Anders Brenna

Det har gått en stund siden forrige blogginnlegg. Jeg har flere unnskyldninger, men den ærligste er nok Age of Conan.

Sist jeg skrev noe som kan minne om et blogginnlegg, var da jeg skrev en kommentarartikkel på digi.no 13. juni.

Jeg hadde nettopp skrevet en omfattende artikkel om Creative Commons i forbindelse med lanseringen av de norske oversettelsene. Ett av målene mine var å skrive en pedagogisk artikkel som ga en skikkelig forklaring på hva Creative Commons er, og hvorfor det er viktig.

Selv føler jeg at den ble ganske bra, men mange lesere hadde fortsatt mange spørsmål som kom frem i debattforumet under artikkelen. Til min store glede så hoppet kilden, Gisle Hannemyr, inn i debatten for å svare på spørsmålene. Resultatet ble en svært så informativ debatt som jeg også følte at jeg lærte noe av.

Det har skjedd før, men dessverre ikke ofte nok, så jeg brukte kommentarplassen på digi.no for å oppmuntre kilder og bedrifter som blir omtalt, om å stille opp i debatten etterpå - under fullt navn.

Her er min kommentar i sin helhet:

«Alle» IT-bedrifter vil fortelle om noe, men få vil diskutere det. Flere bør delta med fullt navn i debatten.

Blant våre lesere er det mange som har mer dybdekunnskap enn oss journalister på fagområdene vi skriver om, og vi setter stor pris på å lese konstruktive debattinnlegg som gir oss økt forståelse av temaene. Det ser vi også at andre lesere setter stor pris på.

Som IT-journalister er det vår jobb å rapportere fra bransjen. Vi deltar ikke aktivt med meningsytringer i debatten som følger, men vi leser alle innlegg og forsøker etter beste evne å svare på direkte spørsmål, samt å avklare misforståelser.

Når vi deltar, gjør vi det alltid under fullt navn. Det vil jeg også oppfordre våre lesere til å gjøre, selv om jeg har full forståelse for at det er mange gode grunner til at man diskuterer anonymt.

Min oppfordring retter seg derfor først og fremst mot dem som er omtalt i saken vi skriver, enten det er personen vi har intervjuet eller en annen representant for selskapet vi skriver om.

Debatten er en ypperlig arena for å komme med utfyllende informasjon og svare på kritikk eller spørsmål.

Vi ser også at leserne setter veldig pris på dem som oppreist svarer med fullt navn på vegne av selskapet, og at det legges igjen et positivt inntrykk, selv hos dem som er uenige.

Den siste uken har vi to gode eksempler på artikler der de intervjuede personene har deltatt i debatten etterpå.

Debatten er en ypperlig arena for å komme med utfyllende informasjon og svare på kritikk eller spørsmål.

I vårt lengre intervju med Microsoft Norges teknologiekspert Rune Zakariassen om hva som vil komme i Windows 7 forrige helg, var Zakariassen tilstede i debatten med interessante innspill.

De samme var Gisle Hannemyr i vår lengre artikkel om de norske Creative Commons-lisensene. Vi forsøkte å gå grundig til verks med å forklare hva Creative Commons var, og hvordan det fungerte, men det var likevel mange som hadde flere spørsmål.

Spørsmålene ble stilt i debattforumet, og Gisle Hannemyr tok seg tid til å forklare både grundig og godt. Undertegnede journalist måtte også tåle kritikk for ikke å ha fått med seg at det var flere som hadde jobbet med den norske utgaven enn Hannemyr selv. Det var helt på sin plass.

Dette var forøvrig en debatt der flertallet av deltagerne foretrakk å skrive under fullt navn.

Disse to sakene var relativt ukontroversielle, men det er ingen grunn til å ikke delta under fullt navn i debatten rundt mer kontroversielle saker. I flere av de mange sakene om OOXML-prosessen argumenterte aktører fra begge sider av saken. Både Steve Pepper og Shahzad Rana var med på møtene hos Standard Norge, og deres innspill ble således en form for forlengelse av hva vi som journalister kunne rapportere.

Eksemplene er flere, men ikke mange nok.

Vi oversvømmes av pressemeldinger der bedrifter vil fortelle om noe, men det er nesten ingen bedrifter som deltar i debatten. Kanskje er det fordi man da også må lytte? Uansett er norske IT-bedrifter for ansiktsløse.

Jeg oppfordrer derfor norske IT-bedrifter til å bli mer synlige i debatten. Dere har allerede ansatte som bruker mye tid på den, hvorfor står dere ikke frem?

Responsen ble ikke helt som ønsket. Mange av leserne tolket innlegget mitt som et angrep på anonyme nettdebatter. Det var det ikke. Mitt fokus var på at bedrifter og kilder med fordel kan skrive under fullt navn i saker der de blir omtalt.

I dag skrev Steinar H. Nygaard et innlegg på Kuttisme-bloggen om min kommentar. Det var en passende anledning for å utdype mitt argument:

En veldig interesant kommentar du har her.

Jeg vil presisere at jeg ikke vil anonyme debattanter til livs. Det er viktig at folk kan skrive anonymt på forumet for at ekte meninger skal komme frem. Dette er nok spesielt viktig i IT-bransjen med stor andel konsulenter som er avhengig av gode relasjoner til alle mulige typer kunder.

Det jeg er ute etter, er å få omtalte bedrifter og personer til å delta i debatten rundt saken.

En sak bør ikke dø i det øyeblikket den publiseres. Vi journalister må gjøre en redaksjonell vurdering av hva vi tar med, og så blir det opp til leserne å vurdere vårt arbeide og å eventuelt tilføre ekstra informasjon.

Spesielt interessant er det hvis en kilde, eller noen andre, påpeker en faktafeil hos oss. Da må vi rette saken for ikke å fremstå som komplette idioter. Dette er forøvrig en kvalitetssikring som papiraviser går glipp av, og som trolig er skyld i at alle PR-rådgivere rådgir sine kunder om å kreve sitatsjekk uansett hva slags sak det er snakk om.

Det har gått så langt at ett IT-selskap presterte å kreve sitatsjekk på en pressekonferanse for bare noen uker siden…

Selv om vi gjør alt riktig i saken vi skriver, så er det gjerne mange som har sterke meninger om det.

