Første gode norske iPad-magasin

Bonytt for iPad ble lansert i dag, og klatrer raskt opp på salgslisten i App Store. Da dette ble skrevet hadde de allerede inntatt 9. plassen, men de når nok pallen innen noen få timer. Hvorvidt de når helt til topps, gjenstår å se.

Interessant nok, er det iPad-magasinet Esquire som topper listen i dag. Det skyldes nok at VG har testet 12 iPad-magasiner i dag. Merkelig nok har de ikke tatt med DN i testen, men inkludert Nettavisen som foreløpig kun er en ny webside. At Bonytt ikke er med, er ikke så rart ettersom den er helt fersk.

Jeg er ingen typisk Bonytt-leser, men som en “early adapter” nyter Bonytt godt av at nysgjerrige iPad-entusiaster som meg kjøper alle nye norske iPad-magasiner den første tiden for å se hva de kommer med. Dette fortrinnet vil forsvinne ganske raskt, og de som ikke er på plass med sitt iPad-magasin før jul, vil ikke nyte godt av drahjelpen de kan få nå.

Når nordmenn åpner julegavene sine på julaften, vil det trolig være mange lykkelige iPad-eiere som logger seg på for raskt å sjekke ut hva som er tilgjengelig i det norske markedet. Forhåpentligvis finner de gode norske iPad-magasiner, slik at de bruker juleferien til å nyte godt innhold, og på den måten starte en ny lesevane som de tar med seg inn i det nye året. Det vil i så fall hjelpe alle aktører i den norske mediebransjen.

Dagens Næringsliv var første norske iPad-avis, men deres løsning er knapt halvhjertet en gang. De leverer en PDF-utgave av sin papiravis, og den er alt for stor for iPad-skjermen. At de i tillegg tilbyr den på iPhone, sender et signal om at de ikke bryr seg om å levere et godt produkt. Det er synd, for det kan ødelegge interessen for norske iPad-aviser hvis flere velger samme vei.

Bonytt derimot, de har skjønt iPad.

For det første har de laget et produkt som er tilpasset iPad både når det gjelder størrelse og funksjonalitet. iPad-magasinet deres er oversiktlig og enkelt å bla i. Man kan velge mellom portrait og landscape visning, og man blar fra side til side med et fingersveip. Lengre artikler, spalter og annonser får også mer plass gjennom vertikal scrolling der det er aktuelt.

Bonytt har tydeligvis latt seg inspirere av Wired, men det kan se ut som at de har gjort det litt enklere. Det er viktig, ettersom norske medier naturlig nok er mye mindre enn de engelskspråklige. Wired er en gigant og kan bruke mye penger på å få ting til å bli seende ut akkurat slik de ønsker, men norske redaksjoner må klare å prestere på langt mindre budsjetter. Det er derfor like viktig at en publiseringsløsning er kostnadseffektiv, som at den gir et pent sluttresultat.

I følge forretningsutvikler Fredrik Antonsen i Hjemmet Mortensen, har Bonytt Bad blitt til ved hjelp av en kombinasjon av en pre-release utgave av Adobe Digital Publishing Solution, samt en del egeninnsats. Det er et uferdig produkt, og litt dyrt for de aller minste aktørene, men det seiler opp som en kommende markedsleder på dette feltet.

En annen ting som Bonytt har skjønt med iPad, er at det er bedre å lage et nytt produkt tilpasset den enn å lage en billig kopi av papirutgaven. Bonytt Bad er en spesialutgave som ikke kanibaliserer papirproduktet, men et nytt produkt som kan nå nye lesere og kanskje til og med selge mer til de eksisterende kundene.

Hvis iPad-satsingen flopper har ikke Bonytt ødelagt for papirutgaven ved å dumpe prisen på iPad, og hvis det blir en suksess er det lettere å ta resten av produktet over på iPad etterhvert. Bonytt Bad er heller ikke tidsbegrenset. Dagens utgave er like interessant å lese på julaften som i dag.

Nå kan Bonytt sitte stille og følge med på utviklingen. Hvis salget går kjempebra, kan de raskt komme med Bonytt Pad nummer 2, eller en annen spesialutgave for f.eks. kjøkkenet. De er nå en del av utviklingen, og kan gjøre de nødvendige tilpasningene fortløpende.

Dette ser lovende ut, og Bonytt fortjener skryt for en vellykket førsteutvgivelse. Gratulerer!

Hvis du har en iPad, kan du gå rett til App Store og kjøpe Bonytt Bad for iPad der.

Datajournalistikkens 4 nivåer

Åpne data og datastøttet journalistikk er to temaer som opptar meg både privat og profesjonelt. De henger tett sammen, og jeg mener de utgjør både nøkkelen og låsen til fremtidens journalistikk.

Fornyingsdepartementet har et et par nøkkelpersoner som har forstått hvor viktig det er at offentlig informasjon ikke bare er tilgjengelig på den måten det offentlige ønsker å presentere den, men også gjennom et strukturert dataformat som gjør det mulig for borgere å bruke informasjonen på flere måter. De har ikke kommet så langt ennå, men de går i hvert fall i riktig retning.

For meg som borger er det viktig å få tilgang til faktaopplysninger som interesserer og berører meg, og for å få til det må jeg få informasjonen på måten jeg selv ønsker. Det er rett og slett for mye å forlange at offentlige etater lager et spesialtilpasset informasjonstilbud til meg, så det beste er om de konsentrerer seg om å levere informasjonen på en måte som gjør at jeg selv eller pressen kan bearbeide informasjonen, før den presenteres til meg på måten jeg ønsker å motta den.

Pressen har en annen tilnærming til informasjonen enn det offentlige etater har, og selv om de ikke nødvendigvis presenterer den på nøyaktig den måten jeg ønsker å motta informasjonen, har de en egeninteresse i å komme meg i møte så langt de klarer. De lever jo av å finne informasjon på vegne av meg, slik at jeg slipper å undersøke alt selv.

På gode dager gjør pressen dette, mens de bommer totalt på andre dager. Min største frustrasjon som leser for tiden, er at jeg vet så uendelig mye mer enn pressen om de samfunnsområdene som opptar meg. Det betyr at pressen ikke dekker mitt informasjonsbehov, og at jeg derfor må gjøre jobben selv.

Nå kan det innvendes at jeg er en del av pressen, og det er jeg jo, men jeg er ikke alene om å ha denne frustrasjonen. Så og si alle såkalte “tunge nettbrukere” (jada, vi er nettjunkies, eller netthoder om du vil) føler at pressen ikke utfører sitt samfunnsoppdrag når det kommer til samfunnsspørsmål relatert til IT og internett.

Det kan skyldes inkompetanse, og det er i stor grad tilfellet, men det primære problemer er ressurser og kapasitet. Det er for krevende, både tidsmessig og kompetansemessig å gjøre god undersøkende journalistikk. Dessuten er det dårlig betalt. Det er lettere, billigere og mer kommersielt lønnsomt å henge seg på kjendiskarusellen. I hvert fall på kort sikt.

Det jobber fortsatt mange journalister i pressen, men tallet er nedadgående og det er en trend som neppe snur. Hvis vi skal få bedre journalistikk, trenger vi bedre metoder og bedre verktøy.

Jeg utvikler Gravemaskinen for å gi mitt bidrag til det, og selv om mitt prosjekt bare er ett av mange bidrag, tror jeg det er nøkkelen til fremtidens journalistikk (janteloven ligger bundet og kneblet i kjellerboden min, og vil aldri få se dagslys igjen).

Gravemaskinen er et verktøy for datastøttet gravejournalistikk. Det er et system bygd med utgangspunkt i søketeknologi, databaser, og diverse algoritmer. Vi bruker den til å automatisk lete etter faktaopplysninger i store tekstmengder, for så å presentere disse dataene.

Så langt har vi fokusert på å hente ut faktaopplysninger fra fritekst kilder, men vi jobber også med å inkludere faktaopplysinger fra strukturerte datakilder. Det her her åpne data kommer inn i bildet.

Det offentlige gjør etterhvert mer og mer av sin informasjon tilgjengelig, men de låser ned sine data.

Brønnøysundsregistrene tar seg f.eks. betalt for tilgang til offentlige årsregnskaper. Idioti, ettersom et hvert aksjeselskap er lovpålagt å gi meg årsregnskapet sitt hvis jeg ber om det, noe jeg ikke gjør fordi det er for tidkrevende. Brønnøysundsregistrene vil ha betalt for det, men de stopper ikke der. Selv informasjon som de ikke tar betalt for, f.eks. kunngjøringene om hvert enkelt aksjeselskap som er offentlig tilgjengelig på deres hjemmeside, er det forbudt for andre å indeksere.

