Bør man satse på iPhone-utvikling?

Jeg lærte meg Objective-C og utvikling av programmer for iPhone etter at jeg sluttet i Teknisk Ukeblad i fjor høst, og 4. januar i år var Sitatsjekk klar for nedlasting på iTunes App Store.

Det var en lærerik erfaring som frister til mer. Foreløpig har jeg nøyd meg med å oppgradere Sitatsjekk til 1.1, men jeg holder også på med en prototype av en løsning for hvordan jeg mener innholdslesere bør se ut på mobiler og andre bærbare enheter med berøringsskjerm.

Den har fått arbeidsnavnet Nyhetssveip, og den virker allerede nå, men ytelsen er så dårlig at den i praksis er ubrukelig.

Jeg sitter derfor og lurer på om jeg skal prioritere å gjøre noe mer med den nå, eller om jeg skal la den ligge i skuffen en stund. Jeg hadde håpet å ha den klar i løpet av forrige uke, ettersom det ville vært en god demo av temaet i jeg har skrevet en analyse om til neste papirutgave av Kampanje, men ytelsesproblemene var ikke enkle å finne ut av. Jeg prøvde 3-4 forskjellige teknikker, og har noen ideer til, men det er frustrerende å bruke for mye tid på ting som  man ikke vet om man kan komme i mål med innen rimelig tid.

Det er også en utfordring at den neppe vil generere særlig inntekt selv om jeg hadde klart å få den på plass. Til det er det norske iPhone-markedet for umodent.

Jeg skrev en analyse om hva man kan forvente å tjene som norsk iPhone-utvikler for Kampanje for noen uker siden, og i forrige uke fulgte Dagbladet opp med en egen analyse som langt på vei støttet det jeg skrev. På Medielaben skriver de at bare Apple som tjener penger på norske iPhone-apps. De presenterer noen egne tall, samt et regnestykke som viser at det er et tapsprosjekt for store medieselskaper.

Jeg er enig i nesten alt de skriver, men er litt skuffet over at de ikke ser helt de samme momentene på tidsaksen. Medielaben legger vekt på at det er lite penger å hente i dag, uten å rette blikket fremover. Det gjør derimot digi.no, som i en artikkel også siterer meg fra min analyse.

Dagbladet har selvsagt rett i at det ikke er sørlig med penger å hente for norske iPhone-utviklere i dag, men det er ikke ensbetydende med at man bør la være. Det tar alltid tid fra et marked åpner nye muligheter til det blir gode penger av det. Selv Googles superprofitable Adwords var et tapsprosjekt de første årene.

Utfordringen er at man ikke kan vente med å begynne til markedet er lukrativt, for da er det andre som har tatt posisjonen. Det skaper imidlertid et problem for de som ikke har penger, noe som i praksis er de fleste. Man må være med store deler av veien, men man må ha råd til det og man må være forsiktig med å bruke for mye.

For Dagbladet, VG og flere av de store mediene bør ikke det være noe problem, og Medielaben skriver da også at programvareselskapene som lager programmene tar sin andel av risikoen. Et mediehus kan ikke bygge opp en egen utviklingsavdeling for noe som ikke er lønnsomt når man må bidra med store summer i sin andel av felleskostnadene, men det er lettere for enkeltpersoner og små selskaper å bruke litt tid og litt penger på å henge med frem til markedet løsner.

Nå er ikke jeg utvikler på heltid, og jeg er litt i tvil om hvor mye av tiden min jeg skal bruke på programmering i år. Det kan være at det er lurt av meg å henge med på dette, men isåfall må jeg prioritere hardt. Jeg har derfor ikke bestemt meg helt ennå, men regner med å bruke litt tid på å sette meg bedre inn i mulighetene frem til sommeren. Det er jo veldig gøy å programmere, og jeg må innrømme at jeg har savnet det de 5-6 årene som har gått siden sist jeg lagde mitt eget program.

