Anders Brenna

VG og Dagbladet har skjønt det og forsøker derfor desperat på å bygge opp noe annet innen kjendisstoff og annet ukebladstoff.

For de som ennå ikke har fått det med seg at sanden i timeglasset har rent ut for avisene som nyhetsformidler, så var denne uken et solid bevis på at det er tilfellet.

På tirsdag morgen kom jeg på jobb tidlig som jeg pleier. Jeg sjekket rakst ut de internasjonale nyhetene og konkluderte med at dette ville bli en nyhetsfattig dag. Der tok jeg feil.

Klokken rakk ikke å bli så mye mer en åtte før det kom frem at Posten kjøpte det børsnoterte IT-selskapet Allianse. Senere på dagen kom det også frem at TeliaSonera kjøpte NextGenTel og at Mamut kjøpte en fjerdedel av aksjene i børsnoterte Active 24.

Vi fikk derfor mer enn nok å henge fingrene i og det ble en hektisk dag. Det liker jeg.

Dagen etter var det onsdag og 17. mai. Det betyr fridag for de fleste nordmenn og derfor kom det ingen avis før på torsdags morgen. Dermed ble jeg sittende på toget torsdag morgen og se på mine medpassasjerer som leste Aftenpostens og Dagens Næringslivs dekning av oppkjøpene nesten 48 timer etter at alle kunne lese om det på internett.

Dette går selvsagt ikke i lengden. Avisene er i ferd med å dø ut som nyhetsformidlere. De har ingen mulighet til å henge med. Tidligere kunne de klare seg i kampen mot TV og radio fordi disse mediene er så selektive i hva de velger å presentere. De har rett og slett ikke sendeflate til å gå like mye i dybden eller å dekke det samme utvalget av saker.

De eneste sakene avisene kan skille seg ut på, er de sakene de har eksklusivt. Det vil si de gravende journalistenes saker. Dagens Næringsliv er et godt eksempel her. I sin lørdagsutgave har de gjerne en eller flere lange godt gjennomarbeidede saker som de har gravd frem på egen hånd. Da spiller det ingen rolle om saken var ferdig på onsdag. Ingen vil få vite om den før avisen kommer ut på lørdag allikevel.

Desverre for avisene er slike saker dyre å utvikle og de er for få til å fylle en dagsavis som kommer ut hver dag. Det er maks potensiale til å fylle et ukes- eller månedsblad.

Selv med disse sakene så blir avisene slått av nettmediene. Alle nyhetsmedier siterer hverandre. Man plukker noe fra saken og legger på en setning om at Dagens Næringsliv skriver at… eller man legger på noen ekstra ord på sitatene: , sier Ola Nordmann til Dagen Næringsliv.

Retningslinjene for hvor mye som kan tas på den måten er litt uklar. Jeg har selv fått saker kopiert av et annet medie og det er ikke hyggelig selv om det alltid gir en god følelse å bli sitert. Redaktøren har forklart meg at vi kan plukke poenger og bruke sitater så lenge vi siterer ordentlig og at det fortsatt er mer igjen av saken som våre lesere ville fått hvis de gikk til den opprinnelige artikkelen. Det fremstår for meg som en fornuftig regel.

Hva skal så avisene satse på, nå som det kommer klart frem at de er utdøende som nyhetsformidler?

Svaret er ikke så enkelt å gi. Jeg tror løsningen ligger i å droppe avisformatet og gå over på magasinutgaven. Newsweek og Time er to nyhetsmedier som lykkes på denne måten. De fokuserer på lange saker omtrent som Dagens Næringslivs lørdagsutgave. Bladene er fortsatt interessante flere dager etter at utgivelsen kommer ut. Andre medier kan sitere sakene, men det er ingen tvil om at man får mer ut av å lese hele saken hos disse bladene. De er grundige.

Avisene overlever bare på folks gamle vaner, men etterhvert blir folkene med de gamle vanene også gamle. Da må mediene tiltrekke seg de unge og det er nyttesløst for de unge. Da holder det ikke å skrive side opp og side ned om dataspill og Idol. De ungen har selvsagt skjønt at det får de uansett på nettet.

Det er selvsagt ikke gøy for de ansatte som jobber i avisene. De har gått fra å være superstjerner som jobber i fantastiskse pengemaskiner til plutselig å måtte gjennomgå en nedbemanning og må jobbe hardere.

