Anders Brenna

I fjor slet vi med noen rare innlegg fra noen av våre lesere på digi.no. Vi kunne ikke skrive en eneste artikkel om kvinner i IT-bransjen uten at en eller annen tulling gikk ekstremt langt over streken i debattforumet.

Disse ble selvsagt slettet av oss etterhvert som de dukket opp, men problemet vedvarte. 27. november skrev jeg derfor en litt spesiell kommentarartikkel. Det vil si, jeg skrev den ikke den dagen. Jeg skrev den over en periode på to uker.

Høsten 2007 tok jeg et deltidsstudie i featurejournalistikk ved NKS/HiO, og i en av innsendingsoppgavene skulle jeg skrive en såkalt petit-artikkel. Det vil si en ironisk artikkel med litt humoristisk snert.

Jeg benyttet derfor anledningen til å harselere litt med disse nettdebatantene, og målet var å bruke deres argumenter mot dem selv.

Ironi er farlige greier. Selv det man tror at alle vil forstå, kan misforstås. Jeg testet derfor denne artikkelen på mange personer før jeg publiserte den. Likevel var jeg skitnervøs da jeg trykket på publiseringsknappen, og det var nok ikke helt ubegrunnet.

Flere internt i selskapet leste ikke mer enn første avsnitt før de enten kom bort til meg, eller fyrte av en epost og lurte på hva pokker jeg drev med. Etter å ha lest gjennom tok de imidlertid poenget, og da likte de den. Heldigvis var det en tilsvarende reaksjon i debattforumet. De aller fleste skjønte at dette var ironi, og de som ikke gjorde det fikk gjennomgå.

Denne helgen har jeg snakket med noen studenter ved NITH, i forbindelse med at jeg er i Paris for å rapportere fra studentkonkurransen Imagine Cup. Da fikk jeg høre at kommentaren ble godt lest blant studentene, men at langt fra alle skjønte at det var ironi.

Her er kommentaren, så kan du vurdere selv om det er lett å skjønne det eller ikke. Merk imidlertid at våre lesere ikke fikk en slik advarsel.

IKT-bransjen vår invaderes av kvinner

IKT-bransjen ville vært et bedre sted hvis vi hadde standardisert på ett kjønn.

Jeg er klar over at vi ser gjennom fingrene med kvinnelige billister, at vi lar kvinner stemme og at det nå er vanlig med heltidsarbeidende kvinner i arbeidslivet, men hvorfor må de absolutt inn i IKT-bransjen?

Kjære brødre, kjære soldater, kjære IKT-eksperter. Dere vil bli husket for deres innsats i kampen for å holde IKT-bransjen ren. Dere vil bli husket for deres kamp mot kvinnenes invasjon av vår bransje, og for deres mange modne og innsiktsfulle innspill her i debattforumet på digi.no. Som for eksempel dette fra sist fredag:

«Ikke meningen å høres mannssjåvinistisk ut, jenter kan sikkert en hel del, men aldri om jeg hadde godtatt en eller annen fitte som sjef»

Takket være dere, er det fortsatt en nyhet hver gang en kvinne får en sjefsjobb i IKT-bransjen. Kampen er imidlertid over, og vi må erkjenne at vi har tapt. Kvinnene har kommet for å bli, og mange av de vil bli våre sjefer. Vi går derfor en dyster fremtid i møte.

Vi har allerede en kvinnelig IT-minister i Fornyingsminister Heidi Grande Røys. Statsministeren utnevnte en kvinnelig barnehagestyrer til sjef for Norges viktigste bransje. Hun kan verken programmere eller feilsøke kommunikasjonsproblemer på gigabit-svitsjer. Likevel våger hun å komme med innspill om hvordan IKT skal brukes i Norge.

Myke barnehageverdier har ikke noe i IKT-bransjen å gjøre. Dette er en bransje for ekte mannfolk. En bransje for menn som sitter foran PC-en halve natten, og som likevel klarer å møte på jobb i tolvtiden. En bransje der vi programmerer i C++, Java og PHP på dagtid, og kverker monstre i World of Warcraft på kvelden.

Kvinner har bare ikke det som skal til for å klare seg i et slikt miljø. De vil ha tid til fritid med venner og familie. Kvinner vil ha en balanse mellom jobb og fritid, men alle vet jo at det ikke går hvis man skal henge med på utviklingen. Den tiden som ikke brukes til jobbing, bør brukes til å sette seg inn i nye teknologier.

Det sies at IKT-bransjen har slitt med lav kvinneandel. Vi har nok heller vært velsignet med det.