Hvis jeg velger å videreutvikle prototypen kommer den uansett ikke i veien for videreutviklingen av Sitatsjekk, ettersom dette er en prototype på en teknikk som skal kombineres med både sitatene fra Sitatsjekk, og de nye API-kallene vi er i ferd med å lage.

Krevende spalte

Akkurat nå sitter jeg mentalt blåst etter å ha levert to analyser til neste papirutgave av Kampanje.

Det har vært krevende, og akkurat nå sitter jeg med en vond følelse av at de ikke er gode nok. Det er ikke noe nytt, ettersom det er følelsen jeg har hatt hver eneste gang jeg har levert fra meg en analyse til Kampanje i år. Det er først når jeg leser de om igjen etter at de er publisert, at jeg får en god følelse igjen.

Så lang er jeg derfor ganske fornøyd med det som er publisert, men jeg merker at den påkrevde innsatsen tar mye mer på enn hva jeg hadde trodd. Jeg er derfor glad for at jeg ikke takket ja til enda en skrivejobb etter at jeg sluttet i min rekordkorte karriere i kommunikasjonsbransjen.

Jeg skriver for Kampanje av flere årsaker, og den viktigste grunnen er at jeg liker å skrive kommenterende analyser om mediateknologi og forretningsutvikling.

Det er et veldig krevende felt. Jeg bruker veldig lang tid på hver eneste analyse, og da snakker jeg bare om selve skrivefasen. Researchen kommer i tillegg, men den gjør jeg med glede. Den foregår da også i forbindelse med andre prosjekter jeg enten jobber med, eller har jobbet med, samt med utgangspunkt i samtaler med dyktige og spennende mennesker jeg har hatt gleden av å møte og diskutere med.

Den nest viktigste grunnen til at jeg skriver analysene, er at jeg ønsker å påvirke mediebransjens utvikling slik at den går i riktig retning. Jeg kommer fra IT-bransjen, bransjen som snur alle andre bransjer opp/ned, og vet derfor mye om hva som kommer til å skje i tiden fremover. Det er lettere å spå fremtiden enn hva folk tror. Utfordringen er å tidfeste hendelsene og vite hva slags overraskelser som kommer. Med litt slingringsmonn kan man peke mot nord, og så vil utviklingen gå i retning av et sted mellom nordvest og nordøst.

Mediebransjen er ikke den første som må omstille seg som en følge av IT-bransjens innovasjoner, og de er heller ikke den første bransjen som ikke klarer å lære av andre bransjers feilvvalg. Dette kan irritere meg veldig, noe som gjerne kommer til overflaten når folk i sentrale posisjoner uten peiling får lov til å skusle bort millioner av kroner på feilslåtte prosjekter som er dømt til å mislykkes. Jeg forsøker å besinne meg, men det er ikke alltid like lett. :-)

Da er det lettere å være konstruktiv gjennom analyser der jeg forsøker å formidle mine tanker og ideer slik at andre kan lese dem. Ettersom det er ekstremt mye som må gjøres, kan jeg like gjerne dele mine ideer på de områdene jeg ikke har tid til å gjøre det selv. Hvis andre plukker det opp og gjennomfører noe av det helt eller delvis, er det uansett ett pluss. Så kan jeg bruke min tid på det andre ikke gjør.

Den tredje grunnen til at jeg skriver analysene, er at jeg ønsker å være en del av mediebransjen.

Det er rart med det, men på tross av alle veivalgene mediene har tatt som jeg mener er riv ruskende gale, så ønsker jeg virkelig å være en del av den. Det er ikke fordi jeg ønsker oppmerksomheten fra flest mulig, men fordi dette er bransjen som har størst påvirkningskraft på alle andre bransjer og dermed det såkalte kunnskapssamfunnet vi lever i.

Denne makten er bare indirekte, men det er godt nok for meg. I mange tilfeller er da også denne indirekte påvirkningen mer virkningsfullt enn hva selv de mektigste politikerne kan klare å få til gjennom sine konkrete vedtak. Mediebransjens makt ligger i å velge hva som står på agendaen, samt å stille kritiske og undersøkende spørsmål for å avdekke skandaler før katastrofen er et faktum. Dette gjøres, men dessverre i alt for liten grad. Jeg ønsker derfor å være en av brikkene i mediebransjen som påvirker dette i riktig retning.