Klubblederen i VG uttalte denne uken at man ikke kan jobbe hardere, hvis man allerede har 180 i puls. Til det må jeg bare si at hvis de har 180 i puls med den arbeidsinnsatsen de utøver, så bør de for sin egen helse finne seg et annet yrke. Journalistene i de store mediene har ikke stress å snakke om. Det blir omtrent som om lærerne skulle klage over lange dager og lite ferie.

Nettredaksjopnen VG Nett har skjønt dette. Når VG journalistene ville slås sammen med nett-journalistene så takket de selvsagt nei. For det første ville de unge nettjournalistene fått smake fagforeningens ansienitetspisk under nedbemanningen og for de andre ville de feterte stjernejournalistene ikke vært i stand til å trekke sin del av lasset.

Nettredaksjoner er mye mer produktive enn nyhetsredaksjoner. Det vil selvsagt noen hevde at er fordi de ikke gjennomfører saker med like mye kvalitet, men det er faktisk feil. Øvelse gjør mester heter det og det er også tilfelle her. De som skriver flest saker blir faktisk dyktigst. Dessuten får de fordelen av at de etterhvert også får flest tips.

Leserne legger etterhvert emrke til hvem som skriver om forskjellige emner og så tipser de en som har skrevet om en lignende sak før. Dermed er det den mest produktive som får flest tips og det blir en selvforsterkende spiral.

Journalistikk er et håndverk, ikke en kunstform. Desverre tror mange av de gamle journalistene at det er motsatt. Man skal ikke stresse kunstneren. Kom ikke å fortell meg at det er en kunstart å skrive en sak fra en pressemelding, en pressekonferanse eller fra en hendelse man er ute og dekker. Det er et stykke arbeid og jo mer man har skrevet om før, jo bedre kvalifisert er man til å stille de tøffe avslørende spørsmålene når man snakker med et durkdrevent intervjuobjekt som har et harem av informasjonskonsulenter rundt seg.

Nå er det ikke bare avisene som fortsatt står med en fot i gårdagens grav. Det gjør også mange av de store bedriftene og deres informasjonsfolk.

På tirsdag var ikke vi ute hos Posten for å høre hvilket selskap de hadde kjøpt. På grunn av noen fravær i redaksjonen og et kort forvarsel så hadde vi ikke nok bemanning til å være der ute. Konsekvensen av det skulle en tro var endte sist i kappløpet om å være tidlig ute, men det var ikke tilfellet.

Vi hadde nyheten like før pressekonferansen startet. Da sendte Allianse ut en pressemelding. Dermed viste vi hva som skjedde før journalistene som var der var tilstede. Vi kunne dermed legge ut en sak og ringe opp konkurrenter for å få kommentarer mens de satt i spenning om hva som var i ferd med å skje.

Dette er desverre typisk. Vi stiller opp på mange pressekonferanser, men da må vi ha bemanning på desken samtidig for å sikre at vi får med oss saken. Det virker på meg som at de informasjonsansvarlige fortsall lever i den troen at det er avismedier de forholder seg til. Det er ganske så amatørmessig i dagens nyhetssamfunn.

Et unntak finnes det i Norge og det er Telenor. Når jeg har vært der ute på pressekonferanse så har de informert oss at de holder igjen pressemeldingen noen timer før de sender den ut til de som ikke var der. Dessuten prøver de bevisst å gi de som er tilstede noe ekstra.

Før jeg begynte som journalist var jeg en ganske så aktiv blogger. Det har jeg desverre ikke klart å holde helt vedlike, men jeg forsøker nå å skrive et innlegg innimellom.

Som blogger så trodde jeg at de gamle mediene raskt ville bli feid av banen. Med de gamle mente jeg ikke bare avisene, de er jo fra steinalderen, men jeg tenkte også på nettredaksjonene. De ligger jo faktisk bak bloggerne endel ganger også.

Det som har gått opp for meg er at tregheten i folks vaner har en så ekstrem effekt at det faktisk som er avisvanene som er årsaken til at norske blogger ikke er mer lest. Norge har i alle år vært det land som har vært flinkest til å lese avisene. Ikke bare antall som leser en avis, men også antallet aviser hver enkelt leser. Det har alltid blitt regnet som noe positivt, fordi det viser at vi er et samfunn med opplyste mennesker. (Ihvertfall tilsynelatende. Jeg har en lang liste over eksempler på at vi ikke er det.)

