Anders Brenna

Etter å ha fulgt med på fenomenet Twitter litt fra avstand, har jeg nå registrert meg med brukerkontoen abrenna og begynte å twitte.

Twitter er et microbloggingsverktøy med en innebygget begrensning på 140 tegn, det vil si litt mindre enn hva vi kan skrive i en enkel norsk SMS fra mobiltelefonen. Dette setter en kraftig bremse for hvor omfattende innleggene kan være, og det er mye av poenget med tjenesten.

Hva gjør du nå?

Det er spørsmålet som Twitter stiller, og så er det opp til deg å svare eller ikke.

I utgangspunktet var spørsmålet en turnoff for meg. Jeg er ivrig etter å være tidlig ute med å prøve nye teknologier, produkter og nettjenester, men jeg er ikke begeistret for sosialie tjenester ment for privat bruk. Jeg er derfor ingen stor fan av verken Facebook eller MySpace, eller andre lignende tjenester.

Jeg liker LinkedIn fordi det er en litt passiv tjeneste, og fordi den er for såkalt profesjonell bruk. Det samme er forøvrig tilfellet med bloggingen. Den appelerte til meg fordi det var et potensiale for å bruke den til å lage sitt eget nettsted. Blogger kan selvsagt også brukes til å skrive private dagbøker, men det har jeg ingen sans for.

De som har lest bloggen min over mange år, har sikkert fått med seg at jeg er samboer og at jeg har tra gutter. Jeg har imidlertid vært bevist på å ikke oppgi navnene deres, eller legge ut for mye identifiserende informasjon. Ett lite unntak fra dette er eldstemann, som ved flere ganger har lagt ut ting på nettet som jeg synes det har vært artig å fortelle om.

Så når Twitter spør meg: “Hva gjør du nå?”, så er ikke jeg så interessert i å legge ut detaljer om mitt privatliv. Jeg er kun villig til å legge ut informasjon som teoretisk sett kan være interessant for andre (selv om det som regel ikke er det).

Jeg har begynt å bruke Twitter fordi jeg har lyst til å se hva mer man kan gjøre med det. I USA har det blitt vanlig på teknologikonferanser å bruke det som et verktøy for å følge med på hva andre i salen mener om det pågående foredraget, noe foredragsholderen enten kan bruke for forbedre foredraget i sanntid, eller til å få fullstendig panikk. Foreløpig har jeg ikke merket noe til den formen for bruk her i Norge, men jeg ser frem til å prøve det ut.

Et annet felt der Twitter i mine øyne er interessant, er i mediaverden. Det korte formatet tvinger avsenderen til å korte ned informasjonen til et minimum. Det gjør at man ikke får vite så mye som man kanskje er interessert i, men man kan få plass til mye interessant på en enkelt oversiktsside.

Et eksempel:

Alexander Dale Oen kom til EM-finale nummer tre med 27,99 på 50m bryst. Det var sjette beste tid. Fra før har han et gull og et sølv.

Utfordringen er at man ikke får lenket til kilden med Twitter. Dermed får jeg ikke lenket til artikkelen på Svomming.no der det finnes mer informasjon, samt bilder.

Dette kunne vært en naturlig feature-request, men hvis det følges opp så bryter man raskt med prinsippet om å lage en begrenset tjeneste for ikke å fylle opp med alt annet som vanlige blogger har av funksjonalitet.

Noe av det interessante med Twitter er at det kan integreres med alt mulig annet. Jeg har valgt å legge inn mine Twitter-meldinger på toppen av denne bloggen, over det første innlegget. Det blir imidlertid bare synlig for de som besøker bloggen, og ikke de som bare leser den gjennom RSS.

Hvis noen ønsker å følge med på mine Twitter-meldinger uten å gå innom denne bloggen, kan de gå direkte til min Twitter-side: twitter.com/abrenna. Der er det også mulig å abonnere på mine eller andres meldinger.

Som mange har observert, og noen har bemerket, så har jeg en liten forkjærlighet for å skrive lengre innlegg. Twitter står således for noe av det motsatta av hva jeg til daglig gjør. Samtidig så føles det som en naturlig måte for meg å komme med meldinger på. Istedenfor å droppe et innlegg fordi jeg ikke har tid, eller ikke orker å skrive det ut, så kan jeg kjapt logge meg på til m.twitter.com med mobilen, og skrive “innlegget” mitt der.

Det er selvsagt også mulig å sende innleggene som SMS, men jeg surfer uansett så mye på mobilen at jeg foretrekker å gå den veien. Dessuten har jeg en mobil med fullt Qwerty-tastatur, noe som gjør at det er ganske greit å skrive tekst på den.

Vel, jeg er i gang med Twitter. Hva med deg? Hva gjør du nå?