Kort karriere

Jeg slutter i en av mine nye deltidsjobber etter bare en uke.

I forrige uke fortalte jeg at jeg begynte som tilknyttet kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller ved siden av mitt eget prosjekt med Sitatsjekk og Gravemaskinen. Den samme uken begynte jeg også som fast spaltist i Kampanje.

Det ble dessverre ikke så mye jobbing på meg der, selv om jeg ble godt mottatt og følte at jeg hadde havnet på rett sted. På de få dagene jeg rakk å tilbringe på kontoret lærte jeg utrolig mye, og fikk også en forståelse av hvor strategisk viktig kommunikasjon kan være for en bedrift også utenfor pressefeltet. Jeg ble inspirert til å bruke kommunikasjonskompetanse i andre sammenhenger, og må rett og slett innrømme at det er en liten nedtur å ikke skulle jobbe med folkene i B-M.

Som deltidsarbeidende kommunikasjonsrådgiver ved siden av andre prosjekter viste jeg at jeg kunne komme opp i interessekonflikter, og da spesielt i forhold til mitt hårete mål om å løfte nivået på journalistikken i norske redaksjoner ved å lage et verktøy for gravejournalistikk. Jeg tror fortsatt at jeg skulle klart å gå den balansegangen, og det var da heller ikke grunnen til at vi etter en samtale på mandag kom frem til at mine prosjekter kan bli vanskelige å kombinere.

Som nevnt, har jeg begynt som fast spaltist i Kampanje. Der gjør jeg ikke journalistikk, men skriver analyser/kommentarer. Skillet er viktig, ettersom jeg ikke ønsker å misbruke eller bli mistenkt for å misbruke kraften som ligger i å intervjue noen, og så parallelt gjøre noe kommersielt med utgangspunkt i informasjon fra intervjuet eller i forhold til det jeg skriver.

Ettersom jeg primært skriver om teknologi og forretningsutvikling, er det ikke mange situasjoner der jeg kommer i en slik konflikt. Likevel, er det mine kommentarartikler i Kampanje som gjør at jeg slutter.

De som har lest det jeg har skrevet av kommentarer på bloggen min, i digi.no og i Teknisk Ukeblad, har nok lagt merke til måten jeg skriver. Noen blir provosert når jeg skriver ting rett ut, og jeg har også fått høre at noen har latt seg fornærme når jeg ikke har pakket inn mine meninger med de sedvanlige forbeholdene om ditt og datt som de fleste andre tar.

Dette bryr jeg meg ikke om, og så lenge mine kommentarer og analyser inneholder konkrete fakta og nye tanker som får leseren til å tenke over om jeg har rett eller tar feil, har jeg ingen betenkeligheter med å pøse på med egne private meninger. Jeg skal imidlertid aldri skrive en kommentar der jeg bare kommer med synsing.

Med dette som utgangspunkt burde det ikke være noe problem å kombinere spaltistjobben med å være kommunikasjonsrådgiver, og det var det da heller ikke. Men på mandag sendte jeg inn mine to analyser/kommentarer til den kommende papirutgaven av Kampanje.

Den ene analysen er en “typisk Anders-analyse” om Kindle som fikk tittelen “Kindle: The Good, The Bad and The Ugly”. Der tar jeg for meg hva jeg mener norske mediebedrifter må vite om det tekniske og forretningsmessige rundt både lesebrettet og det tilhørende økosystemet.

Den andre analysen er ikke akkurat typisk meg. Den omhandler hvordan markedsførere ikke skjønner sin rolle i dialogen i sosiale medier. Analysen er saklig, og faktaene er på plass. Utfordringen er språkbruken, og eksemplene. Tittelen er “I dialog med Kondomeriet”, og jeg innrømmer at jeg gruer meg litt til å se den på trykk. :-)

Ettersom sistnevnte er litt utenom det vanlige, lot jeg min sjef i Burson-Marsteller lese gjennom den. Han lo av den, og hadde ikke noe personlig i mot at jeg satte den på trykk, men det er ingen tvil om at teksten ikke helt stemmer overens med profilen til et anerkjent internasjonalt rådgivningsselskap.

Vi diskuterte litt frem og tilbake, og kom frem til at den i seg selv ikke er et problem, men at det kan bli noen uheldige situasjoner hvis jeg fortsetter å skrive i samme sporet. Det har jeg ingen planer om å gjøre, men det fikk meg til å tenke. Problemet er ikke om jeg får lov eller ikke, problemet er om jeg begynner å legge begrensninger på meg selv og min stil i tilfelle jeg skaper problemer. Isåfall blir jeg en dårligere skribent, og en dårligere analytiker.

Dette er forøvrig en microutgave av pressens dilemma i kontroversielle saker om f.eks. publisering av Muhammed-karikaturene. Mediene som ikke publiserte når det var relevant, har lagt en begrensning på seg selv. Det kan tenkes at noen faktisk oppriktig mener at de selv ikke har gjort det, men skaden er allerede gjort. Kritikere kan med stor troverdighet kritisere dem for å ha latt seg kneble.

Nå tviler jeg på at det er en stor etterspørsel etter grov språkbruk og pinlige eksempler i mine analyser, men min konklusjon ga seg selv etter noen timer i tenkeboksen.

Hvis jeg skal fortsette å skrive, og få et kick av å se det publisert, kan jeg ikke ha noen begrensninger utover saklighet og vanlig folkeskikk. Jeg valgte derfor å prioritere spaltistjobben i Kampanje, og takke nei til å jobbe videre sammen med Burson-Marsteller.

Den satt litt inne, og jeg kjenner at jeg nesten angrer litt nå mens jeg sitter her og skriver dette, men det var nok riktig valg for både meg og dem.

Dette betyr at jeg får mer tid til å fokusere skikkelig på Sitatsjekk og Gravemaskinen, men det betyr også at økonomien min blir en del strammere enn planlagt. Det tar tid å løfte disse tjeneste opp på ambisjonsnivået vårt, og det tar enda lengre tid å få det til å gå rundt økonomisk, men jeg vet hva jeg gjør og hva som venter meg.

Fast spalte i Kampanje

Fredag publiserte Kampanje min første analyse/kommentar i det som blir en ukentlig spalte denne våren.

Jeg skal skrive om media og teknologi, og i min første artikkel skrev jeg om  hvor norske nettaviser kan finne sine første 10.000 betalende lesere.

Denne analysen er skrevet på bakgrunn av et møte jeg hadde med Blindeforbundet like før jeg sluttet i Teknisk Ukeblad i fjor høst.

Jeg ble invitert dit for å fortelle om lesebrett, hvordan teknologien utviklet seg og hva man kan forvente derfra fremover. Det var et artig og interessant møte, men jeg må innrømme at jeg lærte mer enn jeg lærte bort.

Den største aha-opplevelsen kom da det gikk opp for meg at Blindeforbundet ikke trenger spesialtilpassede løsninger som blir dyre å utvikle og vedlikeholde. De har alt de trenger av teknologi for å få lest opp nyheter, så det eneste norske medier trenger å gjøre er å levere en abonnementstjeneste med redaksjonelt utvalgt kvalitetsjournalistikk som er kompatibel med deres tekst-til-tale systemer.

Dette var den første artikkelen min, og jeg må innrømme at jeg fikk en nesten berusende følelse av å se den publisert. Jeg skrev mange lignende kommentarer i Teknisk Ukeblad, og de siste 4 årene har jeg skrevet mye for både Teknisk Ukeblad og digi.no. Det har rett og slett vært en rar følelse å ikke skrive på fast basis, selv om jeg har blitt litt mer aktiv på min private blogg.

Nå skal jeg levere en kommentar/analyse til Kampanje.com hver uke, samt at jeg skal skrive en større reportasje/gjennomgang, samt en mindre analyse til hvert nummer av bladet.

Jeg har begynt å gjøre notater til flere av de kommende artiklene, men håper også på innspill fra medieinteresserte teknologer. Kampanje har ikke fått på plass et debattsystem ennå, men det kommer nok etterhvert. I mellomtiden kan innspill gis her på min blogg, på Twitter eller ved å sende meg en e-post. Kampanje er forøvrig også tilgjengelig på Twitter og Facebook.

Hvis du har noen synspunkter på La de blinde vise vei, så er jeg åpen for både ros og kritikk, samt eventuelle spørsmål.

Jeg skulle gjerne ha fulgt opp min egen oppfordring, men må nok overlate det til de som har en publikasjon med kvalitetsjournalistikk. Min private blogg blir nok litt for nisjepreget, men ettersom det er så enkelt å få det på plass, skal dere ikke se bort fra at jeg tar meg tid til å sjekke ut at den er godt nok tilrettelagt for de blinde gjennom denne bloggens RSS-feed.

Kommunikasjonsrådgiver

Dette har vært en hektisk uke, og den er heller ikke ferdig ennå.

Jeg har brukt mye tid på å sette meg inn i en av mine 2 nye jobber. :-)

Det er snakk om to deltidsjobber ved siden av mitt hovedprosjekt, som er utviklingen av Sitatsjekk og Gravemaskinen sammen med Atbrox AS.

Ettersom jeg har vært gründer før, vet jeg godt hvor lang tid det tar, samt hvor krevende det er, å komme opp på et bærekraftig inntektsnivå når man har store ambisjoner. Jeg har derfor brukt litt tid på å få på plass relevante deltidsjobber som både gir noen kroner i kassa og relevant erfaring.