Jeg må derfor bruke Brønnøysundsregistrenes egen søkemotor for å se om Gravemaskinen AS er registrert, om Telenor ASA har fått sitt siste årsregnskap godkjent, og så videre. Dette er håpløst, og sterkt kritikkverdig. Enten er det offentlig tilgjengelig informasjon, eller så er det ikke offentlig tilgjengelig informasjon.

Er det så farlig? Neida, det er ikke farlig at offentlige etater sitter og knuger på “sin” informasjon, men hvis vi vil ha et bedre samfunn trenger vi bedre journalistikk. Det kan vi få, men da må alle bidra. Det offentlige kan bidra med å gjøre sin informasjon tilgjengelig som data, og på den måten sparke i gang en fire trinns rakett:

  1. Data
  2. Graf
  3. Rapport
  4. Dokumentasjon

Data er det første nivået i datastøttet journalistikk, og uten data er datamaskiner bare maskiner. De kan være morsomme, men nyttige blir de først når de kan brukes til noe.

Data kan brukes til faktasjekker, til å underbygge argumenter eller til å avsløre feilaktige påstander. Noen mennesker har naturlig god hukommelse, og kombinert med tilgang til mye informasjon, kan de bli kunnskapsrike gjennom manuell menneskelig dataprosessering.

Problemet er “shit in = shit out”, som vi sier i IT-bransjen. Hvis vi har et dårlig eller mangelfullt datagrunnlag trekker vi konklusjoner på sviktende grunnlag. Det gjelder alle, og pressen er alt annet enn et unntak. Det er ikke rent få eksempler på det, og de som har vært på foredrag med meg det siste håret skjønner hva jeg mener når jeg sier “beautiful journalistikk”.

Så hvis det offentlige blir flinkere til å tilgjengeliggjøre sin informasjon i form av data, så legges grunnlaget for bedre kvalitetskontrollert journalistikk.

Men data alene er ikke nok. Jo mer data, jo bedre, men det skal ikke mye til før vi får “information overflow”-problemer. Det ender aldri bra, for det fører som regel til at folk velger hvilke data de gidder å få med seg, og så ignorerer de resten.

Vi må derfor skape et forståelig oversiktsbilde, slik at vi ikke går oss bort i uvesentlige detaljer som finnes i ethvert større datasett (“tatt ut av sin sammenheng” – hørt den før?).

Ett bilde sier mer enn tusen ord sies det, og for data og datajournalistikk betyr det grafer. De kommer i mange varianter, og hvis man velger riktig graf kan man lykkes med å illustrere faktaopplysningene i dataene på en forståelig og oversiktlig måte.

Gravemaskinen lager foreløpig ikke egne grafer (med ett første unntak for vår pågående beta for PFU-søk), men jeg har manuelt laget en rekke grafer med utgangspunkt i faktaopplysninger som systemet vårt har funnet frem.

Det ga større gjennomslag for verdien som Gravemaskinen tilfører journalistikken, og før jul håper jeg å ha klart et sett med velfungerende grafer som viser de viktigste faktaopplysningene fra statsbudsjettet.

Disse, og mange andre grafer, vil bli generert automatisk av Gravemaskinen sammen med de regnearklignende rapportene. Etterhvert som det kommer på plass, vil merverdien som Gravemaskinen tilfører journalistikken økes dramatisk.

Tenk bare hvor mye mer interessant det blir å lese om diverse kulturinstitusjoner, naturkatastrofer, og kommunebudsjetter, når journalistene raskt kan lime inn en graf fra Gravemaskinen i sine artikler!

Kanskje til og med politikerne våre blir bedre når vi konsekvent får grafer som viser hvordan de alltid kjekler om kronestykker og millioner, mens milliardene flyter udiskutert gjennom systemet på andre poster. Eller kanskje det er for mye å håpe på det?

Men, selv om grafer er fantastiske verktøy, så er det ikke nok. Datastøttet journalistikk må opp på enda et høyere nivå, og det er rapporter.

En graf sier kanskje mer enn tusen ord, men det er mye å fortelle. En rapport derimot kan inneholde store mengder faktaopplysninger presentert gjennom alt fra fritekst, til tabeller grafer og kanskje også illustrerende bilder.

Hvis vi f.eks. ønsker å måle journalistisk kvalitet i en redaksjon, eller presentere data om hvordan Nav (ikke) fungerer, holder det ikke å vise en graf eller to.

Informasjonen må systematiseres, analyseres og ses i sammenheng. Det er ikke mulig å levere alle faktaopplysninger i form av en gammeldags telefonkatalog. De mest relevante faktaopplysningene må velges ut, og presenteres i en rapport.

