Alt i alt tror jeg det var 12 bloggere som var invitert, deriblant Jo Christian Other House, Martin Bekkelund, Andreas Lunde og Eirik Solheim.

I motsetning til pressekonferanser, der jeg oftere sier nei enn ja takk, har jeg foreløpig en track record på 100 prosent ja til å stille på bloggekonferanser. Å få  prøve 5D Mark II og få skrevet ut et eget bilde på en av Canons storformatskrivere,  var bestikkelsene i boks. Da denne invitasjonen kom, takket jeg straks ja.

Hei Anders Brenna,

Canon vet at du er interessert i teknologi, og følger med på bloggen din fra tid til annen.

Canon vil veldig gjerne invitere deg til å delta på et eksklusivt men uformelt Canon-arrangement for bloggere onsdag 19. november.

Hensikten med kvelden er å vise deg hvilke muligheter som ligger innen utskrift av bilder med noen av Canons storformatskrivere. Du får se hvordan slike skrivere kan brukes, samt når de kommer best til sin rett.

Marcel Lelienhof, en av fotografene som Canon samarbeider med, har blant annet skrevet ut en hel utstilling på Canons storformatskrivere, og han vil være tilstede for å vise og fortelle om sine erfaringer når det gjelder bruk av slike maskiner. I tillegg får du muligheten til å  teste den nye toppmodellen Canon EOS 5D Mark II. Etterpå kan du se resultatet av testingen i stort format. Etter presentasjonen vil det være anledning til å ta en prat med Canon-folk på stedet. Det vil også være mulig å skrive ut egne bilder på en av storformatskriverne. De som ønsker det, kan ta med seg ett av sine favorittbilder i JPG-format på en USB-stick for å oppleve storformat på sitt beste!

I utgangspunktet er ikke printere interessant. Fra min tid i IT-bransjen har jeg lært at det er tre ting man bør snike seg unna når man jobber med IT-drift: Printere, backup og lisenser. Dum som jeg er har jeg jobbet med to (printere og lisenser) av de, mens min samboer i mange år var ansvarlig for den tredje (backup) på sin jobb.

Med storformatskrivere er det imidlertid litt annerledes. Det er en mulighet til å realisere målet om å ta noen bilder som er gode nok til at jeg kan være fornøyd med å ha de hengende på veggen. Det nivået er jeg ennå ikke på, men det er nå uansett gøy å prøve.

Jeg valgte derfor ut et bilde av minstemann fra en dag i sommer da vi tok en fototur på det nye Opera-bygget:

Med mindre du er blind, så ser du de sjenerende runde flekkene. Jeg så ikke de. Det skyldes nok at jeg hadde litt dårlig tid da jeg plukket ut bildet, men det var også en aha-opplevelse å se hvor proffe fotografer alle de andre bloggerne var. De hadde alle full kontroll på sine bilder, mens jeg stilte med ett som ikke var sjekket ordentlig en gang.

Bildet skal opp på veggen uansett. Nå sliter jeg bare med å få tak i en passende ramme, ettersom “alle” fotobutikker er lagt ned. Det beste tipset jeg fikk var å forsøke møbelforretninger, men det orket jeg ikke i dag.

Det var forøvrig fascinerende å se Canons skrivere i aksjon. Det går ikke fort sammenlignet med laserskriverne som spytter ut store dokumenter, men de er store. Den minste utgaven kunne skrive ut i 17 tommers bredde, og så langt som papirrullen strakk seg til. 17 tommer er nok til å skrive ut bilder i A2-størrelse, og skriverne i denne serien gikk helt opp til 60 tommer, noe som tilsvarer cirka halvannen meter.

Marcel Lelienhof (jeg sliter med å stave etternavnet, men jeg tror det er riktig) viste oss flere serier med bilder. Det er fascinerende å se hva man kan få til med noe så enkelt som et fotoapparat. Han hadde også noen gullkorn om personer og episoder han har vært borti i sin karriere. Jeg skal la være å sitere han på hva han sa om noen av sine “fotomodeller”, og isteden nøye meg med et mer generelt sitat:

- Jeg fotograferer mest kvinner, og de ber alltid om retusjering.

Sitatet er ekstra interessant fordi SV dagen før hisset seg kraftig opp over bruken av billedredigering, og at de vil ha en lovendring for å kreve at det alltid skal merkes.

Tilslutt kom det vi alle ventet på, 5D Mark II.

Jeg overlater til de andre å gi en ordentlig gjennomgang av det, og nøyer meg med å si at jeg ønsker meg et slikt. Problemet er at det koster litt mer enn hva jeg har av penger for tiden. Jeg argumenterte for at Canon burde inkludere en telefonsamtale for å overbevise min samboer,men jeg fikk gehør for det. Uten det må jeg nok vente litt.

De fleste har fått med seg spesifikasjonene til kameraet, men en opplysning som jeg ikke hadde fått med meg er at kameraet har en innebygd database. Den inneholder informasjon om mange av Canons objektiver slik at kameraet skjønner hviklet som er koblet på, slik at den automatisk kan justere for bildesvakheter i ytterkantene av bildet. Det er nødvendig for proffene, fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å lagge perfekte objektiver uten at de blir gigantiske og svinedyre.

Arrangementet ble holdt i FotoVideo’s lokaler i Oslo, og det var første gang Canon gjorde noe sånt. Jeg opplevde det som et kult initiativ, s elv om jeg kanskje sitter igjen med et inntrykk av at mange av oss bloggerne ble håndplukket fordi vi har en eller annen tilknytning til mediebransjen. Det er forståelig, men også litt synd.

Jeg vil likevel gi de skryt for å prøve det ut, og jeg håper de og andre gjør noe lignende også i fremtiden.

Saken kom egentlig på slutten av fredagen, men da var vi slitne og vi følte at en så viktig sak bare ville drukne i mengden av det vi selv mener er gode saker. Vi utsatte den derfor til mandag morgen, slik at vi kunne kjøre den på topp. Der ble den liggende hele dagen gjennom.

Så fort den var ferdig skrevet, satte jeg meg ned for å skrive en kommentar om kartdata-saken. Jeg valgte bevisst å slå litt hardt med tittelen: Regjeringen sletter Norge fra kartet, og fulgte opp med en ingress der jeg sa klart og tydelig i fra at “Statsminister Jens Stoltenberg må snu. Hvis ikke må norske IT-selskaper gå til Google.”

Jeg er alt annet enn den første til å ta opp dette problemet. Frislipp av kartdata er en viktig sak for IKT-bransjen, og også for kunnskapssamfunnet vårt. Det pågår en rivende utvikling av nye tjenester, og dyr eller manglende tilgang til kartdata er en alvorlig hemsko for norske IT-bedrifter som forsøker å slå seg opp og frem med innovative nye tjenester.

Fra før av viste jeg fra mange samtaler med både IT- og mediefolk, at det var en utbredt frustrasjon om denne håpløse tankegangen hos politikerne som styrer landet. De har et budsjett de må dra i land, men mange ting fremstår som litt lite gjennomtenkt og det ønsket jeg å fremheve.

Jeg tok derfor en ekstra runde gjennom forskriften til ny offentlighetslov, og leste også gjennom årsrapporten til Statens kartverk for 2007. Det ble raskt tydelig at pengene Statens kartverk drar inn gjennom sitt salg er tilnærmet ubetydelig. Av en total inntekt på 757,1 millioner kroner, kom bare 10 millioner fra salg av såkalte analoge produkter og 24,6 millioner fra digitale produkter. Det er en så lav andel at vi snakker om peanutter.

Kommentaren falt tydeligvis i god jord hos våre lesere. Det nærmeste man kommer kritikk, er en leser som mener digi.no er feil sted for en slik kommentar:

Tviler på at noen i regjeringen leser Digi. Send inn artikkelen til en eller annen storavis, med en kopi direkte til regjeringen. Ellers nytter det lite.

Ser ofte at mange IT-folk klager, men så lenge det skjer i “våre” forum, kommer det ikke frem dit det egentlig trengs.

Selv om jeg hater å si det, så har han et poeng - selv om det ikke var helt blink. Politikere har en tendens til å lese det som står i papiravisene fordi det er det de er vant med. Heldigvis er det i ferd med å endre seg, selv om utviklingen går for sakte.

Jeg har tidligere skrevet at nettavisenes store problem er den fraværende merkevarebyggingen, og det er et poeng som er like relevant i denne sammenhengen. Hvis vi skal få politikerne til å lese nettaviser generelt, og digi.no spesielt, så må vi bruke tid og ressurser på politiske saker.

Det har vi hatt et bevisst forhold til det siste året, men det tar tid å få effekt av det. Dessuten går slike politiske saker gjerne litt på tvers av det mange tror er nettavisenes eneste filosofi: klikkhoring.

