De kan ikke engang stave IT

Dagen etter at 89 stortingsrepresentanter stemte for å innføre Datalagringsdirektivet i Norge den 4. april 2011 ble jeg ringt opp av min lokalavis Budstikka.

De stilte et relevant spørsmål: Hva nå?


Det er det mange som har lurt på, men Budstikka har vært forutseende nok til å ha en egen spalte med utgangspunkt i det spørsmålet, og intervjuet med meg ble satt på trykk i papiravisen lørdag den 9. april.

På tross av at jeg gjerne prater litt for fort når jeg blir engasjert fikk journalisten med seg så og si rubbel og bit av hva jeg sa, og jeg føler at artikkelen på mange måter fikk frem det jeg mener på en bedre måte enn når jeg skriver selv.

Dessverre ble intervjuet kun publisert i papiravisen. Det er jo litt dumt for en person med slagordet som jeg har på denne bloggen, men hvis jeg skal ta en ørliten avsporing her så har jeg faktisk stor forståelse for det strategiske grepet med å skille denne typen artikler ut. En medieanalyse av den strategiens fordeler og ulemper får imidlertid vente til en annen gang…

Jeg sendte en e-post til redaksjonen i Budstikka med forespørsel om jeg kunne få publisere artikkelen her på bloggen min slik at andre DLD-interesserte kan lese den, og det fikk jeg. Forutsetningen var at den ikke brukes kommersielt, noe som selvsagt ikke er aktuelt, men det er en fornuftig standardklausul når en redaksjon yter slik ekstraservice.

Her er artikkelen i sin helhet (PDF) hvis det er noen som har lyst til å lese den.