I dag er dette for det meste en manuell jobb, og det vil det være i overskuelig fremtid. Det er imidlertid stor forskjell på å starte med blanke ark og tegnestifter, og det å få et automatisk generert utkast fra et IT-system som Gravemaskinen.

Datastøttet journalistikk kan brukes til å generere store rapporter med utvalgte nøkkelopplysninger, slik at de i hvert fall ikke blir større enn nødvendig. Ved å la algoritmene finne faktaopplysningene, identifisere de mest relevante, og presentere de i utvalgte grafer og tabeller, blir det lettere for gravejournalisten å se over, korrigere og utfylle informasjonen manuelt etterpå.

Et slikt bokprosjekt er fortsatt en omfattende jobb, men jobben blir plutselig mer overkommelig når man får så mye drahjelp.

Det er fullt ut mulig å automatisk generere fornuftige rappoorter, og jeg har laget slike systemer for automatisk dokumentasjon av IT-nettverk og IT-systemer en gang i tiden, men jeg står fast på at de alltid blir bedre når et menneske tar over og ferdigstiller rapportene. Stol aldri på datamaskiner! (De er onde, og kræsjer alltid med en bug når det passer dårligst.)

Det fjerde og siste nivået er dokumentasjon. Jeg setter det på nivået over rapporter, fordi rapporter kan vise så mangt. De er nyttige, men det er først når et system for datastøttet journalistikk klarer å legge frem udiskutabel dokumentasjon, at man som journalist får hull på verkebyllen man jobber med.

Gravemaskinen har ett slikt case, og det er da vi avdekket at Kulturdepartementet somler med journalføringen sin. Det var dokumentasjonen som Presseforbundet trengte, og som de nå bruker for å få departementet til å skjerpe sine journalføringsrutiner.

Vi presenterte denne dokumentasjonen som rå data, i flere grafer, og delvis som en rapport i form av et blogginnlegg, men det var som dokumentasjon at denne datastøttede journalistikken fikk sin gjennomslagskraft.

Dokumentasjonen består forøvrig av alt overnevnte, og det gjør det umulig for departementet å si “nei, våre egne tall viser noe annet”.

Det fantastiske med data og datastøttet journalistikk, er at faktaopplysninger er objektive. Man kan diskutere årsaker og konsekvenser, samt om datautvalget er skjevt eller feilaktig, men hver enkelt faktaopplysning er i seg selv 100 prosent objektiv.

Det gjør data til det perfekte grunnlag for kvalitetsjournalistikk, og derfor bør alle offentlige etater offentliggjøre og åpne sine data for allmennheten.

Så blir det opp til pressen selv å avgjøre om den vil være relevant og gjøre sitt samfunnsoppdrag, eller om den vil overlate til andre å bruke dataene til datastøttet journalistikk.

Jeg satser alt jeg eier og har på utvikling av Gravemaskinen fordi jeg tror dette er nøkkelen til fremtidens kvalitetsjournalistikk, og dermed også nøkkelen til et ekte kunnskapssamfunn.

Så får vi se. Er pressen interessert i mitt prosjekt (og andre lignende prosjekter), eller er datastøttet journalistikk noe de heller vil overlater til leserne?

Tips oss om nettaviser

Vi legger fortløpende inn norske nettaviser, og Gravemaskinen analyserer nå mer enn 100 norske nyhetsmedier. Av de er 58 medlemmer av Fagpressen. I tillegg henter vi inn og analyserer mer enn 150 andre datakilder, som f.eks. OEP.no, PFU.no, statsbudsjettet.no og Store Norske Leksikon.

Det begynner å hjelpe, og vi skal da heller ikke “organize all the worlds information”. Vårt mål er å analysere og utvalgte kilder, og gå mer i dybden enn hva generiske tjenester kan klare. Samtidig er vi nødt til å utvide vår bredde, og det skjer kontinuerlig på tilnærmet daglig basis.

Rekkefølgen vi legger inn nye nettaviser er imidlertid noe tilfeldig. Vi prioriterer de vi selv tror er interessante, og de vi får forespørsler om. Ettersom vi nå ønsker å aksellerere dette arbeidet, har vi laget et registreringsskjema der interesserte kan komme med tips om sin egen nettavis, eller en av sine egne favoritter.