Hvis vi har kjørt en vinkling som oppleves som negativ, så er det fullt mulig å slå tilbake i debattforumet. Det er det mange som gjør, men dessverre er det få av bedriftene og kildene som gjør det under fullt navn.

Det bør de gjøre i slike sammenhenger, fordi det er mye mer troverdig enn å klage anonymt over journalistikken.

Så kan de heller være anonyme i andre saker som ikke direkte berører dem selv.

Det samme rådet vil jeg også gi til de som avstår fra å delta. Svar, og gjør det under fullt navn. Selv om du kanskje ikke vinner frem med ditt syn, så vil alle fornuftige mennesker ha respekt for en som står ved sitt syn og argumenterer for det. De som ikke har respekt for det, trenger man ikke å respektere.

Det er heller ikke bare i “negative” saker man bør stå frem. Ofte skriver vi om spennende nye produkter, tjenester og firmaer. Da blir gjerne leserne nysgjerrig på mer informasjon, og spør om det i debatten. Det er en ypperlig anledning til å gi utfyllende svar til glede for den som spør, og også til alle andre som leser debatten - inkludert oss journalister.

Selv om flere av digi-leserne tilsynelatende misforsto mine intensjoner, så har jeg ihvertfall fått mange tilbakemeldinger fra bedrifter vi ofte skriver om. De tok poenget, og de vil begynne å delta mer aktivt som en følge av kommentaren. Det gir meg håp om en mer spennende nettdebatt i tiden fremover.

For første gang var jeg denne uken med på en episode av KLiKK TV.

Det er et TV-lignende program som kun distribueres over internett, og som leveres av ITavisen, Dingz og DinSide. Vi i digi.no har valgt å ikke være med fordi vi fokserer mer mot næringslivsteknologi og bransjenytt, mens KLiKK TV er mer et underholdningsprogram rettet mot forbrukere og folk som er mer enn gjennomsnittlig interessert i teknologi.

Selv om vi i digi.no har gjort noen få forsøk med video, har vi ikke kommet ordentlig i gang. Det håper jeg imidlertid å få gjort noe med. Vi har tilgang til dyktige videofolk med avanserte videokameraer, men jeg er først og fremst ute etter løsninger der vi journalister selv kan håndtere alt som trengs.

Jeg har derfor sørget for å kjøpe inn et lite HD-kamera som vi alltid kan ta med oss. Det har tatt litt tid, fordi vi ventet til Canon HF10 ble tilgjengelig. Det er et kjekt lite videokamera som får plass i bukselommen om det trengs, men som likevel gjør opptakk i full HD-kvalitet på en innebygd minnebrikke. Den har også muligheten for ekstern mikrofon, og den kommer til og med med et lite innebygget lys.

Det første opptaket jeg gjorde med den, var i forbindelse med at jeg kjøpte en OLPC-maskin av Håkon Wium Lie, i Opera Software. Selv om jeg neppe holdt kameraet helt riktig, synes jeg kvaliteten be ganske bra. Deler av opptaket ble derfor tatt med i sendingen som ble vist på KLiKK TV.

Rollebytte

Selve intervjuet var en uvant opplevelse for meg. Jeg har vært på TV tidligere, men jeg er langt fra vant til det.  Spesielt uvant er det at min daglige rolle er snudd opp/ned. Som journalist er det jeg som stiller spørsmålene og på den måten styrer samtalen, mens jeg i denne rollen må spille mer på lag med programlederen/journalisten Martin Sivertsen.

De fungerte i og for seg greit, selv om jeg selv synes at jeg blir litt mr tørrpinn enn jeg pleier å være. Uansett er det en god erfaring å ta med seg videre til mine egne videointervjuer. Det blir jo noe nytt det også.

Video erstatter ikke tekst

Video er i ferd med å ta av i norske medier. Det er bra, men jeg er ikke helt begeistret. Altfor mange bruker det som en erstatning for vanlige reportasjer, og det blir litt for mye “talking heads”. Jeg foretrekker stort sett å lese nyheter fordi man da kan få med seg mye mer på kortere tid. Video egner seg godt til å vise ting, og det er det det bør brukes til.

Vi kommer derfor ikke til å gjøre mange rene intervjusaker på video, og til å begynne med blir det neppe så mange selvstendige reportasjer heller. Videokamerae blir med oss så og si hver gang vi drar ut på intervjuer, og så drar vi det frem hvis det er noe som egner seg for filming.

Ett eksempel på det er fra vår fotoreportasje om Opera Mini. Det var primært foto og tekst, men så trengte vi en bedre illustrasjon av applikasjonen som viste bruken av Opera Mini rundt om i verden. Applikasjonen viste pulserende lys på en jordklode, og det er vanskelig å få inntrykk av hvordan det ser ut hvis man bare bruker foto pluss tekst.

“Ingen” vil betale for innholdet og “ingen” vil se reklame. Det er et vanskelig dilemma.

Noen må betale for innholdet vi produserer, i hvert fall hvis jeg og mine kolleger skal kunne jobbe med journalistikk på heltid.

I digi.no finansieres vi fullt og helt av å selge annonseplasser på våre sider, noe langt fra alle er begeistret for. Jeg får av og til eposter der noen av våre lesere klager på det, og i dag fikk jeg denne:

Dette er det som møter meg når jeg klikker meg inn på digi.no, sitter på 1440×900 oppløsning og det redaksjonelle innholdet får plass nede i venstre hjørne.

Klikker meg rask videre til wired.com

Finnes det noen redaksjon, eller er redaksjon og annonseavdelingen samme sak hos dere.

Vedlagt var en skjermdump fra toppen av en av våre artikler:

Jeg må være en av Norges frekkeste paparazzier, selv om dette var første gang. Ikke bare sniker jeg meg innpå Steve Ballmer og får et eksklusivt intervju, jeg presterer attpåtil å publisere saken med bilde av meg selv sammen med Microsoft-sjefen som toppsak på digi.no.

Jeg legger også ut nyheten på Twitter, og skriver et engelsk blogginnlegg som jeg poster til Digg (uten særlig effekt).

Deretter følger ITavisen opp med å sette bildet av meg og Ballmer som sin toppsak.

DinSide har også en hevisning til saken på sin forside. Dog uten bilde av meg. De nøyde seg med tittelen “Vi intervjuet Steve Ballmer (digi.no)”.

Er jeg Norges mest egosentriske journalistjævel?

Kanskje. Her er min bortforklaring:

Først og fremst var dette en artig sak for meg, selv om det på ingen måte kan anses som en journalistisk sett viktig sak.

Jeg er først og fremst en skrivende journalist, og fotografering er en hobby jeg begynte med høsten 2006.

Topp 5-listen

Steve Ballmer er en av verdens viktigste IT-personer, og det er ikke mange jeg ville satt forran han på listen over folk jeg gjerne ville intervjuet. Topplasseringene på den listen ser forøvrig slik ut:

1. Steve Wozniak
2. Bill Gates
3. Steve Jobs
4. Ray Ozzie
5. Steve Ballmer

Steve Ballmer er er ikke krysset av listen med dette. Jeg fikk et kjempefint lite intervju med en god dialog, men det hele var selvsagt veldig overfladisk. Det var et bevisst valg.

Det er begrenset hva man kan få til av intervju når bilen står rett utenfor inngangen, og arrangementet var hemmelig. Å få til dette intervjuet var et lite scoop for meg.

Paparazzi-fotografer på lørdagsutflukt

Jeg og min kollega tok turen ut til GlaxoSmithKline’s konferansesenter på lørdag. Vi tuslet en runde rundt bygget, og det var tydelig at det var en konferanse der. Kokkene lagde mat, og på utsiden var det bannere med logoen til Fast og Microsoft. Det var imidlertid ingenting som signaliserte at Steve Ballmer var tilstede.

Vi gikk en runde rundt bygget, og diskuterte litt om hvor vi burde stå. Kameraene ble testet og innstilt.

Halvkjendisen Erling Kagge kom tuslene forbi. Han la merke til kameraene, men vi ignorerte ham. Vi var tross alt nerdete hobby-paparazzier, ikke proffer som for enhver pris skal ta bilder av alt som kan krype og gå av A-, B- eller C-kjendiser.

Så kom det en person gående ut og satte seg i en av Volkswagen-bilene som sto parkert ved siden av bygget. Det var tydelig at han var sjåfør for noen. Jeg gikk derfor bort til ham, banket på ruten og presenterte meg. Jeg fortalte at jeg var journalist, og at jeg ønsket å ta noen bilder av <i>ham</i>.

Han svarte at det kunne ikke han avgjøre. Uten at navn ble nevnt, fikk jeg med dette min første bekreftelse på at Steve Ballmer var tilstede. Jeg gikk deretter bort til inngangen, og gikk inn for å hilse på vakten, mens jeg hadde kameraet godt synlig i hånden.

- Jeg viste at dere var journalister med en gang dere gikk forbi, sa sikkerhetsvakten med et smil da jeg kom inn og presenterte meg.

Ikke noe problem. Jeg presenterte meg nok en gang, sa hva jeg ønsket og spurte om han kunne videreformidle det til de ansvarlige der inne. Han sa han skjønte at dette var interessant. Det var jo tross alt snakk om “den store høvdingen”.

Dermed var bekreftelsen komplett, men det spilte ingen rolle. Vi hadde tilbrakt dagen utenfor uansett. Vi har tidligere brukt enten lørdager eller søndager til å fotografere alt fra blomster og bier, til bygninger, fosser og mye annet rart. Hvis dette hadde vært en bomtur, så hadde vi uansett hatt en fin tur i frisk luft.

Nå var det klart og tydelig at det var journalister tilstede for å dekke Ballmers hemmelige besøk. Vi så at det var en del aktivitet der inne, og etterhvert kom en dansk sikkerhetssjef ut. Han var hyggelig, men når du har sett noen sikkerhetsvakter så legger du fort merke til om de er kamptrente eller ikke. Det var han.

Jeg presenterte meg nok en gang, og jeg forklarte at vi skrev om teknologi og næringsliv innen IT, og hva vi har ute etter. Han ba om pressekort, og jeg ga ham visittkortet mitt. Deretter gikk han inn, og når han kom ut sa han at det var greit så lenge vi ikke presset oss inn mellom utgangen og bilen. Det var ikke noe problem, og vi ble stående og småprate en stund.

Så kom Steve Ballmers personlige assistent ut med en liten bag og la den i håndbagasjen. Jeg benyttet anledningen til å spørre om det var alt Ballmer hadde med seg for en to ukers ferie i Oslo. Han lo høflig, og så ble vi også stående og småprate litt. Så gikk han inn, og kort etter kom Steve Ballmer ut.

Han så etter meg, og festet raskt blikket på meg. Han hadde tydelig blitt briefet om at jeg ventet på ham, og at jeg fremsto som en hyggelig journalist som bare ville ha en hyggelig kommentar om Fast. Det fikk jeg.

Ballmer var i kjempehumør og han var entusiastisk som en liten guttunge mens han pratet i vei om hvor fantastisk Fast Search & Transfer var.

Jeg holdt kameraet i brysthøyde og fyrte av en serie bilder mens vi pratet, og min kollega tok bilder av oss sammen.

Jeg hadde ikke med meg verken lydopptager eller videokamera og det var litt dumt. Dermed var jeg begrenset til å bare skrive ut de sitatene jeg husket. Det var veldig synd, for Ballmer var virkelig i hundre i vår lille samtale.

Vi pratet til jeg hadde fått de svarene jeg ville ha, og så ønsket jeg han god tur hjem. Deretter hoppet han i bilen, og jeg takket sikkerhetssjefen får at vi fikk en prat med ham. Så kjørte de avgårde, og da tok jeg en tur inn på konferansesenteret og takket de som jobbet der.

Hvorfor gjorde jeg dette? Og hvorfor beskriver jeg hele denne remsen med trivaliteter?

Selv om mange tror det, både journalister selv og lesere, så er det ikke en journalists jobb å være en drittsekk. Man kommer som regel langt med god folkeskikk.

Ved å oppføre meg ordentlig, og ved å klart og tydelig fortelle hvem jeg var og hva jeg var ute etter, så ufarliggjorde jeg meg selv. Det ble litt frem og tilbake når de “oppdaget” at det var journalister som ventet utenfor, og det kunne fort blitt til at de ville prøve å hindre oss i å ta bilder. Da ville vi heller ikke fått et intervju.

Selve intervjuet var også ganske overfladisk, noe minst en blogger har påpekt. Som nevnt tidligere var det et bevisst valg.

Det er nok av kritiske spørsmål jeg kunne ha stilt Steve Ballmer for å fremstå som en “tøff journalist”. Det er meningsløst, og det skal jeg skrive et eget innlegg om senere når jeg får tid. Jeg nøyer meg nå med å si som Svein Tore Bergestuen, tidligere programleder i blant annet Kanal 24, pleier å si: “Tøffe spørsmål er enkle å svare på”.

Dessuten ville jeg ikke fått noen svar på kritiske spørsmål om f.eks Yahoo-budet, OOXML-prosessen, Linux eller andre kontroversielle emner. Ingen, absolutt ingen, svarer på slike spørsmål på de 5-10 meterne mellom utgangen og bilen. Slike spørsmål i slike sammenhenger er et spill for galleriet. De stilles av journalister som ikke er interessert i svar, men som heller vil vise seg frem for lesere, seere, lyttere eller kollegaer.

Hvis jeg hadde fått et ordentlig intervju med Ballmer, så ville jeg dratt frem litt mer interessante og dyptgående spørsmål. Stikkordene da er nøytrale, åpne og presise spørsmål, men som sagt. Det kommer det mer om i et senere innlegg.

Linselus

Totalt tok vi 92 bilder fordelt på 2 kameraer. Vi publiserte ikke alle, men vi prioriterte å legge ut noen bilder der vi ser både journalisten (meg) og Steve Ballmer.

Den egosentriske grunnen til det, er at jeg er godt fornøyd med å ha fått et mikro-intervju med en person på min topp 5-liste, men det ligger også en litt større viktigere grunn bak.

Jeg jobber i en nettavis, og jeg lar meg lett opphisse når noen presterer å argumentere for at nettavisene er dårligere enn papiravisene. På tross av mikroskopiske midler og ressurser sammenlignet med papiraviser, mener jeg bestemt at vi leverer mye kvalitetsjournalistikk som ikke står tilbake for papiravisene.

Selvsagt har vi svin på skogen, og vi er definitivt ikke kommet til det nivået vi skal være på, men vi jobber hardt for å komme dit. Som jeg har skrevet om tidligere, så har vi nettaviser mange flere fordeler enn bare å være først.

Problemet vårt er først og fremst at papiravisene har et etablert rykte, og fordi de ikke har en interaktivitet med leserne i form av (usensurert) debattforum under hver artikkel. Dermed blir ikke kritikken synlig.

Jeg skrev tidligere i år om hvordan Dagens Næringslivs utenrikskorrespondent i Dagens Næringsliv var flink til å skjule at han egentlig bare skrev sitatsaker fra asiatiske aviser. Da var det litt gøy å se at Journalisten.no gjorde en grundig dokumentasjon av et slikt tilfelle cirka en uke etterpå.

“Alle” antar at journalisten har vært tilstede hvis saken står i en papiravis, mens “alle” antar at han ikke har vært det hvis saken står i en nettavis.

Derfor er jeg veldig opptatt av å bruke bilder i mye større grad en tidligere, noe som er en viktig grunn til at jeg pshet på for å få på plass vårt nye design på digi.no. Dette designet gir oss bedre muligheter til å bruke bilder, og vi kan blant annet kjøre et stort bilde over selve saken.

Jeg prøver å få alle våre journalister til å ta bilder som synliggjør at vi er tilstede for å overkomme “alles” underbevisste holdning til “sitatavisene” som mange tror nettavisene er. For proffe bilder kan faktisk virke litt mot sin hensikt, for da kan det fremstå som om vi bare bruker et pressebilde. Bildene skal selvsagt være så gode som mulig, men det er faktisk en viktig faktor.

Når vi (jeg) nå kjørte bilder med bilder av meg selv, så var det først og fremst for å signalisere klart og tydelig at vi var tilstede.

Dette var som nevnt ikke en viktig sak rent journalistisk, men det var en artig helgesak som ble publisert i helgen. Det er noe vi sjeldent gjør. Så og si alle våre artikler publiseres på dagtid, og i arbeidstiden.

Selv om den ikke var så viktig, så er den veldig synlig, og jeg både håper og tror at ihvertfall noen av våre lesere skjønner at vi i nettavisen digi.no gjør mer enn å “bare sitere andre kilder”.

Så får dere heller bære over med at jeg bruker en paparazzi-sak til å argumentere for at vi jobber med kvalitetsjournalistikk. Jeg ser den. Bare le i vei.

Nå går batteriet tomt, så jeg får avslutte og publisere så fort som mulig…

Jeg tror jeg må ha misforstått fullstendig. Jeg trodde ikke at det var en god internettstrategi å lage kampanjer for å overbevise folket om at bruk av internett er en skjebne verre enn døden.

Men fasiten er jo klar: Gulltaggen har kåret PiracyKillsMusic til årets beste internettstrategi. Jeg tror jeg må si opp jobben og bli student igjen, slik at jeg kan lære litt av det jeg har gått glipp av.

Jeg er imponert over Piracykillsmusic. Den er teknisk sett stilfullt og godt laget, men innholdet og vinkling er så hinsides at jeg sliter med å finne ord. Så toppes det med at Gulltagen kårer de til årets beste Internettstrategi. Jeg tror rett og slett må overlate til andre å kommentere noe så dumt.

Vi må alle gjøre ting vi ikke har lyst til for å tjene til livets opphold, men dette må ha gjort vondt for de  som var involvert i kampanjen: Her er forøvrig navnene deres:

Juryen hadde vett nok til å ikke offentliggjøre navnene sine.

Noen bør kopiere og arkivere denne kampanjen så den ikke går tapt for fremtiden. Tipper den blir en klassikker på linje med kronikken i DN om at Internett er en flopp!

Det lurer mange PR-folk på. Selv lurer jeg på hva de tenker med når de innkaller til pressekonferanser, for så å sende ut pressemeldingen til alle som ikke deltar - før pressekonferansen starter.

Mediene er blant de tregeste til å ta innover seg nye innovasjoner, på tross av at jobben består i å grave frem nyheter. Det er et paradoks jeg forundrer meg over hver dag.

Et annet paradoks som jeg støter på nesten hver dag, og i hvertfall flere ganger hver uke, er måten mange PR-folk jobber på. De inviterer oss til pressekonferanser, resultatfremleggelser og lignende, og så blir de skuffet når vi sier nei takk til å stille uten å forstå at det er en situasjon de har skapt selv.

Det er som regel ingen vits å stille på pressekonferanser eller børsnoterte selskapers resultatfremleggelser. Dessverre.

Den viktigste informasjonen sendes som regel ut i en pressemelding rett før pressekonferansen starter. Dermed får man saken raskere ut, og med eventuelle grafer og bilder, hvis man ikke gidder å møte opp, og isteden venter på eposten.

Dette har jeg opplevd ofte, og hittil denne uken har vi opplevd det to ganger. Da er det ikke rart at vi ikke gidder å sende en journalist ut for å rapportere.

Så kan man argumentere for at alt står ikke i pressemeldingen, og det er selvsagt korrekt. Problemet er at man altfor sjeldent får noe bra stoff på en pressekonferanse. Den forløper seg normalt slik:

1. Presentasjon
2. Åpne spørsmål fra alle i salen
3. Lukkede mini-intervjuer 1-til-1 med administrerende direktør eller hvem det måtte være

All informasjonen fra presentasjonen er som regel i tidligere nevnte pressemelding.

De åpne spørsmålene kan være bra, men det er på ingen måte regelen. De som sier at det ikke finnes dumme spørsmål, har ikke vært på pressekonferanser. En fornuftig tommelfingerregel er å reise seg og gå når det første dumme spørsmålet er stilt. Da kommer det sjeldent noe mer fornuftig etterpå.

Så kommer den eksklusive runden da alle journalister skal få sine 2-5 minutter der vi stiller våre “geniale” og “hemmelige” spørsmål. Her skal vi hente ut den nye vinklingen som ingen andre har tenkt på. Som nettavis kan vi stort sett gi blaffen i dette. Vi publiserer saken på direkten hvis det er viktig nok. Da spiller det ingen rolle om andre hører spørsmålene vi stiller og svarene vi får. Papiravisene derimot, føler seg avhengig av å hemmeligholde sine spørsmål og svar.

Hvis man skal ha en god sak utover det som står i pressemeldingen, så må man enten ha god kunnskap om emnet som man kan flette inn i saken, eller så må man sikre seg et intervju med personene utenom pressekonferansen. Enten på telefonen samme dag, eller at man avtaler et separat intervju dagen etter.

Nå er det ikke helt meningsløst å møte opp på pressekonferanser, bare nesten. Man får kontakt med folk, noe som gjør det lettere å få til gode intervjuer senere, og man viser seg frem overfor disse maktmenneskene.

Sistnevnte skal man ikke kimse av. Administrerende direktører, informasjonssjefer og andre nøkkelpersoner merker seg hvilke journalister som er tilstede og danner seg et inntrykk av hvilke medier som er viktige. De lar seg som regel imponere hvis en redaksjon har sendt ut flere journalister som har god tid og som kan tilbringe hele eller halve dagen der, og også ta seg tid til et par kopper kaffe.

Det er egentlig litt tragisk. Jo mer inneffektivt en journalist jobber, jo mer seriøst fremstår mediet han jobber for.

En papirjournalist kan gjerne tilbringe store deler av dagen på en pressekonferanse, for så å skrive en sak derfor og så gå hjem for dagen. Så kan han fornøyd gå hjem og prise seg lykkelig over at han ikke jobber i en “useriøs” nettavis, og må skrive mer enn en sak hver dag.

En av mine dårligste erfaringer med pressekonferanser var på 3GSM-konferansen i Barcelona i fjor. Der la selskaper som Nokia og Telenor frem sine kvartalstall, samt at det foregikk en haug med produktlanseringer.

Jeg stakk naturlig nok innom alle de store og viktige, men det var ingen vits. Mine kollegaer på kontoret i Oslo hadde fått pressemeldingen med de viktigste momentene før direktørene entret scenen. Jeg endte isteden opp med å skrive noen artige kuriøse saker om produkter og selskaper som egentlig ikke var så viktige. Det ble artig lesing, men det var ingen vits å reise til Barcelona for slike saker. Heldigvis er Barcelona en fin by, så privat var det en helt OK tur, men jeg droppet den konferansen i år.

Selv om jeg er negativt innstilt til de fleste pressekonferanser, så drar jeg og mine journalister ut på noen av dem. Er saken viktig nok, så er det godt å få med noen gode sitater og ha muligheten til å stille noen spørsmål. Det er også en god anledning til å ta bilder som vi kan bruke i sakene.

På veldig viktige saker skal vi være tilstede, og da jobber vi gjerne i team med en inne på kontoret og en på pressekonferansen. Dermed sikrer vi at vi er tidlig ute, og at vi samtidig kan gjennomføre en grundigere reportasje.

Tidligere har vi blant annet brukt Messenger til å formidle sitater, men i det siste har vi også brukt Twitter. Da kan andre snappe opp de gode sitatene, men det gjør egentlig ikke så mye. Det er viktig å være tidlig ute, men det å være først er bare en av nettavisenes mange fordeler i forhold til andre medier. Vi har også ubegrenset med plass, muligheten til å lenke til kilder, samt å tilby en interaktivitet med leserne. Hvis de får sitatene og de viktige poengene først gjennom Twitter, er det bare en fordel.

Konkurrerende medier kan selvsagt bruke våre Twitter-meldinger i sine egne saker, men det er foreløpig ikke et stort problem. Norske mediefolk går fortsatt rundt og tror på julenissen. De er bombesikre på at papiravisen vil overleve, og at det er der fremtiden for kvalitetsjournalistikk (dvs. å bruke hele dager på pressekonferanser) ligger.

Hvis pressekonferanser skal overleve som kommunikasjonsplattform, så må PR-folkene begynne å tenke. Hvis vi snakker om en eller annen nasjonal krise, eller noe annet som er så viktig at alle journalister vil stille så kan man fortsette som før.

Hvis man derimot inviterer til pressekonferanse for å fortelle om selskapets nye strategi eller lansere et nytt banebrytende produkt, så bør man tenke seg om. De smarte PR-folka sørger for at de som er tilstede får informasjonen de trenger, og gir de et lite forsprang på et par-tre timer før pressemeldingen går ut til de som ikke var tilstede.

Hvis en redaksjon ikke prioriterer å stille opp for å stille spørsmål, så er ikke saken viktig nok til at de vil klage over å få saken noen timer etterpå. Dessuten gir det journalistene som er tilstede muligheten til å gjøre en litt mer gjennomarbeidet sak.

Offentlige etater og bedrifter som ikke skjønner dette, vil etterhvert oppleve at de eneste journalistene som stiller på pressekonferansene, er de avdankede som egentlig bare kommer for kaffen og sosialt samvær. De ekte journalistene henter det de trenger fra pressemeldingen, og bruker den sparte tiden på å jobbe med litt ekte grave-journalistikk.

Endelig er vårt nye design på plass. Det er vel noe sånt som fire år siden sist det ble gjort en så stor endring, det vil si fra før jeg begynte i digi.no.

Det nye designet ble lagt ut litt over 14:00 i dag, og det ble først annonsert via Twitter i går.

Det ble litt småkluss til å begynne med. Jeg fikk blant annet smurt ansiktet mitt over hele skjermen i den ene artikkelen. Det fikk vi heldigvis rettet raskt, og det tok ikke mange minuttene før småfeilene var rettet.

Jeg skrev en kort kommentar om at nå var designet på plass, og ba om tilbakemeldinger. Det tok ikke lang tid før de poppet inn i raskt tempo.

De første var positive med kommentarer som “glimrende”. Deretter kom det noen som mente at vi var helt “på bærtur”. Etterpå har det gått litt slag i slag, med mange gode konkrete innspill.

Flere av de har to av våre utviklere allerede ordnet opp i, mens andre settes på listen vi skal se nærmere på de neste dagene.

Selv har jeg forsøkt å delta veldig aktivt i debatten, og jeg har gjort det klart at jeg vil ha både ros og kritikk. Vi mener at det ne designet er et stort løft for oss, men vi er samtidig helt klare på at dette ikke er skrevet i stein. Vi forventer å gjøre endel justeringer fremover.

For meg var det viktig å få det nye designet på plass så raskt som mulig. Det gamle var helt utdatert, og det har vært en flaskehals for vår videre journalistiske utvikling. Jeg har derfor prioritert behovet for å få det ut over alt annet. Likevel har det vært mye diskusjon internt, og hver eneste en som har sett det har ønsket justeringer - akkurat som leserne våre gir uttrykk for i debattforumet. Slikt gjør at ting tar tid, og selv om det forbedrer resultatet så forsinker det resultatet.

Nå er designet ute, og jeg tror det fungerer ganske bra. Det som ikke gjør det vil vi rette opp fortløpende.

Det største savnet fra våre lesere, er at vi ikke oppdaterte debatten i denne omgang. Det er en skuffelse jeg både skjønner og deler. Det jobbes imidlertid med et nytt debattsystem, og jeg både håper og tror at det blir bra.

Slik så forøvrig det gamle designet ut:

Noen av kommentarene i vår debattforum vil ha det tilbake, men det kommer ikke på tale!

Vi skal følge opp innspillene til justeringer, men jeg er i utgangspunktet fornøyd med vårt nye design. Det har kommet for å bli, og så skal vi bruke tiden fremover til å videreutvikle det.

Etter en inspirerende uke på SKUP’s graveskole, er jeg veldig motivert for å gjøre noen journalistiske grep i nettavisen jeg jobber for.

Et av områdene jeg har brukt noen kveldstimer på, er datastøttet journalistikk. Kort fortalt er det noe så banalt som å bruke programvare for å få frem journalistiske poenger og vinklinger.

Når man snakker om gravende journalistikk, eller undersøkende journalistikk som mange foretrekker å si, består mye av arbeidet i å grave frem informasjon. Det gir mye prestisje, men i praksis er det ofte bare et slags synonym for “journalister som manuelt leser seg gjennom en haug med arkiver og dokumenter”.

Gravejournalistikk er et arbeidsfelt med stort potensiale for effektivisering. Ved hjelp av dataverktøy bør det være mulig å kutte drastisk ned på tids- og ressursbruk, slik at flere redaksjoner kan jobbe frem gode “gravesaker”.

Jeg har derfor sett på diverse teknologier og teknikker, samt prøvd ut diverse programmer som kan brukes til å raskt samle inn og systematisere informasjon. I tillegg har jeg sendt ut noen forespørsler til diverse offentlige registre for å høre hva slags muligheter de kan tilby.

Et av registrene som ble trukket frem av tidligere SKUP-vinnere på kurset i forrige uke, var Brønnøysundsregisteret. Det er ikke så rart. Her finner man viktig informasjon om bedrifter, samt hva slags roller som en rekke maktmennesker sitter i.

Deler av registeret er åpent for søk gjennom på internett, men man må gå gjennom registerets egne søketjeneste fordi de har eksludert mye av informasjonen fra Google gjennom begrensninger i Robots.txt-filen.

Mye av tiden til en gravejournalist brukees på å slå opp på hvert enkelt register. Det er litt bedre enn å måtte møte opp på kontoret, men det er fortsatt tidskrevende å måtte pløye gjennom hvert eneste register manuelt på den måten.

Da er det godt å vite at det er mulig å få tilgang på mye av den samme informasjonen gjennom webservice-basert programmeringsgrensesnitt. Det gjør det mulig å lage et eget program for å slå opp i registeret, og det åpner for effektivisering gjennom å lage programvareløsninger som automatisk henter inn relevant informasjon fra flere kilder. Kall det gjerne flerkilde-journalistikk, et viktig ideal også for tradisjonell journalistikk.

Jeg sendte derfor en epost til Brønnøysundsregisteret for å høre litt om mulighetene:

Vi jobber med å se på mulighetene for “datastøttet journalistikk”, og i den forbindelse er jeg interessert i å høre hva slags muligheter dere kan tilby for API tilgang til Brønnøysundsregistrene.

Her er svaret jeg fikk fra Brønnøysundsregisteret:

Tjenester i Web Services mot Enhetsregisteret:
For private brukere tilbyr vi følgende tjenester i Web Service:

• Basisdata mini - Tjenesten inneholder organisasjonsnummer, navn, forretningsadresse og postadresse.
• Kontaktdata - Tjenesten inneholder telefonnummer, telefaksnummer, mobiltelefonnummer, e-postadresse og hjemmesideadresse.
• Særlige opplysninger - ulike statusopplysninger, se link.¨
• Navnesøk - Gjør det mulig å gjøre oppslag på navn for å finne organisasjonsnummeret.

Klikk på lenkene for å finne ytterligere informasjon om hvilke data som inngår i tjenestene .

Fast pris for tilgang er kr 5 000 per år. Pris pr oppslag for tjenestene Basisdata mini, Kontaktdata er kr 0,50- . Navnesøk og Særlige opplysninger er nye tjenester vi tilbyr for private brukere, prisen for disse to tjenestene er henholdsvis kr 0,50 og kr 1 pr oppslag.

Distribusjonsavtale Enhets-/Foretaksregisteret:

Fast årlig pris kr 200 000. Inkluderer levering av totaluttrekk fra Enhetsregisteret m/ett års daglig ajourhold. Beskrivelse av innhold og ajourhold, finner du her:

http://www.brreg.no/automatiske/webservices/teknisk_beskrivelse.pdf. Avtalen gir også adgang til direkteoppslag i Enhetsregisteret og Foretaksregisteret.

Hva er vel 200.000 kroner blant venner?

Jeg vet at det er slik, men det irriterer meg kraftig. Brønnøysundsregisteret er en offentlig tjeneste som tilbyr offentlig informasjon. Hvorfor skal dette koste penger?

I USA er det slik at offentlige tjenester finansiert av skattepengene må være gratis. Det gjør det mulig for både privatpersoner og bedrifter å bygge innovative nye tjenester uten å måtte betale skjorta for tilgang.

Her i Norge derimot, er offentlige etater pålagt å prøve seg som kremmere. Det er er lite hensiktsmessig. Gode kremmer jobber ikke i offentlige etater, og prisene de tar hindrer muligheten for at noen bruker informasjonen til å lage nye innovative løsninger.

Journalisten Espen Andersen (ikke BI-mannen) er en journalist som bruker dataverktøy. Det burde kanskje ikke være noen bombe at en journalist bruker dataverktøy, men det er nesten det.

Vi bruker alle dataverktøy, men få av oss går lengre enn publiseringssystemet og kanskje en tekstbehandler. Espen Andersen bruker dataverktøy for å finne frem til nye journalistiske vinklinger og poenger.

Mye av hans journalistiske arbeid består i å programmere og drifte sine egenutviklede løsninger. Han har jobbet mange år i Budstikka, det som tidligere het Asker og Bærums budstikke, men er nå ansatt i Brennpunkt-redaksjonen i NRK.

Denne uken tilbringer jeg på SKUP’s gravekurs, på et hotell i Tønsberg. SKUP er en forkortelse for Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende presse. Målet er å bli en bedre journalist, samt å få inspirasjon og lærdom som kan løfte digi.no noen hakk fremover.

Her har vi fått kurs i emner som politiets avhørsteknikker, søk i offentlige postjournaler, avansert intervjuteknikk, bruk av Excel (ikke akkurat nytt for meg som IT-mann) og i datastøttet journalistikk. Kurset pågår fortsatt og vi har flere poster på agendaen, men i dette innlegget tenkte jeg å ta for meg datastøttet journalistikk.

Datastøttet journalistikk, eller Computer Assisted Reporting (CAR), er et tema med mye potensiale, men det er stort sett et uutnyttet. Vår foreleser Espen Andersen, som jeg forøvrig har gått på videregående sammen med, forklarte litt om hvordan han jobbet journalistisk gjennom programmering og dataverktøy.

Begynte med skattelistene

I en semesteroppgave ved Høgskolen i Oslo (HiO) i 2003 skrev Andersen om skattelister som journalistisk metode: Journalistikk eller dyneløfting? Skattelistene som kilde for datastøttet journalistikk.

Der tar han blant annet for seg hvordan skattelistene brukes journalistisk, men også hvordan informasjonen der kan brukes til langt mer kvalitetsorientert journalistikk enn den tradisjonelle tabloide fremstillinger: “rik”, “rikest”, “fortsatt rikest”, “tjente mest”, “stinn av gryn”, “høyest formue” og så videre.

Gjengangersakene blant de avisene Andersen undersøkte så slik ut.

• Hvem er rikest i bygda?
• Hvem er den største skatteyteren?
• Hvor bor de rikeste?
• Hva tjener og eier de rikeste?
• Hva tjener kjendisene?
• Hvor mange rike kvinner finnes det?
• Hvor mange millionærer har vi?
• Hvor mange ungdomsmillionærer har vi?
• Hva har politikerne å tjene?
• Hva er gjennomsnitts- og totaltall?
• Hva tjener naboen?

Uten at jeg har undersøkt nærmere, så innbiller jeg meg at denne listen stemmer ganske godt også med dagens skatteliste journalistikk.

Andersen var ikke fornøyd med dette, og brukte sine datastrukturerte skattelister til å jakte på nye nyhetsvinklinger.

• Er det stor forskjell på fattige og rike?
• Hvor mye eier de rikeste av den totale formuen?
• Hvor bor flest gamle og unge?
• Har Asker og Bærum en frivillig forgubbing?
• Hva er den vanligste formuen på Høvik?

Han fant svarene i de datastrukturerte skattelistene og de dannet utgangspunkt for litt mer dyptgående og analyserende journalistikk.

Senere har Andersen jobbet videre med datastøttet journalistikk, og har blant annet laget Eiendomsbasen, en digital oversikt over transaksjoner i eiendomsmarkedet i Asker og Bærum, samt et postlistesøk for landets 18 fylkesmenn.

Hans siste prosjekt er politikerbasen, et prosjekt for å vise hva slags verv og interesser landets politikere har ved siden av jobben som politiker. Prosjektet er langt fra ferdig, og Andersen forteller at han og Brennpunkt har ambisjoner om å videreutvikle den med nye funksjoner og innhold slik at den etterhvert kan kalles “Maktbasen”.

Teknikkene som Andersen bruker, er ikke så avanserte sett fra et IT-ståsted. Han bruker stort sett screen scraping løsninger for å samle inn informasjon og lagre det i en MySQL-database. Programmet som henter informasjonen er programmert i C#, og så bruker han PHP til nettsidene. Systemene er heller ikke fullautomatiserte, men de dekker de journalistiske behovene.

En lightweight-utgave av denne formen for datainnsamling og strukturering kan man også gjøre ved hjelp av Excel, hvis man ikke ønsker å sette seg ned for å lære programmering.

Bruk av søkemotorer i journalistikken

Jeg har over litt tid fundert litt på mulige prosjekter for å kjøre litt datastøttet journalistikk. Som en tidligere programmerer som skriver om IT-bransjen, burde forutsetningene være godt tilstede. Min nysgjerrighet er imidlertid mer rettet mot søketeknologi, enn databaser.

I dag bruker vi ofte eksterne og offentlige søkemotorer for å finne informasjon som vi trenger til en artikkel. De er imidlertid ganske hemmet av at tjenestene er tilpasset det åpne markedet. Google er for eksempel en god søkemotor, men den er ikke spesialtilpasset en journalists informasjonsbehov.

Dessuten er den altfor høflig. Hvis et nettsted legger inn begrensninger i Robots.txt-filen, så dropper Google å indeksere den. Det er for eksempel tilfelle med Telefonkatalogen.no, regnskapsinfotjenester som Proff.no og Purehelp.no, samt at noe av informasjonen fra Brønnøsundsregisteret.

Interne søkemotorer derimot, trenger ikke å forholde seg til den typen begrensninger. De kan settes opp til å samle inn lokal informasjon fra lokal PC, fra et filshare, fra epost og fra intranettet. I tillegg kan man spesifisere eksterne nettsteder som man ønsker å hente inn lokal informasjon.

En annen viktig funksjon, er muligheten for at informasjonen vises i søkeresultatet, istedenfor at man må klikke videre på lenken som vises. Dette bruker blant annet Google internt i sin bedrift. Hvis noen søker på et firmanavn der, så dukker relevant informasjon automatisk opp i søkeresultatet. Det kan for eksempel være navn, bilde og kontaktinformasjon for selskapets Key Account Manager som har ansvaret for den kunden (Jeg jobber med å skrive ut en reportasje om dette på digi.no).

Jeg tror at bedriftsintern søketeknologi er veien å gå for datastøttet journalistikk. Utfordringen er at det tar litt tid og penger for å få slike løsninger på plass, og det trengs litt prøving og feiling før man har fått den slik man vil ha den. Når det er på plass, vil det imidlertid kunne gi en god avkastning i form av både raskere og bedre saker.

Dessuten tror jeg at søketeknologien vil kunne åpne dørene for kostnadseffektiv etterforskende journalistikk i nettaviser. Jeg har noen skisser og ideer på hvordan, men de får jeg nesten komme tilbake til i et senere innlegg.

Politiavhør og journalistiske intervjuer er ikke det samme, men de har endel fellestrekk.

På SKUP’s graveskole lærer vi diverse metoder for å bli bedre på etterforskende journalistikk. Da var det kanskje ikke så unaturlig at kurset startet med en innføring i hvordan politiet jobber i avhørssituasjoner.

Politioverbetjent og doktorgradsstipendiat Asbjørn Rachlew, foreleste om hvordan politiet nå jobber med politiavhør. Det var et imponerende foredrag, og jeg lot meg imponere over hvor systematisk og gjennomtenkt dagens norske avhørsmetoder er i dag.

Rachlew var imidlertid klar på at det ikke alltid har vært slik, og at tidligere avhørsteknikker har vært både fraværende og til tider manipulatoriske. Han har jobbet mye med å systematisere de norske avhørsmetodene, både for å få bedre resultater og for å sikre mistenktes rettssikkerhet.

På foredraget presenterte han politiets avhørsprogram K.R.E.A.T.I.V. Det er en seks trinns modell:

1. Planlegging
2. Kontaktetablering / introduksjon
3. Fri forklaring
4. Sondering / konfrontering
5. Avslutning
6. Evaluering

Modellen er dynamisk, men strukturen er hensiktsmessig oppbygd og tilpasset politiets behov. Jeg vil ikke gjøre en nøye gjennomgang av den, da jeg ikke tror det er hensiktsmessig i forhold til hva mistenkte og siktede “trenger” å vite på forhånd. Dessuten er mange av punktene selvforklarende.

Det viktigste momentet er fri forklaring. Det vil si at vitnet eller den mistenkte skal ta seg tid til å snakke fritt og uavbrutt. Det er først etterpå at vedkommende skal konfronteres med eventuelle motstridende opplysninger.

Dette er viktig for at momentene skal komme kunne legges frem på en god måte. Mange vil oppleve det å bli avhørt som en stressende situasjon, og det vil ikke være til hjelp om politiet hele tiden avbrøt med aggressive spørsmål

Avhengig av hvem som intervjues, som for eksempel om det er et vitne eller en mistenkt, så vil politiet legge en taktikk for avhøret. Det er imidlertid viktig i planleggingen av taktikken at mulighetene for alternative forklaringer hele tiden holdes åpen. Uten å røpe noen detaljer, så kan jeg si at jeg lot meg imponere over måten politiet jobber på i forbindelse med intervjuene.

- Konspirasjonsteorier er stort sett det eneste som står igjen når vi har lykkes med taktikken, sier Rachlew.

Som journalist kjente jeg igjen endel av teknikkene, selv om jeg ikke har vært like strukturert i mine intervjuer. På et times langt fagintervju pleier jeg som regel å la de første 10 minuttene gå med til fri prat fra den jeg intervjuer. Da spør jeg gjerne noe sånt som: “Hva vil du fortelle meg?”

Så begnner jeg å stille spørsmål etterhvert som samtalen utvikler seg. Forskjellen mellom slike journalistiske intervjuer og politiavhør er imidlertid til tider ganske stor, spesielt på rene fagintervjuer. Da er jeg stort sett bare ute etter informasjon. På litt mer aggressive intervjuer, der intervjuobjektet mistenkes for å ha gjort noe galt eller uetisk, kan jeg imidlertid være litt hardere.

Neste gang jeg gjør et sånt intervju, skal jeg prøve å bruke politiets avhørsmodell. Det kan bli gøy. er det noen som har noen forslag til sak og person jeg bør prøve det ut på?