Sånn sett kan denne grunnen også beskrives med ordene merkevarebygging og markedsføring, ettersom jeg håper at de som leser analysene sitter igjen med inntrykk av at jeg er en av de som skjønner hva som skjer og hva som må gjøres.

Den fjerde grunnen er pengene jeg får for å skrive disse analysene. Det ville vært greit betalt, hvis det ikke var for at jeg bruker så lang tid på hver enkelt analyse.

Det er selvvalgt, så jeg skal ikke klage, men det gjør at jeg må sikre meg andre større inntektskilder ved siden av. Det arbeidet pågår parallelt, men jeg har nok prioritert det litt for langt ned på listen min.

Hovedprosjektet mitt går som det skal, og selv om utviklingen ikke er så synlig eksternt er jeg veldig fornøyd med å se at konturene av visjonen min begynner å vise seg i våre interne prototyper. Vi jobber med noen kommersielle prosjekter rundt dette nå, men jeg tror ikke det vil bli økonomisk bærekraftig helt med det første, selv om det trolig gir nok penger til å betale noen av de faste utgiftene mine/våre.

Den femte grunnen gir seg selv. Jeg er ingen risikosøkende galning, men så lenge jeg har gjort et analytisk forarbeid og sikret meg et fundament hvis noe skulle gå galt, trives jeg godt i litt usikre og turbulente perioder.

Jeg har evnen til å gjøre rutinearbeid når jeg må, og det beste eksempelet på det er vel min evne til å trene svømming på konkurransenivå i totalt 13 år, men hvis jeg skal orke slikt arbeid må det være for å nå et mål. Hvis jobben går ut på å holde fortet, fungerer jeg rett og slett ikke.

Da jeg jobbet som IT-konsulent var jeg veldig dyktig til å rydde opp i prosjekter som hadde gått til helvete (ordet må brukes som beskrivelse – beklager), eller i oppstarts- og avslutningsfasene, men jeg var knapt middelmådig på oppdrag med rutinearbeid.

Flere har fleipete sagt at jeg trenger litt turbulens, og at hvis jeg ikke har det, så skaper jeg det. Det er en ubehagelig sannhet som jeg har tenkt mye over. Jeg blir sliten som alle andre, og ønsker av og til at jeg skulle klare å sitte fornøyd med en helt grei rutinejobb, men jeg vet med meg selv at det ikke vil fungere over tid.

Det beste for meg vil være å jobbe på prosjektbasis, men med et par faste holdepunkter som gjør at jeg ikke sporer helt av når jeg blir for ivrig. Der er jobben som spaltist for Kampanje perfekt selv om den er svært krevende. Ved å måtte levere en analyse innen feltet jeg jobber med hver uke, samt to analyser (nesten) hver måned til bladet, får jeg den røde tråden jeg trenger.

PS! I går / i dag kom Kampanje med den første papirutgaven der jeg har to artikler på trykk. Den ene er en analytisk gjennomgang av strategien og teknologien som ligger til grunn for Amazon’s Kindle, og den andre er mitt første (og siste) forsøk som “sexspaltist”. :-)

Du finner den i større Narvesen-kiosker, og slik ser den ut:

Et unikt bilde av Oslo

Våren 2009 var jeg og fotograf Eirik Helland Urke i toppen av den høyeste byggekrana på Oslo S for å ta noen unike bilder.

Jeg har lenge vært fascinert av den enorme kompleksiteten i store byggeprosjekter, og spesielt de høye byggekranene.

Etter flere måneders innsats da jeg jobbet i Teknisk Ukeblad, fikk jeg til slutt ordnet adgang til toppen av den høyeste kranen. Den hadde en lastehøyde fra kroken og ned til bakken på hele 91 meter, noe som er markant høyere enn de kranene som står der i dag.