Politiske saker går som regel mye dårligere enn andre saker, men vi prioriterer de likevel. Vi kaller oss IKT-bransjens nettavis, og sier alltid at IKT-bransjen er kunnskapssamfunnets fundament. Den logiske slutningen av det er at vi må kjøre saker opp på den politiske dagsorden.

Nå tror ikke jeg at Jens Stoltenberg leser digi.no, men jeg er ganske så sikker på at noen av rådgiverne i kretsen rundt ham gjør det slik at de kan vise ham medietekster som de mener er relevante for ham. Dessuten er det andre departement som følger oss litt tettere…

En av leserne mener at vi bør dra i gang en kampanje rundt dette:

Kan digi lage et opprop/underskriftskampanje mot denne galskapen?

Eller hva sier du, Brenna?

Det er jeg ikke komfortabel med å gjøre. Som journalist og redaksjonssjef er jeg opptatt av at jeg og mine kolleger skal gjøre et stykke journalistisk arbeide med å få frem saker og opplysninger, men la leserne selv trekke sine egne meninger etter å ha lest sakene våre.

Unntaket er når vi skriver kommentarartikler, da skriver vi hva vi selv mener. Det er gøy, og jeg tror at det ofte er godt stoff, men det kan være problematisk. Jeg er derfor nøye på at vi ikke tar parti i kontroversielle saker internt i bransjen, med mindre det er helt opplagt at en av partene forsøker å misbruke journalistenes etiske plikt. Det har jeg opplevd flere ganger, men det får jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

I denne saken følte jeg at det var riktig å gå hardt ut og ta parti. Vi er som sagt IKT-bransjens nettavis, og vi må kunne si ifra sammen med bransjen når vi mener at noen gjør en alvorlig feilvurdering som vil gå utover hele IKT-bransjen. Det gjør det i denne saken.

Forøvrig synes jeg det er kult at leseren har en så muntlig oppfordring til meg i debatten. Det setter jeg stor pris på, og jeg tror han (og flere andre) formulerer seg slik fordi de merker at jeg deltar i debattforumet vårt.

Her kan du lese kommentaren på digi.no.

Tvert i mot. Jeg har brukt mye tid på et omfattende innlegg, men så dukket det opp noe som gjorde at jeg ble nødt til å legge det på is.

Når det er avklart så vil den uansett bli publisert her på bloggen.

I mellomtiden får jeg heller skrive om noen andre ting. Det er i utgangspuktet ikke noe problem, for det er nok av ting å ta tak i. Det er bare det at jeg ikke har lyst til å bruke tid på mange småsaker. Hvis jeg først skal gidde, så foretrekker jeg å gjøre noe som er litt omfattende.

Så, hvorfor skriver jeg et innlegg som er så kort som dette? Jo, fordi det hele er en liten test. Jeg skriver det i en lokalt installert Wordpress-applikasjon på en iPhone. Det fungerer ganske bra.

Det var en bra konferanse, og sammen med min kollega, Marius Jørgenrud, skrev vi 8 saker i løpet av de to dagene. Det var heller ikke snakk om korte notiser, men ganske lange og omfattende saker. I tillegg publiserte vi to artikler fra konferansen på fredag, og vi har noen på lur til mandag. 

Den ene av de to artikler vi publiserte i dag skrev vi ikke selv, og det var et tilfelle som jeg ihvertfall selv synes er interessant ut fra et medieobservasjonspunkt.

På onsdag tok jeg turen innom salen der Georg Apenes i Datatilsynet skulle holde foredraget “Når middelet håner målet…” Det skulle dreie seg om personvern, en oppgave som Datatilsynet er satt til å passe på.

Med Skatteetatens CD-tabbe friskt i minnet, og den svenske FRA-lovgivningen lå alt til rette for et interessant foredrag hvor det ikke burde være noe problem å få noen gode sitater og en interessant vinkling.

Interessen var da også stor, og det var ikke flere ledige plasser når jeg kom inn. Noen snudde i døra, mens andre sto langs veggen. Selv satte jeg meg på gulvet i midtgangen.

Jeg begynte å skrive notater, og det gikk ikke lange tiden før jeg fikk noen gode sitater.

- Har personvernet noen fremtid?

- Selvfølgelig har det en fremtid. Liksom pandaen utvilsomt vil overleve i zoologiske haver rundt om i verden.

Sitatene kom på løpende bånd:

- Her var både målet og middelet på hver sin ville vei.

- Derfor lar det seg gjøre å være prinsippielt veldig for og i praksis mot.

- Personvernets viktigste utfordrer er vårt behov for trygghet.

- For tiden vikarierer ’terroristen’ for ’døden’ i rollen som vett-skremmer og skepsis-lammer.

- Mens vi alle tar bestemt avstand fra ’Storebror’, har vi etter hvert kommet til å ha adskillig sans for ’Store Mor’.

- Store Mor er en storforbruker av personopplysninger. De er råstoff og byggestener, oksygen og proteiner.

Jeg skriver ganske raskt, og det ville ikke vært noe problem for meg å skrive en lang og omfattende sak med mange sitater. Jeg bestemte meg likevel for ikke å gjøre det. Den bærbare ble lagt til side, og jeg reiste meg isteden for å ta bilder og tok meg tid til å lytte uten å notere på resten av foredraget.

Da det var ferdig gikk jeg bort til Georg Apenes og sa at jeg ikke ønsket et “eksklusivt”1-til-1-intervju,slik noen andre journalister ville ha, men at jeg isteden ønsket å publisere foredraget i sin helhet på digi.no.

Det var greit for han, men han måtte først rydde litt i teksten sin ettersom den var skrevet for muntlig fremførelse, og ikke for å bli publisert. Etter å ha mast litt, så fikk vi det i sin helhet på fredag og da kjørte vi det som toppsak.

Det å publisere en kronikk er alt annet enn noe nytt. De fleste mediene gjør det regelmessige. Det som er nytt, ihvertfall for meg, er at vi stilte som journalister og valgte å publisere foredraget vi skulle dekke i sin helhet, istedenfor å skrive en egen sak.

Noen vil sikkert si at det var latskap, men det var det ikke. Det tar faktisk lengre tid å tilrettelegge en ekstern persons kronikk enn å skrive saken selv. Når man har vært ute og rapportert fra flere hundre foredrag, så sitter det godt i fingrene. Hvis man kan litt om fagfeltet foredraget dreier seg om, så klarer man å skrive saken veldig raskt. I dette tilfellet brukte jeg lengre tid på å tilrettelegge foredraget til Apenes, enn jeg ville brukt på å skrive en egen sak der jeg bare siterte ham.

Foredraget, eller kåseriet som det egentlig er, var langt. Det endte på hele 21.260 tegn. pluss 130 tegn til tittel og ingress. Det tilsvarer cirka 6 tettskrevne A4-sider, og er definitivt lengre enn hva Aftenposten tar i mot til sine kronikksider.

Mange mener fortsatt at det lange artikler ikke hører hjemme på verken nettet generelt, eller nettavisene spesielt. Dette er derfor nok en spiker i kisten til den “sannheten”. Kronikken til Apenes ble godt lest, og når man ser på debattkommentarene så ser man også at de leste den i sin helhet selv om den var lang.

Ikke bare ble den godt lest, den ble også godt likt:

Applaus!!!

Stående applaus til Apenes!!

Stående applaus, personer som klarer å se helheten og kjemper så innbitt for mine og dine rettigheter og frihet burde vært reist på sokkel.

Fantastisk innlegg Georg Apenes

Henger meg på. Strålende, og all honnør til Apenes. Vi skylder denne mannen mye.

Tusen takk, kjære Georg Apenes.

Flere begynte også å diskutere hva som bør skje videre.

Jeg vil utfordre alle politiske partier før stortingsvalget neste år å tydelig definere hvor de står i forhold til personvern og individets frihet generelt sett. Hvis dette kunne blitt en av de viktige valgsakene ville det kunne bety mye for den fremtidige utviklingen, som vi vel alle er bekymret for.

Alle var ikke enige med Apenes:

Det er jo bare syting - ikke noe forslag til løsning.

…

Trygghet er viktig. Jeg er ikke interessert i å ta fly med terrorister.

…

At min fastlege ikke kan sende sykehuset livsviktig info pga taushetsplikt når jeg ligger i koma på akutten? Det er faktisk slik det er i dag, og det er skremmende. Det skal mye til før “liv og død” argumentet kan benyttes for utlevering av opplysninger. For “liv og død” betyr nettopp det, ikke “mulighet for liv kan gå tapt”. Enten dør du eller ikke.

…

Når vi snakker personvern i norge, så snakker vi kun om norge. Problemet er ikke norge. Problemet er at resten av verden driter hardt og brutalt i våre verdier.

Det at vi i dette tilfellet valgte å publisere foredraget i stedenfor å skrive en egen sak, betyr ikke at vi har abdisert som journalister. Tvert i mot, jeg vil si at vi har lært å gå et journalistisk skritt videre.