Bloggelesingen vil ikke ta av i Norge før avisene er skjøvet ut på sidelinjen av hele befolkningen. Da vil folk foretrekke å lese nyhetene på nettet og da blir veien kort til å også lese blogger regelmessig.

Så hvor lang tid skal vi gi avisene fremover? Noen år kanskje? Hva med fem eller ti år før de bare utgjør en marginal nisje, uten nyhetstoff?

Grillsessongen startet i førstegir og det ser ikke ut til at den får opp farten med det første.

Etter å ha betalt for å bytte inn en halvfull gasstank med en ny en har jeg kommet til at det ikke er noe galt med min gassgrill. Det er ikke en feil, men en funksjonalitet. Av alle ting andre bransjer kunne plukke opp fra IT-bransjen, så måtte det være den! It’s not a bug, it´s a feauture.

At jeg har hivs bruksanvisningen er vel ingen overraskelse. Bruksanvisninger er et forurensende onde og jeg kan ikke forstå at miljøvernorganisasjonene har satt sine øyne på saken. Det er kanskje fordi de mannlige medlemmene bare er der på grunn av alle de søte jentene?

Så i mangel av en bruksanvisning, sjekket jeg Webers hjemmeside. Den hadde en FAQ (Frequently Asked Questions), men det er tydelig at de eneste spørsmålene kundene har er hvordan få den perfekte smak ut av kjøttet de griller.

Det ble derfor et Google søk. De er kongen på haugen når det gjelder relevans og i dette tilfellet sier det litt om hvor dårlig den ståa er. Jeg prøvde den ene kombinasjonen etter den andre, men det var håpløst. På de positive siden så vet jeg ihvertfall hvor jeg kan få kjøpt gassgriller, uansett hvor jeg måtte befinne meg i verden.

Til slutt fant jeg noe på Google Groups søk. Godt gjemt på sider så langt bak at jeg i henhold til brukerundersøkelser ikke burde bladd så langt tilbake.

Det viste seg at jeg har blitt offer for en barnesiktring pålagt av amerikanske myndigheter. Dener laget for at feite amerikanere ikke skal saksøke gassgrillprodusentene etter å ha brukt grillristen som et sete i et forsøk på å etterape Jackass. Landbruksmyndighetene hadde sikkert også et ord med i laget. Tenk på all den konkurransen bøndene ville fått på baconproduksjonen.

Barnesikringen sikrer at gasstilførselen begrenses slik at grillen ikke blir for varm. Det er selvsagt viktig i tilfelle du får en gasslekasje, men noen ganger slår den seg på uten grunn.

Da er det en mekanisme for å slå den av igjen og en oppskrift på hvordan det gjøres fant jeg på Google Groups søket mitt tilslutt.

Her er hva jeg fant:

Open the barbecue lid.
1. Close the LP tank valve.
2. Turn valve + regulator assembly to the OFF position.
3. Wait at least 5 minutes if the barbecue had been lit
4. Disconnect the adapter hose from the LP tank.
5. Turn valve + regulator assembly to the HIGH position.
6. Wait at least 2 minutes, then turn valve + regulator assembly to the OFF position.
7. Re-connect the adapter hose to the LP tank.

Jeg tolker dette til å bety noe sånt som:

1. Steng av gassbeholderen
2. Sett gasstilføreselen til av på gassgrillen
3. Vent i minst fem minutter hvis grillen nettop har vært brukt
4. Koble slangen fra gassbeholderen
5. Slå på bryteren som kobles til gassbeholderen og skru gassgrillens bryter til High
6. Vent minst to mintter. Så skrur du av bryteren på slangen og på gassgrillen
7. Koble slangen tilbake på gassbeholderen

Det var ikke direkte oversatt, men etter å ha studert manualen et par ganger og sjekket ut min Weber Q grill har jeg kommet frem til at det må da vel være slik.

Nå er jeg imidlertid usikker på om det er riktig, for jeg får det ikke til å fungere.

Hva er vitsen med å lage det så håpløst knotete? Hadde det ikke vært enklere å legge opp til en bryter som slår seg over omtrent som i en moderne sikringsboks? Det burde jo la seg gjøre.

Jeg begynner allerede nå å bli gal av at grillen ikke egner seg til annet enn pølser med den lave varmen. Hvis jeg ikke snart får det til å fungere så hjelper det ikke med fint sommervær. Det er ikke ekte sommer uten grilling.