De norske nettavisene skal med alle som en, men tips fra deg vil løfte ditt ønske frem i køen. Etter at en lenke til vedlagte registreringsskjema ble lagt ut i går kveld, har vi allerede lagt inn en ny nettavis som et direkte resultat av tips fra en leser.

Vi skal også utvide tjenesten med flere utenlandske nettaviser, og der er vi i større grad avhengig av tips for å høre hvilke som er mest interessante. I dag har vi inkludert et lite utvalg av svenske, tyske og engelske nettaviser, men vi ønsker flere. I første omgang er vi mest interessert i tips om svenske og danske nettaviser, men vi ønsker også å få med oss de tyske, franske og engelske nettavisene som nordmenn liker å lese.

Alle nettavisene som legges inn vil bli tilgjengelig gjennom Gravemaskinen, Sitatsjekk og Siste Nytt.

Her er skjemaet. Kom gjerne med flere tips!

Prøvetilgang til Gravemaskinen

Vi jobber på spreng med å få klart et organisert system for prøvetilgang til Gravemaskinen, og for å holde litt orden har vi laget et skjema for de som er interessert. Det kan fylles ut direkte i dette blogginnlegget, eller ved å gå hit.

Forhåpentligvis er dette klart i løpet av de nærmeste dagene.

Vi kjører forøvrig fortsatt en åpen beta av vårt nye grensesnitt, og har blant annet oppdatert det med støtte for søk på ord i tittel og i sitater i tillegg til hele teksten.

Åpen beta av «Gravemaskinen Instant»

Gravemaskinen er oppe og går, og er tilgjengelig for presseredaksjoner som trenger et skikkelig verktøy for datastøttet journalistikk.

Vi erkjenner imidlertid at systemet kan fremstå som litt for komplisert å bruke med alle parameterne man kan velge når man søker og analyserer store tekstmengder.

Det har vi forsøkt å løse ved å lage egne grafiske menyer for parametervalg, slik at kryptiske søkeparametere som f.eks title:sex og lignende ikke blir nødvendig. For meg som har utviklet systemet, har dette fungert svært godt, men vi merker at det fortsatt fremstår som litt skremmende komplekst når vi presenterer Gravemaskinen.

Vi har derfor brukt mye tid på å utvikle et nytt grensesnitt inspirert av Google Instant. For de som ikke vet det, er det en ny løsning fra Google som oppdaterer søkeresultatene fortløpende for hver eneste bokstav man skriver i søkeboksen.

Slik ser det ut på Gravemaskinen’s nye eksperimentelle søkegrensesnitt:

Når man begynner å skrive dukker det opp flere valg.

Det øverste, Inneholder “Jens”,  er et vanlig søk.

Deretter følger informasjon fortløpende hentet ut fra kategorien Person. I dette tilfellet henter den frem personnavn som inneholder “jens”, og viser antall sitater fra den personen.

Den tredje viser artikler fra journalister som har “jens” i sitt navn.

Til slutt vises standardrapporten Siste Nytt.

Merk at disse tallene og kategoriene er alt annet enn ferdige. Denne åpne betaen inneholder relle tall og faktaopplysninger, men de er ikke til å stole på nå. Vi vet om ganske mange bugs som gjør at tallene er misvisende i sin nåværende form, og det vil de være en stund fremover.

Dette er en åpen betatest av det nye grensessnittet, og vi ønsker primært tilbakemeldinger på hvordan det fungerer, hva som ikke fungerer og hva brukerne ønsker.

Vi har testet frem ganske mye på egenhånd, men dette er et nytt felt for oss, og vi har ikke funnet gode eksempler fra andre felt som dekker dette behovet.

I tillegg til å automatisk slå opp etterhvert som man skriver, eksperimenterer vi også med å slå sammen søk og presentere de i forskjellige formater. Hvis man f.eks. først søker på “jens stoltenberg” og deretter søker på “Aftenposten” vil søket slås sammen til ett søk på “Jens Stoltenberg” i “Aftenposten”.

Dette fungerer ikke helt fornuftig nå, men vi ønsker å teste det litt til for å se om vi kan finne frem til en god løsning etterhvert.

På venstre side er det forøvrig en vertikal teskt der det står “feedback”. Trykk på den for å komme til vårt forum for tilbakemeldinger. Den kan også nås direkte ved å gå på gravemaskinen.uservoice.com. Jeg kommer til å følge den tett opp så lenge vi kjører åpen beta.

Da gjenstår det bare å spørre pent om du som leser vil være med og betateste vårt nye brukergrensensitt. Vil du?