Er det noe denne bransjen ikke trenger, så er det folk som tenker annerledes. Folk med andre svake og sterke sider vil bare skape problemer. Alle med litt erfaring fra IT-drift vet at det er standardisering som er svaret på de fleste driftsproblemer. Jo mindre variasjon, jo mindre feil. Det beste hadde vært om vi hadde standardisert på én PC-modell, ett operativsystem, én nettleser og ett kjønn.

Slik der det dessverre ikke lengre i denne bransjen. Det er flere PC-leverandører, flere operativsystem og flere nettlesere, og nå blir vi tydeligvis nødt til å innfinne oss med flere kjønn. Vår monokultur er i ferd med å ødelegges.

Vi liker det ikke. Dere ser ikke ut som oss. Dere tenker ikke som oss. Dere er ikke en av oss, og dere vil aldri bli det. Hold dere unna IKT-bransjen vår. Vi vil ikke se dere her, med mindre det er som en MILF i en ulovlig nedlastet pornofilm hentet ned med bittorrent fra ThePiratebay.org.

Selv om jeg tydeligvis mislykkes i å få alle til å skjønne at dette var ironisk skrevet, så oppnådde jeg i hvertfall målet. Etter denne kommentaren har vi ikke slitt med slike usaklige innlegg fra kvinnehatere.

Jeg kan forøvrig nevne at hele artikkelen, alle avsnittene, er hentet fra debattinnlegg som ble slettet. Til og med siste setning. De er ikke plukket ordrett, men jeg gikk gjennom alle debattinnlegg som måtte slettes i 2007, og så skrev jeg kommentaren der jeg latet som at dette var mine meninger.

Nå vil jeg også presisere at jeg synes det er helt legitimt å ha politisk ukorrekte meninger. Så lenge det argumenteres saklig, så vil ikke jeg slette de fra vårt debattforum. Men når vi får innlegg som for eksempel denne, så må vi reagere:

Jeg har truffet to jenter i hele mitt liv som var knakende dyktige innenfor programmering, og det er utrolig behagelig å ha begge kjønn i en utviklingsavdeling. Men å «ha med kvinner for enhver pris» er omtrent like interessant og fruktbart som å drikke ei bøtte med AIDS blod!!

De to eldste har hver sin PC, og nå har også minstemann fått sin. Det er ikke hvilken som helst maskin, men en OLPC (One Laptop Per Child).

Jeg har skrevet
endel om OLPC tidligere, og senest i forrige uke da Håkon Wium Lie fikk 100 maskiner han og endel av hans venner hadde bestilt.

Entusiasmen deres var det ingenting å si på. Så fort de fikk hver sin OLPC, så var det nesten ikke mulig å få kontakt med dem før de hadde fått testet ut de mest grunnleggende funksjonene.

Håkon Wium Lie hadde sikret seg i tilfelle det skulle være noe galt med noen av maskinene, og han bestilte derfor en ekstra. Da han noen dager etterpå spurte om å få bruke noen av bilddene jeg tok, spurte jeg om det var noen som hadde avbestilt sin maskin. Det var det ikke, men han hadde en til overs ettersom alle virket helt feilfritt.

Den kjøpte jeg, og jeg betalte 1.998 kroner for den, akkurat som alle de andre. Håkon var også veldig pirkete på å gi meg to kroner i veksel, fordi han ikke skulle tjene penger på dette idealistiske hobby-prosjektet. Prisen inkluderte norske avgifter, samt 630 kroner i støtte til OLPC-prosjektet.

Jeg har gitt min OLPC til minstemann, men jeg kommer definitivt til å bruke mye tid på den selv også. Dessuten skal de to eldste få prøve seg på den, og madammen har allerede gjort det klart at hun også må ha den med på jobben en dag for å vise den frem til sine kolleger på IT-avdelingen.

I tilegg til at det er en spennende maskin og et spennende prosjekt i seg selv, er det utrolig spennende å se hva dette og andre prosjekter kan gjøre for kunnskapssamfunnet - både i Norge og i utviklingsland.

Carl er allerede i gang med maskinen på egenhånd, og forhåpentligvis er dette et godt peddagogisk verktøy. Når jeg har brukt den en stund, så tror jeg at jeg må ta den med på skolen hans en dag.

Det er endel intern uro i OLPC-prosjektet for tiden. Noen er veldig sure for at Microsoft har inngått en avtale om å kjøre Windows Xp på den. Jeg klarer ikke å se problemet, og jeg kommer til å prøve begge deler.

Vi kommer også til å skrive endel om prosjektet i tiden fremover, og da er det en fordel å ha dyptgående kjennskap til maskinen.

Jeg er ikke nødvendigvis overbevist om at OLPC-maskinen i seg selv forandrer verden, men jeg er ganske overbevist om at den er startskuddet for noe stort. Sugar-systemet som den bruker kan potensielt sett være et fundament som kan brukes også på andre maskiner.

