All posts by Anders Brenna

Nettsjef i Teknisk Ukeblad

Internett bør få fredsprisen

I dag deles fredsprisen ut til EU. Neste år bør den gå til internett.

Årets pris er kontroversiell, men uavhengig av hva man mener om EU, EØS og eventuelt norsk medlemskap, bør man kunne anerkjenne at EU har skapt fred. Bare det at Frankrike og Tyskland ikke lengre kriger med hverandre, og at England er på sivilisert talefot med de begge er grunn nok til å slå fast at EU faktisk har skapt fred. Land som samarbeider og driver utstrakt handel med hverandre har rett og slett for mye å tape på å slutte å gjøre det, og gå i krig med hverandre. For meg er dette et viktig argument for å anerkjenne årets prisutdeling – på tross av mye man kan og bør stille spørsmålstegn ved dagens EU og dagens EU-ledelse.

Det samme argumentet er imidlertid enda mer gyldig for det jeg mener ville blitt historiens mest fortjente, respekterte og anerkjente fredsprisvinner: internett.

Ingen enkeltperson, organisasjon eller land kan sammenligne seg med hva internett har gjort for å fremme fred i verdenen vår. Takket være internett har vi utstrakt kommunikasjon på tvers av landegrenser, språk og kultur. Mer enn to milliarder mennesker har nå internettilgang, og det jobbes stadig med å gi tilgang til de som enda ikke har fått det. Internett har gitt oss økt handel, mer og bedre nyheter fra flere vinkler og kilder, økt kunnskapsnivå, mer åpenhet, større toleranse, og det har vært den viktigste bidragsyteren til mer demokrati.

Internett har gjort det vanskelig for diktaturer, organisasjoner og enkeltpersoner å hemmeligholde overgrep eller å kneble opposisjonen. Uansett hva myndighetene i slike land prøver på, så kommer det frem og eksponeres takket være internett. Internett fungerer rett og slett så bra at det ikke lar seg stoppe, selv om det ikke skorter på forsøkene.

Internett har blitt en maktfaktor i seg selv, og det skremmer myndigheter i alt fra land som Nord-Korea, Kina, Syria og andre land vi ikke liker å sammenligne oss med, til land som våre partnere USA, Frankrike, Sverige og oss selv i Norge. Det går knapt en dag uten at noen utbasunerer at “noe må gjøres med dette internett”. Som oftest kommer det fra folk med gode intensjoner, om enn med lite innsikt. Andre ganger kommer det fra aktører som vet hva de gjør, og som sukrer pillen med falske lovnader. At internett i 2012 er det internett vi nå ser, er ingen selvfølge. Selv fredsprisvinneren i 2001, FN, er blant aktørene som nå brukes for å få strammet inn internetts frie tøyler.

Årets fredsprisutdeling er særdeles dårlig timet. EU får fredsprisen i en tid der EU har rotet det til for seg selv med sin uansvarlige økonomiske ledelse. EU knaker i sammenføyningene, og kritikerne har fått mer rett enn mange av oss klarte å se for oss. Arbeidsledigheten har gått kraftig opp, og det truer både EU og freden i Europa. Det pøses på med redningspakker og planer, men realiteten er at EU (og resten av verden) trenger noe mer for å komme seg opp av denne hengemyra som verdensøkonomien nå befinner seg i.

Det er vanskelig å spå akkurat hva det er som vil få det til å løsne for verdensøkonomien, men det krever ikke mye kunnskap for å forstå at uansett hva det er så vil internett spille en nøkkelrolle. Mange gjør den feilen at de avskriver internett som “bare en teknologi”. Det brukes også som argument for at internett ikke kan få fredsprisen. Større logisk feilslutning er det vanskelig å konkludere med. For det første er ikke internett bare en teknologi, det er mange teknologier. Det interessante er likevel ikke selve teknologiene i seg selv, men hvordan de kan og bør brukes.

Internett er et sett med teknologier som har kommet så langt, at de ikke lengre er et mål i seg selv. Vi lever i en tidsalder der teknologien endelig er blitt middelet for å nå målet. Internett har rett og slett blitt en plattform for å oppnå fred.

Å gi fredsprisen til internett, vil i praksis være det samme som å gi den til oss alle. Det vil være en anerkjennelse av alle som bruker det, og alle som jobber med å gjøre det bedre. Ved en eventuell fredsprisutdeling vil noen måtte motta den på vegne av oss alle, og det kan selvsagt by på utfordringer å velge de ut. Men i motsetning til dagens prisutdeling, vil den trolig bli hyllet av alle nesten uansett hvem som får æren av å offisielt motta den.

Nobelkomiteen ventet så lenge med å gi prisen til EU at det kanskje ble feil å gjøre det. La oss håpe at de ikke gjør den feilen en gang til med internett.

Gi fredsprisen til internett før myndighetene greier å ødelegge det!

Woosh – et nytt magasin kun på nettbrett

Onsdag var jeg på prelansering av Woosh. Dette er et nytt magasin som fokuserer på teknologi og livsstil, og som ikke vil bli utgitt på papir. Gjengen bak satser på at nettbrettmarkedet nå er modent nok til å være bærekraftig for et digitalt magasin som i første omgang kun blir tilgjengelig på iPad og Android-baserte nettbrett.

Magasinet lanseres i morgen, lørdag 1. desember. Første nummer blir gratis, og deretter skal det komme 10 ganger i året til en pris på 21 kroner pr. utgave. Innholdet fokuserer på teknologi, men tilnærmingen er å vinkle på gleden ved å bruke teknologien.

Hvorvidt markedet er modent nok nå, er vanskelig å si. Da jeg undersøkte dette markedet og gjorde noen analyser for Kampanje for ca 2-3 år siden var det definitivt ikke modent nok. Det var da også erfaringen alle de store mediehusene gjorde seg i sine forsøk med spesialutgaver tilpasset iPad.

På den annen side har det skjedd mye siden den gang. For det første har vi passert en million solgte nettbrett i Norge, og for det andre har nettbrett blitt et marked med ordentlig konkurranse. Apple er fortsatt i tet, men Android har kommet sterkt, og det er grunn til å tro at det med Windows 8 endelig skal løsne litt også for Microsoft.

Selv tror jeg fortsatt at det blir vanskelig å få betalt for innhold i slike magasiner. Woosh har vært fornuftige nok til å legge seg på en lav pris med 21 kroner, men jeg tror og mener fortsatt at det beste ville være å ta betalt. Som jeg har sagt og skrevet så mange ganger før, mener jeg at slike satsinger bør starte med den laveste prisen som er mulig (7 kr), og så heller fokusere på store og gode annonser de nærmeste 1-3 årene. Jeg er derfor mest spent på hva Woosh klarer å få til på annonsesiden.

Til første nummer ser det ganske bra ut. De har fått med seg en rekke av de mest aktuelle annonsørene, og de har gitt alle annonsørene helsides annonseplasser. Dette er noe jeg liker godt. For akkurat som i papirmagasiner, er helsides annonser på nettbrett store og gode for annonsørene, samtidig som de ikke irriterer leserne. Hvis annonsen er uinteressant kan leseren bla forbi på godt under et sekund, samtidig som størrelsen gir annonsørene alle muligheter til å presentere et budskap som kan fange lesernes oppmerksomhet på en god måte. Hvis de ikke lykkes med det, er det deres egen skyld.

Gjengen bak Woosh har lang erfaring fra mediebransjen, men det gjenstår å se om de har de nødvendige musklene for å nå ut og få oppmerksomheten de trenger for å lykkes. Selv har jeg fått en sniktitt, og jeg likte det jeg så. Jeg har derfor ingen betenkeligheter med å anbefale alle å laste ned det første gratisnummeret når det kommer i morgen.

Her kan du lese mer om Woosh.

Kan du stave IT?

I så fall ligger du et hestehode foran.

Det er skremmende at vi i 2012 fortsatt har folk i ledende stillinger som nærmest skryter av at de ikke er “så god på sånn derre data”.

Jeg sier ikke at alle må kunne programmering eller vite hvordan man feilsøker nettverksproblemer på jobben, men uten en grunnleggende forståelse av hvordan datasystemer fungerer er man rett og slett ikke kompetent nok til å jobbe som leder. IT er ikke noe man “bare bestiller”.

IT-prosjekter har en lei tendens til å gå til helvete. Hvis man ikke vet bedre, er man ikke i stand til å forstå hvorfor. Da skylder man på leverandøren, klager over manglende kompetanse hos sine ansatte og lærer absolutt ingen ting. Sannheten er at hvis leverandøren gjør en dårlig jobb, så er det lederen som valgte leverandøren som ikke har gjort jobben sin.

Vi ser utallige eksempler på dette i alt fra mindre IT-innkjøp i mediebransjen til store nasjonale IT-satsinger i politikken. De fleste beslutninger tas på magefølelsen, og faktaopplysninger er egentlig ikke noe mer enn en slags sjekkliste med punkter som skal understøtte beslutningen slik at den tas med en skikkelig godfølelse.

Når disse sjekklistene lages av folk uten grunnleggende forståelse av hvordan IT-systemer fungerer, så ender man opp med en sjekkliste som like gjerne kunne vært skrevet av en poet.

Som leder må man forstå nok til å skjønne hvem som vet hva de prater om. Hvis ikke lar man seg lure av selgere med fin dress, men med lite i toppen. De svarer gjerne “ja” på et hvert spørsmål som kunden måtte ha. De er som regel gode på en ting, og det er å fortelle deg det du vil høre.

At noe er mulig, er langt fra ensbetydende med at det er lurt. IT er komplisert, og de som vet hva de driver med gjør alt de kan for å holde ting så enkelt som mulig.

Lederen trenger ikke å være den smarteste personen i rommet, men lederen må være smart nok til å skjønne hvem som er det. De som kan stave IT vet at det som regel er den irriterende personen som alltid svarer “ja, men…”.

Dessverre foretrekker de fleste å høre på personen som sier “ikke noe problem”, og det er der problemene starter.

(Tidligere publisert i papirutgaven av Kampanje.)

Sats på 3D-turisme

Norge bør lage 3D-modeller av alle våre turistmål og dele de gratis på internett.

Datamaskinene vi har hjemme blir kraftigere og kraftigere, og det er allerede mange år siden vi for første gang måtte stoppe opp og se litt ekstra nøye på TV-skjermen for å sjekke om det var ekte eller bare et dataspill på Playstation eller X-Box.

For 3-4 år siden intervjuet jeg den kanadiske forfatteren og internettaktivisten Cory Doctorow. Han har alltid vært langt fremme i forståelsen av teknologi og samfunnstrender, og hans science fiction bøker og noveller tar som regel for seg teknologi i fremtidsscenarier.

Skytespill på British Museum

En av ideene han snakket om på den tiden, var å lage en komplett virtuell 3D-modell av British Museum og gi den gratis til spillprodusenter. Ettersom ungdommen bruker så mye tid på å løpe rundt og skyte på hverandre i skytespill, kjenner de disse fiktive bygningene i detalj. Det er en form for læring som kommer av seg selv mens de morer seg, men den har ingen nytteverdi.

Doctorow mener at dersom disse ungdommene i steden løper rundt i 3D-modeller av ekte interessante bygninger, så vil spillene bli bedre samtidig som spillerne lærer noe nyttig og interessant mens de morer seg.

Jeg vil anta at ryggmargsrefleksen reagerer negativt på et slikt forslag hos mange voksne, men ideen er ikke så dum. Det er da heller ikke bare skytespill som kan ha glede av slike 3D-modeller.

Turister i flysimulator

For tiden sysler jeg mye med fly og flysimulatorer på fritiden min, og i fjor gjorde jeg en frilansreportasje for Teknisk Ukeblad om norske flyentusiaster som leker både flygeledere og piloter på internett.

De bruker PC-baserte flysimulatorer som Microsofts kjente Flight Simulator, men har tatt hobbyen lengre enn de fleste ville trodd var mulig. Noen av de har til og med bygd seg en egen tro kopi av cockpiten til en Boeing 737 i kjelleren sin, mens andre “jobber” som virtuelle flygeledere for å holde orden på alle entusiastene som flyr sammen over internett.

Disse flysimulatorene er imponerende realistiske, og takket være kraftige grafikkort på dagens PCer er det mulig å fly rundt som en turist og nyte utsikten over. Dette har skapt et behov for bedre 3D-modeller, og skapt et markedet for internasjonale produsenter som llager tilleggsmoduler for de største og mest kjente byene, flyplassene og turistatraksjonene.

Norge er imidlertid et lite land, og prioriteres ikke av disse leverandørene. Dermed blir det opp til norske entusiaster å gjøre jobben selv på dugnad. Det gjør de, men dette er en tidkrevende jobb og de kunne trengt litt drahjelp fra den norske turist- og reiselivsbransjen.

Hvor er Norge i Google Earth?

3D-modeller er ikke noe som kun kan brukes i flysimulatorer eller spill. Det er en teknikk som kan brukes i alt fra oljeutvinning, til boliginnredning, reklame og modellering av ditt eget hus slik at det blir tilgjengelig for alle som prøver Google Earth i ditt nabolag.

Google Earth er kanskje det mest allment tilgjengelige programmet som viser verden i en 3D-modellert utgave. Den kan gratis lastes ned fra internett, og den baserer seg på frivillige som lager egne 3D-modeller med gratisverktøyet Google Sketchup som de laster opp og deler med alle.

Noen lager veldig gode modeller, mens andre ikke er fullt så bra. Det varierer også veldig hvor omfattende byer, steder og andre tettsteder er modellert. Oslo er f.eks. svært tynt dekket. Selv Holmenkollen mangler en 3D-modell. Her avspises potensielle turister til og med med et gammelt satelittbilde av den gamle hvite hoppbakken.

Norge er rett og slett ikke på 3D-kartet i Google Earth.

Ekte virtuelle turister

I seg selv er det ingen krise om ikke norske turistmål er representert i virtuelle verdener. Det er neppe mye penger å hente på at noen sitter hjemme på sin PC mens de flyr over Norge eller løper rundt og skyter på hverandre inne på Nasjonalmuseumet.

Den potensielle gevinsten ligger i å skape økt interesse for norske turistmål som disse surferne får lyst til avgi et virkelig besøk. Det er altså omtrent det samme som god gammeldags reklame for norske fjorder og fjell.

Virtuelt førsteinntrykk

Stadig mer av vår tid tilbringes på internett, og etterhvert som virtuelle 3D-grafikken blir bedre og bedre blir det flere og flere muligheter for å gi potensielle turister et godt førsteinntrykk.

Dette har alltid vært viktig, og alle vet hvor vanskelig det kan være å rette det opp hvis man først har kommet skjevt ut. Det kan man også risikere å gjøre dersom man ignorerer behovet for gode 3D-modeller, og overlater alt til amatører og aktører som ikke kjenner særlig godt til hva de egentlig prøver å lage en 3D-modell av.

Lag 3D-modeller nå

Norsk turist- og reiselivsbransje bør derfor ta grep selv, og i det minste sondere terrenget for å finne hva slags muligheter de har for å tilby 3D-modeller av sine attraksjoner. Budsjettene strekker aldri så langt som man ønsker, men en investering i 3D-modeller trenger ikke å bli så dyrt.

Mye kan gjøres på egenhånd, og det er mange entusiaster som sikkert kan hjelpe til hvis de får det de trenger. Som et minimum inkluderer det nøyaktige spesifikasjoner med mål og beskrivelser av farger og materialer, samt bilder fra forskjellige vinkler.

Disse må gjøres fritt tilgjengelig sammen med en oppfordring om å lage egne 3D-modeller, og dele de med andre.

Proff reklame

Det beste er å gjøre jobben selv, eller sette det ut til en profesjonell aktør. Reklamebyråene kan sikkert være behjelpelig, og de kan trolig også bistå i utforming av profesjonelle TV-reklamer eller spill basert på de samme 3D-modellene.

En skikkelig innsats på et tidlig stadie kan betale seg tilbake mange ganger i årene fremover. Som jeg skrev i forrige nummer av Kampanje, så er det like før 3D-printere kommer inn i de norske hjem. Med ferdiglagde 3D-modeller av norske turistatraksjoner, kan disse brukes til å printe ut norske suvenirer i plast eller sjokolade.

Bedre reklame for norske turistmål har jeg rett og slett vanskelig for å se for meg.

(Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Kampanje i 2011, og publiseres nå i forbindelse med NRK’s artikkel om flysimulatormiljøet som lager virtuelle utgaver av norske flyplasser.)

Wired tjener pengene sine på reklame

Wired er en av pionerene på iPad. De var en av de første magasinene som kom med egen iPad-utgave, og måten de gjorde det på har blitt etterapet av de fleste.

Da de kom kunne de stolt fortelle at det første nummeret på iPad solgte mer enn 100.000 eksemplarer. Så falt tallene ganske raskt, og det på tross av at Wired satte prisen kraftig ned. I skrivende stund opererer de med følgende (norske) priser:

  • Enkeltnummer: 35 kr
  • Månedsabonnement: 14 kr
  • Årsabonnement: 140 kr

Dette blir det ikke mye penger av, for i følge redaktør Jason Pontin i Technology Review hadde Wired bare 33.237 betalende digitale abonnenter så sent som i mai i år.

Det betyr ikke nødvendigvis at Wired på iPad er dårlig butikk. Jeg har gjort en liten analyse av annonsene i julutgaven av Wired på iPad, og den gir en pekepinn på hvor inntektene egentlig ligger.

35 av 95 sider var helsides annonser i juli 2012 utgaven av Wired på iPad.

For av totalt 95 digitale sider (der mange av de kan scrolles vertikalt for mer innhold) var hele 35 av sidene fylt med helsides annonser. Det betyr at 36,8 prosent av innholdet var annonser av denne typen:

Annonsene varierer litt i typen, men mange av de er av typen merkevareannonser som ikke fokuserer på klikk. Dette er en annonsetype som nettavisene sliter med, men som papiravisene fortsatt har godt tak på i det norske markedet.

Jeg har ikke funnet noen offisiell prisliste for annonsene på Wireds iPad-magasin, men det er grunn til å tro at de tar seg godt betalt. Vi snakker tross alt om store helsides annonser som fyller hele skjermen, og ikke små puslete bannerannonser som utgjør noen få prosent av nettavisenes totale synlige flate.

Ved å ta betalt – selv om det er veldig lite – klarer også Wired å gi den nødvendige oppmerksomhet til annonsene som er plassert lengre bak i bladet. For selv om 14 kroner er småpenger, har folk som betaler for et produkt større insentiv for å bla hele veien gjennom hele bladet. Hvis Wired ikke hadde tatt betalt ville de endt opp med samme problem som nettavisene har, og det er at alle annonsører krever å komme så langt opp på siden som mulig.

På denne måten får Wired en annonseprofil som ser slik ut:

Her ser vi at helsidene med annonser er jevnt fordelt, og at det som regel er en eller to sider med redaksjonelt innhold mellom hver annonse.

Dette er et tema jeg har brukt mye tid på å undersøke og analysere, blant annet i en prosjektoppgave ved BI-studiet Nyskaping og kommersialisering.

Den har jeg skrevet litt om i det nåværende nummeret av Kampanje, og del to av den kommer i neste utgave. Jeg kommer nok også til å blogge litt mer om dette i tiden fremover, men ettersom dette egentlig bare er en forlenget utgave av et Facebook-innlegg jeg skrev tidligere i dag tror jeg at jeg setter en foreløpig strek her og nå.

Bottom line er at Wired (som kanskje er verdens fremste på brukerbetalt digitalt innhold) tjener mye mer penger på annonser enn på brukerbetaling. Dette må også norsk presse ta innover seg hvis de skal lykkes med sine forretningsmodeller nå som overgangen fra papir til digitalt kommer for fullt.