Jeg skal nøye meg med å nevne den ene jobben i dag, ettersom jeg fortsatt venter på noe i forbindelse med den andre.

Burson-Marsteller

På mandag begynte jeg som tilknyttet kommunikasjonsrådgiver i det internasjonale kommunikasjonsbyrået Burson-Marsteller (B-M).

Der skal jeg jobbe med IT-selskaper, og med bruk av sosiale medier i flere forskjellige typer organisasjoner. Hvor mye arbeid det blir vet verken jeg eller de på nåværende tidspunkt, men det blir nok en ujevn serie av kortere oppdrag som konsulent/rådgiver og foredragsholder.

Jeg har rukket å gjøre noen timer med fakturerbart arbeid denne uken, men har brukt mest tid på å bli kjent med menneskene i B-M og hvordan kommunikasjonsfaget skiller seg fra journalistikk. Det har vært både lærerikt og gøy, og jeg tror så absolutt at denne jobben vil dekke mitt behov for å mette min alltid fornyede nysgjerrighet.

Samtidig vet jeg godt at det å jobbe som kommunikasjonsrådgiver kan komme i konflikt med mitt hovedprosjekt. Målet med Gravemaskinen er intet mindre enn å løfte kvaliteten på all norsk journalistikk, og en fornuftig og god journalist vil stille spørsmålstegn ved om en kommunikasjonsrådgiver er rette mannen til å gjøre det.

I en ideell verden hadde jeg kunne holdt meg til en enkelt hatt, men så enkelt er verken livet eller mediebransjen. Jeg anser meg selv for å være ideologisk anlagt, men jeg er også en logisk tenkende realist med gründer-erfaring.

Hvis jeg ikke får min private økonomi til å gå rundt, så spiller det ingen rolle om jeg sitter på svaret til pressens problemer. Dersom jeg skal være en reell bidragsyter må jeg klare meg økonomisk frem til systemene er modne nok, og frem til det genererer nok inntekt til at det går rundt av seg selv. Det vil nok ta minst 6-12 måneder, og det kan fort ta lengre tid. Spesielt ettersom vi er avhengig av å finansiere 3 mann.

Hvis man skal gjøre noe ved siden av sitt hovedprosjekt, er det også viktig at det man gjør er relevant, og det er jobben som kommunikasjonsrådgiver i aller høyeste grad. Faktisk er den så relevant at hvis jeg bare skulle tenkt penger, så hadde det trolig vært best å droppe pressen, og heller lage et analyseverktøy for PR- og markedssjefer.

Jeg har ingen betenkligheter med å lage et slikt verktøy, men i såfall vil jeg først ha på plass en modell som også sikrer journalistene og redaksjonene tilgang til det samme verktøyet. Hvis både PR-bransjen og journalistene kan analysere journalistikken som gjøres, blir pressen mer transparent – og dermed bedre.

Men maktbalansen blir feil hvis kommunikasjonsbransjen vet mer om journalisten og redaksjonen enn hva journalistene selv klarer å holde orden på. Noen (ganske mange faktisk) insisterer på å både leve og jobbe i uvitenhet, og de er ikke mitt problem.

Jeg vil bygge og tilby systemet til de som er nysgjerrige nok til å jobbe som ekte journalister. De som fortsatt tror på samfunnsoppdraget sitt, og som er motivert til å løfte kvalitetsnivået.

Hvordan denne jobben går fremover vet jeg ikke, men magefølelsen er god og jeg kjenner at jeg gleder meg til å møte opp på kontoret hos Burson-Marsteller igjen i neste uke.

Hvis noen er i tvil om hvor de har meg, så er det bare å spørre. Jeg kommer også til å oppgi enhver binding som kan reise grunnlag for å betvile mine motiver. Dette er noe jeg selv er ekstremt opptatt av, og som jeg var veldig nøye med å flagge skikkelig for min nye arbeidsgiver nummer 2 denne uken.

Hvem det er, og hva slags jobb det er snakk om, skal jeg opplyse når min første analyse er publisert. Og med det, har jeg ihvertfall avslørt at jeg også er i gang igjen med å skrive mine analytiske kommentarer om viktige temaer som opptar meg.

Tatt på senga av Apple

Mye av tiden etter at jeg sluttet i Teknisk Ukeblad midt i november har gått med til å lære meg programmeringsspråket Objective-C for å kunne lage en iPhone-applikasjon. Det har gått rimelig greit, selv om det er 4-5 år siden sist jeg programmerte noe som helst, og selv om jeg aldri tidligere har programmert i C.

Min første iPhone-applikasjon ble ferdig i 1.0-utgave i romjulen, og etter å ha brukt cirka 2 dager på å finne ut av Apples sertifikatsystem for programmet, fikk jeg sendt det inn for godkjenning hos onsdag 30. desember 2009. Deretter var det bare å smøre seg med tålmodighet og vente – trodde jeg.