Nettaviser er ikke begrenset av plass eller andre faktorer som hemmer papiravisene. Det er et konkurransefortrinn at vi kan gjøre slike grep, og så lenge det ligger en redaksjonell vurdering bak så mener jeg det er på sin plass å gjøre slik grep.

Georg Apenes’ foredrag var for bra til å siteres, og det fortalte vi også våre lesere i innledningen til artikkelen:

digi.no var tilstede for å rapportere, men etter å ha hørt foredraget, vurderte vi det som så interessant at vi mener våre lesere bør lese det i sin helhet. Derfor publiserer vi det her med tillatelse fra Georg Apenes.

Her kan du lese Georg Apenes’ foredrag/kronikk/kåseri i sin helhet. Det bør du ta deg tid til, enten du er enig eller uenig.

Ett mulig unntak, er en papiravis som denne uken har tilbragt mye tid i retten. Dagbladet tror kanskje at de voldtar Spetalen og Røkke med sine ekstreme forsider, men det er deres egen merkevare som får lide. Spesielt ille er dette for Dagbladet.no. Det er i mine øyne Norges beste riksdekkende nettavis, men papiravisens katastrofale håndtering av merkevaren Dagbladet resulterer i at jeg har få meningsfeller.

Selv om Dagbladet.no er et uskyldig offer i dette, så er de på ingen måte enestående i forhold til sin fraværende kontroll over merkevarebyggingen. Nettaviser bedriver ikke merkevarebygging, og de skjønner heller ikke hva det går ut på, eller at det er viktig.

Når papiravisene kjører på med FUD om at nettavisene bare bedriver klikkhoreri, klipp- og lim-journalistikk, korte tullesaker og ingen gravejournalistikk, så er det helt stumt fra nettavisene. Det tas ikke til motmæle, og inntrykket får lov til å feste seg.

Man kan lure på hvorfor. En grunn kan sikkert være at de fleste nettavisene i Norge springer ut fra de gamle papiravisene, men det er nok ikke den eneste forklaring.

Min teori er at vi i nettavisene er dumme.

Vi lar oss herse med, og vi retter isteden blikket stivt mot topplisten til TNS-Gallup. Der måler vi fremgang, og eventuell tilbakegang, fra uke til uke, og vi sammenligner oss med konkurrentene. Det må vi selvsagt til en viss grad gjøre, men vi må ta av skylappene. Det er ikke nok å være eller bli størst. Vi må også bygge merkevaren.

Nettavisene er best

Papiravisenes eneste fordel er at de er gamle og etablerte. Utover merkevaren som dette gir, så har de ingenting som ikke nettavisene også kan gjøre. Papiravisene har rett og slett ingen ting å lære bort.

• Nettaviser kan publisere nyhetene med en gang det skjer
• Nettaviser kan oppdatere nyheter, enten med flere saker eller i samme sak
• Nettaviser har ingen plassbegrensning og  derfor kan kjøre både flere og lengre artikler
• Nettaviser er tilgjengelig på PC-er og mobiler, samt på digitale informasjonstavler
• Nettaviser kan bruke flere distribusjonskanaler, som for eksempel epost, RSS og PDF
• Nettaviser kan bruke store bilder, og de kan også være interaktive
• Nettaviser kan publisere video
• Nettaviser kan bruke interaktiv og bevegelig grafikk for å illustrere viktige poenger
• Nettaviser kan rette feil så fort de oppdages
• Nettaviser må stå til ansvar for feilsiteringer når intervjuobjektet påpeker dette i debatten
• Nettaviser har debatter der leserne kan komme med utfyllende informasjon, og kritikk mot vinklinger og uttalelser i sakene
• Nettaviser kan lenke til mer informasjon om et emne, og til relevante tidligere artikler
• Nettaviser har bedre holdbarhet fordi alle artikler er umiddelbart tilgjengelig for evig og alltid, og ikke bare dagen nyheten kom
• Nettaviser utnytter nye teknologier bedre fordi de må være mer effektive og gjøre mer med mindre ressurser
• Nettaviser må stå til ansvar for alt de gjør, og utvikler derfor ryggrad til å stå oppreist i kontroversielle saker

Som sagt, det eneste papiravisene har som fordel er at de er gamle og etablerte. Det betyr at de fortsatt tar en unaturlig høy andel av annonsekronene, og at gamle mennesker i maktposisjoner som ikke liker å forholde seg til at verden forandrer seg, foretrekker å bare forholde seg til det som skjer i papiravisenes verden.

Med en slik omfattende liste, som sikkert er langt fra komplett, så er det rart at nettavisene ikke tar mer grep for å gjøre noe med merkevaren sin.

Nettavisene må ta grep

Som redaksjonssjef for en nisjeredaksjon med fem journalister, inkludert meg selv, har jeg brukt mye tid på denne problemstillingen.

Jeg anerkjenner at papiravisenes FUD i store deler av nettavisenes historie i stor grad har vært ihvertfall delvis sann, men jeg mener at de aller fleste argumentene ikke lengre holder mål. Noen gjør det, og det er sikkert ikke vanskelig å plukke ut nettaviser der argumentene fortsatt er gjeldende, men tiden som en vedtatt sannhet bær være forbi.

Nettavisene, både i Norge og internasjonalt, er nå bedre enn papiravisene.

Jo, det er de. Jeg vet at mange er uenig med meg i dette, men folk lar seg lett lure av markedsføring, og spesielt den delen av markedsføring som går på merkevarebygging.

Papiravisene slipper billig unna når de har uinteressante saker, når de siterer andre, når de har håpløse vinklinger, når de feilprioriterer saker og når de gjør regelrette feil. Når noen leser en papiravis er papiravisen i en eksklusiv fortellerposisjon. Dersom leseren rister på hodet, er uenig eller kan påpeke at artikkelen vitterlig er full av feil, så er det få muligheter til å dele den informasjonen med andre. Dermed står papiravisen fortsatt igjen med sin ufeilbarlige autoritet. En slik ufeilbarlig autoritet gir en solid merkevare, selv om den er ufortjent. 

Det er ikke mulig for nettavisene å oppnå en slik ufeilbarlighet, og bra er det. Det betyr ikke at nettavisene ikke kan og bør strekke seg etter en solid autoritet, og dermed en solid merkevare. Tvert i mot. Veien er lengre og vanskeligere, men hvis man på en ryddig og god måte jobber med dette over tid, så er potensialet større for en nettavis enn for en papiravis.

I digi.no forsøker vi å gå den veien. Jeg skal være den første til å innrømme at vi bare så vidt har begynt, og at vi har en lang, lang vei igjen før vi kommer opp på et nivå der vi selv kan begynne å si oss fornøyd.

Lange artikler

Et av FUD-argumentene som virkelig hisser meg opp, er når papirfolket avfeier nettaviser med at vi bare skriver korte klikk-saker. Jeg anser fortsatt meg selv for mer å være en fagmann i IKT-bransjen, enn en journalist i mediebransjen, selv om jeg selvsagt er begge deler.

digi.no er IKT-bransjens nettavis, det vil si en fagpublikasjon med hovedfokus på nyheter som betyr noe for de som jobber i bransjen. Det betyr at vår merkevare er knyttet opp til hvor gode, eller dårlige, vi er på fagstoffet. Hvis vi skal gå i dybden må vi bruke plass og skrive lengre artikler.

Vi har derfor prioritert lange og grundige artikler høyt på listen over hva vi gjør. Til å begynne med satte jeg et krav til meg selv og de andre, at vi skulle skrive minst en artikkel hver som var på over 10.000 tegn. Det er nesten dobbelt så langt som du har lest til nå i dette blogginnlegget, og det tilsvarer cirka 4-5 tettskrevne A4-sider.

I seg selv er lengden på artiklene en dårlig indikasjon på kvalitet, men i form av merkevarebygging gir det en viktig signaleffekt. Hver gang noen kom med FUD-argumentet om at nettaviser bare skrev korte notiser, så kunne jeg henvise til minst en lang artikkel som bare var noen dager gammel. Jeg tror det har virket, for det går stadig lengre siden sist jeg hørte det argumentet, selv om noen fortsatt presterer å komme med det.

I tillegg har det gitt oss en intern effekt. Vi passerer ikke 10.000 tegn på en artikkel hver uke, men vi har som regel 3-5 artikler som er på mer enn 8.000 tegn hver uke, uten at vi tenker på det. Nå som vi har vendt oss til det, faller det naturlig å skrive mer omfattende så lenge temaet er interessant nok.

Helt problemfritt er det ikke. Jo lengre en artikkel er, jo viktigere er det at språket og flyten i teksten er bra. Det er noe av det vi jobber mest med å bli bedre på i forhold til våre lange artikler.