Dessuten har prosjektet allerede påvirket IT-bransjen på en god måte. Det er bare å se på maskiner som Asus Eee, og lignende mini-PC-er til lave priser.

Regn med å se flere artikler om OLPC her på denne bloggen, på min engelske blogg og på digi.no.

I går begynte jeg å lese en bok på mobiltelefonen min, og i dag ble jeg ferdig med den. Det var en ubetinget positiv opplevelse.

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg vil foretrekke å lese min neste bok på mobilen. Det står kanskje i kontrast til hva mange tror om hvordan det er å lese en bok på mobilen. Jeg sitter meg ett inntrykk av at de fleste vil synes at bøker er best på papir. Det kan tenkes at det er best for mange, men jeg vil oppfordre alle som tenker det om å prøve å lese en bok på mobilen før de bombastisk konkluderer med det.

Det var flere ting jeg likte med å lese boken Little Brother, av Cory Doctorow, på mobilen.

Skjermstørrelsen er liten, men den er akkurat passe stor. Jeg har en lese teknikk der jeg på en vanlig bok har to fikseringspunkter for mine øyne på hver linje. Det gjør at jeg leser ganske raskt. Noen bøker er bredere og da må jeg ofte opp i tre fikseringspunkter, noe som ikke gir den samme gode leserytmen.

På mobilen blir bredden omtrent som på en avisspalte, og dermed kan jeg klare meg med ett fikseringspunkt. Det gjør at det blir enkelt å lese raskt.

En annen fordel med mobilen er at størrelsen på teksten kan justeres. Jeg har justert teksten min til å bli mindre for å få plass til mer på hver side, mens eldre mennesker med svakere syn kan gjøre teksten større for at den skal bli lesevennlig.

Mobilskjermen lyser opp. Noen klager over at man blir mer sliten av å lese på en slik skjerm, enn på et ark som passivt mottar lys fra en lampe. Det problemet opplevde ikke jeg. For meg var det en fordel at mobilskjermen lyser opp, for da kan jeg lese teksten hvor som helst uten å måtte ha på taklyset, nattbordslampe eller en egen boklommelykt.

Avhengig av størrelsen og formatet, kan en fysisk bok til tider være uhåndterlig. Den kan være tung å holde, og må ofte holdes med to hender. Dessuten kan innbindingen i noen tilfeller gjøre det vanskelig å å få med seg teksten inn mot midten av boken. Mobilen holdt jeg lett i en hånd, og brukte scrolleknappen på siden til å enkelt bla meg nedover i teksten.

Mobiltelefonen har jeg med meg overalt, og det er kanskje den største fordelen. Nå kunne jeg bruke dødtiden, mens jeg satt i bilen for å hente eldstemann på teaterkurset. Det er ikke uten grunn at Eirik Newth kaller dette for dødtidsmedier. Man kan sitte i bilen med en vanlig bok også, men det er ikke alltid man husker å ta den med seg.

Jeg vil ikke proklamere den klassiske bokens død, til det er jeg for glad i bøker, men jeg vil definitivt anbefale alle å selv prøve å lese en bok på mobilen sin.

Boken var forøvrig veldig bra, og den anbefales. I tillegg til å være en spennende historie, er den også veldig lærerik for de som interesserer seg for IT-sikkerhet og personvernspørsmål. Folk som jobber i IT-bransjen bør være kjent med stoffet fra før av, men det var en god oppfriskning av emner.

Jeg har tenkt på å gjøre det en stund, og etter å ha lest ett blogginnlegg av Eirik Newth bestemte jeg meg i dag for å lese min første bok på mobiltelefonen min.

“Alle” er helt sikre på at bøker er best på papir. Det kan godt tenkes at de har rett, men hvis jeg skal mene det må jeg nesten prøve å lese en bok på mobilen først slik at jeg kan gjøre opp min egen mening.

I utgangspunktet er jeg veldig glad i bøker, og selv om jeg gleder meg til papiravisens død, så har jeg ikke et slikt ønske for bøkene. Likevel føler jeg at det er på tide gjøre meg noen erfaringer med å lese en hel bok på mobilen.

Fra før av har jeg god erfaring med å lese lengre artikler på mobilen, så jeg klarer ikke helt å se at det skal bli et stort problem.

Det eneste jeg ser for meg er at det kan bli litt knotete å finne tilbake til avsnittet jeg stoppet på ved forrige lesning. Det er nok også et problem som kan unngås ved å bruke et ordentlig leseformat, men jeg har nå engang valgt å prøve dette med HTML-formatet.

Jeg er ikke så kreativ i forhold til hva jeg skal velge, så jeg fulgte like godt Eirik Newth’s anbefalning og begynte på Little Brother av Cory Doctorow.