Planen var å bruke den første uka i januar til å forberede en egen blogg, pressemeldinger, samt å forbedre og justere algoritmene og serversiden av tjenesten sammen med mine to partnere i Trondheims-selskapet Atbrox.

Slik gikk det ikke. På vei til årets første svømmetrening (ref. min TO-DO-liste for 2010) sjekket jeg e-posten på mobilen mandag 4. januar, og der sto det at Apple hadde godkjent Sitatsjekk. Den var ikke umiddelbart tilgjengelig fra App Store (nettbutikken), men den lå der når jeg sjekket på veien hjem.

Det ble en litt hektisk kveld, men jeg rakk ikke forberede så mye for. Et par Twitter-meldinger ble sendt ut, og så forberedte jeg meg på å stå tidlig opp tirsdag morgen for å sende ut litt info.

Det gjorde jeg, men det tar tid å få på plass noe fornuftig, og jeg hadde ikke lyst til å sende ut generiske pressemeldinger så jeg skrev et par forskjellige varianter fortløpende, og sendte ut etterhvert som de ble klare. Det tok sin tid, så det ble ikke så mange, men jeg fikk ihvertfall med det jeg tror var litt fornuftig innhold, samt at jeg selvsagt oppga mobilnummeret så interessert redaksjoner kunne ringe meg.

Det var det et par som gjorde, men de ville ha bilder og det hadde jeg ikke klargjort. Etter at jeg tok opp fotografering som hobby for et par år siden har jeg tatt mange bilder, men det er ikke akkurat mange av meg selv. Dermed var det på med skjorte, opp med fotostativet, og forsøke å ta noen vettuge bilder.

Neida, jeg brukte ikke dette i pressemeldingen...

På tross av manglende forberedelser så gikk vel lanseringen tålelig greit. Jeg vet jo tross alt hva jeg driver med, så det var jo ikke noe nytt. Pressemeldingene og sitatene der ble skrevet ut på direkten, og jeg tror sitatene stemmer ganske godt overens med hvordan jeg uttrykker meg når jeg snakker.

Jeg fikk da også litt pressedekning om Sitatsjekk:

Selv om Sitatsjekk nå er tilgjengelig som en iPhone applikasjon som koster 55 kroner, er det mye arbeid som gjenstår. Vi jobber fortløpende med å legge inn nye nettaviser, øke antall artikler og forbedre algoritmene for å gjenkjenne personnavn og tilegne sitater til korrekt person. Dette er arbeid som vil ta litt tid, men som storbruker av eget system merker jeg forskjell fra dag til dag.

Akkurat nå er vi for eksempel i ferd med å legge inn cirka 400.000 nye artikler, og vi har begynt arbeidet med å legge inn nisjepublikasjonen Advokatbladet etter noen forespørsler på Twitter.

Tilbakemeldingene fra brukerne så langt er at de liker Sitatsjekk, men at de savner noen sitater og kilder her og der, samt at de ønsker seg et penere og mer funksjonsrikt grensesnitt. Det jobber vi på spreng med å fikse, og jeg har oppfordret utålmodige brukere om å komme med innspill, spørsmål og ønsker på Sitatsjekk-bloggen. Målet er å ha 1.1-versjonen klar før januar er omme.

Her er et blogginnlegg med noen søkeeksempler, og ettersom jeg selv er sitert et par steder legger jeg ved en skjermdump som viser hvordan det ser ut når man søker på mitt navn:

source:”anders brenna”

source:"anders brenna"

I skrivende stund ligger forøvrig Sitatsjekk på 29. plass på Top Grossing listen i Apple App Store. Med litt drahjelp kommer den kanskje inn på Top Paid 50 listen… :-)

Import av Teknisk Beta

Ettersom Teknisk Ukeblad har valgt å droppe Teknisk Beta fikk jeg en eksport av alle innleggene jeg skrev der. Det er totalt 129 artikler, og jeg har nettopp importert de hit på denne bloggen.

De fleste innleggene ser helt greie ut, men det er noen problemer.

  • Noen bilder er for brede og passer ikke inn i formatet her
  • Noen lenker peker til andre artikler på Teknisk Beta som nå ikke lengre eksisterer
  • Noen av kommentarene har blitt borte i importen.

Alt i alt tror jeg likevel dette er godt nok. Jeg får ihvertfall tatt vare på det jeg har skrevet, og artiklene mine på Teknisk Ukeblad forblir tilgjengelig på TU.no.

De som er interessert kan bla seg bakover på bloggen eller søke seg frem. Hvis du av en eller annen grunn bare er interessert i Teknisk Beta artiklene, så kan du direkte til tekniskbeta-kategorien.