Sitatsaker

Alle redaksjoner, enten det er snakk om papiraviser, nettaviser, radio eller TV, siterer saker i andre medier. Forskjellen mellom papiraviser og nettaviser er at det er tydeligere når en nettavis gjør det, og det blir spesielt tydelig når man er flink og lenker. 

Det å sitere en annen publikasjon er en ryddig og god ting. Man gjør en redaksjonell utvelgelse av hva man tror og mener at ens kjernelesere av interesse av å vite. Merkevareproblemet ligger ikke i at man siterer, men måten man gjør det på og i hvilket omfang.

En sitatsak kan være et godt stykke redaksjonelt arbeide. Man får tilgang på en nyhet, ett sitat eller en opplysning. Hvis man stopper med det, og ikke gjør noe mer så er det et tynt stykke arbeide. Man har gitt en merverdi til leseren, men den er liten. Hvis man derimot tilfører mer informasjon, enten fra egen kunnskap, tidligere artikler eller andre kilder, så skal det ikke så mye til før man gir leseren en betydelig merverdi.

For oss er dette mest aktuelt når vi siterer en av de norske økonomipublikasjonene, eller en internasjonal nyhet. I førstnevnte tilfelle kan vi som regel gi leseren en merverdi i form av mer teknisk informasjon, mens vi med de internasjonale nyhetene kan tilføre en analyse av hvordan saken påvirker Norge eller norske interesser.

Likevel er sitatsaker problematiske i forhold til merkevarebygging. Har man for stor andel av sitatsaker i forhold til egensaker, så vil FUD-argumentet om at nettaviser bare driver med billig sitatjournalistikk få rotfeste. Det er derfor viktig å se på antallet sitatsaker opp mot egensaker.

Har man 5 egensaker hver dag, og 40 totalt, så har man bare 12,5 prosent egensaker. Det synes når man ser på forsiden. Hvis man derimot går ned på antall daglige saker, for eksempel til 20, så har man plutselig 25 prosent egensaker. Dessuten får man frigjort mer tid til å gjøre bedre og/eller flere egensaker.

Delta i debatten

Dette er morsomt. For en papirjournalist er dette helt fjernt og uaktuelt, mens det for en blogger er så naturlig at det er rart at det i hele tatt er et diskusjonstema. For journalister i nettaviser er virkeligheten et sted i mellom, men likevel nærmere papiravisene enn bloggene.

Jeg er glad i den tilhørende debatten i vår nettavis. Det er ikke så rent sjeldent at jeg blir skjelt ut, men som journalist bør og må jeg tåle det. Jeg liker også å delta i debatter på nettaviser og på blogger, men jeg holder litt igjen på egen publikasjon.

Som redaksjonelt ansvarlig synes jeg det er upassende av meg å ha en offentlig mening om innholdet i hva vi skriver. I vår fem mann store redaksjon har vi veldig forskjellige syn og meninger om forskjellige spørsmål, enten det er politiske spørsmål eller i forhold til de mange “religionskrigene” i IKT-bransjen. Det er en bra ting, men jeg synes ikke vi skal tilkjennegjøre meningene våre i vårt debattforum.

Det betyr ikke at vi skal holde oss unna. Jeg leser alle mine debattinnlegg selv, samt alle innlegg på toppsakene eller kontroversielle saker som mine kolleger skriver. Jeg forsøker også å gå inn og svare hvis det er konkrete spørsmål til redaksjonen, eller hvis det er noen misforståelser. Hvis noen påpeker skrivefeil, eller saksfeil så kan jeg raskt rette dette fordi jeg leser debatten. Da prøver jeg også å ta meg tid til å takke for korrigeringen, men det er ikke alltid jeg rekker det.

Denne debattdeltagelsen er i mine øyne en av de beste og viktigste merkevaregrepene en nettavis kan gjøre. Ved å vise at man følger med og bryr seg, så sender man et kraftig signal at man tar leserne på alvor. Det betyr ikke at man skal bøye av, tvert i mot. Hvis man skal styrke merkevaren gjennom nettdebatten så må man ha ryggrad til å stå i mot når stormen blåser. Hvis man svarer saklig og godt, selv når man blir kalt idiot, så bygger man opp en troverdighet som etterhvert veksles om til styrket merkevare.

Det å lytte til hva leserne mener bør ikke begrenses til å følge med i debatten. Mange innspill kommer per epost, og noen få kommer per telefon. Jeg forsøker alltid å lytte til alle som har kritikk eller innspill, men det er sikkert noen eposter jeg ikke har rukket å svare på. Min erfaring er at når jeg har gitt mitt telefonnummer til kritikere, så blir de glade for å bli hørt, og de har ingen problemer med å akseptere at ikke alle innspill fører til handling fra vår side.

Informer leserne

Merkevarebygging kan være en vanskelig greie. Det holder ikke å gjøre en god jobb, eller jobbe livet av seg. Alle mennesker har fastlåste meninger om hvordan tingenes tilstand er, og hvis de først har bestemt seg for å mene at papiraviser er bedre enn nettaviser, så hjelper det fint lite om det motsatte er tilfellet.

Leserne merker det hvis en artikkel er bra, men det må flere til for at det skal sitte igjen som et helhetsinntrykk av hele nettavisen. Hvis man greier det, så vil man i stor grad bli tilgitt når man har dårlige dager.

Det beste eksempelet på dette er papiravisen Dagens Næringsliv, som av mange regnes som de beste i Norge på journalistikk. Det er ikke ufortjent, men Dagens Næringsliv er ikke en bra avis hver dag. De er ikke en gang en bra avis hver lørdag, dagen da de kjører sine avslørende gravejournalistikk-saker.

Dagens Næringsliv har opparbeidet seg en solid merkevare fordi de ofte har gode saker. Det er ikke helt regelmessig, men det er ofte nok til at alle “vet” at denne næringslivsavisen er en skikkelig god avis. De vet det, fordi alle forteller de at Dagens Næringsliv er en kvalitetavis.

Skriver man mange gode saker så vil leserne merke det, men fordi papiravisene har lykkes så godt med sin FUD, og fordi nettavisene aldri har svart skikkelig, så starter man med et lite handikap. Det kan overvinnes ved å ta i litt ekstra for å synliggjøre hva som er realiteten. Ett eksempel på det er veldig lange artikler, som nevnt tidligere. Andre eksempler er aktiv bruk av foto og artikkelserier.

Et bilde sier mer enn tusen ord, og i forhold til merkevarebygging er det et understatement. Et bilde av en hendelse sender et klart signal om at man var tilstede, og at man har gjort en grundig egensak. Bildet er så effektivt at leserne nesten automatisk tror at nettavisen eller papiravisen var tilstede, selv om det bare er snakk om en sitatsak. Dette slår også andre veien. Mange lesere sitter ofte igjen med inntrykk av at nettavisen bare har “gjort nok en sitatsak” hvis det ikke er bilder av hendelsen eller intervjuobjektet. Dermed får den dårlige merkevaren lov til feste seg, selv når man gjør en god jobb.

Reklamebransjen har naturlig nok skjønt mye av hva det dreier seg om når man bygger opp en merkevare. Ett av grunnelementene der er repetisjon, det vil si at budskapet gjentas mange ganger. Det holder ikke å kjøre reklamespotten en gang, den må gjentas til det sitter i hodet på mottageren. 

Dette går på tvers av hva mediesbransjen vår dreier seg om. Vi skriver om nyheter, og det er ikke en nyhet hvis man skriver den samme saken flere ganger. Det behøver vi da heller ikke å gjøre. Hvis en sak er viktig nok, så kan vi skrive mye om den fra flere forskjellige vinklinger. Det er positivt på alle måter. Leserne får mer og bedre informasjon om temaet, og når vi kjører mange saker så legger de merke til at vi legger mye tid og energi i det. Merkevaren blir rett og slett styrket når leserne ser hvor mye vi skriver om ett tema.

Dette kan gjøres på flere måter. I noen viktige tilfeller kjører vi flere artikler om samme sak på den samme dagen, andre ganger kjører vi det som en serie over flere dager. 

Et eksempel på det kan være en serie vi kjører denne høsten om IPv6. Internett er i ferd med å gå tom for IP-addresser. Løsningen er på plass, men det er nesten ingen som bruker den. Vi kjører derfor en serie med artikler der vi spør alle aktuelle selskaper om hva de gjør, eller hvorfor de eventuelt ikke gjør noe. Dessuten tok vi det også opp i et av våre første video-innslag. IPv6 er et veldig teknisk tema, og det er derfor midt i blinken for våre lesere. 

Tidligere har vi også kjørt lignende serier om fri programvare og ulovlig overtid. I noen av tilfellene har vi hamret inn budskapet om at vi setter fokus på temaet, ved å legge inn en liten skråstilt tekst om det:

IKT-bransjen er i akutt mangel på folk, og det er mye å gjøre. Mange bedrifter ser seg nødt til å bruke mye overtid for å komme i mål med alle prosjektene som pågår. 