Foreløpig har jeg rukket å lese introduksjonen samt to kapitler på min mobil, og det har gått veldig greit. Boken er på 155 sider i PDF-formatet, og den er fritt tilgjengelig for nedlastning i en rekke formater.

Cory Doctorow er en spennende person i seg selv. Jeg har ikke lest noen av hans bøker tidligere, men har fulgt ganske godt med når han har uttalt seg eller skrevet om blant annet åndsverklovgivning.

Doctorow deler ut sine bøker under en Creative Commons-lisens, og det er et emne det er verdt å sette seg inn i uansett. Når boken i tillegg er en ungdomsbok om en hacker, så sier det seg selv at jeg allerede har anbefalt den til eldstegutten i huset.

Endelig er vårt nye design på plass. Det er vel noe sånt som fire år siden sist det ble gjort en så stor endring, det vil si fra før jeg begynte i digi.no.

Det nye designet ble lagt ut litt over 14:00 i dag, og det ble først annonsert via Twitter i går.

Det ble litt småkluss til å begynne med. Jeg fikk blant annet smurt ansiktet mitt over hele skjermen i den ene artikkelen. Det fikk vi heldigvis rettet raskt, og det tok ikke mange minuttene før småfeilene var rettet.

Jeg skrev en kort kommentar om at nå var designet på plass, og ba om tilbakemeldinger. Det tok ikke lang tid før de poppet inn i raskt tempo.

De første var positive med kommentarer som “glimrende”. Deretter kom det noen som mente at vi var helt “på bærtur”. Etterpå har det gått litt slag i slag, med mange gode konkrete innspill.

Flere av de har to av våre utviklere allerede ordnet opp i, mens andre settes på listen vi skal se nærmere på de neste dagene.

Selv har jeg forsøkt å delta veldig aktivt i debatten, og jeg har gjort det klart at jeg vil ha både ros og kritikk. Vi mener at det ne designet er et stort løft for oss, men vi er samtidig helt klare på at dette ikke er skrevet i stein. Vi forventer å gjøre endel justeringer fremover.

For meg var det viktig å få det nye designet på plass så raskt som mulig. Det gamle var helt utdatert, og det har vært en flaskehals for vår videre journalistiske utvikling. Jeg har derfor prioritert behovet for å få det ut over alt annet. Likevel har det vært mye diskusjon internt, og hver eneste en som har sett det har ønsket justeringer - akkurat som leserne våre gir uttrykk for i debattforumet. Slikt gjør at ting tar tid, og selv om det forbedrer resultatet så forsinker det resultatet.

Nå er designet ute, og jeg tror det fungerer ganske bra. Det som ikke gjør det vil vi rette opp fortløpende.

Det største savnet fra våre lesere, er at vi ikke oppdaterte debatten i denne omgang. Det er en skuffelse jeg både skjønner og deler. Det jobbes imidlertid med et nytt debattsystem, og jeg både håper og tror at det blir bra.

Slik så forøvrig det gamle designet ut:

Noen av kommentarene i vår debattforum vil ha det tilbake, men det kommer ikke på tale!

Vi skal følge opp innspillene til justeringer, men jeg er i utgangspunktet fornøyd med vårt nye design. Det har kommet for å bli, og så skal vi bruke tiden fremover til å videreutvikle det.

Etter en inspirerende uke på SKUP’s graveskole, er jeg veldig motivert for å gjøre noen journalistiske grep i nettavisen jeg jobber for.

Et av områdene jeg har brukt noen kveldstimer på, er datastøttet journalistikk. Kort fortalt er det noe så banalt som å bruke programvare for å få frem journalistiske poenger og vinklinger.

Når man snakker om gravende journalistikk, eller undersøkende journalistikk som mange foretrekker å si, består mye av arbeidet i å grave frem informasjon. Det gir mye prestisje, men i praksis er det ofte bare et slags synonym for “journalister som manuelt leser seg gjennom en haug med arkiver og dokumenter”.

Gravejournalistikk er et arbeidsfelt med stort potensiale for effektivisering. Ved hjelp av dataverktøy bør det være mulig å kutte drastisk ned på tids- og ressursbruk, slik at flere redaksjoner kan jobbe frem gode “gravesaker”.

Jeg har derfor sett på diverse teknologier og teknikker, samt prøvd ut diverse programmer som kan brukes til å raskt samle inn og systematisere informasjon. I tillegg har jeg sendt ut noen forespørsler til diverse offentlige registre for å høre hva slags muligheter de kan tilby.

Et av registrene som ble trukket frem av tidligere SKUP-vinnere på kurset i forrige uke, var Brønnøysundsregisteret. Det er ikke så rart. Her finner man viktig informasjon om bedrifter, samt hva slags roller som en rekke maktmennesker sitter i.

