Samfunnsdebatten pressen ikke ville ha

For cirka to år siden var nettdebatten ett brennhett tema i den norske pressen.

Kloakken ble den til og med kalt, og brorparten av pressen så helst at hele nettdebatten forsvant fra nettavisene. Den måtte i det minste forhåndsmoderes.

Kravet om forhåndsmoderering er ikke like unisont i dag, men store deler av pressen skjønner fortsatt ikke at det er nettdebatten som er samfunnsdebatten. På godt og vondt er det på internett folk sier sin mening.

Pressens største strategiske fortrinn, er at det redaksjonelle innholdet er grunnlaget for utallige diskusjoner i hjemmet, på jobben, og i nær sagt enhver sosial sammenkomst. Vi tomprater om været, men det er nyheter som danner grunnlaget for diskusjonene vi faktisk bryr oss om. En nyhet som ingen diskuterer er strengt tatt ikke en nyhet, men en uvesentlighet.

Folket vil diskutere nyhetene, men da pressen ikke ville høre eller slippe de til, måtte de gå et annet sted. Det gjorde de.

På Twitter og Facebook finnes ingen forhåndsmoderering. Det har gjort Twitter til pressens egen foretrukne debattarena, mens Facebook har blitt lesernes debattarena. Journalister, redaktører, medieutviklere og andre synsere diskuterer pressens grep, feilgrep og fremtid på Twitter, mens leserne diskuterer det redaksjonelle innholdet i artiklene på Facebook.

I de sosiale nettverkene er det debatten som står i sentrum, uavhengig av hvilken eller hvilke aviser og nettaviser som har utløst dem. Leserne blir mindre opptatt av hvem som brakte nyheten, og det setter pressen i en vanskelig situasjon når de skal ut og selge annonser og abonnement.

Ironisk nok er det pressen selv som fremskynder dette maktskiftet nå som stadig flere nettaviser knytter Twitter og Facebook tettere opp mot sitt innhold for å få mer besøkstrafikk.

De sosiale nettverkene sa «velkommen» da pressen sa «forsvinn». Dermed fikk pressen fikk det som de ville.

Screencast med PFU tutorial

Sammen med Journalisten.no lanserte vi PFU-analyse for noen uker siden.

I den forbindelse skrev jeg en liten bruksanvisning, samt at jeg lagde en screencast for å vise og forklare hvordan analyseverktøyet kan brukes. Den ble opprinnelig publisert i Journalisten’s iPad-magasin, men jeg tenkte at den kan være interessant for flere.

Jeg publiserer den defor her også:

Untitled from Anders Brenna on Vimeo.

Den varer i litt over 10 minutter, og den inneholder det meste man trenger å vite. For de som er interesserte i våre andre tjenester som snart kommer, kan jeg også opplyse at grensesnittene vil ligne såpass at dette også gir en slags introduksjon til de.

Selg gratis innhold

Strukturerte data gjør det mulig å ta betalt for innhold, selv om leserne kan lese de samme nyhetene gratis på nettavisene.

I mediedebatten om hvorvidt det er eller vil bli mulig å ta betalt av leserne for redaksjonelt innhold på nettet er meningene delt mellom to polariserte ytterpunkter. På den ene siden står de som mener at nyheter er og bør forbli gratis, og på den andre siden står forkjemperne for betalingsmurer rundt innholdet.

Selv holder jeg med førstnevnte, og i mine øyne er betalingsmurer ensbetydende med pressens kollektive selvmord. De som låser seg inne vil miste sin posisjon i både samfunnet og markedet, og de kortsiktige inntektene vil ikke veie opp for tapene som kommer når andre nye medier tar over rollen som samfunnets informasjonsnav.

Jeg er likevel en varm tilhenger av å ta betalt for innholdet, så lenge de samme nyhetene også er gratis tilgjengelig på mediebedriftens nettavis.

Det går ikke an å konkurrere med gratis, har blant annet musikkbransjen påstått i mange år, men der tar de feil. Det er fullt mulig. Alt som trengs er å tilby noe det er etterspørsel etter.

I denne analysen skal jeg ta for meg ett eksempel på en forretningsmodell som gjør det mulig å ta betalt for gratis redaksjonelt innhold.

Informasjonsleverandør
Pressen har bestandig vært en informasjonsleverandør, og så lenge etterspørselen var større enn informasjonstilbudet var det gode tider. Men på samme måte som trykkpressen, har internett revolusjonert dette informasjonsmarkedet som pressen er en del av.

Gutenberg åpnet for at alle med en trykkpresse kunne tilby informasjon, mens internett åpnet for at absolutt alle kunne tilby det. Informasjonstilbudet ble større enn etterspørselen, og markedet er ikke lengre bærekraftig.

Dette er selvfølgelig trist for oss i pressen som er avhengig av inntekter, men det er også trist for leserne som går seg vill i en overflod av informasjon. De etterspør derfor velfungerende søke- og filtreringstjenester for å klare å holde oversikten.

Den manuelle redaksjonelle utvelgelsen av hva som var viktig og hva som ikke var det ble for dårlig etterhvert som informasjonsmengden ble for stor, og pressen var ikke i stand til å utvikle teknologi for å løse problemet. Det greide Google og diverse medieovervåkningstjenester, og det tjener de penger på.

Hvorvidt dette er urettferdig eller ikke, og hvorvidt slike tjenester skal få lov til å indeksere pressens innhold, er en irrelevant diskusjon som pressen dessverre kaster bort dyrbar tid på.