I dag skrev jeg en sak om en fyr som har satt opp en wiki-tjeneste for å holde oversikt over gratis wlan-soner i Norge. Det knakk serveren hans.

Nå var den ikke så kraftig i utgangspunktet og bedre ble det heller ikke når både ITAvisen og Dagbladet fulgte opp.

11:24: Digi.no
12:24: ITAvisen (linket desverre ikke til min sak
14:00 Dagbladet (Desverre linket de til ITAvisen og ikke til min artikkel (som faktisk også inkluderte et intervju med mannen))

Det er tydelig at han traff midt i hjertet av hva mange har et behov for. Det er noe som internettleverandørene i Norge bør bite seg merke i.

Vi nordmenn er virkelig opptatt av å få tilgang på internett når vi er på farten.

(I skrivende stund er siden fortsatt nede. Selv om han vistnok skal ha satt opp en ny server)

Oppdatert: Nå er nettstedet oppe igjen. Her kan du gå direkte.

Som nevt jobber jeg nå med å lære meg touch. I den forbindelse har jeg oversatt en lengre artikkel av Paul Graham som jeg synes er knallbra og som bør tilgjengeliggjøres på norsk.

Den er skrevet for utviklere, men jeg mener den er lettlest for absolutt alle. Noen nordmenn vil helt sikkert la seg provosere av endel uttalelser, men de vil ihvertfall bli litt mer opplyst.

Paul Graham ble rik på å starte et selskap som han etter noen få år solgte til Yahoo. Han skal vistnok ha fått 50 millioner for det og så skal Yahoo ha gått femten gangeren etterpå.

Nå bruker han tiden sin på å lage et nytt programmeringsspråk, ARC, og på å hjelpe andre grundere.

Graham er min absolutte favorittskribent på internett. Både fordi han skriver godt og fordi han kommer med endel viktige momenter i sine tekster.

Når jeg da for ikke lenge siden bestemte meg for at det nå var på tide å lære seg å skrive ordentlig touch, fant jeg raskt ut at det ville være interessant å oversette noen lengre artikler som endel av øvelsen.

Artikkelen til Paul Graham er på cirka 16 sider og det tok litt tid, men allerede etter noen få avsnitt merket jeg at tempoet mitt ble bedre. Nå har jeg fortsatt et godt stykke igjen før jeg er på det nivået jeg ønsker å være på, men jeg skriver i hvertfall uten å se på tastaturet.

Jeg er allerede godt i gang med min neste oversttelse. Det er en artikkel skrevet av Joel Spolsky om hvordan man kommer frem til en fornuftig prissetting på programvare man utvikler og vil selge.

Den oversatte artikkelen ligger på digi.no. Merk at Paul Graham fortsatt har alle rettigheter til den og at du bør spørre han om lov hvis du ønsker å videredistribuere den.

Selv etter alle disse årene forran PCen, har jeg ennå ikke lært meg å skrive touch.

Med så mange timer forran skjermen som jeg har hver dag og hver uke, så skulle en kanskje tro at jeg hadde lært det en gang. Desverre er ikke det tilfellet.

Jeg har klart meg som programmerer og blogger uten å kunne det. Nå er jeg ikke akkurat treg, og jeg ser ikke så mye på tastaturet når jeg skriver, men det er nok til at det går for sakte.

Når jeg skriver så bruker jeg seks fingre. Tommelene, pekefingrene og langfingrene. Det går såpass fort, at jeg stort sett klarer å notere fortløpende det jeg tenker. Problemet er kanskje at jeg tenker for sakte?

Jeg har i hvert fall kommet til konklusjonen om at jeg skriver for sakte. Spesiellt gjelder det når jeg gjør telefonintervjuer. Da stopper jeg ofte opp i samtalen for å notere og jeg får ikke med meg alle de saftige notatene. Det skal det nå bli slutt på!

Denne uken har jeg såvidt begynt å øve litt på kveldstid. Jeg prøvde meg også litt på jobben i dag, men det var nyttesløst. Det gikk så tregt at det var bare å kaste inn håndkleet. Det er som mørkest rett før man ser lyset, er det ikke det man sier?

Til å begynne med sitter jeg og skriver små enkle ord om igjen og om igjen. Tanken min er at det sikkert er viktig å innøve de mest brukte tastekombinasjonene, og så kan jeg heller gå på de lengre ordene og fulle setninger etterhvert.

Med tanke på at jeg vet hvor de forskjellige tastene er på tastaturet er, så tar det forhåpentlig vis ikke for lang tid jeg får taket på det.

Jeg tar gjerne i mot tips, hvis noen har noen innspill på hvordan jeg raskest mulig skal klare denne overgangen.

(Dette innlegget ble forøvrig skrevet med touch metoden uten å se på tastaturet. Det tok sin tid!)

I dag skrev jeg en kommentarartikkel om patentering av programvare. Det er et tema jeg ofte har skrevet om her på bloggen min, men det er første gang jeg har skrevet om det som en del av mitt yrke.

Nå har det begynt å skje endel ting i USA. Det begynner å gå opp for amerikanere hvor tragisk og hvor farlig det er med et patentsystem slik de praktiserer det.

Den amerikanske forfatteren Michael Crichton hadde 19. mars en glimrende kronikk i New York Times om hvor galt det har bært av sted med det amerikanske patentsystemet. Om ikke lle har lest bøkene hans, så tror jeg nok de fleste har sett filmer basert på dem. Et eksempel er Jurassic Park.

Kravene om hva arbeidstagere må skrive under på utvides stadig.

Det er temaet for en kommentarartikkel jeg skrev i dag. Etter debattinnleggene å dømme er det mange som kjenner seg igjen i beskrivelsen min, selv om jeg selvsagt satte det litt vel på spissen. Jeg dekket meg litt inn ved å bruke et latinsk begrep i overskriften istedenfor å stave det rett ut.

Ellers så hadde jeg en artikkel om et smutthull som Telio bruker for å redusere merverdiavgiften de fakturerer kundene sine.

Momsen er i utgangspunktet på 25 prosent for denne typen tjenester, noe som utgjør en ganske stor andel av totalsummen kunden faktureres uten at bedriften ser noe til pengene. Gjennom å fakturere 70 prosent av beløpet igjennom et utenlandsk datterselskap klarer Telio å redusere momsandelen betraktelig. RILUM, eller rett i lomma uten moms, som man gjerne sier.

Til min glede så fant også andre medier denne saken interessant. Aftenposten Forbruker slo den også opp og siterte min sak.

Til min store overraskelse kopierte de først hele saken ord for ord. De eneste forskjellene var at de byttet ut ordet IP-telefoni med bredbåndstelefoni og at de droppet et eksempel.

Når vi oppdaget det ringte redaktøren vår til dem. Han ble forbannet og rettet det straks opp, slik at det ble en vanlig sitatsak, hvor deler av saken var sitert.

Det var godt å se at min favorittavis blant norske medier var like gode som jeg trodde at de var. At de hadde et arbeidsuhell på min sak, kan jeg fint leve med.

Kanskje reagerte jeg også litt ekstra fordi jeg er såpass fersk i gamet og fordi dette var den første gode saken min sett med undersøkende journalistiske øyne?

Tipset fikk jeg fra debattforumet, så det lønner seg tydeligvis å følge med der. Så begynte jeg å ringe rundt til Post- og Teletilsynet, Finansdepartementet og Telio. Overraskende nok så var det bare hos Telio jeg fikk gode svar til å begynne med. Når jeg så skulle verifisere det de sa og finne mer ut om dette tok det meg lang tid og mange personer i de offentlige etatene før jeg fikk noe fornuftig svar. Det er egentlig litt skremmende.

Til slutt fikk jeg imidlertid nok til å skrive saken og da var det bare å sette sammen brikkene. >Nå håper jeg bare at jeg litt hyppigere klarer å finne frem slike saker. Det er jo den typen som er artigst å jobbe med.

Denne uken var jeg på en pressekonferanse som ble ødelagt av en barnslig journalist.

Vedkommende avbrøt for å stille spørsmål før det hadde gått 30 sekunder. I utgangspunktet er ikke dette et problem, for en journalist skal jo stille kritiske spørsmål og det blir for dumt om vi må sitte stille og rolig å vente helt til presentasjonen er ferdig før vi kommer med spørsmålene.

Problemet med denne journalistens spørsmål var at de kom på rekke og rad og uten at de hadde særlig relevans for saken. Jeg noterte ihvertfall ingen av svarene som kom. Journalisten var rett og slett bare opptatt av å komme med egne meninger om alt og ingenting (mest av sistnevnte) og høre sin egen stemme flest mulig ganger.

Stakkars den informasjonsansvarlige (tenk at jeg bruker et sånt ord om en PR-kar!) som arrangerte denne pressekonferansen. Han gjorde et ærlig og redelig forsøk på å komme videre slik at vi skulle rekke å få med oss selve demonstrasjonen før noen andre skulle ha konferanserommet, men det nyttet ikke.

- Dere vet ikke hvem jeg er, kom det fra journalisten mens han hadde et flir rundt munnen. Jeg pleier å å ødelegge pressekonferanser, uttalte han stolt.

Det var sikkert ment som en morsom kommentar, men desverre var det helt sant. Han ødela pressekonferansen uten å oppnå noe som helst annet enn å kaste bort min og de andre journalistenes tid.

Her satt jeg og led meg gjennom en pressekonferanse med en tulling av en journalist som bare var ute etter å demonstrere hvor stor makt han som journalist hadde. Selskapet som presenterte svarte med et smil på alle hans irrelevante spørsmål. De hadde jo ikke noe valg. Tenk hva han hadde skrevet om dem og deres nye tjeneste hvis de hadde ignorert denne mannen og heller gjennomført pressekonferansen på en ordentlig måte? De var hans gisler og det var desverre jeg også. Kanskje burde jeg bare reist meg opp og gått? På den annen side så ville det vært en demonstrasjon mot arrangøren og det hadde blitt litt feil i denne sammenhengen.

Er denne mannen et særtilfelle blant journalister, eller er det slik man ender opp etter en lang karriere som journalist med all den berusende makten det medfører?

Software appliances er en ny trend som kommer til å forenkle hverdagen for IT-driftspersonale.

Å installere servere kan være en veldig komplisert affære.

1. Operativsystem
2. Database
3. Mellomvare
4. Applikasjonen

Legg så til at hver av installasjonenee må patches, konfigureres og finjusteres. I tillegg er det ofte slik at hvert av leddene trenger forskjellig ekstern kompetanse som må hentes inn til en horriblel timepris hos konsulentsselskapene.

Da er det mye lettere å få produktet ferdig installert og konfigurert når det leveres.

Tidligere var det noen som gjorde dette med såkalte hardware appliances, eller som vi på norsk gjerne kaller programvare på boks. Ulempen da er at man må levere fysisk hardware. Det krever endel mer av leverandøren, også på support og garantisiden. Ved å levere som en software appliance, eller virtual appliance som VMware kaller det, unngår man denne problematikken. Da kommer løsningen ferdig levert som et image som kan kjøres opp rett i VMwares virtualiseringsprodukter, Xen eller med Microsofts Virtual PC og Virtual Server.

Et nytt selskap med noen utbrytere fra Red Hat har nylig lansert et system for å lage slike software appliance løsninger, foreløpig kun for Linux baserte systemer.

Selv har jeg i mange år jobbet med å automatisere installasjon og vedlikehold av operativssystemer og applikasjoner. Det er et krevende felt og er en av de største kostnadsdriverne for IT-driften. Å se at verden nå beveger seg inn mot en løsning som faktisk har potensiale for virkelig å gjøre noe med problemene gleder meg stort.

Jeg koste meg derfor når jeg gjorde researchen rundt dette og skrev en artikkel om det for digi.no. Hvis du interesserer deg for IT-trender innen IT-drift bør du taa en titt på den. Den heter Lekende lett å installere serverprogrammer.

Selv tror jeg ubeskjedent at jeg har vært tidlig ute med å skrive om en stor forandring i IT-bransjen, også i forhold til internasjonale medier, så jeg kommer til å følge opp saken fremover.

Det tok ikke lang tid fra jeg og endel andre ba om å få en norsk reddit side, til det ble en realitet. Vi fikk ikke kjempemange stemmer, men gutta bak tjenesten var veldig begeistret for å utvide til andre språk.

Jeg skrev forøvrig en artikkel i dag om hvordan nye internettselskaper klarer seg med små beløp, i motsetning til under dotcom tiden når de brente av store hauger med penger. I artikkelen bruker jeg reddit som et eksempel.

Kort tid etterpå var det lagt ut ganske mange linker til artikler på norsk. Nå oppfordrer jeg resten av bloggosfæren til å legge ut linker til bloggartikler og andre artikler som de synes er interessante. Ikke pøs på, men begrens deg til de med høy kvalitet og som du tror andre også kan ha interesse av.

Dropp engelskspråklige innlegg. De hører ikke hjemme der.