I tillegg er dette en bransje der det jobbes mye, og der mye av arbeidet må gjøres på ugunstige tidspunkter. Det er for eksempel vanlig å gjøre serveroppgraderinger på kvelden, natten eller i helgene, for ikke å forstyrre den daglige driften.

digi.no vil i samarbeid med webjuristene sette fokus på lover og regler som IKT-bransjen må forholde seg til.

Slike innstikk blir forhåpentligvis overflødige etterhvert, men de er ikke noe nytt. Papiraviser og magasiner har i mange år måtte ty til slike virkemidler når de har publisert artikler skrevet i feature-formen. Da har de sett seg nødt til å forklare litt om hvordan saken er bygd opp for at leserne ikke skal tro at det er basert på fri diktning. 

Etterhvert som våre lesere har blitt litt mer vant til at vi kjører slike serier, har vi da også tonet ned bruken av slike skråstilte forklaringstekster. De gangene vi fortsatt bruker de, så forsøker vi å holde de til en kort setning, og ihvertfall ikke mer enn et kort avsnitt.

Del erfaringer

Hver eneste nettavis har sin egen individuelle merkevare, men selv om noen av oss er konkurrenter, så er vi også knyttet sammen av en felles merkevare for nettaviser. Jeg mener derfor at vi også må gjøre et felles løft for nettavisenes merkevare.

Det første trinnet i en slik prosess er å erkjenne at vi er elendige på merkevarebygging, og at vi derfor må ta grep. Deretter bør vi dele erfaringer og tanker, slik at vi alle blir bedre. Det vi eventuelt taper på å hjelpe våre konkurrenter, vil vi vinne tilbake i form av bedre nettaviser, og i form av et bedre fotfeste i våre leseres bevissthet.

Jeg har her forsøkt å dele litt av våre erfaringer og tanker, og nå håper jeg at andre nettaviser kan dele sine. I såfall kan jeg sikkert bidra med mer. Om ikke det gjøres, så håper jeg ihvertfall at de som leser dette sitter igjen med et forbedret inntrykk av nettavisenes felles merkevare.

Papiravisene har en sterkere merkevare enn nettavisene, men de har ingenting å lære bort. Når jeg søker etter ny kunnskap og forståelse ser jeg på hva som skjer i bloggosfæren og i de sosiale nettsamfunnene. 

Forøvrig så mener jeg, som alltid, at: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd.

Det er først når det er en vedtatt sannhet, at nettavisene har lykkes med sin merkevarebygging.

Papiravisen er fortsatt størst og viktigst for mediehuset, og det er veldig synd. Jeg blar gjennom den nesten hver dag fordi jeg som mediemann får den og de andre riksavisene på jobben, men det er sjeldent at jeg lar meg begeistre. Som regel sitter jeg og rister på hodet mens jeg ser på de mange rare forsidene.

Dagbladet.no synes jeg derimot at er et meget bra produkt. Ja, det er tabloid og ofte for tabloid for min smak, men jeg synes stort sett at de drar frem interessante saker på en spennende måte. Når de ikke gjør det, stemmer jeg med mine klikk, eller rettere sagt med mine fravær av klikk.

Dagbladet.no ligger langt fremme i medieutviklingen. De har laget en forside som jeg synes fungerer meget godt, og jeg liker spesielt godt måten de bruker store fine bilder og en stor medieavspiller. Spesielt kult synes jeg det er når de sender Eirik Helland Urke ut på kreative fotooppdrag.

Jeg legger heller ikke skjul på at vi var inspirerte av Dagbladet.no da vi i digi.no redesignet vår side for første gang på mange år.

Dagbladets egne journalister skriver interessante kommentarartikler, selv om jeg ofte er uenig, og jeg setter pris på at Jan Omdahl skriver om viktige IT-temaer i en nettavis som når ut til den delen av befolkningen som ikke jobber i IKT-bransjen.

Noe av det jeg liker best med Dagbladet.no er deres satsing på feature-stoff på nettet. Dagbladet magasinet på nett treffer ofte blink i forhold til emner som jeg liker å lese litt lengre artikler om. De er ikke så avanserte, og de gjøres ofte uten at journalisten er ute i felten, men det gjør ikke noe for min del. Jeg synes at mange av artiklene blir gode selv om de “bare” er bygget opp fra diverse nettbaserte kilder. 

På debattsiden har Dagbladet.no vært kreative og godt i forkant i forhold til nettdebatt med sitt egenutviklede debattsystem. Det er ikke helt i mål, men det er absolutt et godt forsøk. Og selv om jeg hadde foretrekket standard trackback slik det fungerer i bloggosfæren, så må jeg gi honnør til Dagbladet for deres tidlige forsøk med Twingly. Dessverre har vår egen omlegging av debattsystemet blitt litt forsinket, men det er på vei.

Jeg synes rett og slett at Dagbladet.no er Norges beste riksdekkende nettavis. Og fordi jeg mener nettaviser er bedre enn papiraviser, så betyr det at jeg synes at det er Norges beste avis. Det er det mange som ikke er enig i, og jeg tror mye av grunnen til det ligger i at papiravisen er så dårlig.

Papiravisen og Dagbladet.no deler merkevaren, og nettavisen er lillebroren i dette forholdet. De må lide for alt det gale og dumme papiravisen gjør, enten det er snakk om fordummende forsider eller ledelsesbesluttninger basert på utopiske drømmer om fremtiden. Det hjelper heller ikke at de fleste nyheter om Dagbladet, går på dårlig økonomi, opplagsfall og konflikt mellom ansatte og ledelsen.

Papiravisen sliter med dundrende underskudd og fallende opplag. Det betyr at de må kutte kostnader, og det er aldri en hyggelig affære. Dagbladets ansatte mister goder og tillegg verdt cirka 33.000 kroner. Det må sies å være et lite hyggelig lønnsoppgjør.

Kostnadene må kuttes. Det er det ingen tvil om og det må også klubbledelsen i Dagbladet være klar over. Det jeg reagerer på er valget som ble gjort:

- Vi hadde to valg nå, enten å redusere noe i lokalavtalen, eller ytterlige nedbemanning. Vi måtte velge det første. Nå håper jeg vi sammen kan oppnå bedre tider i Dagbladet, sier Aasheim til Journalisten.

Istedenfor å å kutte hos de enkelte burde Dagbladet gjennomført en runde med oppsigelser.

Vi har for tiden et godt arbeidsmarked, og det er på grensen til umoralsk å seigpine de ansatte gjennom en slik hestekur i en så god økonomisk periode. Spesielt med tanke på hvor dyster og usikker fremtiden ser ut.

Dagbladets ledelse erkjenner selv at de står foran 2-3 år med videre opplagsfall, noe jeg mener er alt for optimistisk. Papiravisene er uhelbredelige dødssyke, og bør få dø ut i ro og fred. Det er ikke noe poeng i å dra med seg de ansatte i graven.

Papiravisen Dagbladet på sin side, tror dette er noe som går over. De velger å pine seg selv og sine ansatte gjennom en tøff hestekur fordi de tror det er et lyspunkt på den andre siden. Det er det ikke. Det blir bare en ny nedtur, og hvis økonomien går slik mange spår, blir det særdeles tøft.

Det blir ikke noe hyggelig å se på når utslitte ansatte må gå i økonomiske nedgangstider. Spesielt ille blir det når man vet at de kunne gått nå, mens det fortsatt er gode tider og mange som søker etter nye ansatte.  

I seg selv er det ikke noe galt i å fordele byrdene på de ansatte istedenfor å sparke noen. Det er en nobel og solidariske tanke når man er i en nedgangstid med et vanskelig marked for jobbsøkere, men slik er ikke situasjonen nå.

Dagbladet bør ta grepet nå. Styr mot en nedleggelse av papiravisen slik at Dagbladet.no kan få blomstre, og la de ansatte som må gå få muligheten til å gjøre det mens det fortsatt er gode muligheter for å få en annen jobb.

I juli skrev jeg en kommentarartikkel på digi.no der jeg tok til ordet for å bruke litt av den rolige sommertiden til å bidra med innhold til den norske utgaven av Wikipedia.

Det utløste en interessant debatt om hvorvidt digi.no og eventuelt andre nettaviser bør dele ut sitt innhold under en Creative Commons-lisens. Lasse Dahl skrev også et lengre innlegg om det på sin blogg. Mitt svar gikk i hovedsak ut på at vi ikke kunne gjøre det fordi det ville kunne undergrave vår forretningsmodell:

>Kremt. Hva med å leve som man prediker? Burde ikke Digi slippe sine egne artikler under GFDL, og på den måten bidra til at de kan brukes i Wikipedia?

Vi kan ikke slippe artiklene våre under GFDL eller CC fordi vi er avhengig av reklameinntektene for å finansiere vårt journalistiske arbeide. Dersom vi gjorde det, ville hvilken som helst blogg kunne kopiert alle våre saker og vist de på en annonsefri side. Det hadde selvsagt vært hyggelig for alle som er lei av å se reklamene, men det ville gjort det mer attraktivt å besøke denne bloggen enn vår side. Sluttresultatet ville blitt at vi opphørte å eksistere.

Kanskje kommer det nye forretningsmodeller som åpner for en slik løsning i fremtiden, men vi er ikke der nå.

Et alternativ som kan være mulig, er å dele ut bildene vi tar under en CC-lisens. Det ville gjort det mulig å bruke bildene våre i andre sammenhenger, og det ville fortsatt vært interessant å besøke våre nettsider. Dette alternativet ser jeg nærmere på, men det må gå gjennom noen runder før det eventuelt kan bli en realitet.

>Jeg skriver litt om det her: http:/ / www.lassedahl.com/ b/ sommerjobb_for_wikipedia

Og jeg har svart deg der også

Artiklene på digi.no er underlagt åndsverklovgivningen og vi tillater ikke at de kopieres. Det er imidertid fritt frem å bruke opplysningene derfra til å oppdatere Wikipedia-artiklene.

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no

Oppfølgerspørsmålet kom fra Thomas Hansen:

Hva med å slippe artiklene under GFDL en uke eller to etter at de har vært på digi.no, da har de jo stort sett uansett kun “historisk” nytte og interessen for å browse i så gamle artikler på digi.no er minimal men kan hjelpe der å øke trafikken til de “ferske” nyhetene ved at folk linker til digi.no osv…?

Det svarte jeg ikke på i debatten, men jeg kommenterte det i et separat innlegg om saken på min blogg. Der skrev jeg blant annet:

Alle artikler på digi.no er gratis tilgjengelige, så det dreier seg ikke om tilgang. Hvorfor må alle rettigheter på død og liv være gratis? Som jeg skriver i et annet innlegg så er det fritt frem å bruke opplysningene fra våre artikler til for eksempel Wikipedia.

Den eneste grunnen til å åpne artiklene våre er tilsynelatende for å kopiere de i sin helhet. Jeg klarer ikke å se behovet for en slik generell rettighet, selv om vi har vært borti enkelttilfeller der behovet meldte seg.

I de tilfellene har vi blitt kontaktet direkte, og gitt tillatelse til å bruke artikkelen i en annen publikasjon. Vi har ingen fastlåste regler for hvordan vi gjør dette, men i praksis har vi tatt betalt hvis det var en kommersiell publikasjon og så har vi ved i hvertfall ett tilfelle gitt tilatelse til å bruke artikkelen vederlagsfritt fordi det var snakk om en ideell stiftelse med litt stram økonomi.

Dette er forøvrig en problemstilling vi ofte kommer bort i når vi rapporterer om fri programvare/åpen kildekode. Slagordet i de miljøene er fri som i frihet, men det er noen som også krever fri som i fri bar.

Selv om jeg ikke har åpnet for frie/åpne artikler, så har jeg signalisert at vi ser på muligheten for å dele ut bilder vi tar under en Creative Commons lisens.

Dette var også det foreløpige svaret jeg la igjen hos Martin Bekkelund da han tok opp igjen temaet i går.

Som jeg skriver i kommentaren på Martins blogg, så er ikke dette et fullverdig og ferdig svar. Dette er et spørsmål som det er interessant å diskutere, og som det er knyttet et par usikkerhetsmomenter til.

Jeg har brukt endel tid på å tenke gjennom problemstillingen, og selv om jeg ikke føler at jeg har fått kontroll på alle ballene som henger i luften så skal jeg prøve å ta en liten gjennomgang av hva jeg har tenkt så langt.

Gratis er ikke billig nok

Stort sett alle nettaviser deler ut sitt innhold gratis. Unntaket som bekrefter regelen er i praksis bare Wall Street Journal. De er en av få, kanskje også den eneste, som går med overskudd på en abonnementsmodell.

Nettavisene kan dele ut innholdet gratis fordi de tjener penger på å selge annonseplass. Leserne betaler således for innholdet gjennom å akseptere at det vises annonser ved siden av innholdet.

Selv om det er gratis, er ikke dette billig nok for alle. Noen lesere insisterer på at nettaviser skal være både annonsefrie og gratis. Per i dag er det ingen bærekraftige forretningsmodeller som gjør det mulig, men det kan kanskje komme en gang i fremtiden.

“Information wants to be free”, er et slagord jeg stiller meg bak. Det er ikke hensiktsmessig at man skal måtte betale for informasjon og nyheter. Samtidig så er nettavisene helt avhengig av en robust inntekt for å finansiere den dyre og krevende journalsitikken, gravejournalistikk eller undersøkende journalistikk som det også kalles.

Selv om jeg ikke liker det, så tar ting tid. Det som er opplagt for oss som følger litt med på utviklingen er ikke like opplagt for den store massen. Det tar derfor litt tid før inntektsgrunnlaget er stort nok for nye medier og nye forretningsmodeller. Det er en økonomisk realitet som vi er nødt til å forholde oss til.

Creative Commons kommersielle dilemma

I forbindelse med at Creative Commons-lisensene ble oversatt til norsk, forsøkte jeg å skrive en så omfattende og forklarende artikkel om Creative Commons som mulig. Det gikk ganske bra føler jeg selv, og dette bør være et godt utgangspunkt for de som ønsker å sette seg inn i hva Creative Commons er for noe og dermed forstå litt av konsekvensene ved å bruke slike lisenser. I tillegg til selve artikkelen, vil jeg også anbefale den tilhørende debatten der Gisle Hannemyr deltok med mange gode innspill.

I forbindelse med den norske Creative Commons-lanseringen, stilte jeg noen spørsmål til Hannemyr og dro blant annet frem scenariet med CC-lisensiering av artiklene på digi.no. Eksempelet med en ikke-kommersiell blogg som kopierte innholdet ble også presentert, og Hannemyrs svar var kort og godt at CC-lisenser ikke egner seg for alt.

Diskusjonen som fulgte ble spesielt interessant. En av bærebjelkene i CC-systemet er den ikke-kommersielle klausulen. Den spesifiserer at man står fritt til å kopiere og bruke innholdet så lenge man ikke driver kommersielt. Dette høres enkelt ut, men det dukker opp to problemstillinger:

• Hva er definisjonen av kommersielt?
• Hva med det store offentlige utdanningsmarkedet?

En blogg er per definisjon kommersiell hvis den har en Google Adsense-annonse, selv om den i praksis ikke bringer inntekt til bloggeren. Selv ville jeg kanskje satt grensen et litt annet sted, for eksempel ved å si at det er kommersielt hvis det dreiet seg om noe som tilsvarer en 20 prosent stilling eller mer. Det spiller egentlig ingen rolle, for så lenge det ikke finnes en universal akseptert definisjon så er man like langt med CC-lisensen.

Det andre spørsmålet er også veldig relevant, og grunnen til at Kopinor gikk ut og advarte opphavsmenn mot å bruke Creative Commons-lisenser. Mange ikke-kommersielle virksomheter er store organisasjoner med god kjøpekraft. Det kan for eksempel være kommuner, etater og utdanningsinstitusjoner på flere nivåer. De er en viktig kundegruppe for mange aktører.

Hannemyr annerkjenner denne problemstillingen, og i saken min så fortalte han at denne klausulen var den største utfordringen i den norske oversettelsen. Han fortalte også at de i Nederland løste problemet ved å regne universiteter som kommersielle aktører, og at dette ble vurdert, men forkastet i den norske oversettelsen.

Friprog vs innhold

En av de mest interessante utviklingene i IKT-bransjen for tiden, er den raske fremveksten av fri programvare, gjerne forkortet friprog. Mange kjenner til fenomenet under navnet åpen kildekode, men brorparten av det norske miljøet har nå en gang valgt å standardisere på friprog-navnet.

Fri programvare og Creative Commons har mye til felles. Begge deler dreier seg om å dele åndsverk, men samtidig beholde endel viktige eiendomsrettigheter til det som er skapt. Selv om det er mange likheter er det også endel forskjeller.

Programvare er (nesten) aldri ferdig. Det vil alltid være behov for videreuvikling, enten det er snakk om bugfiksing, nye funksjoner eller tilpassninger til andre løsninger som systemet skal samspille med. I de fleste programvareprosjekter utgjør den initielle utviklingen bare en minoritetsandel av den totale kostnaden. Det er derfor mange muligheter til å tjene penger på programvare der kildekoden er fritt tilgjengelig.