Google er ikke god nok
For mens norsk og internasjonal presse klager sin nød, skjønner Google og de andre teknologiselskapene at leserne begynner å bli kravstore.

Dagens søk- og filtreringstjenester dekker ikke lengre behovet deres på en tilfredsstillende måte. De må ta det neste naturlige skritt og levere noe mer.

Det er ikke godt nok at Google peker deg videre til riktig artikkel hvis det f.eks. er en offentlig utredning på 250 sider. Brukerne søker etter informasjon, ikke etter dokumentet som inneholder informasjonen. Riktig dokument er bare et skritt på veien til målet.

Nyheter i regneark
Under dotcom-krisen var jeg på et seminar der Per Morten Hoff fra IKT-Norge holdt et foredrag om IKT-bransjen. På foredraget brukte han tall som han manuelt hadde hentet ut fra alle artikler om IT-bedrifter som hadde nedbemannet. Ved å legge disse faktaopplysningeneinn i et regneark fikk han en full oversikt over hvor mange stillinger det var snakk om, hvilke deler av bransjen som var hardest rammet og hvor mange årsverk hver enkelt bedrift kvittet seg med.

Det er tidkrevende for lesere å gjøre en slik strukturering av faktaopplysninger fra artikler de leser, og de må på forhånd vite hva de leter etter. Tid er penger, og hvis pressen selv hadde strukturert innholdet kunne denne typen faktaopplysninger blitt et interessant ekstratilbud ved siden av de eksisterende gratisartiklene på nettavisene.

Næringslivsaviser som f.eks. E24, DN og Finansavisen kan med fordel levere tilsvarende nøkkelopplysninger i strukturert form for alt som har med bedrifters økonomi å gjøre. Ettersom finansjournalister som regel er tidlig ute med å rapportere diverse økonomiske nøkkeltall, kunne de med fordel tilbys i et strukturert dataformat, som for eksempel et regneark, samtidig som selve artikkelen leveres i tradisjonell fritekst.

Strukturert informasjon

Utfordringen med en slik modell er at det er tidkrevende å merke faktaopplysninger i en tekst, slik at de kan leveres skjematisk i et dataformat.

I sin mest primitive form kan journalistene manuelt merke alle faktaopplysningene i artiklene de skriver. Det fungerer delvis, men de fleste slike forsøk feiler fordi det blir for krevende i en stresset deadline-situasjon. Dessuten er det vanskelig å opprettholde en jevn høy kvalitet på merkingen.

Den andre tilnærmingen er automatisk merking ved hjelp av algoritmer. Fagfeltet er i rivende utvikling, men utfordringen er at helautomatiserte løsninger må forholde seg til så store og varierte tekstmengder at det vil gå noen år før teknologiene blir gode nok.

Dette er en mulighet for mediene. Mens Google og andre teknologiselskaper må forholde seg til all slags tekst, og all slags faktaopplysninger, har pressen spisskompetanse på både sitt eget innhold og på det å skille vesentlige og uvesentlige faktaopplysninger. Ved å kombinere sin redaksjonelle spisskompetanse med tilgjengelig teknologi, kan pressen raskt skape et nytt produkt som de kan ta betalt for.

Kanaluavhengig

For redaktører og journalister er nok det å levere nyheter som regneark fremmed og muligens også uforståelig, men det er egentlig ikke mer enn en naturlig videreutvikling av det tradisjonelle journalistyrket.

Så lenge det finansierer vesentlig kvalitetsjournalistikk, bør det være hipp som happ om nyhetene leveres gjennom radio, TV, papiravis, nettavis eller gjennom et regneark.

Gravemaskinen
Og hvorfor er jeg så opptatt av dette? Jeg snakker ikke for min syke mor, men for min nyfødte baby.

Etter mye arbeid begynner Gravemaskinen å bli klar for å jobbe. Jeg har brukt den selv i lang tid, blant annet til å holde oversikt over alt som skrives om Datalagringsdirektivet, og til å gjøre et stykke gravejournalistikk som ble sendt inn til SKUP.

Vi lanserte den første tjenesten bygget på Gravemaskinen sammen med Journalisten for noen uker siden, og jobber for tiden på spreng med flere tjenester som nærmer seg dagslys.

I dag har jeg også overlevert min første journalyse (journalistikk+analyse) basert på data samlet inn med Gravemaskinen, og jeg forbereder den til bruk i min studieoppgave om redaksjonelle samfunnsregnskap på studiekurset Flermedial Ledelse som jeg nå går på BI.

Nye kommersielle tjenester
Felles for alle disse prosjektene er at de bruker Gravemaskinen til å finne faktaopplysninger i ustrukturerte tekster, for så å presentere de i strukturerte former som f.eks. regneark.

Noen av de nye tjenestene vil ende opp som betalte abonnementstjenester, mens andre vil bli gratistjenester. Hva som ender opp hvor avhenger av hva våre partnere ser seg mest tjent med.

Poenget er uansett å gi redaksjonene bedre utnyttelse av sitt redaksjonelle innhold i både redaksjonelle og kommersielle sammenhenger, samt styrke deres strategiske posisjon i forhold til konkurrenter uten eget innhold. Vi skal ikke bli en slik konkurrent, men satser i steden på å bli en (delvis) anonym underleverandør.

Vårt mål er å gjøre pressen bedre, ikke underminere den. Hvis noen skal tjene penger på å selge gratis innhold, bør brorparten av pengene gå til de som betaler regningen for å produsere det innholdet.