Deler av registeret er åpent for søk gjennom på internett, men man må gå gjennom registerets egne søketjeneste fordi de har eksludert mye av informasjonen fra Google gjennom begrensninger i Robots.txt-filen.

Mye av tiden til en gravejournalist brukees på å slå opp på hvert enkelt register. Det er litt bedre enn å måtte møte opp på kontoret, men det er fortsatt tidskrevende å måtte pløye gjennom hvert eneste register manuelt på den måten.

Da er det godt å vite at det er mulig å få tilgang på mye av den samme informasjonen gjennom webservice-basert programmeringsgrensesnitt. Det gjør det mulig å lage et eget program for å slå opp i registeret, og det åpner for effektivisering gjennom å lage programvareløsninger som automatisk henter inn relevant informasjon fra flere kilder. Kall det gjerne flerkilde-journalistikk, et viktig ideal også for tradisjonell journalistikk.

Jeg sendte derfor en epost til Brønnøysundsregisteret for å høre litt om mulighetene:

Vi jobber med å se på mulighetene for “datastøttet journalistikk”, og i den forbindelse er jeg interessert i å høre hva slags muligheter dere kan tilby for API tilgang til Brønnøysundsregistrene.

Her er svaret jeg fikk fra Brønnøysundsregisteret:

Tjenester i Web Services mot Enhetsregisteret:
For private brukere tilbyr vi følgende tjenester i Web Service:

• Basisdata mini - Tjenesten inneholder organisasjonsnummer, navn, forretningsadresse og postadresse.
• Kontaktdata - Tjenesten inneholder telefonnummer, telefaksnummer, mobiltelefonnummer, e-postadresse og hjemmesideadresse.
• Særlige opplysninger - ulike statusopplysninger, se link.¨
• Navnesøk - Gjør det mulig å gjøre oppslag på navn for å finne organisasjonsnummeret.

Klikk på lenkene for å finne ytterligere informasjon om hvilke data som inngår i tjenestene .

Fast pris for tilgang er kr 5 000 per år. Pris pr oppslag for tjenestene Basisdata mini, Kontaktdata er kr 0,50- . Navnesøk og Særlige opplysninger er nye tjenester vi tilbyr for private brukere, prisen for disse to tjenestene er henholdsvis kr 0,50 og kr 1 pr oppslag.

Distribusjonsavtale Enhets-/Foretaksregisteret:

Fast årlig pris kr 200 000. Inkluderer levering av totaluttrekk fra Enhetsregisteret m/ett års daglig ajourhold. Beskrivelse av innhold og ajourhold, finner du her:

http://www.brreg.no/automatiske/webservices/teknisk_beskrivelse.pdf. Avtalen gir også adgang til direkteoppslag i Enhetsregisteret og Foretaksregisteret.

Hva er vel 200.000 kroner blant venner?

Jeg vet at det er slik, men det irriterer meg kraftig. Brønnøysundsregisteret er en offentlig tjeneste som tilbyr offentlig informasjon. Hvorfor skal dette koste penger?

I USA er det slik at offentlige tjenester finansiert av skattepengene må være gratis. Det gjør det mulig for både privatpersoner og bedrifter å bygge innovative nye tjenester uten å måtte betale skjorta for tilgang.

Her i Norge derimot, er offentlige etater pålagt å prøve seg som kremmere. Det er er lite hensiktsmessig. Gode kremmer jobber ikke i offentlige etater, og prisene de tar hindrer muligheten for at noen bruker informasjonen til å lage nye innovative løsninger.

Journalisten Espen Andersen (ikke BI-mannen) er en journalist som bruker dataverktøy. Det burde kanskje ikke være noen bombe at en journalist bruker dataverktøy, men det er nesten det.

Vi bruker alle dataverktøy, men få av oss går lengre enn publiseringssystemet og kanskje en tekstbehandler. Espen Andersen bruker dataverktøy for å finne frem til nye journalistiske vinklinger og poenger.

Mye av hans journalistiske arbeid består i å programmere og drifte sine egenutviklede løsninger. Han har jobbet mange år i Budstikka, det som tidligere het Asker og Bærums budstikke, men er nå ansatt i Brennpunkt-redaksjonen i NRK.

Denne uken tilbringer jeg på SKUP’s gravekurs, på et hotell i Tønsberg. SKUP er en forkortelse for Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende presse. Målet er å bli en bedre journalist, samt å få inspirasjon og lærdom som kan løfte digi.no noen hakk fremover.

Her har vi fått kurs i emner som politiets avhørsteknikker, søk i offentlige postjournaler, avansert intervjuteknikk, bruk av Excel (ikke akkurat nytt for meg som IT-mann) og i datastøttet journalistikk. Kurset pågår fortsatt og vi har flere poster på agendaen, men i dette innlegget tenkte jeg å ta for meg datastøttet journalistikk.

Datastøttet journalistikk, eller Computer Assisted Reporting (CAR), er et tema med mye potensiale, men det er stort sett et uutnyttet. Vår foreleser Espen Andersen, som jeg forøvrig har gått på videregående sammen med, forklarte litt om hvordan han jobbet journalistisk gjennom programmering og dataverktøy.

Begynte med skattelistene

I en semesteroppgave ved Høgskolen i Oslo (HiO) i 2003 skrev Andersen om skattelister som journalistisk metode: Journalistikk eller dyneløfting? Skattelistene som kilde for datastøttet journalistikk.

Der tar han blant annet for seg hvordan skattelistene brukes journalistisk, men også hvordan informasjonen der kan brukes til langt mer kvalitetsorientert journalistikk enn den tradisjonelle tabloide fremstillinger: “rik”, “rikest”, “fortsatt rikest”, “tjente mest”, “stinn av gryn”, “høyest formue” og så videre.

Gjengangersakene blant de avisene Andersen undersøkte så slik ut.

• Hvem er rikest i bygda?
• Hvem er den største skatteyteren?
• Hvor bor de rikeste?
• Hva tjener og eier de rikeste?
• Hva tjener kjendisene?
• Hvor mange rike kvinner finnes det?
• Hvor mange millionærer har vi?
• Hvor mange ungdomsmillionærer har vi?
• Hva har politikerne å tjene?
• Hva er gjennomsnitts- og totaltall?
• Hva tjener naboen?

Uten at jeg har undersøkt nærmere, så innbiller jeg meg at denne listen stemmer ganske godt også med dagens skatteliste journalistikk.

Andersen var ikke fornøyd med dette, og brukte sine datastrukturerte skattelister til å jakte på nye nyhetsvinklinger.

• Er det stor forskjell på fattige og rike?
• Hvor mye eier de rikeste av den totale formuen?
• Hvor bor flest gamle og unge?
• Har Asker og Bærum en frivillig forgubbing?
• Hva er den vanligste formuen på Høvik?

Han fant svarene i de datastrukturerte skattelistene og de dannet utgangspunkt for litt mer dyptgående og analyserende journalistikk.

Senere har Andersen jobbet videre med datastøttet journalistikk, og har blant annet laget Eiendomsbasen, en digital oversikt over transaksjoner i eiendomsmarkedet i Asker og Bærum, samt et postlistesøk for landets 18 fylkesmenn.

Hans siste prosjekt er politikerbasen, et prosjekt for å vise hva slags verv og interesser landets politikere har ved siden av jobben som politiker. Prosjektet er langt fra ferdig, og Andersen forteller at han og Brennpunkt har ambisjoner om å videreutvikle den med nye funksjoner og innhold slik at den etterhvert kan kalles “Maktbasen”.

Teknikkene som Andersen bruker, er ikke så avanserte sett fra et IT-ståsted. Han bruker stort sett screen scraping løsninger for å samle inn informasjon og lagre det i en MySQL-database. Programmet som henter informasjonen er programmert i C#, og så bruker han PHP til nettsidene. Systemene er heller ikke fullautomatiserte, men de dekker de journalistiske behovene.

En lightweight-utgave av denne formen for datainnsamling og strukturering kan man også gjøre ved hjelp av Excel, hvis man ikke ønsker å sette seg ned for å lære programmering.

Bruk av søkemotorer i journalistikken

Jeg har over litt tid fundert litt på mulige prosjekter for å kjøre litt datastøttet journalistikk. Som en tidligere programmerer som skriver om IT-bransjen, burde forutsetningene være godt tilstede. Min nysgjerrighet er imidlertid mer rettet mot søketeknologi, enn databaser.

I dag bruker vi ofte eksterne og offentlige søkemotorer for å finne informasjon som vi trenger til en artikkel. De er imidlertid ganske hemmet av at tjenestene er tilpasset det åpne markedet. Google er for eksempel en god søkemotor, men den er ikke spesialtilpasset en journalists informasjonsbehov.

Dessuten er den altfor høflig. Hvis et nettsted legger inn begrensninger i Robots.txt-filen, så dropper Google å indeksere den. Det er for eksempel tilfelle med Telefonkatalogen.no, regnskapsinfotjenester som Proff.no og Purehelp.no, samt at noe av informasjonen fra Brønnøsundsregisteret.

Interne søkemotorer derimot, trenger ikke å forholde seg til den typen begrensninger. De kan settes opp til å samle inn lokal informasjon fra lokal PC, fra et filshare, fra epost og fra intranettet. I tillegg kan man spesifisere eksterne nettsteder som man ønsker å hente inn lokal informasjon.

