En åpen dialog om #krevsvar

Ting tar tid, sies det og det merker vi nå. Jeg registrerer at det er liten interesse for spørsmålet om hemmelig kjennelse  i saken om piratjegerne som vil ha kundeidentiteten fra bredbåndsleverandøren Lyse Tele uten å gå via politiet.

Nettavisen Dagbladet.no avdekket saken, og skrev også en kommentar samme dag. Dagen sendte jeg en epost til Stavanger tingrett, og kort etter skrev jeg en kommentar på vår nettutgave av Teknisk Ukeblad.

Her er eposten min med spørsmålene jeg ønsket svar på (og som jeg fortsatt ønsker):

Hei!

http://www.dagbladet.no/2009/05/05/kultur/film/max_manus/fildeling/6066821/

Jeg viser til oppslag på Dagbladet.no, og ber om svar på følgende:

1. Begrunnelse for hemmelighold?
2. Hvor lenge skal dommen hemmeligholdes?
3. Hvem har fått vite dommen?
(Utover Lyse og piratjegerne. Ikke ute etter personer, men eventuelle firmaer, organisasjoner eller offentlige etater)

Fint om dere kan svare raskt, eller ringe meg på 900 77 860. Svarene vil bli tatt med i en kommentarartikkel på nettavisen til Teknisk Ukeblad idag.

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad

Tingrettsdommeren var bortreist, men jeg fikk svar fra sorenskriver Helge Bjørnstad. Han fortalte at han hadde videresendt eposten, og da jeg ringte ham opp fikk jeg en god gjennomgang av hvordan dette normalt fungerte på generelt grunnlag. Det resulterte i denne artikkelen: Slik forklares hemmelig pirat-dom

Fredag, mens jeg var i Bergen på Mediedagene 2009, fikk jeg svar fra tingrettsdommer Tom Vold. Her er det i sin helhet:

Stavanger tingrett har i den senere tide mottatt henvendelser fra pressen med spørsmål om hvorfor kjennelsen i den såkalte ”Lyse-saken” er unntatt offentlighet. Gitt den interesse saken har vakt i media har Stavanger tingrett stor forståelse for at spørsmålet stilles.

Stavanger tingrett finner i denne situasjon grunn til å opplyse om at kjennelsen kun midlertidig er unntatt offentlighet. Hele kjennelsen vil bli gjort kjent for offentligheten.

Som kjent gjelder saken begjæring om bevissikring utenfor rettssak, jf tvistelovens kapittel 28. Kjennelsen er unntatt offentlighet med hjemmel i tvisteloven §28-3 (4) 2 setning, hvoretter allmennheten, dersom det er grunn til å frykte at varsel til motparten vil kunne hindre at beviset sikres, ikke skal gjøres kjent med saken før bevissikringen er gjennomført. Retten har forstått denne bestemmelse dit hen at dersom begjæring om bevissikring tas til følge vil kjennelsen kunne gjøres kjent når bevissikringen er gjennomført. Dersom begjæring om bevissikring ikke tas til følge kan kjennelsen først gjøres kjent når kjennelsen er rettskraftig.

Mvh
Tom Fr. Vold

Det er upassende å publisere andres eposter uten å avtale det på forhånd, men etter å ha vurdert saken har jeg kommet frem til at det er riktig å gjøre i dette tilfellet. Saken har stor interesse, og dette er et standardsvar som Tom Vold har sent flere medier, vel vitende om at det kan bli sitert. Dagbladet.no har sitert med samme sitat. Det inneholder heller ingen opplysninger som ikke egner seg å publisere.

Jeg har vært en av flere aktive deltagere i debatten rundt både denne kjennelsen og selve saken. Mye av det jeg har kommentert har blitt lenket til på Twitter av meg selv eller andre, men ikke alt. Poengene er imidlertid de samme, og det er ingen hemmelige argumenter.

Min andre epost til tingrettsdommeren er ikke godt skrevet ettersom den ble tastet inn i farta, men her er den uredigert uansett:

Takk for svar!

Jeg fikk også en meget god forklaring av hvordan dette normalt fungerer, av sorenskriver Helge Bjørnstad.

