Anders Brenna

De to eldste har hver sin PC, og nå har også minstemann fått sin. Det er ikke hvilken som helst maskin, men en OLPC (One Laptop Per Child).

Jeg har skrevet
endel om OLPC tidligere, og senest i forrige uke da Håkon Wium Lie fikk 100 maskiner han og endel av hans venner hadde bestilt.

Entusiasmen deres var det ingenting å si på. Så fort de fikk hver sin OLPC, så var det nesten ikke mulig å få kontakt med dem før de hadde fått testet ut de mest grunnleggende funksjonene.

Håkon Wium Lie hadde sikret seg i tilfelle det skulle være noe galt med noen av maskinene, og han bestilte derfor en ekstra. Da han noen dager etterpå spurte om å få bruke noen av bilddene jeg tok, spurte jeg om det var noen som hadde avbestilt sin maskin. Det var det ikke, men han hadde en til overs ettersom alle virket helt feilfritt.

Den kjøpte jeg, og jeg betalte 1.998 kroner for den, akkurat som alle de andre. Håkon var også veldig pirkete på å gi meg to kroner i veksel, fordi han ikke skulle tjene penger på dette idealistiske hobby-prosjektet. Prisen inkluderte norske avgifter, samt 630 kroner i støtte til OLPC-prosjektet.

Jeg har gitt min OLPC til minstemann, men jeg kommer definitivt til å bruke mye tid på den selv også. Dessuten skal de to eldste få prøve seg på den, og madammen har allerede gjort det klart at hun også må ha den med på jobben en dag for å vise den frem til sine kolleger på IT-avdelingen.

I tilegg til at det er en spennende maskin og et spennende prosjekt i seg selv, er det utrolig spennende å se hva dette og andre prosjekter kan gjøre for kunnskapssamfunnet - både i Norge og i utviklingsland.

Carl er allerede i gang med maskinen på egenhånd, og forhåpentligvis er dette et godt peddagogisk verktøy. Når jeg har brukt den en stund, så tror jeg at jeg må ta den med på skolen hans en dag.

Det er endel intern uro i OLPC-prosjektet for tiden. Noen er veldig sure for at Microsoft har inngått en avtale om å kjøre Windows Xp på den. Jeg klarer ikke å se problemet, og jeg kommer til å prøve begge deler.

Vi kommer også til å skrive endel om prosjektet i tiden fremover, og da er det en fordel å ha dyptgående kjennskap til maskinen.

Jeg er ikke nødvendigvis overbevist om at OLPC-maskinen i seg selv forandrer verden, men jeg er ganske overbevist om at den er startskuddet for noe stort. Sugar-systemet som den bruker kan potensielt sett være et fundament som kan brukes også på andre maskiner.

Dessuten har prosjektet allerede påvirket IT-bransjen på en god måte. Det er bare å se på maskiner som Asus Eee, og lignende mini-PC-er til lave priser.

Regn med å se flere artikler om OLPC her på denne bloggen, på min engelske blogg og på digi.no.

Eldstemann Ivan (14) har hatt det morro med å lage egne videosnutter og i går ble første episode av CSI Stovner vist på NRKs ungdomsprogram Fabrikken.

De som har lyst til å ta en titt kan se hele programmet her. Ivans innslag er fra 4:10 til 7:35.

Mandag denne uken publiserte jeg en sak om en nordmann som nå tar spranget ut av den virkelige verden, for å jobbe på fulltid i den tredimmensjonale virtuelle verdenen Second Life.

Det var en ganske artig sak og jeg er litt stolt av den. Andre norske medier har skrevet om folk som tjener penger der, men jeg var den første til å skrive om en nordmann som lever av det.

NRK leste også saken og jeg ble invitert sammen med min kilde ned til Marienlyst. Maximilian, som han kaller seg i Second Life, vil ikke stå frem med navn, så det endte med at de filmet meg i virkeligheten og ham gjennom Second Life. Han var naturlig nok midtpunktet, mens jeg ble brukt som ekspertkommentator.

Det var en interessant erfaring å være intervjuobjekt, istedenfor selv å gjøre intervjuet. Vi var der i to timer og det ble tatt opp over en time med filmopptak. Av det var det egentlig meningen at de bare skulle bruke 40 sekunder, men det ble vel cirka 1,5 minutter.

Hva som kommer med og hva som ikke gjør det med så lange intervjuer og så kort sendetid kan variere veldig. Jeg legger ikke skjul på at jeg var nervøs for hva de ville bruke. Noen av uttalelsene mine var ikke av de beste, mens andre følte jeg at var bra. De valgte å plukke ut to som var midt på treet.

Den ene var om Maximilian og at han var den første og eneste nordmannen som lever av dette og den andre var om IBM, Sun og Dell som alle har etablert seg med kontorer i Second Life.

Alt i alt var det vel en god opplevelse. Det ga ihvertfall mersmak.

Programmet ble forøvrig sendt på NRK1 Kulturnytt klokken 23:10 tirsdag kveld. Desverre ser det ikke ut til at de legger ut de programmene på nettet.

Oppdatering: Her er en link til innslaget.