Vi fikk vår reportasje, og Eirik tok to spesialbilder som fikk hver sin artikkel:

Nå har Eirik Urke åpnet nettbutikk der dette gigantiske Oslo-bildet kan kjøpes i storformater:

  • 140*50cm
  • 280*100cm

Noe av det som gjør Oslo-bildet ekstra interessant, er at det er tatt fra en kran langt oppe i luften. Det betyr at bildet viser alt av Oslo, og ikke går glipp av bygningen vi eventuelt måtte tatt bildet fra.

Eirik er en fotopioner som jobber med å presse grensene for hva som er mulig, og etter å ha jobbet med ham på et par fotooppdrag kan jeg gi ham min varmeste anbefaling.

Hadde ikke  et slikt  stort bilde av Oslo gjort seg godt i resepsjonen på arbeidsplassen din?

Om Twitter-mobbing

Jeg leste et godt blogginnlegg om Twitter-mobbing, men var uenig i tilnærmingen til problemet og skrev en kommentar.

Den ble litt lang, men jeg synes dette er viktig så jeg republiserer mitt innspill også her:

Dette er et bra innlegg, og du har mange gode poeng, men jeg mener du bommer litt i vinklingen din.
Ja, det kommer noen kraftsalver på Twitter, men det er bra at det er der det kommer. De færreste er anonyme der, og det betyr at man må stå inne for det man har tvitret.

Hvis man har tråkket over streken, så må man velge å stå for det eller beklage. Hvis en unge blir mobbet på skolen, så vet ikke andre om det. Dessuten er det jo alltid et flertall av vitnene (mobberne) som kan fortelle læreren hvem sin skyld det var…

På Twitter kan man se hvem som har mobbet, når og hva de har tvitret. Det betyr at man kan gå rett til vedkommende og be vedkommende utdype sin “kritikk”.Med mindre du er en psykopat, så vil  du med all sannsynligvis beklage din oppførsel hvis du har skjelt ut en person.

Puls BØR bruke Twitter. Det vil gi en oppdragende effekt. Ingen liker å legge igjen et inntrykk av at de er mobbere. De fleste mobbere er jo flinke til å skjule sine spor.

Dessuten er det alltid lett å slenge dritt bak ryggen på noen, men det krever ryggrad å si det samme ansikt til ansikt – hvis man faktisk mener det man sier.
Den svenske tolletaten hadde et teknologisk eksempel som forklarer denne delen av menneskets psykologi. De hadde en webside der de besøkende kunne komme med tilbakemeldinger, og tollvesenet er ikke akkurat verdens mest populære.

Så la de ut et tegneserieansikt, og mer skulle ikke til. Oppførselen ble markant bedre fordi de besøkende følte at de snakket med noen (noe).

Dette blir enda bedre når man snakker med et ekte menneske, og det er da også dette som er oppskriften for å få til gode nettdebatter i forumet under nyhetsartikler. Irriterte lesere som blir hørt, roer seg ned. Det hender til og med at de beklager oppførselen sin etterpå.

Søk på “Nettdebatten er samfunnsdebatten” for en av mine lengre artikler om dette.

Twitter er et viktig middel for å løfte kvaliteten på nettdebatten. Hvis Puls og andre velger å ignorere den i frykt, blir det på samme måte som når lærere ikke orker å snakke til barneskolepøbler når de gjør noe galt.

Twitter og all annen nettdebatt trenger en dose oppdragelse, og den må gis gjennom deltagelse og synliggjøring.

Mvh
Anders Brenna
Medieutvikler

Kortversjon for late lesere

I morges publiserte Kampanje min hittil lengste analyse (i år).

Meld deg inn i kunnskapssamfunnet, er en gjennomomgang av hva som egentlig får lesere til å betale for nyheter.

Den er 15.889 tegn lang, noe som er litt over gjennomsnittet for en vanlig artikkel. Det er langt fra min lengste, og jeg har faktisk kuttet mye før jeg sendte den inn.

Likevel er det noen som klager på lengden, og for å blidgjøre de kommer kortversjonen her: