Category Archives: Media

Woosh – et nytt magasin kun på nettbrett

Onsdag var jeg på prelansering av Woosh. Dette er et nytt magasin som fokuserer på teknologi og livsstil, og som ikke vil bli utgitt på papir. Gjengen bak satser på at nettbrettmarkedet nå er modent nok til å være bærekraftig for et digitalt magasin som i første omgang kun blir tilgjengelig på iPad og Android-baserte nettbrett.

Magasinet lanseres i morgen, lørdag 1. desember. Første nummer blir gratis, og deretter skal det komme 10 ganger i året til en pris på 21 kroner pr. utgave. Innholdet fokuserer på teknologi, men tilnærmingen er å vinkle på gleden ved å bruke teknologien.

Hvorvidt markedet er modent nok nå, er vanskelig å si. Da jeg undersøkte dette markedet og gjorde noen analyser for Kampanje for ca 2-3 år siden var det definitivt ikke modent nok. Det var da også erfaringen alle de store mediehusene gjorde seg i sine forsøk med spesialutgaver tilpasset iPad.

På den annen side har det skjedd mye siden den gang. For det første har vi passert en million solgte nettbrett i Norge, og for det andre har nettbrett blitt et marked med ordentlig konkurranse. Apple er fortsatt i tet, men Android har kommet sterkt, og det er grunn til å tro at det med Windows 8 endelig skal løsne litt også for Microsoft.

Selv tror jeg fortsatt at det blir vanskelig å få betalt for innhold i slike magasiner. Woosh har vært fornuftige nok til å legge seg på en lav pris med 21 kroner, men jeg tror og mener fortsatt at det beste ville være å ta betalt. Som jeg har sagt og skrevet så mange ganger før, mener jeg at slike satsinger bør starte med den laveste prisen som er mulig (7 kr), og så heller fokusere på store og gode annonser de nærmeste 1-3 årene. Jeg er derfor mest spent på hva Woosh klarer å få til på annonsesiden.

Til første nummer ser det ganske bra ut. De har fått med seg en rekke av de mest aktuelle annonsørene, og de har gitt alle annonsørene helsides annonseplasser. Dette er noe jeg liker godt. For akkurat som i papirmagasiner, er helsides annonser på nettbrett store og gode for annonsørene, samtidig som de ikke irriterer leserne. Hvis annonsen er uinteressant kan leseren bla forbi på godt under et sekund, samtidig som størrelsen gir annonsørene alle muligheter til å presentere et budskap som kan fange lesernes oppmerksomhet på en god måte. Hvis de ikke lykkes med det, er det deres egen skyld.

Gjengen bak Woosh har lang erfaring fra mediebransjen, men det gjenstår å se om de har de nødvendige musklene for å nå ut og få oppmerksomheten de trenger for å lykkes. Selv har jeg fått en sniktitt, og jeg likte det jeg så. Jeg har derfor ingen betenkeligheter med å anbefale alle å laste ned det første gratisnummeret når det kommer i morgen.

Her kan du lese mer om Woosh.

Kan du stave IT?

I så fall ligger du et hestehode foran.

Det er skremmende at vi i 2012 fortsatt har folk i ledende stillinger som nærmest skryter av at de ikke er “så god på sånn derre data”.

Jeg sier ikke at alle må kunne programmering eller vite hvordan man feilsøker nettverksproblemer på jobben, men uten en grunnleggende forståelse av hvordan datasystemer fungerer er man rett og slett ikke kompetent nok til å jobbe som leder. IT er ikke noe man “bare bestiller”.

IT-prosjekter har en lei tendens til å gå til helvete. Hvis man ikke vet bedre, er man ikke i stand til å forstå hvorfor. Da skylder man på leverandøren, klager over manglende kompetanse hos sine ansatte og lærer absolutt ingen ting. Sannheten er at hvis leverandøren gjør en dårlig jobb, så er det lederen som valgte leverandøren som ikke har gjort jobben sin.

Vi ser utallige eksempler på dette i alt fra mindre IT-innkjøp i mediebransjen til store nasjonale IT-satsinger i politikken. De fleste beslutninger tas på magefølelsen, og faktaopplysninger er egentlig ikke noe mer enn en slags sjekkliste med punkter som skal understøtte beslutningen slik at den tas med en skikkelig godfølelse.

Når disse sjekklistene lages av folk uten grunnleggende forståelse av hvordan IT-systemer fungerer, så ender man opp med en sjekkliste som like gjerne kunne vært skrevet av en poet.

Som leder må man forstå nok til å skjønne hvem som vet hva de prater om. Hvis ikke lar man seg lure av selgere med fin dress, men med lite i toppen. De svarer gjerne “ja” på et hvert spørsmål som kunden måtte ha. De er som regel gode på en ting, og det er å fortelle deg det du vil høre.

At noe er mulig, er langt fra ensbetydende med at det er lurt. IT er komplisert, og de som vet hva de driver med gjør alt de kan for å holde ting så enkelt som mulig.

Lederen trenger ikke å være den smarteste personen i rommet, men lederen må være smart nok til å skjønne hvem som er det. De som kan stave IT vet at det som regel er den irriterende personen som alltid svarer “ja, men…”.

Dessverre foretrekker de fleste å høre på personen som sier “ikke noe problem”, og det er der problemene starter.

(Tidligere publisert i papirutgaven av Kampanje.)

Wired tjener pengene sine på reklame

Wired er en av pionerene på iPad. De var en av de første magasinene som kom med egen iPad-utgave, og måten de gjorde det på har blitt etterapet av de fleste.

Da de kom kunne de stolt fortelle at det første nummeret på iPad solgte mer enn 100.000 eksemplarer. Så falt tallene ganske raskt, og det på tross av at Wired satte prisen kraftig ned. I skrivende stund opererer de med følgende (norske) priser:

  • Enkeltnummer: 35 kr
  • Månedsabonnement: 14 kr
  • Årsabonnement: 140 kr

Dette blir det ikke mye penger av, for i følge redaktør Jason Pontin i Technology Review hadde Wired bare 33.237 betalende digitale abonnenter så sent som i mai i år.

Det betyr ikke nødvendigvis at Wired på iPad er dårlig butikk. Jeg har gjort en liten analyse av annonsene i julutgaven av Wired på iPad, og den gir en pekepinn på hvor inntektene egentlig ligger.

35 av 95 sider var helsides annonser i juli 2012 utgaven av Wired på iPad.

For av totalt 95 digitale sider (der mange av de kan scrolles vertikalt for mer innhold) var hele 35 av sidene fylt med helsides annonser. Det betyr at 36,8 prosent av innholdet var annonser av denne typen:

Annonsene varierer litt i typen, men mange av de er av typen merkevareannonser som ikke fokuserer på klikk. Dette er en annonsetype som nettavisene sliter med, men som papiravisene fortsatt har godt tak på i det norske markedet.

Jeg har ikke funnet noen offisiell prisliste for annonsene på Wireds iPad-magasin, men det er grunn til å tro at de tar seg godt betalt. Vi snakker tross alt om store helsides annonser som fyller hele skjermen, og ikke små puslete bannerannonser som utgjør noen få prosent av nettavisenes totale synlige flate.

Ved å ta betalt – selv om det er veldig lite – klarer også Wired å gi den nødvendige oppmerksomhet til annonsene som er plassert lengre bak i bladet. For selv om 14 kroner er småpenger, har folk som betaler for et produkt større insentiv for å bla hele veien gjennom hele bladet. Hvis Wired ikke hadde tatt betalt ville de endt opp med samme problem som nettavisene har, og det er at alle annonsører krever å komme så langt opp på siden som mulig.

På denne måten får Wired en annonseprofil som ser slik ut:

Her ser vi at helsidene med annonser er jevnt fordelt, og at det som regel er en eller to sider med redaksjonelt innhold mellom hver annonse.

Dette er et tema jeg har brukt mye tid på å undersøke og analysere, blant annet i en prosjektoppgave ved BI-studiet Nyskaping og kommersialisering.

Den har jeg skrevet litt om i det nåværende nummeret av Kampanje, og del to av den kommer i neste utgave. Jeg kommer nok også til å blogge litt mer om dette i tiden fremover, men ettersom dette egentlig bare er en forlenget utgave av et Facebook-innlegg jeg skrev tidligere i dag tror jeg at jeg setter en foreløpig strek her og nå.

Bottom line er at Wired (som kanskje er verdens fremste på brukerbetalt digitalt innhold) tjener mye mer penger på annonser enn på brukerbetaling. Dette må også norsk presse ta innover seg hvis de skal lykkes med sine forretningsmodeller nå som overgangen fra papir til digitalt kommer for fullt.

 

VG’s mest engasjerende artikler

Første halvår er straks over, og jeg bruker anledningen til å spørre Gravemaskinen om hvilke saker som var de mest engasjerende i VG hittil i år (2011):

  1. Dommedagsprofet: Jeg bommet med fem måneder
  2. Ungdom onanerte i medelevers brownies
  3. Amerikaner (19) i dameundertøy skal ha drept naboens pygmegeit
  4. Dommedagsprofet: Jorden går under lørdag
  5. – Lubne lever lengst
  6. Gutt (13) holdt fanget i hundebur, drept og begravd i sement
  7. Norge innfører datalagringsdirektivet
  8. Obama bin Laden skal være død
  9. Nadia gir bort alle konfirmasjonspengene
  10. Her får anda Veranda politieskorte over veien
  11. Vulkanutbrudd på Island
  12. Her slår læreren elevene sine
  13. Forskning: Mer miljøvennlig å ha SUV enn schæfer
  14. Nå kommer sommeren
  15. En liten historie om luft og kjærlighet
  16. VGTV direkte – i tilfelle jorden går under
  17. Ektepar fikk villsau i tv-kabelen
  18. Maria Amelie: – De bør si unnskyld
  19. – Hundeeier satte fyr på sin egen hund
  20. Har du sett et mer spektalulært straffespark?
  21. – Folk på vestkanten blir stadig penere enn på østkanten
  22. Krekar blir henrettet ved Irak-retur
  23. «Jackass»-stjerne døde
  24. Tykk og sunn bedre enn tynn og utrent
  25. Obama: Osama bin Laden ble drept på søndag

Listen genereres automatisk ut fra måleparametere hentet ut via sosiale medier, og et kladdeutkast av artikkelen ble publisert direkte fra et script jeg sitter og jobber med. Tanken er å la Gravemaskinen lage kladdeutkast med de mest interessante statistikkene, for så å fylle ut med kommentarer og tekst på tradisjonelt vis.

Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom hvilke saker som er mest lest og hvilke som har skapt mest engasjement i sosiale medier, men det er en viss korrelasjon. Dette er en algoritme på et relativt tidlig stadie, men den er allerede ganske god til å plukke ut de mest engasjerende sakene på dagsbasis, og så vidt jeg kan se er det trolig en god korrelasjon med det jeg vil anta er mest lest.

Nå blir det litt arbeid med å finjustere algoritmen, samt legge på ytterligere variabler slik at det blir mulig å identifisere dagens “snakkiser” på tvers av nettaviser med forskjellig størrelse.

Dette er forøvrig ett av mange eksempler på det vi kaller “journalyse”. Journalyse er et ord satt sammen av analyse og journalistikk, og vi bruker det som et begrep for å beskrive analyser av journalistisk innhold. Det er noe jeg jobber en del med i forbindelse med Gravemaskinen.

Beautiful journalistikk

Journalister på jakt etter klikkvinnere burde kanskje være kvalifisert til stille kritiske undersøkende spørsmål om klikk?

26. oktober 2009 sendte Beautifulpeople.com ut en pressemelding der de fortalte norsk og internasjonal presse at de var et datingnettsted som kun aksepterte pene mennesker. Den gikk rett hjem i redaksjonene til blant annet VG, Dagbladet, TV2 og Stavanger Aftenblad, og dette ble dagens mest leste artikkel på flere nettaviser.

Dette var imidlertid ikke nok for det danske nettstedet, og 10. november 2009 kom de med en ny pressemelding der de fortalte at 1,8 millioner personer hadde blitt avvist fordi de var for stygge. Der fortalte de blant annet at norske vinner var blant verdens peneste, og at de toppet listen over hvem som ble akseptert. Vi norske menn er derimot for stygge, og vi ble stort sett avvist.

Man kan stille spørsmål om dette er nyhetsverdig ut fra at dette er kjent informasjon, men norsk presse bet på nok en gang, og det var ikke bare tabloidene. NRK.no ledet an med en artikkel skrevet av 2 journalister, og et kjapt søk viste at saken ble slått opp av 21 norske nettaviser den dagen. Nok en gang ble Beautifulpeople.com dagens klikkvinner i presse-Norge.

Kritiske undersøkende spørsmål

Fra et presseståsted er det muligens andre spørsmål som burde stilles. Selv stilte jeg spørsmål ved det abnorme tallet på antall avvisninger.

Hvis 1,8 millioner personer er avvist fordi de er for stygge, må det nødvendigvis ha vært flere enn 1,8 millioner som forsøkte å registrere seg på datingnettstedet. Isåfall må nettstedet ha hatt mer enn 1,8 millioner unike besøkende. Alternativt kan noen desperate wannabees ha gjort mange forsøk på å registrere seg med forskjellige brukernavn eller bilder, men det betyr uansett at beautifulpeople.com måtte hatt mer enn 1,8 millioner sidevisninger.

I Norge er det TNS-Gallup som leverer de offisielle besøkstallene for norske nettsteder, men noe tilsvarende eksisterer ikke for Beautifulpeople.com. Det er imidlertid mulig å få et estimert tall med utgangspunkt i nettjenesten Alexa. De henter ut statistikk for alle nettsteder på internett, og selv om tallene er heftet med usikkerhet, gir de en god pekepinn.

En tommelfingerregel fra Silicon Valley’s gründermiljø sier at hvis du treffer med riktig antall nuller, så har du gjort et godt estimat. En kryssjekk mot de største norske redaksjonelle nettstedene viste at det var et avvik på ca. 20-30 prosent på sidevisninger mellom TNS-Gallup og Alexa i november 2009, altså godt innenfor. På antall unike brukere var avviket mye større, men sidevisningstallene viste ihvertfall hvilket nivå det var snakk om, og det er godt nok til å sjekke ut Beautifulpeople.com’s påstand om 1,8 millioner avviste stygge mennesker.

3 journalisttyper

Det finnes 3 typer journalister: De som skjønner matte, og de som ikke gjør det.
Ettersom flertallet trolig hører hjemme i sistnevnte kategori, skal vi vente litt med tallene, og isteden vise en graf som viser trafikkutviklingen til Beautifulpeople.com i september til november 2009:

Selv uten å kunne så mye matte, er det ganske lett å se at noe er galt med påstanden til Beautifulpeople.com. Frem til 26. oktober (den første pressemeldingen) er det knapt nok registrert trafikk på nettstedet. Da pressemeldingen ble sendt ut (og pressen kjørte sak på den) spratt besøkstallene opp, for så å falle markant igjen. Deretter fikk trafikken et enda større løft da den andre pressemeldingen (“Avviser 1,8 millioner stygge personer”) gikk sin seiersgang i både norsk og internasjonal presse.

Grafen avslører dermed at pressen har gått på en bløff og gitt et useriøst nettsted mye ufortjent reklame på falskt grunnlag. En gjennomgang av besøkstallene der undertegnede kryssjekket Alexa og TNS Gallup med en liten utregning, viste forøvrig at Beautifulpeople.com ikke en gang har hatt 1,8 millioner sidevisninger totalt siden domenet ble registrert 6. mars 2000.

Det tok forøvrig under en halvtime å avsløre Beautifulpeople.com’s bløff, og Institutt for Journalistikk gjorde en egen undersøkelse i slutten av november 2009. Likevel fortsetter norsk presse å bite på de falske pressemeldingene. I januar kunne f.eks. Dagbladet m.fl. fortelle sine lesere at 5.000 medlemmer var blitt kastet ut fordi de hadde lagt på seg for mye i juleferien…

Er det så farlig?

I seg selv er ikke en enkeltsak om beautifulpeople.com et stort problem for pressen, og selv med en serie artikler om datingnettstedet på falskt grunnlag, er det ingen grunn til å hevde at pressen med dette går nedenom og hjem. På kort sikt overlever pressen absolutt alle blundere som måtte begås. Problemet er den langsiktige effekten av å systematisk publisere irrelevante artikler på falskt grunnlag fordi de er klikkvinnere.

Noe av den beste journalistikken som gjøres i Norge, gjøres i de tabloide nettavisene. De har vært på nettet lenge, og har opparbeidet seg mye kunnskap om hvor viktig internett er for samfunnet vårt. Problemet deres er at de ikke blir tatt seriøst når de kommer med gode seriøse artikler. For det første nedprioriteres disse på forsiden av tabloide klikkhalliker (frontsjefer, utgavesjefer og nettredaktører), og for det andre tror verken leserne eller resten av presse-Norge på det som står der før noen andre «seriøse redaksjoner» selv har undersøkt saken.

Nettavisenes merkevare er dessverre heftet med så store assosiasjoner til tabloid klikkhoreri at det vil ta lang tid å rett opp skaden. Merkevarebygging tar lang tid, men de som lykkes belønnes med trafikkvekst, bedre betalt for annonseplassene og i noen tilfeller også abonnementsinntekter.

Problemet er at fristelsen for kortsiktig gevinst blir for stor når klikkstatistikken tilsynelatende gir nettavisene umiddelbar belønning.

Alt er målbart på nettet, men få gidder å måle de langsiktige effektene. Det styres for mye etter kortsiktige klikkstatistikk, og selv spisskompetansen på trafikktall brukes ikke til å stille kritiske spørsmål når dagens klikkvinner kommer servert på et fat.

 

Denne artikkelen er tidligere publisert som kommentar i papirutgaven av Kampanje. Jeg har tatt den frem og republisert den her på min blogg etter at VG Nett gikk på limpinnen til Beautifulpeople.com – igjen.

Les også hva Graverne ved IJ skrev om Beautifulpeople.com.

VG er forøvrig ikke alene denne gangen heller: