Anders Brenna

Jeg må være en av Norges frekkeste paparazzier, selv om dette var første gang. Ikke bare sniker jeg meg innpå Steve Ballmer og får et eksklusivt intervju, jeg presterer attpåtil å publisere saken med bilde av meg selv sammen med Microsoft-sjefen som toppsak på digi.no.

Jeg legger også ut nyheten på Twitter, og skriver et engelsk blogginnlegg som jeg poster til Digg (uten særlig effekt).

Deretter følger ITavisen opp med å sette bildet av meg og Ballmer som sin toppsak.

DinSide har også en hevisning til saken på sin forside. Dog uten bilde av meg. De nøyde seg med tittelen “Vi intervjuet Steve Ballmer (digi.no)”.

Er jeg Norges mest egosentriske journalistjævel?

Kanskje. Her er min bortforklaring:

Først og fremst var dette en artig sak for meg, selv om det på ingen måte kan anses som en journalistisk sett viktig sak.

Jeg er først og fremst en skrivende journalist, og fotografering er en hobby jeg begynte med høsten 2006.

Topp 5-listen

Steve Ballmer er en av verdens viktigste IT-personer, og det er ikke mange jeg ville satt forran han på listen over folk jeg gjerne ville intervjuet. Topplasseringene på den listen ser forøvrig slik ut:

1. Steve Wozniak
2. Bill Gates
3. Steve Jobs
4. Ray Ozzie
5. Steve Ballmer

Steve Ballmer er er ikke krysset av listen med dette. Jeg fikk et kjempefint lite intervju med en god dialog, men det hele var selvsagt veldig overfladisk. Det var et bevisst valg.

Det er begrenset hva man kan få til av intervju når bilen står rett utenfor inngangen, og arrangementet var hemmelig. Å få til dette intervjuet var et lite scoop for meg.

Paparazzi-fotografer på lørdagsutflukt

Jeg og min kollega tok turen ut til GlaxoSmithKline’s konferansesenter på lørdag. Vi tuslet en runde rundt bygget, og det var tydelig at det var en konferanse der. Kokkene lagde mat, og på utsiden var det bannere med logoen til Fast og Microsoft. Det var imidlertid ingenting som signaliserte at Steve Ballmer var tilstede.

Vi gikk en runde rundt bygget, og diskuterte litt om hvor vi burde stå. Kameraene ble testet og innstilt.

Halvkjendisen Erling Kagge kom tuslene forbi. Han la merke til kameraene, men vi ignorerte ham. Vi var tross alt nerdete hobby-paparazzier, ikke proffer som for enhver pris skal ta bilder av alt som kan krype og gå av A-, B- eller C-kjendiser.

Så kom det en person gående ut og satte seg i en av Volkswagen-bilene som sto parkert ved siden av bygget. Det var tydelig at han var sjåfør for noen. Jeg gikk derfor bort til ham, banket på ruten og presenterte meg. Jeg fortalte at jeg var journalist, og at jeg ønsket å ta noen bilder av <i>ham</i>.

Han svarte at det kunne ikke han avgjøre. Uten at navn ble nevnt, fikk jeg med dette min første bekreftelse på at Steve Ballmer var tilstede. Jeg gikk deretter bort til inngangen, og gikk inn for å hilse på vakten, mens jeg hadde kameraet godt synlig i hånden.

- Jeg viste at dere var journalister med en gang dere gikk forbi, sa sikkerhetsvakten med et smil da jeg kom inn og presenterte meg.

Ikke noe problem. Jeg presenterte meg nok en gang, sa hva jeg ønsket og spurte om han kunne videreformidle det til de ansvarlige der inne. Han sa han skjønte at dette var interessant. Det var jo tross alt snakk om “den store høvdingen”.

Dermed var bekreftelsen komplett, men det spilte ingen rolle. Vi hadde tilbrakt dagen utenfor uansett. Vi har tidligere brukt enten lørdager eller søndager til å fotografere alt fra blomster og bier, til bygninger, fosser og mye annet rart. Hvis dette hadde vært en bomtur, så hadde vi uansett hatt en fin tur i frisk luft.

Nå var det klart og tydelig at det var journalister tilstede for å dekke Ballmers hemmelige besøk. Vi så at det var en del aktivitet der inne, og etterhvert kom en dansk sikkerhetssjef ut. Han var hyggelig, men når du har sett noen sikkerhetsvakter så legger du fort merke til om de er kamptrente eller ikke. Det var han.

Jeg presenterte meg nok en gang, og jeg forklarte at vi skrev om teknologi og næringsliv innen IT, og hva vi har ute etter. Han ba om pressekort, og jeg ga ham visittkortet mitt. Deretter gikk han inn, og når han kom ut sa han at det var greit så lenge vi ikke presset oss inn mellom utgangen og bilen. Det var ikke noe problem, og vi ble stående og småprate en stund.

Så kom Steve Ballmers personlige assistent ut med en liten bag og la den i håndbagasjen. Jeg benyttet anledningen til å spørre om det var alt Ballmer hadde med seg for en to ukers ferie i Oslo. Han lo høflig, og så ble vi også stående og småprate litt. Så gikk han inn, og kort etter kom Steve Ballmer ut.

Han så etter meg, og festet raskt blikket på meg. Han hadde tydelig blitt briefet om at jeg ventet på ham, og at jeg fremsto som en hyggelig journalist som bare ville ha en hyggelig kommentar om Fast. Det fikk jeg.

Ballmer var i kjempehumør og han var entusiastisk som en liten guttunge mens han pratet i vei om hvor fantastisk Fast Search & Transfer var.

Jeg holdt kameraet i brysthøyde og fyrte av en serie bilder mens vi pratet, og min kollega tok bilder av oss sammen.

Jeg hadde ikke med meg verken lydopptager eller videokamera og det var litt dumt. Dermed var jeg begrenset til å bare skrive ut de sitatene jeg husket. Det var veldig synd, for Ballmer var virkelig i hundre i vår lille samtale.

Vi pratet til jeg hadde fått de svarene jeg ville ha, og så ønsket jeg han god tur hjem. Deretter hoppet han i bilen, og jeg takket sikkerhetssjefen får at vi fikk en prat med ham. Så kjørte de avgårde, og da tok jeg en tur inn på konferansesenteret og takket de som jobbet der.

Hvorfor gjorde jeg dette? Og hvorfor beskriver jeg hele denne remsen med trivaliteter?

Selv om mange tror det, både journalister selv og lesere, så er det ikke en journalists jobb å være en drittsekk. Man kommer som regel langt med god folkeskikk.

Ved å oppføre meg ordentlig, og ved å klart og tydelig fortelle hvem jeg var og hva jeg var ute etter, så ufarliggjorde jeg meg selv. Det ble litt frem og tilbake når de “oppdaget” at det var journalister som ventet utenfor, og det kunne fort blitt til at de ville prøve å hindre oss i å ta bilder. Da ville vi heller ikke fått et intervju.

Selve intervjuet var også ganske overfladisk, noe minst en blogger har påpekt. Som nevnt tidligere var det et bevisst valg.

Det er nok av kritiske spørsmål jeg kunne ha stilt Steve Ballmer for å fremstå som en “tøff journalist”. Det er meningsløst, og det skal jeg skrive et eget innlegg om senere når jeg får tid. Jeg nøyer meg nå med å si som Svein Tore Bergestuen, tidligere programleder i blant annet Kanal 24, pleier å si: “Tøffe spørsmål er enkle å svare på”.

Dessuten ville jeg ikke fått noen svar på kritiske spørsmål om f.eks Yahoo-budet, OOXML-prosessen, Linux eller andre kontroversielle emner. Ingen, absolutt ingen, svarer på slike spørsmål på de 5-10 meterne mellom utgangen og bilen. Slike spørsmål i slike sammenhenger er et spill for galleriet. De stilles av journalister som ikke er interessert i svar, men som heller vil vise seg frem for lesere, seere, lyttere eller kollegaer.

Hvis jeg hadde fått et ordentlig intervju med Ballmer, så ville jeg dratt frem litt mer interessante og dyptgående spørsmål. Stikkordene da er nøytrale, åpne og presise spørsmål, men som sagt. Det kommer det mer om i et senere innlegg.

Linselus

Totalt tok vi 92 bilder fordelt på 2 kameraer. Vi publiserte ikke alle, men vi prioriterte å legge ut noen bilder der vi ser både journalisten (meg) og Steve Ballmer.

Den egosentriske grunnen til det, er at jeg er godt fornøyd med å ha fått et mikro-intervju med en person på min topp 5-liste, men det ligger også en litt større viktigere grunn bak.

Jeg jobber i en nettavis, og jeg lar meg lett opphisse når noen presterer å argumentere for at nettavisene er dårligere enn papiravisene. På tross av mikroskopiske midler og ressurser sammenlignet med papiraviser, mener jeg bestemt at vi leverer mye kvalitetsjournalistikk som ikke står tilbake for papiravisene.

Selvsagt har vi svin på skogen, og vi er definitivt ikke kommet til det nivået vi skal være på, men vi jobber hardt for å komme dit. Som jeg har skrevet om tidligere, så har vi nettaviser mange flere fordeler enn bare å være først.

Problemet vårt er først og fremst at papiravisene har et etablert rykte, og fordi de ikke har en interaktivitet med leserne i form av (usensurert) debattforum under hver artikkel. Dermed blir ikke kritikken synlig.

Jeg skrev tidligere i år om hvordan Dagens Næringslivs utenrikskorrespondent i Dagens Næringsliv var flink til å skjule at han egentlig bare skrev sitatsaker fra asiatiske aviser. Da var det litt gøy å se at Journalisten.no gjorde en grundig dokumentasjon av et slikt tilfelle cirka en uke etterpå.

“Alle” antar at journalisten har vært tilstede hvis saken står i en papiravis, mens “alle” antar at han ikke har vært det hvis saken står i en nettavis.

Derfor er jeg veldig opptatt av å bruke bilder i mye større grad en tidligere, noe som er en viktig grunn til at jeg pshet på for å få på plass vårt nye design på digi.no. Dette designet gir oss bedre muligheter til å bruke bilder, og vi kan blant annet kjøre et stort bilde over selve saken.

Jeg prøver å få alle våre journalister til å ta bilder som synliggjør at vi er tilstede for å overkomme “alles” underbevisste holdning til “sitatavisene” som mange tror nettavisene er. For proffe bilder kan faktisk virke litt mot sin hensikt, for da kan det fremstå som om vi bare bruker et pressebilde. Bildene skal selvsagt være så gode som mulig, men det er faktisk en viktig faktor.

Når vi (jeg) nå kjørte bilder med bilder av meg selv, så var det først og fremst for å signalisere klart og tydelig at vi var tilstede.

Dette var som nevnt ikke en viktig sak rent journalistisk, men det var en artig helgesak som ble publisert i helgen. Det er noe vi sjeldent gjør. Så og si alle våre artikler publiseres på dagtid, og i arbeidstiden.

Selv om den ikke var så viktig, så er den veldig synlig, og jeg både håper og tror at ihvertfall noen av våre lesere skjønner at vi i nettavisen digi.no gjør mer enn å “bare sitere andre kilder”.

Så får dere heller bære over med at jeg bruker en paparazzi-sak til å argumentere for at vi jobber med kvalitetsjournalistikk. Jeg ser den. Bare le i vei.

Nå går batteriet tomt, så jeg får avslutte og publisere så fort som mulig…

Utviklingen går fort nok, men implementeringen går for sakte.

“Du er en utålmodig sjel”, skriver Arnstein Larsen i debattforumet på en av hans artikler.

Den har jeg hørt før, og han har helt rett. Jeg er utålmodig. I mitt yrke som nettjournalist er det som regel en god egenskap. Vi skal rapportere nyheter, og det er et fagfelt der ting går veldig fort. Jeg trives derfor godt som journalist, og jeg trives spesielt godt med å rapportere nyheter fra den raske IT-bransjen, en bransje som på godt og vondt er verdens mest spennende.

Problemet mitt, som den utålmodige sjel jeg er, er at mediebransjen er så treg. Dette er en bransje fylt opp med folk som lever av å rapportere det siste av det siste. Likevel så tar alt så lang tid, og mange av de som jobber i bransjen stritter i mot en hver form for videreutvikling.

I Norge snakkes det fortsatt om at papiravisene vil overleve, at nettdebatter må forhåndssensureres og om hvordan arbeidsfordelingen mellom typografer og journalister bør være. De vil heller ikke lære nye teknologier som kan gjøre journalistikken bedre. Det er skremmende bakstreversk for en mann som kom til journalistyrket fra den raske IT-bransjen.

- Ting tar tid i mediebransjen, har jeg fått høre.

Hvorfor gjør det det? Hvorfor må deler av norsk mediebransje følge i fotsporene til musikk- og filmbransjene?

Nå er ikke dette helt svart/hvitt. Det finnes gode eksempler å trekke frem. Blant annet det at papiravisene VG og Dagbladet var tidlig ute med å satse på nettaviser, samt at Schibsted gjorde en utrolig god jobb med å bygge opp Finn.no.

Dagbladet.no gjør forøvrig en kjempegod jobb i dag. De er langt fremme og prøver seg frem. Det samme gjør NRK gjennom NRK Beta.

Problemet ligger nok mest på politikere som vedtar pressestøtte og lukrative momsfritak til papiraviser. Det er med på å forsinke den naturlige evolusjonen i mediebransjen.

Politikerne har også en tendens til å ikke bry seg om saker som bare står i nettaviser, men det er heldigvis i ferd med å endre seg. De siste månedene har stadig flere politikere tatt kontakt med meg angående saker vi har skrevet om for å fremme sine synspunkter. Kjennetegnet deres er imidlertid at de er unge politikere.

Internasjonalt har bloggene begynt å ta over for de etablerte mediene. Jeg er utrolig imponert over hva Techcrunch har fått til, selv om jeg personlig synes at ReadWriteWeb er bedre.

Techcrunch ble startet i april 2005, og er på tre år blitt en av verdens viktigste nyhetssider for IT-nyheter. Samtidig så har CNet News, som har selveste news.com-adressen, fullstendig kollapset. De prøver å redde stumpene ved å fylle sidene med blogger.

I et intervju med Portfolio, som også eier Wired, forteller Arrington at de har mellom 2,7 og 2,8 millioner unike besøkende hver måned. Det gir de en månedlig inntekt på over 200.000 dollar. Slikt blir det penger av når selskapets kontorer er i huset til Arrington, og når de bare har 4 skrivende journalister.

Utfordringen er selvsagt at de jobber seg ihjel. Selv om de har skribenter i tre forskjellige tidssoner (amerikansk vestkyst og østkyst, samt Australia), så er de på nett døgnet rundt.

Det hadde de imidlertid ikke tengt å gjøre. Med såpass store inntekter, hadde det gått fint å dele skrivingen på flere, og det vil skje den dagen Techcrunch blir solgt til et etablert medieselskap. Grunderfasen er som vanlig litt ekstrem.

Norske medier bør ta lærdom av Techcrunch og de andre bloggbaserte nettmediene. Medieverden forandres raskt, selv om mediebransjen selv holder igjen alt den kan.

Selv om Norge er et lite land, er det ingenting i veien for at man kan sitte og skrive utenfor landets grenser. Nyheter tar ikke pause bare fordi det blir kveld eller natt. Internasjonalt skjer det noe hele tiden, og selv om lesertallene vil forbli relativt lave på nattestid, så kan nyheter som publiseres da fint leses på morgenen også.

Det bor også mer enn nok av utflyttede nordmenn i land som USA og Australia. De kan jobbe på dagtid med å skrive nyheter på norsk. Dette er noe som Are Slettan i NA24.no gjør. Han bor i Connecticut utenfor New York, men skriver på norsk derfra. Dessverre skriver han stort sett kommentarer om norske forhold, og gjøre lite om internasjonale nyheter.

Forandringene kommer i mediebransjen, men det tar tid. Altfor lang tid. En eller annen klok person sa en gang at “det skjer mindre på ett år enn man tror, men mer på ett tiår”. Det er nok sant.

Det som er synd er at mediebransjen venter til endringene tvinger seg frem. Nyhetsbransjen liker tydeligvis ikke nyheter.

Resultatet av en sak på Slashdot ble 7.255 unike besøkende og 9.844 sidevisninger.

Etter å ha skrevet en sak på digi.no om at komiteeformann Steve Pepper sendte en formell klage der han ba om at Norges ja-stemme til OOXML ble suspendert, bestemte jeg meg for å skrive om saken på min engelske blogg.

Slashdot-artikkelen fikk 320 kommentarer. Selv fikk jeg 13.

Som norsk IT-journalist er jeg av og til litt frustrert over at selv om vi ofte er først eller tidlig ute med en sak, så stopper den ved grensen. Det er få ikke-nordmenn som snakker norsk, og på digi.no skriver vi kun på morsmålet. Det er både fordeler og ulemper ved å skrive norsk, noe jeg har skrevet litt om det på min engelske blogg.

En av ulempene er at utenlanske lesere må vente til noen har oversatt og tipset andre engelskspråklige sider før nyheten eventuelt sprer seg. Det skjer langt fra alltid.

Denne saken hadde jeg lyst til å prøve å kjøre ut internasjonalt, og jeg skrev derfor en tilsvarende sak på engelsk.

Så forsøkte jeg å legge ut en lenke til saken min på Digg. Det var en stor flopp. Jeg har ikke et etablert rykte der, og jeg hadde ikke lyst til å kjøre en aktiv kampanje blant venner og bekjente for å få de til å klikke på den. Resultatet ble noen svært få klikk.

På Slashdot gikk det som nevnt mye bedre. Det tok en stund fra jeg hadde lagt inn lenken, til de publiserte den. Effekten ble imidlertid enorm. Min blogg spratt fra 61 unike besøkende til 7.255 over natten.

Sannsynligvis mister jeg de like fort, og fordi jeg ikke har annonser på min blogg var den økonomiske gevinsten null. Lærdommen for meg som mediemann, var imidlertid stor.

Først og fremst synes jeg det er interessant at Slashdot med sin redaksjonelle linje var i stand til å plukke opp en nyhetssak mye raskere enn det automatiserte alternativet Digg. Selv om Slashdot “somlet”, så var de langt forran i å plukke opp en nyhet (artikkelen på digi.no var den aller første om denne saken).

Slashdot har jo blitt satt litt i skyggen av Digg. De kan ikke prosessere like mange saker, og de vil nødvendigvis gjøre redaksjonelle feil der de avviser viktige og gode saker. Det er en feil man kan leve med, hvis man kompenserer med å være bedre på andre nyheter.

Bloggen har ikke vært operativ så lenge, og veksten må sies å være formidabel:

• 28. mars 2008: 0 unike besøkende
• 29. mars 2008: 50 unike besøkende
• 30. mars 2008: 46 unike besøkende
• 31. mars 2008: 62 unike besøkende
• 1. april 2008: 7.077 unike besøkende

Jeg har imidlertid ingen tro på at jeg klarer å opprettholde dette trykket. Til det var OOXML-saken for spesiell, og saken rundt Norges ekstra spennende fordi man trodde det var veldig jevnt i avstemmingen. Det var det ikke. OOXML gikk gjennom med god margin.

Akkurat som i norske medier, er det gjerne slik at hvis en nyhetskilde skriver en sak, så følger andre opp. Det skjedde også med min sak. Relativt mange plukket den opp, og jeg fikk besøk via hele 59 andre nettsteder. De fleste var imidlertid små, og mange sendte bare ett enkelt besøk.

Foruten Slashdot, fikk jeg følgende besøkstall:

• meneame.net: 623
• root.cz: 69
• reddit.com: 63
• theregister.co.uk: 51
• informationweek.com: 46
• barrapunto.com: 45
• digg.com: 19

Etter å ha lekt meg litt med Twitter på fritiden, har vi i digi.no nå bestemt oss for å  prøve å bruke Twitter som et journalistisk verktøy.

I morgen skal jeg rapportere fra den norske søkekonferansen Search Summit Norway og da skal jeg rapportere via Twitter, i tillegg til de vanlige sakene jeg pleier å skrive når jeg dekker slike konferanser.

Vi pleier å skrive saker direkte fra slike konferanser, men det er krevende å ferdigskrive saker samtidig som man følger med og må hoppe til det neste foredraget. Dessuten blir det som regel få pauser, da de går med til å gjøre intervjuer for å følge opp hva som ble sagt i foredragene.

Tanken bak å bruke Twitter, er at det gir oss muligheten til å formidle korte meldinger umiddelbart. Dermed kan vi roe ned og ta oss tid til å skrive litt mer utfyllende om de viktigste emne.

Alle er ikke på Twitter ennå, men det tar neppe lang tid etter at NRK Beta har forklart det for oss, og Dagbladet.no har viet det ordentlig oppmerksomhet.

For å gjøre det litt enklere for lesere av digi.no, har vi laget en side med en liten forklaring og der alle meldingene fra Twitter-kontoen ramses opp. Den er lagt ut, men foreløpig har vil ikke lenket til den på forsiden, eller lagt den i RSS-feed’en. Det regner vi med å gjøre i morgen når konferansen starter.

Når man gjør slike eksperimenter, virker det ofte som at alt som kan gå galt, går galt. Jeg har derfor forsøkt å sikre med gjennom å ta med to bærbare, WLAN, Ice og Turbo-3G. Hvis alt dette feiler, så har jeg også muligheten til å skrive på min mobil. Paranoid? Kanskje, men etter å ha jobbet både som utvikler og med IT-drift, så vet man at Murphy er en naturlov.

Twitter-rapporteringen blir ikke en erstattning for de vanlige digi-sakene, men et tillegg. Vi kommer til å teste ut å legge lenker til både egne saker og til andre interessante saker og kommentarer. Istedenfor å automatisere publiseringene, vil jeg personlig skrive alle Twitter-meldingene.

Da gjenstår det å se om dette fungerer eller ikke. Kom gjerne med tips og innspill, enten i debattforumet her, på digi.no eller på Twitter. Min personlige Twitter-bruker er forøvrig abrenna.

OOXML-prosessen er et strålende eksempel på hvor verdifulle nettdebatter kan være, når de ikke er forhåndssensurert.

Etter en særdeles hektisk arbeidsdag, og helg der jeg kontinuerlig har måtte fulgt tett med på OOXML-debatten på vårt forum gjennom hele helgen, tok jeg meg tid til en høneblund på sofaen etter jobb og minstemanns fotballtrening i dag.

Den varte ikke så lenge. Jeg ble ringt opp, og fikk høre at Steve Pepper, formannen i den norske komiteen var i ferd med å sende en formell protest til ISO. Da var det bare å boote opp den bærbare i full fart, og skrive en sak.

Her er forøvrig innholdet i protesten som ble sendt:

Formal protest regarding the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500

I am writing to you in my capacity as Chairman (of 13 years standing) of the Norwegian
mirror committee to ISO/IEC JTC 1/SC 34. I wish to inform you of serious irregularities
in connection with the Norwegian vote on ISO/IEC DIS 29500 (Office Open XML) and
to lodge a formal protest.

You will have been notified that Norway voted to approve OOXML in this ballot. This
decision does not reflect the view of the vast majority of the Norwegian committee, 80%
of which was against changing Norway’s vote from No with comments to Yes.

Because of this irregularity, a call has been made for an investigation by the Norwegian
Ministry of Trade and Industry with a view to changing the vote.

I hereby request that the Norwegian decision be suspended pending the results of this
investigation.

Yours sincerely,
Steve Pepper
Chairman, SN/K185 (ISO/IEC JTC 1/SC 34 mirror committee)
(sign.)

Det som gjør dette så viktig, er at den internasjonale stemmeopptellingen i ISO er så jevn at Norges stemme kan avgjøre hvorvidt Microsofts format blir godkjent eller ikke.

I skrivende stund så raser debatten videre på digi.no, og blant de mange deltagerne er flere medlemmer av komiteen. Blant annet har Steve Pepper og Shahzad Rana begge kommentert flittig, og fortløpende.

Fra et medieståsted synes jeg dette er utrolig spennende. Her formes nyhetene av deltagerne på vårt debattforum, og på representantenes egne blogger!

Jeg har forsøkt å legge tilrette for en god diskusjon rundt debatten, og har måtte gjort noen redaksjonelle valg i forhold til hva jeg har akseptert og ikke akseptert av debattinnlegg. Dessuten har jeg også publisert blogginnlegg på våre sider, og oppfordret leserne til å lenke til relevante norske blogginnlegg.

I tillegg har jeg og mine kolleger selvsagt også bedrevet klassisk journalistikk, der vi har ringt rundt til diverse aktører. Det har resultert i noen artikler, og det blir selvsagt flere i dagene som kommer.

For meg fremstår sakene om OOXML-prosessen og de mange og omfattende tilhørende debattene, som et tilnærmet perfekt eksempel på nettmediets fortreffelige interaktive egenskaper. Og til alle mediedinosaurer som fortsatt står på barrikadene for forhåndssensurert nettdebatt, har jeg bare en ting å si: Hold dere i deres egen steinalder!

OOXML-prosessen pågår for fullt, og siden jeg har mer enn nok av andre saker som jeg må rapportere paralellt, så må jeg vente litt før jeg skriver en litt omfattende rapport om erfaringene med nettdebatten rundt OOXML-prosessen.

Jeg kan imidlertid si allerede nå, at jeg gleder meg til å skrive den.

Her er forøvrig den siste saken på digi.no: Formell protest mot Norges ja til OOXML. Jeg har også tatt meg friheten til å skrive om saken på engelsk. Den ble forøvrig submitted til digg.com. Resultatet ble hele 1 leser (Jeg eksperimenterer litt med dette og endel andre mediarelaterte løsninger, og skal skrive ett lite innlegg om erfaringene på et litt senere tidspunkt)

Fredag kveld pyntet Oslo-beboere seg for å gå i teater, for å oppleve litt rock’n'roll. Der sto stivpyntede gamle damer ute i regnet for å få seg en blås før de skulle inn og sette seg i Christiania Teaters stilfulle stoler. På billetten sto det klart og tydelig at det var garderobeplikt, og det var ingen ståplasser forran scenen. Det ble servert øl, men de fleste tok isteden med seg et glass rødvin inn i salen.

Rocke-showet åpnet med tre herrer i smoking. De entret scenen forran sceneteppet, og koret en låt som kunne minne om noe fra Queen, men for meg var det ugjenkjennelig. Det var ihvertfall ikke noe fra Queens 15 studiealbum, og jeg fant den ikke den utdelte pamfletten med listen over sanger vi ble lovt å få høre. Herrene gikk av scenen, og så gikk sceneteppet opp mens den rocka Queen-utgaven av “God save the Queen” ble spilt på full styrke.

Deretter kom Freddie Mercury gående ned scenetrappen mens han sang “The Show Must Go On”. Han lignet ikke helt seg selv, noe som ikke er så rart med tanke på alle årene han har vært død. Stemmen var det imidlertid ikke noe å si på. Den var praktfull, og det hørtes ut som om Freddie Mercury var gjennoppstått fra de døde.

Det hadde han ikke, det var Åge Sten Nilsen fra Wig Wam, med en teatermaske i hånden. Den var påmalt Queen-vokalistens ansikt, og Nilsen satte den fra seg på et podie på siden av scenen, slik at Freddie Mercury kunne nyte showet fra salens beste plass.

For det var et show det først og fremst var, og dernest en konsert. Freddie Mercury, Brian May, John Deacon og Roger Taylor stod alene på scenen når de opptredte. Nilsen hadde med seg tre mannlige vokalister, to gitarister, en trommis, en bassist, en kapellmester på keyboard, fire kvinnelige dansere og “Frisk Pust”-koret fra Lillestrøm. Likevel fylte de ikke skoene til Queen.

Det er ikke en kritikk av kvaliteten på verken showet eller musikkfremføringen, det er en hyllest til Freddie Mercury og Queen. Vokalisten og bandet var rett og slett for store til at de lar seg erstatte eller kopiere. Christiania Teater ble da også litt for lite for bandet. Når Queen spiller i Norge hører de hjemme på Oslo Spektrum, selv når det “bare” er snakk om en norsk kopi.

For alle Queen-fans var det likevel en til tider magisk kveld på Christiania Teater. Åge Sten Nilsen sang som Freddie Mercury på noen låter, og når han ikke gjorde det så var det med en god personlig vri. De tre herrene som åpnet kvelden, Stian Joneid, Andreas Aasbøe og Håvard Gryting, tok over vokalen på låtene der deres stemme minnet mest om Mercury’s stemme.

Skikkelig show ble det også, spesielt da Stian Joneid entret scenen i en bil mens han sang live-favoritten “I’m in love with my car”, rett etter Nilsens “Bicycle race”. Som seg hør og bør i dissse miljødager, lot Stian seg overbevise om å sykle istedenfor. Han tråkket naiv og fornøyd på scenen, mens Nilsen/Mercury snek seg bort til bilen og kjørte av scenen med et kraftig vrooooooom!

Latter ble det da Nilsen/Mercury entret scenen i svart miniskjørt mens han sang “I want to break free”. Med hårete bryster og et flørtende blikk sjarmerte han publikum i senk. Dessuten fikk han/hun tilsynelatende telefonnummeret til en småflau herremann på første rad.

Småhistoriene som ble fremført sammen med låtene var i seg selv gode og underholdende, men det manglet en rød tråd utover hyllesten av en stor død artist. Det er kanskje urettferdig, men et Queen-show må nødvendigvis sammenlignes med “We will rock you”, Queen-musikalen skrevet av Ben Elton, manusforfatteren bak Young Ones og Blackadder. Der redder Queen-musikken og publikum rocken sammen når alle tramper, klapper og synger (roper) sammen på tittellåten “We will rock you”.

“The Show Must Go On” når dessverre ikke helt opp. Publikum synger villig, men når noen reiser seg for å klappe følger ikke resten av salen med. Vi sitter i et teater og er for dannet til å slippe rocken løs. Det blir et planlagt ekstranummer med Bohemian Rapshody, men ikke noe mer.

Vi går ut av salen, henter jakkene i garderoben og haster avgårde for å rekke toget hjem uten å kjøpe signerte T-skjorter.

Dette er en innleveringsoppgave jeg har skrevet i forbindelse med et deltidsstudie i kulturjournalistikk ved NKS.

Aftenpostens redaktør Morten Abel har i dag skrevet en interessant artikkel for oss som jobber i nettaviser, og for folk som blir omtalt av oss.

Det dreier seg personer og bedrifter som tar kontakt for å få fjernet gamle artikler, fordi de dukker opp i søkeresultatene. Det kan dreie seg om negative omtale, eller at vedkommende som uttalte ikke lengre har det samme synet, eller i hvertfall ønsker å stå fast ved det offentlig.

Abel gjør det klart at Aftenposten ikke sletter eller endre gamle artikler på forespørsel.

De fleste nettaviser vil som hovedregel ikke gå med på å endre eller slette. En nettavis kan selvfølgelig ikke drive løpende sjekk med tanke på å revidere gamle artikler. Dessuten kan det hevdes at artiklene er historisk materiale som det ikke skal tukles med. Pressens Faglige Utvalg har uttalt at behovet for å ha et komplett og pålitelig arkiv er et gyldig argument for ikke å fjerne artikler.

Det gjør heller ikke vi, selv om jeg har stor forståelse for at noen ønsker det. Senest torsdag denne uken hadde jeg en lengre samtale med en som hadde gitt en uttalelse til en artikkel like etter årtusenskiftet. Det var ikke et alvorlig problem for ham, men det dukket relativt høyt opp i søkeresultatene, og han opplevde det som problematisk.

Artikler i nettaviser rangerer som regel ganske høyt i søkemotorene, og de er ikke flinke til å forstå hva som er en gammel og hva som er en ny aktuell sak.

Jeg svarte vedkommende med omtrent de samme argumentene som Morten Abel skriver. Vi kan ikke åpne for å slette eller endre gamle artikler på forespørsel med mindre vi har skrevet noe som er direkte galt. Dersom vi gjorde det, så ville vi åpnet for mange uheldige påvirkningsforsøk.

Jeg har ved ett tilfelle vært på nippet til å slette en artikkel. Uten å avsløre for mye, så kan jeg si at det er for noen år siden og det dreide seg om en kontroversiell sak med flere sterkt motstridende synspunkter. Vi hadde sitert en av partene, og kort etterpå fikk han angst for at motparten var ute etter ham fordi han hadde uttalt seg til oss.

Vi snakket med andre som delte hans syn, og det fremsto raskt som at han var litt i overkant paranoid. De var fortsatt uenig med motparten, men ønsket ikke lengre å assosieres med han da de ikke kunne stå inne for hans påstander om motparten.

Istedenfor å slette artikkelen, valgte vi å fjerne den fra forsiden. Den var fortsatt tilgjengelig for de som viste lenkeaddressen,  og fra de som brukte RSS. Tittel og ingress var imidlertid alt annet enn tabloid, så det var ikke mange som leste den.

Saken dukker heller ikke særlig høyt opp i søkemotorer, da det trolig ikke finnes en eneste lenke til den.

Dette var et tilfelle der det kunne vært aktuelt å slette artikkelen. De fleste andre er det et mye klarere nei.

Som nevnt har jeg stor forståelse for at folk føler at det er problematisk med slike gamle artikler, og selv om jeg ikke retter meg etter forespørslene, forsøker jeg å være behjelpelig.

Mitt råd er alltid å bekjempe informasjon med informasjon.

Hvis det dukker opp mange negative gamle ting om deg når du søker på navnet ditt, så er det fullt mulig å ta et aktivt grep for å gjøre noe med det. Det å skrive en blogg er et godt eksempel på det.

Så vidt jeg har klart å finne ut, så er det 6 personer i Norge som heter Anders Brenna. En av de var en aktiv fyr på diverse debattforumer og han la ut meninger som jeg absolutt ikke kan stå inne for. Dermed begynte det jeg i november 2005 kalte sporkappløpet.

Det vil si et kappløp om å få “riktig” Anders Brenna øverst på søkeresultatene. Ved hjelp av blogging gikk det ganske raskt.

Senere har jeg imidlertid hatt et lengre opphold med bloggingen, så resultatet er ikke like galt nå. Dessuten dukker jeg opp på resultatlistene til diverse idrettsgrener. Det er ikke så ille.

Etter 354 innlegg på abrenna.blogspot.com siden oppstarten 11. mai 2003, har jeg nå flyttet min norske blogg over på en Wordpress-blogg på mitt nye domene abrenna.com.

Dette er et domene som jeg eide for flere år siden, men som jeg etterhvert droppet. Nå har jeg imildertid kommet frem til at jeg trenger mitt eget personlige nettsted, og har derfor leid meg  inn på Mediatemple.com. De har en grid-basert tjeneste, så de burde være bedre egnet enn andre hostingsleverandører som bare gir deg en plass på en tilfeldig server.

I første omgang kommer jeg ikke til å  bruke mitt nye domene til annet enn blogging, på både norsk og engelsk. Jeg ser imidlertid for meg å bruke dette domenet til flere ting etterhvert, blant annet for mellomlagring av større filer som jeg ønsker å dele med slekt og venner, samt som et nettsted der jeg kan eksperiementere med diverse nettbaserte tjenester. Jeg ser heller ikke bort fra at det kommer et fotoalbum her etterhvert, ettersom det har blitt en av mine fritidsinteresser.

Flyttingen fra abrenna.blogspot.com til blogg.abrenna.com gikk veldig greit. Det var både raskt og enkelt. Noen få klikk, og alt var på plass.

De som har vært innom min Blogspot-blogg i det siste, vil se at den har et veldig primitivt grensesnitt. Det skldes både Blogger’s begrensede utvalg, men også mitt ønske om å at den skal være lett tilgjengelig fra mobiler. Det ble løst ved å bruke en enkel mal uten kolonner på siden. Dermed kan en mobil nettleser tilpasse bredden uten at det blir forstyrrelser.

På min engelske blogg har jeg installert en plug-in som automatisk tilpasser siden til det mobile formatet. Den ser ikke helt bra ut, og den legger inn en litt uønsket mobilannonse, men jeg tror jeg vil fortsette å bruke den en liten stund til.

Utseendet på denne bloggen vil trolig også forandre seg hyppig i tiden fremover. Jeg kommer til å eksperimentere med forskjellige themes, samt teste ut hva som er naturlig å legge ved av widgets, gadgets eller hva de nå heter.

Den gamle bloggen vil trolig bli liggende urørt. Dersom det dukker opp en grunn til å videreføre den, så vil den bli oppdatert, men i skrivende stund ser jeg ikke noen grunn til det. Det eneste må være å legge inn ett innlegg om at jeg har flyttet bloggen min over hit. I tillegg så vil Twitter-meldingene øverst på bloggen bli oppdatert. De kommer jeg trolig også til å legge inn her.

Innholdsmessig kommer jeg trolig til å tralte i det samme sporet her. Det vil si fokus på IT, innovasjon og teknologiske trender og fenomener som interesserer meg.

Etter å ha fulgt med på fenomenet Twitter litt fra avstand, har jeg nå registrert meg med brukerkontoen abrenna og begynte å twitte.

Twitter er et microbloggingsverktøy med en innebygget begrensning på 140 tegn, det vil si litt mindre enn hva vi kan skrive i en enkel norsk SMS fra mobiltelefonen. Dette setter en kraftig bremse for hvor omfattende innleggene kan være, og det er mye av poenget med tjenesten.

Hva gjør du nå?

Det er spørsmålet som Twitter stiller, og så er det opp til deg å svare eller ikke.

I utgangspunktet var spørsmålet en turnoff for meg. Jeg er ivrig etter å være tidlig ute med å prøve nye teknologier, produkter og nettjenester, men jeg er ikke begeistret for sosialie tjenester ment for privat bruk. Jeg er derfor ingen stor fan av verken Facebook eller MySpace, eller andre lignende tjenester.

Jeg liker LinkedIn fordi det er en litt passiv tjeneste, og fordi den er for såkalt profesjonell bruk. Det samme er forøvrig tilfellet med bloggingen. Den appelerte til meg fordi det var et potensiale for å bruke den til å lage sitt eget nettsted. Blogger kan selvsagt også brukes til å skrive private dagbøker, men det har jeg ingen sans for.

De som har lest bloggen min over mange år, har sikkert fått med seg at jeg er samboer og at jeg har tra gutter. Jeg har imidlertid vært bevist på å ikke oppgi navnene deres, eller legge ut for mye identifiserende informasjon. Ett lite unntak fra dette er eldstemann, som ved flere ganger har lagt ut ting på nettet som jeg synes det har vært artig å fortelle om.

Så når Twitter spør meg: “Hva gjør du nå?”, så er ikke jeg så interessert i å legge ut detaljer om mitt privatliv. Jeg er kun villig til å legge ut informasjon som teoretisk sett kan være interessant for andre (selv om det som regel ikke er det).

Jeg har begynt å bruke Twitter fordi jeg har lyst til å se hva mer man kan gjøre med det. I USA har det blitt vanlig på teknologikonferanser å bruke det som et verktøy for å følge med på hva andre i salen mener om det pågående foredraget, noe foredragsholderen enten kan bruke for forbedre foredraget i sanntid, eller til å få fullstendig panikk. Foreløpig har jeg ikke merket noe til den formen for bruk her i Norge, men jeg ser frem til å prøve det ut.

Et annet felt der Twitter i mine øyne er interessant, er i mediaverden. Det korte formatet tvinger avsenderen til å korte ned informasjonen til et minimum. Det gjør at man ikke får vite så mye som man kanskje er interessert i, men man kan få plass til mye interessant på en enkelt oversiktsside.

Et eksempel:

Alexander Dale Oen kom til EM-finale nummer tre med 27,99 på 50m bryst. Det var sjette beste tid. Fra før har han et gull og et sølv.

Utfordringen er at man ikke får lenket til kilden med Twitter. Dermed får jeg ikke lenket til artikkelen på Svomming.no der det finnes mer informasjon, samt bilder.

Dette kunne vært en naturlig feature-request, men hvis det følges opp så bryter man raskt med prinsippet om å lage en begrenset tjeneste for ikke å fylle opp med alt annet som vanlige blogger har av funksjonalitet.

Noe av det interessante med Twitter er at det kan integreres med alt mulig annet. Jeg har valgt å legge inn mine Twitter-meldinger på toppen av denne bloggen, over det første innlegget. Det blir imidlertid bare synlig for de som besøker bloggen, og ikke de som bare leser den gjennom RSS.

Hvis noen ønsker å følge med på mine Twitter-meldinger uten å gå innom denne bloggen, kan de gå direkte til min Twitter-side: twitter.com/abrenna. Der er det også mulig å abonnere på mine eller andres meldinger.

Som mange har observert, og noen har bemerket, så har jeg en liten forkjærlighet for å skrive lengre innlegg. Twitter står således for noe av det motsatta av hva jeg til daglig gjør. Samtidig så føles det som en naturlig måte for meg å komme med meldinger på. Istedenfor å droppe et innlegg fordi jeg ikke har tid, eller ikke orker å skrive det ut, så kan jeg kjapt logge meg på til m.twitter.com med mobilen, og skrive “innlegget” mitt der.

Det er selvsagt også mulig å sende innleggene som SMS, men jeg surfer uansett så mye på mobilen at jeg foretrekker å gå den veien. Dessuten har jeg en mobil med fullt Qwerty-tastatur, noe som gjør at det er ganske greit å skrive tekst på den.

Vel, jeg er i gang med Twitter. Hva med deg? Hva gjør du nå?

Avisen er død som nyhetsformidler, skrev jeg 20. mai 2006. Det har ikke helt skjedd ennå, men det tar jo litt tid fra man kjenner at man er sulten til man dør av sult.

Jeg er i hvertfall ikke i tvil om at det vil skje. Papiravisene kan mase så mye de vil om at folk liker å holde en del av et dødt tre i hendene. Kostnadene er for høye. Det er for dyrt og tidkrevende å produsere en papiravis med trykkeri, avisbud og mye mer. Pengene kunne heller vært brukt på journalistikk.

digi.no, der jeg jobber, er konsekvent mer lest enn Dagsavisen.no. Vi ligger som regel cirka 10 prosent over de på statistikken til TNS Gallup, Norges offisielle liste over besøkstall på nettavisene. Dagsavisen mottar 41 millioner hvert år i pressestøtte!

Nå er vel ikke akkurat nettavisen deres mest prioriterte område, men det burde vært det. Tenk hva slags nettjournalistikk vi kunne fått for 41 millioner kroner!

Papiravisene er i ferd med å dø ut. Det tar bare litt lengre tid enn det burde, og det er ikke nettavisene alene som kommer til å slå de ut. Det vil si, det er nettavisene, men ikke i det tradisjonelle formatet som leses på en PC.

Papiravisenes bøddel er mobilen. Det er faktisk veldig behagelig å lese nyheter på en mobil, på tross av at få eller ingen nettaviser har laget gode mobilaviser.

Jeg har vel brukt mobilen til å lese nyhetene i cirka ett år nå, og jeg synes det er veldig behagelig. Skjermen er liten, men den er passe stor sammenlignet med en spalte i en papiravis. Bilder er sjeldent noe problem, da det er de aller færreste bildene man trenger å se i størrelsen som VG og Dagbladet ofte blåser ut over 2 A3-sider. Det er bare når det er et bilde med viktige detaljer at man trenger store bilder, og selv da fungerer det godt med et utsnitt.

Jeg er nok en bruker som sitter litt mer enn gjennomsnittlig forran en PC. Jeg har imidlertid forbedret meg, selv om jeg er avhengig av å kontinuerlig følge med på hva som skjer i nyhetsbildet - både nasjonalt og internasjonalt (lokalt på kommuneplan klarer jeg ikke å interessere meg for).

Nå bruker jeg mindre tid forran PC-en, takket være at et raskt surf via mobilen holder meg oppdatert på alt av nyheter.

Når jeg tar toget leser jeg oppdaterte nyheter fra flere kilder, mens mine medpassasjerer leser gårdagens nyheter, som regel produsert før 17:00.

Hvis jeg stopper for å fylle bensin på ettermiddagen, ser jeg forsiden av VG og Dagbladet. De har rukket å bli gamle. Jeg kan ta frem mobilen for å sjekke nyhetene, men det gjør jeg ikke. Hvis derimot avisstativet hadde blitt byttet ut, så kunne jeg kanskje vært interessert i å gjøre det.

En tabloidavis i A3 tilsvarer omtrent en 20 tommers widescreen PC-skjerm i portrait-modus. Hvis de store mediehusene hadde utplassert hver sin skjerm på Narvensen, bensinstasjonene og andre steder der papiraviser gjerne selges, så kunne de vist en spesialtilpasset oppdatert digital forside.

Ingen av lenkene trenger å være klikkbare. Det holder at forsiden er innbydende, samt en liten tekst om at “Oppdaterte nyheter leser du på mobilen”. Hvis det var noe interessant på denne forsiden, så ville jeg (og alle andre med 3G på mobilen) koblet oss opp for å lese oppdaterte nyheter, istedenfor nyheter fra formiddagen dagen i forveien.

Narvesen og andre lar ikke papirstativene stå der for å være snille. De får betalt for hver avis de selger. Hvos mye vet jeg ikke, selv om jeg har spurt flere av de som står i kassene. Det er imidlertid ingen ting i veien for at Narvesen og andre kunne fått en andel av reklameinntektene som blir generert.

Foreløpig går det imidlertid litt tregt med mobilsurfingen. Jeg får mine kostnader dekket av jobben, men mobiloperatørenes grådighet holder utbredelsen tilbake. Vi kjørte for kort tid siden en sak om at mobilsurfingen faktisk har stagnert som en følge av mobiloperatørenes prisingsmodeller: Mobilt internett står nesten stille.

Det er et problem som må løses, men det vil skje. Så fort prisingen kommer ned på et fornuftig nivå, og mobiltelefonene blir gode nok så vil det gå fort.

Sistnevnte ser også ut til å ha kommet på plass i Apples iPhone, så nå er det bare å smøre seg med litt tålmodighet. Papiravisene vil dø ut, og de har kjent sulten en stund. Nettavisenes tilgjengelighet på både PC-er og på mobiler vil gi papiravisene nådestøtet.