok lagt merke til måten jeg skriver. Noen blir provosert når jeg skriver ting rett ut, og jeg har også fått høre at noen har latt seg fornærme når jeg ikke har pakket inn mine meninger med de sedvanlige forbeholdene om ditt og datt som de fleste andre tar.

Dette bryr jeg meg ikke om, og så lenge mine kommentarer og analyser inneholder konkrete fakta og nye tanker som får leseren til å tenke over om jeg har rett eller tar feil, har jeg ingen betenkeligheter med å pøse på med egne private meninger. Jeg skal imidlertid aldri skrive en kommentar der jeg bare kommer med synsing.

Med dette som utgangspunkt burde det ikke være noe problem å kombinere spaltistjobben med å være kommunikasjonsrådgiver, og det var det da heller ikke. Men på mandag sendte jeg inn mine to analyser/kommentarer til den kommende papirutgaven av Kampanje.

Den ene analysen er en “typisk Anders-analyse” om Kindle som fikk tittelen “Kindle: The Good, The Bad and The Ugly”. Der tar jeg for meg hva jeg mener norske mediebedrifter må vite om det tekniske og forretningsmessige rundt både lesebrettet og det tilhørende økosystemet.

Den andre analysen er ikke akkurat typisk meg. Den omhandler hvordan markedsførere ikke skjønner sin rolle i dialogen i sosiale medier. Analysen er saklig, og faktaene er på plass. Utfordringen er språkbruken, og eksemplene. Tittelen er “I dialog med Kondomeriet”, og jeg innrømmer at jeg gruer meg litt til å se den på trykk.

Ettersom sistnevnte er litt utenom det vanlige, lot jeg min sjef i Burson-Marsteller lese gjennom den. Han lo av den, og hadde ikke noe personlig i mot at jeg satte den på trykk, men det er ingen tvil om at teksten ikke helt stemmer overens med profilen til et anerkjent internasjonalt rådgivningsselskap.

Vi diskuterte litt frem og tilbake, og kom frem til at den i seg selv ikke er et problem, men at det kan bli noen uheldige situasjoner hvis jeg fortsetter å skrive i samme sporet. Det har jeg ingen planer om å gjøre, men det fikk meg til å tenke. Problemet er ikke om jeg får lov eller ikke, problemet er om jeg begynner å legge begrensninger på meg selv og min stil i tilfelle jeg skaper problemer. Isåfall blir jeg en dårligere skribent, og en dårligere analytiker.

Dette er forøvrig en microutgave av pressens dilemma i kontroversielle saker om f.eks. publisering av Muhammed-karikaturene. Mediene som ikke publiserte når det var relevant, har lagt en begrensning på seg selv. Det kan tenkes at noen faktisk oppriktig mener at de selv ikke har gjort det, men skaden er allerede gjort. Kritikere kan med stor troverdighet kritisere dem for å ha latt seg kneble.

Nå tviler jeg på at det er en stor etterspørsel etter grov språkbruk og pinlige eksempler i mine analyser, men min konklusjon ga seg selv etter noen timer i tenkeboksen.

Hvis jeg skal fortsette å skrive, og få et kick av å se det publisert, kan jeg ikke ha noen begrensninger utover saklighet og vanlig folkeskikk. Jeg valgte derfor å prioritere spaltistjobben i Kampanje, og takke nei til å jobbe videre sammen med Burson-Marsteller.

Den satt litt inne, og jeg kjenner at jeg nesten angrer litt nå mens jeg sitter her og skriver dette, men det var nok riktig valg for både meg og dem.

Dette betyr at jeg får mer tid til å fokusere skikkelig på Sitatsjekk og Gravemaskinen, men det betyr også at økonomien min blir en del strammere enn planlagt. Det tar tid å løfte disse tjeneste opp på ambisjonsnivået vårt, og det tar enda lengre tid å få det til å gå rundt økonomisk, men jeg vet hva jeg gjør og hva som venter meg.