Dagen begynte med at jeg forsov meg. Ikke med så mye, men det endte med at jeg var på jobb nærmere 07:30 istedenfor 07:00. Jeg blir bare ikke vant til å måtte stå så tidlig opp for å komme meg på jobb.

Jobben gikk egentlig ganske greit. Unntaket var et kort ærend jeg måtte ut på midt på dagen. Da jeg kom tilbake fra det, var parkeringshuset vårt fullt. Det endte med at jeg måtte sose rundt i gatene for å finne en parkeringsplass, selv om jeg har betalt abonnement for å parkere i parkeringshuset vårt. Mer skal det ikke til før jeg blir litt irritabel, selv om det i livets lange løp er en bagatell.

Resten av arbeidsdagen gikk fint. Så kjørte jeg hjem og plukket opp minstemann i barnehagen. Min samboer står for levering i barnehagen og jeg henter.

Det gjør jeg da også nesten hver dag, bortsett fra onsdager. Det er min frikveld, og den bruker jeg på å ta en fototur sammen med noen kompiser i fotoklubben jeg nylig har blitt medlem i.

Desverre, for meg, hadde min samboer fått noen billetter til en ballettforestilling. Dermed ble min fotokveld kanselert. På den positive siden, så slapp jeg ihvertfall å bli med. En veninne av henne meldte seg frivillig.

Vel hjemme var det på tide å lage middag. Den oppgaven faller naturlig nok på den som kommer først hjem og det var meg. Jeg setter igang, men ser fort at jeg mangler noen ingredienser. Dermed blir noen tørre brødskiver en midlertidig erstatning.

Fra 17:00 til 18:00 skal minstemann på fem år på trening. Jeg kjører han bort, leverer ham, tar en tur på matbutikken, unner meg selv en halvtimes fototur på egenhånd og plukker ham tilslutt opp igjen for så å kjøre hjem igjen. Klokken er 18:05 og alt er vel så lang.

Men i det vi kommer inn døren kaster minstemann opp i gangen. Dermed blir det et rotterace for å rekke å vaske opp, lage middag og servere den før jeg må kjøre avgårde med eldstemann til teaterskolen cirka 18:45. Den varer fra 19:00 til 21:00. Overaskende nok ligger jeg godt an til å rekke det når vi er ferdig med middagen.

Det vil si, helt til minstemann spyr nok en gang. Hele middagen kommer opp og jeg får problemer med tiden. Sjeldent har vel oppkast blitt vasket så raskt noen gang, og jeg kommer meg avgårde med eldstemann fem minutter etterpå.

Min mellomste gutt passer minstemann, mens jeg kjører raskt avgårde med eldstemann til Tøyen. Samvittigheten min er på et bunnivå. Her fyker jeg avgårde, mens jeg har en syk liten unge hjemme som sitter i sofaen med en bøtte i hånden.

Eldstemann droppes av og jeg kommer meg raskt tilbake. Det ser ut til å gå bra. Minstemann er ikke syk. Han er derimot svært pigg og veldig våken.

Det er også nå at jeg oppdager konsekvensen av å ordne opp med oppkast i rekordtempo. Jeg presterte å helle oppkastbøta i vasken istedenfor i toalettet. Det finnes hyggeligere ting å gjøre enn å ordne opp i slikt.

Det blir litt leksehjelp med mellomstemann, samt et forsøk på å legge minstemann. Førstnevnte går bra, sistnevnte gjør ikke det. Han sovner ikke og det nærmer seg tidspunktet for å kjøre for å hente eldstemann igjen. Han er bare 14 år og selv om han fint klarer det, liker jeg ikke at han tar T-banen alene fra Tøyen til Stovner på kvelden.

Mellomstemann må derfor passe på minsteman, mens jeg kjører for å hente eldstemann.

Når jeg kommer hjem tar det litt tid, men tilslutt sovner minstemann. Jeg kan derfor sette meg ned og stirre tomt på veggen en halvtimes tid. Det var mer interessant å se på den, enn på programmene som vises på TVen.

Etter å ha presset meg selv til å lese et kapitell i boken min, Samfunnsøkonomi - en idehistore, sovner jeg på sofaen et kort øyeblikk.

Det ble et kort øyeblikk, da vår kjære katt vekker meg i det hun hopper opp på meg. Noen ganger har hun en dårlig balanseevne til katt å være, så hun må bruke klørne for ikke å falle ned. Desverre er det midt i skrittet mitt hun hopper. Jeg tror ikke jeg har fått varige skader, men våken ble jeg.

Kort tid etterpå kommer min samboer hjem fra balletten. Hun ser at minstemanns skitne lær fra barnehagen ligger strødd rundt om i gangen. De burde blitt vasket til dagen før.

Når hun ser bort på meg, så ser hun tydeligvis at dette ikke er dagen for å kritisere meg for det. Isteden sier hun: - Jeg tar det, jeg.

Deretter bærer det rett i seng. Kanskje er det ikke rart at jeg forsover meg om morgenen?

(Allikel la jeg meg i sengen og tenkte på hvor vidunderlig det er å ha unger. Merkelig det der.)