En annen viktig funksjon, er muligheten for at informasjonen vises i søkeresultatet, istedenfor at man må klikke videre på lenken som vises. Dette bruker blant annet Google internt i sin bedrift. Hvis noen søker på et firmanavn der, så dukker relevant informasjon automatisk opp i søkeresultatet. Det kan for eksempel være navn, bilde og kontaktinformasjon for selskapets Key Account Manager som har ansvaret for den kunden (Jeg jobber med å skrive ut en reportasje om dette på digi.no).

Jeg tror at bedriftsintern søketeknologi er veien å gå for datastøttet journalistikk. Utfordringen er at det tar litt tid og penger for å få slike løsninger på plass, og det trengs litt prøving og feiling før man har fått den slik man vil ha den. Når det er på plass, vil det imidlertid kunne gi en god avkastning i form av både raskere og bedre saker.

Dessuten tror jeg at søketeknologien vil kunne åpne dørene for kostnadseffektiv etterforskende journalistikk i nettaviser. Jeg har noen skisser og ideer på hvordan, men de får jeg nesten komme tilbake til i et senere innlegg.

Etter å ha lekt meg litt med Twitter på fritiden, har vi i digi.no nå bestemt oss for å  prøve å bruke Twitter som et journalistisk verktøy.

I morgen skal jeg rapportere fra den norske søkekonferansen Search Summit Norway og da skal jeg rapportere via Twitter, i tillegg til de vanlige sakene jeg pleier å skrive når jeg dekker slike konferanser.

Vi pleier å skrive saker direkte fra slike konferanser, men det er krevende å ferdigskrive saker samtidig som man følger med og må hoppe til det neste foredraget. Dessuten blir det som regel få pauser, da de går med til å gjøre intervjuer for å følge opp hva som ble sagt i foredragene.

Tanken bak å bruke Twitter, er at det gir oss muligheten til å formidle korte meldinger umiddelbart. Dermed kan vi roe ned og ta oss tid til å skrive litt mer utfyllende om de viktigste emne.

Alle er ikke på Twitter ennå, men det tar neppe lang tid etter at NRK Beta har forklart det for oss, og Dagbladet.no har viet det ordentlig oppmerksomhet.

For å gjøre det litt enklere for lesere av digi.no, har vi laget en side med en liten forklaring og der alle meldingene fra Twitter-kontoen ramses opp. Den er lagt ut, men foreløpig har vil ikke lenket til den på forsiden, eller lagt den i RSS-feed’en. Det regner vi med å gjøre i morgen når konferansen starter.

Når man gjør slike eksperimenter, virker det ofte som at alt som kan gå galt, går galt. Jeg har derfor forsøkt å sikre med gjennom å ta med to bærbare, WLAN, Ice og Turbo-3G. Hvis alt dette feiler, så har jeg også muligheten til å skrive på min mobil. Paranoid? Kanskje, men etter å ha jobbet både som utvikler og med IT-drift, så vet man at Murphy er en naturlov.

Twitter-rapporteringen blir ikke en erstattning for de vanlige digi-sakene, men et tillegg. Vi kommer til å teste ut å legge lenker til både egne saker og til andre interessante saker og kommentarer. Istedenfor å automatisere publiseringene, vil jeg personlig skrive alle Twitter-meldingene.

Da gjenstår det å se om dette fungerer eller ikke. Kom gjerne med tips og innspill, enten i debattforumet her, på digi.no eller på Twitter. Min personlige Twitter-bruker er forøvrig abrenna.

OOXML-prosessen er et strålende eksempel på hvor verdifulle nettdebatter kan være, når de ikke er forhåndssensurert.

Etter en særdeles hektisk arbeidsdag, og helg der jeg kontinuerlig har måtte fulgt tett med på OOXML-debatten på vårt forum gjennom hele helgen, tok jeg meg tid til en høneblund på sofaen etter jobb og minstemanns fotballtrening i dag.

Den varte ikke så lenge. Jeg ble ringt opp, og fikk høre at Steve Pepper, formannen i den norske komiteen var i ferd med å sende en formell protest til ISO. Da var det bare å boote opp den bærbare i full fart, og skrive en sak.

Her er forøvrig innholdet i protesten som ble sendt:

Formal protest regarding the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500

I am writing to you in my capacity as Chairman (of 13 years standing) of the Norwegian
mirror committee to ISO/IEC JTC 1/SC 34. I wish to inform you of serious irregularities
in connection with the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500 (Office Open XML) and
to lodge a formal protest.

You will have been notified that Norway voted to approve OOXML in this ballot. This
decision does not reflect the view of the vast majority of the Norwegian committee, 80%
of which was against changing Norway’s vote from No with comments to Yes.

Because of this irregularity, a call has been made for an investigation by the Norwegian
Ministry of Trade and Industry with a view to changing the vote.

I hereby request that the Norwegian decision be suspended pending the results of this
investigation.