Det akutte journalistiske spørsmålet er om “namsmannsmodellen” er brukt i denne saken?
Isåfall kan saken gå videre gjennom rettssystemet uten at det på noen som helst måte er problematisk.

Det neste spørsmålet er nesten like viktig: Hvor lenge vil hemmeligholdet vare?
Vi trenger ikke nøyaktig dato, men det er nødvendig å vite om det er snakk om dager eller uker.

Jeg har personlig fulgt med på denne utviklingen i mange år. Som mediemann med bakgrunn fra IT-bransjen, og med lengre erfaring på blant annet juridiske lisensavtaler innen både det som kalles proprietære og “fri programvare”-lisenser har jeg sett mye på jus i møte med teknologisk utvikling. Her er det mange skjær i sjøen, og tidligere vedtak i slike saker har fått større konsekvenser enn de fleste kan forstå når de sitter midt oppe i det. Dette har vært spesielt prekært i USA der lovgivningen og rettssystemet er anerledes, men konsekvensene er store også i det norske rettssystemet – uansett utfall. (jeg har bodd og jobbet i USA 2 ganger, blant annet i Silicon Valley).

Som en aktiv deltager i debatten om denne og lignende saker, er jeg opptatt av at det hele foregår på en transparent måte, og at politikerne kommer på banen før viktige prinsippielle spørsmål avgjøres av byråkrater i etater og i rettssalen.

Det er ikke mitt ønske at politikere blander seg inn i domsstolens avgjørelser, og spesielt ikke enkeltsaker, men jeg følger ekstra nøye med nå fordi det internasjonalt har vært mange grunner til å være bekymret.

Jeg ønsker ikke på noen som helst måte å påvirke deg som dommer, men som fagmann fra både IT- og mediebransjene med en stor interesse for både økonomiske idehistorie og teknologiers historiske utvikling og påvirkning av samfunn, vil jeg påpeke noen faktaopplysninger som ligger til grunn for den store interessen rundt denne saken:

Piratjegerne har samlet inn alt de trenger av logger og bevis fra før av. Det eneste beviset som Lyse Tele sitter på, er et kundenavn som knyttes opp mot IP-adressen og datoen. Advokatene har alt det andre fra før av. Poenget med bevissikringen av dette er å hindre at den opplysningen slettes før ankeprosessen går videre. Det er forståelig, ettersom blant annet Tele2 har sagt at de skal begynne å slette automatisk for å hindre at slike utleveringskrav skal komme, men dette er ikke et bevis som krever lengre tid å sikre.

Dersom det er flere bevis som skal sikres, så er det ikke av Lyse Tele. Isåfall er det bevis som kunne vært sikret før rettssaken. Det betyr at det bare kan være to andre grunner for videre hemmelighold av kjennelsen:
1. Hente bevis fra tredjepart med utgangspunkt kjennelsen
2. Skjule etterforskningsmetoder

Hvorvidt det åpnes for begrunnelse 1 når det er hemmelig kjennelse er utenfor min jus-kompetanse, men jeg vil anta at det er lov. Begrunnelse 2 fremstår som uaktuelt ettersom det bare er snakk om sikring av bevis i sikringsfasen.

Tilslutt vil jeg bare gi noen opplysninger for å avklare eventuelle misforståelser:
1. Jeg er nettsjef i Teknisk Ukeblad og medlem av norsk redaktørforening
Dette gjør det problematisk for meg å være en aktiv deltager i debatten rundt denne saken, og Teknisk Ukeblad har derfor ingen journalister som jobber journalistisk med spørsmålet. Intervjuet med sorenskriveren ble skrevet som en forklaring der det nederst i teksten ble presisert at intervjuet ble gitt med premisser om at det bare skulle være en forklaring som bakgrunnsinformasjon til kommentarartikkel, men at det ble mest riktig å skrive det som en vanlig sak med sitering.

2. Piratjegeren har helt rett i at pirater bør straffes
Saken hadde vært helt uproblematisk dersom politiet hadde bedt om å få utlevert kundeinformasjonen fra Lyse Tele. Jeg synes det er trist at de ikke har prioritert denne saken.

3. Politikerne skal ikke blande seg inn i domstolens beslutninger
Når jeg og mange andre krever at politikerne kommer på banen, så er det for å ta en politisk debatt om hvorvidt private aktører skal få lov til å be om utlevering av kundeinformasjon. Vi ønsker ikke at politikere skal blande seg inn i denne enkeltsaken. Vi ønsker at de skal skjønne at dette er en ekstremt viktig prinsippsak.

Som sagt, jeg forventer ikke svar på alt i denne eposten, men håper du kan gi svar på de to akutte spørsmålene om hvorvidt namsmannsmodellen er brukt og om hvorvidt det er dager eller uker til kjennelsen blir offentlig?

Mvh
Anders Brenna
Nettsjef
Teknisk Ukeblad
900 77 860

Eposten ble sendt lørdag 9/5-2009 14:06.

Som dere kan lese i min epost står jeg i en etisk problematisk situasjon i forhold til å drive journalistikk på denne saken. Ettersom jeg har vært og fortsatt er en aktiv aktør i nettdebatten, har ikke Teknisk Ukeblad noen journalister som jobber med saken. Jeg kvier meg også for å gjøre mer enn å oppfordre andre journalister til å begynne å stille spørsmål.

Det har jeg dessverre sett lite til. Foruten nettavisen til Dagbladet og noen få NTB-meldinger, er det veldig tynt. Nettavisens IT-journalist har skrevet en meget god kommentar, og hardware.no har mye debatt på sin sak, men de fleste har en «vente og se»-holdning. Det gjør meg trist. Det er mer enn nok man kan spørre politikere om før kjennelsen blir kjent.

digi.no har journalister som har dekket saken, men redaktøren har skrevet en kommentar som er skremmende naiv.

De eneste som tar skikkelig grep er bloggere og andre som deltar i nettdebatten. Følg den på Twitter-hashtaggen #krevsvar.

Teknisk Ukeblad på lesebrett

Teknisk Ukeblad 15/2009 på iRex
Teknisk Ukeblad 15/2009 på iRex

Teknisk Ukeblad er vår primære mediekanal, men vi har som mål å være fleksible i måten vi leverer våre nyheter til leserne. Per i dag inkluderer det ukebladet, nettavisen, et elektronisk nyhetsbrev og en mobil utgave, men vi ser at det vokser frem flere andre kanaler i raskt tempo.

Et av områdene som har vakt stor interesse den siste tiden, er elektroniske lesebrett. De er foreløpig ikke så utbredte, og de er fortsatt både primitive og klumpete, men mye tyder på at det er i ferd med å skje mye på denne fronten.

I Teknisk Ukeblad tror vi lesebrett har en spennende fremtid, men vi er litt tvilende til om det blir utbredt å lese dagsaviser på de. Sannsynligvis har folk mer enn nok med nettavisene på PC-en når de er på kontoret, og når de er ute vil sannsynligvis mobilen bli den foretrukken enheten for oppdaterte nyheter.

Spørsmålet som gjør oss nysgjerrige nok til å teste Teknisk Ukeblad på lesebrett nå, er om lesemønsteret for blader og bøker er likt nok til at våre lesere ønsker å lese våre nyheter på et elektronisk lesebrett?

Jeg hadde forøvrig siste utgave av Teknisk Ukeblad med til Mediedagene 2009 i Bergen, men det var ikke mange anledninger til å dra den frem og diskutere tankene rundt det.

Det ble en interessant diskusjon om det med Tore Nedrelid fra IJ i en av de siste pausene. Han mente at det kunne ha noe for seg, men poengterte at det var stor forskjell på blader. Tekstorienterte magasiner som The New Yorker er jo nærmere bøker enn for eksempel Se & Hør.

Uansett så fremstår det som klart allerede nå at blader med bilder må ha lesebrett med farger, og at det er nesten meningsløst å konvertere papirblader direkte til lesebrettutgaver. Den naturlige utviklingen blir å ha en egen lesebrettdesker, som setter sammen det som jeg har begynt å kalle et «kvalitetsredigert produkt».

Tankesettet bak det er hentet fra hvordan dagsaviser på papir kan leve litt lengre. Istedenfor å organisere journalister i henholdsvis papiravis eller nettavis, vil det nok etterhvert bli mer fornuftig å organisere journalistikken i egen enhet, og så ha deskere og redaktører som setter sammen hvert sitt mediekanalsprodukt. Det blir naturlig å ha slike roller som deskere for henholdsvis papirutgaven, webutgaven, mobilutgaven, lesebrettutgaven, TV-utgaven, storskjermsutgaven og alle de andre enhetene som etterhvert kommer.

Selv om det er en naturlig organisering i fremtiden, må det presiseres at det sannsynligvis ikke er riktig å hoppe rett på en slik organisering allerede nå. Virkeligheten forandres fortløpende,. Man må ha en organisering som er tilpasset nåtiden, men samtidig være fleksibel nok til å gradvis justere den på veien til fremtidens modell.

Mediedagenes pinligste seanse

Denne uken arrangeres årets kanskje viktigste mediekonferanse, Nordiske Mediedager 2009, i Bergen. Her samles det som kan krype og gå av mediene selv, samt toppolitikere og andre medieeksperter.

Store deler av mediebransjen er i en krisesituasjon, og det er derfor ekstra interessant å gå på foredrag for å høre erfaringer og visjoner for journalistikken og medienes fremtid.

Dessverre er det mye her som signaliserer at store deler av mediebransjen fortsatt ikke har skjønt noe som helst.

Internett?

Det første signalet kom allerede før første programpost torsdag morgen. Inngangspartiet og hallen utenfor foredragssalene var fylt opp med gratis aviser og blader, samt TV-kanalenes skjermer og kameramenn, men det var noe som manglet både her og inne i foredragssalene.

Jeg tok meg tid til å lete, men fant ingen storskjerm med internett noe sted. Heller ikke små skjermer for den slags skyld. Mens andre konferanser har live-oppdatering fra Twitter eller blogger, eller i det minste nyheter fra nettaviser, er det helt fraværende på Mediedagene 2009.

Nederst til høyre på side 9 i programmet er det imidlertid en liten Twitter-logo, og en oppfordring til å følge brukerkontoen @Mediedager, samt å bruke hashtaggen #nmd.

Det er det noen av oss som gjør, inkludert Mediedagene selv, men det er en mikroskopisk andel av deltagerne her på konferansen som gjør det, og vi er helt usynlige. Resten av deltagerne aner ikke hva som skjer her.

«Internetts verste fiende»

15:30 startet det jeg opplevde som Mediedagenes pinligste seanse, og et deprimerende varsel om hvor dårlig det faktisk står til med medienes forståelse av hva som skjer og hva som må gjøres.

Andrew Keen, forfatteren av boken «The cult of the amateur: How today’s Internet is killing our culture» skulle holde et foredrag med tittelen «Internetts verste fiende», for så å ta en paneldebatt med administrerende direktør i VG Nett, Jo Christian Other House (Oterhals).

Salen var fullpakket, så interessen var tydeligvis stor. Keen ble introdusert som «the anti-christ of Silicon Valley», og en som virkelig hadde sterke provoserende meninger.

Sånt kan bli gøy. Intet er bedre enn en ekspert som tør si det rett fra levra. Selv når man møter folk man er uenig med, så har man godt av å få høre en god analyse og argumenter mot sitt eget syn. Dette ble dessverre bare en trist og pinlig affære.

Keen skulle være provokatøren, men i på Nordiske Mediedager 2009 i Bergen, var «Internetts verste fiende» på hjemmebane.

Foredraget ble en merkelig blanding av velkjent internetthistorie ispedd noen personlige slengbemerkninger om hvor ille internett var. Det kunne fungert hvis Keen hadde tørt å stå for det han sa, men det gjorde han ikke.

«The anti-christ of Silicon Valley» pratet som en politiker uten politisk budskap. Han klinte til, for så å ta alle forbehold rett etterpå. Internett var det «narsistiske» speilet, men det var ikke internetts skyld. Alt var galt med internett, men Keen hadde ingen svar.

De samme poengene ble dratt om igjen og om igjen, men var ikke poengterte og de ble alltid levert med et forbehold. Keen gikk på autopilot. Poengene hans kunne vært fremført på maks 5 minutter hvis han hadde nøyd seg med å si de en gang.

Alt var bedre før, og internett er problemet nå, men det var ikke internetts skyld.

Nostalgiske dommedagsprofeter

Sånn sett føyde Keen seg inn i en lang rekke medienostalgikere som reiser rundt og sprer dommedagsprofetier. Det er tydeligvis et godt marked for det nå.

Det er nok å håpe på for mye, men jeg håper det ikke satt mange journalister i salen. Hvis det ikke var flere som så gjennom denne form for politisk tomgangsprat, så har den norske  politiske journalistikken et alvorlig problem.

Keens eneste konkrete forslag til salen var noe han trolig regnet med at salen ville høre: «Dere kan ikke gi bort nyhetene gratis»

Gratis vann kostet 28,50 kr

Etter evinnelige gjentagelser ble jeg tilslutt så lei at jeg bestemte meg for at noen måtte ta til motmæle. Det var ikke lett.

Etter å ha prøvd å få kontakt med moderatoren i «panelet» i 10 minutter uten suksess, reiste jeg meg opp og ble stående i salen.

Det kan være at jeg som bare er 1,92 meter høy og er 122 kg bred ikke er så lett synlig når jeg står oppreist i en slik sal, for det tok nesten 5 minutter før Keen og moderatoren i det hele tatt så meg.

Høflig som jeg er ventet jeg til moderatoren endelig lot blikket gli over salen.

Da jeg fikk ordet dro jeg frem en flaske vann. Jeg forklarte at vann var gratis, og at flasken ikke inneholdt verken kullsyre eller smakstilsetninger. Den kostet 28,50 kroner på Gardemoen, og jeg betalte for den selv om den var gratis.

Ut fra konteksten burde ha fått både Keen og salen til å forstå at det viser at det er mulig å ta betalt for nyheter selv om de også deles ut gratis, men nei.

«Vi kan sikkert lære noe av vannindustrien» var det politiske tompratsvaret før han forsøkte å gå videre.

Lær av historien

Jeg tok derfor et eksempel på hvordan det kan gjøres ved å vise til hvordan togene hadde flere klasser enn første og andre klasse til å begynne med. Da hadde man en fjerde klasse der vognene ikke hadde tak, og jeg forklarte at det ikke var fordi det var dyrt å lage taket, men for å få flest mulig til å betale litt ekstra for tredje klasse der man fikk tak over hodet på turen.

Analogien ble forklart med at fjerde klasse tilsvarte gratis nyheter, og at man kunne selge bedre måter å få det samme innholdet.

Jeg tok også et oppgjør med hans anbefalning om å ikke gi ut nyhetene gratis, og sa klart at det var en «dead end».

Ingen interesse

Men det var ingen forståelse, og ingen interesse. Verken Keen eller salen var interessert. Nestemann som stilte spørsmål tok opp noe helt annet, og Keen kunne fortsette med sitt tomprat.

Det var synd at Jo Christian Other House måtte melde forfall. Han og VG Nett vet hva de driver med, og Keen ville aldri sluppet så billig unna hvis han hadde vært her.

Før foredraget kjøpte jeg boka, og jeg gikk bort for å få den signert etterpå. Selv om jeg mener han tar feil, skal jeg ikke gjøre samme feil som Keen. Jeg skal lese boka i helgen for å se om han har bedre argumenter og analyser enn det han presenterte på Nordiske Mediedager 2009.

Hvis noen er uenig med meg, skal jeg ihvertfall ta meg tid til å sette meg ordentlig inn i hvordan de har resonert seg frem til sitt syn.

«God analyse»

Det pinlige med denne seansen er ikke egentlig Keen, det er deltagerne. Jeg får høre fra mange her at de synes han hadde en god analyse. Isåfall vil jeg gjerne høre hva det var som var godt gjennomtenkte argumenter, og jeg vil gjerne utfordre alle som mener det til å svare på følgende spørsmål:

Hva skal du og din mediebedrift gjøre annerledes etter dette foredraget?

Dersom jeg tar feil skal jeg være mann nok til å innrømme det her på denne bloggen så alle kan se det.

Vil ikke forstå

Det er trist å se hvor lite store deler av mediebransjen vår forstår, men det verste er at mange heller ikke vet hva de skal gjøre.

Her på mediedagene sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange løper hodeløse rundt mens de forsøker å finne en løsning på medieproblemet som ikke involverer «dette internett».

Noen lyspunkter

Heldigvis er det mange unntak. The Guardian-redaktør Alan Rsbridger holdt et meget godt foredrag, og det samme gjorde (selvsagt) Eirik Solheim fra NRKbeta. Dessverre plasserte Mediedagene hans foredrag i konferansens minste sal.

Der ble også gravejournalistikkens fremtid stuet bort på ettermiddagens siste foredrag. Espen Andersen fra NRK Brennpunkt og Anders Eriksen fra TV2 presenterte datastøttet journalistikk, og viste hvordan det kunne brukes for å finne frem til viktige journalistiske poeng.

Deres arbeid gjør det mulig å overlate rutinearbeidet til datamaskiner, slik at journalistene kan bruke mer tid på journalistikk. Dette er forøvrig også nøkkelen til hvordan mediene kan stå imot presset fra automatisk aggreggerte nyhetstjenester basert på algoritmer.

Men slikt er vel ikke så interessant?

Nostalgionani

Mediebransjen foretrekker tydeligvis litt felles nostalgionani fremfor å føre journalistikkarven videre.

Good night, and good luck!

OPPDATERT: Jan Omdahl tar for seg Keen i kommentar på Dagbladet.no.

«Vi gir alt, alt for Norge»

En #fotballmetafor for politikken.

Etter et tips om en interessant artikkel i Ny Tid, der Herman Friele tok til orde for et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre, fikk vi en interessant Twitter-diskusjon.

Friele argumenterte for et slikt regjeringssamarbeide «i morgen» hvis finanskrisen forverres. Det er interessante tanker som flere tenker, men som få sier høyt.

Tanken bør ikke bare sies høyt, men også tas noen skritt lengre. Ny internettbasert kommunikasjonsteknologi har åpnet for en samfunnsdebatt som går på tvers av miljøer, partier og ideologier, og det åpner for et politisk samarbeid på en helt ny måte.

I en Twitter-melding ble det skrevet at det Norge egentlig trenger i disse krisetider er en samlingsregjering bestående av Ap+Sv+Sp+KrF+V+H+Frp. Tanken var at verden og Norge står foran store utfordringer, og at det må være mulig å legge «små uenigheter» bak seg for å gjøre et felles løft.

Ideen er «coopetition», et Silicon Valley begrep for å beskrive en markedssituasjon der man både konkurrerer og samarbeider om hverandre. Modellen brukes bare delvis i politikken, men kan og bør utvides.

En sammenligning med idretten kan forklare hvordan. Der konkurreres det intenst, men med respekt og beundring for konkurrentenes prestasjoner når de er gode. I tillegg trener man ofte sammen til tross for at målet er å vinne over treningskameraten.

For å illustrere det hele brukes en #fotballmetafor fordi den største idretten i Norge er fotballen. Hvis man sammenligner, så kan man si at:

  • Politiker = fotballspiller
  • Parti = fotballklubb
  • Regjering = landslag
  • Statsminister = lagkaptein/spillende trener
  • Storting = fotballting, presiserer spillereglene.
  • Borger = tilskuer
  • Partimedlem = klubbfan

Ideen er at en klubbfan også er en landslagsfan. Når Norge spiller, heier alle laget frem, og spillere som konkurrerer i ligaen og i cupen, samarbeider om et felles mål. Dessuten tas landslagstroppen ut fra det som antas å være de beste spillerne til de forskjellige posisjonene, uavhengig av hvilken klubb spilleren kommer fra.

Ved å se på regjeringen som vårt landslag, kan vi se forbi smålige hensyn som lagtilhørighet (parti) og sette sammen et lag av de spillerne som er best egnet. Det som i fotballen er helt innlysende, har vært tabu i politikken.

Det vil det nok fortsatt være en stund fremover, men som velgere har de fleste av oss evnen til å se at det er både fornuftige og inkompetente politikere i alle partier.

Det er et paradoks at alle regjeringer, uavhengig av hvilke partier den springer ut ifra, sjeldent har plukket ut sine beste spillere. Samtlige regjeringer de siste 10-20 årene, og sikkert også før det, har blitt bemannet med en blanding av A- og B-spillere.

Taktiske hensyn kan være greit, men ikke nå. Vi vil ha en politisk ledelse av landet som tar oss gjennom finanskrisen, ved å ta beslutninger som demper nedturen og tar oss raskest mulig ut av den.

Nettdebatten er genial av flere årsaker, men en viktig grunn er at den gir oss muligheten til å lytte til meningsmotstandere når de argumenterer for sitt syn. Ved å få lytte til diskusjoner i miljøer man ikke omgås til vanlig, kan vi få en bedre forståelse for hvorfor meningsmotstandere mener det de mener.

Denne forståelsen gir oss bedre argumenter for våre syn, men den åpner også for en forståelse for at vi kan bli enige om mye tross forskjellige utgangspunkt. Vi ser for eksempel at man kan argumentere godt for Wikipedia-modellen fra både kapitalistisk og kommunistisk grunnsyn.

Sånt er veldig gledelig, og vi mener vi må ta med oss dette over i politikken. Noen få politikere har allerede gjort det, men fortsatt krangler de mest om de små bagatellene. Det blir det ikke slutt på, men i krisetider er det en fordel om vi får politikere som prioriterer det vi er enige om.

I Norge kunne dette fungere fordi de politiske uenighetene egentlig er svært små. Husk at debatten rundt statsbudsjettet vanligvis går på fordelingen av rundt en prosent av det totale budsjettet. De resterende nittini prosentene er man enige om. Selv debatten om privat og offentlig eierskap er ikke en enten/eller diskusjon. Vi diskuterer egentlig bare hvor pendelen skal stå.

Så hvem ville du hatt i en regjering dersom du kunne velge fritt fra partiene? Og hvilke departementer ville egentlig blitt problematiske på grunn av politisk uenighet?

Poenget må jo være å få landslaget til å virke. Det beste er om alle partier er med, men på landslaget gjelder ikke likhetsprinsippet. Landslaget må ha de beste spillerne i de riktige posisjonene.

I fotballen er det viktig å ha spillere som først og fremst tenker på laget som helhet, og slik bør også et medlem av regjeringen tenke. Det er også viktig å ha spillere som kan løpe og ha oversikt over hvor ballen er til enhver tid – de beste spillerne kjennetegnes tross alt for nettopp denne evnen.

Med dagens modell har regjeringene (uansett hvilke partier de springer ut fra)  spillere som kun ser ballen når den blir sparket til dem, og slik kan vi ikke ha det. Regjeringen er tross alt landslaget vårt, og selv fotballhatere støtter landslaget når det går bra.

Om denne artikkelen:
Dette er en metafor for å få frem poenget om at det politiske spillet snart må endres.

Artikkelen er et eksperiment der vi har brukt den nye nettjenesten EtherPad til å skrive en artikkel sammen i sanntid.

Bidragsytere:
Anders Brenna
Hanne Løvik Kirknes (Katcho)
Tormod Klingenberg
Kristin K. Wangen
Ove Ragnar O.
Bjørn Helge Græsli
+2 helt anonyme

Artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-lisensen. Det betyr at hvem som helst kan gjøre hva som helst med artikkelen, så lenge det henvises til hvem som har skrevet dette førsteutkastet.

Her er innlegget:
http://etherpad.com/9pfrfLNC7T

Det er lagret noen revisjoner underveis, og det er mulig å skrive videre på det for de som ønsker å gjøre det.

Her er artikkelen i Ny Tid som inspirerte til både nettdebatten, fotballmetaforen og dette eksperimentet:
http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090430/vil-ha-regjering-med-ap-og-hoyre/

Her kan du følge #fotballmetafor på Twitter:
http://search.twitter.com/search?q=fotballmetafor
(Mange innlegg ble skrevet før Erik Kruse foreslo hashtaggen (til gruppering av diskusjonen))

Oppdatert: ABC Nyheter publiserte også felleskommentaren.