Nyhetsartikler derimot, er ferdige. En sak kan gå over mange artikler, men hver enkelt sak er et ferdig produkt med mindre det oppdages regelrette feil. Det er heller ikke noe potensiale for å tjene penger på å videreutvikle en artikkel, og selv om man kunne se for seg en videreutvikling av saken så ville det gått på tvers av journalistisk integritet å ta betalt for å videreutvikle en sak. Et mulig unntak here er å skrive en bok med utgangspunkt i en sak, men det er ikke en bærekraftig modell.

Fremtidige inntekter

Per i dag har de fleste nettaviser bare en inntektskilde, og det er annonsesalg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at det vil dukke opp nye forretningsmodeller i tiden fremover. Bransjen er på jakt etter det, både fordi nettavisene trenger større inntekter for å finansiere mer og bedre journalistikk, men også fordi det potensielt sett kan gjøre det mulig å levere innholdet med mindre reklame en gang i fremtiden.

Olav Anders Øvrebø er en frilans journalist som på oppdrag av fagbladet Journalisten skal se nærmere på dette i en kommende artikkel.

Det blir spennende å lese hans artikkel når den er ferdig, for dette er en problemstilling som mange søker svaret på.

Jeg vet ikke hva svaret er, men jeg er overbevist om at det vil bygges opp rundt innholdet nettavisene skaper og da er det viktig å ikke gjøre et engangsvalg som man vil få problemer med å gå tilbake på hvis man i etterpåklokskap ser at man må gjøre det.

Et eksempel på dette er forfattere. De tjener penger på å selge sine bøker, men det er ofte snakk om mye større beløp hvis et filmselskap ønsker å lage en film med utgangspunkt i boken. Tilsvarende kan musikere tjene penger på å la reklameskapere bruke deres musikk.

Dette argumentet ekskluderer ikke Creative Commons, fordi den ikke-kommersielle klausulen åpner for at man kan gi bort boken eller låten, for så å ta betalt av filmselskapet eller reklamebyrået etterpå.

Når jeg likevel holder igjen, så skyldes det at jeg ikke tror at fremtiden vil bli lik fortiden. Tidligere, og frem til i dag, har det vært kommersielle aktører som har ønsket å å lisensiere innhold til sin produksjoner. Det er langt fra sikkert at det vil være slik også i fremtiden.

I digi.no har vi kjørt endel fotoreportasjer der vi har droppet nyhetsvinklingen, og isteden forsøkt å gå litt bak teknologiene og løsningene for å forklare hvordan ting virker. En av våre mest populære fotoreportasjer er artikkelen Vet du hvordan internett fungerer?

Det er en reportasje som vi har fått mange gode tilbakemeldinger på, og som vi har fått høre at har blitt brukt til opplæring av toppledere og andre ansatte i de store teleselskapene, samt på skoler. Selv om den er litt gammel, så leses den fortsatt jevnt og trutt.

Dersom våre artikler var blitt lisensiert under en CC-lisens, ville den og de andre lignende artiklene kunne blitt kopiert og distribuert uten at vi fikk nyte gledene av det. I dag får vi litt ekstra trafikk som en følge av slike artikler med god holdbarhet, men potensialet er større.

En potensiell forretningsmodell kunne vært å samle slike artikler i en bok, en kursperm eller i en eller annen form som vi kunne solgt.

Det hadde også vært mulig å snu dagens blad-logikk på hodet. I dag er det mange blader som selges på Narvesen og andre steder som også har en hjemmeside. Noen legger ikke ut noe som helst der, mens andre legger ut artikler i ettertid. Internasjonalt er The Atlantic et godt eksempel på det. Artiklene er først tilgjengelig for de som kjøper bladet, og så legges artiklene ut på hjemmesiden litt senere.

Hva om vi snudde litt rundt på det? På slutten av uken eller måneden kunne man ha samlet de beste og mest interessante artiklene, droppet de som bare var dagsaktuelle, og så samlet de i et blad som var tilgjengelig for de som var interessert.

Prisen kan ikke vært skyhøy, slik mange blader koster 149 kroner på Narvesen i dag, men man kunne tatt en relativt lav pris og satset på å finansiere utgivelsen gjennom annonsene. Bladet ville tilgjengeliggjort artiklene for flere, og bladet ville fungert som en god reklame for nettsiden.

Dette er ikke så ulikt hva det norske nettstedet Teknofil gjør. De utgir et blad som blir stående i Narvesen-hyllen og som er en direkte markedsføring av nettsiden. Introduksjonsprisen var lav, og bladet deles ut gratis i flere elektronikkbutikker. I lederartikkelen påpeker (nesten?) alltid redaktør Marte Ottemo at leseren bør gå på nettsiden for å se flere anmeldelser og lese annet interessant innhold. Uten at jeg vet det sikkert, så fremstår det som at Teknofil.no er primærsatsningen og at bladet bare er et tillegg som skal drive opp trafikken til nettsiden. Hvorvidt det er økonomisk lønnsomt vet jeg ikke noe om, men jeg antar at det ihvertfall er potensiale for det.

Poenget mitt er at det er nettstedet som må være primærkilden. Som jeg alltid sier: Står det ikke på nett så har det ikke skjedd. Det hindrer ikke at man kan publisere innholdet flere steder.

Det vil alltid være noen som foretrekker å lese et blad eller en papiravis. Problemet er at det etterhvert vil være for få til at det kan være økonomisk bærekraftig. Den eneste måten jeg ser for meg at papiraviser kan overleve, er at de er en slags oppsummering av hva som har skjedd det siste døgnet.

En CC-lisens hindrer ikke nødvendigvis et slikt scenario, men Creative Commons komersielle dilemma skaper noe usikkerhet om hvorvidt man gir fra seg fremtidige inntekter ved å gjøre en overgang allerede i dag.

Fordeler og ulemper

Et viktig og godt argument for å ta overgangen til en Creative Commons lisensiering av innholdet kommer fra Tim O’reilly:

Obscurity is a far greater threat to authors and creative artists than piracy.

Med det mener han at de fleste sliter mer med å nå ut til lesere, enn de sliter med at noen piratkopierer innholdet deres. Dette er et godt argument, og det har blant annet science fiction forfatteren Cory Doctorow. Han gir ut alle sine bøker under en CC-lisens, og selger likevel godt. Doctorow tjener også penger på å holde foredrag.

I tillegg til å være en god forfatter, er nok mye av grunnen til at han har nådd langt at han har delt ut innholdet sitt gratis. Jeg har lest hans siste bok Little Brother, og det er god grunn til å tro at jeg ikke ville lest den hvis det ikke var for at den er gratis tilgjengelig.

Situasjonen er imidlertid litt annerledes for endel norske nettaviser, i hvertfall de etablerte. digi.no er en nisjeavis for de som jobber i IKT-bransjen. Det dreier seg om cirka 100.000 mennesker, og utenom ferieperiodene så ligger vi på litt over 100.000 unike lesere hver uke. Overlappet er nok ikke helt perfekt, så vi har nok noen lesere utenfor bransjen og det er sikkert også noen vi ikke når hver uke.

Poenget er at vi ikke har så mange nye lesere å nå innenfor vår nisje. Vi kan nå mange andre lesere, men det er ikke nødvendigvis lesere som våre IKT-bransjeannonsører ønsker å nå. Det er derfor langt fra sikkert at det er en økonomisk fordel å nå 150.000 lesere med vårt innhold, istedenfor de litt over 100.000 vi i dag har. På kort sikt ville det gitt oss en økonomisk gevinst, men på litt sikt er det langt fra like sikkert.

Det betyr at den eventuelle gevinsten i å lisensiere vårt innhold under en CC-lisens ikke nødvendigvis er så stor. Kanskje får vi noen flere lesere, og kanskje får vi litt mer lojale lesere, men gevinsten er usikker og det samme er ulempene (hvis det er noen).

Som en etableret aktør som har holdt på siden 1996 (vi var faktisk Europas første rendyrkede nettavis), så fremstår det ikke som naturlig å ta et slikt sprang så lenge det er knyttet usikkerhet både til potensiell gevinst og tap.

Dette vil nok fremstå annerledes for en ny aktør som ennå ikke er kjent i bransjen, og som trenger å nå flere lesere.

Siste ord

Jeg utelukker ikke at digi.no en gang i fremtiden vil lisensiere innholdet under en CC-lisens, men foreløpig er svaret nei. Utviklingen vil avgjøre når det eventuelt kan bli aktuelt.

Frem til da så snakker vi heller ikke om enten eller. digi.no har tidligere bidratt med artikkel til Friprog-magasinet, før Friprog-senteret ble opprettet. Vi har også tillatt andre å republisere våre artikler når de har spurt om det. Noen har fått det vederlagsfritt, mens andre har måtte betalt for det. Denne prisdiskrimineringen har blitt gjort med utgangspunkt i kommersielle/ikke-kommersielle virksomheter og med hensyn til hva slags publisering det har vært snakk om.

Siste ord er ikke sagt om dette spennende temaet, og Martin Bekkelund har foreslått å ta en prat for å gjøre en liten brainstorming rundt temaet. Det er en god ide, men jeg tror det ville vært en fordel om flere ble med på den diskusjonen. Kanskje kan det gjøres i regi av Journalisten.no’s månedlige sammenkomster?

Selv om jeg fortsatt er på ferie, så titter jeg innom våre sider. Jeg liker også å følge med på debatten slik at jeg får et innblikk i hva våre lesere mener om det vi skriver. Det er lærerikt og ofte også morsomt.

En av våre mest ivrige debattanter er Knut Yrvin, en person med stort engasjement og ofte sterke meninger. Det er alltid artig å lese hans debattinnlegg, blant annet fordi han alltid skriver under fullt navn og fordi han som regel lenker til kildene for sine argumenter.

Ofte lenker han også til artikler hos våre konkurrenter. Det synes jeg er helt greit, men i dag kjente jeg at jeg ble litt irritert. I ett debattinnlegg lenket han til en “avsløring” som var konkurrent IDG.no kjørte like før sommerferien:

Re: Frivillig brannmenn

Dato: 13.08.2008 / 14:29

Av: Knut Yrvin

13.08.2008 13:37 skrev Per Politi
> Vi venter fortsatt på at dugnadsbrannfolkene
> skal dukke opp. Men folk som jobber gratis er litt treige.

Brannfolk i Norge blir betalt av oss alle over skatten. Jeg regner med at Freecode skatter i Norge. Skulle brannfolkene være treige, kan det jo hende de mangler penger. Slike ting kan jo skje når selskap med milliardinntekter som Microsoft overfører inntektene til Irland. Som mange vet er Irland et skatteparadis for programvareselskap:

http:/ / www.idg.no/ pcworld/ article101279.ece

Re: Frivillig brannmenn

Dato: 13.08.2008 / 23:19

Av: Anders Brenna (digi.no)

IDG hadde denne 27.06.2008 kl 07:49, og her er saken i digi.no onsdag 9. nov 2005 kl 09:34:
http:/ / www.digi.no/ php/ art.php?id=279572

Mvh
Anders Brenna
Redaksjonssjef
digi.no
(fortsatt på ferie ut denne uken)

Vi var altså nesten 3 år forran IDG.no. Isolert sett er ikke dette noe problem, og det er egentlig ingen grunn til å hisse seg opp. Når jeg likevel lar meg irritere så skyldes dette at dette ikke er noe enkeltstående problem for journalistiske aktører iNorge.

Det er dessverre slik at det ikke er nok å være først. Man må også markedsføre det. Som markedsføringsguruene Jack Trout og Al Ries skrev om “positioning” en gang på 70-tallet, må man være “first in the mind of the prospect”.

Med det menes det at man må være den første til å plante ideen, avsløringen eller nyskapingen i hodet på leseren/tilhøreren/lytteren. Det store publikum har en forutinntatt holdning til hvem som er først, og etter årelang markedsføring har de gjort seg opp en mening om hvem som bedriver “ekte” journalistikk (papiraviser) og hvem som “bare” skriver sitatsaker (nettaviser).

I denne spesifikke saken har vi en stor fordel, og det er at vi er markant større enn IDG.no. Selv om det inkluderer flere redaksjonelle produkter som blant annet Computerworld, PC World, CIO, Nettverk og kommunikasjon samt flere andre IDG-publikasjoner, så er vi større på nett enn IDG.no ifølge den offisielle statistikken til TNS-Gallup.

Verre er det i forhold til et par andre aktører. Etablerte papiraviser har et stort overtak på dette med “in the mind of the prospect”, spesielt hvis vi snakker om andre medier.

Da har en eller annen papiravis gjort et stort oppslag som er mer eller mindre helt likt det vi har kjørt frem på egenhånd en stund i forveien. Sist gang det skjedde var 30/6-08 da Aftenposten rapporterte at 80 offentlige nettsteder var infisert av virus. Den saken hadde vi en måned før, 28/5-08. En kjapp telefon til en av kildene avslørte at det var nøyaktig samme sak det var snakk om.

Som fagpubliksasjon har vi en fordel i slike tilfeller, og det er at vi kan gjøre gode oppfølgninger. “Gidder ikke å fikse sikkerhetshull” og “Ett Google-søk avslører hvem som er infisert” var eksempler på det.

Det er ikke et stort problem, men det er et stort irritasjonsmoment. Andre medier vil liksom ikke annerkjenne at det har blitt utført et godt stykke journalistisk arbeide hvis det “bare” er en nettavis som står bak.

I ett tilfelle der jeg jobbet med en ganske avansert sak som jeg klarte å avsløre før papiravisene, fikk jeg i ettertid høre fra en av kildene mine at en stor norsk papiravis regelrett droppet saken fordi vi hadde kjørt den først. Det ga en bitter ettersmak etter å ha gledet meg over å vinne kappløpet.

Saken døde rett og slett ut fordi det “bare” var en nettavis som kjørte den. I ettertid skulle jeg nesten ønske at papiravisen hadde vunnet kappløpet, slik at den ville fått større konsekvenser.

Min konklusjon er journalistikk til syvende og sist er mer et spørsmål om merkevarebygging enn journalistikk. Hvem som avslører saken er rett og slett viktigere enn selve avsløringen. Dette er forøvrig ikke unikt for nettaviser. Lokal-  og regionalaviser opplever dessverre det samme.

Min oppmuntring er at jeg merker at det er et skifte på gang. Ikke blant de etablerte medieaktørene, men blant leserne og kildene. Stadig flere forteller meg at de opplever at vi og andre nettaviser har gjort et kvalitetsløft og at de nå foretrekker å lese nyhetene på nettaviser.

Det teknologiske skiftet fra papiravis skjedde for 10-12 år siden. Det kommersielle og redaksjonelle skiftet skjer nå.

Kilder som har gitt saker eksklusivt til papiraviser skjønner tegninga når vi avviser deres saker etter at de først ga de til papiravisene. De merker raskt at vi er mer relevante for leserne, og at står det ikke på nett så har det ikke skjedd.

Oppdatering: Jeg lenket til feil sak i både kommentarfeltet på digi.no, og lengre opp i dette blogginnlegget. Artikkelen jeg egentlig skulle henvise til var: Programbransjen avgjør skatten selv, som ble publisert 31. oktober 2006. Se også debatten nedenfor for mer informasjon.

Noen misliker dette fordi de mener journalistikk bare kan og skal utføres av profesjonelle, mens andre misliker det fordi de oppfatter det som en billig/gratis konkurrent.

Selv synes jeg at det er en spennende utvikling, men jeg tror ikke borgerjournalistikk egner seg som en erstatning for vanlig journalistisk arbeid. Det vil alltid være noen borgerjournalister som er så gode at de gjør jobben like godt eller bedre enn fulltidsjournalister. Disse bør få jobbe som journalister med full lønn - hvis de vil.

For meg ligger det store potensialet for borgerjournalistikk i forlengelse av journalistikken.

Vi er for tiden på besøk hos svigermor i Bamble, og da de to eldste gikk til butikken i går var det flere ulykker i nærheten. Eldstemann, Ivan, hadde med seg mobilen og tok bilde av den ene ulykken for så å sende det inn til VG.

En journalist i VG Nett ringte han opp for å få noen praktiske opplysninger, og han får 500 kroner for bildet som ble brukt i artikkelen.

Journalisten nøyde seg ikke med å intervjue Ivan om ulykken. Informasjonen han fikk ble tydeligvis satt sammen med informasjon fra andre kilder før artikkelen ble publisert. Ivan er ikke sitert på noe som helst, men takket være hans bilde fikk saken en illustrasjon uten at VG måtte ha en journalist eller fotograf på stedet.

Dette er et godt eksempel på samspillet mellom “profesjonelle” journalister og borgerfotografer. Det går heller ikke utover profesjonelle fotografer, da det uansett ikke vil være mulig å ha slike fotografer utplassert over alt i Norge.

Ivan trengte ingen journalistisk opplæring. Det var nok at han hadde med seg mobilen sin, og et ønske om å få litt ekstra lommepenger i sommer. Hans innsats var en forlengelse av journalistikken, ikke en erstatning.

Hva er vel da mer naturlig enn å starte med en liten test for å se hvor “geek” jeg er?

Martin Bekkelund scoret 43 prosent og Pål Hivand endte på 57 prosent. Amatører sier nå jeg, for jeg endte på 68 prosent.

68% Geek

Created by OnePlusYou

Manglende Star Trek-kunnskaper trakk ned, mens god kjennskap til Hitchikers Guide to the Galaxy, Ringenes Herre, Slashdot, Star Wars og programmering trakk opp.