Yours sincerely,
Steve Pepper
Chairman, SN/K185 (ISO/IEC JTC 1/SC 34 mirror committee)
(sign.)

Det som gjør dette så viktig, er at den internasjonale stemmeopptellingen i ISO er så jevn at Norges stemme kan avgjøre hvorvidt Microsofts format blir godkjent eller ikke.

I skrivende stund så raser debatten videre på digi.no, og blant de mange deltagerne er flere medlemmer av komiteen. Blant annet har Steve Pepper og Shahzad Rana begge kommentert flittig, og fortløpende.

Fra et medieståsted synes jeg dette er utrolig spennende. Her formes nyhetene av deltagerne på vårt debattforum, og på representantenes egne blogger!

Jeg har forsøkt å legge tilrette for en god diskusjon rundt debatten, og har måtte gjort noen redaksjonelle valg i forhold til hva jeg har akseptert og ikke akseptert av debattinnlegg. Dessuten har jeg også publisert blogginnlegg på våre sider, og oppfordret leserne til å lenke til relevante norske blogginnlegg.

I tillegg har jeg og mine kolleger selvsagt også bedrevet klassisk journalistikk, der vi har ringt rundt til diverse aktører. Det har resultert i noen artikler, og det blir selvsagt flere i dagene som kommer.

For meg fremstår sakene om OOXML-prosessen og de mange og omfattende tilhørende debattene, som et tilnærmet perfekt eksempel på nettmediets fortreffelige interaktive egenskaper. Og til alle mediedinosaurer som fortsatt står på barrikadene for forhåndssensurert nettdebatt, har jeg bare en ting å si: Hold dere i deres egen steinalder!

OOXML-prosessen pågår for fullt, og siden jeg har mer enn nok av andre saker som jeg må rapportere paralellt, så må jeg vente litt før jeg skriver en litt omfattende rapport om erfaringene med nettdebatten rundt OOXML-prosessen.

Jeg kan imidlertid si allerede nå, at jeg gleder meg til å skrive den.

Her er forøvrig den siste saken på digi.no: Formell protest mot Norges ja til OOXML. Jeg har også tatt meg friheten til å skrive om saken på engelsk. Den ble forøvrig submitted til digg.com. Resultatet ble hele 1 leser (Jeg eksperimenterer litt med dette og endel andre mediarelaterte løsninger, og skal skrive ett lite innlegg om erfaringene på et litt senere tidspunkt)

Etter en lang kamp og et møte som strakk seg langt på overtid, så skar Standard Norge gjennom og bestemte at Norge skal stemme ja til at Microsofts OOXML-format skal godkjennes som åpen ISO-standard.

Norge bestemmer ikke dette alene, men signaler fra andre land tyder på at de får nok ja-stemmer til at den går gjennom.

Jeg begynte på jobb 06:05 i morges, og har hatt en litt lang og stresset dag. Etter å ha kommet hjem har jeg sittet og fulgt med på hva besluttningen ble, slik at jeg skulle være klar til å skrive en sak om dette emnet.

17:53 kom pressemeldingen. 4 timer og 53 minutter på overtid. “Pressemelding: Norge sier ja til dokumentformatet OOXML” var tittelen. Det var nok til å skrive en sak, men denne gangen gjorde jeg det litt annerledes enn tidligere.

Jeg skrev en twittermelding først: “ Norge sier ja til OOXML, pressemelding kom 17:52″ (bommet med et minutt). Deretter skrev jeg inn saken, og publiserte den med en tekst om at den ble oppdatert fortløpende.

Så gjaldt det å skrive for harde livet. I denne nettbaserte verdenen er det litt gøy å være tidlig ute. Jeg oppdaterte fortløpende, og så fort informasjonen fra pressemeldingen var prosesert, var det på tide med å fylle på med ekstrainformasjon. Mye av det kom fra tidligere saker, og jeg la da også inn lenker til mange av de tidligere sakene.

Underveis la jeg ut oppdaterte twittermeldinger med lenker. Nå er jeg spent på om dette fenomenet av en miniteknologi har blitt såpass stort at det gir utslag for vår trafikk til saken. Det er nok tvilsomt, men morro er det.

Jeg har bare holdt på med twitter i omtrent en uke, men jeg må innrømme at jeg har blitt hektet. Her er forøvrig hva jeg skrev om den rett etter å ha kommet i gang.

Ca 18:30 var jeg ferdig med saken.Den kom litt sent for å bli mye lest, men dette er et tema som opptar mange så det var verdt å bruke litt av fritiden på fredag ettermiddag for å skrive den ut. Dessuten var det en artig erfaring å bruke twitter i en nyhetssammenheng. Det frister til mer.

Her kan du gå inn på min twitter-profil for å følge den.